6 Endringer i fritids- og småbåtloven § 36

6.1 Gjeldende rett

Fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr. 47 § 33 første ledd slår fast at ingen må føre eller forsøke å føre en småbåt under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. En småbåtfører skal i alle tilfeller anses som påvirket av alkohol dersom han eller hun har en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,8 promille. Bestemmelsen er en parallell til vegtrafikkloven § 22, med den vesentlige forskjell at bilførere regnes som påvirket ved en lavere alkoholkonsentrasjon i blodet (0,2 promille). Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år, jf. småbåtloven § 37.

Småbåtloven § 36 gir politiet hjemmel for å gjennomføre de undersøkelsene som er nødvendige for å få avdekket om en båtfører er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det er uttrykkelig sagt i forarbeidene til småbåtloven at § 36 utgjør en parallell til vegtrafikkloven § 22 a, jf. Ot.prp. nr. 51 (1997-98) side 34. Begrepsbruken i bestemmelsene er imidlertid noe forskjellig.

Etter småbåtloven § 36 første ledd kan politiet ta «utåndingsprøve» av båtføreren. Dersom dette gir grunn til å tro at vedkommende har ulovlig promille, kan han eller hun fremstilles for «undersøkelse». Det fremgår forutsetningsvis av tredje ledd at blodprøve og klinisk legeundersøkelse er aktuelle undersøkelsesformer.

Vegtrafikkloven § 22 a sondrer mellom «alkotest (foreløpig blåseprøve)» og «utåndingsprøve». Uttrykket «utåndingsprøve» ble tatt inn i bestemmelsen ved lov 4. juli 1991 nr. 49. I Ot.prp. nr. 61 (1989-90) side 7 uttales følgende om bakgrunnen for lovendringen:

«Vidare vart utandingsprøve ved endringslova i 1988 jamstelt med blodprøve som bevis. Men det synest naudsynt med ei avklaring mellom alkotesten politiet tek på vegen, og som berre er ein indikasjon og ikkje bevis, og den endelege utandingsprøva i spesielt analyseapparat på politikammeret. Ved framlegget til endring av første, andre, tredje og fjerde ledd vert det presisert at alkotesten blir teke ute på vegen og at resultatet av denne m.a. er ein føresetnad for utandingsprøva som politiet kan ta inne på politikammeret. Hvis føraren nektar å ta alkotesten ute på vegen, kan han takast direkte med til utandingsprøve på politikammeret.»

I tilknytning til småbåtloven § 36 er det imidlertid lagt til grunn i praksis at begrepet «utåndingsprøve» også omfatter - og derved gir hjemmel for - alkotester. Grunnen er dels at det apparatet en bruker til utåndingsprøver i vegtrafikklovens forstand (Intoxilyzer 5000-N), vanskelig kan brukes i båter. Størrelsen på apparatet gjør at det må være stasjonert på politistasjon/ lensmannskontor. Hvis § 36 bare ga hjemmel for å foreta slike prøver, ville det for eksempel ikke være praktisk gjennomførbart å foreta rutinekontroller til sjøs, slik det er hjemmel til i medhold av § 36 første ledd nr. 3. Det er heller ikke noe i forarbeidene til småbåtloven som indikerer at § 36 ikke gir hjemmel for at politiet kan foreta alkotest av båtførere, jf. Ot.prp. nr. 51 (1997-98) side 27. Det har dessuten formodningen for seg at begrepet skal forstås på samme måte innbyrdes i småbåtloven, jf. § 33 siste ledd siste punktum, som igjen skal forstås på samme måte som i vegtrafikkloven § 22 a, jf. Ot.prp. nr. 51 (1997-98) side 34.

Rent språklig kan uttrykket «utåndingsprøve» godt sies å omfatte både alkotest og utåndingsprøve i vegtrafikklovens forstand. Uttrykket er vidt nok til å omfatte alle typer blåseprøver. Ser en § 36 og § 22 a i sammenheng, er det imidlertid vel så naturlig å tolke uttrykket «utåndingsprøve» i § 36 første ledd som om det stod «alkotest», slik som i § 22 a første ledd. Utåndingsprøve i vegtrafikklovens forstand må i så fall anses som en undersøkelsesmetode som omfattes av § 36 annet ledd første punktum i fritids- og småbåtloven. Hvilket av disse to alternativene som bør legges til grunn, er ikke uten videre gitt. Den sistnevnte løsningen synes å være best i tråd med forutsetningene i forarbeidene og med hvordan håndhevingsprosedyren rent faktisk må skje i praksis. Det er også slik bestemmelsen praktiseres. Valget mellom tolkningsalternativene har imidlertid neppe noen realitetsbetydning.

6.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet anførte i høringsnotatet at det er uheldig at begrepet «utåndingsprøve» har forskjellig innhold i to beslektede lover som begge omhandler håndheving av promillebestemmelser (side 26):

«Når praktiske årsaker umuliggjør å gjennomføre bevismessig gyldige utåndingsprøver til sjøs, når fritids- og småbåtloven § 36 første ledd i praksis forstås som en hjemmel for alkotest, og når denne praksisen er i samsvar med slik bestemmelsen best bør forstås i lys av forarbeider og reelle hensyn, bør det etter departementets syn foretas en språklig tilpasning av bestemmelsen. Departementet vil også peke på at en omformulering av § 36 vil gi bedre innbyrdes sammenheng med begrepsbruken i fritids- og småbåtloven, jf. foran om at begrepet «utåndingsprøve» i § 33 siste ledd skal forstås på samme måte som det tilsvarende begrepet i vegtrafikkloven § 22 a. Det er dessuten ønskelig å skille klart mellom hva som er indikasjon på påvirkning og hva som er bevismidler. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at fritids- og småbåtloven utformes på samme måte som vegtrafikkloven § 22 a.»

6.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Den Norske Advokatforening og Motorbåtførernes Avholdsforbund støtter forslaget.

Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med det som ble sendt på høring.