9 Retten til å fortsette i stillingen ved nedleggelse av virksomhet - domstolsbehandling av spørsmål om fratredelse

9.1 Gjeldende rett

Etter arbeidsmiljøloven § 15-11 annet ledd første punktum har en oppsagt arbeidstaker rett til å fortsette i stillingen dersom søksmål reises innen de frister som følger av arbeidsmiljøloven § 17-4. Etter § 15-11 annet ledd annet punktum kan retten likevel, etter krav fra arbeidsgiver, bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling, dersom den finner det urimelig at arbeidsforholdet skal opprettholdes. Bestemmelsene er en videreføring av reglene i arbeidsmiljøloven av 1977 § 61 nr. 4.

Bestemmelsen om rett til å fortsette i stillingen skiller ikke mellom oppsigelsesgrunn eller oppsigelsessituasjon. Lovteksten synes således å forutsette at arbeidstaker i utgangspunktet skal ha rett til å opprettholde arbeidsforholdet i alle oppsigelsestvister, forutsatt at søksmålsfristene i § 17-4 overholdes. Høyesterett har likevel lagt til grunn at retten ikke er absolutt i nedleggelsessituasjoner.

I Rt. 1990 side 1126 (Wärtsilä) var saksforholdet at et finsk morselskap besluttet å avvikle sitt norske datterselskap. Administrerende direktør i datterselskapet ble oppsagt. Høyesterett aksepterte oppsigelsen og ga arbeidsgiver medhold i at den var saklig begrunnet. Likevel ble direktøren tilkjent kr. 1 300 000 i erstatning ettersom han hadde reist søksmål tidsnok til å være berettiget til å fortsette i stillingen mens oppsigelsessaken var under behandling for retten. Arbeidsgiver hadde fremsatt fratredelsesbegjæring, men domstolene hadde ikke tatt begjæringen til behandling, uten at grunnen til dette var oppgitt. Høyesterett ga imidlertid uttrykk for at det var dårlig sammenheng i lovens system, dersom det i nedleggelsestilfellene ikke skulle være adgang til å avslutte et arbeidsforhold uten en særskilt kjennelse.

I Rt. 1992 side 776 (Sparebanken Nord-Norge) aksepterte Høyesterett at arbeidsgiver brakte lønnsutbetalingene til opphør ved oppsigelsesfristens utløp uten å begjære kjennelse for fratreden etter dagjeldende § 61 nr. 4. Retten la til grunn at en begjæring om fratreden var overflødig da den filial som arbeidstakeren hadde vært tilknyttet var nedlagt og stillingen ikke lenger eksisterte. Retten uttalte at gode grunner talte for at retten til å fortsette i stillingen må kunne bortfalle også uten avgjørelse av retten når det må anses helt på det rene at virksomheten er opphørt og at arbeidstakeren ikke kan tilbys annet arbeid eller ikke vil godta det arbeid som kan tilbys.

I Rt. 1997 side 1941 (Nocus) viste Høyesterett til de to ovenfor nevnte dommer og fremhevet at det bare er i de helt klare tilfeller at retten til å stå i stillingen vil bortfalle uten avgjørelse av retten, og at utgangspunktet er at arbeidsgiver må fremsette krav om fratreden.

Høyesterett behandlet igjen problemstillingen i en kjennelse inntatt i Rt. 2005 side 646. Under henvisning til de tidligere avgjørelsene, hevdet arbeidsgiver at stillingen var bortfalt ettersom virksomheten var flyttet utenlands, og stanset lønnsutbetalingene straks etter at det var fremmet begjæring om fratreden (men før begjæringen ble behandlet av retten). Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet lagmannsrettens kjennelse fordi det ikke var tatt tilstrekkelig hensyn til at arbeidstaker fortsatt kunne utføre enkelte arbeidsoppgaver fra Norge. Kjæremålsutvalget uttalte at bedømmelsen av om stillingen var bortfalt, måtte bero på en mer sammensatt vurdering hvor også arbeidstakerens mulighet til fortsatt å utføre arbeidsoppgavene måtte trekkes inn. Kjæremålsutvalget kunne imidlertid ikke foreta denne vurderingen.

Oppsummeringsvis innebærer Høyesteretts praksis at retten til å fortsette i stillingen ikke er absolutt ved hel eller delvis nedleggelse av virksomheten. Unntatt fra retten til å fortsette i stillingen uten domstolens kjennelse, er imidlertid bare de helt klare tilfeller.

9.2 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsomgangen å ta inn en presisering i arbeidsmiljøloven § 15-11 annet ledd om at retten til å fortsette i stillingen skal gjelde i alle oppsigelsessituasjoner, for å klargjøre at arbeidsgiver eventuelt må be om rettens kjennelse for fratreden også ved nedleggelse av virksomhet.

9.3 Høringsuttalelsene

LO, Unio, YS, Akademikerne og Norsk Journalistlag støtter departementets forslag.

YSpåpeker styrkeforskjellen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker når det oppstår konflikt, og at arbeidsgiver allerede fra søksmål er varslet kan begjære fratreden.

Akademikerne mener det vil være klargjørende å få presisert det utgangspunkt som gjelder slik at de berørte parter kan vurdere hvordan de skal forholde seg til dette.

NHO, KS, HSH, Spekter, Norges Rederiforbund, Finansnæringens Arbeidsgiverforeningog Landbrukets Arbeidsgiverforeninger imot departementets forslag til endring. Flere, blant annet NHO, HSHog Spekter påpeker at departementets forslag til endring i realiteten ikke er en presisering, men fremstår som en skjerping av rettstilstanden. NHO, KSog Norges Rederiforbund mener at dagens rettstilstand er tilstrekkelig klar. Etter NHOs, HSHs, Spekters og Norges Rederiforbunds oppfatning vil departementets forslag til presisering av lovteksten kunne virke prosessfremmende og medføre at arbeidstakere blir oppmuntret til prosess for å få utbetalt lønn uten at arbeidsgiver har mulighet for å kreve tilsvarende arbeidsplikt. NHOviser i denne forbindelse til at det tar noe tid før en begjæring om fratreden blir behandlet av domstolene, og at den i noen tilfeller utstår til hovedforhandlingen. Dessuten vil eventuelle ankeomganger være tidsforlengende. Forslaget vil i praksis vanskeliggjøre og fordyre nødvendige omstillinger. Blant annet NHOog Spekter peker på at hensynet bak retten til å fortsette i stillingen, som er at det skal bli lettere for arbeidstaker å returnere til stillingen dersom oppsigelsen finnes ugyldig, ikke gjør seg gjeldende i nedleggelsestilfellene. Bestemmelsen bør heller «speilvendes», slik at det skal fremgå av bestemmelsen at arbeidstaker som utgangspunkt ikke skal ha rett til å fortsette i stillingen i nedleggelsestilfellene.

HSH, Norges Rederiforbund og Finansnæringens Arbeidsgiverforening mener at det er uheldig at en enkelt oppsigelsesgrunn blir presisert i bestemmelsen. HSH er bekymret for at en presisering av nedleggelsessituasjonene på sikt vil føre til at dette blir en rettighet den ansatte får, uavhengig av nedleggelsessituasjonen. Dette vil kunne bli svært kostbart for virksomhetene og vil kunne undergrave arbeidsgivers styringsrett. Spekter viser til at forslaget kan få som konsekvens at arbeidstaker etter hovedregelen vil ha rett til å fortsette i stillingen også i situasjoner som i henhold til gjeldende rett anses som de helt klare tilfeller. Forslaget innebærer at initiativansvaret flyttes til arbeidsgiver. Det synes urimelig at en arbeidsgiver som har nedlagt virksomheten, og som oftest vil være i en økonomisk svært vanskelig situasjon, vil måtte gå rettens vei for å bli fri en ren lønnsplikt uten tilhørende arbeidsplikt.

Norges Taxiforbund går imot forslaget og støtter seg på Høyesteretts uttalelser i Rt. 1992 s. 776. Retten til å fortsette i stillingen skaper særskilte problemer for taxibransjen, fordi arbeidsgiver er avhengig av offentlig tillatelse for å kunne drive virksomheten, og slik tillatelse opphører når vedkommende er 70 år. Samme type problemstilling vil kunne gjøre seg gjeldende i andre typer virksomheter der arbeidsgiver er avhengig av offentlige tillatelser.

Bedriftsforbundet mener at retten til å stå i stilling prinsipielt bør fjernes.

SAMFO støtter departementets forslag og peker i likhet med flere høringsinstanser på at arbeidsgivers behov for å avslutte et arbeidsforhold ved oppsigelsestidens utløp vil bli ivaretatt gjennom muligheten til å begjære fratreden etter arbeidsmiljøloven § 15-11 annet ledd.

Arbeidstilsynet, AOF Norge, Juss-Buss og Coop Norgestøtter departementets forslag.

9.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å klargjøre at retten til å fortsette i stilling gjelder i alle oppsigelsessituasjoner, også der oppsigelsen skyldes nedleggelse av virksomhet.

Flere av høringsinstansene synes å oppfatte at departementets forslag går ut på å endre domstolens urimelighetsvurdering i disse sakene. Departementet ønsker derfor å understreke at formålet med presiseringen er å klargjøre prosedyren i nedleggelsestilfellene ved at domstolen alltid skal foreta en prøving av retten til å fortsette i stillingen der oppsigelsen bestrides, og at det således ikke gjelder noe automatisk fratreden i nedleggelsestilfellene.

Etter departementets mening er rettstilstanden i dag uklar og lite forutsigbar i nedleggelsessituasjoner. Det er i praksis vanskelig å vite om man står overfor et «klart tilfelle», slik at fratredelseskjennelse ikke er påkrevet. Lovens regime er at arbeidstaker har rett til å fortsette i stillingen, og at det er domstolen som skal ta stilling til om arbeidstaker likevel skal fratre. Det er derfor grunn til å understreke at dette også gjelder ved hel eller delvis nedleggelse av en virksomhet. En klargjøring av utgangspunktet vil også være en fordel for arbeidsgiver, som nå gjerne tar en risiko ved å avslutte arbeidsforholdet uten å ha fått rettens kjennelse. Det vises i denne forbindelse til Rt. 1990 side 1126 (Wärtsilä) hvor arbeidstaker ble tilkjent erstatning for tapt lønn frem til Høyesteretts dom.

Departementet presiserer for ordens skyld at endringen kun tar sikte på å klargjøre hvilken fremgangsmåte arbeidsgiver må benytte dersom arbeidsgiver mener at det er urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under en eventuell tvist. Fortsatt er det domstolen som skal ta stilling til den konkrete urimelighetsvurderingen. Her skjer det ingen endring. For å synliggjøre dette bedre, foreslår departementet å plassere bestemmelsen som nytt fjerde punktum i bestemmelsen. Dette er en endring i forhold til høringsbrevet, hvor presiseringen var foreslått inntatt som annet punktum i annet ledd.

Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at arbeidsmiljøloven § 15-11 annet ledd endres slik at det presiseres at retten til å fortsette i stillingen også gjelder ved hel eller delvis nedleggelse av virksomheten, og at det er domstolen som må ta stilling til eventuell fratreden.