3 Kort oversikt over barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989 og ratifisert av Norge 8. januar 1991. Den trådte i kraft for Norge 7. februar 1991. I St.prp. nr 104 (1989-90) om samtykke til ratifikasjon ble det vurdert om norsk rett samsvarte med konvensjonen. Regjeringen anbefalte ratifikasjon med forbehold til artikkel 37 c og artikkel 40.2.b.V. Den endelige beslutningen innebar ratifikasjon med forbehold bare til artikkel 40.2.b.V om overprøving av straffesaker. Dette forbeholdet ble trukket tilbake i 1995 etter at to-instansreformen var gjennomført. I dag er dermed Norge folkerettslig forpliktet til å oppfylle alle bestemmelsene i barnekonvensjonen.

I del I (artikkel 1-41) finner man så vel sivile og politiske som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse rettighetene finnes også i de alminnelige menneskerettskonvensjonene (hovedkonvensjonene), men ved at de er tatt inn i barnekonvensjonen tydeliggjøres det at de også gjelder for barn. I tillegg har konvensjonen regler som ivaretar barns særlige behov. Med barn menes personer under 18 år, med mindre den lov som får anvendelse for barnet bestemmer at myndighetsalder nås tidligere (art. 1).

De sivile og politiske rettigheter omfatter bl.a. krav om ikke-diskriminering (art. 2), rett til liv (art. 6), rett til navn, statsborgerskap og identitet (art. 7 og 8), rett til ikke å skilles fra foreldrene med mindre det er til barnets eget beste, og til rettslig overprøving av avgjørelser om å skilles fra foreldrene (art. 9). Videre omhandles rett til ytringsfrihet (art. 13), tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (art. 14), forenings- og forsamlingsfrihet (art. 15) og rett til beskyttelse av privatlivet (art. 16). Konvensjonen gir videre barn som er plassert av myndighetene for omsorg, vern eller behandling, rett til periodisk overprøving av behandlingen og alle andre forhold av betydning for barnets plassering (art. 25). Den forbyr tortur, dødsstraff og ulovlig frihetsberøvelse. Dessuten gir den rett til overprøving av frihetsberøvelse (art. 37) og rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med straffesaker (art. 40).

Blant de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene finner man krav om at statene skal gi spesiell beskyttelse til barn som ikke kan være i familiemiljøet (art. 20) og flyktningbarn (art. 22), anerkjenne at funksjonshemmede barn skal ha et fullverdig liv og ha rett til spesiell omsorg (art. 23), anerkjenne barnets rett til den høyest tilgjengelige helsestandard (art. 24), rett til sosial sikkerhet (art. 26), adekvat levestandard (art. 27), utdannelse (art. 28 og 29), hvile og fritid (art. 31), beskyttelse mot økonomisk utnyttelse og skadelig arbeid (art. 32), narkotika (art. 33), seksuell utnyttelse og misbruk (art. 34), barnehandel (art. 35) og andre former for skadelig utnyttelse (art. 36).

I en mellomgruppe faller statenes plikt til å oppfordre massemedia til å spre informasjon som barn kan nyttegjøre seg m.m. (art. 17), statens plikt til å sikre at barnets beste er avgjørende ved adopsjon og følge visse regler for å sikre dette (art. 21), og at statene skal iverksette tiltak, herunder sosiale programmer, for å beskytte barn mot fysisk og psykisk vold (art. 19).

Av andre bestemmelser som gjelder ivaretakelse av barns særlige behov, kan nevnes at hensynet til barnets beste skal være et overordnet prinsipp både ved private og offentlige myndigheters behandling av spørsmål som gjelder barn (art. 3), og barnets rett til å bli hørt i alle forhold som angår barnet selv (art. 12),

Den nasjonale gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs komité for barnets rettigheter («Barnekomiteen» eller «Komiteen»). Nærmere bestemmelser om komiteens sammensetning og oppgaver finnes i konvensjonens del II (art. 42-45). Konvensjonspartene skal sende inn periodiske rapporter om hvilke tiltak de har iverksatt for å gjennomføre konvensjonens bestemmelser, og om virkningen av disse. Rapportene studeres av Komiteen, som bl.a. kan komme med forslag og generelle anbefalinger. Komiteen skal med to års mellomrom rapportere om sin virksomhet til FNs generalforsamling.

Norge har avgitt to rapporter til Barnekomiteen, den seneste i 1998. Komiteens avsluttende bemerkninger ble mottatt i juni 2000. Neste rapport skal leveres våren 2003.

FNs generalforsamling vedtok 25. mai 2000 to valgfrie protokoller til barnekonvensjonen. Protokollene omhandler henholdsvis barn i væpnet konflikt og salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Protokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi trådte i kraft 18. januar 2002 og protokollen om barn i væpnet konflikt trådte i kraft 12. februar 2002.

Barnekonvensjonen inneholder flere bestemmelser som skal verne barn mot utnyttelse. Artikkel 34 om statenes plikt til å beskytte barn mot seksuell utnyttelse er her sentral. Den valgfrie protokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi definerer disse begrepene, og pålegger statene å gjøre en lang rekke handlinger knyttet til salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi straffbare i sin lovgivning.

Barnekonvensjonens aldersgrense for rekruttering og bruk av barn som soldater er 15 år. Etter protokollen om barn i væpnet konflikt skal statene treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at personer i deres væpnede styrker som er under 18 år ikke tar direkte del i fiendtligheter. Videre innføres det et forbud mot å tvangsrekruttere personer under 18 år til de væpnede styrker. Når det gjelder frivillig rekruttering, skal statene i det minste øke aldersgrensen til 16 år. Fordi ikke-statlige grupper i stor grad rekrutterer og bruker personer under 18 år som soldater, skal statene også treffe alle gjennomførbare tiltak for å forhindre denne praksisen. Et av tiltakene skal være å kriminalisere slik praksis.

Norge undertegnet begge protokollene i juni 2000. Blant annet for å kunne oppfylle denne protokollen best mulig, fremmes det i proposisjonen her forslag om endring av definisjonen av barnepornografi i straffeloven § 204, se kapittel 7. Protokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi ble ratifisert av Norge 2. oktober 2001. For å kunne oppfylle bestemmelsene i protokollen om barn i væpnet konflikt, har det vært nødvendig å endre vernepliktsloven, heimevernsloven og straffeloven. Endringene i vernepliktsloven og heimevernsloven ble gjennomført ved lov 19. januar 2001. I Ot.prp. nr. 61 (2002-2002) ble det videre foreslått å endre straffeloven § 104 a. Det vil bli fremmet en stortingsproposisjon om norsk ratifikasjon av tilleggsprotokollen i nær framtid.