3 Departementets høringsnotat

Fiskeridepartementet sendte den 11. november 1994 ut et høringsnotat til berørte organisasjoner og institusjoner med forslag til lov om retten til å delta i fisket. En vil i det følgende gjengi høringsnotatets kap. 4 i sin helhet.

«Til § 1. Lovens formål

Formålet med denne lov er:

1. å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget, med sikte på en rasjonell og bærekraftig utnyttelse av ressursene,

2. å fremme fiskerinæringens interesser, trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene og legge til rette for at høstingen av naturressursene fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode, og

3. å fremme en forsvarlig teknisk og økonomisk struktur i fiskeflåten.

Under behandlingen av St. meld. nr 58 for 1991-92 (Strukturmeldingen) i Stortinget ble det slått fast at hovedmålsettingene for norsk fiskeripolitikk, slik de er trukket opp i St. meld. nr. 93 for 1982-83, skal stå ved lag. Målsettingen om vern av ressursgrunnlaget er likevel trukket fram som den mest sentrale innen fiskeripolitikken.

I Stortingsmelding nr 93 for 1982-83 ble det stilt opp fire generelle målsettinger,

• å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret,

• å verne ressursgrunnlaget,

• å sikre trygge og gode arbeidsplasser, og

• å øke den reelle lønnsevnen i fiskerinæringen,

og seks mer konkrete mål,

• å gjennomføre en rasjonell og biologisk riktig beskatning,

• å utnytte mest mulig av råstoffet til menneskeføde,

• å fremme kvalitet på norske fiskeprodukter,

• å fremme en best mulig struktur i næringen,

• å styrke kunnskapsnivået i næringen og utvikle livskraftige lokale fiskerimiljøer, og

• å bidra til at de sosiale vilkår innenfor fiskerinæringen kommer på linje med det øvrige næringsliv.

Dette var grunnlaget for de endringer i reguleringssystemet som ble foreslått i Strukturmeldingen, og er grunnlaget for oppfølgingen av meldingen, bla. gjennom dette forslaget til ny deltakerlov.

I Strukturmeldingen er det lagt stor vekt på å finne måter å regulere fisket på som kan løse problemet med overkapasitet, både av hensyn til vern av ressursgrunnlaget og av hensyn til å øke lønnsomheten i flåten og i fiskerinæringen som helhet. I Strukturmeldingen er det således foreslått endringer innen reguleringssystemet som kan gi en mer løpende tilpasning av fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget.

Som nevnt i innledningen er både kapasiteten i fiske og utøvelsen av fisket styrt av myndighetene gjennom et omfattende regelverk. Deltagerloven av 1972 gir hjemmel til å begrense kapasiteten i flåten, mens saltvannsfiskeloven gir hjemmel til å begrense det enkelte fartøys fiske.

Strukturmeldingen konkluderer med at kapasitetstilpasning i flåten skal skje ved å innføre generelt strengere begrensning i adgangen til å drive ervervsmessig fiske, og ved å innføre ordninger for kapasitetsnedbygging med utgangspunkt i de eksisterende konsesjonsordningene. Dette har Stortinget sluttet seg til.

Strengere begrensning i adgangen til å eie fiskefartøy skal sikre at det er aktive yrkesfiskere som får adgang til å eie og drive fiskefartøy, og vil bidra til at prinsippet om at fiskeflåten skal være fiskereid, kan holdes i hevd.

Beregninger i Strukturmeldingen viser at det er overkapasitet i havfiskeflåten. Det er derfor behov for ordninger som er direkte innrettet mot kapasitetsreduksjon. Den fremste målsettingen for denne delen av flåten er å omforme reguleringssystemet i retning av å skape mer rom for individuell tilpasning og mer stabilitet i rammebetingelsene, slik at fiskerne selv kan ta mer ansvar for å tilpasse innsatsen i fiske til de fastsatte kvoter på en lønnsom måte.

Når det gjelder kystflåten legger Strukturmeldingen opp til en overgang fra fartøykvoter til en friere tilpasning innenfor gruppekvoter. På denne måten vil konkurranse mellom enhetene igjen bli en avgjørende faktor for hvem og hvor mange som kan drive lønnsomt fiske. Innstramming i adgangen til å drive fiske, og konkurranse mellom enhetene i fiske, vil således være hovedvirkemidlene i reguleringen av fangstkapasiteten i denne flåtegruppen.

I dagens regelverk er det lagt vekt på å regulere deltakelsen i fiske på en måte som kan trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene. I Strukturmeldingen er det lagt vekt på at reguleringene i fiske må ta tilstrekkelig hensyn til de mest fiskeriavhengige delene av kysten. En oppfølging av dette innebærer at det i ordningene som iverksettes for å regulere kapasiteten i flåten, må legges inn bestemmelser som sikrer at både strukturen i flåten og den distriktsmessige fordelingen av flåten så godt som mulig balanserer de bedriftsøkonomiske lønnsomhetshensyn og de samfunnsøkonomiske målsettinger om sysselsetting og bosetting.

Det er også viktig å legge til rette for at den økonomiske virksomhet som skapes av høstingen av naturressursene, kommer den lokalbefolkning som tradisjonelt har basert sin levevei på ressursene i havet til gode. Det er blant annet denne tankegang som ligger bak kvotefordelingssystemet mellom landene i EU, den såkalte relative stabilitet. På nasjonalt plan finner vi samme motivasjon bak distriktsbinding av konsesjoner og leveringsforpliktelser for eksempel i ferskfisktrålerflåten. Etter Fiskeridepartementets oppfatning er en slik tankegang grunnleggende i forhold til å realisere de oppstilte målsettinger for fiskeripolitikken, og slike ordninger som dette bør ikke bare opprettholdes, men også utvikles videre.

I en næring som i høy grad preges av internasjonal konkurranse og dermed høye krav til konkurransedyktighet, er det også en viktig målsetting for myndighetene å legge forholdene til rette for at flåten har en best mulig teknisk og økonomisk struktur. Det må derfor stilles visse krav til at de fartøyene som skal delta i de deltakelsesbegrensede fiskerier bidrar til at flåten får en gunstig tilpasning til fiskeressursene og best mulig tilpasning til fiskeindustriens og markedenes behov. Det må også legges vekt på å legge forholdene til rette for at en kan holde på og rekruttere til fiske dyktige fiskere, og at flåten holder en god teknologisk standard.

Til § 2. Virkeområde

Denne lov gjelder for fartøy som er norsk etter reglene i sjøloven av 24 juni 1994 nr 39 §§ 1-4, og fartøy som eies av utlending bosatt i Norge, når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter.

Loven regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst. Med ervervsmessig fiske og fangst menes at vedkommende yrkesutøver har fiske til levevei alene eller sammen med annen næring. Et fartøy regnes for å bli brukt til ervervsmessig fiske og fangst når fartøyeieren driver ervervsmessig fiske og fangst. Kongen kan gi nærmere regler om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig.

Lovutkastet regulerer adgangen for norske borgere og de som er likestilt med norske borgere i fiskerigrenseloven § 2 første og annet ledd til å delta i fisket med egne fiskefartøy. Hvilke subjekter som anses likestilt med norske borgere er nærmere beskrevet i omtalen av lovutkastets § 5.

Utenlandske borgeres adgang til å drive fiske- og fangstvirksomhet med utenlandske fiskefartøy i områder under norsk fiskerijurisdiksjon reguleres av fiskerigrenseloven av 17 juni 1966 nr 19 og loven om Norges økonomiske sone av 17 desember 1976 nr 91. I første ledd knyttes derfor definisjonen av hvilke fartøy som skal omfattes av loven, til definisjonen av norske fartøy i sjøloven av 24 juni 1994 nr 39, §§ 1-4. I tillegg er det nødvendig å la loven omfatte også fartøy som eies av utlending bosatt i Norge, når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter, idet slike fartøy har adgang til å fiske innenfor fiskerigrensen i henhold til § 2 tredje ledd i fiskerigrenseloven og dermed også i norsk økonomisk sone, jf. sonelovens § 3 første ledd annet punktum.

Av sjøloven § 1 følger at et skip er norsk når det eies av

• norsk statsborger,

• partsrederi eller annet selskap med ubegrenset ansvar, når norske statsborgere eier minst 6/10 av selskapet,

• kommandittselskap, når norske statsborgere eier minst 6/10 av den ansvarlige kapitalen og minst 6/10 av kommandittkapitalen,

• andre selskap med begrenset ansvar, når selskapets hovedkontor og styrets sete er i Norge og styrets flertall, herunder formannen, er norske statsborgere bosatt i Norge og har bodd her i de siste to år, og når norske statsborgere eier aksjer eller andeler tilsvarende minst 6/10 av kapitalen og kan utøve stemmerett i selskapet med minst 6/10 av stemmene,

• utenlandsk statsborger bosatt i Norge, når departementet godkjenner at skipet skal regnes som norsk (§ 1 fjerde ledd), eller

• staten, institusjon eller fond som styres av staten, norsk kommune, eller norsk bank, stiftelse eller forening dersom styrets sete er i Norge og styrets flertall består av norske statsborgere bosatt i Norge.

Sjøfartsloven §§ 2-4 har liten praktisk betydning i forhold til fiskefartøy, og det gås ikke nærmere inn på disse.

Fiskefartøy vil være underlagt den samme avgrensning av plikten til registrering i skipsregisteret som andre norske fartøy.

Lovens virkeområde er videre fiskefartøy som nyttes til ervervsmessig fiske og fangst. I annet ledd er ervervsmessig fiske og fangst definert ved at vedkommende yrkesutøver skal ha fiske til levevei alene eller sammen med annen næring. Et fartøy skal regnes for å bli brukt til ervervsmessig fiske og fangst når fartøyeieren driver ervervsmessig fiske og fangst.

Spørsmålet om hvorvidt det foreligger ervervsmessig fiske eller fangst har betydning bl.a. for hvilke fartøy som skal registreres i merkeregisteret (§ 3), hvilke fartøy det kan gis ervervstillatelse for (§ 4), når aktivitetskravet er oppfylt (§ 5) og for tilbakekall av tillatelser (§ 11).

Innenfor denne definisjonen blir Kongen gitt myndighet til å gi nærmere regler om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig. Vilkårene for når fiske- eller fangstvirksomhet skal anses som ervervsmessig, bør i utgangspunktet være sammenfallende med vilkårene for å bli ført på blad A i fiskermanntallet. Vilkårene for å bli ført på blad A vil derfor være styrende for den nærmere utforming av forskrifter i medhold av annet ledd, og manntallsbestemmelsens innhold vil senere kunne være et moment ved tolkningen av hvorvidt det foreligger ervervsmessig fiske i deltagerlovens forstand.

Det vil likevel ikke være hensiktsmessig å gjøre fiskermanntallets bestemmelser direkte gjeldende ved en henvisning til disse, idet de to regelverkene ikke har sammenfallende formål. Definisjonen i manntallsbestemmelsene er mer teknisk preget, og det kan også tenkes at det senere vil bli nødvendig å endre den ene definisjonen, uten at den andre skal eller bør endres, enten gjennom faktiske endringer i teksten eller gjennom praksis. Det vises i den forbindelse for eksempel til merknadene til § 5, hvor det er diskutert hvorvidt en person som administrerer et rederi, uten å ta aktivt del i fisket, bør regnes for å ha utøvd aktiv fiskerivirksomhet, og det vises til § 8 annet ledd i utkastet til ervervsforskrift, hvor det foreslås gitt hjemmel for særregler for visse pensjonisters rett til å få (eller opprettholde) ervervstillatelsen for mindre fartøy.

De beste grunner taler således for at en forskrift i medhold av annet ledd inneholder en selvstendig definisjon av hva som er å betrakte som ervervsmessig fiske og fangst. Et forslag til utforming av en slik bestemmelse foreligger i § 2 i utkastet til ervervsforskrift.

Til § 3. Registrering av fiskefartøy

Fartøy som skal nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst og som det er gitt ervervstillatelse for etter § 4, skal føres inn i et register over fiskefartøy (merkeregisteret).

Kongen fastsetter regler om hvilke opplysninger som skal gis og om administrasjonen av registeret.

Fartøyene skal merkes slik Kongen bestemmer.

Kongen kan bestemme at det skal betales en avgift ved innføring i registeret, og en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret. Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg.

Bestemmelsens første ledd slår fast at fartøy som skal nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, skal være registrert i merkeregisteret. Denne bestemmelsen erstatter § 1 i merkeloven av 5. desember 1917 nr 1. Lovutkastets system er at det skal være gitt ervervstillatelse før et fartøy kan føres inn i merkeregisteret. Det er avgjørelsen av hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke som vil være vedtak i saken, mens selve innføringen i registeret vil være å betrakte som en etterfølgende effektuering av dette vedtaket.

Kravet om at det skal være gitt ervervstillatelse og at fartøyet skal registreres i merkeregisteret, vil gjelde for alle typer ervervsmessig fiske og fangst. Ingen kan således drive ervervsmessig fiske uten at det er gitt ervervstillatelse og fartøyet er ført inn i merkeregisteret. Det innebærer i forhold til fartøy som skal nyttes til fiskerier som er underlagt krav om spesiell tillatelse i medhold av § 6, at det også for et slikt fartøy må være gitt ervervstillatelse før det kan innvilges spesiell tillatelse.

I annet leddforeslås Kongen gitt hjemmel for å fastsette nærmere regler om hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med en søknad om registrering. Dette vil i realiteten samtidig være en bestemmelse om hvilke opplysninger som skal registreres om det enkelte fartøy.

De opplysningene som det i første rekke er aktuelt å registrere, er opplysninger om fartøyets navn, fartøyets merke, radiokallesignal, tonnasje, lastekapasitet, lengde, bredde, byggeår og eierforhold. Et utkast til en slik bestemmelse foreligger i § 3 første ledd i utkast til ervervsforskrift.

Det er imidlertid aktuelt å registrere ytterligere opplysninger av utpreget teknisk karakter, som motorstørrelse, tankvolum o.l. Det kan også være aktuelt å fastsette at registeret skal inneholde opplysninger om hvilke spesielle tillatelser som er knyttet til fartøyet og eventuelle begrensninger i disse. Dette med tanke på utnyttelse av registeret bl.a. for statistikkformål. Dette er imidlertid krav på et slikt detaljnivå at det synes lite hensiktsmessig at slike bestemmelser blir fastsatt av Kongen. Det er derfor i § 3 annet ledd i utkastet til ervervsforskrift lagt opp til et forslag om at Kongens kompetanse delegeres til departementet for så vidt gjelder myndighet til å fastsette at også andre opplysninger skal registreres i merkeregisteret.

I praksis vil det være Fiskeridirektoratet som vil få et hovedansvar for utformingen av slike bestemmelser. Det vil derfor bli vurdert om denne kompetansen senere skal delegeres videre til direktoratet, eventuelt om departementet bør fastsette bestemmelsene og samtidig gi direktoratet kompetanse til å foreta begrensede endringer.

Kongen er i annet ledd også foreslått gitt kompetanse til å fastsette nærmere regler om administrasjonen av registeret. I første omgang vil det systemet som er bygget opp etter bestemmelsene i merkeloven av 1917, bli videreført. Innføring av et fartøy i registeret vil, som nevnt, først kunne skje når det er innvilget ervervstillatelse etter de nye reglene. Dette vil nå gjelde for alle fartøy, uavhengig av størrelse, i motsetning til den tidligere ordning som gjorde unntak fra kravet om ervervstillatelse for mindre fartøy. Sletting av et fartøy vil forutsette at tillatelsen er kallet tilbake, dersom ikke fartøyet er forlist, kondemnert, solgt til andre formål enn ervervsmessig fiske eller fangst e.l. I slike tilfeller vil ervervstillatelsen måtte anses som bortfalt uten videre, og slettingen vil være en ren kontorforretning, som ikke forutsetter et formelt vedtak om tilbakekall av ervervstillatelse.

I § 3 annet ledd i utkastet til ervervsforskrift er det foreslått at Kongens kompetanse til å gi regler om administrasjonen av registeret, delegeres til Fiskeridepartementet.

I tredje leddgis det hjemmel for å fastsette detaljbestemmelser om hvordan fartøyets merke skal utformes. Detaljerte bestemmelser om dette er fastsatt av Fiskeridepartementet 22.2.1950. Disse vil foreløpig bli videreført, eventuelt med mindre justeringer.

I fjerde leddforeslås Kongen gitt myndighet til å fastsette et gebyr for innføring i registeret. Det foreslås videre at gebyret skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Det innebærer at gebyret kan drives inn i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Forslaget om et slikt gebyr er i samsvar med dagens ordning, jf merkeloven § 5a. Ved behandlingen av Strukturmeldingen var det oppslutning om at dette ble videreført. Det har vært forutsetningen at gebyrets størrelse fortsatt skal være avhengig av fartøystørrelsen.

I § 4 første ledd første punktum i det foreløpige utkast til ervervsforskrift blir det derfor foreslått en bestemmelse om et slikt gebyr, og det blir foreslått at det blir delegert til Fiskeridepartementet å fastsette størrelsen. Gebyrsatsene i nåværende forskrift av 23.12.1985 er

• kr 500 for fartøy under 7 meter,

• kr 600 for fartøy f.o.m. 7 til 10 meter,

• kr 800 for fartøy f.o.m. 10 til 15 meter,

• kr 1000 for fartøy f.o.m. 15 til 20 meter,

• kr 1500 for fartøy f.o.m. 20 til 30 meter, og

• kr 2000 for fartøy f.o.m. 30 meter og over.

I Strukturmeldingen ble det videre foreslått at det også skulle innføres et årlig gebyr for å stå i registeret, som et første skritt på veien mot etablering av en ressursavgift. Dette forslaget fikk ikke tilslutning ved Stortingets behandling av meldingen. I lovutkastet blir det likevel, som nevnt, foreslått at Kongen gis myndighet til å innføre en slik avgift. Departementet er av den oppfatning at en slik avgift bør innføres, ikke som et første skritt på veien mot en ressursavgift, men med den motivering at det er kostnader forbundet med driften av merkeregisteret og bruken av registeret til statistikk- og samordningsformål. Disse, og andre administrative kostnader, er det naturlig at næringen selv bidrar til å dekke. En annen motivering for et slikt forslag vil være at det er et siktemål at fartøy som ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst blir strøket av merkeregisteret. En årlig avgift vil være en påskyndelse til at fartøyets eier selv tar initiativ til dette.

Det er således i § 4 i det foreløpige utkast til ervervsforskrift foreslått at det blir innført en årlig avgift for å stå i merkeregisteret, og at det delegeres til Fiskeridepartementet å fastsette avgiftens størrelse. Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til hvor stor avgiften bør være.

Sanksjonsmidlene dersom gebyret ikke blir betalt vil være at kravet blir tvangsinndrevet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven. I tillegg vil ervervstillatelsen i et slikt tilfelle kunne kalles tilbake, jf lovutkastets § 11. Dette innebærer at fartøyet i så fall blir slettet av merkeregisteret, idet det er en forutsetning for registreringen at eieren har ervervstillatelse for fartøyet. I praksis vil det ramme skyldneren hardest dersom fartøyet blir slettet av merkeregisteret.

Dersom forvaltningen vurderer et slikt skritt, vil skyldneren bli forhåndsvarslet i henhold til forvaltningsloven. Dersom et slikt forhåndsvarsel ikke fører til at forholdet blir rettet, må det vurderes hvorvidt man skal slette fartøyet fra registeret eller foreta utlegg. Dette må til en viss grad avhenge av bakgrunnen for at gebyret ikke har blitt betalt, men vanligvis vil det neppe være noen grunn til å unnlate å slette fartøyet fra registeret. Dersom utestående gebyr utgjør beløp av noen størrelse vil det også kunne være aktuelt å inndrive dette ved utlegg, i tillegg til at registreringen slettes.

Til § 4. Ervervstillatelse

Et fartøy kan ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, uten tillatelse av departementet. Det kan fastsettes vilkår for slik tillatelse.

Registrering i merkeregisteret eller i skipsregisteret, jf sjøloven § 11, kan ikke foretas før det foreligger tillatelse etter loven her.

I første leddslås det fast at et fartøy ikke kan nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, uten tillatelse. Hvilke betingelser som må være oppfylt før det kan gis slik tillatelse, fremgår av § 5 og vil bli nærmere kommentert senere.

Behovet for tillatelse vil inntre når fartøyet ønskes nyttet til ervervsmessig fiske og fangst, mens kravet formelt oppstår først når fartøyet faktisk nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst. I praksis vil en kjøper av et slikt fartøy sikre seg at en søknad om ervervstillatelse er innvilget før eiendomsretten til fartøyet overdras, eventuelt før det bli inngått bindende kontrakt om nybygg.

Man har ikke med dette formelt fastsatt en bestemmelse med virkning for selve eiendomsretten. En kjøper vil selvsagt kunne overta fartøyet uansett. Det som reguleres er utnyttelse av fartøyet som et driftsmiddel i fisket. Dette ligger i «kan ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst». For den som skal drive ervervsmessig virksomhet med fartøyet vil imidlertid koblingen mellom ervervstillatelse og eiendomsrett være sentral, idet fartøyet uten ervervstillatelse i praksis sjelden vil kunne utnyttes regningssvarende til annen virksomhet.

I medhold av første ledd siste punktum kan det settes vilkår for å gi ervervstillatelse. Denne bestemmelsen er for så vidt ny i forhold til tidligere ervervslovgivning, men det har også tidligere vært satt slike vilkår, i samsvar med alminnelig forvaltningsrett. Det er likevel en fordel at det blir gitt en uttrykkelig hjemmel for å fastsette vilkår.

Det vil først og fremst være aktuelt å fastsette vilkår i forbindelse med ervervstillatelse for større fartøy, som også vil ha behov for spesielle tillatelser. Dette kan dreie seg for eksempel om leveringsbetingelser, at fartøyet skal levere hele eller en del av sin fangst til mottaksanlegg i gitte distrikt, eller det kan dreie seg om betingelser om at fartøyet skal forbli registrert i og bli drevet om ut fra et visst distrikt. Dette vil altså først og fremst dreie seg om vilkår knyttet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, særlig med tanke på å knytte en større del av flåten til mer næringssvake distrikt.

Vilkår vil også være aktuelt i forbindelse med tillatelser til innføring av nye fartøy til utskifting av eldre fartøy, hvor det kan bli satt vilkår som skal sikre at det nye fartøyet ikke vil bety et større press mot ressursene enn et eldre og kanskje mindre effektivt fartøy. Dette kan for eksempel dreie seg om vilkår knyttet til innredning, utrustning eller drift av fartøyet.

En tredje gruppe av vilkår vil være knyttet til ervervstillatelser som gis til selskap som skal eie fiskefartøy, jf lovutkastets § 5 annet ledd. Dette vil være vilkår som for eksempel skal sikre at eierfordelingen forblir i samsvar med regelverket om at aktive fiskere skal ha kontroll over storparten av eierinteressene.

I tillegg til slike vilkår som er nevnt i det foregående, vil det også kunne settes vilkår når allmenne hensyn tilsier det, og for å ivareta slike hensyn.

Av annet leddfølger at registreringer i merkeregisteret eller i skipsregisteret ikke kan foretas før det er gitt ervervstillatelse. En slik regel om innføring i merkeregisteret er nødvendig både for å kunne ha oversikt over antall fiskefartøy og for å kunne føre kontroll med at fastsatt vilkår blir overholdt. Regelen gjelder for alle endringer i ett eller annet forhold knyttet til fartøyet som er av en slik art at dette fordrer tillatelse fra myndighetene (også endringer i eiersammensetningen eller ombygging av fartøy med spesiell tillatelse), og er altså ikke begrenset til selv overtagelsen av fartøyet.

Til § 5. Vilkår for ervervstillatelse

Tillatelse etter § 4 kan gis til den som er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger etter § 2 første og annet ledd i fiskerigrenseloven av 17. juni 1966 nr 19, når søkeren har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år og fortsatt er knyttet til fiskeryrket på en naturlig måte.

Ervervstillatelse kan gis til selskap eller sammenslutning, når personer som oppfyller kravene i første ledd har eierkontroll over storparten av eierinteressene. Aksje eller part i slikt selskap eller slik sammenslutning må ikke overdras til annen eier uten at det på forhånd er gitt samtykke til overdragelsen.

Kravet til aktivitet etter første og annet ledd må til enhver tid være oppfylt.

Det kan ikke gis ervervstillatelse til andre enn fiskefartøyets reelle eier.

Kongen kan gjøre unntak fra kravet i første ledd om tidligere deltagelse i fisket.

I tillegg til det som fremgår av paragrafen her, kan Kongen ved forskrift fastsette nærmere regler, herunder andre regler enn de som er fastsatt i første ledd, for tillatelse etter § 4. Det kan også fastsettes egne regler for overtakelse ved arv og tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Denne bestemmelsen inneholder hovedvilkårene for å få ervervstillatelse for et fiskefartøy. I tillegg til de vilkårene som følger direkte av bestemmelsen gir lovutkastet fullmakt til å fastsette ytterligere vilkår for ervervstillatelse. Dette vil bli gjennomgått i omtalen av siste ledd. Hvilke ytterligere vilkår som vil bli satt vil kunne bestemmes ut fra fartøyets størrelse.

Det må presiseres at det her blir foreslått en såkalt «kan-bestemmelse». Dette innebærer at det vil være overlatt forvaltningens frie skjønn å avgjøre hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke, selv om lovens og forskriftens vilkår er til stede. Det må blant annet kunne legges vekt på om mer allmenne, samfunnsmessige hensyn i enkelte tilfeller tilsier en restriktiv praksis i disse sakene. Det vil også kunne være grunnlag for å være tilbakeholden med tildeling av ervervstillatelse dersom søkeren tidligere har overtrådt bestemmelser i loven eller øvrig fiskerilovgivning.

Det blir i første ledd for det første slått fast at det er et krav for å få ervervstillatelse at søkeren er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger i medhold av fiskerigrenseloven. Likestilt med norsk statsborger i medhold av fiskerigrenseloven er

• personer som er bosatt i Norge,

• aksjeselskap og andre selskap med begrenset ansvar, når selskapets hovedkontor og styrets sete er i Norge og styret består av norske statsborgere bosatt i Norge som eier aksjer eller andeler i selskapet, og minst 60 % av aksje- eller andelskapitalen eies av norske statsborgere,

• staten, innretninger og fond som styres av staten, og norske kommuner, og

• selskap som ikke oppfyller ovennevnte krav, når selskapet driver tilvirkning av fiskevarer med tillatelse i medhold av konsesjonsloven av 14.12.1917 og når fiskerivirksomheten er naturlig knyttet til selskapets tilvirkningsanlegg i Norge og det er gitt særskilt tillatelse til at selskapet skal få utøve virksomhet som ellers er forbeholdt norske statsborgere.

I tillegg til fiskerigrenseloven vil også sjøloven regulere nasjonalitetsspørsmålet, idet denne loven stiller krav til eierskapet til fartøy som skal føre norsk flagg. En søker må således oppfylle kravene såvel i fiskerigrenseloven som i sjøfartsloven for å kunne få ervervstillatelse. Hvilke vilkår som må være oppfylt for at et fartøy skal anses for å være norsk er omtalt ovenfor i merknadene til lovutkastets § 2.

Dersom man sammenligner bestemmelsene i fiskerigrenseloven om når et selskap skal anses for å være likestilt med norsk borger, med vilkårene for at et fartøy skal anses for å være norsk etter sjøloven, referert ovenfor i omtalen av § 2, vil man se at det er forskjeller med hensyn til kravene til styrets sammensetning i aksjeselskap og andre selskap med begrenset ansvar. Mens sjøloven krever at styrets flertall, herunder styrets leder, består av norske statsborgere som er bosatt i Norge og har bodd her i de siste to år, krever fiskerigrenseloven at hele styret skal bestå av norske statsborgere bosatt i Norge og at hele styret skal eie aksjer eller andeler i selskapet.

Fiskerigrenselovens krav ble utformet etter mønster av kravene i sjøloven av 1893, slik disse var i 1966. Disse kravene ble imidlertid senere endret, uten at fiskerigrenseloven ble endret, og de nye kravene er nå videreført i sjøloven av 1994.

Det synes ikke å være gode grunner for at fiskerigrenseloven skal stille strengere krav til styrets sammensetning enn sjøloven. Det er blant annet like stort behov for å kunne hente inn profesjonelle styremedlemmer utenfor aksjonærenes rekker i et fiskeriselskap, som i et hvert annet selskap. En harmonisering av kravene vil ikke få konsekvenser ved et EU medlemskap. Dersom et fartøy er å betrakte som norsk etter sjøloven, bør således eierselskapet være likestilt med norsk borger etter fiskerigrenseloven. Det foreslås derfor at fiskerigrenseloven § 2 første ledd nr 2 endres for å komme i overensstemmelse med sjøloven § 1 første ledd nr 4, jf lovutkastets § 17.

I tillegg til nasjonalitetskravet stilles det for det andre krav om tidligere deltagelse i fisket. Det er foreslått at aktivitetskravet (Strukturmeldingens uttrykk «utvist aktivitet i fiske») knyttes til den felles definisjonen av ervervsmessig fiske i § 2. En søker må således kunne dokumentere en såvidt stor inntekt fra fiske eller fangst at han eller hun fyller vilkårene for hva som anses som ervervsmessig fiske eller fangst, i 3 av de siste 5 årene forut for søknadstidspunktet og ha fiske til levevei alene eller sammen med annen næring, for å kunne få ervervstillatelse.

Forslaget innebærer en skjerpelse av aktivitetskravet, fra dagens krav om deltagelse i 3 av de siste 10 år. Dette er i samsvar med såvel Strukturmeldingen som tidligere utredninger, og forslaget fikk tilslutning ved Stortingets behandling av meldingen.

Deltagerloven av 1972 stiller ikke som et uttrykkelig vilkår at aktivitetskravet skal oppfylles ved ervervsmessig fiske- eller fangstvirksomhet som «norsk fisker», i betydningen på et norsk fartøy og underlagt norske fiskeriregler.

Gode grunner kan tale for å klargjøre uttrykkelig at kravet er slik å forstå. Ett forhold er den betydelige politiske vekt som blir lagt på å bedre fiskernes yrkesvern. Dette taler for at det ikke skal være kurant å komme utenfra og skaffe seg ervervstillatelse for et norsk fiskefartøy, uten først å legge bak seg et antall år som mannskap på norsk fartøy.

Et annet forhold er at det ligger en vesentlig verdi i at man krever at en person skal skaffe seg kjennskap til de politiske, juridiske og administrative rammebetingelser som gjelder, før vedkommende gis innpass i norsk fiskerinæring som selvstendig reder, kanskje med ansvar for ansatte fiskere. Også dette taler for at det blir krevet at man opparbeider seg et visst kjennskap til norsk fiskerinæring før man som utenlandsk statsborger gis ervervstillatelse.

Et tredje forhold er at fartøyeiere som selv står ombord i fartøyet, som oftest vil ha påtatt seg det vesentlige ansvar det vil være å føre fartøyet i ofte vanskelig farvann og under vanskelige værforhold. Også dette taler for at en person som gis et slikt ansvar, først bør ha skaffet seg førstehåndskjennskap til de lokale forhold.

For det fjerde kan det anføres at fiskeriforholdene i enkelte land kan være såvidt annerledes enn fiskeriforholdene i Norge, at bakgrunn fra slike fiskerier ikke er kvalifiserende i forhold til å drive eget fartøy her. Regelen vil bli vesentlig enklere dersom man ser bort fra «utenlandsk» fiskerivirksomhet, enn om man skal begi seg inn på konkrete vurderinger av hvorvidt søkeren har bakgrunn fra forhold som kan sammenlignes med de norske.

Alt i alt innebærer dette at den beste regel synes å være at aktivitetskravet kun kan oppfylles ved aktivitet som «norsk fisker». For å bringe enhver tvil om dette av veien, er det derfor foreslått at søkeren skal ha drevet ervervsmessig fiske- eller fangstvirksomhet på norsk fartøy, for at aktivitetskravet skal anses oppfylt. Dersom dette i konkrete enkelttilfeller skulle vise seg å slå uheldig ut, vil det kunne gis dispensasjon i medhold av femte ledd. Det er i denne forbindelse også av betydning at det vil bli vurdert å unnta de minste fartøyene fra aktivitetskravet, jf nedenfor. Slike fartøy vil det i så fall kunne gis ervervstillatelse for også til andre enn dem som oppfyller aktivitetskravet, dersom nasjonalitetsvilkåret er oppfylt. Dette vilkåret vil i tråd med dagens regler være oppfylt dersom en utenlandsk statsborger er bosatt i Norge, jf omtalen av nasjonalitetsvilkåret.

Tidligere, mens fiskeflåten bestod vesentlig av mindre fartøy og et begrenset antall havgående fartøy, ble det lagt til grunn at man for å bli godtatt som aktiv fisker må ha deltatt i den fysiske utøvelsen av fisket, dvs ombord på et fartøy. Det kan diskuteres om dette er en begrensning som ligger i den naturlige, språklige forståelsen av uttrykkene «utvist aktivitet i fiske» og «ervervsmessig fiske», og det kan også diskuteres om dette er en hensiktsmessig avgrensning i retten til å eie fiskefartøy. Riktig nok er det et alminnelig utgangspunkt, som ble gjentatt også i Strukturmeldingen og som fikk tilslutning ved Stortingets behandling av meldingen, at fiskerne fortsatt bør eie fiskefartøyene. Dette behøver imidlertid ikke bety at man utelukker den «administrerende reder» fra å bli regnet som fisker.

I praksis er det nå i en del år lagt til grunn at også «administrerende reder» kan opparbeide seg grunnlag for å kunne få ervervstillatelse. Avgjørelsen av om en slik aktivitet foreligger blir gjenstand for en konkret vurdering i den enkelte sak, hvor det må legges betydelig vekt på den enkelte eiers nærhet til driften av fartøyet og utøvelsen av fisket. Lovutkastet legger opp til en videreføring av denne praksis.

Aktivitetskravet har i medhold av deltagerloven av 1972 blitt gjort gjeldende og vurdert bare på ett tidspunkt, nemlig søknadstidspunktet.

I foreliggende forslag til nytt regelverk er det meningen at dette skal strammes inn, slik at det blir en forutsetning for å beholde registreringen av fartøyet at eieren(e) til enhver tid oppfyller kravet om å ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst i 3 av de siste 5 årene. Det fremgår av § 5 tredje ledd. Dersom dette kravet ikke lenger er oppfylt, vil konsekvensen være at eieren(e) må gis dispensasjon fra kravet, eller at fartøyet må slettes fra registeret.

Hvorvidt det skal gis dispensasjon må avgjøres ut fra de samme kriterier som ville blitt lagt til grunn dersom det dreiet seg om innføring i registeret for første gang, men i tillegg bør det legges en viss vekt på hensynet til å beskytte eksisterende fiskerivirksomhet.

Begrunnelsen for denne omleggingen er at dette vil være et viktig virkemiddel for å realisere den overordnede politiske målsetting om at fiskeflåten skal være eiet av aktive fiskere. Denne målsettingen ble fremholdt i Strukturmeldingen, og fikk tilslutning ved behandlingen av denne. Det sier seg selv at når aktivitetskravet skal være oppfylt til enhver tid, og det må foretas en vurdering av spørsmålet om dispensasjon dersom fartøyet ikke skal slettes i registeret, vil fiskernes posisjon som eiere av fiskefartøy bli styrket. Den som ønsker seg bort fra aktivt fiske, vil på denne måten bli tvunget til å selge fartøyet til de som faktisk driver dette eller til andre aktive fiskere som måtte være interessert. Det bør i den forbindelse bemerkes at den som driver et fartøy på en annens vegne, som oftest vil ha tid til å opparbeide et tilstrekkelig antall år som aktiv fisker før fartøyets eier ikke lenger oppfyller aktivitetskravet. Det skulle således sjelden oppstå direkte urimelige utslag.

I deltagerloven av 1972 er det et alternativt vilkår til aktivitetskravet at man skal skifte ut et merkeregistrert fartøy. Dette er utelatt i forslaget til nytt regelverk. Begrunnelsen for dette er at en person som skal skifte ut et fartøy som er i drift, som oftest vil oppfylle aktivitetskravet. I så fall er det ikke behov for utskiftningsalternativet som et selvstendig alternativ. I noen tilfeller vil aktivitetskravet likevel fortsatt ikke (eller ikke lenger) være oppfylt. I så fall er det naturlig at det blir foretatt en ny vurdering av hvorvidt det igjen bør gis dispensasjon, fremfor at søkeren automatisk skal få ervervstillatelse for å skifte ut det eldre fartøyet. Dette vil for eksempel være aktuelt hvor fartøyeieren er et selskap som ikke eies av aktive fiskere.

Det fremgår til slutt i første ledd første punktum at det også er et vilkår at søkeren fortsatt er knyttet til fiskeryrket «på en naturlig måte». Dette vil være et skjønnsmessig krav, som kanskje sjelden vil få selvstendig betydning. Det kan likevel tenkes situasjoner hvor en person oppfyller aktivitetskravet, men de senere år har forlatt fiskeryrket og skaffet seg et annet yrke som det ikke er naturlig å kombinere med deltidsfiskeri. I slike situasjoner kan vilkåret tenkes å få betydning.

I annet ledd første punktum blir det fastsatt vilkår for ervervstillatelse til selskap eller sammenslutninger av alle typer. Det oppstilte kravet er at personer som oppfyller nasjonalitets- og aktivitetskravet i første ledd må ha eierkontroll over storparten av eierinteressene. Dette betyr at aktive fiskere skal ha kontroll over selskapet, i og med at et selskap som sådan ikke vil kunne oppfylle aktivitetskravet.

Kravet om at aktive fiskere skal ha eierkontroll over «storparten av eierinteressene» innebærer et krav om kontroll over mer enn 50 % av selskapet eller sammenslutningen. I Strukturmeldingen kap 8.1.2 ble det antydet at det muligens var nødvendig å sette kravet så høyt som til 80 %, dersom man skulle sikre at fiskerne er de reelle eiere av et fiskefartøy. Departementet er av den oppfatning at det for tiden ikke foreligger et tilstrekkelig grunnlag for å foreslå en slik innstramming. Et slikt forslag vil ha vidtgående konsekvenser for strukturen i fiskeflåten, konsekvenser som det ennå ikke foreligger tilstrekkelig oversikt over. Det foreliggende forslaget viderefører derfor dagens regler.

I Strukturmeldingen kap 8.1.2 ble det også reist spørsmål om hvorvidt det bør være adgang til at fiskere som har eierandeler i ett fiskebåtrederi, også har eierandeler i et annet fiskebåtrederi, og i tilfelle hvor store eierandeler. I dagens flåtestruktur er det ingen sjeldenhet at samme fisker har eierinteresser i flere merkeregistrerte fartøy. Også her vil innføring av nye begrensninger ha vidtgående konsekvenser, som krever ytterligere utredning. Det foreslås derfor i denne omgang ikke slike begrensninger som en generell regel i deltagerloven.

Det bør her imidlertid bemerkes at det i reguleringen av adgangen til enkelte fiskeri har vært fastsatt bestemmelser med tildels samme siktemål. I fisket etter torsk med konvensjonelle fartøy nord for 62° n.br. i 1994, er det for eksempel ikke adgang for en fartøyeier som har fartøykvote, samtidig å delta i maksimalkvotefisket med et annet fartøy. Videre har både reketrålforskriften av 29 juni 1984 og ringnotforskriften av 2 mars 1979 regler som begrenser adgangen til eie flere fartøy med slike tillatelser.

Ovenfor er det begrunnet hvorfor aktivitetskravet kun skal anses oppfylt ved fiskerivirksomhet på norsk fartøy. I forhold til et selskap kan det anføres at det er større grunn til å godta at eiere som ikke er norske statsborgere måtte kunne få godtatt «ikke-norsk» aktivitet som oppfyllelse av kravet, idet det uansett vil være norske eiere til 60 % av selskapet. Dersom storparten av selskapets norske og utenlandske eierne var aktive fiskere, skulle således aktivitetskravet kunne anses oppfylt.

Dette er likevel en regel som lett kan føre til vanskelige bevisvurderingsspørsmål. Disse kan oppstå som en følge av problemer med hensyn til å dokumentere fiskeriaktivitet i andre land, det kan være problemer med hensyn til å avgjøre hvilken dokumentasjon som er troverdig, og det kan være problemer med hensyn til om fiskeriaktiviteten er av en slik art at vi i Norge ville karakterisere den som ervervsmessig og kvalifiserende for fiskerivirksomhet her. Dette vil være en lite tilfredsstillende situasjon i forhold til det som er formålet med bestemmelsene, nemlig å etablere et så godt som mulig yrkesvern for de som faktisk er aktive yrkesfiskere.

Konklusjonen blir dermed at det også med hensyn til aktivitetskravet for selskapseierne skal legges til grunn at kun aktivitet som «norsk fisker» skal telle med. Det bør legges til at dette ikke er et krav om at kun aktiviteten til de eierne som er norske statsborgere skal telle med; en utenlandsk borger bosatt i Norge vil således få sin aktivitet på norsk fartøy godtatt ved avgjørelsen av om aktivitet etter første ledd foreligger. Utenlandske statsborgere bosatt i Norge som har drevet ervervsmessig fiske her, vil med hensyn til fordelingen av eierandeler derimot ikke bli regnet med blant de 60 % som skal eies av norske statsborgere.

For ordens skyld nevnes at det også i disse tilfellene vil kunne dispenseres fra aktivitetskravet. Dispensasjonshjemmelen i fjerde ledd vil gjelde også i forhold til annet ledd, idet det her blir vist til aktivitetskravet i første ledd.

I annet ledd annet punktum er det foreslått at overføring av aksje eller part i selskap eller sammenslutning som har ervervstillatelse, forutsetter samtykke fra myndighetene. Dette forslaget er motivert i behovet for å føre kontroll med at eierkravet i første punktum ikke gjøres illusorisk ved salg av aksjer eller parter kort tid etter at det er gitt ervervstillatelse. Forslaget er en videreføring av dagens ordning.

Hensikten med bestemmelsen i fjerde ledd er å hindre leasing eller andre former for utleie av fiskefartøy. Når det kun er fiskefartøyets reelle eier som kan få ervervstillatelse, samtidig som fartøy som skal brukes til ervervsmessig fiske skal registreres i registeret og eieren til enhver tid skal oppfylle aktivitetskravet, blir det ikke mulig å drive utleie av fartøy som næring. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med kontrollen med at selskap eller sammenslutning som får ervervstillatelse for fiskefartøy faktisk kontrolleres av aktive fiskere, idet forutsetningen er at den person, det selskap eller den sammenslutning som står som eier av fartøyet, også er den reelle eier. Det vil si at de enkeltpersoner eller selskap som står bak eierselskapet, direkte eller indirekte må oppfylle kravene.

Bestemmelsen vil imidlertid ikke være til hinder for at et fartøy som allerede står i merkeregisteret, for en begrenset tid leies ut som erstatningsfartøy for et merkeregistrert fartøy. Dette vil være spørsmål som først og fremst vil måtte behandles og avgjøres i tilknytning til deltagelsesreguleringene i det enkelte fiskeri. Forskriftshjemmelen i sjette ledd kan likevel brukes til å regulere slik virksomhet på generell basis, dersom dette skulle vise seg nødvendig eller ønskelig.

I femte ledd foreslås Kongen gitt fullmakt til å dispensere fra aktivitetskravet. Denne bestemmelsen er tenkt brukt i det enkelte tilfelle, det vil si i form av enkeltvedtak. I utkastet til ervervsforskrift er det i § 6 fjerde ledd lagt opp til at fullmakten skal delegeres til departementet.

Fullmakten er i utgangspunktet åpen, men i samsvar med Strukturmeldingen vil det først og fremst være aktuelt å gi dispensasjon dersom søkeren har utdannelse av betydning for fiskeryrket. Det bør her også nevnes at hensynet til råstofftilførsel til mottaks- eller foredlingsanlegg på land i Norge er et hensyn av betydning for spørsmålet om dispensasjon fra aktivitetskravet. Ferskfisktrålerflåten bygger i stor utstrekning sin virksomhet på dispensasjoner som er gitt ut fra slike hensyn. I praksis er det her vi finner hovedvirkeområde for dispensasjonsbestemmelsen.

Tilsvarende dispensasjonshjemmel finnes også i § 4 siste ledd i deltagerloven av 1972. Før det gis dispensasjon etter denne bestemmelsen skal det innhentes uttalelse fra et særskilt utvalg. Dersom man etter samråd med næringen finner det hensiktsmessig å opprettholde denne ordningen, vil det kunne gjøres uten særskilt lovhjemmel. Det foreslås derfor ikke lovfestet at det skal opprettes et slikt utvalg.

De kravene som nå er gjennomgått for å få ervervstillatelse, må anses som hovedregler. Fiskeflåten består imidlertid av en lite ensartet fartøymasse. Det er derfor behov for forskjellige særregler for ulike fartøygrupper. Med hjemmel i siste ledd kan det fastsettes såvel tilleggskrav som unntak fra hovedreglene. Det vil i det følgende bli gjort rede for hvilke slike ytterligere regler departementet foreløpig har ansett aktuelle. Slike regler vil bli fastsatt i ervervsforskriften.

For det første bør det stilles en del tilleggskrav for ervervstillatelse for alle fartøy, uansett størrelse. Det er derfor i § 7 i det foreløpige utkast til ervervsforskrift lagt opp til at det ikke skal gis ervervstillatelse, selv om kravene forøvrig er oppfylt, dersom

1. fartøyet ikke er utrustet for eller egnet til å drive ervervsmessig fiske,

2. fartøyet importeres eller er importert og er av stål og eldre enn 10 år eller er av tre og eldre enn 5 år, og av en slik størrelse at det kommer inn under ordninger som nevnt i bokstav c eller d,

3. fartøyet tidligere er solgt ut av landet med statlig støtte i form av lån, salgstilskudd, garanti e.l., eller

4. fartøyet er tildelt kondemneringstilskudd og i samsvar med regler for slik tilskudd skal trekkes eller er trukket ut av fiske.

Dette er i all hovedsak en gjentagelse av eksisterende regler, dels formulert i skriftlige regler, dels utviklet i praksis. Reglene er av en slik art at de bør være ufravikelige, og forslaget er derfor formulert som en «skal-regel». Det innebærer at dersom et av de nevnte forhold foreligger, skal en søknad om ervervstillatelse avslås.

Det er departementets synspunkt at disse reglene bør gjøres gjeldende for alle fartøystørrelser, til tross for at de tidligere kun har vært gjort gjeldende for fartøy over en viss størrelse. Dette har sammenheng med at det nå blir innført krav om ervervstillatelse for alle fartøy, mens det i medhold av deltagerloven av 1972 var unntak fra kravet om samtykke til erverv av eiendomsrett til fiskefartøy for fartøy under 50 fot. En del av reglene er av en slik art at de likevel ikke vil ha praktisk betydning for de minste fartøyene.

Når det særlig gjelder regelen som er foreslått i det foreløpige utkast til ervervsforskrift § 7 bokstav a, vil denne sannsynligvis bli brukt forholdsvis sjelden. Det er ikke med denne bestemmelsen meningen å innføre et generelt krav i tillegg til de som følger av regler gitt for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn. En slik regel vil imidlertid medføre at søker må dokumentere at fartøyet er sjødyktig som fiskefartøy. Det kan også nevnes i forhold til denne bestemmelsen, at det i deltagelsesreguleringene i det enkelte fiskeri ofte vil være bestemmelser om at deltagende fartøy skal være egnet til bruk nettopp i dette fiskeriet. Hensikten med regelen er imidlertid å hindre at det blir gitt ervervstillatelse for fartøy som opplagt ikke er egnet eller å betrakte som fartøy det er meningen å drive aktivt fiske med, fartøy som ikke er konstruert for slik virksomhet eller fartøy som ikke kan innredes eller utrustes på en slik måte at fangsten blir tilfredsstillende behandlet.

De øvrige grunnlagene for avslag er i det alt vesentlige selvforklarende, og det gås ikke nærmere inn på disse.

De kravene som nå er gjennomgått kan sies å være rettet mot fartøyet som sådan. Det vil imidlertid også være behov for tilleggsvilkår som er rettet utover og er relaterte til strukturen i fiskeflåten. Slike krav er formulert i § 9 i det foreløpige utkast til ervervsforskrift, og går ut på at en søknad om ervervstillatelse kan avslås når en innvilgelse ville innebære en uheldig distriktsmessig fordeling av flåten, representere en økning av flåtekapasiteten som går ut over ressursgrunnlaget eller når fartøyet ikke har tilfredsstillende driftsgrunnlag. Disse kravene er av en slik art at de i det alt vesentlige kun vil ha betydning for større fartøy. Det er derfor foreslått at § 9 kun skal gjøres gjeldende for fartøy over 15/20 meter.

Også disse kravene er til dels en kodifisering av regler som allerede finnes, men da først og fremst som vilkår innenfor forskjellige konsesjonsordninger. Det er imidlertid naturlig å se dette også som vilkår for ervervstillatelsen som sådan, selv om kravene likevel vil være relative i forhold til hvilket fiskeri fartøyet er tenkt brukt til. Det foreslås derfor at dette nå tas med her i ervervsforskriften.

Det vil fortsatt være aktuelt å ha tilsvarende krav også som vilkår for å gi spesielle tillatelser. I slike tilfeller kan det selvsagt være aktuelt å avslå en søknad om spesiell tillatelse med den begrunnelse at fartøyet representerer en økning av flåtekapasiteten som går ut over ressursgrunnlaget i det aktuelle fisket, men likevel innvilge ervervstillatelse dersom fartøyet kan nyttes i andre fiskerier uten at dette representerer en økning av flåtekapasiteten som går ut over det totale ressursgrunnlaget. I det hele vil det være riktig å si at disse kravene vil være generelle i forhold til de kravene som blir satt for å få spesielle tillatelser, og de vil først og fremst kunne få selvstendig betydning for den delen av den større fiskeflåten som ikke er underlagt krav om spesiell tillatelse. Det nærmere innhold i kravene vil således måtte variere over tid, i takt med utviklingen i fiskeflåten og i ressursgrunnlaget.

Når det spesielt gjelder kravet om tilfredsstillende driftsgrunnlag, har departementet vurdert om det bør være et generelt krav, rettet mot alle fartøystørrelser, at dette må kunne dokumenteres før ervervstillatelse blir gitt. Det kan hevdes at hensynet til en forsvarlig ressursforvaltning tilsier at myndighetene har anledning til å føre en omfattende kontroll med nye fartøy som slippes inn i fisket. Man har imidlertid funnet foreløpig å bli stående ved at dette kravet kun bør rettes mot fartøy over 15/20 meter.

Det er her på den ene side tatt hensyn til at det er en gjennomgående holdning i Strukturmeldingen at det i stor grad bør legges opp til en friere tilpasning for fiskeflåten, i forhold til de tilgjengelige ressursene. Det vil si at det i størst mulig grad bør overlates til næringen selv å regulere innsatsfaktorene.

På den annen side må det erkjennes at det er behov for en viss styring med den totale investeringen i fiskeflåten, og særlig når det gjelder de største fartøyene vil disse representere såvidt store samfunnsmessige investeringer og ha slike ringvirkninger i samfunnet rundt fartøyet (arbeidsplasser m.m.), at det likevel bør være en viss kontroll med at disse fartøyene er sikret et tilfredsstillende driftsgrunnlag, før det blir gitt ervervstillatelse. Særlig vil en slik regel ha betydning for fartøy som skal drive fiskeri der en vesentlig del av fisket forutsetter spesiell tillatelse, og hvor det er flere interessenter til et fartøy, hvorav noen vil kunne få tilsagn om slik spesiell tillatelse og andre ikke, for eksempel ut fra distriktsmessige hensyn. I tilfeller der søkeren ikke får spesiell tillatelse og fartøyets driftsgrunnlag ikke er tilstede uten slik tillatelse, bør det være adgang til å avslå en søknad om ervervstillatelse.

Det som nå er gjennomgått er altså tilleggskrav, ut over de lovfestede. Forskriftshjemmelen i lovutkastets § 5 siste ledd vil videre bli foreslått brukt for å følge opp Strukturmeldingens forutsetning om at det vil være aktuelt å sette noe lempeligere krav for erverv av fartøy under 8 meter, når aktivitetskravet skjerpes og samtidig gjøres gjeldende for alle fartøystørrelser.

I meldingen er dette unntaket begrunnet med hensynet til grupper som har tradisjon for å drive fiske i kombinasjon med andre yrker, for eksempel samene. Det bør imidlertid også bemerkes at det i enkelte distrikt, hvor fiskeflåten i hovedsak består av mindre fartøy som kanskje drives av eieren alene, vil kunne være vanskelig å skaffe seg tilstrekkelig bakgrunn fra fiskerivirksomhet til å oppfylle aktivitetskravet. Mange som kanskje kunne ønske å satse på fiskeryrket ville i så fall bli utestengt, dersom kravet blir gjort fullt ut gjeldende også for de minste fartøygruppene.

På bakgrunn av dette vil det bli vurdert om man i § 8 i det foreløpige utkast til ervervsforskrift skal foreslå at man skal se helt bort fra aktivitetskravet ved søknader om ervervstillatelse for fartøy under 8 meter. Kravene som i så fall vil gjelde for å få merkeregistrert et fartøy i denne størrelsesgruppen, vil være nasjonalitetskravet, kravet om at søkeren skal bruke fartøyet til ervervsmessig fiske eller fangst, jf definisjonen av dette i lovutkastets § 2 og i § 2 i utkastet til ervervsforskrift, samt de kravene som er omtalt ovenfor i omtalen av § 7 i utkastet til ervervsforskrift.

Om dette blir gjennomført blir det likevel en innstramming i forhold til dagens regelverk, hvor det er gitt en generell dispensasjon fra kravet om ervervstillatelse for fartøy under 50 fot (15,68 meter), jf forskrift av 18.7.1956 og 4.7.1977.

Ovenstående redegjørelse dekker de behov departementet pr nå har sett for særregulering i tillegg til hovedreglene slik disse fremgår av lovutkastet. Dette regelverket retter seg mot det man kan kalle ordinære overdragelser av fartøy. Det er imidlertid også behov for noen spesielle regler i forbindelse med tvangssalg av fartøy og i forbindelse med konkurssituasjoner. Slike regler vil bli foreslått i § 5 fjerde og femte ledd i det foreløpige utkast til ervervsforskrift.

Hovedpoenget i disse reglene er at et bud som er avgitt i forbindelse med et slikt tvangssalg, ikke kan stadfestes før det er gitt ervervstillatelse til budgiveren. Dette er en videreføring av regler fastsatt i medhold av § 2 i deltagerloven av 1972, og begrunnelsen er at myndighetene også i et slikt tilfelle bør ha kontroll med hvem som blir eier av fiskefartøy. Unntak fra dette er av åpenbare praktiske grunner gjort for banker og andre finansinstitusjoner, som bør få sitt bud stadfestet umiddelbart og selv om vilkårene for ervervstillatelse ikke er oppfylt. Det er imidlertid en forutsetning at det blir sendt melding til Fiskeridirektoratet om stadfestelsen.

Med uttrykket «bank eller annen finansinstitusjon» siktes til banker, forsikringsselskap og andre finansinstitusjoner som driver sin virksomhet innenfor de rammer og med de godkjennelser lovverket til enhver tid fastsetter.

Det er ikke hensikten med dette at banken eller finansinstitusjonen skal bli sittende med eiendomsretten til et merkeregistrert fiskefartøy, og det vil derfor bli lagt opp til at fartøyet må selges til en person eller et selskap som er gitt ervervstillatelse, innen 3 måneder. Denne fristen kan forlenges. Hvorvidt en slik forlengelse skal være kurant eller ikke, vil måtte avpasses etter forholdene i næringen og i kredittmarkedet, idet dette vil kunne ha innflytelse på hvor villige bankene vil være til å finansiere fiskefartøy. Det er likevel ikke meningen at finansinstitusjoner skal kunne gå inn og drive aktiv fiskerivirksomhet for egen regning. En fristforlengelse vil således måtte forutsette at man aktivt forsøker å selge fartøyet.

Spesielle tillatelser som er knyttet til fartøyet vil i slike tilfeller bli opprettholdt så lenge banken eller finansinstitusjonen blir sittende med fartøyet, jf lovutkastets § 9 tredje ledd.

Dersom fartøyet ikke er videresolgt innen (den forlengede) fristen vil konsekvensen være at fartøyet slettes av merkeregisteret, og fartøyet kan dermed ikke lenger nyttes til fiske.

I § 5 femte ledd i det foreløpige utkast til ervervsforskrift blir plikten til å sende melding til direktoratet og å videreselge fartøyet innen 3 måneder også foreslått gjort gjeldende for de tilfellene hvor et konkursbo oppgir eiendomsretten til et fiskefartøy til fordel for en eller flere panthavere og for de tilfellene hvor en panthaver tar et pant til brukelighet. En panthaver vil ytterst sjelden selv oppfylle vilkårene for ervervstillatelse, og det er derfor nødvendig å fastsette særlige regler for at panthaveren i hvert fall en viss tid skal kunne beholde det merkeregistrerte fartøyet. Disse tilfellene bør derfor reguleres på samme måte som tvangsauksjonssituasjonen.

Etter konkursretten trer konkursboet inn i debitors rettigheter, og vil således kunne fortsette driften av fartøyet så lenge konkursbehandlingen varer. Det gjelder både i forhold til ervervstillatelsen og den spesielle tillatelsen. Det foreslås derfor ikke noen regler om konkursboets inntreden i forvaltning av fiskefartøy.

Også i disse tilfellene vil fartøyet bli slettet av merkeregisteret, dersom det ikke blir videresolgt eller panthaveren selv ikke kan få ervervstillatelse.

Som omtalt på side 34 foreslås at aktivitetskravet til enhver tid skal være oppfylt. Etter den nåværende deltakerlov § 2 annet ledd er det ikke nødvendig med ervervstillatelse når arvtakeren oppfyller eller vil oppfylle kravet til aktivitet. Hittil har således en arving kunnet overta et fartøy uten å oppfylle aktivitetskravet på overtagelsestidspunktet og uten at det senere er ført kontroll med at kravet er blitt oppfylt. I det foreløpige utkast til ervervsforskrift § 5 tredje ledd foreslås at når arvtakeren ikke oppfyller aktivitetskravet, skal han gis en midlertidig ervervstillatelse inntil han oppfyller dette kravet. Det vil i praksis si at den midlertidige tillatelsen vil få en varighet på maksimalt 5 år. Oppfyller han kravet på overtakelsestidspunktet, vil han få utstedt en vanlig ervervstillatelse. Nåværende ordning føres således videre med den endring som følger av at aktivitetskravet til enhver tid skal være oppfylt.

Til § 6. Tillatelse til spesielle former for fiske og fangst

Ingen må drive

1. fiske med trål, herunder reketrål

2. fiske med ringnot,

3. fangst av hval, eller

4. fangst av sel,

uten å ha fått spesiell tillatelse til disse former for fiske eller fangst. Det kan fastsettes vilkår for å gi slik tillatelse.

Kongen kan fastsette krav om spesiell tillatelse for å drive andre former for fiske eller fangst, når hensynet til lovens formål gjør det nødvendig. Slike ordninger kan være begrenset på en eller flere måter som nevnt i § 8.

Kongen kan fastsette nærmere regler for tildeling av spesielle tillatelser. I forskriften skal det legges vekt på fiskets betydning for råstofftilførselen til bestemte distrikt.

Tildeling kan nektes når fartøyeieren eller andre som har drevet et fartøy på fartøyeierens vegne, grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller annen fiskerilovgivning.

Et fartøy med spesiell tillatelse kan ikke bygges om på en slik måte at fangstkapasiteten økes, uten at det er gitt tillatelse til dette. § 4 annet ledd gjelder tilsvarende.

Denne bestemmelsen erstatter i all hovedsak deltagerloven av 1972 § 6, trålerloven av 1951, hvalfangstloven av 1939 og selfangstloven av 1951. Deltagerloven og selfangstloven er bygget opp etter prinsippet om at fisket eller fangsten er fri for alle, inntil det blir fastsatt krav om tillatelse for å delta. Trålerloven og hvalfangstloven forbyr aktiviteten, dersom det ikke er gitt uttrykkelig tillatelse. I første ledd blir det nå slått fast at prinsippet om at aktiviteten er forbudt inntil man får spesiell tillatelse, skal gjelde for alt trålfiske, herunder reketråling, for fiske med ringnot, for fangst av hval og for fangst av sel. I formen medfører dette en utvidelse av konsesjonsplikten i forhold til dagens ordninger, men i praksis blir det ingen forskjell.

Dagens ordninger er for de fleste redskapstyper begrenset til fartøy over en viss størrelse, i noen tilfeller begrenset til fiske etter enkelte fiskeslag og i atter andre tilfeller begrenset til fiske i enkelte geografiske områder. Slike begrensninger i konsesjonsplikten vil bli videreført.

Lovutkastets § 8 gir Kongen hjemmel til å fastsette slike begrensninger.

Det vil kunne fastsettes vilkår for å gi spesiell tillatelse. Slike vilkår kan settes for å ivareta allmenne hensyn eller mer spesielle hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til den enkelte type spesiell tillatelse eller i den enkelte sak.

De redskapstypene som her er nevnt omfatter ikke alle de fiskerier som i dag er underlagt konsesjonsplikt. Det er derfor i annet ledd foreslått at Kongen gis fullmakt til å innføre krav om spesiell tillatelse for å drive andre former for fiske eller fangst enn de som er nevnt i første ledd, når hensynet til lovens formål tilsier det. I så fall kan ordningene begrenses på en eller flere måter som nevnt i § 8.

Dagens konsesjonsordninger er opprettet ut fra hensyn som ligger innenfor denne lovs formålsbestemmelse, nemlig å tilpasse flåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget, med sikte på en rasjonell og bærekraftig utnyttelse av ressursene, å sikre bosetting og arbeidsplasser og å fremme en forsvarlig teknisk og økonomisk struktur i fiskeflåten. Det innebærer at lovutkastet viderefører alle konsesjonsordningene som i dag er fastsatt i medhold av deltakerloven av 1972 og trålloven av 1951.

Følgende konsesjonsordninger er opprettet i medhold av de lover som lovforslaget erstatter:

Forskrift av 12. desember 1986 om tildeling av tillatelse til å drive fiske med trål.

Forskrift av 25. juli 1986 om midlertidig konsesjonsordning for fiske med snurrevad.

Forskrift av 8. mars 1984 om adgangen til å delta i snurpenotfiske etter sei.

Forskrift av 29. juni 1984 om adgangen til å drive trålfiske etter reker.

Forskrift av 19. januar 1973 om adgangen til å delta i fisket med ringnot.

Forskrift av 2. mars 1979 om adgang til å delta i fisket med ringnot.

Forskrift av 1. juni 1990 om regulering av deltagelsen i fisket med not etter brisling. Dertil kommer konsesjonsordningene for sel og hval.

Konsesjonsforskriftene inneholder ikke bare bestemmelser om hvilke grupper av fartøy som er underlagt krav om spesiell tillatelse for å utøve det enkelte fiskeri. I stor grad inneholder forskriftene også bestemmelser om vilkår for tildeling av slike tillatelser. Det foreslås således i tredje ledd at Kongen skal kunne fastsette nærmere regler for tildeling av spesielle tillatelser. Disse reglene må ligge innenfor rammen av lovens formål, jf lovutkastets § 1.

I deltagerloven av 1972 er det i § 8 uttrykkelig nevnt en del forhold som det skal legges vekt på ved fastsettelsen av slike regler. Dette er tidligere deltagelse i fiske, faglige og tekniske forutsetninger (herunder fartøy og utstyr), eiers og mannskaps avhengighet av å kunne drive fiske samt fiskets betydning for råstofftilførselen til bestemte distrikter eller bestemte produksjonsgrener. Dette er ivaretatt i lovforslaget ved kravet om aktivitet i § 5, i det foreløpige forslag til ervervsforskrift § 7 bokstav a) om fartøyets utrustning og endelig i § 6 tredje ledd om at det skal legges vekt på råstofftilførselen til bestemte distrikter. Nærmere regler om hvilke krav som skal stilles og hvilke retningslinjer som skal legges til grunn, vil forøvrig måtte utformes i de enkelte forskrifter.

Ved vurderingen av hvorvidt en søknad om spesiell tillatelse skal innvilges eller avslås vil det for øvrig måtte trekkes inn allmenne hensyn. Tildeling av tillatelser må i det hele baseres på et skjønn, hvor det foretas en helhetsvurdering av alle relevante omstendigheter. En helhetsvurdering kan således føre til at en søknad, ut fra allmenne hensyn, må avslås.

Konsesjonsforskrifter innebærer alvorlige og dyptgripende inngrep i den alminnelige nærings- og handlefrihet. Det er derfor foreslått lagt til Kongen å fastsette slike bestemmelser, og denne kompetansen bør normalt ikke delegeres til lavere myndighetsnivåer. Departementet har likevel valgt å bruke formen «Kongen», ikke «Kongen i statsråd», som i henhold til alminnelig lære ville utelukke muligheten for delegasjon. Dette er gjort på bakgrunn av at det ikke kan utelukkes at det i fremtiden vil vise seg å oppstå behov for å delegere i hvert fall deler av denne kompetansen, og at det i hvert fall ikke bør være noen tvil om at kompetansen til å foreta endringer i allerede innførte ordninger kan delegeres til departementet.

Deltagerloven av 1972 § 7 bestemmer at det skal innhentes uttalelse fra et utvalg med representanter for fiskernes faglige organisasjoner, før det blir truffet bestemmelser i medhold av denne lovens § 6 første til fjerde ledd. Det er ikke nødvendig med lovhjemmel for å opprette et organ, som skal konsultere de berørte før det opprettes eller treffes bestemmelser om konsesjonsordninger. I tillegg kommer at man etter forvaltningsloven skal gjennomføre en høring av offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper hvis interesser særlig berøres, før det utferdiges forskrifter. Denne bestemmelsen sikrer næringen ordinær innflytelse også på utformingen av konsesjonsordninger. Det synes således ikke å være behov for en uttrykkelig lovbestemmelse i deltagerloven om en slik ordning.

I lovutkastets § 11 er det foreslått at en tillatelse skal kunne kalles tilbake, når det er begått alvorlige brudd på fiskerilovgivningen. Etter departementets oppfatning bør det være tilsvarende adgang til å nekte tildeling av spesielle tillatelser, når søkeren eller andre som har drevet et fartøy på søkerens vegne har begått brudd på fiskerilovgivningen. Fjerde ledd gir hjemmel til dette.

Det bør imidlertid ikke være slik at enhver overtredelse av fiskerilovgivningen ekskluderer vedkommende fra senere tildeling av spesielle tillatelser. Forslaget inneholder således en kvalifiserende passus, idet det kreves at overtredelsen skal ha vært grov eller at regelverket er overtrådt gjentatte ganger. Det synes rimelig at fartøyeieren i denne forbindelse identifiseres med andre som har drevet fartøyet på dennes vegne.

Siste ledd slår fast at et fartøy med spesiell tillatelse ikke kan bygges om på en slik måte at fangstkapasiteten økes, uten at det er gitt tillatelse til dette. En vesentlig oppgave for fiskeriadministrasjonen har vært å sørge for å holde kapasitetsutviklingen i fiskeflåten under kontroll. Dette er en vesentlig del av bakgrunnen for de fleste konsesjonsordningene som har vært innført. Det sier seg da selv at man ikke kan tillate at et fartøy, etter at det er gitt ervervstillatelse og tildelt en spesiell tillatelse, bygges om på en slik måte at fartøyet representerer et vesentlig større press på ressursene enn forutsatt.

Man kan selvsagt innvende mot dette at de mest betydningsfulle fiskeressursene er underlagt uttakskontroll i form av kvoter. Dette kan tilsi at rederiene selv bør få styre hvordan de ønsker å bygge om sine fartøy. Det er imidlertid departementets oppfatning at man bør styre fiskeripolitikken med et noe lengre tidsperspektiv, og i så fall er det av avgjørende betydning at man har kontroll med kapasitetsutviklingen, ikke bare i forhold til innføring av nye fartøy og derigjennom en øket fangstkapasitet, men også i forhold til en økning i de eksisterende fiskefartøys fangstkapasitet.

Det er imidlertid forutsetningen at en bestemmelse som dette praktiseres på en slik måte at den ikke blir en bremse på den tekniske utviklingen, og dermed ikke bare reduserer flåtens evne til å drive et lønnsomt fiskeri, men også reduserer den norske flåtens konkurransedyktighet i forhold til utenlandske rederier. Det må her således vises til lovutkastets formålsbestemmelse, som inkluderer såvel en rasjonell utnyttelse av ressursene som en forsvarlig teknisk og økonomisk struktur i fiskeflåten. Disse hensynene må balanseres mot ønsket om å kontrollere kapasitetsutviklingen.

Dette er et problem man møter på tilsvarende måte ved utskifting til nytt fartøy. De merknader som her gjøres kommer således til anvendelse også ved utskiftningsproblematikken.

Departementet har vært inne på om man i stedet for en henvisning til ombygginger som medfører at fangstkapasiteten økes, burde regne opp konkret hvilke ombygginger som krever tillatelse. Man kan her tenke seg fartøyets lengde, tonnasje, motorkraft, lasteromsvolum o.l. Man har likevel valgt å benytte det generelle uttrykket «fangstkapasitet», på bakgrunn av at den teknologiske utviklingen er slik at man risikerer å bli stående igjen med svært utilfredsstillende kontrollmuligheter, dersom myndighetene skulle være begrenset av en slik oppregning av ytre faktorer. Det er likevel klart at det man i første omgang har siktet til med uttrykket «fangstkapasiteten», er fysiske parametre, som forholdsvis enkelt lar seg kontrollere. Bestemmelsen innebærer således en videreføring av eksisterende bestemmelser, som hovedsakelig finnes i trålforskriften.

Bestemmelsens ordlyd er på den annen side ikke til hinder for at man på et senere tidspunkt beslutter å underlegge også ombygging i form av utskifting av teknisk utstyr et tilsvarende krav om tillatelse. Dette vil i så fall skje gjennom endringer i den enkelte konsesjonsforskrift, og det vil være et krav at installasjonen av dette utstyret er av en slik omfattende karakter at det vil kunne karakteriseres som en ombygging av fartøyet, jf bestemmelsens ordlyd. I dette ligger en begrensning på myndighetenes adgang til detaljkontroll av den enkelte reders valg av utstyr.

For ordens skyld nevnes også at ombygging til bruk av annen fiskeredskap vil være begrenset av bestemmelsen i første ledd om spesiell tillatelse for fiske med trål, reketråling og fiske med ringnot, inkludert snurpenot, samt de til enhver tid gjeldende konsesjonsforskrifter i medhold av annet ledd.

Til § 7. Årlige begrensninger i adgangen til å delta i enkelte fiskerier

Når hensynet til ressursforvaltningen, avviklingen av fisket eller lønnsomheten i fisket gjør det nødvendig, kan Kongen med virkning for inntil ett år av gangen, fastsette vilkår for å delta i bestemte fiskerier. Det kan herunder stilles krav om at fartøyeieren, -føreren eller høvedsmannen er registrert i fiskermanntallet eller om tidligere deltagelse i det aktuelle fisket.

Det kan også fastsettes et største antall fartøy som skal gis adgang til fisket.

Bestemmelse etter første ledd kan begrenses til bestemte fartøystørrelser, bestemte fiskerier, bestemte fiskemetoder eller bestemte områder eller tidsrom.

I tillegg til årlige kvote-, område- eller tidsbegrensninger i medhold av saltvannsfiskeloven, har det blitt en stadig vanligere reguleringsmetode at man i de årlige reguleringene også søker å begrense deltagelsen i enkelte fiskerier ved å fastsette vilkår for at det enkelte fartøy skal kunne delta i det aktuelle fiskeriet. Slike begrensninger har omfattet fartøy uten spesiell tillatelse.

I sin enkleste form har dette vært et krav om at fartøyet skal være registrert i merkeregisteret og et krav om at eieren eller høvedsmannen skal være registrert i fiskermanntallet. Andre ordninger har i tillegg stilt krav om at vedkommende eier, høvedsmann eller fartøy skal ha deltatt i det samme fisket i visse år, eventuelt kombinert med et krav om et visst kvantum fangst i de samme årene.

Slike adgangsbegrensninger har vært fastsatt med hjemmel i § 6 i deltagerloven av 1972. Kompetansen er i henhold til denne bestemmelsen lagt til Kongen, og slike forskrifter har derfor vært fastsatt ved kongelig resolusjon.

Ved kgl. res. av 29 oktober 1993 er Kongens kompetanse etter § 6 i 1972-loven til å fastsette årlige begrensninger i deltagelsen i enkelte fiskerier, nå delegert til departementet for så vidt gjelder alle fiskerier, unntatt deltagelsesbegrensninger i fisket etter torsk med konvensjonelle redskap nord for 62° n.br..

For 1994 er det fastsatt forskrifter som begrenser adgangen til

• fiske etter blåkveite nord for 62° n.br.,

• fiske etter reker i områder under norsk fiskerijurisdiksjon sør for 62° n.br.,

• fiske etter rognkjeks i Finmark, Troms og Nordland fylker,

• fiske etter sild i Trondheimsfjorden,

• fiske etter torsk med konvensjonelle redskap nord for 62° n.br., og

• fiske etter norsk vårgytende sild.

I tillegg er det fastsatt tre forskrifter som begrenser deltagelsen for ringnotfartøy i størrelsen mellom 70 og 90 fot.

Departementet ser fortsatt at det i forskjellige fiskerier vil være behov for adgangsbegrensninger av denne typen. Dette er en hensiktsmessig reguleringsmetode når det er begrenset ressurstilgang og en samtidig må ta hensyn til en hensiktsmessig strukturtilpassing til flåten. Det er derfor foreslått i første ledd at Kongen skal gis kompetanse til å fastsette vilkår for å delta i bestemte fiskerier.

Det er her snakk om årlige begrensninger i deltagelsen, ikke tildeling av et fastsatt antall tillatelser til å drive en definert fremtidig virksomhet. Ordningene er således ikke lukket på samme måte som konsesjonsordningene. I enkelte tilfeller vil det være forholdsvis enkelt å kvalifisere seg for deltagelsen, som for eksempel i det ovenfor nevnte tilfellet hvor merkeregistrert fartøy og manntallsført eier er eneste krav. I andre tilfeller vil det være vanskeligere, og særlig i de tilfellene hvor det er en aktivitet i et tidligere år som kvalifiserer for deltagelse.

Det er departementets forutsetning at dersom slike ordninger institusjonaliserer strenge inngangsvilkår, samtidig som ordningene videreføres år etter år, så må situasjonen tas opp til vurdering med sikte på at man enten skal bringe ordningene til opphør, foreta lempinger i adgangsvilkårene eller gjennomføre ordningen som en ordinær konsesjonsordning. Dette er bakgrunnen for at det er foreslått i lovutkastet at slike ordninger alltid skal være begrenset til ett års varighet.

Kongens kompetanse etter denne bestemmelsen vil kunne delegeres.

Oppregningen i annet punktum av hvilke kriterier man kan velge for adgangsbegrensning er ikke uttømmende, jf uttrykket «herunder». Bestemmelsen er å anse som en angivelse av hvilke begrensninger som i praksis vil være aktuelle, men loven bør ikke være til hinder for at man kan fastsette de begrensninger som viser seg nødvendige på bakgrunn av utviklingen i fiskeriene, både med hensyn til ressurssituasjonen, redskapsutviklingen og strukturen i og lokaliseringen av fiskeflåten.

Etter siste ledd kan slike tiltak begrenses til bestemte fartøystørrelser, bestemte fiskerier, bestemte fiskemetoder eller bestemte områder eller tidsrom. I dette ligger at man kan regulere for eksempel adgangen til å delta med fartøy over en viss størrelse, mens mindre fartøy fritt kan drive det aktuelle fisket. Eller man kan fastsette begrensninger med lokal virkning, at fisket er fritt i ett distrikt, mens fartøy som ønsker å fiske for eksempel i et område med bedre fisketilgjengelighet, må oppfylle visse vilkår. I gitte tilfeller vil denne adgangen være nødvendig for å sikre en smidig avvikling av fisket, og også for å styre fiskeriaktiviteten ut fra distriktspolitiske hensyn.

De årlige reguleringer har vært gjenstand for en omfattende organisasjonsmessig og administrativ behandling, hvor det har vært lagt stor vekt på hensynet til ressurssituasjonen og behovet hos den enkelte deltaker. Det vil fortsatt legges stor vekt på at slike reguleringer skjer i nær kontakt med organisasjonene.

Til § 8. Unntak fra plikten til spesiell tillatelse

Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra kravet om spesiell tillatelse for fartøy under en viss størrelse.

Kongen kan også gjøre unntak fra dette kravet for fiske eller fangst etter bestemte fiskeslag eller bestemte dyrearter, med bestemte redskapstyper, til bestemte tider eller i bestemte områder, for bestemte kvantum eller for bestemte anvendelser av fangsten.

Fiskeridirektoratet kan tillate at det gjennomføres vitenskapelige undersøkelser eller praktiske fiskeforsøk, uten hensyn til de bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av loven her.

Lovutkastets § 6 første ledd fastsetter forbud mot å drive trålfiske, reketråling, fiske med ringnot (inkludert snurpenot), fangst av hval og fangst av sel, uten at man er gitt spesiell tillatelse til å drive slik fiske- eller fangstvirksomhet. Dette er en hensiktsmessig regel, som et generelt utgangspunkt. Det er imidlertid klart at regelen i praksis ville ramme virksomhet som for tiden ikke bør være underlagt et generelt konsesjonskrav, dersom den ikke blir nyansert. På den annen side er det lite hensiktsmessig at loven selv skal fastsette disse nyanseringene, idet dette bør gjøres under hensyntagen til situasjonen slik den er i fiskeriene til enhver tid. Det foreslås derfor i første og annet ledd at Kongen skal gis fullmakt til å fastsette de begrensningene som måtte være hensiktsmessige.

Trålerloven av 1951 gir ikke hjemmel for å fastsette slike unntak, og alt trålfiske er for tiden således underlagt konsesjonsplikt, jf trålforskriften av 12. desember 1986.

Når det imidlertid gjelder de øvrige konsesjonsforskriftene som er nevnt i gjennomgangen av § 6 ovenfor, har disse en eller annen form for begrensning. Således er konsesjonsplikten for ringnotfartøy i henhold til forskriften av 2. mars 1979 begrenset til å gjelde for ringnotfartøy på 90 fot eller mer eller med en lastekapasitet over 1500 hl, og forbudet mot å drive fiske med slike fartøy er begrenset til fiske med ringnot etter sild, makrell, lodde, kolmule eller brisling. Ringnotfiske etter øvrige fiskeslag, dersom de ressursmessige forhold skulle ligge til rette for dette, er ikke omfattet av konsesjonsplikten (- men kan etter omstendighetene rammes av annet regelverk. Det er for eksempel forbudt å fiske torsk med not nord for 61° n.br.).

Et annet eksempel er konsesjonsplikten ved trålfiske etter reker, som er begrenset til å omfatte fiske i området nord for 62° n.br., når dette foregår med fartøy på eller over 65 fot lengste lengde eller en tonnasje på 50 BRT eller mer. Reketråling utenfor dette området eller med mindre fartøy er ikke underlagt denne alminnelige konsesjonsplikten.

Som et tredje eksempel nevnes konsesjonsplikten for å drive fiske med snurrevad, som er begrenset til fiske med fartøy på eller over 27,5 meter lengste lengde.

Lovutkastets § 8 vil være hjemmel for å videreføre slike hensiktsmessige innskrenkninger i konsesjonsplikten. Innskrenkningene kan i henhold til lovutkastet gå såvel på fartøyets størrelse, på fiske eller fangst etter bestemte arter, på bestemte redskapstyper, på at det gjøres unntak fra konsesjonskravet for fiske i bestemte områder eller til bestemte tider, for fiske av inntil et visst kvantum eller for en viss anvendelse av fangsten.

I siste ledd er Fiskeridirektoratet foreslått gitt hjemmel for å tillate vitenskapelige undersøkelser eller praktiske fiskeforsøk, uten hensyn til bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Det innebærer at det for eksempel kan gjennomføres trålforsøk uten at man nødvendigvis må benytte et fartøy med tråltillatelse. Dette er i overensstemmelse med en tilsvarende hjemmel i saltvannsfiskeloven § 2, som gir Fiskeridirektoratet tilsvarende kompetanse i forhold til den loven.

Bestemmelsen er plassert her, idet det vil være eventuelle konsesjonsbestemmelser som er til hinder for slike vitenskapelige undersøkelser eller praktiske fiskeforsøk. Reglene om ervervstillatelse vil ikke være til hinder for fiske med forskningsfartøy e.l., ettersom det i slike tilfeller ikke vil være snakk om ervervsmessig fiske eller fangst i lovens forstand.

Til § 9. Innholdet i spesielle tillatelser

En tillatelse i medhold av § 6 skal gis til bestemt person, selskap eller sammenslutning og for ett bestemt fartøy.

Tillatelsen gir ikke rett til å benytte annet fartøy og ny eier kan ikke uten egen tillatelse drive fiske med fartøyet.

De regler om arv og tvangsfullbyrdelse som måtte bli fastsatt i medhold av § 5 femte ledd kommer også til anvendelse på spesielle tillatelser.

En spesiell tillatelse gir bare rett til å utøve fiske i samsvar med de bestemmelser som til enhver tid er fastsatt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven og i eller i medhold av loven her.

Bestemmelsen i første ledd viderefører § 9 i deltagerloven av 1972, bortsett fra at denne begrenser seg til fartøy over 30 fot. Begrensningen til 30 fot hadde sin bakgrunn i opprettelsen av en registreringsordning for brislingfiske ved forskrift av 30 mars 1979. Denne er senere opphevet ved forskrift av 19 juni 1990, hvor det ikke lenger skilles mellom fartøy over og under 30 fot.

Lovutkastet nøyer seg således med å slå fast at spesielle tillatelser etter § 6 skal gis til en bestemt person, selskap eller sammenslutning og for ett bestemt fartøy, idet det heller ikke av andre grunner synes hensiktsmessig med en slik nedre størrelsesgrense. Enten er såvidt små fartøy omfattet av konsesjonsordningen, og da synes det korrekt at det også i disse tilfellene tildeles en tillatelse som er knyttet til nettopp dette fartøyet, eller så er fartøy under en viss størrelse fritatt fra konsesjonsplikten, og begrensningen her uten selvstendig innhold. Regelen er således at en spesiell tillatelse i ethvert tilfelle knyttes til et spesielt fartøy.

Konsekvensene av dette fremgår av annet ledd. En gitt tillatelse kan som den store hovedregel ikke overføres.

For det første gir dette seg uttrykk derved at når fartøyet skifter eier, så må den nye eieren søke om en selvstendig tillatelse og må selv oppfylle vilkårene for å få slik tillatelse for å få denne søknaden innvilget. Den tidligere eiers tillatelse faller bort når vedkommende taper eiendomsretten til fartøyet. Det er således ikke denne gamle tillatelsen som overføres i og med dette vedtaket.

Prinsippet gir seg for det andre utslag ved at en reder som eier et fartøy med spesiell tillatelse, ikke ved en ensidig handling kan overfør denne til et annet fartøy i samme reders eie. Dersom rederen ønsker å skifte ut sitt eksisterende fartøy, må det søkes om ny tillatelse til det nye fartøyet, og tillatelsen knyttet til det gamle fartøy faller bort samtidig som det blir gitt tillatelse knyttet til det nye fartøyet.

Dersom et fartøy forliser, blir kondemnert e.l. må tillatelsen anses som umiddelbart bortfalt. Rederiet kan i slike tilfeller, om vilkårene for øvrig er oppfylt, gis anledning til å anskaffe et fartøy til erstatning for det tidligere fartøyet. Dette endrer imidlertid ikke på det prinsipielle utgangspunktet med hensyn til at tillatelsen, ettersom den er knyttet til ett konkret fartøy, er bortfalt i og med forliset eller kondemneringen.

I tredje ledd presiseres at de regler om overtagelse av et fartøy ved arv eller tvangsfullbyrdelse som måtte bli fastsatt i medhold av lovens § 5 femte ledd også kommer til anvendelse på spesielle tillatelser. Det vises til kommentarene til § 5 siste ledd foran.

Forslaget i fjerde ledd er tatt med for å gjøre det helt klart at en spesiell tillatelse ikke i seg selv gir rett til å drive et fiskeri. Det enkelte fartøys fiskerivirksomhet må drives i samsvar med de generelle rammebetingelser som blir fastsatt i eller i medhold av loven her, og ikke minst innenfor de rammebetingelsene som fremgår av regler fastsatt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven. Dette går på forhold som redskapenes utforming, for eksempel maskevidde, og det går ikke minst på fastsettelsen av kvoter.

Myndighetene står fritt til å fastsette de reguleringene som er hjemlet for eksempel i saltvannsfiskeloven, inkludert et fullstendig forbud mot fangst, dersom forholdene skulle tilsi dette, uavhengig av det faktum at enkelte fartøy i medhold av deltagerlovgivningen er tildelt spesiell tillatelse til å drive et gitt fiskeri, og rederi som er tildelt spesielle tillatelser vil måtte respektere slike reguleringer, på linje med de som driver fiskeri som ikke er konsesjonsregulert.

Et rederi som er tildelt spesiell tillatelse vil også måtte akseptere etterfølgende innskrenkinger i omfanget av tillatelsen, gjennom endringer i konsesjonsforskriftene. En spesiell tillatelse kan ikke for all ettertid anses for å ha det innhold som lå i tillatelsen på utstedelsestidspunktet, men er underlagt den alminnelige begrensningen som ligger i adgangen til å endre lover og forskrifter, jfr også kommentarene til § 11, tilbakekall av tillatelser.

Til § 10. Antall spesielle tillatelser

Det skal ikke foretas nytildeling av spesielle tillatelser uten at departementet ut fra målsettingen i § 1 har besluttet at det skal foretas en slik tildeling. Nytildeling skal lyses ut offentlig.

Slik tildeling skal foretas etter en samlet vurdering av søkerne, hvor det i tillegg til målsettingen i § 1 også tas hensyn til de regler som er fastsatt for den enkelte type spesielle tillatelse i medhold av § 6 tredje ledd.

Bestemmelsene i denne paragraf er ikke til hinder for at enkelttillatelse kan gis, så lenge dette ikke medfører en økning i det totale antall tillatelser innen den enkelte gruppe. Når særlige grunner tilsier det, kan enkelttillatelse gis selv om antallet tillatelser øker.

Den konsesjonspliktige fiskeflåtens fangstkapasitet er i dagens situasjon mer enn stor nok i forhold til den aktuelle ressurstilgangen. Det er således for tiden ikke aktuelt å øke antall konsesjoner i noen fiskerier.

På den annen side er det ikke hensiktsmessig å lovfeste et største antall tillatelser som kan tildeles av den enkelte type spesiell tillatelse, og det er heller ikke hensiktsmessig å lovfeste at antall tillatelser skal forbli på dagens nivå. Det kan tenkes at det blir rom for en økning av antall tillatelser i enkelte fiskerier, eller det kan tenkes at man i gitte situasjoner kan vurdere situasjonen slik at lovens formål best realiseres ved en økning av antall tillatelser, selv om ressurssituasjonen ikke har endret seg. Disse vurderingene bør tilligge departementet, som den myndighet som ansvaret for å utforme den til enhver tid gjeldende fiskeripolitikk. Denne kompetansen foreslås lovfestet i første ledd. En slik vurdering må ta utgangspunkt i lovens formålsbestemmelse, og nytildeling bør kun gjennomføres dersom dette er hensiktsmessig for å bedre oppfyllelsen av de fiskeripolitiske målsettingene.

En slik nytildeling bør lyses ut offentlig, slik at alle interesserte gis samme adgang til å konkurrere om tillatelsene. Hvordan utlysingen skal skje bør kunne vurderes fritt på det tidspunkt dette er aktuelt, men dersom utlysingen skal ha den ønskede effekt må det være klart at man plikter å lyse den ut i aviser, tidsskrifter e.l. som er alminnelig lest i målgruppen for utlysingen.

I annet ledd er det gitt regler for vurderingen av søknader om slike nye tillatelser.

Det må her presiseres at det ved tildelingen vil måtte foretas en skjønnsmessig avveining av flere kvalifiserte søknader. En viss uenighet om skjønnet bør i slike tilfeller ikke føre til en omgjøring av vedtak og dermed økning i antallet tillatelser. Dette bør først og fremst være aktuelt i de tilfellene hvor det foreligger en åpenbart feilaktig tilsidesettelse i underinstansen.

De reglene som er gått gjennom ovenfor retter seg altså mot den situasjonen at det er besluttet å foreta en nytildeling av spesielle tillatelser, hvorved det totale antall tillatelser økes. Reglene er ikke til hinder for at det tildeles en spesiell tillatelse til en ny eier av et fartøy hvortil det tidligere har vært knyttet en spesiell tillatelse, dersom tillatelsen som var tildelt den tidligere eier samtidig faller bort. Tilsvarende gjelder når rederiet bytter ut et eksisterende fartøy med et nytt. Dette behandles gjennom enkeltsaker, etter hvert som slike tilfeller oppstår, jf lovutkastets § 9 annet ledd og omtalen av dette. For ordens skyld er dette nevnt i tredje ledd.

Når et fartøy er til salgs vil det kunne være flere interessenter til fartøyet og til en ny tillatelse. Hver enkelt av disse vil måtte vurderes opp mot de vilkår for tildeling som måtte være fastsatt, og det vil i slike tilfeller ikke være noe i veien for at flere interessenter gis ervervstillatelse og tilsagn om spesielle tillatelser, dersom det er flere kvalifiserte søkere. Det vil i så fall være selger som avgjør hvem av disse som til slutt får tilslaget.

Etter tredje ledd annet punktum kan det når særlige grunner foreligger gis enkelttillatelse selv om antallet tillatelser øker. Det vil bare kunne skje i helt ekstraordinære tilfeller for å løse en vanskelig situasjon, hvor det bl.a. må tas spesielle distriktsmessige hensyn.

Til § 11. Tilbakekall av tillatelser

Kongen kan kalle tilbake de spesielle tillatelser som er gitt til et bestemt fiske.

En ervervstillatelse eller en enkelt spesiell tillatelse kan tilbakekalles dersom fartøyet eller tillatelsen ikke har vært benyttet i ervervsmessig fiske eller fangst i en viss tid, når fartøyet eller fartøyeieren ikke lenger fyller vilkårene som er fastsatt i eller i medhold av denne loven eller når forutsetningene som tillatelsen bygger på er vesentlig endret. Det samme gjelder når fartøyeieren eller andre som har drevet fartøyet, grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller annen fiskerilovgivning.

En ervervstillatelse eller en spesiell tillatelse kan også tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Kongen kan gi utfyllende regler for tilbakekall av en tillatelse. Kongen kan også fastsette at en tillatelse i mindre alvorlige tilfeller skal settes ut av kraft for en viss tid.

Spesielle tillatelser er en rett til å drive en viss virksomhet, som staten gir den enkelte borger. Slike tillatelser må staten også kunne trekke tilbake.

Tilbaketrekking vil prinsipielt falle i to grupper: Enten trekker man tilbake alle tillatelser til en spesiell type virksomhet, eller så trekker man tilbake tillatelsen som er gitt en enkelt borger. Reglene for de to gruppene bør være forskjellige, idet staten bør ha vid adgang til å trekke tilbake alle tillatelser innen en gruppe, mens adgangen til å trekke tilbake en enkelt tillatelse, av hensyn til beskyttelsen av den enkelte borger i forhold til statsmakten, bør være vesentlig snevrere og regulert i loven. I tillegg til tilbakekall av en enkelt spesiell tillatelse, er det også behov for regulering av tilbakekall av en ervervstillatelse. Disse to forhold foreslås regulert sammen.

I første ledder det foreslått at Kongen skal kunne kalle tilbake spesielle tillatelser som er gitt til et bestemt fiske. Det er her tenkt på samme type tillatelser, altså innen samme fartøygruppe. Begrunnelsen for dette er at skiftende politiske retninger må stå forholdsvis fritt i å utforme den fiskeripolitikk man ønsker å føre, også med hensyn til hvilke typer konsesjoner som skal tillates utøvd.

Det er her snakk om avgjørelser av stor betydning for den enkelte. Lovutkastet legger derfor kompetansen til å fatte slike beslutninger til Kongen. Myndighetsnivået vil derfor her være det samme som det myndighetsnivået som har kompetanse til å innføre konsesjonsordninger.

Tilbakekall av en enkelt spesiell tillatelse og av ervervstillatelser er regulert i annet, tredje og fjerde ledd.Vilkårene for når dette skal skje er knyttet til individuelle forhold ved den enkelte tillatelsesinnehaver. I det følgende vil tilbakekall av de to typer tillatelser, ervervstillatelse og spesielle tillatelser, bli behandlet sammen.

Det må være et siktemål å legge forholdene til rette for at de fiskerettigheter som er gitt i og med en spesiell tillatelse eller en ervervstillatelse, faktisk utnyttes som forutsatt. Dersom dette ikke gjøres, bør tillatelsene trekkes inn. Det er også viktig å få trukket ut av flåten fartøy som ikke lenger er aktive i en situasjon der flåtens totale kapasitet er for stor for dermed å forhindre kapasitetsøkning. Begrunnelsen for dette er at slike rettigheter ikke bare er gitt av hensyn til den enkelte, men også for å legge til rette for rasjonell og kostnadseffektiv ressursutnyttelse og dermed forhøyet verdiskaping for samfunnet som sådan. Det er også et viktig poeng at fiskeriadministrasjonen har oversikt over hvor mange tillatelser som faktisk er i aktiv bruk når man skal fastsette årlige reguleringstiltak, beregne kvotestørrelser m.v..

I medhold av forskriftshjemmelen i fjerde ledd vil det bli fastsatt nærmere bestemmelser om dette. I enkelte konsesjonsforskrifter er det allerede slike bestemmelser, jf for eksempel § 14-1 i trålforskriften, som gir hjemmel for å inndra en tråltillatelse dersom den i løpet av et sammenhengende tidsrom av 2 år ikke er benyttet i mer enn 2 måneder, § 15 i ringnotforskriften, som gir hjemmel for å inndra en ringnottillatelse dersom den i løpet av et sammenhengende tidsrom av 2 år ikke er benyttet i mer enn 6 måneder og § 15 i reketrålforskriften som har samme regel som trålforskriften. Disse reglene vil bli videreført.

Det er behov for tilsvarende bestemmelser for tilbakekall av en ervervstillatelse. Det vil derfor i utkastet til ervervsforskrift bli foreslått en regel om dette. Denne er plassert i forskriftsutkastets § 11 første ledd bokstav a, som gir hjemmel for å kalle tilbake en ervervstillatelse når fartøyet ikke har vært benyttet til ervervsmessig fiske eller fangst de siste 2 årene. Dersom ervervstillatelsen kalles tilbake bortfaller også spesielle tillatelser som måtte være knyttet til fartøy, og fartøyet slettes av merkeregisteret. Bakgrunnen for dette forslaget er å sikre at merkeregisteret blir et register over aktive fiskefartøy. Det er i utgangspunktet departementets målsetting at denne bestemmelsen skal brukes aktivt for å sikre denne målsettingen, men det er klart at prioriteringen av dette må avveies mot andre arbeidsoppgaver.

Det nødvendige grunnlaget for å vurdere hvorvidt fartøyet brukes til ervervsmessig fiske eller fangst vil kunne innhentes fra omsetningsapparatet, og vurderingen av hvorvidt vilkåret for tilbakekall er oppfylt, må skje i forhold til definisjonen av ervervsmessig fiske og fangst i § 2.

For det andre bør en tillatelse kunne kalles tilbake når fartøyet eller fartøyeieren ikke lenger fyller de vilkår som er fastsatt i eller i medhold av loven. En slik hjemmel vil for eksempel kunne benyttes dersom fartøyet er bygget om på en slik måte at fartøyets fangstkapasitet går ut over begrensninger som er fastsatt i konsesjonsforskriftene.

Bestemmelsen er også tenkt anvendt for å oppfylle den målsettingen at fiskeflåten er eid av aktive fiskere. I lovutkastets § 5 slås det fast at aktivitetskravet heretter skal være oppfylt til enhver tid. Dersom så ikke er tilfelle, vil fartøyet kunne slettes av merkeregisteret. Dette tas også inn i det foreløpige utkast til forskrift om ervervstillatelse, jf forskriftsutkastets § 11 første ledd bokstav b.

Bestemmelsen vil også komme til anvendelse dersom det for eksempel skjer endringer i eiersammensetningen i et selskap som eier et fartøy, uten at det er innhentet samtykke til dette.

Den vil også ramme det forhold at en tillatelsesinnehaver ikke følger spesielle vilkår som er fastsatt for tillatelsen, enten det dreier seg om vilkår for tildeling av ervervstillatelse eller for en spesiell tillatelse. I utkastet til ervervsforskrift er det foreslått en uttrykkelig bestemmelse om dette i § 11 første ledd bokstav c, som også er foreslått å gi hjemmel for tilbakekall av en ervervstillatelse dersom innehaveren ikke følger fastsatte vilkår for utøvelsen av fiske eller fangst som krever spesiell tillatelse. I dette siste tilfellet vil således forvaltningen kunne velge om man vil kalle tilbake ervervstillatelsen med hjemmel i ervervsforskriften, eller om man vil begrense seg til å kalle tilbake den spesielle tillatelsen med hjemmel i loven. Dette vil i enkelte tilfeller kunne være aktuelt, dersom overtredelsen ikke er såvidt grov at det er grunn til å stenge tillatelsesinnehaveren ute fra alt fiske og fartøyet vil kunne nyttes i andre fiskerier enn i det fisket det er gitt spesiell tillatelse til å drive.

For det tredje bør en spesiell tillatelse kunne kalles tilbake, når de forutsetninger som tildelingen bygger på ikke lenger er til stede. Dette har bakgrunn i at en del tillatelser er gitt ut fra bestemte forutsetninger om blant annet driftsmønster (for eksempel levering til et spesielt foredlingsanlegg eller i et bestemt distrikt). Det bør være adgang til å kalle tilbake en tillatelse som er gitt på slike eller andre forutsetninger, dersom erfaringen viser at fartøyet drives på en slik måte at forutsetningene ikke etterleves. Dette har sammenheng med det som er nevnt tidligere om at en ervervstillatelse eller en spesiell tillatelse ikke bare er gitt til en borger for at han eller hun skal få anledning til å drive en særskilt virksomhet. Tildelingen skal også ivareta samfunnsmessige hensyn, og dersom man ser at disse ikke blir ivaretatt, bør myndighetene ha mulighet for å gå inn og korrigere dette.

Endelig bør en tillatelse, enten ervervstillatelse eller spesiell tillatelse, kunne kalles tilbake dersom fartøyeieren eller andre som på dennes vegne har drevet fartøyet, grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller annen fiskerilovgivning, jf annet ledd annet punktum og utkastet til ervervsforskrift § 11 første ledd bokstav d. Det er her først og fremst tenkt på bestemmelser fastsatt i medhold av saltvannsfiskeloven. Det er hverken i myndighetenes eller næringens interesse at enkelte næringsutøvere notorisk nekter å innordne seg fastsatte bestemmelser, og dersom et fartøy gjentatte ganger overtrer for eksempel kvotebestemmelser, bør myndighetene kunne gripe inn og nekte vedkommende fartøyeier videre deltagelse i fisket.

Dette vil imidlertid være en reaksjon som kan ramme hardt, idet det her er snakk om å frata enkelte retten til å utøve sin næringsvirksomhet. Et permanent tilbakekall av ervervstillatelse bør således kun skje i graverende tilfeller, og det er behov for en lovhjemmel for mer nyanserte reaksjoner. Det er derfor foreslått at Kongen i medhold av fjerde ledd skal kunne fastsette bestemmelser om at en tillatelse i mindre alvorlige tilfeller skal settes ut av kraft for en viss tid.

Dette er fulgt opp i det foreløpige utkast til ervervsforskrift, hvor § 11 tredje ledd foreslås som hjemmel for et slikt midlertidig tilbakekall, i realiteten en suspensjon, av en ervervstillatelse. Dersom ervervstillatelsen suspenderes vil fartøyet ikke kunne nyttes i ervervsmessig fisk eller fangst, altså heller ikke i fiskerier som det er gitt spesiell tillatelse for. Denne bestemmelsen vil kunne brukes i forhold til alle grunnlag for tilbakekall som er nevnt i forskriftsutkastet, for eksempel slik at ervervstillatelsen settes ut av kraft inntil vilkårene om at aktive fiskere skal ha eierkontroll over storparten av eierinteressene i et selskap som eier et fiskefartøy, igjen er oppfylt.

Det er foreslått i forskriftsutkastet at det skal kunne settes en tidsfrist for rettingen av slike forhold. Dersom forholdet ikke er rettet innen tidsfristen, vil ervervstillatelsen måtte betraktes som permanent bortfalt uten at det fattes ytterligere vedtak i saken. Dette bør uttrykkelig nevnes i suspensjonsvedtaket. Fristen må likevel kunne forlenges, dersom det er utsikter til at forholdet vil bli rettet innen rimelig tid.

Ovennevnte grunnlag for tilbakekall går på forhold knyttet til driften av fartøyet. I henhold til alminnelig forvaltningsrett vil et enkeltvedtak, som for eksempel tildeling av ervervstillatelse eller spesielle tillatelser, kunne omgjøres blant annet dersom vedtaket er fattet på sviktende grunnlag og dette har skjedd på grunnlag av forhold som kan lastes vedkommende søker. Som en ren opplysning er det foreslått i tredje ledd å ta inn en bestemmelse om at en ervervstillatelse eller en spesiell tillatelse kan kalles tilbake dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Bestemmelsen går ikke lenger enn det som uansett ville følge av forvaltningsretten, men etter departementets oppfatning har det en informasjonsverdi at bestemmelsen tas med i loven.

Et permanent eller midlertidig tilbakekall av ervervstillatelse vil medføre at fartøyet slettes av merkeregisteret og spesielle tillatelser knyttet til fartøyet faller bort. Dersom tilbakekallet var midlertidig og de forhold som ligger til grunn for suspensjonen blir rettet, vil eventuelle spesielle tillatelser bli tilbakeført til fartøyet. Det må imidlertid i slike tilfeller betales ny avgift for innføring i merkeregisteret, jf § 3 siste ledd.

Til § 12. Tillatelse for fiske i farvann utenfor Norges økonomiske sone

Departementet kan fastsette begrensninger i deltagelsen eller andre reguleringstiltak overfor norske fartøy som driver fiske i andre lands fiskerijurisdiksjonsområde eller utenfor noe lands fiskerijurisdiksjonsområde.

Departementet kan herunder bestemme hvilke eller hvor mange norske fartøy som skal få tillatelse til å fiske i området. Når det er truffet slik bestemmelse er det forbudt for andre norske fartøy i fiske i området.

Når norske fiskefartøy fisker i områder under andre staters fiskerijurisdiksjon, vil dette som regel være fiskeri som utøves på grunnlag av avtaler mellom vedkommende stat og Norge. Slike avtaler vil ofte inneholde begrensninger på hvor mange norske fartøy som skal kunne utnytte vedkommende fiskerirettighet, eventuelt begrensninger på hvor mange fartøy som på samme tid kan fiske i vedkommende stats område.

Tilsvarende vil Norge være deltager i internasjonale avtaler eller organisasjoner som regulerer fiskerivirksomheten i definerte soner i internasjonalt farvann. Herunder kan det være fastsatt kvoter for enkelte fiskeslag, eller fastsatt innsatsregulerende bestemmelser. Som eksempel på slike organisasjoner kan nevnes NAFO og NEAFC.

I slike tilfeller vil det være behov for å ha hjemmel til å begrense norske fartøys deltagelse i fisket i disse områdene, uten at det nødvendigvis er hensiktsmessig å opprette egentlige konsesjonsordninger, idet omfanget av fisket vil bli avtalt for ett år av gangen og norske fartøys interesse for å delta vil kunne variere fra år til år. Det blir derfor foreslått i første leddat departementet skal kunne fastsette begrensninger i deltagelsen eller andre reguleringstiltak overfor norske fartøy som driver fiske i andre staters fiskerijurisdiksjonsområde eller i internasjonalt farvann, og i annet leddat departementet herunder skal kunne bestemme hvilke eller hvor mange norske fartøy som skal få tillatelse til å fiske i slike områder. Dette er en videreføring av § 6 siste ledd i deltagerloven av 1972.

Dersom det er behov for å begrense antall norske fartøy i området, vil dette måtte skje på en eller annen måte som er forenlig med vanlig prinsipper for tildeling av konsesjoner fra det offentlige. En aktuell måte er at fartøy som tidligere har hatt aktivitet i det aktuelle området, gis fortrinnsrett til å fortsette sin aktivitet dersom det innføres begrensninger. En annen aktuell fremgangsmåte er at adgangen offentliggjøres og at det enten tildeles tillatelser etter hvert som interessenter melder seg eller foretas loddtrekning etter utløpet av en fastsatt påmeldingsfrist. En tredje aktuell fremgangsmåte vil være at det på forhånd stilles opp kriterier for tildeling, og at de søkere som best tilfredsstiller disse kriteriene tildeles tillatelse. Uansett hvilken fremgangsmåte som velges, må avgjørelsen ligge innenfor de alminnelige krav til offentlig saksbehandling.

Andre aktuelle begrensningstiltak kan være bestemmelser om at alle interesserte gis adgang til fisket, men bare et visst antall ad gangen. I så fall bør dette ordnes etter vanlige køprinsipper.

Fastsettelsen av kvoter for slikt fiske, eller andre ordinære reguleringstiltak, vil skje med hjemmel i saltvannsfiskeloven. Denne loven regulerer norske fartøys aktivitet også i internasjonalt farvann og i områder under andre staters fiskerijurisdiksjon, og det bør her legges til at norske fartøy således må overholde de bestemmelser som er fastsatt i medhold av saltvannsfiskeloven, uansett hvor de fisker, med mindre det er gjort særskilt unntak for enkelte regler.

Dersom det blir fastsatt bestemmelser om hvor mange og hvilke norske fartøy som skal få adgang til å fiske i slike områder, er det forbudt for andre norske fartøy å drive fisket i dette området, jf annet ledd annet punktum. Dette vil være en nødvendig følge, dersom Norge har påtatt seg folkerettslige forpliktelser til å fastsette slike begrensninger.

Til § 13. Inndragning av fangst

Overskrider et fartøy den fangstmengden pr. tur som er fastsatt den i enkelte tillatelse eller annen fangstmengde som er fastsatt i eller medhold av loven her, tilfaller merfangsten eller dens verdi den salgsorganisasjon som førstehåndsomsetningen er lagt til. Dette gjelder uten hensyn til om forholdet medfører straffeansvar.

Departementet kan ved særskilt forskrift tillate at det ilandføres større fangstmengder enn det tillatelsen gir adgang til.

Salgsorganisasjonen skal inngi oppgaver over levert merfangst til Fiskeridirektoratet, som treffer vedtak om hvilke fangstmengder eller hvilken verdi som skal tilfalle organisasjonen.

Departementet kan fastsette regler om at det skal gjøres fradrag for omkostningene ved ilandføring når det er åpenbart at merfangsten ikke var tilsiktet, og om hvordan midler som tilfaller salgsorganisasjonen skal disponeres.

Deltagerloven av 1972 har i § 10 regler om inndragning av fangst. Lovutkastets forslag er i det alt vesentlige en ren videreføring av disse reglene.

Første ledder selve inndragningsregelen, og slår fast at merfangsten eller dens verdi uten videre tilfaller salgsorganisasjonen, dersom et fartøy overskrider den fangstmengde som er fastsatt i medhold av loven. I praksis vil dette dreie seg om konkrete og individuelle begrensninger som er fastsatt i forbindelse med utstedelsen av en spesiell tillatelse til fartøyet. Slike begrensninger er for eksempel fastsatt for ringnotfartøy.

Inndragning skjer på såkalt objektivt grunnlag. Det vil si at merfangsten eller dens verdi uten videre tilfaller salgsorganisasjonen dersom det rent faktisk foreligger en slik merfangst, uten hensyn til hva som er begrunnelsen i det enkelte tilfellet for at fartøyet har kommet i en slik situasjon. De subjektive forhold på overtreders side tillegges med andre ord ingen vekt. Begrunnelsen for en såpass firkantet regel er hovedsakelig ressursvernhensyn og kontrollhensyn. Dette er såvidt viktige hensyn at realiseringen av disse bør gis svært høy prioritet. Det er derfor departementets oppfatning at fartøyet må pålegges et avgjørende ansvar for selv å påse at man ikke overtrer konsesjonsvilkårene.

Det må presiseres her at det er kun merfangsten som er gjenstand for inndragning, i motsetning til inndragning av ulovlig fangst etter saltvannsfiskeloven § 11, hvor praksis har vært at hele fangsten inndras, dersom deler av den er ulovlig i henhold til saltvannsfiskeloven.

I enkelte tilfeller blir det i reguleringsbestemmelsene gitt adgang til å ha større fangst enn fastsatt i fartøyets spesielle tillatelse. I slike tilfeller kommer selvsagt ikke inndragningsbestemmelsen til anvendelse, jf første ledd siste punktum.

I tredje leddblir det gitt saksbehandlingsregler. Ordningen er at salgsorganisasjonene skal gi oppgaver over levert merfangst til Fiskeridirektoratet, mens det er direktoratet som har kompetansen til fatte vedtak som slik inndragning. Fartøyet vil måtte gis forhåndsvarsel om inndragningen, hvilket mest hensiktsmessig vil kunne gjøres av salgsorganisasjonen samtidig med at oppgavene oversendes direktoratet, med mindre dette er gjort allerede i forbindelse med for eksempel leveringen.

Departementet foreslås i fjerde leddgitt kompetanse til å fastsette regler om at salgsorganisasjonen skal gi vederlag for omkostningene ved ilandføring av fangsten, når det er åpenbart at merfangsten ikke var tilsiktet. Dette er en ny bestemmelse i forhold til deltagerloven av 1972, men er parallelt til tilsvarende forskriftskompetanse i inndragningsbestemmelsene i saltvannsfiskeloven §§ 7 og 11. Det synes i utgangspunktet mindre aktuelt å gi slike regler i forhold til deltagerloven, sammenlignet med behovet i forhold til saltvannsfiskeloven, idet bakgrunnen for overtredelser vil være forskjellig i forhold til de to regelverkene. Dette er likevel ikke så tungtveiende at man ikke bør ha tilsvarende mulighet i deltagerloven, dersom det skulle vise seg å være behov for slike regler.

Det er foreløpig ikke gitt forskrifter i medhold av saltvannsfiskelovens hjemler på dette området, men departementet har spørsmålet under vurdering. Dette må bl.a. sees i sammenheng med den totalvurderingen av reaksjonssystemet i fiskerilovgivningen som helhet som pågår. Siktemålet her er å vurdere om reaksjonssystemet totalt sett er tilpasset det nivå som er mest hensiktsmessig i forhold til å sikre optimal etterlevelse av fiskerireguleringene.

Departementet foreslås også gitt hjemmel til å gi forskrifter om hvordan salgsorganisasjonen skal disponere inndratte midler. Dette er en videreføring av dagens bestemmelse, og det er gitt forskrifter om disponeringen av midlene 20. november 1989. I henhold til denne forskriften kan salgsorganisasjonen bruke slike midler til prisutjevning eller til pristilskudd og frakttilskudd for leverte fangster, og til å dekke salgsorganisasjonens utgifter til kontroll med at bestemmelsene i saltvannsfiskeloven §§ 4 og 5 og deltagerloven av 1972 § 10 overholdes.

Til § 14. Gjennomføring

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lov.

Lovutkastet forutsetter en del administrative ordninger. Således vil det for eksempel være behov for ordninger for føring av merkeregisteret, det vil være behov for saksbehandlingsrutiner for søknader om ervervstillatelser og spesielle tillatelser og det vil være behov for rutiner som sikrer oversikten over hvorvidt lovens krav for opprettholdelse av en ervervstillatelse til enhver tid er oppfylt. Dette inkluderer også det materielle innholdet i det forslaget som ble lagt frem i Strukturmeldingen om opprettelse av et blad C i fiskermanntallet, som skal inneholde en oversikt over alle fiskere som oppfyller kravet om å ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst i minst 3 av de siste 5 år.

Det er ikke tatt endelig stilling til hvorvidt et slikt blad C faktisk skal opprettes, idet man må vurdere nærmere om dette er den beste og mest kostnadseffektive måten å sikre det formål forslaget var ment å ivareta. Det nødvendige lovgrunnlaget for å sikre dette formålet vil være på plass, i og med regelen om at aktivitetskravet til enhver tid skal være oppfylt.

Det foreslås derfor her at Kongen skal få en generell hjemmel til å gi nærmere forskrifter til gjennomføring av loven, i tillegg til de forskriftshjemler som er foreslått i de enkelte bestemmelsene.

Denne forskriftshjemmelen er således begrenset til de ordningene som er påkrevet av administrative årsaker, og kan ikke benyttes til å gi ytterligere bestemmelser av materielt innhold, heller ikke saksbehandlingsregler som stiller krav av en slik art at disse kravene i realiteten blir materielle skranker for bli tildelt en tillatelse.

Til § 15. Straff

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, straffes med bøter. Er den skyldige tidligere dømt til straff etter denne lov, eller foreligger andre skjerpende omstendigheter, kan fengselsstraff i inntil 6 måneder idømmes enten alene eller sammen med bøtestraff.

Medvirkning og forsøk straffes på samme måte.

Strafferammen for overtredelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av deltagerloven av 1972 er begrenset til bøtestraff. Departementet har funnet å ville foreslå at strafferammen utvides til fengselsstraff i inntil 6 måneder, når det foreligger gjentagelse eller andre skjerpende omstendigheter. Strafferammen i deltagerloven kommer dermed på linje med strafferammen i saltvannsfiskeloven.

De mest straffverdige overtredelsene av loven, som for eksempel det å ha bedrevet et fiske som krever spesiell tillatelse, uten å ha fått slik, vil i praksis som oftest også være en overtredelse av kvote- eller andre reguleringsbestemmelser fastsatt med hjemmel i saltvannsfiskeloven. I forhold til saltvannsfiskeloven vil det være en straffeskjerpende omstendighet, dersom fisket ikke bare er i strid med kvotebestemmelser men også har foregått uten de nødvendige spesielle tillatelser. I slike tilfeller ville således saltvannsfiskeloven gitt hjemmel for fengselsstraff.

Det kan imidlertid tenkes overtredelser av deltagerloven som ikke samtidig vil være en overtredelse av saltvannsfiskeloven. Dersom et trålfiske, uten at det er gitt tråltillatelse, foregår på bestander som ikke er kvoteregulert, vil det foreligger en overtredelse av deltagerloven, men ikke nødvendigvis av saltvannsfiskeloven. I straffutmålingssammenheng synes det imidlertid ikke å være noen umiddelbar grunn til at de to tilfellene skal behandles ulikt. En utvidelse av strafferammen i deltagerloven fremstår derfor som en naturlig løsning.

Det bør her imidlertid gjøres oppmerksom på at de fleste tilfeller av overtredelse av denne type lovgivning vil bli gjenstand for administrativ forfølgning, ikke strafferettslig. En permanent inndragning eller en midlertidig suspensjon av en tillatelse vil i de fleste tilfeller være ikke bare den mest nærliggende reaksjonsform, men også i de fleste tilfeller ramme overtrederen hardere, idet vedkommende hindres i sin næringsutøvelse.

Når det gjelder uaktsom overtredelse, medvirkning og forsøk er lovutkastets bestemmelse en videreføring av deltagerloven av 1972.

Til § 16. Ikrafttredelse m.v

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Fra samme tid oppheves følgende lover:

Lov av 5. desember 1917 nr 1 om registrering og merking av fiskefartøyer.

Lov av 16. juni 1939 om fangst av hval.

Lov av 20. april 1951 om fiske med trål.

Lov av 14. desember 1951 om fangst av sel.

Lov av 16. juni 1972 nr 57 om regulering av deltagelsen i fisket.

Forskrifter og vedtak fastsatt i medhold av lovbestemmelser som blir opphevet, gjelder inntil noe annet blir bestemt.

Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover:

A

Lov av 17 juni 1966 nr 19 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen § 2 første ledd nr 2, skal lyde:

2. aksjeselskaper og andre selskap med begrenset ansvar når selskapets hovedkontor og styrets sete er i Norge og styrets flertall, herunder styrelederen, består av norske statsborgere som er bosatt i Norge og har bodd her i de to siste år, og norske statsborgere eier aksjer eller andeler svarende til minst 6/10 av selskapets kapital og kan utøve stemmerett i selskapet med minst 6/10 av stemmene.

B

Lov av 3. juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v. § 46 første ledd første punktum, skal lyde:

Kystvaktens tjenestemenn har politimyndighet når det gjelder håndhevingen av bestemmelsene i denne lov, lov av 17. juni 1966 nr 19 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen, lov av 17. desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone og lov av ........... om retten til å delta i fisket, samt forskrifter gitt i medhold av disse lovene.

C

Lov av 24 juni 1994 nr 39 om sjøfarten (sjøloven) § 11 tredje ledd første punktum, skal lyde:

Norsk skip med største lengde under 15 meter kan på begjæring av eieren innføres i skipsregisteret, dersom største lengde er minst 10 meter eller skipet er merkepliktig etter lov av ............ om retten til å delta i fisket eller skal brukes utelukkende eller hovedsakelig i næringsvirksomhet.

Lovutkastet forutsetter en del administrativt forarbeid, før det kan settes i kraft. Det synes derfor hensiktsmessig at det overlates til Kongen å fastsette tidspunktet for ikrafttredelse.

Som nevnt i de generelle merknadene til lovutkastet vil dette erstatte merkeloven, hvalfangstloven, trålerloven, selfangstloven og deltagerloven av 1972. Det foreslås derfor at disse lovene oppheves i sin helhet fra den tid loven her trer i kraft.

En rekke forskrifter gitt i medhold av de lovene som foreslås opphevet, vil måtte videreføres under den nye loven. Det er derfor foreslått en uttrykkelig bestemmelse om at forskrifter og vedtak som er gitt i medhold av lovene som nå foreslås opphevet, skal forbli gjeldende inntil disse erstattes av eventuelle nye bestemmelser.

Forslaget om endringer i fiskerigrenseloven § 2 første ledd nr 2 er begrunnet i ønsket om å harmonisere kravene i fiskerigrenseloven til når et selskap med begrenset ansvar skal være likestilt med norsk borger, med bestemmelsene i sjøloven om hvilke vilkår som stilles til et slikt selskap for at et fartøy som eies av selskapet, skal regnes for å ha norsk nasjonalitet. Dette er nærmere kommentert i omtalen av lovutkastets § 5.

Endringene i saltvannsfiskeloven og sjøloven er rent redaksjonelle endringer, hvorved henvisninger til lover som foreslås opphevet blir endret til en henvisning til loven her.»