13 Spørsmål om å utvide adgangen til å ta i bruk ekstraordinære etterforskningsmetoder i saker etter straffeloven kapittel 8 og 9
13.1 Innledning
I høringsnotatet 20. desember 2001 foreslo departementet enkelte endringer i reglene om bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder. Departementet mente det var grunn til å innhente høringsinstansenes synspunkter på forslag om å endre straffeprosessloven slik at såkalt teknisk sporing, utleveringspålegg fremover i tid og anonym vitneførsel kan brukes i saker etter straffeloven kapittel 8 og 9.
13.2 Gjeldende rett
13.2.1 Teknisk sporing
Straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c regulerer politiets adgang til å foreta teknisk sporing, dvs. å plassere elektronisk peileutstyr på et objekt for å lokalisere hvor det befinner seg. Bestemmelsene ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82 og trådte i kraft 1. januar 2000. Før 2000 var bruk av teknisk sporing under etterforskningen regulert i instruks 30. januar 1990 fra riksadvokaten (som ikke var offentlig).
Straffeprosessloven § 202 b omhandler adgangen til å plassere peileutstyret på kjøretøy, gods eller andre gjenstander. Denne typen sporing kan besluttes når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan straffes med fengsel i 5 år eller mer, jf. § 202 b første ledd første punktum. Paragraf 202 c regulerer de tilfellene hvor peileutstyr plasseres i den mistenktes klær, håndbagasje mv. og åpner for at det kan foretas innbrudd for å plassere peileutstyr. Vilkårene for slik sporing er at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan straffes med fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. § 5.
Departementet vurderte i forbindelse med lovendringen i 1999 om det burde gjøres unntak fra strafferammekravet i § 202 b og § 202 c for handlinger som rammes av straffeloven kapittel 8 og 9. Dette var foreslått av Metodeutvalget. Departementet gikk imidlertid ikke inn for et slikt unntak, og begrunnet sitt syn slik, jf. Ot.prp nr. 64 (1998-99) s. 118:
«Et tilsvarende unntak er både av utvalget og departementet foreslått for kontroll av trafikkdata. En hovedgrunn til dette er at adgangen til kontroll av trafikkdata ikke bør snevres inn i forhold til gjeldende rett. Teknisk sporing kan derimot i dag bare brukes ved mer alvorlige former for narkotikalovbrudd. Det vil dermed ikke være tale om en tilsvarende innsnevring her. Departementet foreslår etter dette ikke slike unntak som utvalget går inn for.»
13.2.2 Utleveringspålegg fremover i tid
Straffeprosessloven § 210 b regulerer adgangen til å pålegge noen som i fremtiden vil komme i besittelse av en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere tingen til politiet. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82. Tidligere kunne slike pålegg hjemles i straffeprosessloven § 210, jf. kjennelsen inntatt i Rt. 1997 s. 470. Straffeprosessloven § 210 b innførte et krav om strafferamme på fengsel i 5 år eller mer. Tidligere gjaldt ikke noe slikt krav.
Departementet begrunnet forslaget om å innføre et strafferammekrav på minst fem års fengsel for bruk av utleveringspålegg fremover i tid, med at «løpende utleveringspålegg og kontroll med trafikkdata har store likhetsstrekk. Konsekvensbetrakninger taler derfor for at vilkårene for utleveringspålegg fremover i tid blir de samme som i § 216 b», se Ot.prp. nr. 64 (1998-99) s. 104 annen spalte.
I reglene om kontroll av trafikkdata er det gjort unntak fra strafferammekravet for forbrytelser mot rikets sikkerhet (straffeloven kapittel 8 og 9). Departementet foreslo likevel ikke å gjøre et tilsvarende unntak fra vilkårene i § 210 b. Departementet begrunnet dette med at hensynene bak unntakene i § 216 b ikke gjorde seg gjeldende i forhold til utleveringspålegg fremover i tid.
13.2.3 Anonym vitneførsel
Ved lov 28. juli 2000 nr. 73 ble det vedtatt en ny § 130 a i straffeprosessloven, som åpner for at et vitne skal kunne forklare seg anonymt for retten. Bestemmelsen gjelder for rettslige avhør både under etterforskningen og under hovedforhandlingen. Etter ny § 234 a kan også politiavhør foregå anonymt hvis vilkårene i § 130 a er oppfylt.
Bakgrunnen for lovendringen er at kriminelle i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold overfor vitner. Formålet med volden kan være å hindre at en forbrytelse blir anmeldt, påvirke en vitneforklaring eller hevne seg overfor noen som har vitnet mot vedkommende.
Vilkårene for anonym vitneførsel er strenge: For det første må saken gjelde overtredelse av et av de straffebudene som er regnet opp innledningsvis i § 130 a. For det andre må det foreligge en fare som nevnt i første ledd bokstav a eller b. Etter bokstav a må det være fare for at det kan skje en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller til noen som står vitnet nært, dersom vitnets identitet blir kjent. Etter bokstav b kreves det fare for at muligheten for et vitne til å delta skjult i etterforskningen av andre saker, blir vesentlig vanskeliggjort. Dette alternativet tar først og fremst sikte på å beskytte «gjenbruksverdien» av politifolk som arbeider «under cover». For det tredje kan anonym vitneførsel bare besluttes dersom det er strengt nødvendig, og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar, jf. annet ledd.
Departementet hadde i høringsnotatet 1. oktober 1999 følgende generelle merknader til hvilke lovbrudd som burde omfattes av reglene om anonym vitneførsel, se Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) side 35 punkt 5.5.6:
«Ved vurderingen av hvilke lovbrudd som bør omfattes av reglene om adgang til anonym vitneførsel, bør man se hen til hva slags alvorlig kriminalitet som blir begått i organiserte former, ved hvilke former for kriminalitet det er særlig praktisk at vitner blir utsatt for trusler og represalier, og i hvilke sammenhenger det er et særlig behov for å foreta skjult etterforskning. Siden det er tale om å innføre et helt nytt virkemiddel, bør man gå forsiktig frem.
Etter departementets syn er det først og fremst ved en del alvorlige forbrytelser hvor bruk av vold er et sentralt element, at vitner er spesielt utsatt for trusler og represalier. Terskelen for å ta i bruk trusler og represalier vil ofte være lavere enn ellers for den som allerede har begått en handling som innebærer bruk av grov vold. Etter departementets syn bør det derfor åpnes for bruk av anonyme vitner i saker om alvorlige forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Dette er blant de mest alvorlige forbrytelsene. Riktignok er det ikke slike forbrytelser som oftest blir begått i organisert form. Men skjer det et drap eller en alvorlig legemskrenkelse i tilknytning til et organisert kriminelt miljø, er det grunn til å tro at trusler og represalier ikke sjelden blir brukt for å tvinge vitner til taushet. Samtidig er det ikke helt uvanlig at det er tilfeldige vitner til slike forbrytelser.»
Spørsmålet om bruk av anonyme vitner ved forbrytelser mot rikets sikkerhet (straffeloven kapittel 8 og 9), ble også vurdert av departementet i forbindelse med lovendringen 28. juli 2000 nr. 73. Departementet uttalte i høringsnotatet, se Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) side 36:
«Det er et spørsmål om forbrytelser mot rikets sikkerhet (kapittel 8 og 9) og visse allmennfarlige forbrytelser bør omfattes (særlig § 148 om mordbrann mv. og § 151 a om flykapring mv.) Etter departementets mening bør bare § 151 a om flykapring mv. tas med i denne omgangen. Her er elementet av vold særlig fremtredende og vitnene vil regelmessig være tilfeldighetsvitner.»
I Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) holdt departementet fast ved den oppregningen av forbrytelser som det hadde foreslått i lovforslaget i høringsbrevet. Departementet uttalte imidlertid at en utvidelse av anvendelsesområdet for § 130 a eventuelt kunne vurderes når ordningen med bruk av anonyme vitner hadde virket en tid, jf. proposisjonen side 34.
13.3 Overvåkingssentralens forslag
13.3.1 Teknisk sporing
Overvåkningssentralen foreslo i brev 21. februar 2001 til Justisdepartementet å utvide politiets adgang til å foreta teknisk sporing ved at kravet til strafferammen i §§ 202 b og 202 c ikke skal gjelde hvor noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av straffeloven kapittel 8 og 9.
Overvåkningssentralen mente at det ikke var riktig at bruk av elektronisk peileutstyr før lovreguleringen 1. januar 2000 kun var tillatt «ved mer alvorlige former for narkotikalovbrudd», og opplyste at POT har definert hele kapittel 8 og 9 i straffeloven som alvorlig kriminalitet i relasjon til de retningslinjene som riksadvokaten hadde gitt. Lovreguleringen 1. januar 2000 førte derfor ifølge OVS til en innsnevring av adgangen til teknisk sporing. OVS fremhevet videre den «evne og vilje personer innenfor det høyreekstreme miljøet har vist til å begå alvorlige voldshandlinger.»
OVS fant det vanskelig på bakgrunn av inngrepets styrke og konsekvens å forstå departementets begrunnelse for at POT ikke skal kunne benytte seg av elektronisk peileutstyr i samme utstrekning som tidligere, særlig hvis denne beslutningen holdes opp mot at det er adgang til å bruke kommunikasjonskontroll (som er vår mest inngripende etterforskningsmetode) for hele kapittel 8 og 9. OVS var heller ikke enig med departementet når det ble lagt til grunn at bruk av teknisk sporing er en like inngripende metode som innhenting av trafikkdata, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) side 117 punkt 14.3.3.
13.3.2 Utleveringspålegg fremover i tid
Overvåkningssentralen foreslo i brevet 21. februar 2001 til Justisdepartementet også at det burde gjøres unntak fra strafferammekravet i straffeprosessloven § 210 b i saker som gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9. Forslaget ble begrunnet med at innføringen av § 210 b medførte en betydelig innsnevring av muligheten for å bruke utleveringspålegg med virkning fremover i tid i POTs virksomhet pga. terskelen på 5 års fengsel. OVS viste også til at Metodeutvalget foreslo unntak fra strafferammekravet for straffeloven kapittel 8 og 9, jf. utvalgets utredning side 112.
OVS pekte videre på at sentrale bestemmelser, som for eksempel straffeloven §§ 91 a og 104 a, faller utenfor straffeprosessloven § 210 b. OVS viser også til at departementet i Ot.prp. nr. 64 (1998-99) punkt 12.3.3 side 103 vurderte utleveringspålegg fremover i tid som mindre inngripende enn for eksempel kommunikasjonsavlytting, og til dels likestilt med kontroll av trafikkdata. Av hensyn til inngrepets styrke og konsekvens hadde OVS vanskelig for å forstå departementets begrunnelse for å utelate henvisningen til straffeloven kapittel 8 og 9.
13.3.3 Anonym vitneførsel
Overvåkningssentralen foreslo i brev 21. februar 2001 til Justisdepartementet at straffeprosessloven § 130 a bør utvides til også å gjelde i saker etter straffeloven kapittel 8 og 9 og saker etter eksportkontrolloven § 5.
OVS kunne ikke se at beslutningen om å utelate henvisninger i straffeprosessloven § 130 a til forbrytelser som rammes av straffeloven kapittel 8 og 9 eller eksportkontrolloven § 5, var nærmere begrunnet i forarbeidene. OVS savnet derfor en gjennomgåelse av de særlige forholdene som kan begrunne en adgang til anonym vitneførsel også ved straffeforfølgning på disse områdene.
13.4 Høringsnotatet 20. desember 2001
13.4.1 Teknisk sporing
Departementet uttalte blant annet følgende i høringsnotatet:
«Riksadvokatens rundskriv 30. januar 1990 sa ikke noe uttrykkelig om hvorvidt brudd på straffeloven §§ 91 a og 104 a ga adgang til teknisk sporing. For narkotikasaker var grensen uttrykkelig satt i rundskrivet ved mistanke om overtredelse av § 162 annet ledd (grov narkotikaforbrytelse). Denne bestemmelsen har en strafferamme på fengsel i inntil 10 år. Både straffeloven §§ 91 a og 104 a har en strafferamme på fengsel i inntil 2 år. Etter riksadvokatens rundskriv var det uansett ikke adgang til å feste peilesendere til en person eller håndbagasje som noen bærer med seg, men bare til objekter som bil, båt og kolli under transport. Hovedbegrunnelsen for dette var at den sistnevnte typen teknisk sporing ville være så inngripende overfor den mistenkte at det ville trenge hjemmel i lov.
Teknisk sporing er en inngripende etterforskningsmetode, som etter departementets syn fortsatt bør forbeholdes alvorlig kriminalitet. Straffeloven kapittel 8 og 9 inneholder en rekke straffebud som har en lavere strafferamme enn fengsel i henholdsvis 5 og 10 år. Strafferammene tilsier isolert sett at de mer inngripende etterforskningsmetoder ikke bør kunne benyttes.
På den annen side er mange av straffebestemmelsene i kapittel 8 og 9 lite tidsriktige. Og de ulike forberedelseshandlinger som er kriminalisert i kapittel 8 og 9, kan være viktigere å oppklare for å unngå andre mer alvorlige forbrytelser, enn strafferammen isolert sett skulle tilsi. F.eks. kan hemmelig eller ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat som bl.a. kan skade enkeltpersoners liv, jf. § 91 a, straffes med fengsel i inntil 2 år. Deltagelse eller støtte til privat organisasjon av militær karakter kan etter § 104 a straffes med fengsel i inntil 6 år, men bare i inntil 2 år om det ikke foreligger særlig skjerpende omstendigheter.
Som nevnt er det oppnevnt et særskilt utvalg som skal gjennomgå og foreslå regler som skal avløse kapittel 8 og deler av kapittel 9 i straffeloven. I juli 2001 ble det videre nedsatt et utvalg som skal foreslå lovregler om politiets bruk av metoder i forebyggende og kriminalitetsavvergende øyemed. Den internasjonale utviklingen den siste tiden, særlig terroranslaget mot USA 11. september 2001, har bidratt til at disse to utredningsprosjektene har blitt enda viktigere.
Frem til utvalgsarbeidene er gjennomført, er det etter departementets vurdering et behov for å tillate bruk av flere utradisjonelle etterforskningsmetoder der det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebud i straffeloven kapittel 8 og 9 som har en lavere strafferamme enn det som generelt kreves for at det aktuelle tvangsmiddel kan nyttes. For teknisk sporing antar departementet at det bør gjøres et generelt unntak for strafferammekravet for straffeloven kapittel 8 og 9, men ber om høringsinstansenes syn på om en utvidelse bør avgrenses på annen måte.»
Departementet foreslo i tråd med dette å endre straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c, slik at teknisk sporing kunne brukes som ledd i etterforskningen av handlinger som nevnt i straffeloven kapittel 8 eller 9.
13.4.2 Utleveringspålegg fremover i tid
Departementet viste i høringsnotatet til begrunnelsen for å utvide anvendelsesområdet for §§ 202 b og c, og la til grunn at de samme hensynene gjør seg gjeldende i forhold til utleveringspålegg fremover i tid. Departementet gikk derfor inn for at det gjøres unntak for straffeloven kapittel 8 og 9 også i § 210 b.
13.4.3 Anonym vitneførsel
Departementet fremholdt i høringsnotatet at adgangen til anonym vitneførsel bør forbli en snever unntaksregel:
«Som departementet også fremhevet i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000), gjør bruk av anonyme vitner innskrenkninger i viktige prinsipper til vern av rettssikkerheten, særlig i kontradiksjonsprinsippet. Den tiltalte får ikke den samme muligheten som ellers til å imøtegå det vitnet sier. Når den tiltalte ikke vet hvem vitnet er, er det vanskelig for ham å påvise at vitnet kan ha skjulte motiver for å forklare seg uriktig. Derfor bør det bare helt unntaksvis være adgang til anonym vitneførsel. Dette er også anbefalt av Europarådet i rekommandasjon No. R (97) 13 om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til forsvarer, jf. nærmere om denne i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) side 21 annen spalte.
Departementet holder etter dette fast ved at anvendelsesområdet for reglene om anonym vitneførsel bør begrenses til saker hvor det er stor fare for at vitnet vil bli drept, alvorlig skadet eller berøvet friheten hvis identiteten blir kjent. Også i euoparådsrekommandasjonen anbefales det å sette som vilkår at det er fare for vitnets liv eller personlige sikkerhet (jf. nærmere Ot.prp. nr. 40 punkt 5.5.5.1). Etter departementets syn er det først og fremst ved alvorlige forbrytelser hvor bruk av vold er et sentralt element, at vitner er spesielt utsatt for trusler og represalier. Det samme gjelder ved en del alvorlig kriminalitet som blir begått i organiserte former. Terskelen for å ta i bruk trusler og represalier vil ofte være lavere enn ellers for den som allerede har begått en handling som innebærer bruk av grov vold enn for den som ikke har utøvd grov vold. Etter departementets mening kan ikke et særlig behov for å foreta skjult etterforskning, forsvare anonym vitneførsel, dersom det ikke samtidig er fare for liv, alvorlig skade på legeme eller frihetsberøvelse. Det er først når begge disse kriteriene er oppfylt, at det lar seg forsvare å gjøre unntak fra sentrale rettssikkerhetsmessige prinsipper.»
Departementet var derfor skeptisk til nå å utvide anvendelsesområdet for reglene om anonym vitneførsel til også å gjelde overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9 og eksportkontrolloven § 5, og gikk inn for at spørsmålet burde vurderes på nytt som ledd i etterkontrollen av ordningen etter at den har virket i 3-4 år. Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn, og fremhevet en utvidet adgang til å foreta hemmelige politiavhør i enkelte typer saker som mest aktuell dersom det skal gjøres endringer allerede nå:
«Skal det åpnes for bruk av anonym vitneførsel i flere tilfeller allerede nå, bør en utvidelse antagelig begrenses til straffeloven §§ 98 første ledd annet punktum, 99, 99 a, 100, 101 første ledd annet punktum, 104 og 104 a første ledd annet punktum og annet ledd, jf. første ledd annet punktum. Det er først og fremst ved overtredelse av disse bestemmelsene at det etter omstendighetene kan tenkes å være fare for at vitner kan bli utsatt for vold og trusler.
I saker som gjelder rikets sikkerhet mv., er behovet for anonym vitneførsel størst ved politiforklaringer under etterforskningen. Anonyme politivitner vil kunne sette politiet på sporet av andre bevis, som eventuelt vil kunne brukes ved en strafforføyning for retten. Skal det åpnes for anonym vitneførsel i de aktuelle sakene, kan derfor mye tale for at adgangen begrenses til politiavhør, jf. straffeprosessloven § 234 a. I dag er riktignok adgangen den samme til å føre anonyme vitner for politiet som for retten. Men departementet holdt i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) side 57 muligheten åpen for å sondre mellom de to hovedformene for anonym vitneførsel.»
13.5 Høringsinstansenes syn
Forslagene støttes av Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og Politiembetsmennenes Landsforening. De fleste høringsinstansene som støtter forslagene, viser til begrunnelsen i høringsnotatet. For så vidt gjelder anonym vitneførsel, utdyper Politiets sikkerhetstjeneste sitt standpunkt bl.a. slik:
«For PST er det åpenbart at de hensyn som taler for å føre anonyme vitner gjør seg tilsvarende gjeldende i saker etter straffelovens kapittel 8 og 9 og saker etter eksportkontrolloven § 5. Innenfor arbeidsfeltet kontraterror, kontraetterretning og hindring av spredning av masseødeleggelsesvåpen kan det erfaringsmessig være en fare for livet, helsen og friheten til vitner og kilder. Særlig er det aktuelt med anonym vitneførsel for politivitner/spanere i saker mot blant annet det høyre-ekstreme miljøet. Hvis identiteten til spanere eller politivitner blir kjent, vil dessuten deres «under cover»-arbeid i fremtidige etterforskningssaker bli vanskeliggjort.
...
PST deler fullt ut departementets vurderinger i forhold til de betenkeligheter som gjør seg gjeldende ved anonym vitneførsel. Av denne årsak fremmer PST heller ikke forslag om at det automatisk skal være anonym vitneførsel i alle saker herfra som måtte fremmes for retten, men vi fremmer forslag om det langt mindre: At PSTs saksfelt ikke ekskluderes fra muligheten til å benytte anonym vitneførsel. Om den enkelte sak er av en slik karakter at det vil være grunnlag for anonym vitneførsel, vil være opp til en begjæring fra statsadvokaten og prøvelse fra retten. Hensynet til ivaretakelse av det kontradiktoriske prinsipp vil følgelig bli forsvarlig ivaretatt gjennom rettens prøvelse av om vilkårene for anonym vitneførsel er til stede.»
Politidirektoratet er ikke udelt enig i departementets vurdering av at vitnets behov for anonymitet i saker om rikets sikkerhet er størst ved politiforklaringer under etterforskningen, og mener at vernet bør vare så lenge trusselsituasjonen tilsier det.
Politiets Fellesforbund støtter forslaget om utvidet adgang til teknisk sporing, og går inn for at teknisk sporing og kommunikasjonskontroll også bør kunne benyttes for å avdekke alvorlig økonomisk kriminalitet. Anonym vitneførsel bør ifølge Politiets Fellesforbundfortsatt være begrenset til saker hvor det er stor fare for at vitnet vil bli drept, alvorlig skadet eller berøvet friheten, men departementet forstår Politiets Fellesforbundslik at det mener metoden også bør kunne anvendes der det er mistanke om alvorlig økonomisk kriminalitet som er egnet til å finansiere annen alvorlig kriminalitet. Også Politidirektoratet mener at det bør være mulighet til dette.
Politiets Fellesforbund og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) savner forslag om å tillate romavlytting. Også ØKOKRIM går inn for at spørsmålet om romavlytting vurderes på nytt på bakgrunn av situasjonen etter terroranslagene mot USA 11. september.
Utenriksdepartementetstøtter forslagene om utvidet adgang til å foreta teknisk sporing og til å gi utleveringspålegg fremover i tid, og mener at det bør vurderes nøye å endre straffeprosessloven § 130 a, slik at anonyme vitner - i den utstrekning slik vitneførsel er tillatt i norsk rett - også kan brukes i saker om terrorhandlinger etter forslaget til straffeloven § 147 a. Det samme foreslås av Politiembetsmennenes Landsforening.
Flere høringsinstanser går imot forslagene om å utvide adgangen til å bruke ekstraordinære etterforskningsmetoder i saker etter straffeloven kapittel 8 og 9. Institutt for menneskerettigheter mener forslagene øker risikoen for krenkelse av EMK artikkel 8, og oppfordrer departementet til ikke å utvide adgangen til å bruke slike etterforskningsmetoder. Datatilsynet etterlyser en nærmere begrunnelse av hvorfor trusselbildet skaper behov for utvidet adgang til å ta i bruk ekstraordinære etterforskningsmetoder. Advokatforeningen går imot forslaget fordi utvidelsen etter forslaget vil omfatte handlinger som ikke er alvorlige nok til at så inngripende etterforskningsmetoder bør tas i bruk, og mener at nye lovforslag bør utstå til det foreligger resultater av utvalgsarbeid på området. KROM hevder at man med forslagene nærmer seg «et overvåkingssamfunn som vi ikke ønsker at Norge skal gå over til å bli». Amnesty mener forslagene er betenkelige, særlig tatt i betraktning av at det er to egne utvalg som for tiden gjennomgår slike problemstillinger.
Flere høringsinstanser tar ikke stilling til realiteten i forslagene, men mener at det er uheldig å fremme lovforslagene nå. Dommerforeningen og Oslo tingrett gir uttrykk for at man i denne omgang bare bør gjennomføre de endringene som følger av våre internasjonale forpliktelser, og at forslagene om endringer i straffeprosessloven bør stilles i bero inntil Straffelovkommisjonen, Lund-utvalget og Pedersen-utvalget har utredet spørsmålene og fremmet sine forslag. Lund-utvalget går selv inn for det samme:
«Når det gjelder de av forslagene i høringsnotatet som berører lovutvalgets mandat, men som ikke springer ut av en presserende folkerettslig forpliktelse eller står i sammenheng med bestemmelsene i den provisoriske anordning, mener utvalget på prinsipielt grunnlag at det ikke bør gis lovregler som foregriper de vurderinger utvalget etter sitt mandat skal foreta.
...
I tråd med sitt prinsipielle utgangspunkt, mener utvalget at departementets forslag til endringer med hensyn til strafferammeunntaket i straffeloven § 202 b, 202 c og 210 b første ledd ikke bør fremmes nå, men vurderes av utvalget i sammenheng med andre spørsmål om bruk av tvangsmidler.»
Også riksadvokaten gir uttrykk at det vil være uheldig å foregripe utvalgenes arbeid utover det som er nødvendig av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser, og legger til:
«Det viktige nå må være å nyttiggjøre seg, og å prøve ut, den vesentlige utvidelse av adgangen til å benytte utradisjonelle etterforskningsmetoder som nylig er vedtatt. Til tross for de dramatiske hendelsene i USA 11. september 2001, er det så vidt riksadvokaten kjenner til ikke dokumentert noen endringer i den faktiske situasjon som direkte berører kriminalitetsbekjempelsen her i landet og som gjør at det allerede nå bør foretas ytterligere utvidelser. Generelt gjelder at bruken av utradisjonelle og andre nye inngripende metoder ikke kan ligge «foran» de kriminelle, men må komme etter solid dokumentasjon av behovet.»
13.6 Departementets vurderinger
Straffeprosessloven har i løpet av de senere årene flere ganger blitt endret slik at politiet har fått tilgang til bedre etterforskningsmetoder i kampen mot alvorlig kriminalitet. Etter forslag i Ot.prp. nr. 64 (1998-99) om lov om endringer i straffeprosessloven og straffeloven m v (etterforskningsmetoder m v), som ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82, ble blant annet adgangen til telefonkontroll og annen kommunikasjonskontroll utvidet. I tillegg ble det innført nye hemmelige tvangsmidler: hemmelig ransaking, hemmelig beslag og hemmelig utleveringspålegg. Dessuten ble adgangen til teknisk sporing lovfestet og utvidet.
Videre ble straffansvaret for forberedelseshandlinger, som normalt er straffrie, utvidet til å gjelde sabotasje, grov frihetsberøvelse, grov legemsbeskadigelse og drap. På den måten er disse forbrytelsene straffbare på et meget tidlig stadium. Strafferammen er fengsel inntil 10 år. Dette gjør at alle de ekstraordinære etterforskningsmetodene kan brukes i etterforskningen.
De nye reglene om anonyme vitner, som ble vedtatt etter forslag i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000), kan også vise seg å bli viktige i straffeforfølgningen av terrorhandlinger, som flykapring og drap. I tillegg har departementet som nevnt i kapittel 2 oppnevnt et utvalg har fått i oppdrag å vurdere om politiet bør kunne ta i bruk nye metoder for å forebygge kriminalitet (Pedersen-utvalget), og et eget utvalg som har i mandat å foreslå nye regler om bl.a. forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og mot Norges statsforfatning (Lund-utvalget). Lund-utvalget skal også vurdere om det er behov for å endre reglene om etterforskningsmetoder i disse sakene eller i terrorsaker.
Høringsinstansene er delt i synet på om det allerede nå bør gjøres ytterligere endringer i straffeprosessloven, slik at det blir adgang til å bruke teknisk sporing, utleveringspålegg med virkning fremover i tid og anonym vitneførsel i saker etter straffeloven kapittel 8 og 9. Flere høringsinstanser, blant annet Dommerforeningen, Advokatforeningen og riksadvokaten, går inn for at det ikke fremmes lovforslag før utvalgsarbeidene på området er sluttført. Slik saken står, har departementet lagt stor vekt på at Lund-utvalget selv frarår å endre loven nå. Departementet legger også betydelig vekt på at riksadvokaten går imot lovendringer før utvalgsarbeidet er avsluttet. Departementet har derfor kommet til at det ikke nå vil fremme forslag til Stortinget om utvidet metodebruk, men vil vurdere dette som ledd i oppfølgningen av utvalgsarbeidene som er nevnt ovenfor.