12 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven)

Til § 1 Formål

Det vises til punkt 5.1.

Formålsbestemmelsen gir uttrykk for at loven skal understøtte det overordnede målet med den nye organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen som er å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Hovedprinsippene for organiseringen vil framgå av denne loven og gi det nødvendige grunnlaget for etableringen av en ny arbeids- og velferdsforvaltning. Et av hovedmålene med den organisatoriske reformen er å legge til rette for en mer helhetlig og samordnet arbeids- og velferdsforvaltning. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal derfor bidra til en samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og eventuelt andre lover som omfattes av arbeids- og velferdsforvaltningen, herunder disse lovenes formålsbestemmelser.

En ny organisering vil gi større kraft til arbeidet med å få flere i arbeid, støtte opp under arbeidet med et inkluderende arbeidsliv og ivareta brukernes og arbeidslivets behov på en bedre måte enn i dag. Helhetsperspektivet ved reformen er viktig. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal styrke arbeidet med å fremme sosial inkludering, redusere risikoen for marginalisering av utsatte grupper i samfunnet og ta hensyn til hele mennesket.

Til § 2 Arbeids- og velferdsforvaltningen

Det vises til punktene 5.2 og 6.2.

Bestemmelsen definerer arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen er et samlebegrep som omfatter både den statlige Arbeids- og velferdsetaten og de delene av kommunens tjenester som inngår i de felles lokale kontorene (kapittel 3 i lovforslaget). Bestemmelsen innebærer ingen endringer med hensyn til hvilke oppgaver staten og kommunene etter gjeldende lovgivning skal utføre på dette feltet.

Til § 3 Arbeids- og velferdsetaten

Det vises til punktene 4.3, 4.4, 5.2 og 9.7.5.

Aetat og dagens trygdeetat legges ned, og det opprettes en ny statlig Arbeids- og velferdsetat.

Bestemmelsen bygger på arbeidsmarkedsloven § 3, se også folketrygdloven §§ 20-1 og 20-2.

I første ledd første punktum slås fast at etaten ledes av Arbeids- og velferdsdirektoratet. I første ledd annet punktum slås fast at Arbeids- og velferdsdirektøren har den daglige ledelsen av direktoratet.

I annet ledd slås fast at det ligger til direktoratet å bestemme hvor etaten skal være representert på lokalt og eventuelt regionalt nivå. På lokalt nivå er etatens adgang til ensidig å bestemme dette begrenset, da den er forpliktet til å inngå avtaler om lokalisering av de felles lokale kontorene med kommunene etter § 14 i lovforslaget.

Tredje leddførste punktum legger ansvaret for oppfølging av forpliktelser etter personopplysningsloven til direktoratet når det gjelder Arbeids- og velferdsetaten. På kommunens område ligger dette til den enkelte kommunen og det forutsettes at samarbeidet reguleres i forbindelse med avtaleinngåelsen, jf. § 14 første ledd. I tredje ledd annet punktum gis departementet hjemmel til å gi forskrifter på området for hele arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette kan være nødvendig og hensiktsmessig ved opplysninger som innhentes og brukes av både statsetaten og kommunesektoren, eventuelt også ved gjennomføringen av bestemmelsen i § 15 i lovforslaget om behovsavklaring og individuell plan.

Til § 4 Arbeids- og velferdsetatens hovedoppgaver

Det vises til punktene 2.2.1, 4.3 og 7.3.

Bestemmelsen er utformet med utgangspunkt i arbeidsmarkedsloven § 5 som omfatter Aetats hovedoppgaver. Paragrafen vil også omfatte oppgavene som trygdeetaten har ivaretatt.

Første ledd slår fast de helt overordnede ansvarsområdene for den nye etaten, mens annet og tredje ledd utdyper oppgavene noe mer.

Annet leddførste punktum slår fast at etaten skal forvalte arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven og andre lover hvor oppgaver er lagt til etaten. Departementet finner det naturlig at de mest sent­rale lovene nevnes eksplisitt i den nye loven, mens de øvrige aktuelle lovene enten er utstyrt med en bestemmelse om at vedkommende ordning administreres av Arbeids- og velferdsetaten (se eksempelvis kontantstøtteloven § 18 og barnetrygdloven § 19), eller slik at det framgår av vedkommende lov at spesifikke oppgaver er lagt til etaten. Bestemmelsen slår videre fast at etaten skal sikre rett ytelse til den enkelte, mens annet ledd annet punktum omhandler etatens ansvar for å følge opp og kontrollere tjenester, ytelser og utbetalinger.

Tredje ledd første punktum tar opp i seg de arbeidsrettede delene av trygdeetatens oppgaver slik de er beskrevet i St.prp. nr. 46 (2004-2005) kapittel 2.2.1. Tredje ledd annet punktum viderefører arbeidsmarkedsloven § 5 første ledd og deler av annet ledd.

Fjerde ledd slår fast at etaten driver vederlagsfri arbeidsformidling. Bestemmelsen er en videreføring av innholdet i arbeidsmarkedsloven § 5 tredje ledd. Det vises til Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 88 til å drive en vederlagsfri offentlig arbeidsformidling.

Femte ledd presiserer at departementet kan pålegge etaten andre oppgaver enn det som følger av paragrafen, jf. arbeidsmarkedsloven § 5 fjerde ledd. Paragrafen innholder ikke noen uttømmende oversikt over oppgavene til den nye etaten, men er bare ment å gi et overordnet bilde.

Sjette ledd gir hjemmel for oppgavedifferensie­ring ved at departementet i forskrift kan gi store kommuner ansvar for arbeidsmarkedstiltak for personer som mottar økonomisk stønad fra kommunen og som har dette som hovedinntekt. De kommunene som får ansvar for arbeidsmarkedstiltak, er underlagt de samme lovreglene som etaten både når det gjelder denne loven og arbeidsmarkedsloven. De nærmere reglene om organisering og styring mv. vil også bli fastsatt i forskrift. Det vises til punkt 7.3. og særlig punkt 7.3.3.

Til § 5 Delegering av myndighet

Delegasjonsbestemmelsen vil gi direktoratet mulighet til å delegere den myndigheten det er tillagt til underliggende organer i Arbeids- og velferdsetaten, herunder den statlige delen av det felles lokale kontoret.

Når det gjelder overføring av myndighet mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene, vises det til § 14 annet ledd i lovforslaget.

Til § 6 Brukermedvirkning

Det vises til punkt 8.

Paragrafen viderefører i det alt vesentlige arbeidsmarkedsloven § 4. Bestemmelsen lovfester prinsippene for brukermedvirkning på systemnivå for statsetaten. For kommunenes del vil dette bli regulert i avtalen med Arbeids- og velferdsetaten, jf. § 14 første ledd i lovforslaget.

Til § 7 Taushetsplikt

Det vises til punktene 4.5 og 9.7.2.

Paragrafen erstatter folketrygdloven § 21-9. Folketrygdlovens taushetspliktbestemmelser er utformet etter mønster av bestemmelsene om taushetsplikt i sosialforvaltningen, se for eksempel sosialtjenesteloven § 8-8, jf. Ot.prp. nr. 29 (1995-1996) Om ny lov om folketrygd side 181. Bestemmelsen innebærer at forvaltningslovens alminnelige regler om taushetsplikt kommer til anvendelse på trygderettens område med visse modifikasjoner. § 21-9 annet ledd fastslår at det skal være en generell taushetsplikt også for såkalte nøytrale personopplysninger. Dette er en strengere bestemmelse enn det som følger av forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 13 annet ledd regnes ikke slike opplysninger som personlige med mindre de røper et klientforhold eller andre forhold som må regnes som personlige.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 21-9 tredje ledd første punktum modifiserer forvaltningslovens begrensninger i taushetsplikten overfor offentlige myndigheter. Opplysninger til andre forvaltningsorganer kan etter bestemmelsen bare gis så langt det er nødvendig for å fremme trygdeetatens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 første alternativ om at opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet fritt kan gis andre myndigheter, vil dermed ikke gjelde. Adgangen til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd er undergitt samme begrensning, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6, nemlig at det er nødvendig for å fremme trygdeetatens oppgaver. På den annen side vil reservasjonen om fare for liv og helse også gjelde her.

Taushetsplikten for Aetat og trygdeetaten følger i dag av folketrygdloven § 21-9 når etatene arbeider etter folketrygdloven. Når Aetat arbeider etter andre lover, reguleres taushetsplikten av forvaltningslovens generelle bestemmelser. Ved at det gis en egen bestemmelse om taushetsplikt, blir taushetsplikten regulert særskilt for hele Arbeids- og velferdsetaten. Samtidig blir det rettslige grunnlaget for den det samme uansett hvilken lov etaten arbeider i forhold til. Reglene om innhenting av opplysninger foreslås beholdt i de respektive lovene. De er tilpasset behovet for opplysninger i forhold til de aktuelle oppgavene og ikke til etaten som sådan.

Første ledd bygger på folketrygdloven § 21-9 første ledd og viser til forvaltningslovens alminnelige bestemmelser. Det følger av straffeloven § 121 at overtredelse er straffbart. I første ledd første punktum er betegnelsen «trygdeorgan» erstattet med «Arbeids- og velferdsetaten». Første ledd annet punktum svarer til folketrygdloven § 21-9 annet ledd og utvider taushetsplikten til å omfatte de ikke-sensitive personopplysningene. Taushetsplikten i forhold til arbeidsmarkedsloven blir dermed i utgangspunktet strengere enn i dag. I første ledd tredje punktum gjøres likevel et unntak slik at det kan gis opplysninger om en person i forbindelse med arbeidsformidling og ved gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak. Hensikten er å tydeliggjøre at det nye rettslige grunnlaget for taushetsplikten når saker behandles etter arbeidsmarkedsloven, ikke innebærer innskrenkninger i etatens arbeidsforhold. Bestemmelsen er langt på vei unødvendig i lys av bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes som ledd i saksbehandlingen. Det kan likevel tenkes at opprettelsen av den nye etaten vil føre til at opplysninger som Aetat i dag må innhente fra trygdeetaten etter folketrygdloven § 21-9 tredje ledd annet punktum, brukes direkte til utførelse av oppgaver etter arbeidsmarkedsloven. Strengt tatt brukes de da ikke til det formålet etaten har innhentet dem for. Bestemmelsen gjør det klart at taushetsplikten ikke hindrer slik bruk. I de fleste tilfellene må man dessuten kunne innfortolke et samtykke til at opplysninger brukes som ledd i å skaffe eller trene en person til arbeid, og det må forutsettes at etaten legger opp sine tiltak i samarbeid med brukeren, jf. § 15 i lovforslaget.

Annet ledd viderefører folketrygdloven § 21-9 tredje ledd første og tredje punktum. Folketrygdloven § 21-9 tredje ledd annet punktum hjemler adgang til å utveksle nødvendige opplysninger mellom arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten uten hinder av taushetsplikten i saker om dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og attføring etter folketrygdloven kapittel 11. I den nye etaten følger denne utvekslingsadgangen hovedregelen i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 og 3 og bestemmelsen i tredje ledd annet punktum kan derfor utgå som unødvendig.

Tredje ledd er identisk med folketrygdloven § 21-9 fjerde ledd og gir departementet hjemmel til å dispensere fra taushetsplikten overfor offentlige myndigheter. Hjemmelen er begrenset når det gjelder visse typer opplysninger, jf. at uttrykket «rase» som er anvendt i folketrygdloven § 21-9 fjerde ledd er erstattet med «etnisitet» i tråd med Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om diskriminerings­loven side 85.

Fjerde ledd svarer med en redaksjonell endring til folketrygdloven § 21-9 femte ledd hvor adgangen til å utveksle informasjon mellom offentlige myndigheter, som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret, ble tatt inn ved endringslov 6. juni 1997 nr. 35. Det er tatt inn et tillegg som klargjør at slik utlevering av opplysninger også kan skje i forhold til andre forvaltningsorganer som har hjemmel til å kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikt.

Til § 8 Gjensidig bistand mellom Arbeids- og velferds­etaten og sosialtjenesten

Det vises til punktene 4.3 og 9.7.2.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 16 i lovforslaget som gjelder utveksling av opplysninger mellom etaten og sosialtjenesten ved de felles lokale kontorene. Bestemmelsen bygger på gjeldende bestemmelser i arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven og sosialtjenesteloven og vil regulere utveksling av opplysninger utenfor rammen av § 16 i lovforslaget.

Arbeidsmarkedsloven § 21 pålegger Aetat bistands- og opplysningsplikt overfor kommunen i saker etter sosialtjenesteloven og introduksjonsloven. På folketrygdens område oppstiller folketrygdloven §§ 25-10 og 25-10a en tilsvarende plikt for Aetat og trygdeetaten.

Disse bestemmelsene kan oppheves og det materielle innholdet videreføres i § 8 i lovforslaget. Uttrykket «klienten» i første ledd er erstattet med «i saker som gjelder den enkelte brukeren» og i annet ledd med «brukeren» i tråd med språkbruken for øvrig i lovforslaget.

Første ledd svarer til arbeidsmarkedsloven § 21 første ledd og folketrygdloven § 25-10 første ledd.

Annet ledd første punktum svarer til arbeidsmarkedsloven § 21 annet ledd første punktum og folketrygdloven § 25-10 annet ledd. I annet ledd annet punktum videreføres arbeidsmarkedsloven § 21 annet ledd annet punktum og folketrygdloven § 25-10 tredje ledd om at opplysninger bare kan gis etter samtykke fra brukeren eller med hjemmel i lov. Bestemmelsen ble tatt inn i folketrygdloven av 1966 som § 18-4a og i sysselsettingsloven som § 39 ved vedtakelsen av sosialtjenesteloven i 1991. Det vises til Ot.prp. nr. 29 for (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester m.v. punkt 8.6. Bestemmelsen er senere videreført i § 25-10 i folketrygdloven av 1997 og sysselsettingsloven § 39 ble videreført (noe omformulert) i arbeidsmarkedsloven § 21.

Bakgrunnen for bestemmelsen var sosialtjenestens behov for samarbeid med andre forvaltningsorganer. En rekke av de tiltakene sosialtjenesten ønsker å iverksette kan ikke realiseres uten gjennom samarbeid med andre forvaltningsorganer. Dette gjelder både generelle saker og enkeltsaker. I saker om sosiale tjenester skal opplysninger til bruk i saken så vidt mulig innhentes gjennom brukeren eller med hans/hennes samtykke eller kunnskap. Dette er nedfelt i sosialtjenesteloven § 8-5 første ledd. Det følger av bestemmelsens annet ledd at sosialtjenesten kan kreve opplysninger fra andre offentlige organer. Hvis brukeren ikke samtykker i at opplysninger blir innhentet, skal spørsmålet om opplysninger kan gis uten hinder av taushetsplikt avgjøres etter de taushetspliktbestemmelser som gjelder for avgiverorganet. Reglene om informasjonsutveksling er utformet ut fra tjenestens behov for informasjon. På den annen side setter hensynet til taushetsplikten visse rammer. Forutsetningen om samtykke understreker at hensynet til brukerens interesser må veie tungt. Reglene om taushetsplikt er strenge nettopp for å skape grunnlag for et tillitsforhold mellom brukeren og det organ han/hun har vært i kontakt med.

Tredje ledd kombinerer arbeidsmarkedsloven § 21 tredje ledd og folketrygdloven § 25-10 fjerde ledd.

I fjerde ledd videreføres arbeidsmarkedsloven § 21 fjerde ledd og folketrygdloven § 25-10a.

I femte ledd er for klarhetens skyld tatt inn en henvisning til arbeidsmarkedsloven § 19 og folketrygdloven § 21-5 om sosialtjenestens plikt til å samarbeide med Arbeids- og velferdsetaten uten hinder av taushetsplikt.

Til § 9 Statens partsstilling

Det vises til punktene 4.3, 4.4 og 4.6.

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av arbeidsmarkedsloven § 24 og folketrygdloven § 20-2 fjerde ledd og § 20-4 fjerde ledd.

Første ledd første og annet punktum innebærer at Arbeids- og velferdsdirektoratet skal opptre på vegne av staten i alminnelige søksmål som er knyttet til etatens virksomhet. Bestemmelsen medfører en materiell endring når det gjelder alminnelige søksmål på Aetats område, jf. arbeidsmarkedsloven § 24 fjerde ledd som har som utgangspunkt at departementet kan utøve partsstillingen, men med adgang til å delegere partsutøvelsen til Aetat Arbeidsdirektoratet i enkeltsaker. Den foreslåtte bestemmelsen innebærer således at Arbeids- og velferdsdirektoratet skal opptre på vegne av staten også når det gjelder saksområder som tidligere har ligget under Aetat. Første ledd tredje punktum åpner for at departementet kan overta i enkeltsaker.

I annet ledd legges partsstillingen i innkrevingssaker til Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral (nå «Trygdeetatens innkrevingssentral») eller annet organ som direktoratet måtte bestemme. Etter § 18 annet ledd i lovforslaget kan det bestemmes at innkrevingen av dagpenger mv. i en overgangsperiode skal overlates til Statens innkrevingssentral. Det vil da også kunne bestemmes at Statens innkrevingssentral skal opptre på vegne av staten ved innkrevingen. Det vises til § 18 i lovforslaget.

Til § 10 Beredskap i Arbeids- og velferdsetaten

Det vises til punkt 4.8.

Paragrafen gir regler om beredskap i Arbeids- og velferdsetaten. Første, annet og fjerde ledd svarer med nødvendige endringer av betegnelser til folketrygdloven § 25-16. Tredje ledd er en synliggjøring av den nye etatens ansvar for arbeidskraftberedskap som følger av beredskapsloven mv.

Til § 11 Beordring ved krise i freds- og krigstid

Det vises til punkt 4.8.

Bestemmelsen som gjelder direktoratets myndighet til å beordre personell i etaten til arbeid ved annet organ i etaten, svarer med nødvendige endringer av betegnelser til folketrygdloven § 25-18.

Til § 12 Forskrifter

Det vises til punkt 4.8.

Bestemmelsen i første ledd er i hovedsak en samkjørt videreføring av arbeidsmarkedsloven § 5 fjerde ledd om at departementet kan gi nærmere bestemmelser om Aetats virksomhet og folketrygdloven § 20-9 første punktum hvor departementet er gitt fullmakt til å gi forskrifter om folketrygdens organer og deres oppgaver.

Forskriftshjemmelen i annet ledd viderefører med nødvendige tilpasninger folketrygdloven § 25-19. Se også merknaden i punkt 13 til endringene i folketrygdloven § 25-17.

Til § 13 Felles lokale kontorer

Det vises til punkt 6.

For å støtte opp under en avtalebasert prosess om etableringen av felles førstelinjekontorer, og for å markere at reformen er forpliktende både for stat og kommune, foreslås at etableringen av felles lokale kontorer gis en lovmessig forankring. Sammen med § 14 i lovforslaget lovfestes samarbeidet mellom statsetaten og kommunene med minimumskrav til lokale avtaler og til etablering av felles lokale kontorer. I alle kommuner skal det være sikret tilgang til minst et kontor.

Bestemmelsen i første ledd krever at alle kommuner skal være dekket av et felles lokalt kontor. Hovedmønsteret etter loven er at det skal være et kontor i hver kommune. Loven bruker formuleringen «dekker alle kommuner» for ikke å stenge for interkommunale løsninger der forholdene ligger til rette for det, jf. også § 14 tredje ledd.

Det felles kontoret består av et statlig organ og et kommunalt organ med hver sine kompetanser og oppgaver i behold. I forhold til både Arbeids- og velferdsdirektoratet og kommunen vil kontoret ha status som underordnet organ. Det kan imidlertid reises spørsmål om det etter offentlighetsloven likevel kan anses som ett organ. Dette har betydning for spørsmålet om dokumenter som ansatte i henholdsvis staten eller kommunen utarbeider som ledd i saksforberedelsen, kan anses utarbeidet til «organets» interne saksforberedelse, jf. offentlighetsloven § 5 første ledd. På grunn av saksfeltets karakter knyttet til individuelle arbeids- og velferdstjenester, har dette spørsmålet i praksis størst betydning når kontoret behandler generelle saker eller avgir uttalelser om generelle spørsmål. Siden meningen er at kontoret skal opptre utad som en enhet og i eget navn, kan mye tale for å anse det som ett organ i forhold til offentlighetsloven.

Hensikten med bestemmelsen i annet ledd er å sikre at visse minimumskrav blir ivaretatt ved organiseringen av den lokale arbeids- og velferdstjenesten. Det er viktig at arbeids- og velferdsforvaltningen samles i felles lokaler slik at den enkelte brukeren har ett sted å forholde seg til.

Kontoret skal være den lokale representasjonen til Arbeids- og velferdsetaten. Kontoret skal også som et minimum dekke kommunens ansvar for økonomisk sosialhjelp. Dette skal sikre at saksbehandler som møter brukeren, kan ta i bruk hele det virkemiddelapparatet som arbeids- og velferdsforvaltningen samlet har til rådighet.

Ved søknad om økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven kapittel 5 vil en sentral del av sosialtjenestens oppgave være å gi opplysninger, råd og veiledning (sosialtjenesteloven § 4-1) om økonomiske spørsmål. Videre vil et sentralt arbeidsredskap i mange saker være bruk av individuell plan (sosialtjenesteloven § 4-3a). Slik veiledning og bruk av individuell plan bør klart være en del av oppgavene til det felles lokale kontoret. Dette framgår også av § 15 i lovforslaget om behovsavklaring, samarbeid med brukerne og individuell plan.

Det er viktig for mange brukere at tjenester som skal bistå i retning av selvhjulpenhet, inkludering og arbeid, faglig og geografisk knyttes nært opp til de felles lokale kontorene. Det vil være et viktig kommunalt ansvar å sikre dette lokalt. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å lovfeste inngåelse av samarbeidsavtaler mellom statsetaten og andre kommunale tjenester. Forslaget åpner likevel for at partene lokalt etter avtale kan bli enige om å la andre tilstøtende områder inngå i kontoret, men dette kan ingen av partene ensidig presse fram. Det legges til grunn at heller ikke samlokalisering med andre relevante kommunale og fylkeskommunale tjenester som ikke inngår i kontoret, skal lovreguleres.

I tredje ledd er tatt inn en bestemmelse om at kontoret skal gis universell utforming etter møns­ter av lov 1. april 2005 nr. 15 Om universiteter og høyskoler § 4-3 annet ledd bokstav i. Dette forutsettes også ivaretatt i forbindelse med avtaleinn­gåelsen, jf. § 14 første ledd.

Til § 14 Samarbeid og oppgavedeling

Det vises til punktene 4.2, 5.4, 6, 7, 8.5.1 og 10.4.

De felles lokale kontorene i en ny arbeids- og velferdsfor­valtning skal baseres på et fast regulert og forplik­tende samarbeid mellom stat og kommune. Fundamentet for samarbeidet vil være lokale samarbeidsavtaler mellom den statlige etaten og kommunene. Bestemmelsen stiller krav til og gir rammer for de lokale avtalene.

Som underlag for avtaleinngåelsen lokalt, tar Arbeids- og inkluderingsdepartementet og KS sikte på å inngå en rammeavtale, jf. punkt 10.4. En slik avtale vil være et viktig instrument til å gi felles styringssignaler til statsetaten og de enkelte kommunene om etablering av de felles lokale kontorene.

Etter høringsrunden har departementet gått bort fra betegnelsen Arbeids- og velferdskontoret og heller brukt uttrykket «det felles lokale kontoret» i lovteksten. Dette åpner en mulighet til å finne navn eller kjennetegn i praksis som kommuniserer reformen til omverdenen på en god måte. Det er likevel en forutsetning at det lokale kontoret bekjentgjøres i kommunene på samme måte og derved gjenkjennes som det samme kontoret over hele landet.

Det felles lokale kontoret skal etableres som en egen enhet som opptrer utad i forhold til brukere og lokalsamfunn i eget navn. Administrativt bør kontoret derfor ha en enhetlig ledelse, selv om Arbeids- og velferdsetaten og kommunen faglig sett er likeverdige samarbeidspartnere i kontoret. Det vises til punkt 6.3.

Etter førsteledd første punktum skal det felles lokale kontoret opprettes gjennom en avtale mellom Arbeids- og velferdsetaten og hver enkelt kommune. Plikten til å inngå avtale er for statens del lagt til etaten som selv må avgjøre hvem som skal ha myndigheten. For kommunens del følger dette av kommuneloven.

Det er lagt til rette for lokal fleksibilitet slik at løsninger kan tilpasses lokale forhold. For å sikre at visse grunnforutsetninger for samarbeidet blir ivaretatt, foreslår departementet å lovfeste enkelte minimumskrav til innholdet i avtalene. Etter første ledd annet punktum skal avtalen etter forslaget inneholde bestemmelser om lokalisering. Departementet har i forhold til høringsutkastet føyd til krav om at avtalen i tillegg skal inneholde bestemmelser om utforming av det felles lokale kontoret, jf. også § 13 tredje ledd i lovforslaget om «universell utforming».

Videre skal avtalen inneholde bestemmelser om organisering og drift av det felles lokale kontoret. Inn under dette går forhold som økonomiske rammer, regnskap og kontroll. Spørsmålet om behandlingsansvarlig, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 4, og etablering av et internkontrollsystem, jf. personopplysningsloven §§ 13 og 14, er fastlagt direkte i § 3 tredje ledd i lovforslaget. I § 3 tredje ledd bestemmes at Arbeids- og velferds­direktoratet er behandlingsansvarlig for statsetaten. Det legges til grunn at kommunen er behandlingsansvarlig for sitt område. Videre forutsettes at det i forbindelse med avtaleinngåelsen også avklares samarbeid om behandlingsansvaret, jf. også § 14 annet ledd. For øvrig er det gitt hjemmel for at departementet kan gi forskrifter som nærmere regulerer behandlingsansvaret for hele arbeids- og velferdsforvaltningen. Det vises til punktene 6.3.3 og 9.7.5. Brukermedvirkning på systemnivå skal også ivaretas gjennom den lokale avtalen. Videre skal det avtales hvilke kommunale oppgaver som skal inngå i kontoret, og forholdet til andre kommunale tjenesteområder.

I annet ledd første punktum foreslår departementet at avtalene om felles lokale kontorer kan inneholde bestemmelser om at statsetaten og kommunen kan utføre oppgaver på hverandres myndighetsområde. Departementet kan gi forskrift om rammene for slike bestemmelser, jf. annet ledd annet punktum . Det vises til punktene 6.3.3 og 7.2.

Interkommunale løsninger kan velges der det organisatorisk og geografisk ligger til rette for det, og dette kan kombineres med god tilgjengelighet for brukeren. I de tilfellene kommunen har delegert sin myndighet til et interkommunalt organ eller en vertskommune framgår det av tredje ledd at avtalen kan inngås med dette organet eller vertskommunen. Kompetansen til det interkommunale organet eller vertskommunen vil følge av delegasjonsbeslutningen og/eller avtalen som ligger til grunn for det interkommunale samarbeidet. Ved opphør av interkommunalt samarbeid må et lokalt kontor etableres etter bestemmelsene i første ledd. Det vises til punkt 7.4.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å fastsette forskrifter om løsning av eventuelle tvister mellom etaten og kommunene. En ordning vil være nødvendig for å sikre at lovens krav om et felles lokalt kontor som dekker hver kommune, blir oppfylt også der partene lokalt ikke kan komme til enighet. Partene kan ikke pålegges et samarbeid som går ut over lovens minimumsløsning. Det vises til punkt 5.4.

Til § 15 Samarbeid med brukeren og individuell plan

Det vises til punkt 8.

Første ledd er en bestemmelse som viderefører prinsippet om informasjonsplikt i arbeidsmarkedsloven § 9 og gjør dette til en regel som gjelder for det felles lokale kontoret i kontakt med brukerne. Forvaltningsloven § 11 om veiledningsplikt gjelder. For øvrig vises til sosialtjenesteloven § 4-1 som gjelder opplysning, råd og veiledning.

Annet ledd slår fast prinsippene om helhetlig behovsavklaring og brukermedvirkning. Personer som av ulike årsaker er falt ut av eller ikke er kommet inn på arbeidsmarkedet, skal møte et offentlig tjenestetilbud som kan yte rask og individuelt tilpasset hjelp i en slik situasjon. Målet om en helhetlig arbeids- og velferdsforvaltning betyr at forvaltningen skal ha fokus på hele mennesket og brukerens samlede bistandsbehov. Mange langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp har et sammensatt hjelpebehov som krever et sammenhengende og bredt spekter av tiltak. Denne behovsavklaringen er ikke å anse som et enkeltvedtak. Det vises for øvrig til punkt 8.5.2 om forholdet til arbeidsmarkedsloven § 11 om at registrerte arbeidssøkere har rett til behovsvurdering og hvor denne vurderingen er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages.

Tredje ledd regulerer nærmere retten til individuell plan for dem med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Dette svarer til avgrensningen av retten til individuell plan i sosial- og helselovgivningen. Bestemmelsen gir rett til å få utarbeidet en plan, men regulerer ikke innholdet i planen. Det vises til punkt 8.5.2.

Fjerde ledd gir hjemmel for at departementet i forskrift, kan gi nærmere bestemmelser om hvem rettigheten til individuell plan gjelder for og om planens innhold.

Til § 16 Behandling av personopplysninger ved det ­felles lokale kontoret

Det vises til punktene 6.1, 9.7.3 og 9.7.5.

Bestemmelsen innebærer at personopplysninger ved det felles lokale kontoret rettslig sett likestilles med organinterne opplysninger i taushetspliktlovgivningen. Selv om bestemmelsen innholdsmessig er ny i forhold til gjeldende regler, går den ikke vesentlig lenger i å tillate utveksling av personopplysninger enn det som følger av og som gjøres rutinemessig innenfor dagens lovgivning og organisering. Den gir likevel adgang for ansatte i Arbeids- og velferdsetaten og sosialkontoret til å opprette felles arkiv og saksbehandlingssystem til tross for at det felles lokale kontoret formelt sett omfatter to atskilte organer i forvaltningslovens forstand.

Det vises for øvrig til punktene 6.1 og 9.7.3 hvor det framgår at førstelinjen i arbeids- og velferdsforvaltningen ikke alltid er ensbetydende med de felles lokale kontorene. Det kan blant annet være aktuelt å opprette funksjoner som kan betjene flere lokale kontorer over telefon eller elektronisk, og kompetansesentre som kan behandle saker fra flere lokale kontorer. Slike funksjoner må anses som egne organer i forhold til bestemmelsen.

De personvernspørsmålene som oppstår som følge av en slik utvidet tilgang til personopplysninger, må håndteres på en forsvarlig måte gjennom etablering av behandlingsrutiner og internkontrollsystem etter personopplysningsloven. Plassering av behandlingsansvar og fastleggelse av forsvarlige rutiner for behandling av personopplysninger må skje på bakgrunn av forholdene i det enkelte kontoret ut fra blant annet hvilket tjenestespekter det har og hvor stort det er. Det vises til § 3 tredje ledd og § 14 i lovforslaget og punkt 9.7.5.

Til § 17 Ikrafttredelse

Det vises til punkt 10.2.

Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. Før loven kan tre i kraft må blant annet gjeldende forskrifter på området gjennomgås og oppdateres i tråd med den nye organiseringen. Det vil også være aktuelt å fastsette enkelte nye forskrifter. Det tas sikte på at den formelle etableringen av en ny felles statlig etat kan skje fra annet halvår 2006. Tidsperspektivet for etablering av felles lokale kontorer i kommunene vil blant annet bero på lokale forhold som utløp av nåværende husleieavtaler, tilgang til hensiktsmessige kontorlokaler mv. og må vurderes opp mot samlede kostnader og nytteverdi. Regjeringen tar sikte på at førstelinjekontorene i det alt vesentlige skal være etablert over hele landet innen 2010.

Til § 18 Overgangsbestemmelser

I første ledd er tatt inn en overgangsbestemmelse som sikrer at det fortsatt vil eksistere et lokalt nivå av statsetaten fram til det lokale nivået i arbeids- og velferdsforvaltningen er etablert, jf. punkt 10.2. Så langt det er nødvendig eller hensiktsmessig, bør dagens regler gjelde inntil det nye felles lokale kontoret er etablert. I dette vil blant annet ligge at plikten til å ha et lokalt trygdekontor og et lokalt arbeidskontor opprettholdes i denne perioden. Dette oppnås ved formuleringen om at reglene i den nye loven og endringene i de øvrige lovene bare gjelder så langt de passer inntil felles lokale kontorer med kommunene er etablert.

Det vil være aktuelt med en rekke mellomløsninger fram til det siste felles lokale kontoret er endelig etablert. Så tidlig som mulig, bør de enkelte elementene i saksbehandlingen legges opp i forhold til det endelige målet om felles førstelinjekontorer. For eksempel bør alle kontorene kunne benytte felles maler, brevhoder og logoer før de felles lokale kontorene er etablert.

Fra det tidspunktet en ny statsetat er etablert og fram til felles lokale kontorer er etablert over hele landet, er det behov for overgangsregler. Det foreslås derfor i annet leddførste punktum hjemmel for departementet til å gi slike bestemmelser i forskrift. Overgangsforskriften vil bli vurdert og utformet i nøye samråd med de involverte etater/instanser.

Innkrevingen av feilutbetalte ytelser fra den nye arbeids- og velferdsforvaltningen forutsettes i sin helhet overtatt av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral. I annet ledd annet punktum åpnes det for at det i en overgangsperiode skal kunne bestemmes at innkrevingen av feilutbetalte dagpenger mv. skal foretas av Statens innkrevingssentral som i dag etter tilsvarende regler som i tidligere §§ 23 og 24 i arbeidsmarkedsloven. Det vises til punkt 4.6.

Til § 19 Endringer i andre lover

Fra det tidspunktet den nye loven trer i kraft opphører loven om interimsorganisering av ny arbeids- og velferdsetat, jf . første ledd.

Annet ledd inneholder forslag til en rekke endringer i øvrig lovgivning som følge av den nye loven om arbeids- og velferdsforvaltningen.