Virkeområde

Dette direktiv får anvendelse på alle betalinger som gjøres som vederlag for handelstransaksjoner.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktiv menes med

1. «handelstransaksjon», enhver transaksjon mellom foretak eller mellom foretak og offentlige myndigheter som fører til levering av varer eller yting av tjenester mot vederlag,

   «offentlig myndighet», enhver offentlig oppdragsgiver eller enhet som definert i direktivene om offentlig innkjøp (92/50/EØF 9, 93/36/EØF 10, 93/37/EØF 11 og 93/38/EØF 12,

   «foretak», enhver organisasjon som handler innenfor rammen av sin egen uavhengige yrkesmessige eller økonomiske virksomhet, også når virksomheten utøves av én enkelt person,

2. «forsinket betaling», enhver overskridelse av frister, avtalefestede eller lovfestede, som gjelder betaling,

3. «eiendomsforbehold», en kontraktsmessig avtale etter hvilken selgeren beholder eiendomsretten til varen inntil kjøpesummen er betalt i sin helhet,

4. «rentesats som anvendes av Den europeiske sentralbank ved dens viktigste refinansieringstransaksjoner», den rentesats som anvendes ved slike transaksjoner i forbindelse med anbudsinnbydelse til fast rente. Dersom en vesentlig refinansieringstransaksjon er foretatt etter en anbudsprosedyre med variabel rente, skal denne rentesatsen vise til marginalrentesatsen som er resultatet av anbudsinnbydelsen. Dette gjelder både for anbudskonkurranser med fast rentesats og med variabel rentesats,

5. «tvangsgrunnlag», enhver avgjørelse, dom eller pålegg om betaling utsetdt av en domstol eller annen vedkommende myndighet, enten om omgående betaling eller delbetaling, som gir fordringshaver mulighet til å få kravet mot skyldner innkrevd ved tvangsfullbyrdelse. Tvangsgrunnlaget skal omfatte avgjørelser, dommer eller et pålegg om betaling som kan fullbyrdes på et foreløpig grunnlag selv om skyldneren anker avgjørelsen.

Artikkel 3

Renter ved forsinket betaling

1. Medlemsstatene skal sikre følgende:

   1. renter som nevnt i bokstav d) skal betales fra og med dagen etter betalingsdagen eller etter utløpet av betalingsperioden fastsatt i avtalen,

   2. dersom betalingsdagen eller betalingsperioden ikke er fastsatt i avtalen, skal rentene automatisk betales, uten at purring er nødvendig:

      1. 30 dager etter datoen da skyldneren mottar fakturaen eller tilsvarende betalingskrav, eller

      2. dersom det er usikkert når skyldneren mottar fakturaen eller et annet betalingskrav, 30 dager etter at varene eller tjenestene mottas,

      3. dersom skyldneren mottar fakturaen eller tilsvarende betalingskrav før varene eller tjenestene mottas, 30 dager etter at varene eller tjenestene mottas, eller

      4. dersom det i avtalen eller ved lov er fastsatt en framgangsmåte for godkjenning eller kontroll som gjør det mulig å bekrefte at varene eller tjenestene er i samsvar med avtalen, og dersom skyldneren mottar fakturaen eller tilsvarende betalingskrav før eller på samme dato som slik godkjenning eller bekreftelse finner sted, 30 dager etter denne sistnevnte datoen,

   3. fordringshaveren skal ha rett til å kreve forsinkelsesrente i den utstrekning vedkommende

      1. har oppfylt sine avtale- og lovfestede forpliktelser, og

      2. ikke har mottatt det utestående beløp ved forfall, med mindre skyldneren ikke er ansvarlig for forsinkelsen,

   4. rentesatsen for forsinkelsesrenter (den «lovfestede rentesatsen») som skyldneren skal betale, skal tilsvare summen av den rentesats som anvendes av Den europeiske sentralbank ved den seneste viktige refinansieringstransaksjon banken foretok før første kalenderdag i det aktuelle halvår («referanserenten»), pluss minst sju prosentpoeng («marginen»), med mindre noe annet er fastsatt i avtalen. For en medlemsstat som ikke deltar i tredje fase av Den økonomiske og monetære union, skal ovennevnte referanserentesats over være den tilsvarende satsen som fastsettes av den nasjonale sentralbank. I begge tilfeller skal referanserentesatsen som gjelder den første kalenderdag i det aktuelle halvår, anvendes i de påfølgende seks måneder.

   5. Med mindre skyldneren ikke er ansvarlig for forsinkelsen, skal fordringshaveren ha rett til å kreve rimelig erstatning fra skyldneren for alle relevante inndrivelseskostnader som er påløpt på grunn av sistnevntes forsinkede betaling. Når slike inndrivelseskostnader fastsettes, skal prinsippene om klarhet og forholdsmessighet med hensyn til den aktuelle gjeld respekteres. Såframt ovennevnte prinsipper overholdes, kan medlemsstatene fastsette et høyeste beløp med hensyn til inndrivelseskostnader for forskjellige nivåer av gjeld.

2. For visse avtaletyper som bestemmes av nasjonal lovgivning, kan medlemsstatene fastsette fristen etter hvis utløp rente skal betales, til høyst 60 dager, forutsatt at de forbyr avtalepartene å overskride denne fristen, eller fastsetter en obligatorisk rentesats som er vesentlig høyere enn den lovfestede rentesatsen.

3. Medlemsstatene skal fastsette at en avtale om betalingsdag eller om følgene av forsinket betaling som ikke er i samsvar med bestemmelsene i nr. 1 bokstav b)-d) og nr. 2, enten ikke skal være bindende, eller at den kan gi grunnlag for et erstatningskrav dersom avtalen, alle sakens omstendigheter tatt i betraktning, herunder god handelspraksis og produktets art, klart er urimelig for fordringshaveren. Når det skal tas stilling til hvorvidt en avtale er klart urimelig for fordringshaveren, skal det blant annet tas hensyn til om skyldneren har objektive grunner til å fravike bestemmelsene i nr. 1 bokstav b)-d) og nr. 2. Dersom en slik avtale anses som åpenbart urimelig, skal de lovfestede vilkårene gjelde, med mindre nasjonale domstoler fastsetter andre, rimelige vilkår.

4. Medlemsstatene skal sørge for at det i fordringshavernes og konkurrentenes interesse finnes egnede og virkningsfulle midler for å stanse fortsatt bruk av vilkår som er klart urimelige i henhold til nr. 3.

5. Midlene omtalt i nr. 4 skal omfatte bestemmelser som gir organisasjoner som har eller som er offisielt anerkjent som å ha en rettmessig interesse i å representere små og mellomstore bedrifter, adgang etter vedkommende nasjonale lovgivning til å framlegge en sak for domstolene eller for vedkommende forvaltningsmyndighet på det grunnlag at standardavtalevilkår er klart urimelige i henhold til nr. 3, slik at de kan anvende egnede og virkningsfulle midler for å stanse fortsatt bruk av slike vilkår.

Artikkel 4

Eiendomsforbehold

1. Medlemsstatene skal sørge for, i samsvar med gjeldende nasjonale bestemmelser i henhold til internasjonal privatrett, at selgeren beholder eiendomsretten til varene inntil de er betalt i sin helhet, såfremt en bestemmelse om eiendomsforbehold er uttrykkelig avtalt mellom kjøperen og selgeren før overlevering av varene.

2. Medlemsstatene kan vedta eller beholde bestemmelser om delbetalinger som skyldneren allerede har betalt.

Artikkel 5

Framgangsmåter for inndrivelse ved ubestridte krav

1. Medlemsstatene skal sikre at et tvangsgrunnlag vanligvis kan oppnås innen 90 kalenderdager etter at fordringshaverens inngivelse av stevning eller anmodning om rettsbehandling for en domstol eller annen vedkommende myndighet, uansett gjeldsbeløpets størrelse, forutsatt at ikke gjelden eller aspekter ved framgangsmåten bestrides. Medlemsstatene skal oppfylle denne forpliktelse i samsvar med sine respektive nasjonale lover og forskrifter.

2. De respektive nasjonale lover og forskrifter skal anvendes på samme vilkår for alle fordringshavere etablert i Det europeiske fellesskap.

3. Ved beregningen av perioden på 90 kalenderdager nevnt i nr. 1 skal følgende ikke inngå:

   1. frister for forkynnelse av dokumenter,

   2. eventuelle forsinkelser forårsaket av fordringshaveren, for eksempel tid som kreves for å beriktige anmodninger.

4. Bestemmelsene i denne artikkel berører ikke bestemmelsene i Brussel-konvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker 13.

Artikkel 6

Innarbeiding i nasjonal lovgivning

1. Medlemsstatene skal innen 8. august 2002 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

2. Medlemsstatene kan opprettholde eller vedta bestemmelser som er gunstigere for fordringshaveren enn de som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv.

3. Ved innarbeiding av dette direktiv i nasjonal lovgivning kan medlemsstatene utelukke

   1. gjeld som er gjenstand for insolvensbehandling innledet mot skyldneren,

   2. avtaler som er inngått før 8. august 2002, og

   3. rentekrav på beløp under fem euro.

4. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som de vedtar på det området dette direktiv omhandler.

5. To år etter 8. august 2002 skal Kommisjonen foreta en undersøkelse om blant annet den lovfestede rentesatsen, avtalefestede betalingsfrister og forsinket betaling for å vurdere virkningen på handelstransaksjoner og hvordan regelverket virker i praksis. Resultatene av denne og andre undersøkelser skal meddeles Europaparlamentet og Rådet, og skal om nødvendig vedlegges forslag til forbedring av dette direktiv.

Artikkel 7

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den dag det kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 8

Adressater

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Luxembourg, 29. juni 2000.