6 Områder hvor det foreslås endringer i forhold til gjeldende rett

6.1 Ervervstillatelse - aktivitetskravet

6.1.1 Gjeldende rett

I henhold til deltakerloven av 1972 § 4 kan ervervstillatelse gis når vedkommende person eller personer som representerer storparten av interessene i et selskap, har drevet fiske i minst 3 av de siste 10 år og fremdeles er knyttet til fiskeryrket på en naturlig måte.

I særlige tilfelle, når fiskerimessige hensyn tilsier det, kan det gis ervervstillatelse selv om aktivitetskravet ikke er oppfylt. Således har en del fiskeindustribedrifter og selskaper med nær tilknytning til slike anlegg fått tillatelse til å eie fiskefartøy for å sikre råstoffleveranser til sine anlegg. Dette gjelder særlig ferskfisktrålere.

Aktivitetskravet blir etter dagens praksis gjort gjeldende og vurdert bare på det tidspunkt det søkes om ervervstillatelse.

I dagens regelverk er det gitt generell dispensasjon fra kravet om ervervstillatelse for fartøy under 50 fot (15,68 meter), jfr. forskrift av 18.07.1956 og 4.07.1977.

6.1.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I departementets høringsnotat er det foreslått å skjerpe aktivitetskravet, slik at ervervstillatelse kan gis når søkeren har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år. I tillegg blir det foreslått at aktivitetskravet skal være oppfylt til enhver tid.

Det innføres hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet. Dette innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi dispensasjoner f.eks. til fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som eier av en ferskfisktråler.

Det vil bli krevd ervervstillatelse for fartøy uansett størrelse. I ervervsforskriften vil det imidlertid bli foreslått at man skal se bort fra aktivitetskravet ved søknader om ervervstillatelse for fartøy under en viss størrelse.

6.1.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag uttaler bl.a.:

«I henhold til refererte Landsmøtevedtak fra 1992 støtter Norges Fiskarlag at man bør skjerpe aktivitetskravet for å oppnå ervervstillatelse til å omfatte deltakelse i fiske eller fangst i 3 av de siste 5 år. Norges Fiskarlag er i likhet med Fiskeridepartementet av den oppfatning at plikten om ervervstillatelse ikke må omfatte de minste fartøyene. Norges Fiskarlag er av den formening at en slik nedre fartøygrense bør ligge i området 8 m - 10,67 m. I og med at den nedre fartøygrensen for ervervstillatelse ikke fastsettes i selve deltakerloven, men i forskrift om ervervstillatelse, vil Norges Fiskarlag komme tilbake med endelige synspunkter på denne fartøygrensen når forskriften om ervervstillatelse kommer på ordinær høring.» .... «Norges Fiskarlag er av den oppfatning at lovgivningen må fastslå at redere på land med bakgrunn i fiske blir likestilt med den aktive fisker om bord i fartøyet. Dette vil forøvrig være i samsvar med dagens praksis. Arbeidsutvalget går videre inn for at relevant fiskerifaglig utdanning skal kunne godskrives som inntil 2 års ervervsmessig fiske.»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler bl.a.:

«LO påpeker at når det gjelder de enkelte bestemmelser i loven er vi særlig glad for at man foreslår en skjerping av aktivitetskravene for å gi ervervstillatelse. LO er imidlertid ikke enig i bestemmelsene i § 5, annet ledd. Etter vår mening brude bestemmelsen åpne for at selskap eller sammenslutning kan gis ervervstillatelse i særlige tilfeller, uten at kravene er i første ledd er oppfylt. Etter vår mening bør bedrifter kunne eie fiskefartøy og drive fiske med dette, dersom dette faller inn under lovens formålsbestemmelse. Imidlertid bør en slik bestemmelse være å betrakte som en dispensasjonsbestemmelse slik at hovedregelen blir som nedfelt i § 5, første ledd.»

Fiskerinæringens Landsforening uttaler bl.a.:

«Det framlagte lovforslaget, med innskjerping av krav til ervervsmessig fiske (3 av 5 siste år), krav til reder om å drive «aktivt fiske» og usikkerhet om adgangen til å fornye den industrieide trålerflåten, trekker i retning av en generell skjerpelse mht. industriens rettigheter. Det samme gjør innføring av såkalt «kan-bestemmelse» i § 5 siste ledd, som åpner for innføring av ytterligere bestemmelser dersom departementet finner det nødvendig. Lovforslaget er derfor et klart tilbakeskritt i forhold til dagens lovgivning.

FNL ønsker et system som er forutsigbart og hvor det til enhver tid er klarhet mht. hvilke regler som gjelder. Dette innebærer at det ikke må etableres et system for detaljstyring, basert på vide fullmakter og skjønn. Erfaringer tilsier at et slikt system åpner for utstrakt bruk av dispensasjoner, med redusert forutsigbarhet som resultat. Et slikt system er også svært uheldig i forhold til spørsmålet om finansiering av fartøyer. Både prisen på kapital og tilgang på kapital tilsier at næringen må ha mest mulig stabilitet i rammebetingelsene.

Flertallet i Sjøfarts- og fiskerikomiteen understreker i forbindelse med St. meld. nr. 93 (1982-83) behovet for å beholde en differensiert flåtestruktur, fra sjark og kystfiskeflåte til ringnotsnurpere og trålere. FNL er enig i at det er viktig å vedlikeholde en differensiert flåte. FNL mener derfor at det sentrale spørsmål for de fleste lokalsamfunn ikke er hvem som eier fiskefartøyene eller foredlingsbedriftene, men at lokale aktører har en forretningspartner (leverandør eller kjøper) som kan sikre kontinuitet i den lokale verdiskapingskjeden.

Et ensidig prinsipp om at kun aktive fiskere skal kunne eie fiskefartøyer skaper problemer for såvel lokale fiskere (lott-takere) som ansatte på det lokale fiskemottak, dersom en slik politikk medfører at «hjørnesteins-fartøy» blir solgt til «aktive fiskere» med en annen postadresse. FNL mener også det vil være uheldig å foreta innskjerping av aktivitetskravet til eiere av fartøyer. Dette vil ikke bare ramme industrieide fartøy, men også i stor grad ramme de fleste redere i den havgående flåten. En slik regel er etter FNLs syn en klar undervurdering av hvilke ferdigheter som er nødvendige med hensyn til moderne drift og ledelse av fartøyer.»

Norges Fiskarkvinnelag uttaler bl.a. følgende:

«Landsstyret i Norges Fiskarkvinnelag ser positivt på at de ulike lovene samordnes i en felles lov. Landsstyret gå imidlertid imot at kravet om ervervstillatelse skal innskjerpes til også å gjelde fartøy mellom 8 m og 15,65 m. Det er viktig at dette ses i sammenheng med rekrutteringen til fiskeryrket, og hvilke muligheter og initiativ som skal sikre nye generasjoner av dyktige fiskere. Vi savner vurderinger og mål knyttet til denne koblingen.

Landsstyret gir sin tilslutning til at kravet for å oppnå ervervstillatelse endres til aktiv fiskerivirksomhet i 3 av de siste 5 år under forutsetning av at fiskerifaglig utdanning sidestilles med aktivt fiske.»

Sør-Norges Trålerlag uttaler bl.a. følgende:

«Aktivitetskravet for å få ervervstillatelse til fiskefartøy foreslås skjerpet ved at søker må ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst på norsk fartøy i minst 3 av de 5 siste årene. Styret har ingen merknader til dette. Styret vil likevel foreslå at utdanning innen fiskerinæringen må godkjennes i forhold til aktivitetskravet.

----

Avslutningsvis vil styret peke på den debatt en har hatt omkring yrkesfiske/fritidsfiske/skjult næringsfiske den senere tid. Det må etableres en klarere grensegang mellom yrkes- og fritidsfiske, hvor ervervsmessig fiske må forbeholdes manntallsførte fiskere med registrert fiskefartøy.»

Norges Fritids- og Småfiskerforbund uttaler bl.a.:

«Bestemt vil NFSF hevde at det nye kravet om minst tre års driftstid av de siste fem årene vil få negative konsekvenser for nyrekrutteringen til fiskeryrket. Dette vil spesielt ramme dem som vil erverve en mindre sjark (En-manns-sjarken). Hvorledes skal en nybegynner greie å innhente tre- års erfaring for denne type fiske når de fleste sjarker er enmannsbetjente?

NFSF tilråder at det i pg. 5 inntas noe om at ervervelse av fiskefartøyer under en viss lengde (eks. 8 m) ikke omfattes av vilkårene.»

Norges Fritidsfiskarlag uttaler bl.a.:

«Definisjonen av uttrykket ervervsmessig fiske bør klart legges til lovutkastets § 2, og ikke til forskriftsutkastets § 2. Dette fordi at ervervsmessig fiske etter denne lov vert å betrakte som sammenfallende med næringsfiske.

En bør ikke innføre strengere krav for ervervsløyve enn dei en har hatt tidligare. Ved nyanskaffelse av fiskefartøy så skulle ikke kravene om å ha drevet ervervsmessig fiske - fiske og fangst som næringsvirksomhet - i 3 av dei siste 10 årene være relevante. Det betyr at den formuleringen i paragraf 6 i utkast til forskrift kan strykes.

For dei som er førstegangssøkende om ervervsløyve bør en ikke nytte uttrykket «ervervsmessig» fiske, men i stedet bruke uttrykket « lott og eller hyre» på minst kr. 30.000,- fra fiske og eller fangst i 3 av dei siste 10 årene.»

Østfold Fylkeskommune uttaler bl.a.:

«Til høringsnotatet om ny lov om retten til å delta i fisket vil vi bemerke at de foreslåtte innstramningene i lovverket m.h.t. ervervstillatelse for fartøyer under 50 fot og søkernes deltakelse i fiske 3 av de siste 5 år, kan få negative virkninger for rekrutteringen til yrkesfisket i vårt område.

I Oslofjorden er rekrutteringen til fiskeryrket blant ungdommen liten, og fiskeflåten består hovedsakelig av mindre fartøyer.»

Aust-Agder Fylkeskommune uttaler bl.a. følgende:

«Dispensasjonsordningen vedr. kravet om å ha drevet fiske i 3 av de siste 5 årene, bør gjøres gjeldende for båter opp til 45 fot. Det bør utarbeides klare regler for skillet mellom registrerte yrkesfiskere og fritidsfiskere som driver «skjult yrkesfiske».»

Troms Fylkeskommune uttaler bl.a.:

«Det er prinsipielt nye og viktigste for lovforslaget, er at det innebærer en annen og sterkere innsatsregulering av kystflåten under 15,68 meter (50 fot), ved at det heretter vil bli stilt krav til ervervstillatelse for alle fartøyer over 8 meter, basert på en innskjerping av vilkårene. Dette vil kunne ha klart negative langsiktige konsekvenser, spesielt med hensyn til rekruttering.

På grunnlag av Strukturmeldinga, har myndighetene formalisert et sterkere skille mellom den konsesjonspliktige havfiskeflåten og kystflåten. Eksempler på dette er enhetskvoteordningen som allerede er innført i trål- og ringnotfiske. Mens et havfiskerederi har relativt stor fleksibilitet til å sjonglere med kvoter og fartøyer, har en fisker som driver torskefiske med kystfartøy ikke tilsvarende frihetsgrader. Samtidig synes man å fase ut fartøykvoteordningen i torskefisket for den konvensjonelle flåten og gradvis gå tilbake til et friere kystfiske basert på ikke garanterte maksimalkvoter. Dessuten er rekrutteringsmønsteret i kystflåten tildels svært forskjellig fra den større flåten. Ofte starter unge med eget fartøy etter relativt kort praksis i yrket. Dette henger også sammen med at det har vært vanskelig å få plass ombord i eksisterende fartøy. På den annen side finner man i den mindre kystflåten langt sterkere innslag av selvregulerende mekanismer som styrer innsatsen i fisket. Plan- og næringsutvalget vil i denne forbindelse vise til at departementet går inn for en generell ordning med ervervstillatelse uavhengig av båtstørrelse med en grense på 8 m. lengste lengde mht. aktivitetskravet. Plan- og næringsutvalget vil gå inn for at det for erverv av fartøy over 15 m. lengste lengde må søkes om ervervstillatelse. Plan- og næringsutvalget slutter seg forøvrig til departementets forslag m.h.t. aktivitetskrav ved kjøp av fartøy.»

Sametinget uttaler bl.a. følgende:

«Kravet i lovutkastets § 4 om at det skal være gitt ervervstillatelse og at fartøyet skal registreres i merkeregisteret, vil gjelde for alle typer ervervsmessig fiske og fangst. Vi kan av dette trekke den konklusjon at ingen kan drive ervervsmessig fiske uten at det er gitt ervervstillatelse og fartøyet er ført inn i merkeregisteret.

Sammenlignet med dagens system vil dette bety en betydelig skjerpelse og et direkte inngrep i den enkelte fiskers rettigheter. Man beveger seg her fra formuleringen om at alle har ... til ingen kan... Avgjørelsen om hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke er det essensielle, mens innføringen i merkeregisteret vil være en effektuering av dette eventuelle vedtaket.

Det er også verdt å merke seg at rettighetsforvaltningen ved dette lovutkastet forsøkes konsentrert i Oslo, selv om dette er et uavklart forhold spesielt i de samiske områdene. Lovendringen vil medføre at regional forvaltning av havets ressurser fortsatt blir utopi. Dette er et forhold som Sametinget ikke kan akseptere. (......)

I tillegg til de vilkårene som følger direkte av bestemmelsen, gir lovutkastet fullmakt til å fastsette ytterligere vilkår for ervervstillatelse. «Kan-bestemmelsen» innebærer at det vil være overlatt forvaltningens frie skjønn å avgjøre hvorvidt ervervstillatelse skal gis, selv om lovens og forskriftens vilkår er til stede.

Bestemmelsen over vil være en innskjerpelse i forhold til tidligere hvor kravet var aktivitet i 3 av de siste 10 år. Dette innebærer at man ikke vil kunne fange opp den negative utviklingen som man opplevde på slutten av 1980-tallet hvor mange måtte forlate næringen på grunn av knapphet på ressurser og grunnet gjentatte selinvasjoner. Videre vil de samiske områdene og da spesielt Finnmark tape andeler m.h.t. opptak av ressursene i havet. Formuleringer om å prioritere de mest fiskeriavhengige områder blir meningsløse. De områdene som har klart å posisjonere seg i løpet av de siste 5 år vil være de suverene vinnerne i kappløpet om rettigheter og ressurser i havet.»

6.1.4 Departementets merknader

Ordningen med ervervstillatelse har som formål å sikre at det er personer med en viss aktivitet i fiske som får adgang til å erverve fiskefartøy. Dette ut fra den overordnede politiske målsetting om at fiskeflåten skal være eid av aktive fiskere. Spørsmålet om å bedre yrkesvernet for fiskere har vært drøftet ved flere anledninger. Det vises i den forbindelse til St. meld. nr. 93 (1982-83) og St. meld. nr. 58 (1991-92). Departementets forslag må ses på denne bakgrunn.

Flertallet av høringsinstansene stiller seg positive til departementets forslag om å skjerpe aktivitetskravet.

Norges Fiskarlag peker imidlertid på at redere på land med bakgrunn i fisket må likestilles med den aktive fisker om bord.

Tidligere, mens fiskeflåten bestod vesentlig av mindre fartøyer, ble det lagt til grunn at man for å bli godtatt som aktiv fisker måtte ha deltatt i den fysiske utøvelsen av fisket, dvs. ombord på et fartøy. Dette behøver imidlertid ikke bety at man utelukker den «administrerende reder» fra å bli regnet som fisker. I praksis er det nå i en del år lagt til grunn at «administrerende reder» også kan opparbeide seg grunnlag for å kunne få ervervstillatelse. Departementets lovforslag legger opp til en videreføring av denne praksis. Det er nå presisert i lovutkastets § 6 at det kreves «ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy». Avgjørelsen av om en slik aktivitet foreligger blir gjenstand for en konkret vurdering i den enkelte sak, hvor det må legges betydelig vekt på den enkelte eiers nærhet til driften av fartøyet og utøvelsen av fisket.

Enkelte høringsinstanser har pekt på at en innskjerping av aktivitetskravet vil kunne få negative konsekvenser for rekrutteringen til fiskeryrket. Departementet kan ikke se at forslaget i seg selv vil kunne medføre slike konsekvenser. I lovutkastets § 6 er det bl.a. satt krav om at søkeren må har drevet fiske på norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år. Forslaget innebærer en innstramming av kravet til å være aktiv fisker, uten at minimumskravet for å komme inn i yrket endres. Det kreves også minst 3 års aktivitet etter gjeldende deltakerlov. Det bør imidlertid bemerkes at for ungdom i enkelte distrikter, hvor fiskeflåten i hovedsak består av mindre fartøyer, som kanskje drives av eieren alene, vil det kunne være vanskelig å skaffe seg tilstrekkelig bakgrunn fra fiskerivirksomhet for å oppfylle aktivitetskravet. En del av de som ønsker å starte opp som fiskere med eget fartøy, ville i så fall bli utestengt dersom kravet til aktivitet ble gjort fullt ut gjeldende også for de minste fartøygruppene. Dette er en av grunnene for at man vil foreslå å se bort fra aktivitetskravet for fartøy under en viss størrelse. Dersom det likevel skulle vise seg at dette kravet vil slå uheldig ut i enkelte tilfeller, vil det kunne gis dispensasjon i medhold av § 6 tredje ledd første punktum for fartøy over grensen.

I tillegg har enkelte høringsinstanser pekt på at fiskerifaglig utdanning må kunne regnes som ervervsmessig fiske i relasjon til aktivitetskravet. I høringsnotatet har departementet bemerket at det først og fremst vil være aktuelt å gi dispensasjon i medhold av § 6 tredje ledd dersom søkeren har utdanning av betydning for fiskeryrket. Dette er i samsvar med det som ble foreslått i Strukturmeldingen. Departementet vil legge vekt på at søkeren har fiskerifaglig utdanning, men en vil senere vurdere hvilke krav som må stilles til slik utdanning. Det vises for øvrig til forskriftshjemmelen i § 6 tredje ledd annet punktum og merknader til denne bestemmelsen.

LO og FNL har pekt på at industrien fortsatt må gis adgang til å stå som eier av fiskefartøy.

Hensynet til sysselsetting og bosetning langs kysten, herunder behovet for råstofftilførsel til mottaks- eller foredlingsanlegg på land i Norge, er hensyn av betydning for spørsmålet om dispensasjon fra aktivitetskravet. Dagens ferskfisktrålerflåte bygger i stor utstrekning sin virksomhet på dispensasjoner som er gitt ut fra slike hensyn. I praksis vil slike tilfeller stadig være hovedvirkeområde for dispensasjonshjemmelen i lovutkastets § 6 tredje ledd første punktum. Samtidig som departementet har til hensikt å videreføre dagens praksis, vil man også søke å finne nye former for samspill mellom fiskeflåte og foredlingsindustri. Fiskeindustriens eierskap vil kunne bidra til å styrke flåteleddets økonomi og i neste omgang å skape livskraftige havfiskemiljøer. Dispensasjon for å eie fartøy i andre deler av havfiskeflåten, må kun gis når det ikke finnes aktive fiskere innenfor samme distrikt som kan overta fartøyet, og fartøyet derved står i fare for å bli solgt ut av distriktet.

Når det gjelder forslaget om å kreve ervervstillatelse for alle fiskefartøy uten hensyn til størrelse, går ingen av høringsinstansene, med unntak av Sametinget, direkte imot dette. Flere høringsinstanser peker imidlertid på at de minste fartøyene bør unntas fra kravet om ervervstillatelse.

Departementets forslag innebærer at det vil kreves ervervstillatelse for alle fartøy. Lovutkastets system er at det skal være gitt ervervstillatelse før et fartøy kan føres inn i merkeregisteret. Det er avgjørelsen av hvorvidt det skal gis ervervstillatelse som vil være vedtak i saken, mens selve innføringen i merkeregisteret vil være å betrakte som en etterfølgende effektuering av dette vedtaket. Dette til forskjell fra dagens ordning hvor det er avgjørelsen av hvorvidt et fartøy kan føres inn i merkeregisteret som i realiteten er vedtak i saken. Etter dagens praksis kommer dette imidlertid ikke til uttrykk i et formelt vedtak. Etter departementets oppfatning vil det være en fordel at slike avgjørelser som er bestemmende for en persons rettigheter og plikter, kommer til uttrykk i et formelt vedtak.

Departementet kan ikke se at vilkåret om ervervstillatelse vil være et spesielt tyngende krav verken i sin alminnelighet eller overfor samiske fiskere.

Forskriftshjemmelen i lovutkastets § 6 tredje ledd vil bl.a. bli foreslått brukt for å følge opp Strukturmeldingens forutsetning om å sette noe lempeligere krav for erverv av fartøy under en viss størrelse når aktivitetskravet skjerpes og i utgangspunktet gjøres gjeldende for alle fartøystørrelser.

I meldingen er dette unntaket begrunnet med hensynet til grupper som har tradisjon for å drive fiske i kombinasjon med andre yrker, for eksempel samer. Det er særlig i fjordstrøkene i Finnmark og Troms, og i enkelte områder i Nordland at man finner en samisk befolkning som livnærer seg på fiske, ofte i kombinasjon med andre primærnæringer.

Det er bl.a. på denne bakgrunn at man vil vurdere om det skal ses bort fra aktivitetskravet ved søknader om ervervstillatelse for fartøy under en viss størrelse. Kravene som i så fall vil gjelde for å få ervervstillatelse for et fartøy under en viss grense, vil i hovedsak være nasjonalitetskravet (norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger) og kravet om at søkeren skal bruke fartøyet til ervervsmessig fiske eller fangst, jfr. definisjonen av dette i lovutkastets § 3. Dette er også minimumskrav for å registrere fartøy i merkeregisteret etter gjeldende praksis. Disse minimumskravene gjelder alle fartøyer, også de under 50 fot (15,68 meter).

Departementet kan heller ikke se at skjerpelsen av aktivitetskravet generelt vil vanskeliggjøre samiske fiskeres kombinasjonsdrift. Det foreslåtte aktivitetskrav vil medføre at en fisker kan være borte fra ervervsmessig fiske i 2 år og likevel oppfylle kravet om aktivitet i 3 av de siste 5 år. Dersom det i enkelte tilfeller skulle vise seg at aktivitetskravet slår uheldig ut overfor samiske fiskere, vil man ha mulighet for å dispensere fra dette kravet i medhold av lovens § 6 tredje ledd første punktum. Det vil i denne sammenheng måtte legges vekt på å sikre at samiske fiskere fortsatt kan utøve sin tradisjonelle næringsvirksomhet.

6.2 Årlig gebyr for å stå i merkeregisteret

6.2.1 Gjeldende rett

I henhold til § 5 a i merkeloven av 1917 kan departementet bestemme at det skal betales gebyr for anmeldelse i merkeregisteret og gi nærmere forskrift om størrelsen og innkrevingen av gebyret, herunder også om tilleggsgebyr ved for sen betaling. Gebyret kan drives inn ved utpanting.

Fiskeridepartementet har i medhold av nevnte bestemmelse fastsatt forskrift av 23.12.1985 om gebyr for anmeldelse i merkeregisteret for fiskefartøyer. Gebyrsatsene avhenger av fartøyets største lengde. Forskriften ble senest endret den 30.01.1998.

Gebyrsatsene i gjeldende forskrift av 23.12.1985 er:

Fartøy under 15 meter største lengde kr. 3.000

Fartøy f.o.m. 15 meter største lengde

til 30 meter største lengde kr. 6.000

Fartøy f.o.m. 30 meter største lengde kr. 9.500

6.2.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I departementets høringsnotat er det foreslått at Kongen gis myndighet til å fastsette en avgift (gebyr) for innføring i merkeregisteret, og en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret. Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg.

6.2.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag viser i sin høringsuttalelse til vedtak på Landsmøtet i Norges Fiskarlag i sak 10a/92 om Strukturmeldingen, hvor det i pkt. 8 og 9 heter:

«8. Innføring av generell ressursavgift er i prinsippet en ekstrabeskatning av fiskerne. Det er ikke mulig å se at dette skal kunne bidra til å oppfylle noen av de overordnede fiskeripolitiske målsettingene. Norges Fiskarlag går derfor sterkt imot innføring av slik avgift. Landsmøtet vil understreke at de norske fiskerier alltid har opparbeidet ressursrente. Fiskerienes ressursrente har vært brukt til å opprettholde sysselsetting i kyst-Norge. Norges Fiskarlag kan ikke se at Regjeringen har påvist at andre former for anvendelse av næringens overskudd, ville vært mer tjenlig for nasjonen Norge. Landsmøtet forutsetter at Regjeringen ikke ønsker en redusert sysselsetting i kyst-Norge.

9. Landsmøtet vil gå imot at det innføres en avgift for å stå i merkeregisteret. Dette kan forøvrig anses som en etablering av et system for innbetaling av ressursrente. Dersom det er ønskelig å få de inaktive fartøy ut av merkeregisteret kan dette gjøres ved å stille strengere aktivitets- og/eller inntektskrav til fartøyene.»

Norges Fiskarlag uttaler videre:

«Landsmøtets synspunkter og holdninger slik de framkommer i ovennevnte vedtak er fortsatt gjeldende for organisasjonen. Norges Fiskarlag vil derfor nok en gang på det sterkeste gå imot at det innføres en årlig avgift for å stå i merkeregisteret slik det framkommer i lovutkastets § 3 siste ledd, da dette kan anses som etablering av et system for innbetaling av ressursrente. Norges Fiskarlag vil i denne forbindelse også vise til at Stortinget har gått imot innføring av ressursavgift. Norges Fiskarlag vil forøvrig vise til den allerede eksisterende avgift ved innføring i merkeregisteret.»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler bl.a. følgende:

«LO er enig i at det kreves avgift for registrering av fiskefartøy.

I tillegg til denne avgiftsregistrering må det fastsettes en årlig avgift for å stå i merkeregisteret. Siktemålet må være at fiskefartøy som ikke nyttes til ervervsmessig fiske strykes av merkeregisteret. En årlig avgift vil bidra til at fartøyets eier selv tar initiativ til å slette fartøyet i registeret. Den årlige avgiften kan knyttes til en viss andel av fangstverdi (ressursavgift).»

Fiskerinæringens Landsforening uttaler bl.a. følgende:

«en slik avgift vil kunne gjøre det lettere å ajourføre registeret og kan på den bakgrunn virke fornuftig. Samtidig vil vi understreke viktigheten av å etablere rasjonelle løsninger for administrering av merkeregisteret og de ulike konsesjonsregister.»

Norges Kystfiskarlag uttaler bl.a. følgende:

«Norges Kystfiskarlag går imot at det skal betales en avgift ved innføring av fartøy i registeret, fordi prinsippet om å betale for å oppnå rett til å drive ervervsmessig fiske strider mot allemannsretten. Dessuten utgjør administrasjonskostnadene med slike innmeldinger neppe noe vesentlig beløp i forhold til de samlede administrasjonskostnadene i fiskeriforvaltningen. Det samme vil vi hevde om de totale kostnadene ved å administrere merkeregisteret, og går derfor primært imot også en årsavgift for å stå registrert. Subsidiært går vi inn for at inntektene fra en slik årsavgift ikke skal kunne være høyere enn de i følge loven nødvendige kostnadene ved administrasjon av registeret.»

Norges Fiskarkvinnelag uttaler bl.a.:

«Landsstyret går videre imot at det innføres en årlig avgift for å stå i merkeregisteret. Dette ut fra at fiskerinæringen allerede er gebyr- og avgiftsbelagt i stor grad. Forøvrig viser vi til at det i dag er en engangsavgift for å få fartøy oppført i merkeregisteret på samme måte som for andre bedrifter i foretaksregisteret.»

Sør-Norges Trålerlag uttaler bl.a. følgende:

«I lovutkastet foreslås innført en egen årlig avgift for fartøy som står i merkeregisteret. Styret ser nødvendigheten av at en har et merkeregister bestående av aktive fiskefartøy, men vi vil ta avstand fra at dette løses ved å innføre en egen årlig avgift for å ha fiskefartøyet registrert.»

Statens Fiskarbank uttaler bl.a.:

«Det foreslås en avgift ved innføring i registeret, og en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret. I kommentaren til § 3 fremgår det at fartøyets ervervstillatelse vil kunne trekkes tilbake og at fartøyet bli slettet av merkeregisteret dersom gebyret ikke blir betalt. Videre heter det at dersom forvaltningen vurderer tilbakekallelse vil skyldneren bli forhåndsvarslet i hht. forvaltningsloven. En slik tilbaketrekning vil ramme tredjepart, deriblant panthaverne, på en utilsiktet måte. For panthaverne vil en tilbaketrekkelse av ervervstillatelsen ha en dramatisk virkning på fartøyets panteverdi. En midlertidig tilbaketrekking vil også kunne ha store konsekvenser for panthaverne ved at inntekstmulighetene fratas virksomheten. Varsel om tilbaketrekning bør derfor også sendes panthaverne, som på selvstendig grunnlag da vil kunne vurdere eventuelle tiltak.»

Finnmark Fylkeskommune og Nord-Trøndelag Fylkeskommune slutter seg til vedtak fattet av styringsgruppen for LU-fisk 16. januar 1995 hvor det bl.a. heter:

«Det foreslås innført en årlig avgift for å stå i merkeregisteret. En slik avgift kan medvirke til at det blir lettere å holde ajour merkeregisteret, og må således ansees som fornuftig selv om det innebærer noen økte kostnader for flåten.»

Troms Fylkeskommune uttaler bl.a. følgende:

«Plan- og næringsutvalget vil gå imot forslaget om å innføre en årlig avgift for å stå i merkeregisteret. Plan- og næringsutvalget vil i denne forbindelse vise til at Stortinget avviste denne problemstillingen i forbindelse med behandlingen av Stortingsmeldingen.»

Sogn og Fjordane Fylkeskommune og Møre og Romsdal Fylkeskommune har avgitt lignende uttalelser.

6.2.4 Departementets merknader

Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene gir uttrykk for uenighet vedrørende målsettingen om at merkeregisteret bare skal bestå av fiskefartøyer som brukes i aktivt fiske. Mange høringsinstanser ser også behov for at næringsutøverne selv bidrar til å dekke de omkostninger som er forbundet med driften av registeret.

Selv om det er enighet om disse målsettingene, er det tildels sterk uenighet blant høringsinstansene om de virkemidler som departementet foreslår benyttet for å nå disse målsettinger. Norges Fiskarlag mener at departementets forslag innebærer innføring av en form for ressursavgift. Fiskarlaget peker på at dersom det er ønskelig å få trukket de inaktive fartøyene ut av merkeregisteret, kan dette f.eks. gjøres ved å stille strengere aktivitetskrav. Norges Kystfiskarlaggår primært imot en årlig avgift, men peker på at dersom en likevel finner å ville innføre en slik avgift, må den ikke være høyere enn det som må anses nødvendig for å dekke administrasjonsomkostningene.

I høringsnotatet har departementet understreket at et slikt årlig gebyr bør innføres, ikke som et første skritt på veien mot en ressursavgift, men med tanke på å skulle dekke kostnader forbundet med driften av merkeregisteret, og bruken av registeret til statistikk- og samordningsformål. Disse, og andre administrative kostnader, er det naturlig at næringen selv bidrar til å dekke. En annen motivering for et slikt forslag er at det er et siktemål at fartøy som ikke lenger nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, blir strøket av merkeregisteret. Et årlig gebyr vil være en påskyndelse til at fartøyets eier selv tar initiativ til dette. I 1989 viste en opptelling i sluttseddelregisteret at hele 40 % av de registrerte fiskefartøy ikke hadde levert fangst, eller hadde levert fangst til en verdi av mindre enn 500 kr. Et årlig gebyr vil bidra til at man får et mer operasjonelt merkeregister som reflekterer den aktive fiskeflåte.

Fra departementets side vil en på denne bakgrunn holde fast ved forslaget om hjemmel for å innføre et årlig gebyr for å stå i merkeregisteret. Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til hvor stort gebyret bør være. Fastsettelse av gebyrets størrelse vil imidlertid ikke kunne skje på fritt grunnlag, men vil måtte ta hensyn til formålet med ordningen. En vil komme nærmere tilbake til spørsmålet om gebyrets størrelse i forbindelse med høring av ervervsforskriften og ved fremleggelse av de årlige budsjettproposisjoner.

Statens Fiskarbank peker i sin høringsuttalelse på at tilbakekall av ervervstillatelse og sletting i merkeregisteret som følge av at gebyret ikke blir betalt, vil kunne ha store konsekvenser for tredjemann. Eventuelle panthavere bør derfor varsles før en går til et slikt skritt.

Departementet er oppmerksom på at tilbakekall og sletting kan ha uheldige konsekvenser for tredjemann, men en har foreløpig ikke funnet å kunne imøtekomme kravet om særskilt varsling av panthavere.

6.3 Spesiell tillatelse til enkelte former for fiske og fangst

6.3.1 Gjeldende rett

I deltakerloven av 1972 er utgangspunktet at det er tilstrekkelig å ha et merkeregistrert fartøy for å kunne delta i fisket. Kongen er imidlertid gitt fullmakt til å etablere spesielle konsesjonsordninger for enkelte fiskerier. Dette er gjort for eksempel for ringnotfiske, reketrålfiske, snurrevadfiske, snurpenotfiske m.v. I trålloven av 1951 er utgangspunktet det motsatte. I henhold til lovens § 1 må ingen drive trålfiske med norsk fartøy uten å ha fått tillatelse til dette.

6.3.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslår departementet at trållovens prinsipp skal gjøres allment gjeldende, slik at det i utgangspunktet ikke skal være tillatt å drive fiske med trål, reketrål, ringnot, fangst av hval eller sel, med mindre man har fått spesiell tillatelse til å drive disse former for fiske eller fangst. Det foreslås imidlertid at dagens begrensninger i konsesjonsplikten for fiske med snurrevad, ringnot og reketrål blir videreført. Dette innebærer at lovutkastet viderefører alle konsesjonsordningene som i dag er fastsatt i medhold av deltakerloven av 1972 og trålloven av 1951.

6.3.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag uttaler bl.a. følgende:

«Norges Fiskarlag støtter forslaget i lovutkastets § 6 om at trållovens prinsipp skal gjøres allment gjeldende, og at det i utgangspunktet ikke skal være tillatt å drive fiske med trål, reketråling, fiske med ringnot, fangst av hval eller fangst av sel, med mindre man har fått spesiell tillatelse til å drive disse former for fiske eller fangst. Norges Fiskarlag forutsetter imidlertid, slik det bemerkes i høringsnotatet, at innskrenkninger i konsesjonsplikten i enkelte fiskerier videreføres som idag, jfr. unntaksbestemmelsen i lovutkastets § 8.»

Norges Kystfiskarlag uttaler bl.a.:

«Norges Kystfiskarlag går på det sterkeste imot Fiskeridepartementets forslag til paragraf 6. Tillatelse til spesielle former for fiske og fangst, paragraf 7 . Årlige begrensninger i adgangen til å delta i enkelte fiskerier og paragraf 12. Tillatelse for fiske i farvann utenfor Norges økonomiske sone, da disse paragrafene alle er direkte i strid med Norges Kystfiskarlags grunnsyn. Fiskeridepartementets paragrafer 6, 7 og 12 viderefører og forsterker den politikken som vårt reguleringsalternativ er en reaksjon mot.

I stedet for spesielle tillatelser for å delta i fisket, går Norges Kystfiskarlag inn for at alle merkeregistrerte fiskefartøy skal ha lik rett til å delta i samtlige fiskeri, med hvilket som helst av de lovlige redskapstypene, enten det er i norsk sone, i internasjonalt farvann, eller i andre lands soner etter bilaterale eller multilaterale avtaler.»

Møre og Romsdal Fylkeskommuneuttaler bl.a. følgende:

«Når det gjeld tildeling av spesielle løyve (§6) går Møre og Romsdal fylkeskommune inn for at ein må ta høgd for tilpassing til utnytting av lite utnytta ressursar.»

Sogn og Fjordane Fylkeskommune har avgitt lignende uttalelse.

Sametingetuttaler bl.a. følgende:

«Bestemmelsen i denne paragrafs første ledd, i seg selv og med den betydning den er tiltenkt her, har Sametinget ingen innvendinger imot. Det Sametinget reagerer imot og som vi ikke kan akseptere er at trålerlovens prinsipp blir grunnlaget for hele lovutkastet om retten til å delta i fisket. De øvrige leddene i denne paragrafen, har Sametinget ingen innvendinger imot, men merker seg selvsagt formuleringen i andre ledd;

Kongen kan fastsette krav om spesiell tillatelse for å drive andre former for fiske eller fangst, når...

Begrensninger i forhold til bestemmelsen i § 6 om spesiell tillatelse, er gitt i § 8. Første og andre ledd vil kunne gi interessante muligheter, også for Sametinget, når først spesiell tillatelse er påkrevet. Det vil derimot ikke være tilstrekkelig kun i denne paragraf å åpne for muligheter til å ivareta samiske interesser særskilt i og med at lovens øvrige bestemmelser setter begrensninger.»

6.3.4 Departementets merknader

Departementet har merket seg de ulike synspunkter som har fremkommet på dette punkt. Departementet ser det stadig som hensiktsmessig at det innføres et generelt forbud mot å drive fiske med trål, fiske med ringnot, fangst av hval eller sel uten spesiell tillatelse. Formelt sett innebærer departementets forslag en utvidelse av konsesjonsplikten sammenlignet med gjeldende rett, men i praksis har en ikke tatt sikte på å foreta en reell utvidelse av konsesjonsplikten med dette forslaget.

For de fleste redskapstyper er dagens konsesjonsplikt begrenset til fartøy over en viss størrelse, i noen tilfeller begrenset til fiske etter enkelte fiskeslag og i andre tilfeller begrenset til fiske i enkelte geografiske områder. Departementet tar sikte på å videreføre slike begrensninger i konsesjonsplikten. Lovutkastets § 14 gir hjemmel for å fastsette slike begrensninger. I merknadene til bestemmelsen er det gjort nærmere rede for hvilke innskrenkninger i konsesjonsplikten departementet anser det aktuelt å videreføre.