4 Risiko ved promille på sjøen

4.1 Straffelovrådets analyse

Straffelovrådet analyserer alkohol som årsaksfaktor ved ulykker i NOU 1993: 21 Fast promillegrense på sjøen kapittel 4. Det vises til analysen der. Her skal bare hovedpunktene gjengis.

Innledningsvis antar Straffelovrådet på s 22 på generelt grunnlag at

«... større grad av edruelighet generelt, ville redusere antall ulykker i samfunnet. Man må videre legge til grunn at ulykkesrisikoen øker jo mer kompliserte oppgaver den alkoholpåvirkede må forholde seg til.»

Straffelovrådet redegjør så kort for enkelte undersøkelser om alkohol som årsaksfaktor ved ulykker i veitrafikken.

Deretter behandler Straffelovrådet alkohol som årsaksfaktor ved ulykker på sjøen spesielt. Straffelovrådet redegjør først for en oversikt over ulykker innenfor fritidsbåtflåten for tiden 1975 til 1982. Oversikten ble utarbeidet i 1983 av Sjøfartsdirektoratet på bakgrunn av rapporter fra sjøfartsinspektørene. Av oversikten fremgår det bl a at antallet ulykker steg jevnt gjennom hele perioden, og at alkohol var oppført som årsak til gjennomsnittlig ca 30 % av det totale antallet ulykker hvert år.

Straffelovrådet redegjør også for en undersøkelse av Andreas og Tordis Skulberg, der bl a drukningsulykker ved fall fra liten båt i 1973 og 1983 er analysert. Denne undersøkelsen er siden blitt supplert med tallene for 1993, jf nedenfor under punkt 4.2.

Til slutt gjengir Straffelovrådet enkelte statistiske opplysninger om fritidsbåtulykker i Sverige, hentet fra SOU 1992: 131 Grovt Rattfylleri och Sjöfylleri.

Straffelovrådet oppsummerer sin analyse slik på side 26 i NOU 1993: 21:

«Alkoholpåvirkning er en av de dominerende årsaker til drukninger. Undersøkelsen gir imidlertid få holdepunkter for å trekke slutninger om hvor mange ulykker som skyldes føring av båt i beruset tilstand. En fast promillegrense overfor båtførere vil derfor ikke nødvendigvis medføre noen vesentlig reduksjon i antall omkomne. Man må imidlertid legge til grunn at dersom føreren er edru, vil antall ulykker iallfall reduseres noe, og muligheten for å redde seg selv og eventuelle berusede passasjerer som faller overbord, vil øke.»

4.2 Nyere statistikk

Straffelovrådets analyse baserer seg i hovedsak på tall fra 1970- og 1980-årene. Utviklingen de siste årene er derfor ikke reflektert i Straffelovrådets utredning.

Fra de enkelte politikamrene rundt omkring i landet har Justisdepartementet innhentet politiets opplysninger om dødsulykker i forbindelse med bruk av fritids- og småbåter på 1990-tallet. Sjøvettkampanjen har ordnet disse opplysningene i en rekke oversiktlige tabeller. De tabellene som er mest interessante for spørsmålet om å innføre promilleregler til sjøs, gjengis her:

Av oversikten over dødsulykker i forbindelse med bruk av fritids- og småbåter i perioden 1991 til 1996 fremgår det bl a at mellom en tredjedel og halvparten av de omkomne var påvirket av alkohol. De fleste dødsulykkene skjer i forbindelse med bruk av motorbåt. Det skjer også en del ulykker i forbindelse med bruk av robåt eller jolle. Derimot har det de siste årene vært få dødsulykker i forbindelse med bruk av seilbåt. Omtrent halvparten av de omkomne har forulykket innenskjærs. En ikke ubetydelig del har omkommet i ferskvann (innsjø eller elv).

Denne nye oversikten er ikke direkte sammenlignbar med Sjøfartsdirektoratets oversikt fra 1983 over ulykker innenfor fritidsbåtflåten (jf ovenfor under punkt 4.1). Sjøfartsdirektoratets oversikt gjaldt alle typer ulykker, mens den nye oversikten bare gjelder dødsulykker.

Som nevnt ovenfor under punkt 4.1 har Andreas og Tordis Skulberg supplert sin undersøkelse om drukninger med tall fra 1993. Undersøkelsen baserer seg nå på tall fra 1973, 1983 og 1993. Fra oversikten på s 19 gjengis følgende tall:

Av denne undersøkelsen fremgår det at tallet på druknede fra liten båt har sunket gjennom hele perioden, fra 96 i 1973 via 53 i 1983 til 33 i 1993. Prosentandelen av de druknede som var overstadig beruset eller moderat påvirket, har imidlertid steget gjennom perioden. Alkohol oppgis dessuten som årsak til en stadig høyere prosentandel av drukningsulykkene.

Tallene som fremkommer for 1993 i Skulberg-undersøkelsen er ikke identiske med tallene for 1993 i den nye oversikten over dødsulykker i 1990-årene. Dette kan nok dels forklares med at oversiktene bygger på tall fra ulike kilder. Mens den nyeste oversikten er basert på tall som kommer direkte fra de enkelte politikamrene, tar Skulberg-undersøkelsen utgangspunkt i opplysninger fra Statistisk sentralbyrå. At tallene er ulike kan nok også forklares med at den systematiske inndelingen av tallene i ulike kategorier er forskjellig. Kategorien «fall over bord» omfatter f eks i den nyeste oversikten bare tilfeller hvor fallet var hovedårsaken til drukningen. Personer som har omkommet f eks som følge av at båten har kantret, er ikke oppført i kategorien fall over bord selv om de som følge av kantringen nettopp har falt over bord. Det er ikke helt klart hva som menes med «fall fra liten båt» i Skulberg-undersøkelsen, men det fremstår som sannsynlig at bl a kantringsulykkene er tatt med der.

Heller ikke de nye statistiske opplysningene gir klare holdepunkter for å trekke slutninger om hvor mange ulykker som skyldes føring av båt i beruset tilstand. Det er ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet at en fast promillegrense for båtførere vil føre til vesentlige reduksjoner i antall omkomne. Som Straffelovrådet legger imidlertid Justisdepartementet til grunn at dersom føreren er edru, vil antall ulykker iallfall reduseres noe, og muligheten for å redde seg selv og eventuelle berusede passasjerer som faller over bord, vil øke.