5 Etternavn

5.1 Innledning

Det reiser seg en rekke spørsmål i vurderingen av hvilke regler som skal gjelde om etternavn, bl.a. om etternavn bør være beskyttet og i hvilken grad. At et etternavn er beskyttet, vil si at det normalt bare kan tas av dem som har tilstrekkelig slekts- eller familietilknytning til navnet. Videre oppstår spørsmål om det skal være anledning til å ta to etternavn, dvs. doble etternavn, og hvordan den nærmere reguleringen av en ordning med doble etternavn bør være. Etternavn i familieforhold reiser også en rekke problemstillinger, bl.a. om foreldre utelukkende skal kunne gi sine etternavn til barn og hvilke av foreldrene som skal kunne bestemme barns navn. Det må videre vurderes om samboere bør kunne ta navn på samme måte som ektefeller. Adgangen til å ta navn på gårdsbruk som etternavn reiser en del spørsmål. Fordi enkelte etternavn er beskyttede, og fordi valg av navn kan krenke også andre rettigheter enn personnavn, oppstår det også spørsmål i forhold til nye etternavn. Disse forholdene vil behandles nedenfor.

5.2 Uttrykket etternavn

Arbeidsgruppen foreslår å endre navnelovens uttrykk slektsnavn til etternavn, jf. NOU 2001: 1 punkt 8.1:

«... Det er lagt vekt på at etternavn både gir en naturlig sammenheng med de to øvrige uttrykkene, fornavn og mellomnavn, og at etternavn brukes i folks dagligtale. På tross av at lovgivningen i mer enn 75 år har brukt uttrykket slektsnavn, har dette altså ikke fått innpass i befolkningen.

Slektsnavn er dels også et misvisende uttrykk. For mange gir slektsnavnet ikke uttrykk for hvilken slekt de er født inn i. Dette gjelder for eksempel navn ervervet ved giftermål og kan også gjelde navn man har ervervet etter søknad. Som vist ovenfor er det i dag 988 slektsnavn som ikke er rettsbeskyttet, og som bæres av nesten 2,1 millioner personer. Disse navnene kan velges - og blir tidvis valgt - av andre årsaker enn slektstilknytning.

- - -

Bruk av uttrykket etternavn vil også samsvare med det uttrykket som brukes både i Sverige og i Danmark.»

Med svært få unntak støtter høringsinstansene dette forslaget. Dette gjelder bl.a. det navnefaglige miljøet. Eksempelvis uttaler Universitetet i Oslo:

«Til dette kan det innvendast at slektsnamn i større grad enn etternamn held oppe koplinga til familie og slekt, som det kan vera viktig for mange å markera. Når seksjonen likevel ikkje har innvendingar mot å innføra termen etternamn, er det av di etternamn alt er vanleg i mange samanhengar og høver med den aukande liberale praksisen til å ta namn og å endra namn ubunde av slektstilhøyring. Det må vel òg seiast at familiestrukturen i dagens samfunn ikkje er så sterk som tidlegare. Etternamn er òg meir i samsvar med andre lands terminologi i tilknyting til personnamnlovgjeving, som dansk efternavn, svensk efternamn (men finlandssvensk släktnamn), jf. òg engelsk surname ( family name) tysk Nachname ( Familienname). Dei andre termane som knyter seg til personnamnsystemet, nemleg fornavn ( førenamn) og mellomnavn ( mellomnamn) er greie og innarbeidde.»

Departementet støtter forslaget om å endre terminologien fra slektsnavn til etternavn, og viser til begrunnelsene nevnt ovenfor.

5.3 Beskyttelse av etternavn

Med bl.a. denne begrunnelsen foreslår arbeidsgruppen i NOU 2001: 1 punkt 8.2.1 at noen etternavn fortsatt skal være beskyttede:

«På den annen side har ordningen med rettsbeskyttete etternavn eksistert i mer enn hundre år. Rettsbeskyttelsen antas å ha blitt en del av manges oppfatning av sitt eget og andres etternavn. Ordningen er også antakeligvis i overensstemmelse med rettsoppfatningen hos mange av dem som har rettsbeskyttete etternavn. En opphevelse av ordningen vil derfor hos en del kunne oppleves som et uakseptabelt inngrep i deres navnemessige beskyttelse. Selv om rettsbeskyttelsen gir spesielt vern for en del etternavn, dreier det seg heller ikke om en rett forbeholdt de få. Som tallene foran ... viser, bærer over halvparten av befolkningen rettsbeskyttete etternavn. Det er altså et betydelig antall mennesker som vil få redusert navnemessig beskyttelse dersom rettsbeskyttelsen oppheves.

Bakgrunnen for at noen etternavn er rettsbeskyttet, er av professor Carl Jacob Arnholm uttrykt slik: 'Når et navn ikke er altfor vanlig, gir det innad følelsen og utad inntrykket av en viss samhørighet.' For eksempel har noen personer etternavn som bare bæres av en eller få slekter. I enkelte av disse slektene kan etternavnet spores tilbake til et felles opphav, f.eks. et gårdsnavn eller en felles forfader som tok et nylaget etternavn. Personer fra slike slekter har ofte en forventning om at ingen utenfor slekten skal kunne ta navnet. Navnet er blitt en del av deres identitet, og det kan oppleves som støtende om andre personer - utenfor slekten - skulle få en mulighet til å ta navnet.»

Arbeidsgruppen foreslår imidlertid at beskyttelsen for etternavn senkes til etternavn med færre enn 200 bærere, og at heller ingen nye etternavn blir beskyttede. Arbeidsgruppen foreslår en ordning der alle etternavn som ved lovens ikrafttredelse har færre enn 200 bærere, føres opp på en liste. Vilkår for beskyttelse er at etternavnet er ført opp på listen og at det har færre enn 200 bærere på det aktuelle tidspunktet, se NOU 2001: 1 punkt 8.2.3.2 om dette.

Arbeidsgruppen nevner bl.a. dette i NOU 2001: 1 punkt 8.2.1 som argumenter mot at navn skal være beskyttede:

«Det kan reises spørsmål om noen mennesker bør ha en særrett fordi de har etternavn med et lavere antall bærere enn andre. Problemstillingen blir om en gruppe mennesker bør ha en eksklusiv rett til å kunne ta og bære etternavn, som altså andre personer i utgangspunktet ikke kan ta - samtidig som de andre ikke har tilsvarende eksklusiv rett til sitt etternavn?

Etter arbeidsgruppens oppfatning er det vektige argumenter mot at noen etternavn skal ha en særlig rettsbeskyttelse i lovgivningen. En slik rettsbeskyttelse kan skape et skille mellom etternavn, og dermed et skille mellom personer. Rettsbeskyttelsen innebærer at noen navn anses som så eksklusive at bare dem som har en tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til navnet, kan ta det, mens andre navn er så vanlige at hvem som helst kan ta det. Skillet er særlig synlig når under 1% av alle etternavn ikke er rettsbeskyttet, samtidig som nesten 2,1 mill. personer bærer disse navnene, ... .

Navnevernet oppstod i en helt annen tid enn i dag, nemlig så tidlig som på slutten av 1800-tallet ... . Særrettigheter har stått for fall utover i forrige århundre, og det kan anføres at det ikke er særlig større grunn til å opprettholde rettsbeskyttelsen for navn enn for andre eksklusive rettigheter.

I tillegg er det åpenbart at navnelovgivningen ville vært mye enklere å praktisere dersom det ikke fantes rettsbeskyttete etternavn. Det ville f.eks. ikke vært nødvendig å ha de ganske kompliserte særreglene i gjeldende navnelovs § 9 (inneholder unntaksregler for når en person kan ta et rettsbeskyttet etternavn). Videre ville det ikke i noe tilfelle vært nødvendig å innhente samtykke fra samtlige bærere av et etternavn for å kunne ta dette. Bl.a. pga. dette ville det være betydelig mindre behov for økonomiske og administrative ressurser til behandling av navnesakene hvis alle etternavn var frie, ... .»

I tillegg uttaler arbeidsgruppen følgende i NOU 2001: 1 punkt 8.2.3.1 om bakgrunnen for at nye etternavn ikke skal bli beskyttede:

«... Personer som tar slike navn, har ingen begrunnet forventning om rettsbeskyttelse dersom det allerede i utgangspunktet er klart at navnet ikke kan oppnå rettsbeskyttelse. Arbeidsgruppen kan ikke se at det vil virke urimelig overfor disse at navnet ikke blir rettsbeskyttet. Hensynet til identitetsfølelse/samhørighet er også langt mindre tungtveiende i forhold til nye/nylagete etternavn, enn i forhold til navn som har vært i bruk gjennom lang tid.

En klar fordel med den foreslåtte regelen er videre at man unngår problemene knyttet til rettsbeskyttelse for (nye) etternavn som er vanlige i utlandet, ... .»

Om forslaget om å senke beskyttelsen til etternavn med færre enn 200 bærere, uttaler arbeidsgruppen i NOU 2001: 1 punkt 8.2.3.2 også dette:

«Reduksjonen i antallet rettsbeskyttete etternavn kan kanskje føre til at de gjenværende navn med rettsbeskyttelse oppleves som mer eksklusive enn det som er tilfellet i dag. Selv om dette kan være en svakhet, er det positivt at flere navn blir frie og tilgjengelige for en større del av befolkningen. Samtidig blir det eksklusive elementet høyst begrenset når mer enn 1,7 millioner innbyggere fremdeles vil bære rettsbeskyttete etternavn.

- - -

Grensen som er foreslått vil etter arbeidsgruppens mening gi rettsbeskyttelse til de etternavnene som har et rimelig behov for beskyttelse av hensyn til f.eks. samhørighet, identitetsfølelse og eierforhold. Det er også et argument at etternavn som er vanlige i andre land, men nye i Norge, så raskt som mulig bør kunne bli frie, slik at de lettere kan tas også i Norge, ... . Også dette tilsier at grensen bør settes vesentlig lavere enn i dag.

Bortfallet av rettsbeskyttelsen for en del etternavn kan etter arbeidsgruppens vurdering ikke ses å virke urimelig overfor de som berøres. For øvrig tilføyes at rettsbeskyttelsen - selv når beskyttelsesgrensen settes ned til 200 bærere - fremdeles vil ha et stort nedslagsfelt og som nevnt omfatte mer enn 1,7 millioner mennesker.»

Arbeidsgruppen foreslår videre at det skal bli en alminnelig adgang til å ta besteforeldrenes eller oldeforeldrenes etternavn, også når det er beskyttet - uten at det stilles opp et vilkår om ulovlig bruk av navnet.

Et stort flertall av høringsinstansene mener at ordningen med beskyttelse av etternavn bør opprettholdes. Det er imidlertid delte meninger blant høringsinstansene om beskyttelsen bør reduseres.

Norsk språkråd støtter forslaget om å senke beskyttelsen fra 500 til 200 bærere. Det samme gjør Databehandling i slektsforskning, som sier at «[i] og med at denne rettsbeskyttelsen er av forholdsvis nyere dato (bare noe over hundre år gammel), vil en slik lempning være et skritt nærmere eldre navneskikker i Norge. Samtidig blir hensynet til de enkelte slekters ønske om å beholde eksklusiviteten ivaretatt et stykke på vei».

Patentstyret støtter arbeidsgruppens forslag om at vilkår for rettsbeskyttelse skal være at navnet er ført opp på en liste og at heller ikke nylagde etternavn skal bli beskyttede:

«For vår saksbehandling vil det være mest heldig å slippe en situasjon der navnevernet hele tiden vipper mellom beskyttet / ikke beskyttet, fordi antallet bærere i Norge svinger rundt den lovbestemte grensen.»

Nærings- og handelsdepartementet peker på at det generelt sett er positivt at flere navn blir frie og tilgjengelige for en større del av befolkningen, noe som også må antas å øke næringslivets frihet mht. valg av firmanavn.

På den annen side mener flere høringsinstanser at rettsbeskyttelsen bør være som dagens, eventuelt at rettsbeskyttelsen senkes, men at også nye etternavn bør bli beskyttede.

Eksempelvis mener Universitet i Tromsø og Samarbeidsnemnda for namnegransking at ordningen med beskyttede etternavn bør være som i dag, dvs. at det bør være en grense på 500 bærere, og at også nye etternavn bør bli beskyttet. Universitetet i Tromsø uttaler følgende om nylagde etternavn:

«I slike tilfelle kan det - som ved «eldre» beskytta namn - vera tale om slektsidentitet og røter, t.d. om ein tek etternamn etter namnet på ein lokalitet som slekta har hatt særlig tilknytning til. Det fins nemlig mange «ledige» etternamn i Noreg - jf. dei mange bustadnamna som ikkje er brukt som etternamn.»

Fylkesmannen i Troms støtter forslaget om å senke beskyttelsen til etternavn med færre enn 200 bærere, men mener at også nye etternavn bør bli beskyttede, bl.a. fordi «[d]e som 'finner på' eller tar tilbake et gammelt navn som for eksempel har vært i slekten tidligere, gjør dette blant annet av den grunn at de ønsker å ha dette navnet alene eller innenfor den nærmeste familie».

Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner som tilsier at beskyttelsen oppheves totalt, og viser til arbeidsgruppens begrunnelse. På bakgrunn av de hensynene som taler mot beskyttelse av etternavn og at bare rundt 1 % av alle etternavn er frie, er det naturlig å redusere beskyttelsesnivået. Dette medfører at antallet frie etternavn omtrent tredobles, fra i underkant av 1000 til i overkant av 3000, noe departementet finner positivt. Departementet kan ikke se at bortfallet av beskyttelsen vil virke så urimelig overfor de som berøres, at dette bør veie tyngre enn fordelene ved at folk flest får flere valgmuligheter til etternavn. Dessuten vil beskyttelsen fremdeles ha et stort nedslagsfelt og omfatte flere enn 1,7 mill. personer. Departementet viser for øvrig til arbeidsgruppens vurderinger inntatt ovenfor. På denne bakgrunn foreslås at grensen for beskyttelse av etternavn senkes til 200 bærere, som foreslått av arbeidsgruppen.

Departementet mener at nye etternavn bør bli beskyttet. Som flere av høringsinstansene har påpekt, er det mange «ledige» etternavn i Norge. Enkelte av disse har vært i bruk tidligere, mens andre vil være nykonstruerte etternavn. Både de som tar nykonstruerte etternavn og de som tar opp igjen etternavn som tidligere har vært i bruk i slekten, vil ha et naturlig ønske om å kunne ha dette navnet som et beskyttet navn for sin slekt. Når det gjelder gjenopptatte navn, vil beskyttelsen imidlertid ikke hindre at andre gjenopptar det med mindre navnet ligger så langt tilbake i tid at den siste bæreren ikke har tippoldebarn i live. Når det gjelder nykonstruerte etternavn, finnes det så mange ubrukte muligheter at alle som ønsker det, vil kunne skaffe seg nykonstruerte etternavn som vil oppfattes som alminnelige etternavn på linje med eksisterende etternavn. Navn er ikke et knapphetsgode. Det har etter dagens praksis heller ikke vist seg å volde noen nevneverdige problemer at antall bærere varierer over tid.

For å illustrere at navn ikke er et knapphetsgode, nevnes som eksempler på nye etternavn som ikke er tatt i bruk, og som etter departementets mening vil oppfattes som kurante etternavn:

Av enkelte mannsnavn er det ikke dannet sen-navn. F.eks. er Kjetilsen og Feliksen ikke tatt i bruk.

Av kvinnenavn kan det dannes sen-navn, f.eks Britesen (avledet av Brita) og Tonesen (avledet av Tone), jf. punkt 5.5 nedenfor om sen-endingen i forbindelse med kvinnenavn.

Mange steds- og bruksnavn er ikke tatt i bruk som etternavn, f.eks. Tyin og Kulpås.

Mange sammensetninger av kurante deler av navn er ikke tatt i bruk, f.eks. Måkvik og Ørnby.

I punkt 5.4 nedenfor foreslås det innført en adgang til å ta doble etternavn satt sammen av to enkelte etternavn. I den grad folk benytter seg av denne muligheten, vil det bli flere bærere av de forskjellige enkeltnavnene. I tillegg til de etternavn som mister beskyttelsen på grunn av senkingen av grensen mht. antall bærere, vil en del etternavn miste sin beskyttelse som følge av at de får økt utbredelse på grunn av at de tas inn i doble etternavn i tilfeller der de ellers ikke hadde vært tatt som etternavn.

Mange navn uttales likt, men staves forskjellig. I utgangspunktet er hver stavemåte ett navn. Dersom en person uten tilknytning til navnet ønsker å ta et beskyttet navn, kreves det etter navneloven også samtykke fra bærerne av forvekselbare, beskyttede navn. Etter departementets mening bør det være tilstrekkelig at bærerne av den aktuelle stavemåten samtykker. Det er disse som er nærmest til å vurdere spørsmålet. Om de samtykker, vil det være urimelig om bærerne av et annet, men forvekselbart navn, skal kunne hindre den det gjelder å ta navnet. For nye etternavn trenger en imidlertid regelen om samtykke fra bærere av fovekselbare, beskyttede navn, se nedenfor punkt 5.8.

Departementet poengterer at det ikke er aktuelt å skille mellom «utenlandske» og «norske» etternavn i spørsmålet om et navn er beskyttet. Det vises til arbeidsgruppens vurderinger i NOU 2001: 1 punkt 8.2.2 om problemene ved å vurdere et utenlandsk etternavn som fritt i Norge dersom det er vanlig i utlandet.

På bakgrunn av Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse i tilknytning til navn for samer og nasjonale minoriteter, foreslår Justisdepartementet at det blir en alminnelig adgang til å ta også tippoldeforeldrenes etternavn eller mellomnavn som etternavn, jf. nærmere punkt 8.3.2 nedenfor. Dette vil skape større valgmuligheter for folk flest, samtidig som det etter departementets oppfatning ikke vil innebære et urimelig inngrep i navnebeskyttelsen.

5.4 Doble etternavn

Et flertall i arbeidsgruppen foreslår at det innføres en alminnelig adgang til å ta doble etternavn. Doble etternavn skal skrives med bindestrek. Det foreslås også en adgang til å ta doble mellomnavn med bindestrek, noe som også er ordningen etter gjeldende lov, der f.eks. en av foreldrenes doble slektsnavn kan velges som mellomnavn. I et slikt tilfelle vil dobbeltnavnets plassering i navnerekkefølgen vise om det er et dobbelt mellomnavn, eller et dobbelt etternavn. Bl.a. for å unngå kompliserende særregler, foreslår arbeidsgruppen at doble etternavn skal anses som to etternavn, ikke som ett, se NOU 2001: 1 punkt 8.4.5. Flertallet uttaler bl.a. dette som begrunnelse for å foreslå at det innføres en adgang til å ta doble etternavn i NOU 2001: 1 punkt 8.4.1.1:

«Etter flertallets syn er det flere hensyn som med tyngde taler for å innføre en utvidet adgang til å kunne ta doble etternavn. Dette gjelder for det første likestillingshensyn. De sterke begrensningene i adgangen til å ta doble etternavn, sammenholdt med tradisjonen om primært å velge mannens etternavn, har med høy grad av sannsynlighet medvirket til at atskillige familier utelukkende har valgt mannens etternavn. Som vist ... valgte for eksempel nesten 68 % av kvinnene mannens etternavn som etternavn ved inngåelse av ekteskap i Oslo i 1995. Det er grunn til å anta at andelen er enda høyere i andre deler av landet. Fordi barn etter gjeldende rett også skal ha foreldrenes etternavn når disse har felles etternavn, har følgen videre blitt at kvinnens etternavn i de fleste tilfellene ikke er blitt ført videre i slekten. På denne måten har forbudet mot doble etternavn medvirket til å forhindre at den økte likestillingen de siste ti-årene, har kunnet gjenspeile seg i navneskikken.

Hele 17,6 % av befolkningen har mellomnavn, ... . Dette viser et ønske om å markere navnetilknytning i større utstrekning enn det et enkelt etternavn gjør. Flere kvinner enn menn har mellomnavn, ... . Det er grunn til å anta at en forholdsvis stor andel av kvinnene beholder sitt opprinnelige etternavn («pikenavn») når de gifter seg, men slik at det da blir mellomnavn, ... . Det kan også synes som at atskillige mennesker har problemer med å se forskjellen på henholdsvis dobbelt etternavn og mellomnavn kombinert med etternavn, ... . Arbeidsgruppen antar derfor at mange feilaktig tror de har dobbelt etternavn, mens de i realiteten har mellomnavn og etternavn. De er da heller ikke klar over at det bare er etternavnet som «automatisk» kan videreføres til barna.

Det må også påregnes at mange familier vil ønske å lage en felles familieidentitet med å ta et dobbelt etternavn. Etter flertallets vurdering bør ikke lovgivningen legge hindringer i veien for et legitimt og høyst forståelig ønske om å beholde egne opprinnelige etternavn, samtidig som man ønsker å lage en felles familieidentitet ved å kombinere de to etternavnene til et dobbelt etternavn. Dobbelt etternavn tar på denne måten hensyn til behovet for å beholde egen navnemessig identitet, samtidig som ordningen ivaretar behovet for en felles familieidentitet.

Det er også av betydning at doble etternavn i dag bæres av et fåtall i befolkningen, som vist ca. 22 000 personer. Flertallet kan ikke se at det er tilstrekkelig tungtveiende grunner for å nekte resten av befolkningen den samme muligheten.»

Mindretallet uttaler følgende i NOU 2001: 1 punkt 8.4.1.2:

«Etter norsk navnetradisjon er det vanlig med ett etternavn, gårdsnavn eller patronymikon. Det å beholde denne tradisjon medfører at innvandrere i det alt vesentlige kan videreføre sine navneskikker, jf. arbeidsgruppens forslag. Det å åpne for bruk av doble etternavn kan føre til registreringsmessige problemer og usikkerhet om hva som er personens etternavn/mellomnavn. Dette har bl.a. betydning for å identifisere personer i offentlige og private registre. Videre medfører adgangen til doble etternavn og mellomnavn et ikke ubetydelig merarbeid for folkeregistermyndigheten, også med behovet for økende forkortingsregistreringer. Faren for feilskrift vil øke. For øvrig vises til det som arbeidsgruppen er inne på av negative konsekvenser.

Som følge av ovennevnte forhold kan mindretallet ikke se at det er kommet tilstrekkelig tungtveiende argumenter som kan forsvare den foreslåtte adgang til å ta doble etternavn eller mellomnavn.»

I NOU 2001: 1 punkt 8.4.4 uttaler arbeidsgruppen følgende om det bør kreves bindestrek i doble etternavn:

«Innføring av en alminnelig adgang til å ta doble etternavn vil kanskje gjøre det vanskeligere å finne ut hva som er mellomnavn kombinert med ett etternavn, og hva som er et dobbelt etternavn... . Dette kan muligens medvirke til feilføring i registre, for eksempel at et navn føres i mellomnavnsrubrikken, mens det egentlig skulle vært ført i etternavnsrubrikken og motsatt. Faren for slik forveksling motvirkes imidlertid i det alt vesentlige ved forslaget om at nye doble etternavn alltid skal skrives med bindestrek. Dette er også dagens ordning, ... . To etternavn forbundet med bindestrek vil dermed framstå annerledes enn mellomnavn kombinert med etternavn, der det altså ikke skal være en bindestrek mellom etternavnet og mellomnavnet. En slik ordning vil være svært lik den danske, der man både kan ta doble etternavn med bindestrek og mellomnavn».

I NOU 2001: 1 punkt 8.4.5 nevner arbeidsgruppen videre:

«Det kan reises spørsmål om det istedenfor en ordning med doble etternavn markert med bindestrek, heller bør innføres en adgang til å ta to navn som helt atskilte etternavn, uten bindestrek.

En ordning med to atskilte etternavn kan hindre at enkelte opplever det som en krenkelse at deres eget etternavn går inn som en del av et nytt dobbelt etternavn.

På den annen side antas at mange vil ønske å markere familieenhet ved å kombinere et dobbelt etternavn med en bindestrek. Videre vil to atskilte etternavn, som nevnt under pkt. 8.4.4, medføre store sammenblandingsproblemer i forhold til mellomnavnsordningen, og antakelig utelukke eller sterkt vanskeliggjøre fortsatt bruk av mellomnavn. To atskilte etternavn vil også være meget uheldig fordi mange antakelig vil ønske å ha mellomnavn i tillegg til et enkelt etternavn eller et dobbelt etternavn, istedenfor to helt separate etternavn, se pkt. 8.4.4. Doble etternavn markert med bindestrek sikrer altså en praktisk videreføring av mellomnavn.

Arbeidsgruppen mener momentene nevnt i avsnittet ovenfor er klart mest tungtveiende. På denne bakgrunnen foreslås et system med doble etternavn markert med bindestrek.»

Arbeidsgruppen vurderer også registreringsmessige konsekvenser av forslaget i NOU 2001: 1 punkt 8.4.3:

«[Arbeidsgruppen legger] til grunn at en utvidet adgang til å ta doble etternavn vil kunne medføre registreringsmessige ulemper. Arbeidsgruppen finner det klart at flere personer enn i dag vil ta doble etternavn dersom det innføres en alminnelig adgang til dette, og i en overgangsperiode er det til og med sannsynlig at det vil bli en stor økning i antall slike navn. Det foreslås imidlertid ikke å utvide antall utskriftsposisjoner, jf. særlig Skattedirektoratets opplysninger om de økonomiske konsekvensene dette vil medføre. I den grad økt bruk av dobbelt etternavn fører til at det samlede navnet får flere enn 25 utskriftsposisjoner, vil navnet dermed måtte forkortes. Dette vil medføre merarbeid for dem som skal registrere navnet. Registreringsmessig ulempe vil antakeligvis også oppstå som følge av at det etter hvert vil komme mange søknader om å oppløse doble etternavn, bl.a. pga. høy skilsmissehyppighet. I hvilken utstrekning antall navneendringer vil bli vesentlig større som følge av økt bruk av doble etternavn enn de ellers ville ha vært, er imidlertid vanskelig å si.

Større grad av navneforkorting kan kanskje også i visse tilfeller vanskeliggjøre identifikasjonen i det daglige, ... . Etter arbeidsgruppens oppfatning bør det avgjørende imidlertid være folks egen vurdering av ulempen ved at deres navn blir forkortet. Dersom folk ønsker doble etternavn, må de følgelig også godta den eventuelle ulempen forkorting kan medføre.

For øvrig er det, som tidligere nevnt, i dag mer enn 4 800 doble etternavn med bindestrek i Norge, og disse bæres av mer enn 22 000 personer. Det er ikke lagt fram noen dokumentasjon som viser at registreringen av disse navnene har voldt spesielle problemer.

Arbeidsgruppen kan etter en samlet vurdering ikke se at det er påvist registreringsmessige problemer i et slikt omfang at dette bør stenge for en ønskelig innføring av en alminnelig adgang til å ta dobbelt etternavn. Civilretsdirektotatet og CPR-kontoret i Danmark har for øvrig opplyst til arbeidsgruppen at det ikke er noen særlige registreringsmessige problemer forbundet med doble etternavn i Danmark. Utskriftsformatet der er imidlertid på 34 posisjoner, ... . Det innebærer at færre navn må forkortes enn i Norge.»

Skattedirektoratet og en rekke fylkesskattekontor er imot en alminnelig adgang til å kunne ta doble etternavn, og det vises spesielt til mindretallets begrunnelse nevnt ovenfor. Kriminalpolitisentralen er også imot at det innføres en alminnelig adgang til å ta doble etternavn:

«[Det sentrale Personregister] har i dag plass til 25 posisjoner i sitt utskriftsformat. Arbeidsgruppen har presisert at de ikke foreslår å utvide antall utskriftsposisjoner i DSP. Økt bruk av doble etternavn vil føre til at flere navn får mer enn 25 utskriftsposisjoner, med den følge at navnene må forkortes, og registreres manuelt. Faren for feilskrift og forskjellige tolkninger vil øke. Usikkerhet med hensyn til hva som er personens fulle navn vil kunne oppstå, og dette kan ha betydning for å identifisere personer i politiets registre. - - - Personvernhensyn må veie tungt, særlig når man blir registrert i politiets registre.»

Norsk Slektshistorisk Foreninguttaler at «dobbelt etternavn med bindestrek vanskelig kan sies å være i pakt med grunnverdiene i norsk navnetradisjon og at den adgang det her åpnes for i løpet av få generasjoner aktivt vil kunne endre det som i dag fremstår som tradisjonelt norsk navnemønster».

Et stort flertall av høringsinstansene støtter imidlertid forslaget om å innføre en alminnelig adgang til å ta doble etternavn med bindestrek. Dette gjelder bl.a. Likestillingssenteret, som fremholder:

«Sannsynligvis kan en endring av navneloven, ved å tillate doble etternavn, få positive likestillingsmessige konsekvenser.»

Barne- og familiedepartementet er enig og uttaler bl.a.:

«Reglene og tradisjonene knyttet til slektsnavn har i stor grad vært med å opprettholde og videreføre et patriarkalsk tankemønster. Dette har ført til at mange kvinner har valgt å ta mannens etternavn som sitt eget. Når det nå foreslås å oppstille færre begrensninger med hensyn til valg av navn, vil regelverket i mindre grad enn tidligere være med å opprettholde kjønnsskjevheter med hensyn til navnevalg.»

Norsk språkråd mener også at doble etternavn kan styrke likestillingen mellom kjønnene.

I spørsmålet om det skal kreves bindestrek, har bare Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene reist spørsmål om dette bør være et krav, se punkt 8.3.3 nedenfor.

Kriminalpolitisentralen mener på den annen side at dersom «doble etternavn skal kunne aksepteres, er vi enige med arbeidsgruppen om at dette kun kan godtas med bruk av bindestrek mellom navnene, og at kun to navn settes sammen til ett etternavn».

Universitetet i Oslo er enig og uttaler:

«Ut frå omsynet til likestilling er dette ei vinning, og det er i samsvar med t.d. praksis i Danmark og Tyskland. Ein føremon med bindestreksnamn er at ein lettare veit at det er tale om etternamn og ikkje om mellomnamn.»

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens og høringsinstansenes flertall om at det bør innføres en alminnelig adgang til å ta doble etternavn, og viser til hensynene nevnt for å innføre en slik adgang. Departementet vil særlig peke på at forslaget vil få positive likestillingsmessige konsekvenser ved at kvinnens etternavn sannsynligvis i større grad enn i dag vil bli ført videre. Forslaget har registreringsmessige konsekvenser, men departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er påvist registreringsmessige problemer i et slikt omfang at dette bør stenge for en ønskelig innføring av en alminnelig adgang til å ta dobbelt etternavn. Ved melding om navn er det viktig at registreringen av navnene skjer nøyaktig. Organer som f.eks. har tilgang til folkeregisteret bør jevnlig oppdatere sine registre slik at personer ikke blir stående med andre navn enn det som er registrert i folkeregisteret.

Departementet er enig i at doble etternavn skal anses som to etternavn i forhold til reglene om beskyttelse av navn og hvilke navn man kan ta, og viser til arbeidsgruppens begrunnelse i NOU 2001: 1 punkt 8.4.5.

Departementet slutter seg videre til at det skal kreves bindestrek i doble etternavn, og viser til arbeidsgruppens begrunnelse inntatt ovenfor.

5.5 Parentonymer som etternavn

Arbeidsgruppen foreslår at en av foreldrenes fornavn med avstamningsending skal kunne velges som etternavn, men at navnet ikke skal kunne overføres fordi det skal anses som et personlig navn, se NOU 2001: 1 punkt 8.5. Slike navn kalles for metronym når etternavnet bygger på mors fornavn og patronym når det bygger på farens. Departementet mener det er hensiktsmessig å bruke fellesbetegnelsen parentonym for slike etternavn, bl.a. fordi det viser at endingen knytter seg til foreldrenes fornavn.

Universitetet i Tromsøer positive til at det innføres en adgang til å ta slike navn, men mener at endinger på -sen ikke bør tillates i slike «ekte» parentonym, og uttaler:

«Om ein hadde tillati patronym på -sen,ville nok «kontrollapparatet» i ein del tilfelle oversett at -sen-namnet var gitt som patronym. Namnet kunne altså ved ein feil bli overført til neste generasjon.»

Samarbeidsnemnda for namnegransking er enig i dette.

Universitetet i Tromsø mener videre at det bør innføres et fast staveprinsipp i parentonym for menn, dvs. at det skal brukes to s-er i slike navn, f.eks. at en sønn av Håkon kan ta Håkonssønn som etternavn. De foreslår også at det alltid skal kreves genitivsmarkering i parentonym fra kvinner. Andre høringsinstanser støtter dette, f.eks. Universitetet i Osloog Samarbeidsnemnda for namnegransking.

Norsk språkråd er imidlertid delvis uenig:

«Når det gjelder de mannlige patronymene, kan det være usikkert om skrivemåten er med s-genitiv (Håkonssoneller Håkonson).I dag kan slike navn bare velges som mellomnavn, og vi kjenner til tilfeller der en skrivemåte med s-genitiv har vært nektet i første omgang. Vi har vurdert om det bør innføres et fast staveprinsipp i slike navn, men vi vil ikke gå inn for det. Vi foreslår imidlertid at det blir tatt inn i forskrift eller rundskriv en veiledning om bruken av s-genitiv i denne navnetypen.»

Universitetet i Oslo mener videre at det kan bli vanskelig å håndheve forbudet om at ekte parentonym ikke kan overføres fordi en stor del av norske etternavn i dag har utgangspunkt som parentonym. Universitetet nevner at det vil være særlig vanskelig å praktisere regelverket i de tilfellene der det «ikke-arvelige patronymet» er likt med et eksisterende etternavn.

Skattedirektoratet uttaler:

«Administrativt virker forslaget lite gjennomtenkt og direkte uheldig når det er forutsatt at navnet ikke kan føres videre. Konsekvensen av dette er at folkeregistermyndigheten må føre kontroll med all navneoverføring fra personer som har metro-/patronym som etternavn. Særlig vil dette gjelde ved valg av etternavn til barn».

Departementet slutter seg til forslaget om at ekte parentonym skal kunne tas også som etternavn. Videre er departementet enig i at endinger på -sen ikke skal kunne velges i slike navn. Endingen «sen» inngår i så mange stivnede parentonymer, dvs. opprinnelige parentonymer som i dag oppfattes og brukes på samme måte som andre etternavn, at sen-endingen ikke lenger egner seg til danning av ekte parentonymer på norsk. Sen-navnene er dessuten kjønnsnøytrale, mens ekte parentonymer dannet i samsvar med norsk skikk skal avspeile barnets kjønn. Det er bedre å anse sen-endingen som en kurant måte å lage alminnelige etternavn på med utgangspunkt i fornavn. Med denne innfallsvinkelen åpner det seg muligheter for et stort antall kurante, nye etternavn i godt samsvar med norsk navnetradisjon. Særlig med utgangspunkt i fornavn for kvinner er det mange muligheter for nye sen-navn, men det er også flere fornavn for menn som ikke er tatt i bruk som etternavn med sen-ending. Når noen har tatt et slikt navn som nytt, vil det være beskyttet så lenge antall bærere ikke overstiger 200.

Departementet er enig i at det kan oppstå praktiske vansker som nevnt ovenfor dersom ekte parentonymer ikke kan overføres. Samtidig kan ikke departementet se at det foreligger tilstrekkelig sterke grunner til å nekte f.eks. at en sønn av Per med etternavnet Perssønn gir dette navnet videre til sin sønn igjen. Det foreslås derfor at slike navn skal kunne overføres og velges av andre i den grad navnelovens bestemmelser gir anledning til det. I sjeldne tilfelle vil imidlertid navnet kunne nektes med hjemmel i utkastets § 10, se nedenfor. For å unngå uheldige navn for barn, har departementet imidlertid kommet fram til at slike navn ikke skal kunne gis automatisk når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen, se også punkt 5.6.3 nedenfor. I motsatt fall kunne eksempelvis en sønn av Anitasdatter fått dette navnet som etternavn. Dersom moren har et ekte parentonym får barnet i stedet morens andre etternavn, eller et ekte parentonym basert på morens fornavn. Eventuelle ulemper ved å administrere en slik ordning, må etter departementets oppfatning veie mindre enn hensynet til barnet.

Videre ønsker ikke departementet at det skal stilles opp skriveregler for slike navn. Etter departementets oppfatning må det i utgangspunktet være opp til folk selv eller foreldrene å avgjøre hvordan det ønskede parentonymet skal skrives. Dette er i samsvar med den økede valgfriheten som lovforslaget innebærer.

5.6 Etternavn i familieforhold

5.6.1 Innledning

Valg av navn har en vesentlig side også i familieforhold. Dette gjelder bl.a. i hvilken grad navneloven bør oppstille påbud om foreldres valg av navn for barn. Det kan være delte meninger om hensynet til navnelikhet i en familie bør veie tungt, f.eks. om det bør være adgang for foreldre å kunne velge andre etternavn enn sine egne for barn. På den annen side må det være klart at det ikke bør stilles opp et påbud om at alle i en familie skal ha samme etternavn.

Der navn for barn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen, vil imidlertid hensynet til barnet være avgjørende: Alle barn må ha etternavn. I et slikt tilfelle blir spørsmålet hvilket etternavn barnet skal få. Videre blir det spørsmål om hvilke av foreldrene som kan være med på å avgjøre barns navn og eventuelt endringer av barns navn.

Det bør også være romslige muligheter for å velge navn i etablerte samliv. I en slik sammenheng blir det også et spørsmål om samboere bør kunne velge navn på samme måte som ektefeller. I forlengelsen av dette blir det videre spørsmål om i hvilken grad navn som f.eks. er ervervet ved ekteskap skal kunne føres videre, f.eks. til nye barn en person har med en annen enn den opprinnelige ektefellen.

Disse spørsmålene drøftes nærmere nedenfor.

5.6.2 Foreldres valgmuligheter for etternavn for barn

Alle etternavn som man kan ta etter navneloven, skal også kunne velges ved første gangs navnevalg, foreslår arbeidsgruppen. Navnelovens systematikk som bl.a. innebærer forskjellige regelsett ved første gangs navnevalg og senere endringer, foreslås altså opphevet. Arbeidsgruppens forslag vil derfor bety at foreldre kan velge andre etternavn enn sine egne for barn. Arbeidsgruppen uttaler bl.a. dette i NOU 2001: 1 punkt 8.3:

«Det kan anføres mange gode argumenter for at barn og foreldre bør ha felles etternavn, for eksempel at dette er et av de mange små bånd i familiefellesskapet som kan knytte familiemedlemmene sammen. På denne måten kan felles etternavn styrke samholdet og fellesskapet i familien - og identitet og fellesskapsfølelse bygges. Praktiske grunner kan også tale for felles etternavn for en familie, nemlig at man bør kunne identifisere hvem som er i samme kjernefamilie. Videre har det vært anført at det må være opplagt at barnet bør ha samme etternavn som foreldrene når foreldrene har felles etternavn. I hvert fall siden navneloven av 1923 har det også vært en fast innarbeidet navnetradisjon i Norge at barn gis samme etternavn som den ene eller begge foreldrene. Arbeidsgruppen er for øvrig også kjent med at det er blitt argumentert med - kanskje ikke helt overbevisende - at felles etternavn kan være viktig for å skape trygghet for barn fra «dårlige hjem» og som har dårlige oppvekstvilkår.

De nevnte argumentene må tas med i vurderingen når man skal ta stilling til hvordan det fremtidige regelverket skal utformes. Det antas at det for mange familier - antakelig de fleste - vil være viktig at hele familien får samme etternavn. Arbeidsgruppen antar også at ordningen med felles etternavn faktisk i det alt vesentlige vil bli videreført, uansett om loven også skulle åpne for andre alternativer. Mange vil nok mene at man ved å velge felles etternavn både oppnår å markere en indre enhet og et bånd til slekten.

På den annen side taler flere momenter mot at lovverket skal pålegge foreldrene å gi sitt barn foreldrenes eget etternavn ved første gangs navnevalg. For det første vises til arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt om at det bør foreligge sterke grunner for å hindre folk i å ta et navn de selv ønsker. Loven bør normalt respektere det mangfold av motiver som kan ligge bak foreldrenes navneønske for barnet. Som nevnt vil det nok for de fleste likevel fremdeles være naturlig å gi barna samme etternavn som de selv bærer. Lovgiveren bør neppe hindre foreldrene i å ta et avvikende valg i de antakelig relativt få tilfellene der dette vil være aktuelt.»

Arbeidsgruppen nevner videre:

«Større valgmuligheter knyttet til barnets navn ved første navnevalg, er nok i strid med navnetradisjonen etablert ved lov siden 1923, men ikke med tradisjonen forut for dette, ... . Tradisjonen har endret seg gjennom tidene, og tidligere var det dels vanlig at barn fikk andre etternavn enn de(t) foreldrene hadde, f.eks. patronym i form av at sønn til Magnus fikk navnet Magnusson. Slik sett er en oppmyking i tråd med arbeidsgruppens forslag godt fundert i norsk navnetradisjon.

Dersom det blir samme adgang til å velge etternavn ved første gangs navnevalg som senere, vil dette medføre både en materiell og saksbehandlingsmessig forenkling.

Familieenhet og identitet kan bevares godt selv om foreldrene allerede etter fødselen f.eks. skulle ønske å gi barnet en av oldeforeldrenes etternavn, og ikke foreldrenes eget. Samtidig er det i dag ganske vanlig at barn i samme familie har forskjellige navn, f.eks. fordi foreldrene har barn fra ulike forhold. Familiesamhold, trygghet for barna, identitetsfølelse og stabilitet kan ikke i stor grad være avhengig av at familien har felles etternavn, eller at barna har samme etternavn som foreldrene. Trygghet og stabilitet bygger i hovedsak på helt andre forhold enn dette. Hensynet til identifisering i dagliglivet kan heller ikke tillegges noen stor vekt. For øvrig er det ikke tale om å gi foreldrene større valgmuligheter enn de uansett vil ha på et gitt senere tidspunkt.»

En overveiende del av høringsinstansene har ikke kommentert ovennevnte.

Fylkesmannen i Østfold uttaler imidlertid at det har vært lang tradisjon i Norge for å gi barn samme etternavn som sine foreldre. Fylkesmannen uttaler at barn og foreldre bør ha samme etternavn for å styrke familiesamhold og tilhørighet.

Bjørgvin bispedømmeråd er enig:

«[D]et kan være grunn til å beholde prinsippet om at utelukkende foreldrenes etternavn kan velges for barn ved første gangs navnevalg. Barn og foreldre bør i alminnelighet ha felles etternavn fordi dette er et av de mange små bånd i familiefellesskapet som kan knytte familiemedlemmene sammen.»

Departementet ser at familiesamhold og tilhørighet kan tale for at foreldre og deres barn bør ha samme etternavn. Imidlertid slutter departementet seg til arbeidsgruppens syn og vurdering om at dette hensynet ikke er så sterkt at loven bør ha en tvingende regel om dette. Det antas at foreldre i de fleste tilfellene likevel vil velge sine etternavn for barn. Departementet ser det også som positivt at det først og fremst må være foreldrene som bestemmer barnets etternavn, og at det ikke er skranker i lovgivningen som mange kan finne urimelige.

5.6.3 Navn for barn der foreldrene ikke er enige m.m.

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre dagens ordning der barnet får morens etternavn dersom navn ikke er valgt for barnet innen seks måneder etter fødselen. Arbeidsgruppen påpeker at dette vil sikre en likebehandling av barn født i og utenfor ekteskap, se NOU 2001:1 punkt 8.4.7. Arbeidsgruppen foreslår i NOU 2001: 1 punkt 8.5 også at parentonymet som moren har tatt etter en av sine foreldre, ikke kan gis automatisk til barnet når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Arbeidsgruppen foreslår ikke at det innføres en regel om fornavn dersom dette ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Videre foreslås at tilsvarende regel som for navneendringer, også skal gjelde ved første gangs navnevalg, se under merknadene til § 2 i NOU 2001: 1 kapittel 15. Dette betyr at selv om en av foreldrene som har del i foreldreansvaret ikke samtykker i navnet, kan navneønsket innvilges dersom det foreligger særlig grunn. Det foreslås på samme sted å videreføre dagens ordning der den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret, anses som part i barnets navnesak dersom det sendes melding om endring fra eller til navnet som vedkommende forelder bærer.

Foreningen 2 Foreldre uttaler imidlertid at det bør sikres at barnet har rett til «slektsnavnemessig tilhørighet til begge sine foreldre dersom en av foreldrene ønsker dette», når foreldrene ikke har felles foreldreansvar.

Når foreldrene har felles foreldreansvar, mener Foreningen 2 Foreldre at det «bør tilstrebes i alt lovverk at foreldrene likestilles når det gjelder rettigheter, ansvar og plikter i forhold til barna. Der foreldrene ikke blir enige om barnets slektsnavn bør utgangspunktet være at barnet får begge foreldrenes slektsnavn».

Likestillingssenteret støtter forslaget om at barn skal ha morens navn der navn ikke velges innen seks måneder etter fødselen.

Barne- og familiedepartementet uttaler følgende om valg av navn for barnet der navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen:

«I de tilfellene der foreldrene ikke har sendt søknad om navn innen fristen, eller foreldrene ikke er enige og det ikke foreligger særlig grunn ..., videreføres regelen om at barnet automatisk får morens etternavn.»

Barne- og familiedepartementet understreker videre at det må vises varsomhet i praktiseringen av om det foreligger særlig grunn, både ved første gangs navnevalg og ved senere endringer. Det påpekes at hensynet til barnet må være avgjørende i vurderingen. De uttaler også at de er enig i at rett og plikt til å gi og endre navn ligger til foreldreansvaret.

Skattedirektoratet savner en egen bestemmelse om fornavnstildeling der fornavn ikke er valgt av foreldrene.

Departementet mener at foreldrenes rett og plikt til å velge navn for barn må ligge til foreldreansvaret. Det synes ikke aktuelt å foreslå at barnet skal ha begge foreldrenes etternavn når en av foreldrene ikke har del i foreldreansvaret. Der begge foreldrene har del i foreldreansvaret, er spørsmålet om barnet skal få begge foreldrenes etternavn som dobbelt etternavn når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Etter departementets oppfatning er det ønskelig at alle barn navnemessig behandles på samme måte, uavhengig av om far er kjent eller ikke, og uavhengig av om far har del i foreldreansvaret eller ikke. Videre vil det kunne oppstå vanskelige spørsmål i avgjørelsen av hvilke etternavn fra foreldrene barnet skal få når navn ikke er valgt, eksempelvis der begge foreldrene har dobbelt etternavn. På denne bakgrunn foreslår departementet at gjeldende ordning videreføres, dvs. at barnet får morens etternavn når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Dette vil for øvrig også være i samsvar med dansk navnelov - der det også er en generell adgang til å velge doble etternavn med bindestrek.

Etter lovforslaget skal det offentlige bare ha en meget begrenset adgang til å nekte å godta meldinger om navneendringer. Når spørsmålet om navn for barn ligger til den eller de av foreldrene som har del i foreldreansvaret, og også til barnet selv når det er over 12 år, blir det som en følge av lovens system i utgangspunktet ikke rom for å legge vekt på synspunkter fra foreldre som ikke har del i foreldreansvaret. Dette gjelder også der det er tale om en endring fra eller til vedkommendes navn. På denne bakgrunn kan ikke foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, anses som parter i navnesaker om barnets navn. Det vil imidlertid som hovedregel være naturlig at foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, underrettes om endringen. Regler om det kan fastsettes i medhold av lovforslaget § 11 annet ledd.

Etter departementets syn er det ikke aktuelt å foreslå regler om fornavnsvalg for barnet, når fornavn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen. Det bør verken være en oppgave for lovgivningen eller staten å bestemme barns fornavn. I tillegg er det straffbart etter straffeloven § 339 nr. 1 ikke å melde navn for barnet innen seks måneder etter fødselen.

Når det gjelder spørsmålet om morens ekte parentonym kan gis til barnet automatisk der navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen, vises det til punkt 5.5 ovenfor.

5.6.4 Etternavn for samboere

Arbeidsgruppen viser i NOU 2001: 1 kapittel 10 bl.a. til Samboerutvalgets innstilling i NOU 1999: 25 «Samboerne og samfunnet», og foreslår at samboere som har felles barn eller som har bodd sammen i to år, skal kunne velge navn på linje med ektefeller. Arbeidsgruppen foreslår at denne adgangen skal være betinget av at samboeren samtykker - i motsetning til hva som foreslås for ektefeller, se nedenfor punkt 5.6.5. Arbeidsgruppen uttaler bl.a. følgende, jf. NOU 2001: 1 punkt 10.1.2:

«Samboere antas således å ha et beskyttelsesverdig behov for - når visse vilkår er oppfylt - å kunne velge navn på lik linje med ektefeller. Dette vil kunne styrke båndene i samboerfamilien bl.a. fordi samboerne får anledning til utad å vise den felles familietilhørigheten som felles etternavn representerer. I tråd med arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt ... bør det overlates til den enkelte familien i så stor grad som mulig å velge navn selv, i utgangspunktet uavhengig av ekteskap eller samboerskap. Hensynet til ev. barn taler også i noen grad for at samboere under gitte vilkår bør kunne velge navn på linje med ektefeller. Selv om det i dag ikke er uvanlig at en familie har ulike etter-/slektsnavn, vil nok familietilhørigheten for mange barn kunne bli styrket når de opplever at foreldrene har f.eks. felles etternavn. En adgang for samboere til å velge navn på linje med ektefeller vil derfor indirekte kunne likestille barn født utenfor ekteskap med barn født i ekteskap.»

Om samboere av samme kjønn fremholder arbeidsgruppen, jf. NOU 2001: 1 punkt 10.2:

«Arbeidsgruppen ... poengterer at også samboere av samme kjønn må kunne anses som samboere i forhold til navnelovens bestemmelser dersom vilkårene ellers er oppfylt. Det kan ikke ses å foreligge grunner som tilsier at samboere av samme kjønn i en slik sammenheng bør behandles annerledes enn samboere av motsatt kjønn. Tilknytningselementet, som jo er svært sentralt, vil normalt være like sterkt for begge de to nevnte gruppene. Dette er for øvrig også godt i samsvar med prinsippene bak partnerskapsloven, som likestiller partnerskap mellom to personer av samme kjønn med det tradisjonelle ekteskapet.»

Bjørgvin bispedømmeråd mener imidlertid at den riktige måten å styrke familesituasjonen, vil være at samboere påvirkes til å gifte seg, fremfor å institiusjonalisere samboerskapet til å bli mer ekteskapslignende.

Av de høringsuttalelsene som har kommentert dette, er det likevel et stort flertall som støtter en slik adgang for samboere. Dette gjelder bl.a. Likestillingssenteret, som også nevner at samboere av samme kjønn må kunne velge navn som ektefeller.

Barne- og familiedepartementet finner det særlig positivt for barna at samboere kan velge navn på linje med ektefeller, og støtter også forslaget om at samboere av samme kjønn skal omfattes:

«Dette forslaget er også i tråd med uttalelser i St. meld. nr. 25 (2000-2001) Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg om at homofile samboere vil bli inkludert i det videre arbeid med Samboerutvalgets utredning.»

Departementet støtter forslaget om at samboere som har felles barn, eller som har vært samboere i to år, skal kunne velge navn på linje med ektefeller, og viser til arbeidsgruppens vurdering. Selv om enkelte samboere i denne sammenhengen likestilles med ektefeller, vil det være flere forskjeller i forhold til valg av navn ved ekteskap. Dette gjelder kravene til at samboerskapet har vart i to år, eller at samboerne har felles barn og at valg av navn er betinget av et uttrykkelig samtykke fra den annen.

5.6.5 Etternavn ervervet ved ekteskap eller samboerskap

Arbeidsgruppen nevner for det første i NOU 2001: 1 punkt 8.6.1 at det ikke lenger skal gjelde et eksplisitt samtykkekrav til å ta ektefellens navn ved giftermål. Videre foreslår arbeidsgruppen at såkalte «tidligere» navn ervervet ved giftermål eller samboerskap ikke skal kunne overføres. Årsaken til at samboerskap her likestilles med ekteskap, er arbeidsgruppens forslag om at samboere i gitte tilfeller skal kunne velge navn på linje med ektefeller, se ovenfor punkt 5.6.4. Arbeidsgruppen uttaler i NOU 2001: 1 punkt 8.6.2:

«Etter å ha veid de ulike interessene mot hverandre foreslår arbeidsgruppen at det skilles mellom aktuelle og tidligere giftenavn. Med «aktuelle» navn menes giftenavn som en person fremdeles bærer eller bar da han/hun døde. Med «tidligere» giftenavn siktes til giftenavn man har hatt tidligere, men senere har fjernet. Det foreslås at man kurant skal kunne ta en av foreldrenes, besteforeldrenes eller oldeforeldrenes «aktuelle» etternavn ervervet ved giftermål. Dette betyr for eksempel at man kan ta mors etternavn som er ervervet ved et tidligere ekteskap dersom mor bærer navnet på søknadstidspunktet. Det samme må gjelde i forhold til besteforeldre og oldeforeldre. Dersom den aktuelle av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforeldrene ikke lever på søknadstidspunktet, betyr vilkåret at søker kan ta etternavn ervervet ved et tidligere giftermål dersom f.eks. den aktuelle av besteforeldrene hadde etternavnet ved sin død. Vilkåret betyr altså at det ikke blir adgang - etter de alminnelige bestemmelsene - til å ta etternavn som er ervervet ved giftermål dersom det senere er valgt et annet etternavn.»

Videre nevnes:

«Arbeidsgruppens forslag vil ikke nødvendigvis medføre særlig store forskjeller i forhold til dagens ordning. Gjeldende navnelov kan som vist føre til at etternavn ervervet ved tidligere ekteskap kan videreføres nedover i slektsleddene. Arbeidsgruppens forslag innebærer derfor i prinsippet bare en videreføring og utvikling av denne ordningen.»

Et stort flertall av høringsinstansene hadde ingen merknader til dette forslaget.

Barne- og familedepartementet støtter eksempelvis forslaget om at retten til navn blir en rettsvirkning av ekteskapet.

Østfold fylkesskattekontor mener imidlertid at navn som tidligere er ervervet ved ekteskap ikke bør kunne velges av nye barn.

Departementet viser til arbeidsgruppens vurderinger og slutter seg til disse. Når det gjelder navn ervervet ved et tidligere ekteskap, kan altså slike navn i dag gis til barn ved første gangs navnevalg dersom vedkommende forelder bærer navnet. Det er derfor klart at forslaget er en videreføring av gjeldende rett. Forslaget er dessuten en konsekvens av forslaget om at alle etternavn som kan tas, også skal kunne velges ved første gangs navnevalg, jf. punkt 5.6.2 ovenfor.

5.6.6 Etternavn ved adopsjon

Arbeidsgruppen foreslår at gjeldende regler om valg av navn ved adopsjon videreføres, og at Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) skal behandle første gangs navnesaker om valg av navn i forbindelse ved adopsjon. Videre foreslås at adoptivbarn uttrykkelig gis adgang til å ta navn etter sin opprinnelige slekt, se under merknadene til § 5 tredje ledd i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor er enig i arbeidsgruppens forslag.

Departementet slutter seg til ovennevnte. I tillegg til å foreslå enkelte lovtekniske forbedringer, mener imidlertid departementet at bestemmelsen om subsidiært navnevalg i forbindelse med adopsjon bør formuleres noe mer nyansert, jf. nærmere merknadene til lovforslaget § 5 i punkt 11 nedenfor.

5.7 Navn på gårdsbruk som etternavn

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre gjeldende navnelov § 9 nr. 4 om adgang til å ta navn på gårdsbruk og plasser som etternavn, men ønsker å endre forståelsen noe. Arbeidsgruppen foreslår bl.a. at navn som er normert etter lov om stadnavn også skal kunne velges som etternavn dersom vilkårene ellers er oppfylt. Videre foreslås at andre former enn den som står i matrikkel, grunnbok eller som normert form, kan godtas som rett gårdsnavn når formen er brukt i dokumenter eller registre «med et offentlig preg». Arbeidsgruppen nevner videre at gårdsnavn i personnavnlovens forstand må forstås som bruksnavn i stadnamnlovens betydning. Arbeidsgruppen foreslår også å videreføre dagens ordning om at det er navnet på det bruksnummer som vedkommende har tilknytning til, som kan velges som personnavn. Det vises for øvrig til NOU 2001: 1 punkt 8.7.

Flere høringsinstanser nevner forskjellen mellom bruksnavn og gårdsnavn. Bl.a. Statens kartverk peker på at en arbeidsgruppe som har evaluert lov om stadnavn, i sin rapport definerer gårdsnavn som «det same som matrikkelnavn, det vil seie namnet på heile det området som eitt eller fleire gardsnummer er knytt til». Bruksnavn defineres som «namn på eigedom med eige bruksnummer under eit gardsnummer». Statens kartverk foreslår derfor at bruksnavn gjennomføres også i personnavnlovens terminologi.

Namnekonsulenttenestene støtter dette. I tillegg peker namnekonsulenttenestene på at delingsloven ble endret i 1991. Etter 1991 er det mulig å ta som bruksnavn et rettsbeskyttet etternavn dersom navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen. De ønsker at slike gamle nedarvede bruksnavn uansett skal kunne godtas som etternavn. Videre ønsker de ikke at vilkåret om særlig grunn skal gjelde i de tilfellene hvor man ønsker en mer moderne form av bruksnavnet som etternavn. De mener også at bare den bruksnavnsformen som svarer til vedtatt navneform skal kunne tas som etternavn, ikke f.eks. en annen form som står i et dokument med et offentlig preg. Videre bør nylagete etternavn av stedsnavntype være i samsvar med norsk skriveskikk og med vanlig normering av stedsnavn. Namnekonsulenttenestene mener videre at klagesaker som gjelder bruksnavn som etternavn bør legges fram for Klagenemnda for stadnamn, med tillegg av privatrettslig juridisk ekspertise.

Statens kartverk og namnekonsulenttenestene nevner også det pågående revisjonsarbeidet for lov om stadnavn, og arbeidet med lov om eiendomsregistrering som skal avløse delingsloven.

Kulturdepartementet peker på at de i forhold til praktiseringen av stedsnavnloven konsekvent har presisert at det ikke nødvendigvis må være samsvar mellom skrivemåten av bruksnavn og slektsnavn, og foreslår derfor ingen endringer av denne vurderingen.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag ber departementet vurdere spørsmålet om det bør gis anledning til å velge gårdsnavnet som etternavn i et tilfelle der personen eier en eiendom med eget bruksnummer og bruksnavn under det aktuelle gårdsnummeret.

Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at det kan føre til misforståelser å omtale navn på gårdsbruk som «gårdsnavn». Videre ser departementet at Namnekonsulenttenestene har et godt poeng når det gjelder at også gamle nedarvede bruksnavn bør kunne velges som etternavn. Etter departementets oppfatning er det ingen tilstrekkelig tungtveiende grunner som tilsier at slike bruksnavn bør nektes som etternavn. Departementet er videre enig i at vilkåret om særlig grunn ikke bør gjelde når man ønsker en mer moderne form av navnet som etternavn, og at dette navnet direkte kan velges etter bestemmelsen om navn på gårdsbruk. Departementet slutter seg imidlertid ikke til synet om at det bare er den bruksnavnsformen som svarer til vedtatt navneform som skal kunne tas som etternavn. Også andre former må kunne tas. Det vises til arbeidsgruppens beskrivelse. Det avgjørende må også her være hensynet til valgfrihet, og at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom skrivemåten av bruksnavn og etternavn. På denne bakgrunn støtter departementet heller ikke forslaget om at klagesaker om bruksnavn som etternavn bør legges fram for Klagenemnda for stadnamn. Dette forslaget vil heller ikke minske det offentliges arbeid med navnesaker.

Videre har en person etter departementets oppfatning ikke en tilstrekkelig tilknytning til gårdsnavnet når vedkommendes tilknytning er et bruksnummer med et annet bruksnavn enn det aktuelle gårdsnavnet. Noe annet vil eksempelvis føre til at en rekke personer kan ta samme gårdsnavn som etternavn fordi alle har bruksnumre under det aktuelle gårdsnummeret.

Dersom det pågående revisjonsarbeidet for lov om stadnavn og arbeidet med lov om eiendomsregistrering medfører at det er ønskelig med eventuelle endringer i den nye navneloven eller praktiseringen av den, må det vurderes i den sammenheng på et senere stadium.

5.8 Begrensninger for nye etternavn

Arbeidsgruppen foreslår at en opprettholder dagens regel om at den som vil ta et nylaget etternavn, må innhente samtykke fra bærere av beskyttede etternavn som er så likt det nylagde navnet at navnene lett kan blandes sammen, jf. under merknadene til § 4 i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Derimot foreslår arbeidsgruppen i NOU 2001: 1 punkt 11.3.2 at navnelovens forbud mot å ta nylagde etternavn med «utenlandsk klang eller skrivemåte» oppheves:

«[Gjeldende navnelov bestemmer] at det ikke «bør» gis bevilling til nylagete slektsnavn med utenlandsk klang eller skrivemåte. Arbeidsgruppen foreslår at denne regelen bortfaller. Et stykke på vei vil dette kun være en kodifisering av gjeldende praksis fordi ingen med utenlandsk bakgrunn i dag ville blitt nektet et nylaget slektsnavn som f.eks. er vanlig i hjemlandet. Regelen hører heller ikke hjemme i et flerkulturelt samfunn som det norske i økende grad har blitt, ... . I lys av prinsippet om likebehandling, må også personer med norsk-etnisk opprinnelse kunne ta etternavn med utenlandsk klang eller skrivemåte, dersom de skulle ønske det. ...»

Det oppstår videre spørsmål om alminnelig kjente stedsnavn bør kunne tas som nylaget etternavn. Arbeidsgruppen foreslår ikke en uttrykkelig regel mot å ta slike navn, men uttaler dette i merknadene til § 14 i NOU 2001: 1 kapittel 15:

«Som vist ovenfor under kommentarene til § 4 (2) nr. 2 foreslår arbeidsgruppen at navn som rammes av «liknande nemningar» i gjeldende lovs § 8, kan nektes etter utkastets § 14 om «sterke grunner». Dette kan f.eks. være kjente geografiske navn som «Galdhøpiggen».»

Arbeidsgruppen foreslår også å videreføre gjeldende lovs regel om at alminnelige kjente lite vanlige navn på gårdsbruk ikke kan tas som nylaget etternavn. Det samme skal bl.a. gjelde alminnelige kjente historiske eller utdødde navn, alminnelig kjent navn på en stiftelse, et lag, et pseudonym eller et kunstnernavn, se under merknadene til § 4 annet ledd nr. 2 i NOU 2001: 1 kapittel 15.

Enkelte høringsinstanser fra det navnefaglige miljøet mener at en person må påvise at vedkommende har tilknytning til navnet, for at en melding om å bruke et navn med utenlandsk preg blir innvilget, se nedenfor punkt 8.2.

Flere høringsinstanser mener også at f.eks. alminnelig kjente stedsnavn ikke bør kunne velges som etternavn. Dette gjelder bl.a. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som mener at det er uheldig om «vanleg/allment kjende stadnamn» fritt kan tas som etternavn. Statens kartverk støtter dette, og savner «et vern for allment kjente naturnavn som Rondane, Valdres og Mjøsa, samt administrative navn som Rogaland, mot å bli tatt i bruk som nylagete etternavn». Namnekonsulenttenesteneer enig. Norsk Språkråd mener også at allment kjente stedsnavn bør nektes som etternavn.

Miljøverndepartementet uttaler imidlertid:

«Miljøverndepartementet vil for sin del ikke legge like stor vekt på ønsket om vern av allment kjente naturnavn og administrative navn som Statens kartverk, og ser at hensynet til liberalisering og forenkling taler mot et slikt vern.»

Departementet mener det er bedre å bruke uttrykket «nye» etternavn for det som i dag betegnes som «nylagde» etternavn. Nye etternavn vil både være etternavn som har falt ut av bruk, men som gjenopptas, og etternavn som tidligere ikke har vært i bruk.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens syn om at et nytt etternavn ikke kan tas uten samtykke fra bærere av andre beskyttede etternavn når det nye etternavnet er så likt det beskyttede navnet at navnene lett kan forveksles. I lovforslaget her er bestemmelsen om dette gitt en noe annen utforming enn i NOU 2001: 1 og dagens navnelov, jf. under merknadene til § 3 i punkt 11.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen om at forbudet mot nye etternavn med utenlandsk klang eller skrivemåte faller bort, og viser også til vurderingene nedenfor under punkt 8.2.

Departementet foreslår ikke en regel som forbyr at alminnelig kjente stedsnavn tas som nye etternavn. Etter departementets oppfatning bør det samme gjelde alminnelig kjente lite vanlige navn på gårdsbruk og alminnelig kjente historiske eller utdødde navn. Hensynet til så vel folks valgfrihet som saksbehandlingsmessig forenkling taler mot en slik regel. Eksempelvis mener departementet at et stedsnavn som Tyin bør kunne godtas som nytt etternavn. Etter omstendighetene vil f.eks. enkelte stedsnavn, eller lite vanlige navn på gårdsbruk, kunne nektes etter § 10 i lovforslaget. Det skal imidlertid mye til før et slikt navn nektes som etternavn etter denne bestemmelsen. Et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår, må være at stedsnavnet, det historiske eller utdødde navnet, eller det lite vanlige navnet på gårdsbruk, er alminnelig kjent. Hvor grensene skal gå må utvikles i praksis.

I tillegg foreslår departementet at bare pseudonymer som er kunstnernavn skal kunne nektes som nytt etternavn. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for nektelse at det nye etternavnet er et pseudonym, så lenge det ikke i tillegg er et kunstnernavn. Videre foreslås at forbudet mot å ta som nytt etternavn et alminnelig kjent navn på «ei stifting eller eit lag», endres til et forbud mot å ta et alminnelig kjent navn på en «stiftelse, forening, institusjon eller lignende». Formålet er at også navn på institusjoner o.l. som ikke er egne rettssubjekter, skal kunne nektes som nye etternavn etter lovforslaget § 3 tredje ledd nr. 2.

5.9 Endringer i samme etternavn

Etter gjeldende rett og etter arbeidsgruppens forslag er i utgangspunktet den enkelte skrivemåten av hvert etternavn juridisk et eget navn. Med mindre en person har tilstrekkelig slektsmessig tilknytning til skrivemåten, betyr dette bl.a. at Dahl må ha samtykke fra bærerne av det beskyttede navnet Dal for å kunne ta det.

Arbeidsgruppen foreslår at etternavn med skrivemåten «å» skal kunne endres til «aa», og peker bl.a. på at bokstaven «å» ikke er i bruk i de fleste land utenfor Norge, se under merknadene til § 4 annet ledd i NOU 2001: 1 kapittel 15. Samtidig foreslås en regel etter mønster av svensk navnelov om at en endring av et etternavns kjønnsbestemte ending ikke regnes som endring til et annet etternavn, se NOU 2001: 1 punkt 11.3.3.

Flere høringsinstanser, eksempelvis Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, mener at det er uheldig at navn som er eneformer i norsk rettskriving er beskyttet, f.eks. Dal og Val, mens «forvanskede» former som Dahl og Wahl ikke er det. På denne bakgrunn foreslås at det utformes en unntaksregel som tillater fri bruk av pararellformer som er i samsvar med gjeldende norsk rettskriving, når den tilsvarende forvanskede formen er et fritt etternavn.

Namnekonsulenttenestene mener det er problematisk at former som Dal er beskyttet, mens Dahl ikke er det. Norsk språkråd mener dette er uheldig, bl.a. fordi språkfaglig er navnene det samme navnet.

Departementet er enig i at det er uheldig at forvanskede former kan tas av alle fordi etternavnet er fritt, mens formen som er eneform i norsk rettskriving ikke kan tas fordi den er beskyttet. Departementet foreslår derfor at en endring fra den forvanskede formen til eneformen i norsk rettskriving ikke skal regnes som endring til et annet etternavn. Dette betyr at alle som har den forvanskede formen kan endre til eneformen - uten at bærerne av eneformen må samtykke. En slik ordning vil også bety at en som har tatt den forvanskede formen, fordi det er et fritt etternavn, senere vil kunne ta eneformen - selv om den er beskyttet. Det vil være vanskelig å lage regler som kan hindre dette. Etter departementets oppfatning må hensynet til beskyttede etternavn i denne sammenhengen vike for hensynet til dem som ønsker å gi sitt navn en skrivemåte som er i samsvar med gjeldende rettskriving.

Departementet slutter seg videre til forslaget om at endring av et etternavns kjønnsbestemte ending ikke regnes som endring til et annet etternavn, og at etternavn med skrivemåten «å» skal kunne endres til skrivemåten «aa». Departementet kan imidlertid ikke se noen tilstrekkelig tungtveiende grunner for at dette ikke også skulle gjelde andre bokstaver enn bokstaven «å». Bokstavene «æ» eller «ø» er heller ikke vanlige i de fleste land utenfor Norge. Det foreslås derfor at endring av skrivemåten f.eks. fra «æ» til «ae» og fra «ø» til «oe» heller ikke skal regnes som endring til et annet etternavn.