12 Andre endringer i straffeloven
12.1 Spørsmål om å endre straffeloven § 104 a
Justisdepartementet reiste i høringsnotatet 20. desember 2001 spørsmål om det var behov for å endre straffeloven § 104 a annet ledd, men kom etter en foreløpig vurdering til at det ikke var behov for det. Dette forslaget behandles nedenfor i punkt 12.2. I punkt 12.3 følger departementet opp forslagene i høringsnotatet 14. februar 2001 om endring av straffeloven § 104 a som ledd i innarbeidingen av barnekonvensjonen med protokoller i norsk lov.
12.2 Spørsmål om å endre straffeloven § 104 a annet ledd etter forslag fra Politiets overvåkingstjeneste
12.2.1 Generelt om straffeloven § 104 a annet ledd
Straffeloven § 104 a annet ledd rammer den som danner, deltar i eller støtter en forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Tidligere var det uenighet om forståelsen av bestemmelsen. Uenigheten gjaldt om organisasjonens formål i seg selv var avgjørende for straffbarheten, eller om det måtte kreves at organisasjonen hadde tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Lund-kommisjonen uttalte i Dok. nr. 15 (1995-96) på side 82:
«Etter ordlyden er formålet i seg selv avgjørende, men her må etter kommisjonens oppfatning bestemmelsen tolkes innskrenkende. Så lenge organisasjonen nøyer seg med å hevde sine meninger og ikke har tatt skritt for ved ulovlige midler å realisere formålet, kan straff ikke anvendes på personer med tilknytning til organisasjonen. Hensynet til ytringsfriheten, jf. Grunnlovens § 100, og demokratihensynet taler med styrke for en slik tolking.»
I Innst. S. nr. 240 (1996-97) ga Kontroll- og konstitusjonskomiteen støtte til dette synet og uttalte på side 44:
«Flertallet finner imidlertid at det ikke kan være grunnlag for å hevde at partier som NKP, AKP og RV og tilknyttede bevegelser, ikke skulle være omfattet av overvåkningsinstruksens bestemmelse om «lovlig politisk virksomhet», jf. instruksens § 4 tredje ledd, og finner dessuten at myndighetenes praksis, samt hensynet til ytrings- og foreningsfriheten må spille inn ved en fortolkning av straffelovens § 104 a annet ledd.»
Avgjørelsen i Rt. 1997 s. 894 bekrefter den tolkingen som Lund-kommisjonen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen la til grunn. I Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 136 foreslo departementet at denne lovforståelsen skulle gå uttrykkelig frem av ordlyden ved at følgende tillegg ble tatt inn i § 104 a annet ledd: «dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler». Endringen var bare ment som en presisering av gjeldende rett. Forslaget ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82.
12.2.2 Overvåkingssentralens forslag
Overvåkningssentralen (OVS) ga i brev 21. februar 2001 til Justisdepartementet uttrykk for at § 104 a på flere punkter er utformet slik at den ikke dekker dagens behov. OVS anbefalte at alternative gjerningsbeskrivelser utredes. Særlig var OVS opptatt av den endringen av § 104 a som ble foretatt i 1999, som sentralen mener er uheldig. OVS foreslo følgende endring i § 104 a:
«...dersom det ertatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.»
12.2.3 Høringsnotatet 20. desember 2001
Departementet understreket i høringsnotatet at det er viktig å gi overvåkingstjenesten de virkemidler som er nødvendig for å forebygge og avverge alvorlig kriminalitet, men foreslo ikke å endre straffeloven § 104 a annet ledd slik OVS gikk inn for. Dette ble begrunnet blant annet slik:
«Etter departementets mening vil det være å gå for langt om straffansvaret skulle ha et slikt omfang som OSV foreslår. Straffebestemmelsen retter seg mot å delta i organisasjoner med ulovlig formål. Da bør det avgjørende være om organisasjonen som sådan eller personer som kan handle på vegne av organisasjonen, tar skritt for å realisere det ulovlige formålet. Tar personer med en mer eller mindre løs tilknytning til organisasjonen på egen hånd slike skritt, er det ikke rimelig om alle medlemmene i organisasjonen uten videre skal kunne straffes. Situasjonen kan for eksempel være at ytterliggående enkeltmedlemmer åpent snakker om at de nå tar skritt for å gjennomføre organisasjonens formål med ulovlige midler (de er for eksempel i ferd med å anskaffe våpen), og at noen på vegne av organisasjonen uten hell forsøker å stanse dem.
Departementet er i tvil om hvor stor praktisk betydning en bestemmelse som den OVS foreslår, vil ha. Uansett vil det være et krav at det enkelte medlem har utvist forsett, det vil si at medlemmet må ha kjent til de skritt andre enkeltmedlemmer har tatt. Påtalemyndigheten må dessuten kunne bevise at det foreligger et slikt forsett. En like stor begrensning for å anvende § 104 a annet ledd vil det antagelig være å påvise at det eksisterer en forening eller sammenslutning, og ikke bare miljøer og mer eller mindre faste fellesskap, slik også OVS selv er inne på.
En bestemmelse som gir hjemmel til å straffe ethvert medlem av organisasjonen dersom enkeltpersoner innenfor organisasjonen har søkt å realisere organisasjonens formål med ulovlige midler, vil dessuten lett kunne innebære et forbud mot deltakelse og støtte til organisasjoner med uønskede meninger. Et slikt straffebud vil derfor kunne være i dårlig samsvar med ytringsfriheten og med demokratihensyn.
Enkeltpersoner innenfor organisasjoner med et formål som nevnt i § 104 a, som søker å realisere organisasjonens formål med ulovlige midler, vil etter omstendighetene kunne straffes etter andre straffebud. Særlig kan straffebud som retter seg mot forberedelseshandlinger, være overtrådt, som straffeloven §§ 94, 159, 161, 223 tredje ledd eller 233 a. Andre vil kunne straffes for å ha medvirket eller forsøkt på dette. Det enkelte medlem vil dessuten kunne straffes etter § 104 a dersom noen som representerer organisasjonen, har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.
Departementet innser likevel at det kan forekomme situasjoner hvor overvåkingstjenesten har behov for å gripe inn, og hvor det ikke er hjemmel for det etter gjeldende rett, men hvor det ville ha vært det hvis forslaget fra OVS hadde blitt vedtatt. Særlig kan det være tilfellet når det aktuelle skrittet for å realisere organisasjonens ulovlige formål er en lovlig forberedelseshandling. Riktignok kan det hevdes at behovet for å gripe inn med straff er lite hvis den aktuelle handlingen i seg selv er lovlig. Men formålet med å gripe inn vil ofte være å forebygge og avverge alvorlige lovbrudd. En strafforfølgning kan ha en slik virkning. Og vel så viktig er det trolig at strafforfølgningen vil kunne åpne for bruk av etterforskningsmetoder som i dag ikke er tillatt ved forebyggende virksomhet, for eksempel kommunikasjonskontroll og hemmelig ransaking, som igjen kan skaffe bevis for alvorlig kriminalitet.
...
Etter departementets syn er det uheldig å la straffebud favne urimelig vidt for at politiet skal ha mulighet til å forebygge og avverge kriminalitet. I stedet bør det vurderes om det bør åpnes for at politiet kan ta i bruk metoder som i dag er forbeholdt etterforskning, før det er begått noen straffbar handling - altså i rent forebyggende øyemed. Dermed vil politiet settes bedre i stand til å avverge alvorlig forbrytelser, samtidig som man unngår å strekke straffansvaret urimelig langt. Et utvalg under ledelse av førstelagmann Odd Jarl Pedersen fikk på denne bakgrunnen i juli 2001 i oppdrag å utrede og fremme forslag til nye regler om politiets bruk av metoder for å forebygge og avverge kriminalitet. Utvalget er bedt om å sluttføre sitt arbeid innen utløpet av 2002.»
12.2.4 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, mener det ikke er behov for å endre straffeloven § 104 a annet ledd. Dette gjelder Amnesty, Dommerforeningen, KROM, riksadvokaten og professor Husabø.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) tar til etterretning at departementet i høringsnotatet ikke gikk inn for å endre § 104 a annet ledd, og viser til at spørsmålet vil bli utredet nærmere av Lund-utvalget. Det heter videre:
«PSTs poeng har ikke vært at medlemmer av en organisasjon skal straffes, men at det forhold at enkeltpersoner med tilknytning til en organisasjon begår ulovlige handlinger i organisasjonens «ånd», bør være tilstrekkelig for at organisasjonen eller sammenslutningen som sådan bør kunne omfattes av paragrafen.»
Politiembetsmennenes Landsforening mener at straffeloven § 104 a annet ledd fortsatt vil ha en viktig og selvstendig betydning ved siden av nye regler i straffeloven §§ 147 a og 147 b, og går inn for å øke strafferammen for overtredelse av § 104 a til fengsel inntil 10 år. Det samme foreslås av Politidirektoratet.
Oslo statsadvokatembeter mener at departementets forslag til § 147 a langt på vei oppfyller behovene som ligger til grunn for PSTs forslag, men at det bør være hjemmel til telefonkontroll også under planleggingsfasen.
12.2.5 Departementets vurderinger
Departementet fastholder at det ikke er aktuelt å endre straffeloven § 104 a annet ledd slik Politiets sikkerhetstjeneste har foreslått, og viser til begrunnelsen som er gitt i høringsnotatet. Om betydningen av straffeloven § 104 a som ledd i gjennomføringen av Norges internasjonale forpliktelser i kampen mot terrorisme, viser departementet til kapittel 9 foran.
12.3 Endring av straffeloven § 104 a for å innarbeide en protokoll til barnekonvensjonen i norsk rett
12.3.1 Innledning
FNs generalforsamling vedtok 25. mai 2000 to tilleggsprotokoller til FNs barnekonvensjon. Den ene gjaldt barn i væpnet konflikt, den andre omhandler salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Norge undertegnet begge protokollene i juni 2000, og ratifisert protokollen om salg av barn mv.
Barnekonvensjonens aldersgrense for rekruttering og bruk av barn som soldater er 15 år. Etter den nye protokollen om barn i væpnet konflikt skal statene treffe alle gjennomførbare tiltak for å sikre at personer i deres væpnede styrker som er under 18 år, ikke tar direkte del i fiendtligheter (artikkel 1). Videre forbys det å tvangsrekruttere personer under 18 år til væpnede styrker (artikkel 2). Når det gjelder frivillig rekruttering, skal statene i det minste øke aldersgrensen til 16 år (artikkel 3).
Ved lov 19. januar 2001 nr. 3 ble det gjort endringer i heimevernloven og vernepliktsloven. Endringene innebærer et totalforbud mot tvungen rekruttering av personer under 18 år til tjeneste i Forsvaret i fredstid, under beredskap og i krigstid. Videre er det innført et forbud mot frivillig rekruttering til opplæring og deltakelse i stridsrelatert virksomhet. Frivillig personell under 18 år skal straks fritas for tjeneste dersom riket er i krig eller krig truer. Disse lovendringene medførte at vi nå oppfyller kravene i protokollen artiklene 1 til 3.
Artikkel 4 i tilleggsprotokollen om barn i væpnet konflikt omhandler væpnede grupper som ikke er en del av statens egne væpnede styrker. For fullt ut å tilfredsstille kravene, foreslår departementet å endre straffeloven § 104 a. Artikkel 4 lyder slik i norsk oversettelse:
«Væpnede grupper utenfor en stats væpnede styrker bør ikke under noen omstendigheter rekruttere eller bruke personer under 18 år i fiendtligheter.
Partene skal treffe alle gjennomførbare tiltak for å hindre slik rekruttering og bruk, herunder innføring av rettslige tiltak som er nødvendige for å forby og kriminalisere slik praksis.
Anvendelsen av denne artikkel i protokollen skal ikke berøre den rettslige stillingen til noen part i en væpnet konflikt.»
Artikkel 4 forutsetter at væpnede grupper som ikke er en del av statens egne væpnede styrker, ikke under noen omstendigheter skal kunne rekruttere personer under 18 år eller bruke barn og unge i fiendtligheter. Partene skal treffe alle gjennomførbare tiltak for å hindre slik rekruttering og bruk, og gi nødvendige straffebud.
Straffeloven § 104 a gjør det straffbart å danne, delta i eller støtte en privat organisasjon av militær karakter. Det kan derfor ikke lovlig opprettes private militære organisasjoner som kan komme til å rekruttere eller bruke personer under 18 år i fiendtligheter. Det er imidlertid tvilsomt om typisk rekrutteringsvirksomhet etter at organisasjonen er dannet, og bruk av personer i organisasjonen, omfattes av § 104 a. Medvirkning er ikke nevnt i § 104 a, men visse medvirkningsformer kan straffes som «støtte». Det er antatt at den som påvirker en annen til å delta i en privat militærorganisasjon, ikke kan straffes, jf. Bratholm og Matningsdal (red.): Straffeloven med kommentarer, Anden del. Forbrytelser. side 82.
12.3.2 Høringen
Justisdepartementet sendte 14. februar 2001 ut et høringsbrev om innarbeiding av barnekonvensjonen med protokoller i norsk lov. I høringsbrevet reises det spørsmål om hvilken innarbeidingsmetode som skal anvendes, samtidig som det foreslås en rekke konkrete lovendringer som vil synliggjøre konvensjonen i norsk lov. Et av forslagene gikk ut på å endre straffeloven § 104 a for bedre å synliggjøre protokollen om barn i væpnet konflikt. I høringsbrevet foreslo departementet å endre straffeloven § 104 a første ledd slik:
«Den som danner eller deltar i privat organisasjon av militær karakter eller som støtter slik organisasjon, straffes med fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som rekrutterer medlemmer til eller bruker andre personer i en slik organisasjon.Råder organisasjonen eller dens medlemmer over forråd av våpen eller sprengstoff, har organisasjonen medlemmer under 18 åreller foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter, er straffen fengsel inntil 6 år.»
Høringsfristen ble satt til 15. mai 2001. Følgende høringsinstanser hadde realitetsmerknader til forslaget til endring i straffeloven § 104 a:
Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre
Aleneforeldreforeningen
Aust-Agder fylkeskommune
Borgarting lagmannsrett
Buskerud fylkeskommune
Dommerforeningen
Giske overformynderi
Kommunal- og regionaldepartementet
Nord-Hålogaland bispedømmeråd
Norges Røde Kors
Norsk kvinnesaksforening
Sosial- og helsedepartementet
Trondheim byrett
Utenriksdepartementet
Østfold fylkeskommune
Aust-Agder fylkeskommune, Borgarting lagmannsrett, Kommunal- og regionaldepartementet, Norges Røde Kors og Sosial- og helsedepartementet uttaler generelt at de støtter forslagene i høringsbrevet. Dommerforeningenuttaler generelt at den «ikke er uenig» i forslagene. Advokatforeningen, Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre, Aleneforeldreforeningen, Buskerud fylkeskommune, Giske overformynderi, Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Norsk kvinnesaksforening og Østfold fylkeskommune støtter forslaget om endring av straffeloven § 104 a.
Trondheim byrett er enig i den utvidelsen av § 104 a som foreslås, men uttaler at det bør presiseres hva som ligger i uttrykket «bruk av andre personer i en slik organisasjon». Utenriksdepartementet støtter forslaget til endring av straffeloven § 104 a, men tilføyer:
«Departementet vil riktignok påpeke at det bør fremgå av lovtekstens forarbeider at personer under 18 år som selv rekrutterer og bruker barn som soldater, i hvert fall som hovedregel ikke skal kunne straffes etter bestemmelsen. Dette har sammenheng med at alle personer under 18 år som utgangspunkt bør anses som ofre i væpnede konflikter, og at strafforfølgning av personer under 18 år neppe er forenlig med protokollens artikkel 6 nr. 3. Denne bestemmelsen pålegger statene, når det er nødvendig, å yte personer som er rekruttert og brukt i strid med protokollen all hensiktsmessig assistanse for å sikre deres reintegrasjon i samfunnet.»
12.3.3 Departementets vurderinger
Departementet går fortsatt inn for å endre straffeloven § 104 a, men foreslår en noe annen lovtekst enn i høringsbrevet. Departementet gjør nedenfor rede for forskjellene mellom forslagene. Departementet viser til den støtten forslaget har fått under høringen, og til at ingen av høringsinstansene har gått imot.
Departementet kan et stykke på vei slutte seg til Utenriksdepartementets syn på spørsmålet om straffeforfølgning etter § 104 a mot personer under 18 år. I mange tilfeller vil det være mer rimelig å betrakte personer som ofre i væpnede konflikter fremfor som kriminelle gjerningspersoner. Departementet vil imidlertid ikke gi uttrykk for noen hovedregel om at straffeforfølgning ikke skal skje mot personer under 18 år.
Den alminnelige kriminelle lavalder er 15 år. Spørsmålet om å unnlate straffeforfølgning mot personer som har nådd den kriminelle lavalder, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Når påtalemyndigheten vurderer om det skal reises tiltale, vil hensynet til reintegrasjon i samfunnet som nevnt i protokollen artikkel 6 nr. 3 være et viktig moment. Departementet kan imidlertid ikke se at straffeforfølgning etter straffeloven § 104 a mot personer under 18 år er uforenlig med protokollen. Særlig i tilfeller der personer under 18 år har ledende stillinger i organisasjoner av militær karakter, kan det være grunn til å straffeforfølge på tross av hensynet til reintegrasjon. Også ved straffutmålingen vil protokollen artikkel 6 nr. 3 være et viktig moment.
Trondheim byrettetterlyser en presisering av hva som ligger i alternativet «eller bruker andre personer i en slik organisasjon». Departementet er enig i at forslaget i høringsnotatet er uklart på dette punktet. Protokollen artikkel 4 nr. 1 gjelder bruk av personer «under fiendtligheter», og ikke alle former for bruk slik som i lovforslaget i høringsnotatet. Alternativet bruk i loven bør etter departementets syn begrenses til bruk under fiendtligheter. Det å bruke personer under fiendtligheter kan imidlertid være straffbart etter andre bestemmelser, f.eks. ved at man medvirker til at disse personene begår skadeverk, legemsbeskadigelse eller drap. Dessuten vil en som bruker personer under fiendtligheter som den militære organisasjonen er innblandet i, kunne straffes etter § 104 a for å ha deltatt i eller støttet organisasjonen. Etter departementets syn er det derfor ikke nødvendig å ha med «bruker» som et selvstendig straffalternativ i § 104 a. For å synliggjøre protokollen om barn i væpnet konflikt best mulig, kan det imidlertid være grunn til å innføre som et straffskjerpende moment at organisasjonen bruker personer under 18 år under fiendtligheter.
Departementet er videre kommet til at annet ledd i § 104 a bør endres på tilsvarende måte som første ledd. Annet ledd gjelder «forening eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.» De hensyn som taler for å straffesanksjonere rekruttering til militære organisasjoner, taler også for å straffesanksjonere rekruttering til organisasjoner etter annet ledd. Dessuten taler rettstekniske hensyn for at man ikke skiller mellom første og annet ledd på dette punktet. Grensen mellom hva som er en «organisasjon av militær karakter» og hva som er sammenslutning som nevnt i annet ledd, kan være vanskelig å trekke. Etter gjeldende rett er det ikke nødvendig å trekke noen nøyaktig grense mellom første og annet ledd, ettersom begge bestemmelser rammer det å danne, delta i eller støtte organisasjonen, og strafferammen også er den samme etter begge bestemmelsene. Ved å føye til et forbud mot rekruttering også i annet ledd, opprettholder man denne rettstekniske fordelen. Endelig kan det anføres at man på denne måte er mest tro mot intensjonen i protokollen artikkel 4, siden det kan tenkes at begrepet «organisasjon av militær karakter» ikke fullt ut dekker begrepet «væpnede grupper» («armed groups»), og at annet ledd kan utfylle første ledd ved gjennomføringen av rekrutteringsforbudet i artikkel 4.
Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av straffeloven § 104 a og merknadene til forslaget.
12.4 Er det behov for å endre straffebestemmelser for å ramme forsendelser med hvitt pulver for å spre smitte eller frykt for smitte?
12.4.1 Høringsnotatet 20. desember 2001
I kjølvannet av terroranslaget mot USA 11. september 2001, ble brev med miltbrannsporer sendt til ulike adressater i USA. Flere av dem som ble utsatt for stoffet ble smittet, og enkelte døde. I Norge har ufarlig hvitt pulver blitt sendt til enkelte personer og institusjoner. Ofte har forsendelsene skapt frykt for miltbrannsmitte. I en rekke tilfeller er det tatt forholdsregler: politiet er tilkalt, bygninger er evakuert, personer som kan ha vært i kontakt med pulveret har fått antibiotikakur osv. Departementet vurderte derfor i høringsnotatet om det var behov for å endre straffebestemmelser for å ramme slike forsendelser, men kom til at det ikke var nødvendig. Dette ble begrunnet slik:
«Også tidligere har vi hatt eksempler på handlinger som objektivt sett er helt ufarlige, men som har fremkalt frykt og forårsaket sikkerhetsforanstaltninger, for eksempel falske bombetrusler. Arten og omfanget av forsendelsene med hvitt pulver tilsier likevel at man vurderer om straffelovgivningen i tilstrekkelig grad rammer slike handlinger.
Riksadvokaten og Politidirektoratet har overfor departementet gitt uttrykk for at det ikke er behov for lovendringer på dette punktet. Departementet er enig i dette.
I de tilfeller hvor det faktisk er sendt smittsomme stoffer, kan flere straffebud være overtrådt, som straffeloven § 154 om spredning av smittsom sykdom, og kapittel 22 om forsettlige og uaktsomme legemskrenkelser og drap.
Har ufarlig pulver skapt frykt, vil straffeloven § 222 om trusler kunne være overtrådt. Bestemmelsen er bl.a. overtrådt hvis en person ved rettsstridig atferd tvinger noen til å gjøre, tale eller unnlate noe. Det vil kunne være tilfelle hvis forsendelsen har ført til at politiet er tilkalt eller det på annen måte er tatt forholdsregler. Skyldkravet er forsett. Straffen for trusler er bøter eller fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år under særdeles skjerpende omstendigheter. Også § 349 kan etter omstendighetene være overtrådt.»
12.4.2 Høringsinstansenes syn
Få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) slutter seg til departementets vurdering av at det ikke er behov for lovendringer. Hedmark og Oppland statsadvokatembeter viser til en konkret sak, og reiser spørsmål om det er behov for å endre straffeloven § 151 b. Saksforholdet er skissert slik:
«I den aktuelle sak var det sendt et brev som ordinær post til en navngitt adressat. Konvolutten inneholdt en del krystallinsk pulver (antagelig sukker) og et ark hvor det var skrevet en kort tekst som henspeilte på faren for miltbrannsmitte.
I sorteringsmaskinen på Hamar postterminal ble konvolutten og arket delvis revet i stykker og det øvrige innhold spredt utover. Dette medførte at postterminalen var stengt i 37 timer mens saken ble undersøkt. I dette tidsrom var det meste av Hedmark og Oppland uten postomdeling.
Det ble reist tiltale mot avsender for overtredelse av straffeloven § 227. Tiltalte ble frifunnet av tingretten idet retten la til grunn at forsendelsen var ment som en spøk i forhold til brevets adressat, og at avsenderen ikke hadde tenkt på muligheten av at andre kunne komme i befatning med brevets innhold og oppfatte dette som en trussel.
Ved avgjørelsen av påtalespørsmålet i saken ble det vurdert og konkludert med at Postens tjenester ikke omfattes av straffeloven § 151 b). Ut fra de hensyn som nevnt bestemmelse er ment å skulle ivareta, og dens systematiske plassering i straffeloven, bør dette være en adekvat bestemmelse i relasjon til saker av den type som er beskrevet foran. Dette gjelder ikke minst fordi bestemmelsen også retter seg mot uaktsomme overtredelser.»
Hedmark og Oppland statsadvokatembeter foreslår å endre straffeloven § 151 b slik at post nevnes på lik linje med telekommunikasjon og samferdsel. Riksadvokaten kommenterer dette forslaget slik:
«En er usikker på om den endring som foreslås av statsadvokaten vil løse det problemet som ble reist i den konkrete saken siden spørsmålet synes å være hvor langt forsettet rekker.»
12.4.3 Departementets vurderinger
Departementet har merket seg forslaget fra Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, men finner ikke at saken som nevnes i høringsuttalelsen gir tilstrekkelig grunnlag for å endre straffeloven § 151 b. Dersom manglende straffbarhet knytter seg til de subjektive vilkårene for straff, er departementet enig med riksadvokaten i at det er mer nærliggende å vurdere om straffeloven § 227 bør endres slik at også grovt uaktsomme overtredelser rammes. Departementet vil imidlertid ikke gå inn for en slik endring nå.