1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen her fremmer Regjeringen forslag om en ny lov om personnavn som skal avløse den gamle navneloven fra 1964. Lovforslaget vil gi folk klart større frihet i valget av navn for seg selv og sine barn. Forslaget gir dessuten folk adgang til å danne doble etternavn i form av to enkle etternavn satt sammen med bindestrek. Forslaget tar også langt større hensyn til utenlandske navneskikker enn dagens lov. Lovforslaget bygger på utredningen NOU 2001: 1 Lov om personnavn - Tradisjon, liberalisering og forenkling, som ble avgitt til Justisdepartementet av en arbeidsgruppe i desember 2000.

I utgangspunktet er det et personlig spørsmål hvilket navn et menneske skal ha. Navnet brukes imidlertid på de fleste samfunnsområder til å identifisere enkeltindivider og har derfor en klar og vesentlig side til omverdenen og samfunnet. En trenger derfor fortsatt en navnelov som administreres av det offentlige.

For de fleste følger etternavnet av slekts- eller familietilknytning. Mange etternavn har så liten utbredelse at de indikerer tilhørighet til samme eller noen få slekter. For norsk navnekultur ville det virke fremmedartet om noen uten tilknytning til et slikt navn kunne ta navnet uten samtykke fra dem som har det. Lovforslaget opprettholder derfor i hovedtrekk dagens system med frie, beskyttede og nye etternavn. Bl.a. på bakgrunn av at bare rundt 1 % av det samlede antall etternavn er frie etter dagens lov, foreslås at beskyttelsen skal omfatte færre etternavn. Grensen for beskyttede etternavn foreslås derfor senket fra 500 til 200 bærere. Dette medfører at antallet frie navn omtrent tredobles. Etternavn med flere enn 200 bærere kan derfor tas av utenforstående uten samtykke. Etternavn med 200 eller færre bærere kan bare tas av dem som har tilknytning til navnet med mindre de som har det fra før, samtykker. Lovforslaget innebærer også en vesentlig oppmykning av hvilken tilknytning som kreves. Langt flere enn i dag vil derfor kunne ta beskyttede navn som de har en tilknytning til. For nye etternavn, det vil si navn som ingen har, oppstilles det klart færre begrensninger enn i dag. Bl.a. bortfaller regelen om at det ikke bør gis tillatelse til nye navn med utenlandsk klang eller skrivemåte.

Bakover i slekten foreslås det at man fritt skal kunne hente etternavn som tippoldeforeldrene har hatt. Det er en vesentlig liberalisering. Etter dagens bevillingspraksis er det ikke kurant å gå lenger tilbake enn til besteforeldrene, og da normalt bare under forutsetning av at man selv har brukt dette navnet i lengre tid. Forslaget vil gi alle større valgmuligheter blant navn man har en slektstilknytning til, og vil bl.a. gi samer og nasjonale minoriteter som må gå langt tilbake for å finne etternavn med rot i sin kultur, større muligheter for å ta slike navn. Også foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet, kan tas som etternavn.

Av hensyn til enkelte utenlandske navneskikker foreslås det bl.a. at det åpnes for at etternavn tas som fornavn og motsatt når det gjelder navn som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Selv om det blir tale om å ta et beskyttet navn som etternavn, kan det gjøres uten samtykke om det gjelder fornavnet til en av foreldrene, besteforeldrene eller ektefellen.

Samboere som har bodd sammen i to år eller har felles barn, vil etter lovforslaget få samme adgang til å ta hverandres navn som ektefeller dersom samboeren samtykker.

Bakgrunnen for å foreslå at det åpnes for doble etternavn, er i første rekke likestillingshensyn. På den måten kan begge foreldrenes etternavn videreføres, og familier kan danne et felles etternavn uten at etternavnet til den ene ektefellen, samboeren eller registrerte partneren må vike. Bl.a. for at det skal være mulig å skille mellom etternavn på den ene siden og mellomnavn på den andre siden, skal de to etternavnene i det doble etternavnet forbindes med bindestrek. Doble etternavn kan man fritt sette sammen av to av alle de forskjellige etternavnene man kan ta, dvs. frie etternavn, beskyttede etternavn man har tilknytning til, samt eventuelle nylagde etternavn. Et dobbelt etternavn anses i den forbindelse som to etternavn. Det åpnes derfor ikke for at doble etternavn settes sammen til tre- eller firedobbelte etternavn.

Adgangen til å ha mellomnavn foreslås opprettholdt. Som en vesentlig liberalisering av mellomnavnsordningen foreslås det at adgangen til å ta forskjellige mellomnavn skal være lik adgangen til å ta forskjellige etternavn. Det gir f.eks. en ektefelle adgang til å ta den andre ektefellens etternavn som sitt mellomnavn. Doble mellomnavn kan dannes etter samme regler som doble etternavn.

I dag kan myndighetene som behandler navnesaker, nekte folk å velge navn som kan bli til ulempe for den som skal bære det. I lovforslaget her foreslås det i stedet at myndighetene kan nekte å godta en navnemelding dersom navnet kan bli til vesentlig ulempe for den som skal bære det eller andre sterke grunner tilsier at meldingen ikke godtas. Det er en sterk begrensning i forvaltningens adgang til å overprøve folks ønsker om navn for seg selv og sine barn. Bl.a. for å markere at navn er en identifikasjon av betydning for samfunnet og fordi loven foreslås liberalisert på en rekke punkter, noe som kan føre til flere navneendringer, foreslås en uttrykkelig regel om navnestabilitet. Det foreslås at en som hovedregel ikke skal kunne endre fornavn og etternavn mer enn én gang hvert tiende år.

Meldinger om navn skal etter lovforslaget som hovedregel inngis til fylkesmannen. Justisdepartementet er klageinstans. I dag er oppgavene fordelt mellom folkeregistrene, fylkesmennene og Justisdepartementet på en noe uhensiktsmessig og uoversiktlig måte. Når bl.a. omorganiseringen av den lokale folkeregister- og likningsforvaltningen er gjennomført, kan det være aktuelt å ta organiseringen av navnesakene opp til ny vurdering. Navnesaker i forbindelse med adopsjon skal fortsatt behandles av Statens ungdoms- og adopsjonskontor i første instans.