10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Endringer i straffeloven

Til § 117 a

Departementet foreslår at det innføres et særskilt straffebud mot tortur. Et hovedformål er å oppfylle anbefalingen fra FNs torturkomité om å ha et eget straffebud mot tortur i samsvar med definisjonen av tortur i torturkonvensjonen artikkel 1, se nærmere punkt 7 foran. Det er vanskelig å tenke seg handlinger som omfattes av utkastet, som ikke allerede rammes av mer generelle bestemmelser om legemskrenkelser, frihetsberøvelse, tvang, trusler, misbruk av myndighet mv.

Første ledd første punktum slår fast at tortur straffes med fengsel i 15 år. «Tortur» er definert i annet ledd. Medvirkning er straffbart, jf. annet punktum.

Annet ledd definerer hva som menes med tortur. Innledningsvis går det frem at straffebudet bare retter seg mot offentlige tjenestemenn. Dette begrepet er definert i tredje ledd.

Torturbestemmelsen kommer bare til anvendelse når den offentlige tjenestemannen opptrer som sådan. Dersom tjenestemannen i fritiden opptrer på den måten som er beskrevet i straffebudet av årsaker som ikke har sammenheng med posisjonen som offentlige tjenestemann, faller handlingen utenfor utkastet. En fengselsbetjent påfører for eksempel sin nabo alvorlig fysisk smerte for å få naboen til å tilstå at han har vært utro med fengselsbetjentens kone. Men handlingen vil rammes av mer generelle straffebud, som bestemmelsene om legemskrenkelser.

Det forhold at handlingen har skjedd utenfor ordinær arbeidstid er derimot uten betydning for om straffebudet mot tortur er anvendelig eller ikke, dersom de øvrige vilkår er oppfylt. Med mindre flere på samme arbeidssted er sammen om ugjerningen, vil det typiske ved tortur nettopp være at handlingen skjer i det skjulte, og da ofte på steder og til tider hvor handlingen ikke lett vil bli oppdaget.

Kjernen i torturbegrepet er at en offentlig tjenestemann påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte av nærmere angitte grunner. Straffebudet er et skadedelikt: Det er et krav at skade eller smerte faktisk er påført. Dersom dette ikke er tilfellet, dreier det seg i høyden om forsøk på tortur, jf. straffeloven § 49.

Begrepet smerte er også ment å fange opp konvensjonens alternativ «lidelse».

Skade skal forstås på samme måte som i straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse. I motsetning til ved alternativet «smerte», er det ikke et krav at skaden er alvorlig. Det kreves heller ikke at den fornærmede er påført alvorlig smerte.

Det er ikke et krav at den fornærmede er påført skade, dersom han er påført alvorlig fysisk eller psykisk smerte. Enkelte former for tortur særpreges nettopp ved at offeret påføres intens smerte uten at det nødvendigvis inntrer en skade. Vedkommende blir for eksempel utsatt for elektriske støt eller meget sterk kulde eller varme, eller stukket med nåler på særlig følsomme steder på kroppen - uten å bli påført skade. Eller han blir utsatt for en svært skremmende opplevelse: Gjerningspersonen holder for eksempel den fornærmedes barn ut gjennom et vindu mange etasjer over bakken og truer med å slippe det.

Den fysiske eller psykiske smerten må være alvorlig. Ved vurderingen av alvorligheten må det både legges vekt på intensiteten og varigheten av smerten. Selv kortvarig smerte kan være alvorlig dersom den er svært sterk. Og jo lengre smerten varer, desto mindre krav må det stilles til intensiteten. Men også langvarig smerte må være av en viss styrke.

Blir den fornærmede påført både fysisk og psykisk smerte, er den samlede smertepåføring avgjørende ved vurderingen av om smerten er alvorlig.

Gjerningspersonen må forsettlig ha påført skaden eller den alvorlige fysiske eller psykiske smerten, jf. straffeloven § 40. Mens skadebegrepet er objektivt, er graden av smerte langt mer subjektivt - avhengig av den fornærmedes smerteterskel. Det avgjørende for om alvorlig smerte er påført objektivt sett, er den fornærmedes egen oppfatning av smerten. Men har vedkommende lavere smerteterskel enn vanlig, vil forsettskravet ofte ikke være oppfylt. Det avgjørende er om gjerningspersonen på handlingstidspunktet visste at den fornærmede var spesielt følsom for smerte eller ikke.

Tåler den fornærmede langt mer smerte enn vanlig, slik at han ikke opplevde smerten som alvorlig til tross for at folk flest ville ha gjort det, foreligger det objektivt sett ikke alvorlig smerte. Men gjerningspersonen vil kunne straffes for forsøk dersom han hadde til forsett å påføre alvorlig smerte.

Påføringen av skade eller alvorlig smerte må skje av en av de grunner som bokstav a til c nevner. Bokstav a og bokstav b stiller krav om et nærmere bestemt forsett; hensikt er ikke et krav.

Bokstav a retter seg mot en offentlig tjenestemann som påfører en annen person alvorlig smerte med forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse. Tilståelsen kan gjelde et straffbart forhold, men kan også gjelde andre omstendigheter.

Bokstav b rammer det forsett om å avstraffe, true eller tvinge noen. «Avstraffe» er ikke begrenset til «straff» etter straffeloven. Alle former for gjengjeldelser og represalier omfattes. Det kreves ikke at den fornærmede har begått en straffbar handling. En offentlig tjenestemann påfører for eksempel en person skade eller alvorlig smerte fordi personen har en bestemt politisk holdning.

«Avstraffe» må, sett i sammenheng med forsettskravet, forstås slik at gjerningspersonen har et bevisst forhold til at han straffer den fornærmede, det er ikke uten videre nok at den fornærmede selv opplever handlingen som en straff. En politimann har for eksempel pågrepet en person som har misbrukt et lite barn seksuelt og skadet det alvorlig. Overgriperen er klart utilregnelig og vil tydeligvis ikke kunne straffes. Skader politimannen ham for at han i alle fall skal få noe «straff», er alternativet «avstraffe» oppfylt.

Utenfor begrepet «avstraffe» faller handlinger som har skjedd i et øyeblikks reaksjon i sterk affekt, uten at den det gjelder, tenker nærmere etter hvorfor han handler som han gjør. En politimann blir for eksempel spyttet i munnen av en pågrepet person og blir så sint at han - uten å tenke seg nærmere om - slår personen midt i ansiktet så nesen brekker.

«True» og «tvinge» skal forstås på samme måte som i henholdsvis straffeloven § 227 om trusler og § 222 om tvang.

Konvensjonen skiller mellom den fornærmede og en tredjeperson i forhold til alternativene om å oppnå opplysninger eller en tilståelse, avstraffe, true eller å tvinge. Et tilsvarende skille er ikke trukket opp i utkastet i proposisjonen her. Handlingen skal likevel regnes som tortur uavhengig av om den som skal gi opplysninger e.l., er den fornærmede eller en tredjeperson.

Bokstav c rammer den som påfører en annen smerte på grunn av personens trosbekjennelse, rase, hudfarge, kjønn, homofile legning, leveform eller orientering eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Utkastet bygger på tilsvarende formuleringer i straffeloven § 135 a om blant annet rasistiske ytringer, og skal forstås på samme måte. I tillegg er diskriminering på grunn av kjønn tatt inn.

Konvensjonen bruker formuleringen «av hvilken som helst årsak basert på diskriminering av noen art». Fordi begrepet diskriminering har en uklar rekkevidde, har departementet valgt å spesifisere de mest praktiske formene for diskriminering i lovteksten. Andre aktuelle former for diskriminering vil imidlertid lett kunne omfattes av alternativet «avstraffe». En offentlig tjenestemann påfører for eksempel en annen person alvorlig smerte på grunn av personens politiske overbevisning.

Enkelte høringsinstanser har vært opptatt av å trekke grensen mot politivold. Spørsmålet vil først oppstå dersom politimannen påfører skade eller alvorlig fysisk eller psykisk smerte. Departementet antar at politivold ofte vil skje i affekt som et øyeblikkets reaksjon på en handling fra en pågrepet person. Handlingen vil da i utgangspunktet falle utenfor alternativet «avstraffe», jf. foran, og de øvrige alternativene vil trolig sjelden være oppfylt. Dersom handlingen derimot har preg av planmessig avstraffelse, jf. eksempelet med den utilregnelige seksualforbryteren, bør derimot politivolden omfattes av torturdefinisjonen. Det samme gjelder dersom en politimann skader en siktet eller påfører ham alvorlig smerte for å få ham til å tilstå eller komme med opplysninger, eller av grunner som nevnt i bokstav c.

Tredje ledd definerer offentlig tjenestemann. Dette er for det første enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune jf. første punktum bokstav a. Definisjonen bygger på Straffelovkommisjonens opprinnelige definisjon av begrepet i utkast til § 17 i en ny straffelov og skal forstås på samme måte, se nærmere i NOU 1992: 23 side 63-66.

Første punktum bokstav b tar sikte på å fange opp enkelte persongrupper som ikke kan sies å utøve offentlig myndighet, men som har tjeneste eller oppdrag som staten eller kommunen har som et lovpålagt ansvar å sørge for at noen påtar seg og/eller som det offentlige helt eller delvis må betale for. Eksempler er offentlig oppnevnte forsvarere, bistandsadvokater, advokater som helt eller delvis blir betalt etter reglene om fri rettshjelp, bobestyrere mv. «Tjeneste eller arbeid» skal forstås på samme måte som i straffeloven § 121 første ledd om brudd på taushetsplikt.

Bokstav a og bokstav b må leses i sammenheng. Utenfor bokstav a faller personer som er ansatt i et statlig eller kommunalt organ, men som ikke utøver offentlig myndighet, for eksempel ansatte i etater som driver offentlig tjenesteyting, som helsetjenester og undervisning. Meningen er ikke at slike persongrupper skal fanges opp av bokstav b i stedet. Det gjelder selv om det i loven er nedfelt en plikt for det offentlige til å yte den aktuelle tjenesten. At det offentlige gjennom kontrakt setter ut ansvaret for å yte tjenesten til en privat bedrift, setter ikke saken i noen annen stilling. Denne løsningen følger også av bruken av begrepet «oppnevne», som sikter til at bestemte enkeltpersoner blir gitt et avgrenset oppdrag.

Tredje ledd annet punktum utvider torturbestemmelsen til også å gjelde de tilfeller hvor en torturhandling er begått av en person som ikke selv faller inn under definisjonen av offentlig tjenestemann, men som handlet etter oppfordring eller med uttrykkelig eller underforstått samtykke fra en offentlig tjenestemann. Bestemmelsen fanger opp en del situasjoner hvor den offentlige tjenestemannen medvirker psykisk til ugjerningen. «Samtykke» forutsetter selvsagt ikke at tjenestemannen er berettiget til å samtykke i handlingen; det sentrale er at han faktisk anerkjenner eller sier seg enig i handlingen. Både uttrykkelig og underforstått samtykke omfattes. Med underforstått samtykke menes at tjenestemannen opptrer slik at den andre forstår at han samtykker i handlingen, uten at dette sies med rene ord. En politimann står for eksempel og ser på at en leder for en rasistisk organisasjon påfører en person med en annen etnisk opprinnelse alvorlig smerte uten å gripe inn.

Departementet foreslår ikke en regel tilsvarende fjerde ledd i utkastet i høringsbrevet om unntak for lovlig strafforfølgning. Om bakgrunnen se punkt 7.3.4 foran. Unntak vil imidlertid følge av den alminnelige rettsstridsreservasjonen.

Straffebudet mot tortur bør etter departementets syn ikke kunne brukes i konkurrens med de straffebestemmelser som etter gjeldende rett dekker gjerningsbeskrivelsen i utkastet, som straffebudene om legemskrenkelser, tvang, trusler eller misbruk av myndighet. Strafferammen er den samme som ved grov legemsbeskadigelse. Det forhold at den fornærmede er påført slik skade eller mindre alvorlig skade bør derfor heller ikke føre til at straffebudet mot tortur og bestemmelser om legemskrenkelser kan brukes i konkurrens. Det samme gjelder dersom den fornærmede dør som følge av handlingen, så lenge gjerningspersonens forsett ikke omfatter dødsfølgen.

Straffebudet mot tortur er derimot ikke utformet med sikte på å fange opp de tilfeller hvor noen i forbindelse med tortur forsettlig dreper sitt offer eller hvor offeret er utsatt for voldtekt eller andre seksuallovbrudd. Torturbestemmelsen bør derfor kunne anvendes i konkurrens med slike straffebud.

Til § 152 b

Departementet foreslår å endre straffelovens § 152 b annet ledd nr. 2 slik at bestemmelsen viser til naturvernloven kapittel II. Bestemmelsen ble ved lov 15. juni 2001 nr. 79 ved en feil endret slik at den nå viser til naturvernloven kapittel III.

Til § 422

Annet ledd oppheves som overflødig ved siden av utkastet til ny § 143 i sjøloven.

Til § 426 første ledd nr. 4

Som følge av at promilleregelen gjøres generell og nå skal omfatte alle som utfører en tjeneste av vesentlig betydning for sikkerheten til sjøs, oppheves § 426 første ledd nr. 4 om underordnet på norsk skip som er beruset i tjenesten som overflødig. Dagens nr. 5 til nr. 9 blir nye nr. 4 til nr. 8.

10.2 Endringer i avholdspliktloven

Som følge av at reglene om avholdsplikt på norske skip foreslås innarbeidet i sjøloven, oppheves avholdspliktloven § 9. Paragraf 9 gir hjemmel til å regulere i forskrift de spørsmål som nå foreslås regulert i sjøloven. Avholdsforskriften, som er gitt med hjemmel i § 9, vil også bli opphevet.

10.3 Endring i utleveringsloven

Til § 16

Endringen i nr. 2 tredje punktum er av redaksjonell karakter. Den skyldes at en tidligere endring ved lov 28. juni 2002 nr. 55 av straffeprosessloven § 275 tredje ledd til femte ledd ikke ble fulgt opp av en tilsvarende endring av henvisningen i § 16 nr. 2 tredje punktum. Henvisningen i § 16 nr. 2 tredje punktum er i dag til straffeprosessloven § 275 tredje ledd. Den riktige henvisningen skal være til § 275 femte ledd.

10.4 Endringer i straffeprosessloven

Til § 210

Bestemmelsen i annet ledd annet punktum om at § 197 tredje ledd gjelder tilsvarende, foreslås flyttet til et nytt fjerde ledd. Endringen er utelukkende av lovteknisk art.

Etter departementets forslag til nytt tredje ledd skal påtalemyndigheten kunne pålegge vitner som nevnt i § 230 annet ledd, å utlevere dokumenter eller andre ting som antas å ha betydning som bevis, og som omfattes av forklaringsplikten for politiet. Se nærmere om forklaringsplikten etter § 230 annet ledd i de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

Begrepet «dokumenter eller andre ting» skal forstås på samme måte som «ting» i bestemmelsens første ledd. Et pålegg om utlevering kan derfor også knytte seg til opplysninger som er lagret elektronisk, for eksempel om telefonsamtaler eller bevegelser på en bankkonto.

Normalt kan et pålegg om utlevering etter bestemmelsens tredje ledd bare gis i straffesaker hvor det allerede er åpnet etterforskning, jf. plasseringen i lovens kapittel 18 om etterforskning. Dette gjelder likevel ikke uten unntak. Dersom sterke allmenne hensyn tilsier at utlevering skjer, kan pålegg om utlevering gis uten hensyn til om det er åpnet etterforskning i straffesak, jf. tredje ledd annet punktum. Unntaket tar særlig sikte på forsvinningssakene, jf. merknadene til § 230 annet ledd.

Etter fjerde ledd gjelder § 197 tredje ledd tilsvarende når påtalemyndigheten gir pålegg om utlevering i medhold av § 210 annet eller tredje ledd. Beslutningen skal derfor så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder. Videre skal det fremgå hva som er formålet med pålegget og hva det omfatter. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes.

Til § 230

Departementets forslag til nytt annet ledd første punktum innebærer at det innføres en forklaringsplikt overfor politiet for personer som er underlagt taushetsplikt etter sparebankloven § 21, forretningsbankloven § 18, forsikringsvirksomhetsloven § 1-3, finansieringsvirksomhetsloven § 3-14, verdipapirhandelloven § 9-8 eller verdipapirregisterloven § 8-1. Forklaringsplikten slår igjennom overfor den lovpålagte taushetsplikten etter de nevnte bestemmelser, men også overfor eventuelle avtalebestemmelser om taushetsplikt, jf. henvisningen til «taushetsplikten eller taushetsplikt etter avtale». Forklaringsplikten slår derimot ikke igjennom i forhold til annen lovpålagt taushetsplikt, jf. også det som etter utkastet skal være fjerde ledd i § 230 (dagens tredje ledd).

Forklaringsplikten inntrer først når det er åpnet etterforskning i en konkret straffesak. Dette følger av bestemmelsens plassering i lovens kapittel 18 om etterforskning. Forklaring og annen overlevering av informasjon ved mistanke om lovbrudd i saker hvor det ennå ikke er innledet etterforskning, må eventuelt skje med hjemmel i hvitvaskingsloven.

Utgangspunktet om at forklaringsplikten bare gjelder i straffesaker, kan fravikes. Også i andre saker inntrer det en forklaringsplikt dersom sterke allmenne hensyn tilsier at forklaring gis, jf. annet ledd annet punktum.

Dette alternativet tar først og fremst sikte på å åpne for formidling av opplysninger til politiet i forsvinningssaker, hvor det kan være grunn til å frykte at noe har tilstøtt den forsvunne. Allerede i dag kan man i en del av disse sakene gi politiet opplysninger ut fra nødrettsbetraktninger, jf. straffeloven § 47. Departementet ønsker imidlertid en klar regel om at personer som utfører arbeid for finansinstitusjoner mv., ikke bare kan - men også plikter - å gi politiet opplysninger i slike saker, uten at dette innebærer et brudd på den ansattes taushetsplikt etter lov eller avtale.

10.5 Endringer i sjøloven

Til nytt kapittel 6 A

Departementet foreslår å ta inn bestemmelser om promillegrense og avholdsplikt i et nytt kapittel 6 A i sjøloven. Dette er regler som tidligere har vært nedfelt i straffeloven § 422 annet ledd og avholdspliktloven § 9, jf. avholdsforskriften. Bestemmelsene hører ikke naturlig inn under et av de eksisterende kapitlene i sjøloven, og foreslås derfor inntatt i et eget kapittel etter kapittel 6 om skipsføreren. Plasseringen i sjøloven er drøftet nærmere i punktene 3.7 og 4.2.6.

Til § 143

Første ledd første punktum forbyr noen å føre skip når vedkommende har en alkoholkonsentrasjon i blodet som overstiger 0,2 promille eller en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften som overstiger 0,1 milligram per liter luft, jf. nr. 1 og 2. Vegtrafikkloven § 22 første ledd har i tillegg til den faste promillegrensen en tilleggsregel om at føreren ikke må være påvirket av alkohol. En slik regel er ikke foreslått i utkastet. Med en promillegrense på 0,2 skal det svært mye til for at en person som har en promille under grensen, likevel er påvirket. Departementet antar at alkoholkonsentrasjoner under 0,2 promille er av så marginal betydning for en persons evne til å føre et skip at bestemmelsen avgrenses mot disse tilfellene. Bakgrunnen for innføringen av en fast grense og for hvor grensen skal trekkes, er nærmere drøftet i punktene 3.3 og 3.4.

Dersom en person har inntatt et annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol, omfattes han derimot av forbudet dersom han karakteriseres som «påvirket», jf. nr. 3. I forhold til slike stoffer er det vanskelig å innføre en fast promillegrense fordi påvirkningsgraden vanligvis er vanskelig å måle.

Spørsmålet om 0,2-grensen er overtrådt eller om en person er påvirket, skal forstås på samme måte som i vegtrafikkloven § 22.

Forbudet retter seg mot den som fører skipet. Begrepet omfatter skipsføreren, dvs. den som har det øverste ansvaret om bord, men også den som faktisk fører skipet. Tredje punktum utvider forbudet til også å gjelde andre persongrupper.

Forbudet gjelder også for forsøk. Straffebudet er fullbyrdet når føreren har forsøkt å føre skipet (fremrykket fullbyrdelse), jf. formuleringen «forsøke å føre». Det innebærer at forsøket ikke kan bli straffritt ved tilbaketreden fra forsøk, jf. straffeloven § 50, og at den særlige straffutmålingsregelen for forsøk i straffeloven § 51 ikke gjelder. Skipsføreren møter for eksempel opp synlig beruset og nektes å gjøre tjeneste.

Regelen gjelder bare om bord på skip som har en største lengde på 15 meter eller mer. For skip som har en største lengde på inntil 15 meter, reguleres forholdet uttømmende i småbåtloven.

Se nærmere punkt 3.9 om regelens geografiske virkeområde.

Første ledd annet punktum foreskriver at villfarelse om alkoholkonsentrasjonens størrelse ikke fritar for straff. Utkastet bygger på Straffelovrådets forslag til ny straffeloven § 422 a første ledd siste punktum. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i småbåtloven § 33 annet ledd siste punktum og vegtrafikkloven § 22 første ledd siste punktum. - Er den det gjelder, ikke klar over at han har fått i seg alkohol eller et annet berusende eller bedøvende middel, gjelder de vanlige reglene om villfarelse i straffeloven § 42, ikke § 143 første ledd annet punktum. Han kan dermed frifinnes for straff til tross for villfarelsen. Forutsetningen er at villfarelsen ikke er uaktsom, se nedenfor.

Første ledd tredje punktum utvider forbudet i første punktum til å gjelde for andre som utfører eller forsøker å utføre tjeneste av vesentlig betydning for sikkerheten til sjøs. Hvem som omfattes skal bero på en konkret vurdering av den enkelte tjenestens betydning for sjøsikkerheten. Elementer i denne helhetsvurderingen er både betydningen for skipets indre forhold, som last, maskineri og kontroll med de ansatte, så vel som ytre forhold, som sjøens farer og andre trafikanter på sjøen, samt det marine miljø. Hvem og hvor mange som må anses for å utføre tjeneste av vesentlig betydning for sikkerheten til sjøs om bord på et passasjerskip, vil for eksempel kunne påvirkes av hvilket farvann skipet befinner seg i. I tillegg til skipsføreren, som allerede rammes etter første punktum, vil dette normalt være vakthavende offiserer på dekk og førstemaskinist. I tillegg synes det naturlig at de som inngår i skipets sikkerhetsbemanning, er omfattet. Også personer som inngår i skipets evakuerings- og beredskapsplaner, vil gjennomgående ha en oppgave av betydning for sjøsikkerheten. Men for å omfattes av promillebestemmelsen må den enkeltes tjeneste være av vesentlig betydning for sjøsikkerheten. Motsetningsvis faller stuert og telegrafist, som straffeloven § 422 rammer i dag, vanligvis utenfor. For øvrig vises det til nærmere drøftelse av dette i punkt 3.5.

Forbudet gjelder alltid for den som utfører tjeneste som los.

Annet ledd rammer etterfølgende alkoholnytelse. Bestemmelsen bygger på forslaget fra Straffelovrådet til ny § 422 a tredje ledd, vegtrafikkloven § 22 annet ledd, luftfartsloven § 6-11 annet ledd og småbåtloven § 33 tredje ledd. Den skal forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i småbåtloven, se nærmere drøftelse av dette i punkt 3.10.

Tredje ledd første punktum viderefører skyldkravet og strafferammen i straffeloven § 422 annet ledd. Etterfølgende alkoholnytelse straffes på samme måte som overtredelse av første ledd. Både forsett og uaktsomhet rammes. Uaktsom overtredelse kan for eksempel skje hvis styrmannen har fått i seg alkohol uten å vite det, men kan klandres fordi han ikke skjønte at det var alkohol han drakk.

Som hovedregel idømmes den som overtrer straffeloven § 422 annet ledd, ubetinget fengsel, jf. høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 1995 side 1878. Dagens straffutmålingspraksis vil fortsatt ha en viss relevans etter de nye reglene. Men det må tas i betraktning at denne praksis stort sett knytter seg til føring av skip med 1,5 i promille eller mer. Dreier det seg om lavere promille, må dette vektlegges ved straffutmålingen. Det er stor forskjell på å føre båt med henholdsvis 1,5 og 0,25 i promille. De mer detaljerte straffutmålingsreglene i vegtrafikkloven § 31 med forarbeider kan gi en viss veiledning. Men graden av fare kan variere alt ettersom promilleføringen skjer med skip eller motorvogn. I tillegg kommer at utkastet § 143 i motsetning til vegtrafikkloven § 31, jf. § 22 rammer en videre personkrets enn bare føreren. Foruten promillens størrelse og lovbryterens stilling og ansvar på skipet, vil omstendigheter som skipets størrelse, type farvann, fart og værforhold ha en særlig betydning.

Ved siden av straff kan en person idømmes rettighetstap, jf. straffeloven § 29 jf. § 15. Sjøfartsdirektoratet mener at det bør åpnes for inndragning av sertifikater ved brudd på promilleregelen. Riksadvokaten fremhever at det er en svakhet ved dagens regler at det ikke er adgang til midlertidig beslag av sertifikater eller suspensjon av retten til å føre skip mv. Disse spørsmålene ble ikke drøftet i høringsnotatet. Departementet finner det derfor ikke riktig å gå nærmere inn på dem i proposisjonen her.

Tredje ledd annet punktum foreskriver at overtredelse skal anses som forseelse, og viderefører derved gjeldende rett.

Til § 144

Første ledd viderefører samt utvider avholdsplikten til sjøs i forhold til avholdspliktsloven § 9 med forskrift, som samtidig foreslås opphevet. Bestemmelsen omfatter alle skip med største lengde 15 meter eller mer som brukes i næring. Krigsskip faller således utenfor. I tillegg omfattes småbåter som driver passasjertransport i næring. Småbåter som ikke omfattes av promilleregelen i småbåtloven, omfattes heller ikke av avholdsplikten. Det vises til nærmere begrunnelse for denne avgrensningen i punkt 4.2.1.

Avholdsplikten gjelder både for føreren av båten ( første punktum) og for andre personer som utfører tjeneste av vesentlig betydning for sikkerheten ( annet punktum). Uttrykket «som utfører tjeneste av vesentlig betydning for sikkerheten» er ment å omfatte den samme persongruppen som sjøloven ny § 143 første ledd tredje punktum. Det vises til særmerknaden til denne bestemmelsen.

Bestemmelsens geografiske anvendelsesområde følger av straffeloven § 12, jf. punkt 4.2.5 foran.

Annet ledd utvider avholdsplikten som følger av første punktum til også å gjelde i de siste 8 timene før tjenesten tar til. Se nærmere om dette i punkt 4.2.3.

Tredje ledd innebærer ingen endring i dagens rettstilstand for så vidt gjelder at overtredelsen skal anses som en forseelse samt strafferammen. Skyldkravet er også likt med ett unntak: Etter avholdsforskriften er det krav om kjennskap til den forestående tjenesten, jf. forskrift 11. oktober 1963 § 1 annet ledd. Etter forslaget er det tilstrekkelig at det kan betegnes som uaktsomt av vedkommende ikke å kjenne til når tjenesten skal begynne.

Til § 145

Bestemmelsen regulerer adgangen for politiet til å ta alkotest av en person og til å fremstille vedkommende til undersøkelsen. Bestemmelsen er en parallell til småbåtloven § 36 og følger i hovedtrekk opp Straffelovrådets utkast til straffeloven § 422 a femte til syvende ledd. En tilsvarende bestemmelse gjelder også for føring av motorvogner, jf. vegtrafikkloven § 22 a. Ordlyden er utformet i tråd med forslaget til endring av småbåtloven § 36, se nedenfor.

Det foreslås at Kystvakten gis den samme kompetansen som politiet har etter sjøloven § 145, se utkastet til kystvaktloven § 12 første ledd ny bokstav j.

10.6 Endring i kystvaktloven

Ved forslaget til kystvaktloven § 12 første ledd ny bokstav j tillegges Kystvakten myndighet til å håndheve sjøloven §§ 143 og 144. Det vises til nærmere drøftelse av dette i punkt 3.8 og 4.2.7.

10.7 Endringer i fritids- og småbåtloven

Til § 33

Første ledd ny nr. 3 utvider promillebestemmelsen til å gjelde alle småbåter som brukes til passasjertransport i næring. Dette har praktisk betydning for båter som faller utenfor nr. 1 eller nr. 2.

Nytt fjerde ledd første punktum foreskriver at om bord på alle småbåter som brukes til passasjertransport i næring, skal promillebestemmelsen gjelde enhver som utfører tjeneste om bord som er av vesentlig betydning for sikkerheten til sjøs. Bestemmelsen er ment å omfatte de samme personene som er underlagt promilleregler for større skip og avholdsplikt i sjøloven ny §§ 143 og 144, se merknadene til disse bestemmelsene samt nærmere drøftelser i punkt 3.5 og 4.2.2. Av opplysningsgrunner foreslås det i annet punktum en henvisning til avholdspliktregelen i sjøloven § 144, jf. dens første ledd nr. 2, som gjelder småbåter som omfattes av forbudet i småbåtloven § 33 første ledd og som brukes til passasjertransport i næring.

Til § 36

Departementet foreslår å utforme § 36 etter mønster av vegtrafikkloven § 22 a for å klargjøre bruken av alkotest og utåndingsprøve, se nærmere punkt 6 foran.

Til § 37

Straffeloven § 422 annet ledd videreføres i sjøloven § 143 bare for så vidt gjelder skip som faller utenfor småbåtlovens anvendelsesområde. Avgrensningen i § 37 tredje punktum i forhold til denne bestemmelsen oppheves derfor som overflødig.

10.8 Ikraftsetting

Det nye straffebudet mot tortur - straffeloven § 117 a - samt endringene i straffeloven § 152 b, utleveringsloven og småbåtloven § 36 trer i kraft straks. For øvrig overlates det til Kongen å fastsette det nærmere tidspunktet for ikraftsetting. Samtidig med ikrafttredelsen av de nye reglene om avholdsplikt må avholdsforskriften oppheves. Av hensyn til sikkerheten til sjøs ser en det som naturlig å arbeide for snarlig ikraftsetting av loven.