7 Arbeidsgivers adgang til å foreta trekk i lønn

7.1 Begrensning av størrelsen på lønnstrekk

7.1.1 Bakgrunn

European Committee of Social Rights i Europarådet har både i 2005 og 2007 påpekt at situasjonen når det gjelder adgang til trekk i lønn i Norge ikke er i samsvar med Den Reviderte Europeiske Sosialpakten artikkel 4 § 5, som Norge har ratifisert. For å sikre arbeidstakerne en rimelig godtgjøring, forplikter landene seg til bare å tillate fradrag i lønnen på de vilkår og i den utstrekning som er fastsatt i nasjonale lover eller forskrifter, tariffavtaler eller voldgiftskjennelser. Nærmere bestemt har Norge fått kritikk for at arbeidsgiver og arbeidstaker fritt kan inngå skriftlig avtale om trekk i lønn og feriepenger uten at det er fastsatt begrensninger av lønnstrekket gjennom preseptoriske regler.

Det er også fra enkelte hold nasjonalt reist spørsmål om hvorvidt det gjelder noen begrensing av lønnstrekk som fastsettes ved skriftlig avtale.

7.1.2 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven fastsetter at det ikke kan gjennomføres trekk i lønn og feriepenger, med unntak av i tilfeller som er særskilt fastsatt i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd. Formålet med bestemmelsene er å sikre at arbeidstaker mottar lønnen sin mest mulig ubeskåret, og at lønnen skal være forutsigbar.

Ifølge arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd skal trekk i lønn eller feriepenger etter annet ledd bokstavene e og f begrenses til den del av kravet som overstiger det arbeidstaker med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand. Begrensningen gjelder således ikketrekk etter annet ledd bokstav a (når det er hjemlet i lov), bokstav b (for reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser), bokstav c(når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale) eller bokstav d(når det ved tariffavtale er fastsatt regler om lønnstrekk for fagforeningskontingent, herunder premie til kollektiv forsikring som er knyttet til medlemskap i fagforening, eller avgift til opplysnings- og utviklingsfond, eller lavtlønnsfond).

Bestemmelsen i annet ledd bokstav c er forstått slik at den kun gjelder skriftlige avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Adgangen til å inngå tariffavtale om lønnstrekk anses uttømmende regulert i bokstav d.

Begrensningen i arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd gjaldt opprinnelig bare annet ledd bokstav e som gjelder trekk for «erstatning for skade eller tap som arbeidstaker i forbindelse med arbeidet forsettlig eller ved grov uaktsomhet har påført virksomheten, og arbeidstaker skriftlig erkjenner erstatningsansvar, eller dette er fastslått ved dom, eller at arbeidstaker rettsstridig fratrer sin stilling.» I 1995 ble begrensningsregelen utvidet til å gjelde den da nye bestemmelsen i annet ledd bokstav f om adgang til trekk når det på grunn av gjeldende rutiner for beregning og utbetaling av lønn ikke har vært praktisk mulig å ta hensyn til fravær på grunn av arbeidsnedleggelse eller arbeidsstengning i avregningsperioden. En mer generell utbredelse av begrensningsregelen ble imidlertid ikke drøftet i den forbindelse.

7.1.3 Departementets høringsforslag

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det bør lovfestes at trekk i lønn og feriepenger etter arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd generelt bør begrenses til den del av kravet som arbeidstaker ikke trenger til underhold for seg og sin familie, det vil si en utvidelse av arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd til å omfatte alle trekkgrunnlagene i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd.

7.1.4 Høringsuttalelsene

De fleste høringsinstanser på arbeidstakersiden og flere høringsinstanser på arbeidsgiversiden støtter forslaget om at begrensningsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd skal gjelde generelt ved all trekk i lønn eller feriepenger. NHO aksepterer en generell utvidelse i begrensningsregelen under forutsetning av at dette anses nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter Sosialpakten. HSH og Bedriftsforbundet er i mot en ytterligere begrensning i trekkadgangen.

LO støtter ikke en generell utvidelse av begrensningsregelen til å gjelde alle tilfeller hvor trekk er tillatt, men støtter at begrensningsregelen utvides til å gjelde trekk etter skiftlig forhåndsavtale. LO peker på at for lovbestemte trekk gjelder tilsvarende begrensningsregel i dekningsloven som hindrer tvangsmyndighetene å pålegge lønnstrekk som overstiger det arbeidstaker og hans familie trenger til livsopphold. Etter LOs syn gjelder trekk for fagforeningskontingent og de øvrige trekkgrunnlag knyttet til fagforeninger relativt begrensede beløp, og påpeker at arbeidstaker eventuelt kan begrense trekket selv ved å melde seg ut av fagforeningen. LO peker videre på at innbetaling av arbeidstakers egenandel av pensjonspremie normalt er et vilkår for å være omfattet av en pensjonsordning, og at en ikke bør komme i den situasjon at manglende trekk av arbeidstakers egenandel kan medføre at pensjonsrettigheter berøres.

Landbrukets Arbeidsgiverforening mener at arbeidsgiver kan bli satt i en vanskelig overprøvingssituasjon når det gjelder omfanget av trekk som for eksempel allerede er fastsatt av myndigheter med hjemmel i lov. Både når det gjelder dette og tilfeller av for tyngende trekk til kollektive ordninger, bør arbeidstaker selv ta initiativ til å få nedsatt trekk. Foreningen peker videre på at arbeidsgiver ikke kan la være å innbetale arbeidstakernes egenandeler i pensjonsordningen, og at det vil være urimelig at arbeidsgiver selv må bære utgiftene til egenandelen dersom det ikke som forutsatt kan gjennomføres lønnstrekk.

Universitetet i Oslo peker på at en lovendring som foreslått innebærer utfordringer, da det kan innebære at arbeidsgiver får problemer med å trekke beløp som han/hun rettmessig har krav på. Det pekes også på usikkerhet om hvordan de ulike trekkgrunnlagene skal prioriteres i forhold til hverandre.

Enkelte høringsinstanser ber om at departementet utover forslaget vurderer å foreslå begrensninger i adgangen til å avtale trekk. LOmener at avtaleadgangen misbrukes, spesielt i forhold til utenlandske arbeidstakere. Akademikerne mener at avtale bør oppheves som trekkgrunnlag, da avtaleadgangen misbrukes ved at arbeidsgiver i forbindelse med inngåelse av arbeidsavtale får inn klausuler om svært vid adgang til trekk i forbindelse med feilutbetalinger.

7.1.5 Departementets vurderinger og forslag

Norge er forpliktet til å sørge for etterlevelse av ratifiserte deler av den reviderte Sosialpakten. Sosialpakten artikkel 4 § 5 krever ikke bare at vilkår for lønnstrekk skal fremgå av lov eller forskrift, tariffavtale eller voldgiftskjennelse, men at også utstrekningen av slikt trekk skal fremgå. Departementet la i høringsomgangen til grunn at de hensyn som taler for å fastsette en begrensning i trekkomfanget, slik som det fremgår av arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd, vil være gyldige uansett trekkgrunnlag og mente at dette taler for å generalisere begrensningsregelen.

Trekk som er hjemlet i lov gjelder for eksempel forskuddsskatt og underholdsbidrag. Departementet er enig i argumentet om at arbeidsgiver vil ha vanskeligheter med å overprøve og begrense slike trekk som er fastsatt av myndighetene. Som det også er påpekt i høringsomgangen, vil dekningsloven § 2-7 om utlegg i lønnskrav mv. beskytte arbeidstaker mot for omfattende lønnstrekk i slike situasjoner. Departementet ser således ikke grunn til å fremme forslag om at begrensningsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd skal få anvendelse ved lovhjemlede trekk.

Trekk til arbeidstakers egenandel i tjenestepensjonsordning gjelder normalt små beløp, samtidig som det kan berøre arbeidstakers pensjonsrettigheter hvis egenandelen ikke blir innbetalt. Departementet er også enig i at det ikke uten videre er riktig at arbeidsgiver skal måtte forskuttere arbeidstakers egenandel i tilfelle den må innbetales dersom en begrensningsregel skulle gjelde dette trekkalternativet.

Innbetaling av fagforeningskontingent mv. gjelder også små beløp, og arbeidstaker vil selv kunne begrense trekk til kollektive ordninger ved utmelding, dersom de unntaksvis skulle bli for tyngende.

Dersom begrensningsregelen skal gjelde generelt, vil det for øvrig oftere kunne oppstå problemer for arbeidsgiver med hensyn til å prioritere mellom hvilke trekk som skal gjennomføres dersom de samlede lønnstrekkene blir for krevende for arbeidstaker.

Omfanget av lønnstrekk etter de ovenfor nevnte trekkhjemlene vil være fastsatt og begrenset gjennom lov eller tariffavtale. Forholdet er annerledes når det gjelder trekk etter avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, da dette er noe arbeidsgiver og arbeidstaker i utgangspunktet har full rådighet over. Det er her ingen begrensninger i forhold til omfanget av trekket, og arbeidstaker kan i prinsippet inngå avtale om at det skal foretas trekk som tilsvarer hele lønnsutbetalingen. Det er adgangen til fritt å inngå avtale om trekk i lønn og feriepenger European Committee of Social Rights konkret har kritisert for å bryte med Sosialpakten artikkel 4 § 5.

Departementet mener at det må innføres en begrensning av trekkomfanget for lønnstrekk hjemlet i skriftlig avtale. Det foreslås på bakgrunn av drøftingen ovenfor at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd som begrenser adgangen til trekk i lønn og feriepenger i forhold til den lønn arbeidstaker med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand, utvides til å omfatte trekk etter skriftlig avtale jf. arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav c.

Flere høringsinstanser har fremholdt at det også bør settes grenser for selve adgangen til å inngå avtale om lønnstrekk. Departementet er enig i at det kan være grunn til å se på dette, men at spørsmålet må utredes nærmere før det eventuelt kan fremmes forslag i denne retning.

7.2 Trekk i lønn for arbeidstakers egenandel til tjenestepensjonsordninger

7.2.1 Bakgrunn

Det har siden 1. januar 2006 vært obligatorisk med tjenestepensjon i privat sektor. Slik tjenestepensjon må etableres enten etter lov om foretakspensjon eller lov om innskuddspensjon. Både foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven tillater i dag at arbeidstakerne betaler en egenandel til tjenestepensjonsordningen. I offentlig sektor betaler de fleste som er omfattet av en tjenestepensjonsordning en egenandel tilsvarende to prosent av lønnen. I privat sektor har slik egenandel ikke hatt særlig utbredelse i ytelsesordningene. I innskuddsbaserte ordninger ble eget innskudd fra de ansatte først tillatt gjennom lovreformen i 2006.

Ifølge en undersøkelse Fafo har gjort på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Fafo-rapport 2008:23 Tjenestepensjonsordninger i Norge - En undersøkelse av status og utviklingstrekk i privat sektor (Geir Veland), betalte 32 prosent av de ansatte en egenandel i ytelsesordningene i de undersøkte virksomhetene. Det foreligger ikke tall for de innskuddsbaserte ordningene.

Innskuddene kan plasseres i ulike pensjonsforvaltningsinstitusjoner avhengig av om pensjonsordningen er etablert etter foretakspensjonsloven (ytelsesbasert) eller etter innskuddspensjonsloven (innskuddsbasert). Ifølge innskuddspensjonsloven § 2-2 første ledd kan innskuddspensjonsordninger opprettes ved avtale med institusjon som har tillatelse til å drive virksomhet som bank, livsforsikringsselskap, pensjonskasse, innskuddspensjonsforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Ifølge foretakspensjonsloven § 1-1 annet ledd kan foretakspensjonsordning opprettes ved avtale med livsforsikringsselskap som har tillatelse fra norske myndigheter til å drive virksomhet i Norge (også de som er hjemmehørende i en annen EØS-stat), eller pensjonskasse som er godkjent av Kredittilsynet eller er etablert i en annen stat innen EØS-området etter nærmere bestemmelser gitt av Kongen. Institusjonene forestår forvaltningen av pensjonsordningen i samsvar med pensjonslovene.

I de senere årene er innskuddspensjon blitt stadig mer aktuelt for private virksomheter. Dette gjelder både ved overgang fra ulike ytelsesordninger og ved ny etablering i forbindelse med innføring av obligatorisk tjenestepensjon. Av den grunn er spørsmål om hjemmel for trekk av medlemsinnskudd til innskuddspensjonsordning også blitt aktualisert.

Det går ikke frem av lovene hvordan innskuddet fra medlemmene skal betales, og det fremgår ikke at medlemmene kan trekkes i lønn for dette innskuddet.

På denne bakgrunn er det reist spørsmål om hvorvidt arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav b gir hjemmel for trekk av egenandel til tjenestepensjonsordning, uten noen særskilt avtale med den enkelte. Mer generelt kan det spørres om bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er tilstrekkelig oppdatert og hensiktsmessig utformet i forhold til behov for trekk i lønn og feriepenger for ansattes egenandel til lovfestede og obligatoriske tjenestepensjonsordninger, eventuelt også til tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor.

7.2.2 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav b fastsetter at det kan gjøres trekk i lønn for

«...reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser.»

Bestemmelsen kom opprinnelig inn i arbeidervernloven av 1936 (§ 33 nr. 2) og er videreført uendret i senere lover ved revisjonene i 1956, 1977 og 2005. Det er svært sparsomme merknader i lovforarbeidene når det gjelder bestemmelsene om reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser.

Det går frem av tidlige forarbeider at begrepet «reglementerte innskudd» innebar at disse skulle være fastsatt gjennom arbeidsreglement. Gjeldende arbeidsmiljølov viderefører i stor grad regler om arbeidsreglement fra tidligere lover, for industriell virksomhet og handels- og kontorvirksomhet. I virksomhet som er bundet av tariffavtale kan arbeidsreglement fastsettes mellom arbeidsgiver og de tillitsvalgte ved skriftlig avtale. For øvrig må arbeidsreglement godkjennes av Arbeidstilsynet for å bli gyldig. Kravet om at innskudd til pensjons- og sykekasser måtte være fastsatt i arbeidsreglement for at arbeidsgiver skulle kunne foreta trekk, var sannsynligvis ment som et vern mot for høye trekk.

Bestemmelsen er konkret i sin form og av en slik karakter at den ikke lett kan tolkes videre enn sin ordlyd. Sivilombudsmannen har i flere uttalelser på 1990-tallet påpekt at de tilsvarende bestemmelsene i dagjeldende arbeidsmiljølov § 55 skulle verne arbeidstakerne mot trekk i lønn, noe som talte mot å tolke reglene utvidende. Sivilombudsmannens påpekning fikk blant andre som følge at trekkreglene i dagjeldende arbeidsmiljølov § 55 fikk en tilføyelse i 1995, slik at loven ga rom for lønnstrekk til premie for kollektiv hjemforsikring gjennom fagforbund. Dette og departementets merknader i forbindelse med lovendsringen støtter at bestemmelsene må tolkes strengt og uttømmende. Når paragrafen gir arbeidsgiver rett til trekk i lønn og feriepenger for reglementerte innskudd i pensjons- og sykekasser, kan bestemmelsen antakelig ikke benyttes som hjemmel for trekk i lønn for egenandel til tjenestepensjonsordning som for eksempel forvaltes av et livsforsikringsselskap.

7.2.3 Departementets høringsforslag

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det bør fastsettes en klar hjemmel for trekk av arbeidstakers eventuelle egenandel til tjenestepensjonsordninger som omfattes av foretakspensjons- eller innskuddspensjonsloven, som skulle erstatte gjeldende regel om trekk i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav b.

7.2.4 Høringsuttalelsene

De fleste høringsinstansene er enig i forslaget. Unio og Akademikerne påpeker imidlertid at dagens bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav b gjelder både offentlig og privat sektor og mener at det vil være hensiktsmessig at også en endret hjemmel for trekk gjør det.

7.2.5 Departementets vurderinger og forslag

Det er et omfattende regelverk for de obligatoriske pensjonsordningene i lov om innskuddspensjon og lov om foretakspensjon, og det er blant annet fastsatt en øvre grense for egenandel i begge lover på fire prosent av arbeidstakers lønn, jf. innskuddspensjonsloven § 5-6 og foretakspensjonsloven § 9-4.

Virksomhetene er forpliktet til å ha tjenestepensjonsordninger, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon, og arbeidstaker kan ikke frasi seg retten til medlemskap i pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven. En eventuell egenandel fastsatt etter reglene i lovene er obligatorisk for den enkelte arbeidstaker.

Det er i dag hjemmel for lønnstrekk for reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser. Pensjonskasser er en av flere typer forvaltningsinstitusjoner som etter loven kan forvalte pensjonsordningene. Nesten 93 prosent av alle tjenestepensjonsordningene administreres imidlertid ifølge Fafos undersøkelse av et livs- eller fondsforsikringsselskap. Kun syv prosent av virksomhetene har ordninger etablert i en egen pensjonskasse, og det er først og fremst de store bedriftene som har egne kasser. Regelverket er det samme uavhengig av hvilken forvaltningsinstitusjon som er valgt for den enkelte ordning. Da arbeidstakers egenandel er godt regulert ved alle typer forvaltning, bør det neppe være avgjørende for adgangen til lønnstrekk hvilken institusjon som velges for å forvalte pensjonsordningen i privat sektor.

Det har vært lite fokus på bestemmelsen om trekk for innskudd i pensjons- eller sykekasser opp gjennom tidene. En grunn til dette kan være at slike trekk i praksis har vært ansett for å være i arbeidstakers interesse. Departementet antar imidlertid at bestemmelsen om trekk for arbeidstakers eventuelle egenandeler er moden for revisjon, og at det bør foreslås en endring for å etablere hjemmel for lønnstrekk for arbeidstakernes egenandeler til de lovregulerte tjenestepensjonsordningene i privat sektor. Adgang til lønnstrekk for slike egenandeler vil legge til rette for en praktisk, sikker, og kostnadseffektiv innbetaling fra arbeidstaker.

Departementet antar at det i dag ikke er grunn til å videreføre kravet om at trekk må være fastsatt i arbeidsreglement. Tjenestepensjonsfeltet er så godt regulert gjennom lov og tariffavtaler at dette må være unødvendig. Det er heller ikke alle virksomheter som har plikt til å ha arbeidsreglement ifølge arbeidsmiljøloven § 14-16, men først og fremst industriell virksomhet og handels- og kontorvirksomhet av en viss størrelse.

Behovet for en klar hjemmel for trekk i lønn av arbeidstakers egenandel er reist i forhold til tjenestepensjonsordningene i privat sektor. I offentlig sektor betaler de fleste ansatte som er omfattet av en tjenestepensjonsordning en egenandel tilsvarende to prosent av lønnen. I staten er dette regulert i lov om Statens Pensjonskasse § 17, som fastsetter at den som utbetaler lønnen er ansvarlig for å holde tilbake og innbetale medlemmets egenandel til Statens Pensjonskasse uten godtgjøring fra Pensjonskassen. Tilsvarende regel er fastsatt i sykepleierpensjonsloven § 29. I kommunal sektor følger det av Hovedtariffavtalen i KS (vedtekter for tjenestepensjonsordningen) § 13-2 nr. 3 at «Forsikringstakeren er ansvarlig for at medlemsinnskuddet blir trukket fra før lønnen blir betalt». Adgang til lønnstrekk til arbeidstakers egenandel i kommunal sektor også normalt er fastsatt i den enkeltes arbeidsavtale.

De nevnte bestemmelser regulerer først og fremst arbeidsgivers plikter overfor pensjonskassene, men er også ansett for å gi lovhjemmel for trekk i forhold til arbeidstakerne.

Verken Fornyings- og administrasjonsdepartementet som arbeidsgiver i staten eller KS har fremmet noe behov for å utvide den foreslåtte ordlyden i høringsrunden. Arbeidstakernes egenandeler til pensjonsordningene i offentlig sektor må imidlertid anses like velregulert som i privat sektor, og departementet ser ikke at det er grunn til å behandle offentlig sektor annerledes enn privat sektor i spørsmålet om trekkadgang til arbeidstakers egenandel. Departementet vil også vise til at to av hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden i høringsomgangen har bedt om at trekkadgangen på dette området også skal gjelde offentlig sektor. Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke vil være betenkelig å utvide hjemmelen for trekk til også å gjelde tjenestepensjonsordninger for offentlig ansatte. For å etablere en lik behandling av trekkadgangen for arbeidstakernes egenandeler til pensjonsordninger i privat og offentlig sektor, foreslår således departementet at forslaget til ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav b utvides til også å omfatte trekk til egenandeler i offentlige tjenestepensjonsordninger.

Forslaget vil dermed både gi hjemmel for trekk for arbeidstakeres egenandeler til de obligatoriske tjenestepensjonsordningene i privat sektor og til de offentlige tjenestepensjonsordningene. Bestemmelsen foreslås å erstatte dagens bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd bokstav b.