4 Utgangspunkter for en ny navnelov

Arbeidsgruppen har med sitt lovforslag foreslått «en vesentlig liberalisering av navnelovgivningen med utgangspunkt i dagens navnelov og den liberale praksis departementet de siste årene har utviklet», jf. NOU 2001: 1 punkt 7.5.3. Bak dette ligger en drøftelse av om man bør ha en navnelov administrert av det offentlige, og hvordan reguleringen eventuelt bør utformes, jf. punkt 7.1 - 7.4. Fra drøftelsen i punkt 7.1 gjengis:

«Personnavn vil si den alminnelige og offisielle betegnelsen på en person. I utgangspunktet er det en personlig og privat sak hvilket navn et menneske skal ha. Grunnene for navnevalg og hvilken betydning som skal tillegges det navnet man selv og/eller andre bærer, varierer betydelig fra individ til individ. For noen er navnet en meget personlig sak som også har atskillig betydning for vedkommendes identitet. For andre er elementet av symbol på tradisjon og enhet i familien viktig, mens atter andre ikke tillegger navnet særlig annen betydning enn som en praktisk betegnelse som er velegnet til å skille de enkelte individene fra hverandre.

Navn har imidlertid også en side i forhold til samfunnet. Det er viktig for en smidig og hensiktsmessig kommunikasjon i dagliglivet at de enkelte borgerne har individualiserende betegnelser som oppfattes som personnavn, og som det ikke er forbundet med altfor store vanskeligheter å benytte. Også kulturelle hensyn har betydning, f.eks. til navnetradisjoner og kulturhistoriske elementer.

Det er viktig å ha en lovgivning som viser respekt for det mangfold av motiver som ligger bak ønskene om ulike navn, f.eks. vedkommendes bakgrunn, kultur eller religion. Det må også tas hensyn til grupper/personer som ønsker å benytte spesielle/avvikende navn, innvandrere med en utenlandsk navnetradisjon og personer som ønsker å benytte elementer på siden av/i utkanten av den tradisjonelle norske navnetradisjonen. Det norske samfunnet har fått et større mangfold på mange felter de siste ti-årene, og kvinnenes stilling i samfunnslivet er blitt langt sterkere. Det er dels også blitt større grad av toleranse - og forventning om toleranse - for det som tidligere har blitt oppfattet som fremmed og kanskje avvikende. I tillegg er det i dag en økende forståelse om at staten ikke bør detaljregulere forhold som i stor grad berører den enkeltes privatliv. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør denne delen av samfunnsutviklingen reflekteres også i navnelovgivningen.

- - -

Det er viktig å merke seg at navnelovgivningen bare gir rammer for hvilke navn folk skal ha. At det tillates å ta bestemte typer navn, betyr altså ikke annet enn at lovgivningen ikke er til hinder, dvs. at man tillater utviklingen å gå sin «naturlige» gang innenfor rammene. Et eksempel på rammenes betydning, er gjeldende navnelovs hinder for dobbelte slektsnavn. Sammenholdt med tradisjonen med primært å føre fars slektsnavn videre til barna, har dette antakelig ført til at mors slektsnavn i mange tilfeller ikke er blitt ført videre. ...

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør loven samlet sett gi meget vide rammer for den videre utvikling av navnetradisjonen.

- - -

Når de ulike hensynene skal veies mot hverandre, bør utgangspunktet etter arbeidsgruppens vurdering være at det skal sterke grunner til for å hindre folk i å ta de navn de ønsker.

Fordi valg av navn har en klar og ganske vesentlig side i forhold til omverdenen og samfunnet som sådant, legger arbeidsgruppen til grunn at personers valg av navn og ønsker om navneendringer, fortsatt bør behandles av det offentlige. ...»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde mot disse utgangspunktene. I forskjellig grad støtter alle som har uttalt seg om det, en liberalisering av navneloven. Ingen har tatt til orde for at en ikke fortsatt skal en navnelov administrert av det offentlige.

F.eks. uttaler Seksjon for namnegransking ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo bl.a. at det er «naudsynt med ei lov som regulerer namnebruken i samfunnet, både av omsyn til individet, til namnevernet og til kommunikasjon». Kommunal- og regionaldepartementet viser til at «de generelle forslagene om å liberalisere personnavnlovgivningen kan sees som en positiv tilpasning av lovverket til et samfunn med økende grad av kulturelt mangfold». Norsk språkråd slutter seg til hovedlinjene i forslaget og fremholder at «lovframlegget ivaretar tradisjonell norsk navnetradisjon, samtidig som det også tar rimelig hensyn til navneskikkene til nasjonale minoriteter og innvandrere». Databehandling i slektsforskning uttaler at en «forenkling av navnelovgivningen vil blant annet sikre enkeltindividet større mulighet til å ta det eller de navn som den enkelte opplever sterkest knyttet til egen identitet» og at «[v]alg av etternavn som symbol på slekt- eller familietilhørighet vil også bedre kunne ivaretas gjennom den foreslåtte lempningen på regelverket».

Norsk slektshistorisk forening reiser imidlertid spørsmål «om ikke det foreliggende forslag i sterkere grad og mer eksplisitt burde ha vektlagt det å videreføre og utvikle det som historisk sett kan kalles norske navnetradisjoner».

Enkelte høringsinstanser mener at en ny og mer liberal navnelov kan gjøre at den blir vanskelig å praktisere og at en slik lov kan berøre andre registre. Blant disse er Den Norske Advokatforening som slutter seg til en uttalelse fra foreningens lovutvalg for familierett, arv og skifte der utvalget bl.a. hevder at «valgmulighetene som nå vil bli gitt hvis lovutkastet vedtas, er så mange at loven blir vanskelig å praktisere», og anfører videre:

«Dette vil gjelde for det offentlige som nødvendigvis vil få et vesentlig øket antall søknader å behandle og en rekke nye problemstillinger som må vurderes.

For brukerne vil alle valgmulighetene gi en øket risiko for lovbrudd fordi almenheten vil oppfatte at det nå bare vil være å velge navn etter eget ønske og behov uten tanke for hva forslaget til navnelov faktisk innebærer av begrensninger.

Lovutvalget ser også at det vil være en fare for at liberaliseringen vil medføre en risiko for misbruk bla. i kredittsammenheng med fristelser for navneendring når kreditor er for nær. Forslaget vil antagelig fremtvinge en utstrakt bruk av personnummer for sikker identifisering, hvilket ikke er ønskelig i personvern-sammenheng.»

Kommunenes Sentralforbund uttaler:

«Det må påregnes flere navneendringer enn før, og spesielt mange i en overgangsperiode. Dette vil føre til økt pågang på kommunenes administrative ressurser og økt risiko for at kommunenes registre ikke vil være korrekt oppdatert. Det sistnevnte problemet vil ikke være stort når det gjelder registrene for skatt og valg, da disse er basert på personnummer og oppdateres ved hjelp av folkeregistrene. Øvrige registre vil imidlertid være berørt.»

Riksadvokaten uttaler:

«For riksadvokaten er det mest nærliggende å peke på registrene innen strafferettspleien og for eksempel det merarbeid en mer liberal navnelov åpenbart vil påføre stevnekontorer m.v. En vil også tro at tilsvarende bekymring kan gjøre seg gjeldende i tilknytning til politiets forvaltningsvirksomhet som passutstedelse og våpenregistrering, samt ikke minst ved utlendingskontroll.»

Etter departementets mening bør en fortsatt ha en navnelov administrert av det offentlige. Denne loven bør imidlertid gi folk vesentlig større frihet i valget av navn for seg selv og sine barn. Departementet er enig i de utgangspunkter som arbeidsgruppen har lagt til grunn, og som har fått bred oppslutning blant høringsinstansene. Departementet er i hovedtrekk enig i de avveiningene arbeidsgruppen har gjort mellom hensynet til norsk navnetradisjon på den ene siden og hensynet til utenlandske navneskikker og navneskikker blant samer og nasjonale minoriteter på den andre siden, og mellom hensynet til enkeltindividets frihet på den ene siden og samfunnets behov på den andre siden. De ulempene som flere navneendringer kan medføre, bør etter departementets mening i stor utstrekning kunne løses gjennom bedre, automatiserte oppdateringsrutiner for de ulike registrene. I Det sentrale folkeregister vil alle godkjente navneendringer være registrert.

Departementet ønsker imidlertid å markere at navn er en identifikasjon av betydning for samfunnet. Folk bør ikke uavhengig av endring i familiesituasjon e.l. kunne skifte navne flere ganger i løpet av kort tid. Sett hen til de ulempene en mer liberal navnelov kan medføre fordi det kan bli flere navneendringer, foreslås derfor en uttrykkelig regel om navnestabilitet. Det foreslås at en som hovedregel ikke skal kunne endre fornavn og etternavn mer enn én gang hver tiende år. Unntak bør bl.a. gjelde ved giftermål, adopsjon, samboerskap og der det ellers foreligger «særlige grunner», jf. lovforslaget § 10 annet ledd.

Personnavnenes funksjon i samfunnslivet krever også at folk har navn, og at folk bruker riktig navn i omgang med andre. Arbeidsgruppen foreslår noe mer uttrykkelige regler om denne navneplikten enn dagens lov har, jf. NOU 2001: 1 punkt 13.1.1. Straffeloven § 337 setter straff for «den som for seg selv eller sine barn bruker navn i strid med lov». Påtalen er i dag ubetinget offentlig. Arbeidsgruppen foreslår at påtale skal være betinget av at det anses påkrevd av allmenne hensyn, jf. NOU 2001: 1 punkt 13.1.2.2. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot disse forslagene, og de er videreført i lovforslaget i proposisjonen her, jf. lovforslaget § 1 og § 17 nr. 1.