til kapittel 1 Innledende bestemmelser

til § 1 Definisjoner

I § 1 defineres begrepene «småbåt» og «fritidsbåt».

Småbåter og fritidsbåter har det til felles at de er båter. Departementet har derfor også vurdert å legaldefinere begrepet «båt», men har ikke funnet dette hensiktsmessig. Det er ikke mye å vinne på å legaldefinere båt. Derimot er det et argument mot å lage en slik definisjon, at ordet båt brukes flere steder i lovforslaget synonymt med fritidsbåt eller småbåt i tilfeller hvor det ikke er tvilsomt hva som menes. Karakteristikken «enhver flytende innretning som er beregnet på og i stand til å bevege seg på vann» er derfor i stedet tatt uttrykkelig inn i definisjonene av småbåt og fritidsbåt. Denne karakteristikken er bygd på forsøket på å karakterisere skip i Falkanger/Bull, Innføring i sjørett (Oslo 1995) side 22. Den vil f eks også omfatte vannscootere.

Definisjonen av småbåt knytter seg til båtens lengde, og ikke til dens bruk. Som småbåt i lovens forstand anses derfor så vel fritidsbåter som båter som brukes i næring, forutsatt at de ikke har en største lengde på 15 meter eller mer (15 meter tilsvarer litt under 50 fot).

Definisjonen av fritidsbåt knytter seg til hva båten brukes til og ikke til dens størrelse. Som fritidsbåter regnes båter som «brukes utenfor næringsvirksomhet». Med «brukes» siktes det til faktisk bruk. En båt som rent faktisk bare benyttes i næringsøyemed vil derfor ikke være omfattet, selv om den i og for seg kan brukes til fritidsformål.

Båter som brukes dels i næringsøyemed og dels for fritidsformål, omfattes av definisjonen. Det er imidlertid ikke dermed gitt at slike båter til enhver tid må oppfylle alle krav som loven stiller til fritidsbåter generelt. Dette beror på en konkret tolkning av den enkelte bestemmelsen. Kravet om at alle fritidsbåter skal være utstyrt med egnet flyteutstyr til alle om bord, jf forslaget til § 23, gjelder bare «under seilas». Det er naturlig å tolke dette slik at kravet bare gjelder når fritidsbåten rent faktisk er under seilas i annet enn næringsøyemed. En liten «taxi-båt» som brukes dels til å befordre passasjerer mot betaling og dels av eieren til egne rekreasjonsformål, behøver derfor etter § 23 bare å ha flyteutstyr om bord i sistnevnte tilfelle. Kravene til flyteutstyr ved bruk i næringsøyemed vil i tilfelle følge av andre regler. - Krav til f eks konstruksjonen av fritidsbåter, jf forslaget til § 21, vil derimot i praksis måtte være oppfylt kontinuerlig dersom båten iallfall en del av tiden benyttes til annet enn næringsformål.

Det følger av definisjonen at båter som leies eller lånes ut for bruk i fritiden skal regnes som fritidsbåter. Selv om leietakerens bruk kan sies å skje i utleierens næringsvirksomhet, så skjer den ikke i leietakerens næringsvirksomhet. En leietaker som bruker båten i sin fritid bruker da båten utenfor næringsvirksomhet, og da skal båten regnes som en fritidsbåt.

Noen ganger kan det være vanskelig å fastslå om en båt brukes i næringsøyemed eller til fritidsformål. Båter som er engasjert i skoleskyss faller f eks ikke alltid i noen av disse to kategoriene. Avgjørende for om båten skal regnes som fritidsbåt, er om den brukes utenfor næringsvirksomhet eller ikke. Brukes den ikke i næringsøyemed, følger det av definisjonen at den skal regnes som fritidsbåt, jf Ot prp nr 27 (1994-95) s 2.

til kapittel 2 Registrering av småbåter

Bestemmelsene i lov 19 august 1994 nr 57 om registrering av fritids- og småbåter (registreringsloven) foreslås flyttet til kapittel 2 i den nye loven om fritids- og småbåter. Det er gjort enkelte språklige og redaksjonelle endringer, men bestemmelsene foreslås i det alt vesentlige videreført uten materielle endringer.

Forskriftskompetansen er i forslaget til kapittel 2 gjennomgående lagt til «Kongen», mens den i registreringsloven i de fleste (men ikke i alle) tilfellene er lagt til «departementet». Det sentrale i denne sammenhengen er etter Justisdepartementets oppfatning å samordne begrepsbruken og systematikken i den nye loven om fritids- og småbåter. De enkelte delene av den nye loven om fritids- og småbåter skal administreres av ulike departementer, og det vil derfor uansett være praktisk at Kongen treffer beslutning om hvilket departementet som skal gjøre hva. Etter departementets oppfatning er det derfor like greit konsekvent å legge forskriftskompetanse m m til Kongen.

til § 2 Kapitlets virkeområde

Paragrafen bygger på fritids- og småbåtsregistreringsloven § 3.

Etter første ledd første punktum skal kapitlet gjelde for småbåter. Småbåter er i § 1 definert som alle båter som har en største lengde på inntil 15 meter. Legaldefinisjonen av småbåt i § 1 innebærer derfor at kapittel 2 i utgangspunktet bare foreslås å gjelde for båter som har en største lengde på inntil 15 meter.

Registreringsloven definerer ikke klart hvilke båter den gjelder for. Etter § 3 første ledd gjelder den for «fritids- og småbåter som har fast havn her i landet eller som brukes i norsk kystfarvann, innsjø eller vassdrag». I praksis er det derfor nærliggende å anta at den gjelder for alle båter som kan betegnes som «fritidsbåt» eller «småbåt», også for båter med største lengde 15 meter eller mer.

Etter § 3 annet ledd gjelder registreringsloven ikke båter som er registreringspliktige etter andre lover. Dette innebærer at båter ikke pliktes registrert i fritids- og småbåtregisteret dersom de er registreringspliktige etter lov 5 desember 1917 nr 1 om registrering og merking av fiskefartøyer eller etter sjøloven 24 juni 1994 nr 39 kapittel 2.

Alle norske skip med største lengde 15 meter eller mer pliktes etter sjøloven § 11 annet ledd registrert i skipsregisteret NOR. Når det gjelder båter over 15 meter er det derfor i utgangspunktet bare de som ikke er norske, som pliktes registrert i fritids- og småbåtregisteret. Skip anses som norske når nasjonalitetsvilkårene i sjøloven § 1 er oppfylt. Utenlandske statsborgere med fast bosted i Norge oppfyller i utgangspunktet ikke nasjonalitetsvilkårene. En båt skal derfor registreres i fritids- og småbåtregisteret dersom den eies av en utenlandsk statsborger og har fast havn her i landet eller iallfall brukes i norsk kystfarvann, innsjø eller vassdrag, selv om den har en største lengde på 15 meter eller mer. For at man ikke med definisjonene av fritidsbåt og småbåt skal avskjære muligheten for å kreve at også slike båter skal registreres i småbåtregisteret, foreslås det i første ledd annet punktum å gi Kongen myndighet til å bestemme at kapitlet også skal gjelde for båter som har en største lengde på 15 meter eller mer.

Annet ledd viderefører registreringsloven § 3 første ledd første punktum.

I registreringsloven § 3 første ledd annet punktum er det uttrykkelig sagt at loven også gjelder for båter «som brukes i næringsvirksomhet eller offentlig virksomhet.» I den nye loven vil imidlertid dette følge direkte av legaldefinisjonen av småbåt, jf § 1. For å unngå å måtte gjenta presiseringen også andre steder der uttrykket småbåt brukes, bør det ikke presiseres i § 2 at kapitlet også skal gjelde for båter som brukes i slik virksomhet. Registreringsloven § 3 første ledd annet punktum foreslås derfor ikke videreført i den nye loven som en egen bestemmelse.

Tredje ledd svarer til registreringsloven § 3 annet ledd.

Fjerde ledd svarer til registreringsloven § 3 tredje ledd, bortsett fra at det nå er uttrykkelig fastsatt at Kongen kan gi kapitlet anvendelse også på Jan Mayen. Som Svalbard er Jan Mayen en del av riket. Det er naturlig at Kongens kompetanse er like vid i forhold til begge områder, selv om det formodentlig vil være mindre behov for å gi kapitlet anvendelse på Jan Mayen enn for å gi det anvendelse på Svalbard.

til § 3 Det sentrale småbåtregisteret

Paragrafen svarer til registreringsloven § 1.

Fritids- og småbåtregisteret, som ble opprettet ved registreringsloven § 1, foreslås i første ledd første punktum videreført med den kortere betegnelsen småbåtregisteret.

I stedet for «registerfører» innføres begrepet «registreringsmyndigheten» i første ledd annet punktum. «Registerfører» er ikke brukt andre steder i loven, mens «registreringsmyndighet» brukes bl a i §§ 8, 11 og 16.

Annet ledd svarer til registreringsloven § 1 annet ledd.

til § 4 Bruk av registeret

Paragrafen svarer innholdsmessig til registreringsloven § 2, men er bygd opp på en annen måte. Første punktum er oppdelt i ni numre, og annet punktum er skilt ut som nytt annet ledd.

Paragrafens overskrift er endret for bedre å reflektere innholdet.

til § 5 Registreringspliktige småbåter

Paragrafen svarer innholdsmessig til registreringsloven § 4, men er gitt en annen og enklere oppbygging.

Den foreslåtte angivelsen i første ledd nr 1 og 2 av hvilke typer båter som skal være omfattet av registreringsplikten, svarer til angivelsen i § 33 første ledd av hvilke småbåter som promillebestemmelsene gjelder for.

Av motivene til registreringsloven § 4 fremgår det at formålet med passusen «med mindre annet er bestemt i forskrift gitt av departementet» i første ledd nr 2 er å åpne for en nærmere presisering i forskrift av hva som menes med uttrykkene «fast havn» og «fast oppholdssted», jf Ot prp nr 35 (1993-94) s 12. I så måte er ikke passusen særlig treffende formulert, og det foreslås derfor i annet ledd nr 1 og 2 sagt mer presist hva som skal kunne fastsettes i forskrift. Forslaget til annet ledd nr 3 gir Kongen adgang til å unnta slike «spesielle båter» som nevnt i registreringsloven § 4 annet ledd nr 3.

til § 6 Når registreringsplikten oppstår

Paragrafen svarer innholdsmessig til registreringsloven § 6. Første ledd i den bestemmelsen er imidlertid delt opp i to ledd, og det er gjort enkelte mindre språklige endringer i paragrafen.

til § 7 Båteierens ansvar

Første ledd svarer med enkelte språklige endringer til registreringsloven § 5 første punktum. Brudd på plikten til å sørge for registrering kan straffes etter § 19 eller straffeloven § 419 første ledd nr 1.

Annet ledd bygger på registreringsloven § 5 annet punktum. I sistnevnte bestemmelse er det ut fra ordlyden alene ikke klart om bestemmelsen regulerer også andre former for overgang av eiendomsrett enn salg. Dette foreslås klargjort den nye § 7 annet ledd, der første punktum gjelder salg og annet punktum andre former for eierskifte.

Annet ledd første punktum presiserer at både selger og kjøper skal sende melding om eierskiftet til småbåtregisteret. At begge må sende slik melding, følger også av registreringsloven § 5 annet punktum, jf ordet «også». - Det er for øvrig ikke noe i veien for at selgeren og kjøperen sender inn en felles melding, forutsatt at begge underskriver den.

I annet ledd annet punktum overlates det til Kongen å bestemme i forskrift at det må sendes inn melding også ved andre former for overgang av eiendomsrett enn salg. Departementet antar at det er nærliggende å gi bestemmelsen anvendelse i gavetilfeller. For øvrig må det vurderes nærmere i hvilken utstrekning bestemmelsen bør gjelde i andre tilfeller, som f eks ved arv, tvangssalg osv.

til § 8 Båtkort og kjennemerke

Første ledd svarer til registreringsloven § 7 første ledd, bortsett fra at tillegget «m. m.» etter kjennemerke er strøket som overflødig de to stedene det forekommer.

Forskriftshjemmelen i annet ledd første punktum svarer til registreringsloven § 7 annet ledd. I annet punktum er det lagt til en uttrykkelig bestemmelse om at det kan gjøres unntak fra kravet om at kjennemerket skal anbringes på hver side av båtens forskip. I tilfeller der merking annet sted ivaretar de hensynene som merkingen skal ivareta, bør det ikke gjelde et absolutt krav om at kjennemerket skal anbringes på hver side av båtens forskip. Bestemmelsen i annet punktum er ment som en presisering av første punktum, og innebærer ikke noen endring i forhold til gjeldende rett.

til § 9 Gebyr m m

Paragrafen svarer i det alt vesentlige til registreringsloven § 8, bortsett fra at første ledd bokstav a i sistnevnte paragraf er delt i to bestemmelser, jf forslaget til § 9 første ledd nr 1 og 2.

Den uttrykkelig henvisningen i annet ledd til § 7 første ledd gjør det for øvrig klart at «tidligere eier (selger)» ikke er ansvarlig for betalingen av gebyret for førstegangsregistrering.

til § 10 Opplysninger i registeret

Paragrafen svarer innholdsmessig til registreringsloven § 9, men er gitt en annen utforming.

til § 11 Innsamling av opplysninger

Paragrafen svarer til registreringsloven § 10 første til tredje ledd. Bestemmelsene i registreringsloven § 10 fjerde ledd foreslås flyttet til § 13, jf merknadene til den paragrafen nedenfor.

Første ledd foreslås bygget opp på en litt annen måte enn den tilsvarende bestemmelsen i registreringsloven § 10 første ledd. For å gjøre det helt klart at bestemmelsen ikke er ment å skulle gi den enkelte båteier krav på å få slike opplysninger som nevnt, presiseres det dessuten at det er registreringsmyndigheten som kan kreve opplysningene. Registreringsmyndigheten er nærmere angitt i forslaget til § 3.

til § 12 Utlevering av opplysninger

Bestemmelsen svarer til fritids- og småbåtsregistreringsloven § 12 første og tredje ledd. Registreringsloven § 12 annet ledd foreslås flyttet til § 13, jf merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

til § 13 Samkjøring

Paragrafen slår sammen bestemmelsene i registreringsloven § 10 fjerde ledd og § 12 annet ledd. Paragrafen gjelder «overføring» av opplysninger «mellom» småbåtregisteret og andre registre, slik at den omfatter både opplysninger som innsamles til småbåtregisteret og opplysninger som utleveres fra dette registeret. I hovedtrekkene svarer den derfor til registreringsloven § 10 fjerde ledd.

Mens registreringsloven § 10 fjerde ledd gjelder opplysninger som både innsamles til og utleveres fra småbåtregisteret, gjelder registreringsloven § 12 annet ledd bare utlevering av opplysninger fra dette registeret. § 12 annet ledd har derfor et snevrere virkeområde enn § 10 fjerde ledd. Bestemmelsen er språklig sett nokså uklar - tatt på ordet sier den bl a at opplysninger ikke må utleveres ved kobling når adgang til kobling følger av annen lov eller vedtak etter personregisterloven. Formodentlig skal bestemmelsen tolkes slik at den fastsetter at utlevering av opplysninger fra fritids- og småbåtregisteret ikke skal finne sted, bortsett fra (1) når det skjer til et av registrene nevnt i § 10 første ledd bokstav a, (2) når adgang til utlevering følger av en annen lov, eller (3) når adgang til utlevering følger av vedtak etter personregisterloven. Det § 12 annet ledd tolket på denne måten fastslår og som ikke allerede følger uttrykkelig av § 10 fjerde ledd, er at utlevering av opplysninger ikke skal kunne finne sted i andre tilfeller. For å få frem dette poenget klarere i lovteksten, foreslår Justisdepartementet at bestemmelsene slås sammen og at det i § 13 annet punktum uttrykkelig sies at samkjøring i andre tilfeller enn nevnt i første punktum, «bare» skal kunne skje når det følger av annen lov eller av vedtak etter personregisterloven.

til § 14 Innsynsrett

Bestemmelsen viderefører registreringsloven § 11.

til § 15 Retting, ajourføring m m

Paragrafen svarer innholdsmessig til registreringsloven § 13, men er gitt en annen utforming og oppbygging.

til § 16 Registreringsmyndighetens ansvar

Paragrafen svarer innholdsmessig til registreringsloven § 14, men er utformet på en enklere måte.

til § 17 Kontroll m m

Innholdsmessig svarer første ledd til registreringsloven § 15, og annet ledd til § 16. I forhold til de bestemmelsene er det imidlertid gjort enkelte endringer av språklig art.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd følger i dag av registreringsloven § 19. I Ot prp nr 35 (1993-94) s 19 er det uttrykkelig sagt at det vil bli gitt slike forskrifter, og departementet antar derfor at det er hensiktsmessig at hjemmelen til å gi disse forskriftene uttrykkelig følger av § 17.

til § 18 Tvangsmulkt og tvangssalg

Paragrafen svarer til registreringsloven § 17, bortsett fra at noen overflødige ord i annet ledd tredje punktum er strøket. En beslutning om tvangsmulkt er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og i første ledd tredje punktum er derfor uttrykket «vedtak» brukt i stedet for «beslutning» i gjeldende lov.

til § 19 Straff

Bestemmelsen svarer til registreringsloven § 18.

til kapittel 3 Krav til fritidsbåter og utrustningen av dem

Dette kapitlet bygger på lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy, supplert med enkelte bestemmelser hentet fra sjødyktighetsloven 9 juni 1903 nr 7.

Alle bestemmelsene i loven om trygg bruk av fritidsfartøy er med i forslaget til fritids- og småbåtlov, bortsett fra formålsbestemmelsen i § 2. Det er imidlertid ikke meningen å gjøre noen realitetsendring her. Bestemmelsene i kapittel 3 vil derfor fortsatt ha som formål å «auka tryggleik for menneskeliv i samband med bruk av fritidsfartøy». At formålsbestemmelsen ikke foreslås videreført, har sammenheng med at også andre deler av den nye loven har dette formålet. Det er imidlertid ikke alle bestemmelsene i den nye fritids- og småbåtloven som vil ha dette formålet, bl a har reglene om registrering av småbåter i kapittel 2 et helt annet formål. En generell formålsbestemmelse for hele loven synes upraktisk, og foreslås derfor ikke.

§ 21 gjelder fritidsbåten som sådan, mens §§ 22 til 25 gjelder utstyr m m til fritidsbåter.

til § 20 Kapitlets virkeområde

Paragrafen bygger på lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy § 1.

Fritidsbåt er definert i forslaget til § 1.

til § 21 Krav til konstruksjon, tilvirkning, innførsel og omsetning av fritidsbåter

Forskrift 7 juni 1989 nr 545 om forbud mot bruk av fritidsfartøy uten effektiv lyddemping i eksossystemet og forskrift 14 juni 1996 nr 580 om konstruksjon m v av fritidsfartøy er fastsatt med hjemmel i lov 11 juni 1976 nr 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) § 4 første ledd jf § 1 første ledd. Forskriftenes innhold har nær sammenheng med bestemmelsene i forslaget til kapittel 3 i den nye fritids- og småbåtloven. Departementet mener likevel at hjemmelen for å fastsette disse forskriftene også i fremtiden heller bør finnes sammen med andre bestemmelser som stiller krav til produkter generelt, enn sammen med bestemmelser som gjelder andre sider ved reguleringen av fritidsfartøyer spesielt. § 21 er derfor utformet slik at den ikke i seg selv gir hjemmel til å fastsette forskrifter. I stedet er paragrafen utformet slik at den som leser loven får informasjon om at nærmere bestemmelser om konstruksjon, tilvirkning, innførsel og omsetning av fritidsbåter kan være fastsatt i medhold av produktkontrolloven. Departementet mener at en slik bestemmelse er på sin plass her i en lov som i stor utstrekning retter seg til personer uten særlig juridisk innsikt og kjennskap til vårt regelverks fragmentariske karakter.

til § 22 Beskyttelse av sikkerheten og helsen til personer om bord

Paragrafen inneholder de delene av sjødyktighetsloven 9 juni 1903 nr 7 § 42 som har særlig betydning for fritidsbåter. Første ledd er hentet fra sjødyktighetsloven § 42 nr 1 bokstavene g og h, mens annet ledd er hentet fra § 42 nr 3 bokstav a.

til § 23 Rednings- og flyteutstyr

Paragrafen svarer til forskrift 8 mai 1995 nr 409 om flyteutstyr om bord på fritidsfartøy, som er gitt med hjemmel i lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy § 3. Den fastslår den praktisk viktige regelen at fritidsbåter må være utstyrt med egnet rednings- og flyteutstyr til alle om bord. Bestemmelsen gjelder bare fritidsbåter «under seilas», noe som innebærer at den ikke gjelder i tilfeller hvor f eks en robåt er trukket opp på land.

Paragrafen utgjør en slags parallell til sjødyktighetsloven § 47.

til § 24 Utstyr og hjelpemidler til navigasjon

Paragrafen svarer til sjødyktighetsloven § 50 anvendt på fritidsbåter.

til § 25 Godkjenning av utstyr m m. Forbud mot overdragelse av utstyr som ikke er godkjent

Paragrafen svarer til sjødyktighetsloven § 54 a anvendt på fritidsbåter.

Første og annet ledd gjelder «utstyr som nevnt i §§ 22 til 24». Tredje ledd gir første og annet ledd tilsvarende anvendelse for «innretninger som nevnt i § 22». Poenget her er at det kan tenkes innretninger som ikke naturlig kan betegnes som utstyr. Det er ikke meningen å gjøre noen realitetsendring i forhold til det som i dag følger av sjødyktighetsloven § 54 a.

til § 26 Besiktigelse m m

Paragrafen svarer til lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy § 4, og utgjør dessuten en slags parallell til sjødyktighetsloven § 12.

til § 27 Båteiers og båtførers ansvar

Paragrafen svarer til lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy § 5.

til § 28 Straff

Straffebestemmelsen svarer til lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy § 6.

til kapittel 4 Krav til eiere og førere av småbåter

til § 29 Kapitlets saklige virkeområde

Kapittel 4 gjelder bare for småbåter, det vil si båter med største lengde under 15 meter, jf definisjonen av småbåt i § 1 nr 1 og merknadene til den bestemmelsen ovenfor.

til § 30 Kapitlets stedlige virkeområde

Kapittel 4 skal etter første ledd bare gjelde innenfor rikets grenser. Dette innebærer at kapitlet vil komme til anvendelse på all småbåtføring i alle farvann innenfor Norges territorialgrense, det vil si så vel ytre sjøterritorium og indre farvann som innsjøer og vassdrag. Det er derfor ikke helt presist når det (bl a flere steder i proposisjonen her) sies at det skal innføres en fast promillegrense «på sjøen».

Både Svalbard og Jan Mayen er en del av riket, og kapitlet vil derfor også gjelde småbåtføring i farvannene ved Svalbard og Jan Mayen.

Straffeloven § 12 angir det stedlige virkeområdet til straffebestemmelser om ikke annet er «særlig bestemt». For å unngå at kapitlet om promilleføring m m skal gjelde utenfor Norges territorialgrense, er det nødvendig å si uttrykkelig at det ikke skal gjøre det. I første ledd heter det derfor uttrykkelig at kapitlet «bare» skal gjelde føring og forsøk på føring av småbåter innenfor rikets grenser.

For øvrig vises det til de generelle merknadene om promillebestemmelsenes stedlige virkeområde ovenfor under punkt 6.4.

I annet ledd innskrenkes virkeområdet noe for forskrifter gitt i medhold av § 31, som gir Kongen hjemmel til i forskrift å fastsette at småbåtførere må oppfylle nærmere krav til minstealder, helsetilstand, opplæring og andre kvalifikasjoner. Slike bestemmelser vil være av offentligrettslig art. Offentligrettslige bestemmelser gjelder i utgangspunktet ikke på Svalbard eller Jan Mayen, med mindre det uttrykkelig er fastsatt at de skal gjelde der, jf lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard § 2 annet ledd og § 4 samt lov 27 februar 1930 nr 2 om Jan Mayen § 2 første ledd annet punktum og annet ledd. Det samme utgangspunktet bør gjelde for forskrifter gitt i medhold av § 31 i loven om fritids- og småbåter.

til § 31 Kvalifikasjonskrav m m

Paragrafen gir Kongen hjemmel til å fastsette krav til minstealder, helsetilstand, opplæring og andre kvalifikasjoner. Bestemmelsen utgjør en slags parallell til sertifiseringsloven 5 juni 1981 nr 42 § 3 jf § 1 samt § 5 nr 1, men omhandler ikke «sertifikat eller liknende bevis». Bestemmelsen vil derfor gi en bedre hjemmel for forskrift 11 desember 1981 nr 3807 om minstealder m v for skipsfører, enn det sertifiseringsloven gjør.

til § 32 Generell skikkethet

Bestemmelsen bygger på vegtrafikkloven 18 juni 1965 nr 4 § 21 første ledd, og skal i det vesentlige forstås på samme måte. Ved siden av promillebestemmelsene har bestemmelsen selvstendig betydning hvor båtførerens tilstand skyldes «sykdom, tretthet eller andre omstendigheter», eller hvor det dreier seg om mindre småbåter som ikke omfattes av promillebestemmelsene, f eks robåter.

Annet punktum er strengt tatt unødvendig. Departementet antar imidlertid at det av informasjonshensyn kan være hensiktsmessig å få uttrykkelig frem at bestemmelsen også gjelder når førerens tilstand skyldes annet enn alkoholpåvirkning.

til § 33 Alkoholpåvirkning av småbåtfører

Første ledd slår fast det generelle prinsippet at ingen må føre eller forsøke å føre en småbåt under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Bestemmelsen bygger på vegtrafikkloven § 22 første ledd første punktum og Straffelovrådets utkast til straffeloven ny § 422a første ledd første punktum.

Bestemmelsen gjelder bare for motorbåter med største lengde under 15 meter, jf nr 1, og seilbåter med største lengde mellom 4,5 og 15 meter, jf nr 2. Dette innebærer at andre typer småbåter, som f eks robåter, ikke er omfattet. For slike båter gjelder imidlertid som nevnt ovenfor kravet i forslaget til § 32 om at føreren ikke må være uskikket til å føre båten.

I annet ledd første punktum innføres en fast promillegrense for førere av slike småbåter som nevnt i første ledd. En småbåtfører skal i alle tilfeller anses som påvirket av alkohol dersom han eller hun har en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,5 promille, eller en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft større enn 0,25 milligram per liter luft. Bestemmelsen er bygd opp på samme måte som vegtrafikkloven § 22 første ledd annet punktum.

Om hvem som skal anses som småbåtens «fører», vises det til merknadene ovenfor under punkt 6.3.1.

Bestemmelsen i annet ledd annet punktum er identisk med vegtrafikkloven § 22 første ledd tredje punktum og Straffelovrådets utkast til straffeloven ny § 422a første ledd tredje punktum.

I tredje ledd foreslås en bestemmelse om forbud mot etterfølgende alkoholnytelse i tilfeller hvor båtføreren forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av båtføringen. Bestemmelsen bygger på vegtrafikkloven § 22 annet ledd første punktum og Straffelovrådets utkast til straffeloven ny § 422a tredje ledd første punktum.

Utgangspunktet for beregningen av de seks timene er når «føringen er avsluttet». Praksis omkring den tilsvarende bestemmelsen i vegtrafikkloven § 22 annet ledd første punktum, som fastsetter utgangspunktet til det tidspunktet føreren er «ferdig med kjøringen», kan ha en viss veiledende interesse i tilfeller der det ikke er tvilsomt hvem som har ført båten. Situasjonen blir imidlertid en annen dersom det er flere personer om bord, og det hevdes at de har byttet på å føre båten. Regelen må nemlig være at føringen anses avsluttet når en annen overtar ansvaret for båtens fremdrift, iallfall når denne andre overtar ansvaret for mer enn bare et kort øyeblikk. Siden man ikke behøver å stanse båten for å la en annen overta ansvaret for båtens fremdrift, kan det i noen tilfeller være vanskelig å bevise når den andre faktisk overtok dette ansvaret. Forbudet mot etterfølgende alkoholnytelse har imidlertid først og fremst betydning i forbindelse med ulykker, og regelen gir da politiet iallfall minst seks timer regnet fra ulykkestidspunktet.

Som Straffelovrådet påpeker på s 38 i sin utredning, tar bestemmelsen bare sikte på tilfeller hvor den mistenkte tar eller bruker midlet utelukkende for å oppnå den berusende eller bedøvende effekten.

For øvrig vises det til merknadene ovenfor under punkt 6.6.

Tredje ledd annet punktum er identisk med vegtrafikkloven § 22 annet ledd annet punktum og Straffelovrådets utkast til straffeloven ny § 422a tredje ledd annet punktum.

til § 34 Nødrett

Bestemmelsen bygger på den alminnelige nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47, men er forskjellig på flere sentrale punkter.

En forskjell knytter seg til handlingenes rettmessighet. Mens straffeloven § 47 i nødrettssituasjoner bare fritar for straff, fastslås det i forslaget til § 34 at bestemmelsene i §§ 31 til 33 overhodet ikke skal gjelde i nødrettssituasjoner. Dette innebærer altså at handlinger i strid med §§ 31 til 33 ikke bare skal være straffrie, men også rettmessige.

En annen forskjell knytter seg til alternative handlemåter. Overtredelse av § 34 vil etter forslaget være tillatt ikke bare for å avverge «paa anden Maade uafvendelig» fare (som er kriteriet i straffeloven § 47), men også for å avverge «alvorlig» fare. Nødrettsregelen i fritids- og småbåtloven blir dermed mer liberal enn straffelovens nødrettsregel, og promilleføring av båt vil derfor være straffritt i noe større utstrekning enn promillekjøring med bil. Det vises til merknadene ovenfor under punkt 6.7.

En tredje forskjell knytter seg til forholdet mellom den faren som man søker å avverge, og den faren som promilleføringen medfører. Etter straffeloven § 47 er det et vilkår for straffrihet at omstendighetene berettiget den handlende til å anse faren som særdeles betydelig i forhold til den skaden som kunne forvoldes ved handlingen. Som Andenæs, Alminnelig strafferett (3 utgave, 1989) s 169 påpeker, er ikke bestemmelsen særlig presis i sin uttrykksmåte når den stiller opp fare og skade mot hverandre. Poenget er at det skal tas hensyn til både faregraden og størrelsen av den mulige skaden på begge sider. Dette poenget er søkt klargjort i § 34. Uttrykket fare sikter altså ikke bare til faregraden, men også til den skaden som kan forvoldes. Ved vurderingen av hvilken fare båtføringen ville medføre, må det bl a legges vekt på slikt som værforholdene, hva slags farvann ferden går gjennom og hva slags båt det dreier seg om. Kravet om at den faren som skal avverges, skal være «særdeles betydelig» i forhold til den faren som båtføringen ville medføre, vil f eks på ingen måte være oppfylt dersom man promillefører en båt for å «redde» en badeball fra å forsvinne til havs.

til § 35 Bruk av småbåt

Paragrafen bygger på den tilsvarende bestemmelsen i vegtrafikkloven § 17 annet ledd. Bestemmelsen kommer til anvendelse bl a dersom båten overlates til en person som ikke oppfyller kvalifikasjonskravene fastsatt i medhold av § 31, til en som er påvirket av alkohol, jf § 33, eller til en som av andre grunner ikke er skikket til å føre båten, jf § 32.

Det vises til merknadene ovenfor under punkt 6.3.2.

til § 36 Utåndingsprøve og andre undersøkelser

Paragrafen utgjør en parallell til vegtrafikkloven § 22a, og følger opp Straffelovrådets utkast til straffeloven ny § 422a femte til syvende ledd. Adgangen til å ta utåndingsprøve etter vegtrafikkloven § 22a første ledd nr 2 er imidlertid ikke tatt med i forslaget til § 36. Som Straffelovrådet på s 38 i NOU 1993: 21 antar Justisdepartementet at en slik bestemmelse ikke har noen særlig praktisk betydning ved siden av de alternativene som er angitt i forslaget til første ledd nr 1 til 3.

Første ledd nr 3 gjelder tilfeller der båtføreren er stanset som ledd i kontroll av båttrafikken. I motsetning til Straffelovrådets forslag gjør denne formuleringen det klart at bestemmelsen også gjelder kontroll som foregår på ferskvann.

til § 37 Straff

Første punktum svarer til Straffelovrådets utkast til straffeloven ny § 422a fjerde ledd. Det foreslås samme strafferamme som i vegtrafikkloven. Om dette og om straffutmålingen for øvrig vises det til merknadene ovenfor under punkt 6.10.

Etter straffeloven § 2 skal handlinger som etter andre lover enn straffeloven kan straffes med fengsel i mer enn tre måneder, regnes som forbrytelser om ikke det motsatte er bestemt. Straffeloven § 422 står i straffelovens del om forseelser, og overtredelse av den bestemmelsen regnes derfor bare som forseelse. Det ville etter departementets oppfatning være lite naturlig om beruset føring av småbåt skulle regnes som forbrytelse når beruset føring av skip bare regnes som forseelse. Det foreslås derfor i annet punktum uttrykkelig sagt at overtredelse av promillereglene og de øvrige bestemmelsene i kapittel 4 bare skal regnes som forseelse.

Det er ikke grunn til at en handling skal kunne straffes etter straffeloven § 422 annet ledd hvis den er straffbar etter § 37. Av den grunn foreslås en uttrykkelig bestemmelse i tredje punktum for å hindre at bestemmelsene blir anvendt i konkurrens.

til kapittel 5 Avsluttende bestemmelser

til § 38 Utfyllende forskrifter

Paragrafen gir Kongen en generell hjemmel til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven, slik også bl a lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy § 3 gjør.

til § 39 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser

Paragrafen inneholder ikrafttredelsesbestemmelser og en hjemmel for Kongen til å gi nærmere overgangsbestemmelser.

til § 40 Endringer i andre lover

Nr 1 til 3 gir Kongen myndighet til å oppheve lov 3 desember 1948 nr 3 om registrering og merking av småfartøyer, lov 19 august 1994 nr 57 om registrering av fritids- og småbåter og lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy.

Lov 19 august 1994 nr 57 § 20 annet ledd opphever også lov 3 desember 1948 nr 3 om registrering og merking av småfartøyer fra den tid Kongen bestemmer. Sistnevnte lov er imidlertid ikke opphevet ennå. Siden også lov 19 august 1994 nr 57 foreslås opphevet, kan det være hensiktsmessig at også den nye loven gir Kongen myndighet til å oppheve loven fra 1948. Det vil da være mulig å oppheve 1994-loven før 1948-loven, dersom dette skulle vise seg ønskelig.

Som nevnt ovenfor i merknadene til kapittel 2 foreslås bestemmelsene i lov 19 august 1994 nr 57 om registrering av fritids- og småbåter flyttet til kapittel 2 i den nye fritids- og småbåtloven. Bestemmelsene i lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy foreslås flyttet til kapittel 3, jf merknadene til det kapitlet ovenfor.

Nr 4 endrer kystvaktloven § 12 slik at Kystvakten skal kunne føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av fritids- og småbåtloven kapittel 3 blir overholdt. Bestemmelsene i kapittel 3 bygger på lov 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy, supplert med enkelte bestemmelser hentet fra sjødyktighetsloven 9 juni 1903 nr 7 og produktkontrolloven 11 juni 1976 nr 79.

Nåværende § 12 første ledd i kystvaktloven nevner både sjødyktighetsloven (bokstav b) og loven om trygg bruk av fritidsfartøy (bokstav i). Lovendringen medfører derfor ikke noe nytt i forhold til bestemmelser i fritids- og småbåtloven kapittel 3 hentet fra en av de to lovene.

Kystvaktloven § 12 nevner ikke produktkontrolloven. Lovendringen innebærer derfor - iallfall på papiret - en utvidet kompetanse for Kystvakten i forhold til bestemmelser i fritids- og småbåtloven kapittel 3 som er hentet derfra. Departementet antar imidlertid at denne utvidelsen ikke får nevneverdige praktiske konsekvenser. Det er bare § 21 i forslaget til kapittel 3 i fritids- og småbåtloven som bygger på produktkontrolloven. § 21 gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift om konstruksjon, tilvirkning, innførsel og omsetning av fritidsbåter. Departementet antar at det ikke er praktisk at Kystvakten håndhever slike forskrifter. - Om nødvendig kan det i medhold av kystvaktloven § 13 uttrykkelig fastsettes at Kystvakten ikke skal håndheve slike forskrifter.

Kystvaktens kompetanse etter kystvaktloven § 12 første ledd bokstav i foreslås begrenset til kapittel 3 i loven om fritids- og småbåter. Kystvakten har ikke i dag kompetanse til å håndheve fritids- og småbåtregisterloven 19 august 1994 nr 57, og det er ikke noen grunn til å endre på dette når bestemmelsene der flyttes til kapittel 2 i den nye fritids- og småbåtloven.

Kystvakten bør heller ikke kunne håndheve promillebestemmelsene i kapittel 4, jf punkt 6.9.2 ovenfor.