6 Generelle kommentarer til gjennomføringen
6.1 Ansvarsfrihetens rekkevidde
Den eksplosive utviklingen av Internett har ført med seg en mengde nye kommunikasjonsformer. Mange av disse ellers nyttige kommunikasjonsformene kan også brukes for å begå rettskrenkelser i en utstrekning og med en hurtighet som ikke kan sammenlignes med andre kommunikasjonsformer. På bakgrunn av bl.a. Internetts oppbygging, kan det være vanskeligere å finne den aktuelle gjerningsmannen her enn i den fysiske verden. Basert på dette har man i forskjellige fora diskutert hvordan rettskrenkelsene kan stoppes og i hvilken utstrekning en annen enn den opprinnelige gjerningsmannen også skal kunne stilles til ansvar. I forbindelse med dette har man bl.a. drøftet om det skal være et ansvarsregime som ligner på redaktøransvaret som i dag finnes for aviser og kringkasting, dvs. hvorvidt eller i hvilken grad de som tilbyr plass på server, lagrer eller overfører denne typen av data, skal kunne gjøres ansvarlige for medvirkning til den aktuelle rettskrenkelsen.
Av direktivets fortalen punkt 40 går det frem at forskjeller mellom medlemsstatenes lovgivning og rettspraksis med hensyn til tjenesteyters ansvar, er til hinder for det indre markeds virkemåte. Ulik lovgivning vanskeliggjør utviklingen av tjenester over landegrensene og skaper konkurransevridninger. Ansvarsfrihetsbestemmelsen har til formål å hindre dette, og sikre den frie flyt.
Det skal innledningsvis bemerkes at direktivets bestemmelser omhandler mellommenns ansvarsfrihet. Ansvarsbegrensningene gjelder innenfor alle rettsområder. Når det i proposisjonen skrives kun om ansvarsfrihet menes herved både strafferettslig og erstatningsrettslig ansvarsfrihet. En tjenesteyter vil imidlertid ikke automatisk være ansvarlig dersom dennes tjenester faller utenfor disse ansvarsfrihetsbestemmelsene. Hvorvidt en tjenesteyter vil kunne gjøres ansvarlig vil avhenge av annen regulering. Formålet med direktivet er å sikre felles minimumsregler som verner om tjenesteyters ansvarsfrihet. De mer prinsipielle analysene av når en tjenesteyter kan bli ansvarlig etter gjeldende rett, og hvorvidt det finnes behov for å endre gjeldende ansvarsbestemmelser i forhold til disse tjenesteyterne, gjøres ikke i denne proposisjonen, jf. kapittel 9.1.
Det er ulike hensyn som gjør seg gjeldende ved gjennomføringen av ansvarsfrihetsreglene i norsk rett. For det første stiller direktivet opp absolutte vilkår for ansvarsfrihet for tjenesteytere som tilbyr overføring, mellomlagring og lagring av annens informasjon. Disse ansvarsfrihetsreglene må gjennomføres både av hensyn til direktivet, men også fordi ansvarsfrihet vil være viktig for norske selskaper som tilbyr slike tjenester i konkurranse med utenlandske selskaper. På den annen side er det viktig at ulovlige aktiviteter på bl.a. Internett kan stanses. Et virkemiddel som i praksis kan bidra til slik stansing, er ansvarsregler for tjenesteytere. Ansvarsfrihetsreglene må samtidig ikke være av en slik art at de virker begrensende for ytringsfriheten. Disse ulike hensynene må avpasses i forhold til hverandre ved gjennomføringen av direktivet.
Etter departementets oppfatning er det ikke direktivets hensikt å skjerme ulovlig informasjon mot offentligrettslige inngrep og pålegg. Dette kommer bl.a. frem av direktivets fortale punkt 45 hvor det fremgår at ansvarsfrihetsbestemmelsene ikke er til hinder for at det gis forskjellige former for pålegg. Disse påleggene kan f.eks. ha form av en beslutning fra en domstol eller forvaltningsmyndighet, med krav om at overtredelser bringes til opphør eller forhindres ved fjerning av den ulovlige informasjonen eller ved at tilgangen til den sperres, jf. også artiklene 12 nr. 3, 13 nr. 2 og 14 nr. 3. Det kan imidlertid være knyttet erstatningsansvar og straffeansvar til offentlig rett. Ansvarsfrihetsbestemmelsene vil klart komme til anvendelse i slike tilfeller.
Et spørsmål i tilknytning til dette er forholdet mellom tvangsmulkt og ansvarsfrihetsbestemmelsene. Tvangsmulkt, som anvendes for å fremtvinge oppfyllelse av et krav som går ut på annet enn penger, er en sanksjon som er mer å betrakte som et påtrykningsmiddel enn en straff. Ansvar kobles normalt sammen med overtredelse av en generell norm og ikke ved overtredelse av et individuelt pålegg, som f.eks. tvangsmulkt. Dessuten er det slik at tvangsmulkt tar sikte på noe som allerede har skjedd. På bakgrunn av dette kan medlemsstatene med hjemmel i artiklene 12 nr. 3, 13 nr. 2 og 14 nr. 3 ilegge mellommennene tvangsmulkt, uten at det vil være i strid med den ansvarsfrihet som direktivet gir mellommennene.
6.2 Forholdet til ytringsfriheten
I NOU 1999:26 drøfter Konvergensutvalget formidlers ansvar på Internett og viser bl.a. til direktivet om elektronisk handel (som på det tidspunkt kun eksisterte som et utkast, og som deretter er blitt omarbeidet før den endelige versjonen ble vedtatt). Utvalget konkluderer med følgende:
«Hensynet til ytringsfriheten og størst mulig bredde av ytringer på Internett taler for at man bør vise tilbakeholdenhet med å pålegge aktører som utelukkende fungerer som distributører ansvar for kontroll med innholdet som blir formidlet. I motsatt fall kan utfallet bli at man får etablert ordninger som fører til en uønsket grad av privat sensur. Utvalget er derfor på prinsipielt grunnlag skeptisk til ordninger som innebærer at mellommenn (teleselskap, nettverter mv.) pålegges ansvar for selv å vurdere lovligheten av ytringer som tilgjengeliggjøres på Internett. I størst mulig grad bør ansvaret for slike vurderinger ligge hos domstolene. Dersom distributører likevel skal pålegges et slik medvirkeransvar, bør det vurderes om det strafferettslige ansvaret først bør utløses når det foreligger et rettslig pålegg, for eksempel fra namsretten og dette ikke etterleves.
Medvirkeransvaret har også et sivilrettslig aspekt, for eksempel i forbindelse med krenkelser av opphavsretten. Denne typen ansvar er mindre problematisk sett i relasjon til ytringsfrihetshensyn, noe som kan tilsi at listen legges lavere for når distributører kan gjøres ansvarlig for medvirkning.» 1
I forbindelse med det forslag som fremmes om å gi straffelovens bestemmelser om redaktøransvar en medienøytral utforming, sier Konvergensutvalget følgende:
«Redaktøransvaret i straffeloven § 431 hviler på en forutsetning om at det lar seg gjøre å utpeke en redaktør, dvs. en person som treffer avgjørelser om skriftets innhold, jf. straffeloven § 436. Begrepet redaktør har altså en funksjonell definisjon og redaktøransvaret vil ikke være aktuelt dersom det ikke lar seg gjøre å peke ut en person som har ansvar for utformingen av innholdet av tjenesten. For en del Internett-baserte tjenester kan det i praksis være vanskelig å peke ut en ansvarlig redaktør. Mange operatører av informasjonstjenester på Internett tillater at enkeltpersoner eller organisasjoner legger sitt eget innhold ut på operatørens server. Scandinavian Online (SOL) er et eksempel på en nett-tjeneste der et stort antall personer og bedrifter har lagt ut egne hjemmesider. SOL tilbyr også chat-tjenester. Slike nett-steder kan omfatte svært store mengder informasjon, som dertil endres fortløpende. For denne type nett-tjenester vil det i praksis være umulig for en sentral instans å føre en reell redaksjonell kontroll. «Chat»-tjenestene setter dette på spissen, ved at kommunikasjonen skjer i sanntid. Dette tilsier at man ikke ukritisk bør innføre et redaksjonelt ansvar for elektroniske medier. Går lovgiver for langt i retning av å pålegge Internett-aktører et redaksjonelt ansvar, vil dette i noen tilfeller kunne fremstå som urimelig overfor de som blir berørt. Samtidig kan man risikere at tjenesteoperatører i overdreven grad tar forholdsregler i forhold til innhold som ligger i grenselandet for lovlige ytringer.» 2
I et særskilt vedlegg til Ytringsfrihetskommisjonens rapport (NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted») skriver universitetsstipendiat Kyrre Eggen om videreformidlerens rolle og hvorvidt et ansvar for formidleren krenker det internasjonale vern om ytringsfrihet.
«Det er hovedsakelig to årsaker til at det er betenkelig å holde den tekniske videreformidleren ansvarlig:
den 'chilling effekt' et medvirkningsansvar vil få for ytringsfriheten og
det betenkelige ved at formidleren blir stående mellom sine kontraktsmessige forpliktelser til å videreformidle ytringen og risikoen for å bli holdt medvirkningsansvarlig dersom ytringen skulle vise seg å være ulovlig.
Det mest betenkelige er den 'chilling effekt' et medvirkningsansvar vil få for ytringsfriheten innenfor det aktuelle medium. Når formidleren holdes ansvarlig må han foreta en vurdering av ytringens lovlighet før han bestemmer seg for om formidlingen skal stanses. Et medvikningsansvar fremtvinger m.a.o. en viss grad av privat sensur fra den tekniske videreformidlers side. Ofte vil vurderingen av en ytrings lovlighet innebære at det må tas stilling til vanskelige rettslige spørsmål. Normalt vil den tekniske formidler ikke være utdannet til å foreta slike vurderinger. Den tekniske formidler har sjelden noen selvstendig interesse i å beskytte ytringsfriheten. Derfor er det en betydelig risiko for at han for å sikre seg ryggdekning også stanser formidlingen av ytringer som er lovlige.
[...]
Mens den journalistiske formidler selv kan velge om han ønsker å formidle ytringen, er den tekniske formidler som oftest kontraktsmessig forpliktet til å formidle ytringen. Ved å stanse videreformidlingen av en lovlig ytring risikerer formidleren å bli saksøkt av den originære ytrer. Dersom ytringen er ulovlig risikerer han derimot å bli hold medvirkningsansvarlig. På dette vis vil medvirkningsansvaret kunne stille formidleren i en posisjon hvor han blir ilagt ansvar uansett hvilket valg han foretar.» 3
I forhold til departementets høringsnotat av 23. mars 2001 stilte flere høringsinstanser spørsmål om en begrenset ansvarsfrihet for nettleverandørene ville kunne stride mot ytringsfriheten, dvs. særlig mot Grunnlovens (Grl.) § 100 og mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 10.
Grl. § 100 hjemler ytringsfriheten i norsk rett ved å forby sensur. Grl. § 100 første punktum omfatter kun ytringer ytret i trykt skrift. Sensur av andre medier kan imidlertid komme i strid med de forpliktelsene Norge har påtatt seg bl.a. i EMK. Grl. § 100 andre og tredje punktum trekker opp grensene for adgangen for lovgiver og andre offentlige myndigheter til å gi og treffe bestemmelser om sanksjoner for ytringer.
Internasjonalt har ytringsfriheten fått en meget vid definisjon. Den omfatter alle media og er uavhengig av landegrenser. EMK artikkel 10 er særlig sentral i denne sammenheng. Etter denne bestemmelsen må tre vilkår være oppfylt for at et inngrep i ytringsfriheten skal kunne godtas: Inngrepet må være foreskrevet ved lov og må være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til for eksempel den nasjonale sikkerhet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet. Kravet om at inngrepet skal være nødvendig i et demokratisk samfunn er gjennom praksis i den Europeiske Menneskerettsdomstol presisert til et krav om relevans, tilstrekkelighet og forholdsmessighet.
Direktivet om elektronisk handel regulerer kun ansvarsfrihet. Om nettverten blir ansvarlig for videreformidling av informasjon avgjøres etter gjeldende strafferettslige og erstatningsrettslige regler. Dette taler for at det er ansvarsbestemmelsene i gjeldende rett som må vurderes opp mot EMK artikkel 10 og Grl. § 100, og ikke ehandelslovens ansvarsfrihetsbestemmelser. Uansett hvordan ansvarsfrihetsbestemmelsene utformes, vil de ikke representere et direkte brudd på Grl. § 100.