1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen her foreslår departementet flere endringer i straffeloven, straffeprosessloven, sjøloven mv. Forslagene har ingen nær sammenheng med hverandre; det dreier seg om en såkalt samleproposisjon. De viktigste forslagene gjelder fast promillegrense for større skip og avholdspliktregler for skip som brukes i næring, et særskilt straffebud mot tortur, samt innføring av en forklarings- og utleveringsplikt overfor politiet for ansatte i finansinstitusjoner mv.

Promillegrensen for personer som tjenestegjør på større skip, er i dag utformet som en generell skjønnsmessig norm. Det avgjørende er om personen er beruset eller ikke. I praksis har det utviklet seg en veiledende grense på 1,5 promille. Departementet foreslår å innføre en fast promillegrense på 0,2 promille. Straffebudet skal kunne håndheves av Kystvakten.

Personer som tjenestegjør på norske skip med passasjersertifikat, har avholdsplikt. Proposisjonen inneholder et forslag om å utvide avholdsplikten til å gjelde på alle skip som brukes i næring samt på småbåter som brukes til passasjertransport i næring.

Formålet med disse lovforslagene er å styrke sikkerheten til sjøs. Bestemmelsene foreslås nedfelt i sjøloven.

Departementet legger også frem et forslag til endring i småbåtloven § 36 om utåndingsprøve og andre undersøkelser. Med endringen tas det sikte på å bringe terminologien i småbåtloven i samsvar med den som brukes i den tilsvarende bestemmelsen i vegtrafikkloven. Realitetsendringer er ikke tilsiktet.

Videre foreslår departementet å innføre et eget straffebud mot tortur. Norge har blitt kritisert av FNs torturkomité for ikke å ha noe særskilt straffebud mot tortur i samsvar med definisjonen i torturkonvensjonen. I Norge har man til nå, i likhet med de øvrige nordiske land, regnet det som tilstrekkelig i forhold til våre forpliktelser etter torturkonvensjonen at straffeloven inneholder andre - mer generelle - straffebud som rammer tortur. Etter departementets syn er dette fortsatt en akseptabel tolkning av forpliktelsen i konvensjonen, og det er vanskelig å forestille seg torturhandlinger som ikke ville være straffbare etter gjeldende rett. Departementet legger likevel avgjørende vekt på at FNs torturkomité konsekvent har oppfordret de enkelte landene til å ha egne straffebud mot tortur.

Det foreslåtte straffebudet retter seg mot en offentlig tjenestemann som påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte med det forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse eller om å avstraffe, true eller tvinge noen. Det samme gjelder dersom skaden eller smerten er påført på grunn av personens trosbekjennelse, rase, hudfarge, kjønn, homofile legning, leveform eller orientering eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Gjerningsbeskrivelsen bygger på definisjonen av tortur i torturkonvensjonen artikkel 1. Departementet foreslår at straffen skal være fengsel i inntil 15 år og at straffebudet tas inn som en ny § 117 a i straffeloven.

Personer som utfører arbeid for banker og andre finansinstitusjoner, er underlagt lovbestemt taushetsplikt om forhold de får kjennskap til gjennom sitt arbeid. Taushetsplikten gjelder i forhold til politiet, men må vike om vitnet innkalles til rettslig avhør eller retten gir pålegg om utlevering av dokumenter eller andre bevismidler. Ordningen innebærer at politiet er avhengig av rettens bistand om det er ønskelig å innhente opplysninger fra de aktuelle persongrupper.

Departementet oppfatter dagens ordning som lite hensiktsmessig og foreslår å innføre en forklarings- og utleveringsplikt overfor politiet for personer som utfører arbeid for banker og andre finansinstitusjoner. Hensikten med lovendringene er å gjøre det mulig for politiet å innhente opplysninger også disse persongruppene, uten å være tvunget til å innhente rettens samtykke.