9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Norge er folkerettslig forpliktet til å oppfylle FNs barnekonvensjon, og det må antas at norsk lov i all hovedsak oppfyller konvensjonens krav. Inkorporasjonen gjennom menneskerettsloven medfører derfor neppe noen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Det er imidlertid ikke mulig å fastslå med sikkerhet at ikke domstolene kan komme til at konvensjonen stiller krav til norsk rett som får økonomiske konsekvenser. En mulig konsekvens av inkorporasjon av barnekonvensjonen er også flere eller lengre prosesser for forvaltningsorganer og domstoler fordi det oftere kan oppstå spørsmål om annen norsk lov er i samsvar med konvensjonen.

Forslagene i forvaltningsloven om at mindreårige parter skal ha rett til dokumentinnsyn etter § 18, rett til å bli forelagt opplysninger etter § 17 andre og tredje ledd, og underretning om vedtak etter § 27, har i liten grad administrative eller økonomiske konsekvenser utover et noe større forbruk av papir og porto i forvaltningen. Etter hvert som man går over til elektronisk kommunikasjon, vil også disse utgiftene reduseres. Det samme gjelder endringene i tvistemålsloven.

Når det gjelder forslaget om å fastsette i forvaltningsloven § 17 fjerde ledd at forvaltningen skal påse at barnet får mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, kan man legge til grunn at en slik plikt i en viss grad allerede følger av § 17 første ledd slik den lyder i dag. Ettersom forslaget ikke innebærer at forvaltningen må høre barnet direkte, er det ikke grunn til å tro at bestemmelsen vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet antar at heller ikke forslaget om å gi mindreårige parter rett til muntlig kontakt med saksbehandler, får noen betydelige administrative konsekvenser.

Forslagene om endring av barnevernloven § 6-3 og adopsjonsloven § 6 vil kunne ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser, fordi det vil bli noen flere barn som skal høres. I forhold til den enkelte kommune vil imidlertid dette utgjøre begrensede utgifter, og det foreslås derfor ingen statlig kompensasjon.

Endringen i adopsjonsloven vil ikke innebære at kommunene får noen stor eller direkte ny oppgave. Som det fremgår foran, bistår kommunene allerede i dag med å opplyse de norske adopsjonssakene på oppfordring fra Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Det er heller ikke mange slike saker i året. I år 2000 ble det gitt ca. 135 adopsjonsbevillinger i norske adopsjonssaker. Antall bevillinger vil likevel ikke samsvare helt med antall barn som skal gis tilbud om å høres, eller som det skal innhentes et eventuelt samtykke fra. Dette henger dels sammen med at en del av barna vil være godt under 7 år, og dels med at en del av barna vil uttale seg negativt til en adopsjon eller ikke gi samtykke. Flere av adopsjonsbevillingene gjelder også adopsjon av voksne.

Forslaget om endring av barnevernlovens § 4-15 første ledd får ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.