4 Opplæring av verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg

4.1 Innledning

Etter arbeidsmiljøloven av 1977 hadde verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg rett til å ta obligatorisk opplæring ved kurs arrangert av arbeidstakernes organisasjoner. Denne bestemmelsen ble ikke videreført i arbeidsmiljøloven av 2005, men regelen er fortsatt gjeldende ettersom den også fremkommer av forskrift om verneombud og arbeidsmiljøutvalg. Forskriften er fastsatt under den gamle loven, men gjelder fortsatt i kraft av en overgangsbestemmelse i loven. Mange opplever dagens situasjon som uklar, og har etterspurt en klargjøring.

4.2 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven kapittel 6 og 7 fastsetter regler om verneombud og arbeidsmiljøutvalg og er i hovedsak en videreføring av tilsvarende bestemmelser i 1977-loven.

Arbeidsmiljøloven §§ 6-5 og 7-4 gir blant annet regler om opplæring av verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg og motsvarer § 29 i tidligere lov. Det følger av disse bestemmelsene at arbeidsgiver skal sørge for at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg «...får den opplæring som er nødvendig for å kunne utføre vervet på forsvarlig måte». I forskrifter til bestemmelsene er det fastsatt at opplæringen normalt skal ha en varighet på 40 timer, med mindre partene lokalt blir enig om noe annet. Arbeidsgiver er ansvarlig for kostnadene ved opplæringen.

I 1977-loven § 29 nr. 2 annet ledd fremgikk det at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg «...har rett til å ta den nødvendige opplæring ved kurs som arbeidstakernes organisasjoner arrangerer.» Denne bestemmelsen er ikke videreført i arbeidsmiljøloven av 2005. Regelen er imidlertid fortsatt gjeldende rett ettersom den også fremkommer av forskrift 29. april 1977 nr. 7 om verneombud og arbeidsmiljøutvalg § 12 nr. 5. Forskriften er fastsatt med hjemmel i tidligere lov, men er videreført gjennom overgangsbestemmelsen i gjeldende lov § 20-2.

4.3 Departementets høringsforslag

I høringsrunden mente departementet at det er et åpenbart behov for å klargjøre situasjonen. Departementet gav uttrykk for at det er gode argumenter i begge retninger, men fremholdt at dersom retten til å gå på kurs i regi av en arbeidstakerorganisasjon skal videreføres, så tilsier opplysningshensyn at dette bør fremgå direkte av loven. I motsatt fall bør gjeldende forskriftsregel oppheves.

4.4 Høringsuttalelsene

LO mener at loven må slå fast en rett for arbeidstakerne til å gå på kurs i regi av arbeidstakerorganisasjonene. Dette er viktig fordi verneombudene og medlemmene av arbeidsmiljøutvalget ellers kan komme i en situasjon der arbeidsgiver pålegger arbeidstaker å gå på kurs i regi av useriøse aktører. Det påpekes at en rett ikke innebærer en plikt, og at det er fullt mulig for arbeidsgiver og arbeidstaker å bli enige om å ta slik opplæring i regi av andre institusjoner/organisasjoner eller ha egne bransjerettede kurs.

Unio mener som før at retten til å gå på kurs/opplæring i regi av arbeidstakernes organisasjoner for verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg må opprettholdes og fremgå direkte av loven.

YS mener det er viktig og riktig at retten til kurs i regi av arbeidstakerorganisasjoner skal videreføres. YS fremholder at dagens situasjon er uklar, og at en avklaring således er nødvendig. Opplysningshensyn tilsier etter YS sin oppfatning at retten til å gå på kurs i regi av arbeidstakerorganisasjoner bør fremgå direkte av loven. YS påpeker videre at en rett for arbeidstakerne til å avvikle opplæring på kurs i regi av arbeidstakerorganisasjoner, ikke stenger for muligheten til lokale, men seriøse løsninger mer tilpasset den konkrete virksomhet.

Også Akademikerne mener at for verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg bør retten til å gå på kurs/opplæring i regi av arbeidstakernes organisasjoner fremgå direkte av loven.

Norsk Journalistlag (NJ) fremholder at de har lange tradisjoner i å gjennomføre arbeidsmiljøopplæring, spesielt tilpasset de behov som finnes i mediebedriftene. NJ opplever at det finnes tilbydere på markedet som ikke innehar den nødvendige bransjekompetanse til å lage gode og relevante kursopplegg, og mener også at enkelte arbeidsgivere velger lettvinte, og ikke nødvendigvis gode og seriøse løsninger for arbeidsmiljøopplæring. NJ vil derfor anbefale at arbeidstakernes rett til å gjennomgå opplæring i arbeidsmiljø og HMS-arbeid i regi av en arbeidstakerorganisasjon gjeninntas i loven.

Også arbeidsgiverorganisasjonene etterspør en klargjøring av situasjonen, men er gjennomgående av den oppfatning at gjeldende rett bør endres.

NHO er enig i at det har skapt en uklar situasjon at forskrift gitt i medhold av tidligere lov § 29 nr. 2 ikke er opphevet, med den følge at det av forskriften fortsatt fremgår at opplæring kan kreves gjennomført på kurs avholdt av arbeidstakernes organisasjoner. NHO mener at forskriften må oppheves, og erstattes av en forskrift hvor kravene til opplæring tar utgangspunkt i lovens forutsetninger, men at lovgiver ikke regulerer hvem som skal forestå opplæringen. Det er etter NHO sin oppfatning uheldig og urimelig at lovgiver angir at en bestemt privat aktør skal forestå opplæring av verneombud. NHO fremholder at hva som er «nødvendig opplæring» vil avhenge av hva slags type virksomhet det er snakk om, hvilket arbeid som utføres, antall ansatte og så videre. NHO kan vanskelig se at et bestemt kurstilbud kan ivareta alle de ulike behov og krav som må stilles til nødvendig opplæring. NHO påpeker at det er arbeidsgiver som er ansvarlig for at kravene i arbeidsmiljøloven blir innfridd, og at det er arbeidsgiver som skal betale for den nødvendige opplæring. NHO mener at det da er klart uheldig om arbeidsgiver ikke skal ha det avgjørende ord med hensyn til valg av opplæring. NHO fremholder at situasjonen i dag er en helt annen enn da bestemmelsen opprinnelig kom inn i tidligere lov, ved at det i dag er mye lettere for arbeidsgiver å få relevante og gode opplæringstilbud, tilpasset den enkelte virksomhet. NHO mener også at det innebærer en unødvendig og uheldig form for konkurransevridning om det i lov/forskrift angis at bestemte aktører skal få en særskilt rett til å levere et tilbud - her tilbud om opplæring av verneombud. NHO fremholder videre at dersom et verneombud mener at det ikke blir tilbudt nødvendig opplæring av arbeidsgiver, kan saken bringes inn for Arbeidstilsynet som kan gi de nødvendige pålegg.

Også Spekter mener at når det er arbeidsgiver som har ansvar for at opplæringen blir gjennomført, bør det også være arbeidsgiver som skal ha siste ord når det gjelder hvilken opplæring som skal benyttes. I de tilfeller arbeidsgiver har lagt ned ressurser i å utvikle og tilpasse et opplæringsprogram vil det etter Spekters oppfatning være urimelig om det skal være opp til verneombudet å velge å benytte dette programmet eller et annet. Spekter foreslår i tillegg at hovedregelen om 40 timers opplæring oppheves. Etter Spekters syn må det avgjørende være opplæringens innhold, ikke omfanget målt i timer.

KS mener at opplæring etter arbeidsmiljølovens §§ 6-5 og 7-4 fortrinnsvis skal arrangeres felles i virksomheten. Dette for både å kunne tilpasse opplæringen til lokale forhold, men også for at både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden skal gjennomgå den samme opplæringen. KS har erfaring med at felles opplæring er en god arena for dialog og utvikling av arbeidsmiljøet. KS mener derfor at forskriftens § 12 femte ledd bør strykes.

HSH mener det er viktig at arbeidsgiverne gis reelt handlingsrom til å tilpasse «verneombudsopplæring» til egen virksomhet. For å ivareta dette hensynet bør derfor forskriftsverket endres slik at arbeidsgiver sikres en rett til å gjennomføre lokale løsninger. HSH fremholder videre at arbeidsgiver må sikres retten til å inkorporere opplæring i bruk av eget HMS-system i verneombudsopplæringen. Det er HSHs syn at det er viktig at arbeidstakerne kjenner seg igjen i egen arbeidshverdag i verneombudsopplæringen. HSH tilrår således at arbeidsgiverne gis rett til å bestemme hvem som skal forestå verneombudsopplæring.

Arbeidstilsynet mener for det første at det er viktig å klargjøre en situasjon som mange opplever som uklar. Når det gjelder realiteten, mener Arbeidstilsynet at det kan anføres gode argumenter i begge retninger. Opplæring som er særlig tilpasset den enkelte bedrift eller bransjens risikoforhold og behov, oppleves av verneombud og medlemmer i arbeidsmiljøutvalget som nyttig og hensiktsmessig. Opplæringen blir da konkret, spesifikk og gjenkjennbar. Etter Arbeidstilsynets erfaring, er imidlertid kvaliteten på opplæring som tilbys lokalt av varierende kvalitet. Større virksomheter tilknyttet bransjeorganisasjoner, tilbyr i større grad kurs som tilfredsstiller lovens krav enn mindre virksomheter uten slik tilknytning. Arbeidstilsynet erfarer at en del "useriøse" virksomheter tilbyr verneombudsopplæring som er langt dårligere enn den standarden som forutsettes i lov og forskrift. Det er videre Arbeidstilsynets oppfatning at kurs i regi av arbeidstakerorganisasjonene gjennomgående har vært seriøse og lojale i forhold til de innholdsmessige krav til opplæring som regelverket stiller. En rett til å velge kurs arrangert av arbeidstakernes organisasjoner vil etter Arbeidstilsynets oppfatning kunne være et effektivt «ris bak speilet» overfor arbeidsgivere som ikke tilbyr relevant opplæring. Arbeidstilsynet anbefaler på denne bakgrunn at retten til opplæring i regi av arbeidstakerorganisasjoner opprettholdes og lovfestes.

Også Petroleumstilsynet mener at gjeldende rett bør videreføres og lovfestes. Petroleumstilsynet viser i den forbindelse til at arbeidstakerorganisasjonene i petroleumsvirksomheten har omfattende kompetanse og erfaring som tilsier at verneombudsopplæring bør kunne skje i regi av disse.

4.5 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har forståelse for at mange opplever dagens situasjon som uklar. På den ene side indikerer lovforarbeidene at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg ikke lenger har noen rett til å kreve å avvikle «verneombudsopplæring» på kurs i regi av en arbeidstakerorganisasjon. På den annen side fastslår den fortsatt gjeldende forskrift om verneombud og arbeidsmiljøutvalg at en slik rett gjelder. Departementet mener at det er et klart behov for å klargjøre situasjonen.

I sin begrunnelse for ikke å videreføre 1977-lovens regel om arbeidstakernes rett til å gjennomgå «verneombudsopplæring» på kurs i regi av arbeidstakerorganisasjonene, anførte regjeringen Bondevik II blant annet følgende:

«Departementet legger vekt på at det skal være muligheter for lokale løsninger tilpasset forholdene og behovene i virksomheten. Når arbeidsgiveren har ansvar for at nødvendig opplæring blir gitt, anser departementet det som riktig at virksomhetene også gis ansvar for å avgjøre hvilken opplæring som er relevant i forhold til de utfordringer den enkelte virksomhet står overfor i sitt arbeidsmiljø. At representantene ikke får rett til opplæring i regi av arbeidstakerorganisasjonene, vil imidlertid ikke stå i veien for at en slik løsning kan velges. Departementet vil anta at virksomhetene i utstrakt grad vil fortsette å benytte seg av tilbud om arbeidstakerorganiserte kurs fordi dette gjerne er en praktisk og hensiktsmessig løsning, blant annet med hensyn til å oppfylle regelverkets krav til innholdet i opplæringen.» (Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) side 120).»

Det er departementets klare inntrykk, som bekreftes av Arbeidstilsynet i høringsomgangen, at den verneombudsopplæring arbeidstakerorganisasjonene har forestått siden ombudsordningen ble innført i 1977, gjennomgående har vært seriøs og lojal i forhold til de innholdsmessige krav til opplæring som regelverket stiller. Departementet legger, i likhet med Ot.prp. nr. 49, til grunn at lokalt tilpassede opplæringsopplegg ofte vil være et hensiktsmessig alternativ til «standardiserte kurs», og antar dessuten at arbeidstakerrepresentantene vil slutte opp om lokale løsninger når de finner sted innenfor en seriøs ramme. Departementet vil påpeke at en rett for arbeidstakerne til å avvikle opplæring på «arbeidstakerorganiserte» kurs, naturligvis ikke vil stenge for muligheten for slike lokale løsninger tilpasset forholdene og behovene i den enkelte virksomhet. I lys av erfaringene som er vunnet med kurs i regi av arbeidstakerorganisasjonene, vil imidlertid en videreføring av retten for arbeidstakerne til å kunne velge å avvikle opplæringen i «egen» regi være en garanti mot den useriøse tilbyder, og således sikre at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg på en enkel måte kan søke seg til et forutsetningsvis seriøst opplæringstilbud. Selv om det er vektige argumenter for begge løsninger, finner departementet grunn til å legge betydelig vekt på rådene fra tilsynsmyndighetene om at gjeldende rett på området bør videreføres. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det presiseres i arbeidsmiljøloven § 6-5 at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg har rett til å ta den nødvendige opplæring ved kurs som arbeidstakernes organisasjoner arrangerer.

Departementet kan for øvrig vanskelig se at det innebærer noen uheldig konkurransevridning at arbeidstakerne skal ha en slik rett. Departementet vil understreke at alle står fritt til å tilby «40-timerskurs», og det er da også mange tilbydere på dette markedet. Arbeidstakerne skal kun ha en rett til å velge å ta opplæringen hos sine organisasjoner. Alternativet vil være at arbeidsgiver skulle ha retten til å velge.

Opplæringens omfang har ikke vært tema i høringsrunden, og det anses derfor ikke som hensiktsmessig i denne sammenheng å ta stilling til anførselen fra Spekter om at hovedregelen om 40-timers opplæring bør oppheves. Departementet vil imidlertid bemerke at partene etter gjeldende regler kan bli enig om kortere opplæring enn 40 timer, dersom de i fellesskap kommer frem til at dette er forsvarlig.