til kapittel 1. Navneplikt

til § 1 Plikt til å ha navn

På den ene siden gir lovforslaget her folk vesentlig større frihet i valg av navn for seg selv og sine barn. På den andre siden krever personnavnenes funksjon i samfunnslivet at folk har navn, og at folk bruker ritkig navn i omgang med andre. I § 1, som svarer til § 1 i lovutkastet i NOU 2001: 1 kapittel 16 (NOU-utkastet), oppstilles hovedreglene om «navneplikten»: alle fysiske personer skal ha et navn, man plikter å bruke sitt eget navn som personnavn, og navn kan bare endres på den måten som er fastsatt i loven. Det siste innebærer at den som ønsker å endre sitt navn, må sende melding om det. Navnet er først endret når forvaltningen har godtatt meldingen. Endringen vil da samtidig registreres i folkeregisteret, og praktisk sett er folkeregisteret det stedet der en kan finne det riktige og fullstendige personnavnet til alle som er bosatt her i riket. Det at alle plikter å bruke sitt eget navn som personnavn, innebærer f.eks. ikke at en person ikke kan bruke et annet navn i utelukkende private sammenhenger, f.eks. et kalle- eller kjælenavn. Det må videre i en viss utstrekning være adgang til å bruke f.eks. forkortelser.

For at et navn skal anses som navn i forhold til navneloven, må det i utgangspunktet være uttrykt med bokstavene i det norske alfabetet. Talltegn kan ikke brukes i navn. F.eks. er ikke «29» eller «Y1» navn i lovens forstand selv om en person ønsker å bruke det som en skrivemåte for «Toni» eller «Yvonne» i sitt eget fornavn. De forskjellige navn som kan inngå i et fullstendig personnavn, skilles fra hverandre med mellomrom. Bindestrek kan brukes i doble etternavn, doble mellomnavn samt i fornavn. Skilletegn som komma, punktum og skråstrek kan ikke inngå i et navn. Tegn fra fremmede skriftspråk som greske bokstaver og kinesiske tegn kan ikke brukes i navn etter navneloven. Navn fra slike skriftspråk må omformes til et navn uttrykt med bokstaver i det norske alfabetet før det kan godtas og registreres som et navn i Norge.

Første punktum gir hovedreglene om hvilke elementer som skal eller kan inngå i et fullstendig personnavn. Alle skal ha et fornavn. Det er adgang til å ha flere. Alle skal ha ett etternavn. Det er ikke adgang til å ha flere etternavn på annen måte enn som et dobbelt etternavn satt sammen av to etternavn med bindestrek. Det er adgang til å ha ett eller flere mellomnavn i tillegg til fornavn og etternavn, men ikke i stedet for fornavn og etternavn. Om bakgrunnen for å oppstille en navneplikt vises til NOU 2001: 1 punkt 13.1.1, jf. proposisjonen her punkt 4 i.f.

Annet punktum pålegger folk å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Om den nærmere rekkevidden av bestemmelsen og forholdet til kjælenavn og kunstnernavn mv. vises til NOU 2001: 1 punkt 13.1.1 og 3.13.1.

Ingen kan gjøre endringer i sitt fullstendige personnavn, med fornavn, etternavn og eventuelle mellomnavn, på annen måte enn loven anviser jf. tredje punktum. Et personnavn endres ved at kompetent forvaltningsorgan treffer vedtak om å godta en melding fra rette vedkommende om endringen, jf. § 11. Ved innflytting fra utlandet har vedkommende allerede et navn slik at det normalt ikke blir spørsmål om å endre navnet. Vedkommende kan derfor innføres i folkeregisteret med dette navnet, eventuelt i en form tilpasset lovens system og det norske alfabetet, uten at det er truffet vedtak om vedkommendes navn i medhold av navneloven. Det samme gjelder registrering av navn i forkortet form. I enkelte kulturer er mange navn så lange at det vil være meget upraktisk for bæreren å bruke det opprinnelige navnet som navn i Norge. Det har derfor utviklet seg en praksis der det i folkeregisteret i forbindelse med innflyttingen eller senere registreres en forkortet form av navnet. Dette skal ikke anses som en navneendring som krever et vedtak i medhold av navneloven. En følge av dette er at den forkortede formen kan registreres som vedkommendes navn uavhengig av om andre allerede er registrert med det samme navnet som etternavn. Senere retting av en feilregistrering ved innflytting er heller ikke en navneendringssak.

til § 2 Plikt til å velge navn for barn

Paragrafen svarer til navneloven 1964 §§ 2 og 14. I motsetning til navneloven 1964 skiller lovforslaget her ikke mellom førstegangs navnevalg og senere navneendringer, se punkt 5.6.2 ovenfor om bakgrunnen for det. Ved førstegangs navnevalg etter første ledd har foreldrene samme valgmuligheter som ved senere endringer. Selv om begge foreldrene har del i foreldreansvaret, kan en melding fra bare en av dem godtas dersom det foreligger særlig grunn, jf. § 12.

Om bakgrunnen for den subsidiære regelen i annet ledd første punktum vises til punkt 5.6.3 ovenfor, og om bakgrunnen for annet punktum vises til punkt 5.5.

til kapittel 2. Etternavn, fornavn og mellomnavn

til § 3 Frie, beskyttede og nye etternavn

Om grensen mellom frie og beskyttede etternavn vises til punkt 5.3 ovenfor. I at et etternavn er «fritt», ligger at andre kan ta navnet som sitt etternavn uten samtykke fra dem som allerede har det, jf. første ledd.

I at et etternavn er «beskyttet», ligger at utenforstående bare kan ta navnet som etternavn dersom de som allerede har det som etternavn, samtykker i det, jf. annet ledd første punktum. De som har en tilknytning til navnet som nevnt i § 4, kan ta navnet uten samtykke. Ved beregningen av hvor mange som allerede har et navn som etternavn, skal både de som har navnet som enkelt etternavn, og de som har navnet som del av et dobbelt etternavn, regnes med. Det er antallet bærere av navnet med den aktuelle stavemåten, som teller. Navn som uttales likt, men staves forskjellig, regnes i denne sammenheng som forskjellige navn. Regelen i navneloven 1964 § 7 om at det også kreves samtykke fra bærerne av forvekselbare, beskyttede navn, er ikke opprettholdt i lovforslaget her når det gjelder adgangen til å ta beskyttede etternavn, jf. nærmere punkt 5.3 ovenfor. Annet punktum er i samsvar med navneloven 1964 § 7 annet ledd annet punktum.

Doble etternavn skal i forhold til annet ledd regnes som to separate etternavn, jf. § 7 annet punktum. Et dobbelt etternavn vil derfor aldri være beskyttet på annen måte enn indirekte gjennom den beskyttelsen de to enkelt-navnene eventuelt har. Om bakgrunnen for at doble etternavn skal regnes som to separate navn vises til punkt 5.4 ovenfor og NOU 2001: 1 punkt 8.4.5.

Tredje ledd regulerer adgangen til å ta «nye etternavn», det vil si navn som ikke er i bruk som etternavn her i riket på det tidspunkt en person inngir melding om at vedkommende ønsker navnet. Avgjørende for om navnet er i bruk som etternavn her i riket, er om det i Det sentrale folkeregister er registrert som etternavn for en eller flere personer som er i live og som er bosatt her i riket, jf. første punktum. At det er registrert som etternavn for avdøde eller utvandrede personer, hindrer ikke at andre kan ta det som «nytt». At det er registrert som mellomnavn, er heller ikke til hinder. I annet punktum stilles det av hensyn til enkelte eksisterende navn og betegnelser opp noen begrensninger i hvilke navn som kan tas som nyr etternavn. Som nytt etternavn kan det heller ikke tas noe som kan være til vesentlig ulempe for den som skal bære navnet, eller som av andre sterke grunner ikke bør godtas, jf. § 10. Et nytt etternavn kan bare bestå av ett ord, jf. under merknadene til § 1. Av § 7 følger det imidlertid at en person som dobbelt etternavn kan ta to nye etternavn satt sammen med bindestrek.

Nr. 1 tilsvarer navneloven 1964 § 7 annet ledd tredje punktum når det gjelder nye etternavn, jf. NOU 2001: 1 punkt 3.2.5.3.2. I forhold til navneloven 1964 er presiseringen av at det dreier seg om likhet «i uttale eller skrivemåte», utelatt. Utgangspunktet for likhetsvurderingen er skrivemåten. Er skrivemåten identisk, er det samme navn. Jo mer forskjellig skrivemåten er, jo mindre fare for sammenblanding er det selv om forskjellen i uttale er liten. Der forskjellen i skrivemåte er liten, vil det være av avgjørende betydning hvor stor forskjellen i uttale er. En må dessuten ta i betraktning at det forekommer mange navn som i skrivemåte ligger meget nær hverandre og som er like i uttale. I langt større utstrekning enn ved de tilsvarende vurderinger etter varemerkeloven og firmaloven kan en derfor forutsette at folk er oppmerksom på at små forskjeller i skrivemåte kan representere forskjellige navn. Noen eksempler fra departementets praksis illustrerer hvordan bestemmelsen skal forstås. Det ble ikke krevd samtykke fra bærerne av Ytreberg av den som ville ta navnet Ytterberg som nytt etternavn, og heller ikke av bærerne av Bonnevie av den som ville ta Bonavie som nytt etternavn.

Nr. 2 tilsvarer navneloven 1964 § 8, men er gitt en noe mer begrenset rekkevidde, se punkt. 5.8 ovenfor. Beskyttelsen for lite utbredte navn på gårdsbruk er sløyfet. Av pseudonymer verner lovforslaget bare kunstnernavn. Nr. 2 rammer heller ikke lignende benevninger generelt. På den annen side verner lovforslaget uttrykkelig også navn på foreninger, institusjoner og lignende.

Nr. 3 svarer til navneloven 1964 § 6 nr. 2. Sammen med § 8 i lovforslaget opprettholder bestemmelsen det tradisjonelle skillet i norsk navneskikk mellom navn som brukes som fornavn og navn som brukes som etternavn. Om unntaksbestemmelsen for navn som har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller utlandet eller tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, vises til punkt 8.3.1 ovenfor.

til § 4 Avledede etternavn

Overskriften henspeiler på at de fleste har et etternavn som er avledet av slekts- eller familiebånd eller en annen spesiell tilknytning til navnet. Reelt peker paragrafen på de viktigste beveggrunner til at folk har de etternavn de har. Formelt kan paragrafen både oppfattes som en selvstendig hjemmel for å ta de navn en har slik tilknytning til som paragrafen nevner, og som et unntak fra de begrensninger som ligger i § 3. For det første gir § 4 folk adgang til å ta beskyttede etternavn uten samtykke fra dem som allerede har det, dersom de har en tilknytning til navnet som nevnt i paragrafen. For det andre gir § 4 folk adgang til å ta slike navn som nylagde etternavn uavhengig av begrensningene i § 3 tredje ledd dersom navnet ikke er i bruk som etternavn her i riket, f.eks. utenlandske etternavn i tidligere slektsledd tilbake til tippoldeforeldrene eller navn på gårdsbruk som hittil ikke har vært brukt som etternavn.

Første ledd svarer til NOU-utkastet § 5 første ledd. Det vises derfor primært til merknadene til bestemmelsen i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Nr. 1 gir en person adgang til å ta etternavn fra mellomnavn og etternavn bakover i slekten. I motsetning til NOU-utkastet åpnes det også for at det hentes navn fra tippoldeforeldrene, jf. punkt 5.3 ovenfor.

Nr. 2 åpner for at patro- og metronymer («parentonymer») tas som etternavn, jf. punkt 5.5 ovenfor. Det kreves ikke at den endingen som viser slektskapet, skal følge norske skikker for danning av parentonymer. Også endinger som brukes til danning av parentonymer på fremmede språk, kan benyttes, se punkt 8.3.3 ovenfor. Sen-ending kan ikke brukes til å danne ekte parentonymer.

Om bakgrunnen for nr. 3 vises til punkt 8.3.1 ovenfor. Dersom forelderen, besteforelderen eller ektefellen har flere fornavn og bare ett av dem har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, er det fornavnet med slik tradisjon som kan tas som etternavn. Har vedkommende flere slike fornavn, kan to av dem settes sammen til et dobbelt etternavn etter § 7. Siste alternativ i bestemmelsen gis adgang til å følge samisk navneskikk, slik at en av besteforeldrenes fornavn med ending kan tas som etternavn, se punkt 8.3.2

I motsetning til NOU-utkastet inneholder ikke lovforslaget et forbud mot at parentonymer overføres, men et parentonym som moren har, overføres ikke til barnet i kraft av den subsidiære løsningen i § 2 annet ledd, jf. § 5 annet ledd, se punkt 5.5 ovenfor. Siden parentonymer kan overføres, vil det etter lovforslaget f.eks. i et tilfelle der begge ektefellene har ekte parentonymer som etternavn være adgang for ektefellene til å sette sammen de to parentonymene til et felles dobbelt etternavn.

Om bakgrunnen for nr. 4 til 7 vises til merknadene til NOU-utkastet § 5 første ledd nr. 4 til 7 i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Nr. 8 svarer til navneloven 1964 § 9 nr. 4 med enkelte endringer i den nærmere ordlyden. Enkelte sider av bestemmelsen er drøftet i punkt 5.7 ovenfor.

I lovforslaget i proposisjonen her er ordet «plass» sløyfet. Med «plass» sikter navneloven 1964 til et lite gårdsbruk. Plasser i denne betydningen dekkes derfor språklig sett av uttrykket «gårdsbruk», samtidig som uttrykket «plass» neppe gir en god indikasjon om den landbrukskarakteren som kreves for at eieren eller brukeren skal kunne ta navnet på eiendommen som etternavn. Bestemmelsen gir f.eks. ikke en person som har kjøpt en plass og brukt den som rent feriested i 10 år, adgang til å ta navnet på plassen som etternavn i strid med begrensningene i § 3. Om hvilke krav som stilles til eiendommens størrelse og karakter vises for øvrig til NOU 2001: 1 punkt 3.2.5.5.5.

For bruk som grunnlag for retten til å ta eiendomsnavnet som etternavn, er bestemmelsen gitt en utforming som knytter kravene om brukstid direkte til den faktiske bruken av eiendommen og ikke til utnyttelse av en bruksrett. F.eks. følger det direkte av den nye ordlyden at den som har hevdet eiendomsrett ved å bruke eiendommen som sin egen i 20 år, også har oppfylt kravet til brukstid for å ta navnet på gårdsbruket som etternavn.

Om hvilket eller hvilke navn som anses som navn på gårdsbruket og som eierskap eller bruk derfor kan gi rett til, vises primært til NOU 2001: 1 punkt 8.7. Der eiendommen har forskjellig navn eller navnet forekommer i ulike former i matrikkelen, i grunnboken, som normert form og som innarbeidet navn for øvrig, kan den som har rett til å ta navnet, velge hvilket navn og hvilken form vedkommende vil benytte som etternavn. Også endringer i stavemåten som nevnt i § 6 skal det være adgang til å foreta i forbindelse med at eiendomsnavnet tas som etternavn. Der eiendomsnavnet består av to ord, må det foretas en tilpasning til lovens krav om at enkle etternavn skal bestå av ett ord. Vedkommende må da velge om etternavnet skal bestå av bare ett av ordene eller av de to ordene trukket sammen til ett ord. For så vidt kan vedkommende ta begge ordene som separate etternavn og forbinde dem med bindestrek til et dobbelt etternavn etter § 7.

Det er navnet på den eiendommen som vedkommende eller dennes foreldre eier eller bruker, som kan tas som etternavn, det vil normalt si bruksnavnet. Bestemmelsen åpner ikke for at vedkommende tar navnet på den matrikkelgården som eiendommen tinglysningsmessig hører under i tilfeller der gårdsnavnet ikke inngår i bruksnavnet.

Annet punktum svarer til navneloven 1964 § 9 nr. 4 annet punktum. Bestemmelsen ble føyd til ved lov 7 juni 1985 nr. 52 for å hindre at folk skaffet seg adgang til beskyttede etternavn ved først å ta navnet i bruk som eiendomsnavn, jf. Ot.prp. nr. 57 (1984-85) side 18. Ved lov 18 mai 1990 nr. 11 ble delingsloven § 5-3 endret slik at det ble adgang til å ta beskyttede etternavn som eiendomsnavn dersom navnet hadde gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen. I lovforslaget her er bestemmelsen gitt en utforming som åpner for at et beskyttet etternavn som i perioden 1947 - 1990 ble tatt som navn på eiendommen i strid med delingsloven 1978 § 5-3 annet ledd eller den tilsvarende bestemmelsen i skylddelingsloven 1909 § 24 tredje ledd, likevel kan tas som etternavn dersom navnet ikke er i strid med delingsloven § 5-3 annet ledd slik bestemmelsen i dag lyder, det vil si der navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen.

Nr. 9 svarer til NOU-utkastet § 5 første ledd nr. 9, jf. nærmere merknadene til denne bestemmelsen i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Annet leddom samboere svarer til § 10 i NOU-utkastet, se punkt 5.6.4 ovenfor.

Ved adopsjon brytes som hovedregel de juridiske bånd til den biologiske slekten, og tilsvarende bånd knyttes til adoptivslekten, jf. adopsjonsloven § 13. Den som er adoptert, kan derfor ta navn etter adoptivslekten på samme måte som de som biologisk tilhører denne slekten. Tredje ledd utvider valgmulighetene for den som er adoptert ved at vedkommende også kan ta navn etter sin biologiske slekt.

Dersom den som er adoptert, adopteres på nytt, faller valgmulighetene innen den første adoptivslekten bort. Løsningen er i samsvar med adopsjonsloven § 15. Lovforslaget gir imidlertid i § 4 første ledd nr. 7 folk adgang til å ta etternavn de har hatt tidligere og som ikke er ervervet ved ekteskap og samboerskap. I kraft av denne bestemmelsen kan den som er readoptert, ta tilbake det etternavnet vedkommende hadde i den første adopsjonsperioden dersom vedkommende ønsker det.

Dersom navnet vedkommende kan ta etter § 4 har et prefiks som f.eks. «von» foran seg, kan vedkommende bestemme om navnet skal tas med eller uten prefikset. Prefiks må kunne strykes ved inngivelse av melding om det.

til § 5 Etternavn ved adopsjon

Med tanke på de mange former for adopsjon som finnes, gir verken navneloven 1964 eller NOU-utkastet tilfredsstillende regler om adopsjoners betydning for den adoptertes etternavn. Der den som adopteres er voksen, bør det ikke oppstilles en hovedregel om at den adopterte får adoptantens etternavn. Heller ikke ved stebarnsadopsjoner passer en slik regel. I praksis løses imidlertid navnespørsmålene ved adopsjon ved at Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) i forbindelse med adopsjonen treffer vedtak om hva den adopterte skal hete etter adopsjonen. Uansett er det trolig heldig å ha forholdsvis nyanserte regler om etternavn ved adopsjon som kommer til anvendelse dersom SUAK i forbindelse med adopsjonen ikke har truffet vedtak om den adoptertes etternavn.

Utgangspunktet er at en adopsjon ikke endrer den adoptertes etternavn med mindre annet følger av loven eller av et navnevedtak i forbindelse med adopsjonen. Der den som adopteres er over 18 år, gir dette utgangspunktet en tilfredsstillende, subsidiær løsning. I § 5 stilles det derfor ikke opp noen egen, subsidiær løsning for disse tilfellene. Skal en adopsjon av en person over 18 år innebære at vedkommende skifter etternavn, må det være truffet et vedtak om det. Er det ikke truffet vedtak om det i forbindelse med adopsjonen, kan vedkommende selv sende inn melding om navneendring etter § 11 dersom vedkommende f.eks. ønsker å ta adoptantens etternavn.

Der den som adopteres er under 18 år, oppstilles det i første ledd første punktum som subsidiær regel at den adopterte får adoptantens etternavn. Dette er i samsvar med navneloven 1964 § 3, som etter ordlyden imidlertid også gjelder når voksne adopteres. Ved stebarnsadopsjon kan forholdene variere, og det bør derfor neppe oppstilles noen subsidiær regel for slike adopsjoner, jf. annet punktum. Skal en stebarnsadopsjon medføre at den adopterte endrer etternavn, må det være truffet vedtak om det i forbindelse med adopsjonen. For navneendringer i ettertid gjelder § 12. Åpnes det for stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap, jf. Ot.prp. nr. 71 (2000-2001), vil annet punktum også gjelde ved slike adopsjoner, jf. partnerskapsloven § 3.

Bare ektefeller kan adoptere sammen, jf. adopsjonsloven § 5. Når den som adopteres av et ektepar er under 18 år, får vedkommende adoptivmorens etternavn med mindre det er truffet vedtak om annet i forbindelse med adopsjonen, jf. annet ledd første punktum.Dersom ektefellene har felles etternavn, vil dette også være adoptivfarens etternavn. Dersom adoptivmoren har et parentonym som etternavn, gjelder § 2 annet ledd annet punktum tilsvarende, jf. annet punktum.

Der det følger av § 5 at adoptivbarnet får adoptantens eller adoptivmorens etternavn, skal folkeregisteret av eget tiltak registrere navneendringen samtidig med adopsjonen.

til § 6 Endringer i samme etternavn

Blant navn som i uttale og skrivemåte ligger nær hverandre, regnes som utgangspunkt hver stavemåte som ett navn. Den som endrer stavemåten av navnet sitt, tar derfor i prinsippet et nytt navn. Er det et beskyttet etternavn som tas på denne måten, kreves samtykke fra de øvrige bærerne av navnet, jf. § 3 annet ledd. Er det tale om en stavemåte som hittil ikke har vært tatt i bruk, må kravene til nylagde etternavn i § 3 tredje ledd være oppfylt. Betydningen av § 6 ligger i at de endringer i stavemåten m.m. som nevnes, ikke regnes som å ta et nytt navn. Det kreves ikke samtykke fra bærerne av den stavemåten som ønskes, selv om stavemåten er et beskyttet etternavn. Er det tale om en ny stavemåte, kan den tas i bruk uavhengig av om kravene til nylagde etternavn er oppfylt.

Om den nærmere bakgrunnen for bestemmelsen vises til punkt 5.9 ovenfor.

Også endringer som nevnt i § 6 skal behandles som navneendringer i samsvar med lovens saksbehandlingsregler, jf. § 1 tredje punktum og § 11. Endringen er først gjennomført når det er truffet vedtak om å godta en melding om endringen.

til § 7 Doble etternavn

Om bakgrunnen for at det åpnes for doble etternavn, vises til punkt 5.4 ovenfor. Et dobbelt etternavn er to enkle etternavn satt sammen med bindestrek, jf. første punktum. Systemet blir på denne måten at et dobbelt etternavn kan settes sammen av to av alle de forskjellige enkelt-etternavnene en kan ta: frie etternavn, beskyttede etternavn en har rett til å ta samt eventuelle nylagde etternavn, jf. §§ 3 og 4. I forhold til disse reglene regnes doble etternavn som to separate etternavn, jf. annet punktum. Et dobbelt etternavn kan derfor ikke utgjøre det ene navnet i et dobbelt etternavn, og i en persons fulle etternavn kan det derfor ikke inngå mer enn to enkle etternavn.

Den som ønsker å ta et dobbelt etternavn, endre det eller sløyfe et av navnene slik at vedkommende får et enkelt etternavn m.m., må gå frem etter lovens regler for endring av navn, jf. § 1 tredje punktum. Det må sendes melding om det, og endringen er først gjennomført når meldingen er godtatt, jf. § 11.

til § 8 Fornavn

Paragrafen svarer til NOU-utkastet § 8 annet ledd, men er noe annerledes utformet, jf. punkt 7.3 ovenfor. Den er bygd opp på samme måte som § 3 tredje ledd nr. 3, og sammen opprettholder de to bestemmelsene det tradisjonelle skillet i norsk navneskikk mellom navn som brukes som fornavn og navn som brukes som etternavn.

Loven stiller ikke opp noen klar grense for hvor mange fornavn en person kan ha. Der det ønskes et stort antall fornavn, kan det imidlertid bli spørsmål om å nekte å godta meldingen om det etter den skjønnsmessige bestemmelsen i § 10.

til § 9 Mellomnavn

Bestemmelsen innebærer en vesentlig utvidelse av adgangen til å ta forskjellige mellomnavn, se punkt 6 ovenfor. Adgangen til å ta forskjellige navn som mellomnavn skal være den samme som adgangen til å ta forskjellige navn som etternavn. Dette gjelder også adgangen til å danne doble navn ved å sette to navn sammen med bindestrek, jf. § 7. I motsetning til etternavn, som ingen kan ha mer enn ett enkelt eller dobbelt av, oppstillinger loven ingen klar grense for hvor mange mellomnavn en person kan ha. Der det ønskes mange mellomnavn, kan det imidlertid bli spørsmål om å nekte å godta meldingen om det etter den skjønnsmessige bestemmelsen i § 10.

Den som har et navn som mellomnavn, regnes ikke som en bærer av navnet i forhold til reglene i § 3 om frie, beskyttede og nylagde etternavn. Mellomnavn er heller ikke beskyttet. Et nylaget navn som tilfredsstiller kravene i § 3 tredje ledd blir beskyttet når det tas i bruk som etternavn. Det blir ikke beskyttet ved å bli tatt i bruk som mellomnavn.

til § 10 Alminnelige begrensninger

Utgangspunktet er at folk har rett til å ta de navn som loven åpner for. I § 10 første leddstilles det imidlertid opp en skjønnsmessig regel om nekting av navn når det er fare for at navnet vil bli til vesentlig ulempe for den som skal bære det eller andre sterke grunner tilsier at vedkommende ikke får navnet. Nektingen skjer ved at det treffes vedtak om at meldingen om det aktuelle navneønsket ikke godtas. I motsetning til navneloven 1964 stiller lovforslaget opp én generell regel som dekker alle tilfeller der en person ønsker å ta, endre eller sløyfe fornavn, mellomnavn eller etternavn. Loven får en enklere oppbygging på den måten samtidig som en uten omveier også dekker de ytterst sjeldne tilfellene der det er den aktuelle sammensetningen av ellers kurante navn som er uheldig.

Om bakgrunnen for kriteriet «vesentlig ulempe» og den nærmere tolkningen av det vises til punkt 7.2 og 8.4 ovenfor, jf. også punkt 5.8. Kriteriet «sterke grunner» er hentet fra NOU-utkastet § 14. Som understreket i merknadene til § 14 i NOU 2001: 1 kapittel 15 skal det meget til før det kan sies å foreligge sterke grunner for å nekte å godta en melding om å ta, endre eller sløyfe navn. Navneloven 1964 § 6 nr. 2 og NOU-utkastet § 4 tredje ledd nr. 3 omtaler støtende etternavn. Etter lovforslaget her må spørsmålet om å nekte et navn fordi det er støtende, vurderes etter kriteriet om vesentlig ulempe eller andre sterke grunner. Dersom det ønskes et stort antall fornavn eller mellomnavn kan det også bli spørsmål om å nekte å godta det.

Om bakgrunnen for § 10 annet leddvises det til punkt 4 ovenfor. Bestemmelsen tar bare sikte på å regulere fornavn og etternavn, ikke mellomnavn. Bakgrunnen for dette er at mellomnavn ikke har samme oppgave som fornavn og etternavn mht. individualisering og kategorisering, jf. lovutkastet § 1 og NOU 2001: 1 punkt 7.3 og 9.1.1. Det må vurderes etter første ledd om hensynet til navnestabilitet kan tilsi at å ta, endre eller sløyfe mellomnavn skal nektes.

Utgangspunktet er at en ikke kan ta, endre eller sløyfe fornavn og etternavn mer enn én gang hvert tiende år. I nr. 1 og 3 gjøres det unntak der hensynet til endring av livssituasjon tilsier at en bør kunne endre navnet uavhengig av tiårsregelen. I andre ledd nr. 2 og 4 gjøres det unntak mht. å ta tilbake tidligere etternavn en har hatt og ta tilbake fornavnet som vedkommende hadde før endringen.

Dersom en ønsker å ta, endre eller sløyfe etternavn eller fornavn i tilfelle hvor vedkommende f.eks. har endret fornavn eller etternavn tidligere innenfor en tiårsperiode og unntaksbestemmelsene i nr. 1 til 4 ikke kommer til anvendelse, kreves «særlige grunner», jf. nr. 5. Søkeren må forklare det offentlige hvorfor vedkommende ønsker navneendringen. Deretter må det offentlige ta stilling til om vilkåret er oppfylt. Departementet påpeker at det ikke skal stilles strenge krav i vurderingen av om det foreligger «særlige grunner». En begrunnelse som bare går ut på at en ønsker nytt navn, vil imidlertid i seg selv ikke være tilstrekkelig.

til kapittel 3. Saksbehandling m.m.

til § 11 Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

Meldinger om å ta, endre eller sløyfe navn skal som hovedregel inngis til fylkesmannen, jf. første ledd. Om bakgrunnen for denne hovedregelen vises til punkt 9.1 ovenfor. Departementet er klageinstans. Etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper vil departementet kunne delegere klagesakene til et underordnet organ når det er klarlagt hvordan det best kan gjøres.

I motsetning til NOU-utkastet taler lovforslaget om meldinger, ikke om søknader. I det ligger ingen realitetsforskjell, bare en understrekning av at det skal være kurant å endre navn og at saksbehandlingen gjennomgående skal være langt raskere og enklere enn det en normalt forbinder med en søknadsbehandling. Det er først når det er truffet vedtak om at meldingen er godtatt, at navnet er endret, se også punkt 9.2 ovenfor.

Avgjørelsen av om en melding skal godtas, er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler om forberedelse av enkeltvedtak, vedtakets utforming og klage og omgjøring kommer derfor til anvendelse. Ved godtakelse av kurante meldinger er det ikke aktuelt å forhåndsvarsle parter eller begrunne vedtaket, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 24. Den skriftlige underretningen om vedtaket kan skje ved at meldingen returneres med en påskrift om at den er godtatt og at det nye navnet er ført inn i folkeregisteret. For håndteringen av mer kompliserte tilfeller trenger en forvaltningslovens nærmere regler om partsrettigheter og begrunnelse av vedtak mv.

Når det gjelder hvilke navn folk kan ta, bør loven i utgangspunktet være uttømmende. Til forskjell fra NOU-utkastet inneholder lovforslaget her derfor ingen generell hjemmel for nærmere forskrifter. Administrativt vil det imidlertid kunne være behov for å fastsette at meldinger om navneønsker skal fremsettes på fastsatt skjema, hvilke nærmere opplysninger meldingene skal inneholde samt om saksbehandlingen for øvrig, bl.a. om andre myndigheters medvirkning i navnesaker, jf. annet ledd.

til § 12 Melding om navn for barn

Paragrafen er i samsvar med gjeldende rett og § 13 i NOU-utkastet. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, er ikke part i saker om barnets navn, jf. punkt 5.6.3 ovenfor.

til § 13 Søksmål

Bestemmelsen svarer til navneloven 1964 § 22 og NOU-utkastet § 12, jf. punkt 9.2 i.f. ovenfor. Det oppstilles imidlertid en to-sporet frist. Søksmål må være reist innen to år etter at vedkommende fikk eller burde skaffet seg kunnskap om vedtaket, jf. første punktum. Uavhengig av vedkommendes kunnskap må søksmålet være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, jf. annet punktum.

Søksmålet kan reises mot staten eller mot den private parten vedtaket gjelder. Normalt bør det reises mot den private parten siden en dom mot staten som kjenner vedtaket ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Overfor den private parten vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Der det f.eks. er et nytt etternavn som angripes fordi det er for likt et beskyttet etternavn eller at alminnelig kjent firma e.l., jf. § 3 tredje ledd, må søksmålet i tillegg reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, f.eks. etter samtykke eller etter et av alternativene i § 4. I motsatt fall vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt krenket saksøkerens rettigheter og som prejudisielt må finnes ugyldig som forutsetning for å frakjenne den som i ettertid har tatt navnet, retten til å beholde det.

til § 14 Hvem loven gjelder for, utenlandske navneavgjørelser m.m.

Paragrafen samler de bestemmelsene som i NOU-utkastet er inntatt i §§ 15 til 17, jf. nærmere merknadene til bestemmelsene i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Bostedsprinsippet i første ledd er i samsvar med gjeldende rett, se punkt 8.1 ovenfor.

Bestemmelsen i annet ledd er i forhold til NOU-utkastet § 16 tilpasset den meldingsterminologien som er gjennomført i lovforslaget her. Også slike meldinger skal norske myndigheter nekte å godta etter § 10 dersom navnet kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det. I ulempevurderingen må det imidlertid også legges vekt på de ulemper det kan for vedkommende å ha forskjellig navn i Norge og i statsborgerlandet. Begrensningene i folks adgang til å velge navn i §§ 3 og 8 gjelder ikke, men der vedkommende har foretatt navneendringen i statsborgerlandet for å gå klar av de norske reglene, kan «sterke grunner» tilsi at norske myndigheter nekter å godta endringen. Videre må det nye navnet tilfredsstille de kravene til navn som er omhandlet i merknadene til § 1.

Tredje ledd er utformet som en forskriftshjemmel og ikke som en traktatbestemmelse som i NOU-utkastet § 17. Dersom det blir aktuelt å inngå avtaler med fremmede stater om slike forhold, vil det både for brukerne av det norske regelverket og av hensyn til muligheten for å gi reguleringen en form som er tilpasset loven for øvrig, kunne være mer hensiktsmessig at reguleringen nedfelles i en forskrift enn at den følger direkte av en internasjonal avtale. Krever avtalen at den skal gjelde direkte uten transformasjon, kan det eventuelt fastsettes i forskriften.

til kapittel 4. Sluttbestemmelser

til § 15 Ikrafttredelse

Ikraftsettingen av loven krever administrative forberedelser, og det bør derfor overlates til Kongen å fastsette ikrafttredelsestidspunkt.

til § 16 Overgangsregler

Adgangen til å ta doble etternavn og forholdet til de doble etternavn som eksisterer i dag, gjør det nødvendig med enkelte overgangsbestemmelser. For det første skal ingen plikte å skifte navn på grunn av den nye loven selv om de har et navn som strider mot lovens system. Noen har doble etternavn bestående av to navn adskilt med mellomrom. De kan beholde det, men andre kan etter lovens ikrafttredelse ikke få det, jf. første ledd. Skal andre etter ikrafttredelsen få begge navnene, må de tas som et dobbelt etternavn med bindestrek.

I dag finnes en del etternavn bestående av to navn forbundet med bindestrek, se punkt 3.1 og 5.4 ovenfor. Etter dagens system er de vernet dersom de bæres av under 500 personer. Av to grunner må de etter lovens ikrafttredelse anses som et dobbelt etternavn som nevnt i § 7, jf. annet ledd. For det første kan ikke kombinasjonen fortsatt være beskyttet slik at andre som kan ta de to navnene hver for seg, blir utelukket fra å danne et dobbelt etternavn av dem. For det andre ville det åpne for sammensatte etternavn bestående av opptil fire enkelt-etternavn dersom eksisterende doble etternavn ble ansett ett etternavn som kunne inngå som et av navnene i et dobbelt etternavn.

til § 17 Endringer i andre lover

Om endringen i straffeloven, jf. nr. 1, vises til siste avsnitt i punkt 4 ovenfor.

Endringene i delingsloven og firmaloven, jf. nr. 2 og nr. 3, er tilpasninger til terminologien i lovforslaget her.