3 Dagens navnesystem

3.1 Innledning

NOU 2001: 1 Lov om personnavn gir i kapittel 3 en grundig redegjørelse for gjeldende, norsk navnerett. I punktene 3.2 til 3.6 nedenfor gis en kortfattet oversikt. I utredningen gis det også en utførlig redegjørelse for den faktiske og rettslige utviklingen av navneskikkene her i landet, se NOU 2001: 1 kapittel 4, og en oversikt over dansk, svensk og finsk navnerett, se kapittel 5.

Det er i overkant av 120 000 ulike slektsnavn i Norge. Under 1 % av alle slektsnavn er frie, og over 2 mill. mennesker av en befolkning på 4,5 mill. har frie slektsnavn. Det er ca. 4 800 forskjellige doble slektsnavn med bindestrek i landet, og disse bæres av over 22 000 personer. Nesten 18 % av befolkningen har mellomnavn, nærmere 22 % av kvinnene og 13,5 % av mennene. I Oslo valgte i 1995 nesten 68 % av kvinnene mannens slektsnavn ved giftermål. For mer navnestatistikk vises til NOU 2001: 1 punkt 6.2.

3.2 Slektsnavn

Slektsnavnet er det siste navnet i navnerekken. Slektsnavnet viser slektstilknytningen, og det er bare dette som kan erverves automatisk av barn. Det er plikt til å bruke slektsnavnet fullt ut.

Slektsnavn kan man etter navneloven kapittel I få på en av følgende seks måter:

• ved fødsel, dvs. første gangs navnevalg, §§ 1 og 2

• ved adopsjon, § 3

• ved ekteskap, § 4

• ved bevilling, §§ 5-9

• ved melding til folkeregisteret, § 9 a

• som såkalt biperson, § 10

Ved fødsel skal barnet ha foreldrenes slektsnavn dersom de har felles slektsnavn. Har foreldrene ikke felles slektsnavn, kan foreldrene velge hvilket av foreldrenes slektsnavn barnet skal ha. Dersom foreldrene ikke velger slektsnavn for barnet innen seks måneder etter fødselen, får barnet automatisk morens slektsnavn.

Når adoptivforeldrene har felles slektsnavn, får adoptivbarnet dette slektsnavnet. Dersom adoptivforeldrene ikke har felles slektsnavn, kan de velge hvilket av adoptivforeldrenes slektsnavn adoptivbarnet skal ha. Dersom de ikke blir enige, får adoptivbarnet adoptivmorens slektsnavn.

Ektefeller kan velge om de vil ta den enes slektsnavn som felles slektsnavn, noe som krever samtykke fra ektefellen. De kan også velge å beholde slektsnavnet de hadde før giftermålet. Man kan ikke velge som felles slektsnavn et slektsnavn som er ervervet ved tidligere ekteskap. Slektsnavn ervervet ved ekteskap kan i imidlertid beholdes dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse eller død, og kan også beholdes i et nytt ekteskap. Ugifte samboende kan ikke velge navn på linje med ektefeller.

Departementet kan etter søknad gi løyve - bevilling - til å skifte slektsnavn eller endre dets skrivemåte, jf. navneloven § 5. Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi bevilling for såkalte nylagde slektsnavn. Kompetansen til å gi bevilling er delegert til fylkesmannen. Ingen har et rettskrav på å få bevilling. Bevilling kan derfor nektes ut fra et forvaltningsmessig skjønn, men nektelsen må være saklig begrunnet. Navneloven § 6 har regler om at bevilling «vanligvis» ikke skal gis i nærmere angitte tilfeller. Dette gjelder navn med utenlandsk klang eller skrivemåte, navn som er i bruk som fornavn og som ikke opprinnelig er slektsnavn, og historiske, utdødde eller utenlandske navn som er vanlig kjent i landet.

Etter navneloven § 7 første ledd skal bevilling til slektsnavn som hører til «dei meir vanlege», såkalte frie slektsnavn, gis med mindre særlige grunner taler mot det. Passusen om særlige grunner har neppe selvstendig betydning ved siden av begrensningen i § 5. Etter departementets praksis er frie slektsnavn alle slektsnavn med 500 bærere eller flere. Etter navneloven § 7 annet ledd kan beskyttede slektsnavn tas dersom samtlige bærere samtykker.

Selv om det dreier seg om et tilfelle som omfattes av § 6, eller man ikke får samtykke fra samtlige bærere av et navn som er beskyttet etter § 7, kan bevilling likevel gis hvis tilfellet fanges opp av en av bestemmelsene i § 9. Etter § 9 nr. 1 og 2 kan man ta en av foreldrenes, adoptivforeldrenes, steforeldrenes eller fosterforeldrenes slektsnavn og det ikke er ervervet ved giftermål. Det å ta ste- eller fosterforeldrenes slektsnavn krever vedkommendes samtykke. Etter § 9 nr. 4 kan man ta navn på gårdsbruk som slektsnavn dersom en selv eller foreldrene eier og har eid gården i minst 10 år, eller dersom en selv eller foreldrene har en livsvarig bruksrett til gården og den er brukt i minst 10 år, eller en ikke livsvarig bruksrett som er brukt i minst 20 år. Etter § 9 nr. 6 kan man ta et slektsnavn som man har særlig tilknytning til og det er viktig for vedkommende å få navnet. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan man etter departementets praksis bl.a. få bevilling til en av besteforeldrenes slektsnavn dersom vedkommende har brukt det aktuelle navnet - de facto ulovlig - i ca. 25-30 år. Som hovedregel kan man ikke ta beskyttede slektsnavn som har blitt båret lenger ut i slekten enn dette.

Det er ikke adgang til å velge to slektsnavn (dobbelt slektsnavn), verken ved første gangs navnevalg eller ved ekteskap. Det er heller ikke adgang til å velge ektefellens slektsnavn eller mellomnavn som mellomnavn, eller på annen måte kombinere hverandres navn, for at ektefellene f.eks. skal få like mellomnavn og slektsnavn. For ellers å få bevilling til navnet som dobbelt slektsnavn, er departementets praksis er at man vanligvis må ha brukt navnet som dobbelt slektsnavn i minst ca. 30 år.

Systemet kan altså sammenfattes slik at man får tildelt slektsnavn ved første gangs navnevalg - dvs. bare morens eller farens slektsnavn - og at slektsnavnet senere kan endres innenfor de rammer som er gjennomgått ovenfor.

3.3 Fornavn

Fornavnet er det første navnet i navnerekken og av en annen karakter enn slektsnavnet. I motsetning til slektsnavnet går fornavnet aldri automatisk over på barn. Det er plikt til å bruke fornavnet, men det er nok å bruke ett av disse dersom man har flere.

Det er to sentrale bestemmelser som begrenser hvilke navn som kan tas som fornavn. For det første kan det ikke velges navn som kan være til ulempe for den som skal bære det, jf. § 15 nr. 1. For det andre kan det ikke velges fornavn som er eller har vært i bruk som slektsnavn, jf. § 15 nr. 2. Dette gjelder likevel ikke dersom navnet opprinnelig er et fornavn, har et annet opphav enn slektsnavnet eller har opphav i en kultur hvor man ikke skiller mellom fornavn og slektsnavn.

3.4 Mellomnavn

Mellomnavnet er etter sin art et slektsnavn og settes mellom fornavnet og slektsnavnet. Det er et personlig navn og er ikke en del av slektsnavnet. Det kan bare i begrenset utstrekning overføres til ektefelle og barn. I motsetning til fornavn og slektsnavn er det et «unødvendig» navn sett fra det offentliges synspunkt. Ingen må ha mellomnavn, og ingen plikter å bruke mellomnavnet.

Etter navneloven § 16 første og tredje ledd kan følgende tas som mellomnavn:

En av foreldrenes slektsnavn som ugift, dersom man ikke har navnet som slektsnavn, og det heller ikke er ervervet ved giftermål.

Fornavnet til en av foreldrene med ending som viser slektskapet (f.eks. Maritsdatter).

Adoptivbarns tidligere slektsnavn eller adoptivfars eller adoptivmors nåværende slektsnavn eller slektsnavn som ugift, dersom navnet ikke er ervervet ved giftermål.

Eget slektsnavn som ugift ved valg av felles slektsnavn ved giftermål forutsatt at vedkommende ikke skal ha navnet som slektsnavn.

En av oldeforeldrenes eller besteforeldrenes slektsnavn som ugift, eller mellomnavnet til en av foreldrene, jf. bestemmelse fattet av departementet i medhold av § 16 tredje ledd.

3.5 Forholdet til utenlandske navneskikker

Det oppstår i flere situasjoner problemer for personer som ønsker å videreføre utenlandske navneskikker her i riket.

I flere land er det vanlig å ta en av foreldrenes fornavn som slektsnavn for barna. Slike navn kan normalt ikke tas ved første gangs navnevalg etter §§ 1 og 2, eller ved senere endring etter § 9. Navnet kan som hovedregel bare tas etter navnelovens vanlige regler, dvs. som nylaget slektsnavn dersom det ikke allerede er i bruk i Norge. Hvis navnet er beskyttet, kan det som hovedregel bare tas hvis man har fått samtykke fra samtlige bærere.

I flere land er det vanlig å ta ektefellens fornavn som slektsnavn. Dette møter de samme hindringer som å ta foreldres fornavn som etternavn, jf. ovenfor.

I noen kulturer er det dessuten vanlig å ha tre navn: Eget (for)navn, fars navn og farfars navn. Navneloven hinder også disse i å videreføre sin navnetradisjon fullt ut i Norge. Verken denne navneskikken eller flere andre opererer med det norske skillet mellom fornavn og slektsnavn.

Dette medfører at antakeligvis tusenvis av personer bosatt i Norge ikke fullt ut kan videreføre sin navnetradisjon ved innvandring til Norge, jf. nærmere NOU 2001: 1 punkt 6.1.3.

3.6 Saksbehandlingen

Folkeregistrene behandler alle navnesakene ved første gangs navnevalg. Fylkesmannen er klageorgan. Videre kan enkelte slektsnavnsendringer skje ved melding til folkeregisteret, dvs. at søknaden om endringen har form av en melding som i de aller fleste tilfellene kan godtas uten nevneverdig saksbehandling. I tillegg kan fornavn endres og strykes ved melding til folkeregisteret. Mellomnavn kan i noen tilfeller endres ved melding til folkeregisteret, og kan alltid strykes ved slik melding. Fylkesmannen er også i slike tilfeller klageorgan. For øvrig trenger endring av navn bevilling fra fylkesmannen. Departementet er da klageorgan. Melding om endring av navn kan for øvrig bare skje til folkeregisteret én gang. Utover dette er det nødvendig med søknad til fylkesmannen. Statens ungdoms- og adopsjonskontor behandler første gangs navnesaker i forbindelse med adopsjon. Vigselsmannen behandler enkelte navnesaker i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Saksbehandlingsreglene er kompliserte og til dels tungt tilgjengelige.

Etter departementets praksis er det et krav at man har domisil i Norge får å kunne endre navn her i landet etter norsk navnelov. Den som faktisk oppholder seg her i landet og har til hensikt å bli boende her varig, har domisil i Norge uavhengig av om vedkommende er norsk statsborger eller ikke. Dette er i overensstemmelse med norsk ulovfestet internasjonal privatrett. Enkelte andre land legger statsborgerskapet til grunn og anser seg kompetent til å behandle navnesøknader fra egne statsborgere selv om de er varig bosatt i et annet land. Når statsborgerlandets myndigheter har godkjent en navneendring for en person som har domisil i Norge, pleier departementet som utgangspunkt å innvilge søknader om samme navneendring her i riket selv om endringen er i strid med norsk navnetradisjon. Bakgrunnen for det er ulempene som kan oppstå når en person har ett navn etter statsborgerlandets rett og ett annet navn etter norsk rett.

Det brukes i underkant av 14 årsverk i året på å behandle navnesaker i landet. Folkeregistrene bruker ca. 4 årsverk, fylkesmennene i underkant av 9 årsverk og Justisdepartementet 1/2 - 2/3 årsverk. Folkeregistrene sender ofte fra seg saker de finner vanskelige til fylkesmennene uten realitetsbehandling selv om de formelt har kompetanse til å behandle sakene, se bl.a. NOU 2001: 1 punkt 6.3.6. I tillegg behandler vigselsmennene og SUAK navnesaker. Det behandles flere saker om å ta fornavn som er i bruk som slektsnavn. Det legges ned relativt store ressurser for å finne ut om navnet opprinnelig er et fornavn eller har et selvstendig opphav som fornavn, og ikke bare som slektsnavn. I slike saker benytter fylkesmennene og departementet seg ofte av navnefaglig ekspertise. Et flertall av fylkesmennene finner saker vedrørende innvandrere med utenlandsk navneskikk vanskelige å behandle. For en nærmere redegjørelse om det offentliges arbeidsinnsats i navnesaker vises til NOU 2001: 1 punkt 6.3.