8 Verdigrunnlag og overordnet mål for regjeringens rusmiddelpolitikk

Det overordnede målet for regjeringens rusmiddelpolitikk er å redusere de negative konsekvensene av rusmiddelbruken for enkeltpersoner og samfunnet. Å begrense skadene av narkotika forutsetter en koordinert innsats i en helhetlig og balansert narkotikapolitikk. En helhetlig tilnærming er ikke bare viktig på det nasjonale området, men også i det internasjonale arbeidet. Regjeringens rusmiddelpolitikk handler om solidaritet med enkeltmennesker og om samfunnets evne til å utøve solidaritet. Rusmiddelproblemer handler om sosial ulikhet, om samfunnsutvikling, om utstøting av mennesker som ikke lykkes og om det å mestre utfordringer i skole og arbeidsliv. Det holdes fast ved menneskers rett til verdighet, også i de mest krevende situasjonene. Samtidig skal forbudet mot omsetning, oppbevaring og bruk av narkotika opprettholdes og innsatsen målrettes for å hindre tilvirking, innførsel og omsetning. Regjeringens narkotikapolitikk legger således til grunn at en vellykket tilnærming, forutsetter en balansert tilnærming, hvor hensynet til reaksjon og forebygging må avveies mot individuelle hensyn og enkeltmenneskers behov for hjelp, ivaretakelse, behandling og rehabilitering samt skadereduksjon. For sterk vektlegging av ett hensyn kan gi negative konsekvenser for et annet.

Narkotikaproblemene rammer et stort antall mennesker, familiene deres og de nære omgivelsene. Narkotikabruk har betydelige omkostninger for samfunnet i form av kriminalitet, utgifter til rettshåndhevelse, forebyggende tiltak, helse- og sosialtjenester og menneskelig lidelse. Narkotika er blitt billigere og mer tilgjengelig de senere årene. Det gjelder for de fleste land. I Norge ligger forbruk og dødelighet på et historisk høyt nivå. Narkotika er en særlig trussel mot barn og unge.

Det finnes ingen enkle løsninger på narkotikaproblemet. Årsakene til narkotikaavhengighet er sammensatte og kompliserte. Kombinasjonen av psykososiale og biologiske faktorer gjenspeiles i utfordringene ved å drive god forebygging, behandling og rehabilitering. Det som først og fremst skiller skadereduksjonstiltak fra andre tiltak, er forsøket på å redusere de direkte skadelige konsekvensene av narkotikabruken uten at personen der og da slutter å bruke narkotika. Skadereduksjon fremhever nødvendigheten av pragmatisme i møtet med mennesker med rusmiddelavhengighet. Skadereduserende tiltak vil kunne signalisere samfunnets respekt for brukeren og brukerens ulike helsemessige problemer. Dette kan igjen virke positivt inn på brukerens motivasjon til å gjøre noe med selve narkotikabruken. Det er viktig å sørge for at skadereduserende tiltak er godt og effektivt integrert i andre tilbud, og unngå at rusfrihet og skadereduserende tiltak blir to atskilte tenkemåter og behandlingsformer. Skadereduksjon er snarere det første skritt på veien mot rehabilitering. Skadereduserende tiltak er også viktig med hensyn til forebygging og behandling av mennesker med hiv, aids eller andre smittsomme sykdommer.

Debatten om skadereduksjon knyttes ofte sammen med debatten om legalisering. Det er viktig å understreke at dette er to atskilte temaer. Skadereduksjon er forankret i en helsemessig tilnærming til den enkelte bruker. Skadereduksjon er således en tilnærming til brukerne, og ikke til selve bruken av narkotika. Liberaliseringsdebatten har derimot sitt utspring i den mer overordnede narkotikapolitikken og hvilken samfunnspolitisk holdning en ønsker å innta til narkotika. Internasjonalt er det mange av de samme aktørene som tar til orde for en global liberalisering av narkotikapolitikken, som er talsmenn for nødvendigheten av skadereduserende tiltak. Det har medført at mange ser skadereduksjon som en del av en mer generell liberaliseringspolitikk. Dette er en sammenblanding som ikke tjener utviklingen av et mangfold av virkemidler i kampen mot narkotika.