Neste kapittel

Forrige kapittel

9 Merknader til de enkelte paragrafer i lovforslaget

Til § 1:

Paragrafen angir lovens formål. Under behandlingen av St. meld. nr 58 (1991-92) (Strukturmeldingen) i Stortinget ble det slått fast at hovedmålsettingene for norsk fiskeripolitikk, slik de er trukket opp i St. meld. nr. 93 (1982-83), skal stå ved lag. Målsettingen om vern av ressursgrunnlaget er likevel trukket fram som den mest sentrale innen fiskeripolitikken.

I St. meld nr 93 (1982-83) ble det stilt opp fire generelle målsettinger,

å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret,
å verne ressursgrunnlaget,
å sikre trygge og gode arbeidsplasser, og
å øke den reelle lønnsevnen i fiskerinæringen,

og seks mer konkrete mål,

å gjennomføre en rasjonell og biologisk riktig beskatning,
å utnytte mest mulig av råstoffet til menneskeføde,
å fremme kvalitet på norske fiskeprodukter,
å fremme en best mulig struktur i næringen,
å styrke kunnskapsnivået i næringen og utvikle livskraftige lokale fiskerimiljøer, og
å bidra til at de sosiale vilkår innenfor fiskerinæringen kommer på linje med det øvrige næringsliv.

Dette var grunnlaget for de endringer i reguleringssystemet som ble foreslått i Strukturmeldingen, og er grunnlaget for oppfølgingen av meldingen, bl.a. gjennom dette forslaget til ny deltakerlov.

I Strukturmeldingen er det lagt stor vekt på å finne måter å regulere fisket på som kan løse problemet med overkapasitet, både av hensyn til vern av ressursgrunnlaget og av hensyn til å øke lønnsomheten i flåten og i fiskerinæringen som helhet. I Strukturmeldingen er det således foreslått endringer innen reguleringssystemet som kan gi en mer løpende tilpasning av fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget.

Både kapasiteten i fiske og utøvelsen av fisket blir styrt av myndighetene gjennom et omfattende regelverk. Deltakerloven gir hjemmel til å begrense kapasiteten i flåten, mens saltvannsfiskeloven gir hjemmel til å begrense det enkelte fartøys fiske.

Strukturmeldingen konkluderer med at kapasitetstilpasning i flåten skal skje ved å innføre generelt strengere begrensning i adgangen til å drive ervervsmessig fiske, og ved å innføre ordninger for kapasitetsnedbygging med utgangspunkt i de eksisterende konsesjonsordningene. Dette har Stortinget sluttet seg til.

Strengere begrensning i adgangen til å eie fiskefartøy skal sikre at det er aktive yrkesfiskere som får adgang til å eie og drive fiskefartøy, og vil bidra til at prinsippet om at fiskeflåten skal være fiskereid, kan holdes i hevd.

Beregninger i Strukturmeldingen viser at det er overkapasitet både i kystfiskeflåten og havfiskeflåten. Det er derfor behov for ordninger som er direkte innrettet mot kapasitetsreduksjon.

I dagens regelverk er det lagt vekt på å regulere deltakelsen i fiske på en måte som kan trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene. I Strukturmeldingen er det lagt vekt på at reguleringene i fiske må ta tilstrekkelig hensyn til de mest fiskeriavhengige delene av kysten. En oppfølging av dette innebærer at det i ordningene som iverksettes for å regulere kapasiteten i flåten, må legges inn bestemmelser som sikrer at både strukturen i flåten og den distriktsmessige fordelingen av flåten så godt som mulig balanserer de bedriftsøkonomiske lønnsomhetshensyn og de samfunnsøkonomiske målsettinger om verdiskaping, sysselsetting og bosetting.

Det er også viktig å legge til rette for at den økonomiske virksomhet som skapes av høstingen av de marine ressurser, kommer den lokalbefolkning til gode som tradisjonelt har basert sin levevei på ressursene i havet. Denne motivasjon ligger bak distriktsbinding av konsesjoner og leveringsforpliktelser for eksempel i ferskfisktrålerflåten. Etter Fiskeridepartementets oppfatning er en slik tankegang grunnleggende i forhold til å realisere de oppstilte målsettinger for fiskeripolitikken, og slike ordninger som dette bør ikke bare opprettholdes, men også utvikles videre.

Bestemmelser om hvor mange som tillates å delta i fisket og med hvilke fiskefartøy, er sentrale for hvilket økonomisk utbytte fisket kan gi. Jo flere som driver fangst på en fiskebestand, desto mindre fangst blir det på den enkelte fisker. For at de som deltar skal få et rimelig godt utbytte av fisket, bør normalt antall deltakende fartøy begrenses. Begrensning i adgangen til å delta i fisket kan bl.a. bidra til at fangst og fangstinntekt for den enkelte fisker kan holdes på et høyt nivå, de samlede kostnadene ved fisket kan reduseres, presset mot fiskebestandene i form av utkast og overfiske vil minske og forvaltnings- og kontrollkostnadene vil reduseres.

På denne måten vil en begrensning i antall deltakende fartøy oppfylle flere av de fiskeripolitiske målsettingene: å øke den reelle lønnsevne i fiskerinæringen, å sikre trygge og gode arbeidsplasser og å verne ressursgrunnlaget. Ved en distriktspolitisk vurdering av hvem som skal tillates å delta i fisket, kan en også søke å bidra til at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret bevares.

Erfaringer fra før 1990-årene viser at når deltakelsen blir for stor kan det føre til økning i kostnadsnivå, større press på ressursene, reduksjon i lønnsevnen og usikre arbeidsplasser. For å unngå å havne i en slik situasjon, anser en det som viktig å kunne begrense deltakelsen i fisket. Dette kan gjennomføres på flere måter. Med dagens overkapasitet i den norske fiskeflåten vil det være fornuftig å stimulere til at fartøy blir trukket permanent ut av fiske. Dette har tildels allerede blitt gjennomført ved iverksettelse av enhetskvoteordninger innenfor ulike konsesjonsgrupper.

Selv om det er overkapasitet i fiskeflåten, vil det imidlertid være behov for modernisering og utskiftning av fartøy. Siden 1988 har Fiskeridepartementet årlig satt en øvre grense for investeringsvolumet og antall utskiftninger innen fartøygruppene torsketrål, nordsjøtrål og ringnot. Fra og med 1990 har også reketrål vært omfattet av ordningen. Hensikten med disse reguleringene har vært å hindre en oppbygging av overkapasiteten i den norske fiskeflåten. Fiskeridepartementet har lagt vekt på at fornyelsen av fiskeflåten bør skje jevnt, og uten at kapasiteten økes.

De virkemidler som er nevnt ovenfor vil bl.a. kunne bidra til å fremme en forsvarlig teknisk og økonomisk struktur i flåten. De rent bedriftsøkonomiske hensyn vil det imidlertid være opp til den enkelte fartøyeier selv å vurdere.

Til § 2:

Loven regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst. Det er fiskefartøy som nyttes til ervervsmessig fiske og fangst, som omfattes av lovens virkeområde.

I utgangspunktet knyttes definisjonen av hvilke fartøy som skal omfattes av loven til definisjonen av norsk fartøy i sjøloven av 24 juni 1994 nr 39 §§ 1-4. I tillegg omfatter loven også fartøy som eies av utlending bosatt i Norge, når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. Slike fartøy har adgang til å fiske innenfor fiskerigrensen i henhold til fiskerigrenseloven § 2 tredje ledd og dermed også i Norges økonomiske sone, jfr. lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone § 3 første ledd annet punktum.

Til § 3:

Ervervsmessig fiske og fangst er definert ved at vedkommende yrkesutøver skal ha fiske til levevei alene eller sammen med annen næring. Denne definisjonen er rettet mot person. Et fartøy skal regnes for å bli brukt til ervervsmessig fiske og fangst når fartøyeieren driver ervervsmessig fiske og fangst med fartøyet.

Spørsmålet om hvorvidt det foreligger ervervsmessig fiske eller fangst har betydning bl.a. for krav om ervervstillatelse for (§ 4), når aktivitetskravet er oppfylt (§ 6) og for tilbakekall av tillatelser (§§ 11 og 18).

I medhold av saltvannsfiskelovens § 2 kan Fiskeridirektoratet tillate at vitenskapelige undersøkelser eller praktiske fiskeforsøk utøves uten hensyn til bestemmelser gitt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven. Det kan i denne forbindelse også være aktuelt å gjennomføre forsøk som krever spesiell tillatelse, f.eks. fiske med trål. I henhold til annet ledd er vitenskapelige undersøkelser og praktiske fiskeforsøk som gjennomføres etter tillatelse av Fiskeridirektoratet, ikke å anse som ervervsmessig fiske og fangst etter loven her. Dette innebærer at slike undersøkelser og forsøk faller utenfor deltakerlovens virkeområde.

Kongen gis i tredje ledd myndighet til å gi nærmere regler om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig. Vilkårene for når fiske- eller fangstvirksomhet skal anses som ervervsmessig, bør i utgangspunktet være sammenfallende med vilkårene for å bli ført på blad A i fiskermanntallet. Vilkårene for å bli ført på blad A vil derfor være styrende for den nærmere utforming av forskrifter i medhold av annet ledd, og manntallsbestemmelsens innhold vil kunne være et moment ved tolkningen av hvorvidt det foreligger ervervsmessig fiske i deltakerlovens forstand.

Det vil likevel ikke være hensiktsmessig å gjøre fiskermanntallets bestemmelser direkte gjeldende ved en henvisning til disse, idet de to regelverkene ikke har sammenfallende formål. Definisjonen i manntallsbestemmelsene er mer teknisk preget, og det kan også tenkes at det senere vil bli nødvendig å endre den ene definisjonen, uten at den andre skal eller bør endres.

Til § 4:

I første ledd slås det fast at et fartøy ikke kan nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, uten tillatelse. Hvilke betingelser som må være oppfylt før det kan gis slik tillatelse, fremgår i første rekke av §§ 5 og 6 og vil bli nærmere kommentert nedenfor.

Behovet for tillatelse vil inntre når fartøyet ønskes nyttet til ervervsmessig fiske og fangst, mens kravet formelt sett først oppstår når fartøyet faktisk nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst. I praksis må en kjøper av et slikt fartøy sikre seg at en søknad om ervervstillatelse er innvilget før eiendomsretten til fartøyet overdras, eventuelt før det blir inngått bindende kontrakt om nybygg.

Man har ikke med dette formelt sett fastsatt en bestemmelse med virkning for selve eiendomsretten. En kjøper vil kunne overta fartøyet uansett. Det som reguleres, er utnyttelse av fartøyet som et driftsmiddel i fiske. Dette ligger i «kan ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst». For den som skal drive ervervsmessig virksomhet med fartøyet, vil imidlertid koblingen mellom ervervstillatelse og eiendomsrett være sentral, idet fartøyet uten ervervstillatelse i praksis sjelden vil kunne utnyttes regningssvarende til annen virksomhet.

I medhold av første ledd siste punktum kan det settes vilkår for å gi ervervstillatelse. Denne bestemmelsen er for så vidt ny i forhold til tidligere lov, men det har også tidligere vært satt slike vilkår, i samsvar med alminnelig forvaltningsrett. Det er likevel en fordel at det blir gitt en uttrykkelig hjemmel for å fastsette vilkår.

Det vil først og fremst være aktuelt å fastsette vilkår i forbindelse med ervervstillatelse for større fartøy, som også vil ha behov for spesielle tillatelser. Dette kan for eksempel dreie seg om leveringsbetingelser, at fartøyet skal levere hele eller en del av sin fangst til mottaksanlegg i gitte distrikter, eller det kan dreie seg om betingelser om at fartøyet skal forbli registrert i og bli drevet ut fra et visst distrikt. Dette vil altså først og fremst dreie seg om vilkår knyttet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, særlig med tanke på å knytte en større del av flåten til mer næringssvake distrikter. Det vil også kunne være aktuelt å sette vilkår om at fartøy ikke kan drive produksjon eller tilvirkning av fisk om bord i fartøyet.

Det vil også være aktuelt å fastsette vilkår i forbindelse med tillatelser til å erverve nye fartøyer til erstatning for eldre. I slike tilfeller kan det bli satt vilkår som skal sikre at det nye fartøyet ikke vil bety et større press mot ressursene enn et eldre og kanskje mindre effektivt fartøy.

En tredje gruppe av vilkår vil være knyttet til ervervstillatelser som gis til selskap som skal eie fiskefartøy. Dette vil være vilkår som for eksempel skal sikre at eierfordelingen forblir i samsvar med regionalpolitiske hensyn.

Når et fartøy er til salgs, vil det kunne være flere interessenter til fartøyet. Hver enkelt av disse vil måtte vurderes opp mot de vilkår for tildeling som måtte være fastsatt, og det vil i slike tilfeller ikke være noe i veien for at flere interessenter gis ervervstillatelse og tilsagn om spesielle tillatelser, jfr. lovens kapittel III, for samme fartøy, dersom det er flere kvalifiserte søkere. Det vil i så fall være selger som avgjør hvem av disse som til slutt får tilslaget. De øvrige tillatelser og tilsagn som er gitt for fartøyet, vil da falle bort. I henhold til § 12 tredje ledd annet punktum skal det imidlertid legges vekt på fiskets betydning for råstofftilførselen til bestemt distrikt. Dersom det foreligger en slik situasjon, vil en måtte velge mellom flere søkere for å oppnå en slik målsetting.

I henhold til annet ledd kan det ikke gis ervervstillatelse til andre enn fiskefartøyets reelle eier. Hensikten med bestemmelsen er å hindre leasing eller andre former for utleie av fiskefartøy. Når det kun er fiskefartøyets reelle eier som kan få ervervstillatelse, samtidig som fartøy som skal brukes til ervervsmessig fiske skal registreres i registeret og eieren til enhver tid skal oppfylle aktivitetskravet, blir det ikke mulig å drive utleie av fartøy som næring. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med kontrollen med at selskap eller sammenslutning som får ervervstillatelse for fiskefartøy faktisk kontrolleres av aktive fiskere, idet forutsetningen er at den person, det selskap eller den sammenslutning som står som eier av fartøyet, også er den reelle eier. Det vil si at de enkeltpersoner eller selskap som står bak eierselskapet, direkte eller indirekte må oppfylle kravene.

Bestemmelsen i annet ledd vil imidlertid ikke være til hinder for at et fartøy som allerede står i merkeregisteret, for en begrenset tid leies ut som erstatningsfartøy for et merkeregistrert fartøy. Dette vil være spørsmål som først og fremst vil måtte behandles og avgjøres i tilknytning til regulering av deltakelsen av det enkelte fiskeri.

Konsekvensene av at tillatelsen gjelder en bestemt fysisk eller juridisk person for et bestemt fartøy er:

For det første medfører dette at når fartøyet skifter eier, må den nye eieren søke om en selvstendig tillatelse og må selv oppfylle vilkårene for slik tillatelse for at søknaden skal kunne innvilges. Den tidligere eiers tillatelse faller bort når vedkommende taper eiendomsretten til fartøyet. Det er således ikke denne gamle tillatelsen som overføres når ny eier overtar fartøyet.

For det andre kan reder som eier et fartøy med tillatelse, ikke overføre denne tillatelse til et annet fartøy i samme reders eie. Dersom rederen ønsker å skifte ut et fartøy, må det søkes om ny tillatelse for det nye fartøyet, og tillatelsen knyttet til det gamle fartøy faller bort samtidig som det blir gitt tillatelse for det nye fartøyet.

Dersom et fartøy forliser, blir kondemnert e.l., må tillatelsen anses som umiddelbart bortfalt. Ved forlis vil rederiet likevel, om vilkårene for øvrig er oppfylt, normalt bli gitt ervervstillatelse for et annet fartøy til erstatning for det forliste. Dette endrer imidlertid ikke det prinsipielle utgangspunkt med hensyn til at tillatelsen, ettersom den er knyttet til ett konkret fartøy, er bortfalt i og med forliset. Det vises i den forbindelse til § 10 og merknadene til denne bestemmelsen.

Bestemmelsen i tredje ledd er tatt med for å gjøre det helt klart at en ervervstillatelse bare gir adgang til å drive ervervsmessig fiske og fangst i samsvar med de generelle rammebetingelser som blir fastsatt i eller i medhold av loven her, og ikke minst innenfor de rammebetingelser som fremgår av regler fastsatt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven. Dette går f.eks. på forhold som redskapenes utforming og ikke minst fastsatte kvoter. Det vises for øvrig til merknader til § 15 annet ledd.

Til § 5:

Paragrafen slår fast at det er et krav for å få ervervstillatelse at søkeren er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger i medhold av fiskerigrenselovens § 2. De som i utgangspunktet er likestilt med norsk statsborger etter denne bestemmelse, er personer som er bosatt i Norge. I tillegg er staten, innretninger og fond som styres av staten, samt norske kommuner likestilt med norsk statsborger etter loven. Etter den gjeldende fiskerigrenselov gjelder det samme aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar når selskapets hovedkontor og styrets sete er i Norge og styret består av her i riket bosatte norske statsborgere som er aksje- eller andelseiere, og dessuten minst 60 % av aksje- eller andelskapitalen eies av norske statsborgere. Denne bestemmelsen foreslås endret, jfr. kapittel 10 nedenfor.

Til § 6:

For å kunne tildeles ervervstillatelse, kreves det at søker må ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst i 3 av de siste 5 år forut for søknadstidspunktet og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket. Ervervsmessig fiske og fangst er nærmere definert i § 3.

Bestemmelsen innebærer en skjerpelse av aktivitetskravet, fra kravet om deltakelse i fiske i 3 av de siste 10 år i deltakerloven av 1972.

Det presiseres at søkeren skal ha drevet ervervsmessig fiske- eller fangstvirksomhet på eller med norsk fartøy, for at aktivitetskravet skal anses oppfylt. Det vises i den forbindelse til definisjonen av norsk fartøy under merknadene til § 2. Når det gjelder begrunnelsen for regelen, vises det til merknader til § 5 første ledd i høringsnotatet, jfr. kapittel 3 ovenfor. Det er i denne forbindelse også av betydning at det vil bli vurdert å unnta de minste fartøyene fra aktivitetskravet, jfr. nedenfor. Det vil i så fall bli gitt ervervstillatelse for slike fartøyer også til andre enn de som oppfyller aktivitetskravet, dersom nasjonalitetsvilkåret er oppfylt. Sistnevnte vilkår vil i tråd med dagens regler bl.a. være oppfylt dersom en utenlandsk statsborger er bosatt i Norge, jfr. omtalen av nasjonalitetskravet i § 5. Det kan imidlertid ikke utelukkes at deltakelse på fartøy fra andre EØS-land i visse tilfeller kan ha gitt erfaring som kan likestilles med erfaring på eller med norsk fartøy. Å fravike de generelle hensyn som er omtalt i høringsnotatet, jfr. kapittel 3 ovenfor, vil etter departementets oppfatning bare kunne løses ved en dispensasjonsregel. Det vil i slike tilfeller kunne gis dispensasjon etter tredje ledd dersom det i konkrete enkelttilfeller skulle vise seg at regelen slår uheldig ut. Etter departementets oppfatning må regelen ut fra den begrunnelse som er gitt ovenfor, samt det forhold at det kan gis dispensasjon i kvalifiserte enkelttilfeller, sies å være i overenstemmelse med EØS-avtalen.

Tidligere, mens fiskeflåten bestod vesentlig av mindre fartøy og et begrenset antall havgående fartøy, ble det lagt til grunn at man for å bli godtatt som aktiv fisker måtte ha deltatt i den fysiske utøvelsen av fisket, dvs. ombord på et fartøy. Det alminnelige utgangspunkt, som ble gjentatt også i Strukturmeldingen og som fikk tilslutning ved Stortingets behandling av meldingen, er at fiskerne fortsatt bør eie fiskefartøyene. Dette behøver imidlertid ikke bety at man utelukker en «administrerende reder» fra å bli regnet som fisker.

I praksis er det nå i en del år lagt til grunn at «administrerende reder» også kan opparbeide seg grunnlag for å kunne få ervervstillatelse. Lovutkastet legger opp til en videreføring av denne praksis. For å presisere at det ikke er nødvendig å være fysisk om bord, har en brukt uttrykket «ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy». Avgjørelsen av om en slik aktivitet foreligger vil bli gjenstand for en konkret vurdering i den enkelte sak, hvor det må legges betydelig vekt på den enkelte eiers nærhet til driften av fartøyet og utøvelsen av fisket. Det må være et krav at rederens hovedaktivitet er drift av fiskebåtrederi.

Det fremgår til slutt i første ledd første punktum at det også er et vilkår at søkeren fortsatt er knyttet til fiskeryrket. Dette vil være et skjønnsmessig krav, som kanskje sjelden vil få selvstendig betydning. Det kan likevel tenkes situasjoner hvor en person oppfyller aktivitetskravet, men de senere år har forlatt fiskeryrket og skaffet seg et annet yrke som det ikke er naturlig å kombinere med deltidsfiskeri. I slike situasjoner kan vilkåret tenkes å få betydning.

Det forutsettes at aktivitetskravet skal være oppfylt til enhver tid. Dersom dette ikke er tilfelle, vil ervervstillatelsen måtte kalles tilbake, jfr. § 11 første ledd bokstav b.

Det må presiseres at hjemmelen for å gi ervervstillatelse er en såkalt «kan-bestemmelse». Dette innebærer at det vil være overlatt til forvaltningens frie skjønn i tråd med alminnelig forvaltningsrett å avgjøre hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke, selv om lovens og forskriftens vilkår er til stede. Det må blant annet kunne legges vekt på om mer allmenne, fiskeri- eller samfunnsmessige hensyn i enkelte tilfeller tilsier en restriktiv praksis i disse sakene. Det kan også foreligge særlige forhold i en konkret sak som gjør at det vil være riktig å avslå en søknad. Det vil videre kunne være grunnlag for å være tilbakeholden med tildeling av ervervstillatelse dersom søkeren tidligere har overtrådt bestemmelser i loven eller øvrig fiskerilovgivning. Det vises i den forbindelse til merknader til §7.

Etter at norskeide fartøyer under utenlandsk flagg våren 1997 hadde deltatt i uønsket fiske på det åpne hav i Sørishavet i strid med prinsipper for forsvarlig ressursforvaltning, ble det nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skulle vurdere tiltak mot slikt fiske. Blant de foreslåtte tiltak er å la deltakelse i uønsket fiske på det åpne hav med norskeide fartøyer under utenlandsk flagg begrunne nektelse av bl.a. ervervstillatelse og spesiell tillatelse. Deltakelse i slikt fiske vil gi grunnlag for å nekte ervervstillatelse etter § 6. Det følger av § 13 at spesiell tillatelse ikke kan gis dersom ervervstillatelse er nektet.

Det følger av annet ledd at for selskap eller sammenslutning kan ervervstillatelse bare gis dersom personer som oppfyller aktivitetskravet i første ledd, innehar mer enn 50 % av eierinteressene og faktisk har tilsvarende kontroll over virksomheten. Begrunnelsen for dette er at selskapet eller sammenslutningen som sådan ikke vil kunne oppfylle aktivitetskravet. Det er selve styringsfunksjonen i selskapet som er avgjørende i denne sammenheng. Undertiden forekommer det at eierne av A-aksjene i et aksjeselskap er aktive fiskere, mens eierne av B-aksjene, som normalt ikke har stemmerett, kan ha skutt inn størstedelen av kapitalen i selskapet. Det avgjørende bør i slike tilfeller være om selskapsoppbyggingen er forenlig med lovens formål. Det må i denne forbindelse vurderes hvorvidt de aktive fiskere kan sies å ha kontroll over virksomheten. For å sikre at kravet i første ledd blir oppfylt, bør fiskerimyndighetene kontrollere selve selskapsavtalen samt eventuelle aksjonæravtaler. Bestemmelsen her er en videreføring av den praksis som har vært gjennomført på grunnlag av § 4 annet ledd i deltakerloven av 1972.

Når det gjelder aktivitetskravet for selskapseierne, skal det kun legges til grunn aktivitet på eller med norsk fartøy. Dette innebærer at ikke bare aktiviteten til de eierne som er norske statsborgere skal telle med; en utenlandsk borger vil således også få sin aktivitet på norsk fartøy godtatt ved avgjørelsen av om aktivitet etter første ledd foreligger.

I tredje ledd første punktum gis departementet fullmakt til ved enkeltvedtak å dispensere fra aktivitetskravet i særlig tilfelle når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det.

I samsvar med Strukturmeldingen vil det være aktuelt å gi dispensasjon dersom søkeren har utdanning av betydning for fiskeryrket.

Hensynet til sysselsetting og bosetning langs kysten, herunder behovet for råstofftilførsel til mottaks- eller foredlingsanlegg på land i Norge, er hensyn av betydning for spørsmålet om dispensasjon fra aktivitetskravet. Dagens ferskfisktrålerflåte bygger i stor utstrekning sin virksomhet på dispensasjoner som er gitt ut fra slike hensyn. I praksis vil slike tilfeller stadig være hovedvirkeområde for dispensasjonshjemmelen i lovutkastets § 6 tredje ledd første punktum. Samtidig som departementet har til hensikt å videreføre dagens praksis, vil man også søke å finne nye former for samspill mellom fiskeflåte og foredlingsindustri. Fiskeindustriens eierskap vil kunne bidra til å styrke flåteleddets økonomi og i neste omgang å skape livskraftige havfiskemiljøer. Dispensasjon for å eie fartøy i andre deler av havfiskeflåten, må kun gis når det ikke finnes aktive fiskere innenfor samme distrikt som kan overta fartøyet, og fartøyet derved står i fare for å bli solgt ut av distriktet.

Tilsvarende dispensasjonshjemmel finnes også i § 4 siste ledd i deltakerloven av 1972. Før det gis dispensasjon etter denne bestemmelse, skal det innhentes uttalelse fra et særskilt utvalg, det såkalte konsesjonsutvalget. Dersom man etter samråd med næringen finner det hensiktsmessig å opprettholde en slik ordning, vil det kunne gjøres uten særskilt lovhjemmel. Det vises også til merknader til § 12 siste ledd.

Etter tredje ledd annet punktumkan Kongen ved forskrift gjøre unntak fra kravet om tidligere aktivitet, herunder for fartøy under en viss størrelse. Denne forskriftshjemmelen vil bli brukt til å følge opp Strukturmeldingens forutsetning om å sette noe lempligere krav for erverv av fartøy under en viss størrelse når aktivitetskravet skjerpes og samtidig gjøres gjeldende for alle fartøystørrelser. Dette vil bli fulgt opp ved fastsettelse av ervervsforskriften.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd annet punktum vil også gi hjemmel for generelt å likestille visse former for fiskerifaglig utdanning med tidligere aktivitet i fiske. Dette innebærer at det i forskrift vil kunne bestemmes at søker med bestemt type fiskerifaglig utdanning kan gis ervervstillatelse for et fartøy, selv om vedkommende ikke tilfredsstiller aktivitetskravet i første ledd.

Med hjemmel i siste ledd kan det fastsettes såvel tilleggskrav som unntak fra hovedreglene når det er nødvendig til gjennomføring av overenskomst med fremmed stat. En lignende bestemmelse ble tatt inn i deltagerloven av 1972 i forbindelse med gjennomføring av en avtale mellom Norge og Canada om bevaring og håndhevelse på fiskeriområdet, jfr. Ot. prp. nr. 3 (1995-96). Hva slags avtaleforpliktelser det er snakk om og hvilke tilleggskrav som kan være aktuelle, er nevnt på side 6 og 8 i proposisjonen. Som eksempel kan nevnes krav om å dokumentere driftsgrunnlag for å hindre at norskregistrerte fiskefartøyer kan bli brukt til virksomhet som vil undergrave effektiviteten av iverksatte bevarings- og forvaltningstiltak. Siste ledd vil også gi hjemmel for å kunne ivareta Norges folkerettslige forpliktelser etter FN-avtalen om fiske på det åpne hav, som Norge har ratifisert, jfr. St. prp. nr. 43 (1995-96) om samtykke til ratifikasjon av en avtale av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, med tilhørende norske erklæringer.

Til § 7:

Paragrafen omhandler særlige bestemmelser om ervervstillatelse. Etter første ledd bokstav a vil en søknad om ervervstillatelse kunne avslås dersom en innvilgelse vil innebære en uønsket distriktsmessig fordeling av flåten, representere en økning av flåtekapasiteten som går ut over ressursgrunnlaget, eller ikke er ønskelig ut fra lovens formål for øvrig. Dette innebærer bl.a. at ervervstillatelse vil kunne nektes dersom søker ikke har tilfredsstillende driftsgrunnlag for fartøyet. Disse kravene er av en slik art at de i det alt vesentlige kun vil ha betydning for noe større fartøyer. Det vil derfor være aktuelt å gjøre slike krav gjeldende bare for fartøyer over en viss størrelse.

Ervervstillatelse skal etter første ledd bokstav b ikke gis dersom fartøyet tidligere er solgt med statlig støtte i form av lån, salgstilskudd, garanti e.l. eller fartøyet er tildelt kondemneringstilskudd og i samsvar med regler for slikt tilskudd skal trekkes eller er trukket ut av fiske. Dette er i samsvar med eksisterende regler utviklet gjennom praksis.

I § 11 annet ledd bokstav e er det foreslått at en tillatelse skal kunne kalles tilbake når det er begått alvorlige brudd på fiskerilovgivningen. Etter departementets oppfatning bør det være tilsvarende adgang til å kunne nekte ervervstillatelse når søkeren eller andre som har drevet et fartøy på søkerens vegne, har begått brudd på fiskerilovgivningen. Dette fremgår av bestemmelsen i første ledd bokstav c.

Det bør imidlertid ikke være slik at enhver overtredelse av fiskerilovgivningen ekskluderer vedkommende fra senere tildeling av ervervstillatelse. Bestemmelsen inneholder således en kvalifiserende passus, i det det kreves at overtredelsen skal ha vært grov eller at regelverket er overtrådt gjentatte ganger. Det synes rimelig at fartøyeieren i denne forbindelse identifiseres med andre som har drevet fartøyet på dennes vegne.

Etter den gjeldende deltakerlov § 2 annet ledd er det ikke nødvendig med ervervstillatelse når arvtakeren oppfyller eller vil oppfylle kravet til aktivitet. Hittil har således en arving kunnet overta et fartøy uten å oppfylle aktivitetskravet på overtakelsestidspunktet og uten at det senere er ført kontroll med at kravet er blitt oppfylt. I annet ledd foreslås at når arvtakeren ikke oppfyller aktivitetskravet, skal han gis en midlertidig ervervstillatelse inntil han oppfyller dette kravet. Det vil i praksis si at den midlertidige tillatelsen vil få en varighet på maksimalt 5 år. Oppfyller han kravet på overtakelsestidspunktet, vil han få utstedt en vanlig ervervstillatelse. Nåværende ordning føres således videre med den endring som følger av at aktivitetskravet til enhver tid skal være oppfylt.

I medhold av tredje ledd kan Kongen gi nærmere bestemmelser om tildeling av ervervstillatelse ved erverv av fartøy ved arv, tvangssalg og konkurs, og om fremgangsmåten ved tvangssalg av fiskefartøy der det er en ervervstillatelse knyttet til fartøyet.

Det vil være behov for å fastsette noen spesielle regler i forbindelse med tvangssalg av fartøy og i forbindelse med konkurssituasjoner. Slike regler vil bli fastsatt ved forskrift.

Hovedpoenget med disse reglene vil være å beskrive hvilken prosedyre som må følges for at kjøper ikke skal risikere å bli sittende med et fartøy som han ikke kan nytte til ervervsmessig fiske og fangst. Dersom fartøyet fortsatt ønskes benyttet til fiske og fangst, må derfor budet ikke stadfestes før det er gitt ervervstillatelse til budgiver. Dette er en videreføring av regler fastsatt i medhold av § 2 i deltagerloven av 1972, og begrunnelsen er at myndighetene også i et slikt tilfelle bør ha kontroll med hvem som blir eier av fiskefartøy. Det vil av åpenbare praktiske grunner bli gjort unntak fra dette for banker og andre finansinstitusjoner, som bør få sitt bud stadfestet umiddelbart selv om vilkårene for ervervstillatelse ikke er oppfylt. Dette er en videreføring av dagens praksis. Det er imidlertid en forutsetning at det blir sendt melding til Fiskeridirektoratet om stadfestelsen.

Med uttrykket «bank eller annen finansinstitusjon» siktes til banker, forsikringsselskap og andre finansinstitusjoner som driver sin virksomhet innenfor de rammer og med de godkjennelser lovverket til enhver tid fastsetter.

De konsesjoner som tidligere eier var tildelt for fartøyet, vil falle bort ved tvangssalg, jfr. lovforslagets § 4 annet ledd, § 10 og § 15 første ledd samt merknader til disse bestemmelser. Dette innebærer at banken i slike tilfeller vil få en midlertidig ervervstillatelse for fartøyet. Denne tillatelsen vil være tidsbegrenset. Spesielle tillatelser som er knyttet til fartøyet vil i slike tilfeller også bli opprettholdt overfor banken eller finansinstitusjonen, så lenge disse blir sittende med fartøyet, jfr. lovforslagets § 15 annet ledd.

Det er ikke hensikten med dette at banken eller finansinstitusjonen skal bli sittende med eiendomsretten til et merkeregistrert fiskefartøy, og det vil derfor bli lagt opp til at fartøyet må selges til en person eller et selskap som er gitt ervervstillatelse, innen 3 måneder. Denne fristen kan forlenges. Hvorvidt en slik forlengelse skal være kurant eller ikke, vil måtte avpasses etter forholdene i næringen og i kredittmarkedet, idet dette vil kunne ha innflytelse på hvor villige bankene vil være til å finansiere fiskefartøy. Det er likevel ikke meningen at finansinstitusjoner skal kunne gå inn og drive aktiv fiskerivirksomhet for egen regning. En fristforlengelse vil således måtte forutsette at man aktivt forsøker å selge fartøyet.

Dersom fartøyet ikke er videresolgt innen (den forlengede) fristen, vil konsekvensen være at fartøyet slettes av merkeregisteret, og fartøyet kan dermed ikke lenger nyttes til fiske.

Etter konkursretten trer konkursboet inn i debitors rettigheter, og vil således kunne fortsette driften av fartøyet så lenge konkursbehandlingen varer. Det gjelder både i forhold til ervervstillatelsen og den spesielle tillatelsen. Det foreslås derfor ikke noen regler om konkursboets inntreden i drift av fiskefartøy. Også i disse tilfellene vil fartøyet bli slettet av merkeregisteret, dersom det ikke blir videresolgt eller panthaveren selv kan få ervervstillatelse.

Dersom et konkursbo oppgir eiendomsretten til et fiskefartøy til fordel for en eller flere panthavere, bør dette reguleres på samme måte som tvangsauksjonssituasjonen. Det samme gjelder dersom en panthaver tar et pant til brukelighet. En panthaver vil ytterst sjelden selv oppfylle vilkårene for ervervstillatelse, og det er derfor nødvendig å fastsette særlige regler for at panthaveren i hvert fall en viss tid skal kunne beholde det merkeregistrerte fartøyet.

Til § 8:

Bestemmelsen setter krav til et fartøys utrustning og egnethet. Det er ikke med denne bestemmelsen meningen å innføre et generelt krav i tillegg til de som følger av regler gitt for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn. Det kan også nevnes at det i regulering av deltakelsen i det enkelte fiskeri ofte vil være bestemmelser om at fartøy skal være egnet til bruk nettopp i dette fiskeriet. Hensikten med regelen i § 8 er imidlertid å hindre at det blir gitt ervervstillatelse for fartøy som opplagt ikke er konstruert for ervervsmessig fiske, eller fartøy som ikke kan innredes eller utrustes på en slik måte at fangsten kan behandles på en tilfredsstillende måte.

Til § 9:

Det fremgår av bestemmelsen at overføring av aksje eller part i selskap eller sammenslutning som eier merkeregistrert fartøy, forutsetter tillatelse fra fiskerimyndighetene. Dette forslaget er motivert av behovet for å føre kontroll med at kravene i § 5 og § 6 første ledd ikke gjøres illusorisk ved salg av aksjer eller parter etter at det er gitt ervervstillatelse. Forslaget er en videreføring av dagens ordning.

Til § 10:

Paragrafen slår fast at en ervervstillatelse faller bort når eieren taper eiendomsretten til fartøyet. Dette er en følge av at en tillatelse er knyttet til eier og fartøy, jfr. § 4 annet ledd og § 15 første ledd. Dette gjelder for eksempel ved tvangssalg, kondemnering og forlis. Tillatelsen må i slike tilfeller anses umiddelbart bortfalt. Ved forlis vil rederiet likevel, om vilkårene for øvrig er oppfylt, normalt bli gitt ervervstillatelse for et fartøy til erstatning for det forliste. Departementet kan fastsette frist for slik gjenanskaffelse av fartøy. Dette endrer imidlertid ikke det prinsipielle utgangspunkt med hensyn til at tillatelsen, ettersom den er knyttet til ett konkret fartøy, er bortfalt i og med forliset. Det vises for øvrig til merknadene til § 4 annet ledd og § 15 første ledd.

Til § 11:

Paragrafen regulerer tilbakekall av ervervstillatelse. Reglene om tilbakekall korresponderer med lovens vilkår om ervervstillatelse. Dette innebærer at dersom det foreligger brudd på vilkår som i henhold til loven skal være oppfylt, skal ervervstillatelsen tilbakekalles. Ved manglende oppfyllelse av vilkår som kan kreves oppfylt, kan det skje tilbakekall.

Første ledd gir regler om når ervervstillatelse skal tilbakekalles. I henhold til bokstav a skal en ervervstillatelse tilbakekalles dersom fartøyeieren ikke lenger oppfyller nasjonalitetskravet i § 5.

Det fremgår av § 6 første ledd at eier til enhver tid må oppfylle kravet om å ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst i 3 av de siste 5 år. Dersom kravet ikke er oppfylt til enhver tid, skal ervervstillatelsen etter bokstav b tilbakekalles. I særlig tilfelle kan eier gis dispensasjon fra aktivitetskravet, jfr. § 6 tredje ledd. Det bør i den forbindelse legges en viss vekt på hensynet til å beskytte eksisterende fiskerivirksomhet.

Etter annet ledd bokstav a kan en tillatelse kalles tilbake dersom fartøyet eller tillatelsen ikke har vært benyttet i ervervsmessig fiske eller fangst i en nærmere bestemt tid fastsatt av departementet i forskrift eller i ervervstillatelsen. Bestemmelsen retter seg mot fartøyets aktivitet. I en situasjon der flåtens totale kapasitet er for stor, er det viktig å få trukket ut fartøy som ikke lenger er aktive. Inaktive fartøyer vil skape uforutsigbare rammebetingelser for fartøy som deltar i perioder med dårlig tilgjengelighet av fisk. Dette vil i neste omgang kunne føre til dårlig lønnsomhet. Uttak av inaktive fartøyer vil bidra til å skape balanse i flåtekapasiteten i forhold til ressursgrunnlaget. Det er også viktig for fiskeriadministrasjonen å ha oversikt over hvor mange tillatelser som faktisk er i aktiv bruk, når man skal fastsette årlige reguleringstiltak, beregne kvotestørrelser m.v.

I henhold til annet ledd bokstav b vil en ervervstillatelse kunne kalles tilbake når fartøyet eller fartøyeieren ikke lenger fyller de vilkår som er fastsatt i eller i medhold av loven. En slik hjemmel vil for eksempel kunne benyttes dersom fartøyet er bygget om på en slik måte at fartøyets fangstkapasitet går ut over fastsatte begrensninger, jfr. også § 17. Den vil videre ramme det forhold at en tillatelsesinnehaver ikke følger spesielle vilkår som er fastsatt for ervervstillatelsen.

Annet ledd bokstav c innebærer at en tillatelse vil kunne kalles tilbake når de forutsetninger som tildelingen bygger på er vesentlig endret. Dette har bakgrunn i at en del tillatelser er gitt ut fra bestemte forutsetninger om blant annet driftsmønster (for eksempel levering til et spesielt foredlingsanlegg eller i et bestemt distrikt). Det vil være adgang til å kalle tilbake en tillatelse som er gitt på slike eller andre forutsetninger, dersom erfaringen viser at fartøyet drives på en slik måte at forutsetningene ikke etterleves. Dette har sammenheng med at en ervervstillatelse eller en spesiell tillatelse ikke bare er gitt til en borger for at han eller hun skal få anledning til å drive en særskilt virksomhet. Tildelingen skal også ivareta samfunnsmessige hensyn, og dersom man ser at disse ikke blir ivaretatt, bør myndighetene ha mulighet for å gå inn og korrigere dette.

Departementet finner det hensiktsmessig å presisere i annet ledd bokstav d at en ervervstillatelse kan kalles tilbake dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. I henhold til alminnelig forvaltningsrett vil et enkeltvedtak, som for eksempel tildeling av ervervstillatelse eller spesielle tillatelser, kunne omgjøres blant annet dersom vedtaket er fattet på sviktende grunnlag og dette kan lastes vedkommende søker. Bestemmelsen i bokstav d går ikke lenger enn det som uansett ville følge av gjeldende forvaltningsrett, men etter departementets oppfatning har det en informasjonsverdi at bestemmelsen tas inn i loven.

En ervervstillatelse vil kunne kalles tilbake i medhold av annet ledd bokstav e dersom fartøyeieren eller andre som på dennes vegne har drevet fartøyet, grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller annen fiskerilovgivning. Det er her først og fremst tenkt på bestemmelser fastsatt i medhold av saltvannsfiskeloven. Det er verken i myndighetenes eller næringens interesse dersom enkelte næringsutøvere notorisk skulle nekte å innordne seg fastsatte bestemmelser. Dersom fartøyeier gjentatte ganger overtrer for eksempel kvotebestemmelser, bør myndighetene kunne gripe inn og nekte vedkommende fartøyeier videre deltakelse i fisket. Det er ikke ethvert brudd på lov eller forskrift som kan gi grunnlag for tilbakekall av en tillatelse. Det må enten foreligge en grov overtredelse eller flere overtredelser av fiskerilovgivningen for at en slik reaksjon kan benyttes. Det vises også til merknadene til § 7.

For ordens skyld inntas i tillegg en generell henvisning til alminnelige forvaltningsrettslige regler i annet ledd bokstav f).Hovedregelen er at vesentlig mislighold gir grunnlag for tilbakekallelse.

Annet ledd siste punktum innebærer at departementet kan bestemme at en tillatelse i mindre alvorlige tilfeller skal tilbakekalles for et bestemt tidsrom. Tilbakekall vil være en reaksjon som kan ramme hardt, idet det her er snakk om å frata den enkelte retten til å utøve sin næringsvirksomhet. Et permanent tilbakekall av ervervstillatelse bør således kun skje i graverende tilfeller, og det er derfor behov for en lovhjemmel for mer nyanserte reaksjoner.

Et permanent eller midlertidig tilbakekall av ervervstillatelse vil medføre at fartøyet slettes av merkeregisteret og spesielle tillatelser knyttet til fartøyet faller bort. Dersom tilbakekallet er midlertidig og de forhold som ligger til grunn for suspensjonen blir rettet, vil tilsvarende spesielle tillatelser bli tildelt fartøyets eier. Det må imidlertid i slike tilfeller betales nytt gebyr for innføring i merkeregisteret, jfr. § 25. Når det gjelder forhåndsvarsel om tilbakekall av tillatelser, vises det til det som er sagt under merknader til § 25.

I medhold av tredje leddvil Kongen kunne gi utfyllende regler for tilbakekall av en tillatelse.

Til § 12:

Denne paragrafen erstatter i all hovedsak deltakerloven av 1972 § 6, trålloven av 1951 § 1, hvalfangstloven av 1939 § 2 og selfangstloven av 1951 § 3. Deltakerloven og selfangstloven er bygget opp etter prinsippet om at fisket eller fangsten er fri for alle, inntil det blir fastsatt krav om tillatelse til å delta. Trålloven og hvalfangstloven forbyr aktiviteten dersom det ikke er gitt uttrykkelig tillatelse. I § 12 første ledd blir det nå slått fast at prinsippet om at aktiviteten er forbudt inntil man får spesiell tillatelse, skal gjelde for alt trålfiske, herunder reketråling, for fiske med ringnot, for fangst av hval og for fangst av sel. Formelt sett innebærer dette en utvidelse av konsesjonsplikten i forhold til dagens ordninger, men i praksis blir det ingen vesentlig forskjell.

Følgende konsesjonsforskrifter er fastsatt i medhold av de lover som lovforslaget erstatter:

forskrift av 12. desember 1986 om tildeling av tillatelse til å drive fiske med trål,

forskrift av 25. juli 1986 om midlertidig konsesjonsordning for fiske med snurrevad,

forskrift av 8. mars 1974 om adgangen til å delta i snurpenotfiske etter sei,

forskrift av 29. juni 1984 om adgangen til å drive trålfiske etter reker,

forskrift av 19. januar 1973 om adgangen til å delta i fisket med ringnot,

forskrift av 2. mars 1979 om adgang til å delta i fisket med ringnot, og

forskrift av 1. juni 1990 om regulering av deltagelsen i fisket med not etter brisling.

I tillegg kommer konsesjonsordningene for sel og hval.

Dagens ordninger er for de fleste redskapstyper begrenset til fartøy over en viss størrelse, i noen tilfeller begrenset til fiske etter enkelte fiskeslag og i andre tilfeller begrenset til fiske i enkelte geografiske områder. Denne type begrensninger i konsesjonsplikten vil bli videreført. Lovforslagets § 14 gir Kongen hjemmel til å fastsette slike begrensninger.

I henhold til første ledd annet punktum vil det kunne fastsettes vilkår for å gi spesiell tillatelse. Slike vilkår kan settes for å ivareta allmenne hensyn eller særlige hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til den enkelte type tillatelse eller i den enkelte sak. Det vises også til merknader under § 4 første ledd.

I henhold til første ledd siste punktum gjelder §§ 7 og 8 tilsvarende for tildeling av spesiell tillatelse. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Det er i annet ledd foreslått at Kongen gis fullmakt til å innføre krav om spesiell tillatelse for å drive andre former for fiske eller fangst enn de som er nevnt i første ledd, når hensynet til lovens formål tilsier det. Alle de konsesjonsordninger som i dag er fastsatt i medhold av deltakerloven av 1972 og trålloven av 1951, vil bli videreført.

Konsesjonsforskriftene inneholder ikke bare bestemmelser om hvilke grupper av fartøy som er underlagt krav om spesiell tillatelse for å utøve det enkelte fiskeri. I stor grad inneholder forskriftene også bestemmelser om vilkår for tildeling av slike tillatelser. I medhold av tredje ledd vil Kongen kunne fastsette nærmere regler for tildeling av spesielle tillatelser. Disse reglene må ligge innenfor rammen av lovens formål, jfr. § 1.

I henhold til tredje ledd annet punktum skal det legges vekt på fiskets betydning for råstofftilførselen til et bestemt distrikt. Nærmere regler om hvilke krav som for øvrig skal stilles og hvilke retningslinjer som skal legges til grunn, vil måtte utformes i de enkelte forskrifter, som vil bli gjenstand for høring på vanlig måte.

Ved vurderingen av hvorvidt en søknad om spesiell tillatelse skal innvilges eller avslås vil det for øvrig måtte trekkes inn allmenne hensyn. Tildeling av tillatelser må i det hele baseres på et skjønn, hvor det foretas en helhetsvurdering av alle relevante omstendigheter.

Konsesjonsforskrifter innebærer dyptgripende inngrep i den alminnelige nærings- og handlefrihet. Det er derfor foreslått lagt til Kongen å fastsette slike bestemmelser, og denne kompetansen bør normalt ikke delegeres til lavere myndighetsnivåer. Departementet har likevel valgt å bruke formen «Kongen», ikke «Kongen i statsråd», som i henhold til alminnelig lære ville utelukke muligheten for delegasjon. Dette er gjort på bakgrunn av at det ikke kan utelukkes at det i fremtiden vil vise seg å oppstå behov for å delegere hvert fall deler av denne kompetansen, og at det ikke bør være noen tvil om at kompetansen til å foreta endringer i allerede innførte ordninger kan delegeres til departementet.

Deltakerloven av 1972 § 7 bestemmer at det skal innhentes uttalelse fra et utvalg med representanter for fiskernes faglige organisasjoner, før det blir truffet bestemmelser i medhold av denne lovens § 6 første til fjerde ledd. Det er ikke nødvendig med lovhjemmel for å opprette et slikt organ. I tillegg kommer at man etter forvaltningsloven skal gjennomføre en høring av offentlige og private institusjoner og organisasjoner hvis interesser særlig berøres, før det utferdiges forskrifter. Denne bestemmelsen sikrer næringen ordinær innflytelse også på utformingen av konsesjonsordninger. Det synes således ikke å være behov for en uttrykkelig lovbestemmelse i deltakerloven om en slik ordning. Det vises også til merknader til § 6 tredje ledd.

Til § 13:

Paragrafen presiserer at ervervstillatelse må foreligge for at spesiell tillatelse kan gis.

Til § 14:

I henhold til § 12 første ledd er det forbudt å drive trålfiske, reketråling, fiske med ringnot (inkludert snurpenot), fangst av hval og fangst av sel, uten at man er gitt spesiell tillatelse til å drive slik fiske- eller fangstvirksomhet. Dette er en hensiktsmessig regel, som et generelt utgangspunkt. Det er imidlertid klart at regelen i praksis ville ramme virksomhet som ikke bør være underlagt et generelt konsesjonskrav, dersom den ikke blir nyansert. På den annen side er det lite hensiktsmessig at loven selv skal fastsette disse modifikasjonene, idet dette bør gjøres under hensyntagen til situasjonen slik den er i fiskeriene til enhver tid. Det foreslås derfor at Kongen gis fullmakt til å fastsette de begrensningene som måtte være hensiktsmessige.

Paragrafen innebærer for det første at det kan gjøres unntak fra kravet om spesiell tillatelse for fartøy under en viss størrelse. For det andre kan det også gjøres innskrenkninger i konsesjonsplikten for fiske eller fangst etter bestemte fiskeslag eller bestemte dyrearter, med bestemte redskapstyper eller i bestemte områder.

Med hjemmel i § 14 vil en kunne videreføre gjeldende innskrenkninger i konsesjonsplikten. I henhold til forskrift av 2. mars 1979 om adgang til å delta i fisket med ringnot er konsesjonsplikten for ringnotfartøy begrenset til å gjelde ringnotfartøy på 90 fot eller mer eller med en lastekapasitet over 1500 hl. Forbudet mot å drive fiske med slike fartøy er dessuten begrenset til fiske med ringnot etter sild, makrell, lodde, kolmule eller brisling. Fiske med ringnot etter øvrige fiskeslag er ikke omfattet av konsesjonsplikten.

Et annet eksempel er trålfiske etter reker hvor konsesjonsplikten er begrenset til fartøy over 65 fot største lengde eller en tonnasje på mer enn 50 Brt når fiske foregår i området nord for 62° n.br. Reketråling utenfor dette området eller med mindre fartøy er ikke underlagt konsesjonsplikt. Fra 1. januar 1998 er det imidlertid innført en årlig begrensning på adgangen til å delta i fisket etter reker i Norges økonomiske sone sør for 62° N og i Skagerrak, jfr. lovutkastet § 21.

Som et tredje eksempel nevnes konsesjonsplikten for å drive fiske med snurrevad, som er begrenset til fiske med fartøy på eller over 27,5 meter største lengde.

Til § 15:

Første ledd slår fast at spesielle tillatelser etter § 12 skal gis til fartøyets eier, dvs. en bestemt person, selskap eller sammenslutning og for ett bestemt fartøy.

Konsekvensene av at tillatelsen gjelder en bestemt person eller sammenslutning og for et bestemt fartøy er:

For det andre kan reder som eier et fartøy med spesiell tillatelse, ikke overføre denne tillatelse til et annet fartøy i samme reders eie. Dersom rederen ønsker å skifte ut et fartøy, må det søkes om ny tillatelse til det nye fartøyet, og tillatelsen knyttet til det gamle fartøy faller bort samtidig som det blir gitt tillatelse knyttet til det nye fartøyet.

Dersom et fartøy forliser, blir kondemnert e.l., må tillatelsen anses som umiddelbart bortfalt, jfr. § 10 samt § 4 annet ledd. Ved forlis kan rederiet likevel, om vilkårene for øvrig er oppfylt, gis anledning til å anskaffe et fartøy til erstatning for det forliste fartøyet. Det må i så fall settes en frist for slik gjenanskaffelse av fartøy. Dette endrer imidlertid ikke det prinsipielle utgangspunkt om at tillatelsen, ettersom den er knyttet til ett konkret fartøy, er bortfalt i og med forliset.

Paragrafens første ledd viderefører § 9 i deltakerloven av 1972, bortsett fra at denne begrenser seg til fartøy over 30 fot. Begrensningen til 30 fot hadde sin bakgrunn i opprettelsen av en spesiell registreringsordning for brislingfiske. Denne er senere opphevet. Det er ikke behov for å opprettholde en generell nedre grense for hvilke fartøyer som skal kunne gis spesiell tillatelse. Fartøy under en viss størrelse kan på den annen side unntas fra konsesjonsplikt etter lovens § 14.

Henvisningen til § 4 tredje ledd i paragrafens annet ledd er tatt med for å gjøre det helt klart at en spesiell tillatelse bare gir adgang til å drive et bestemt fiske i samsvar med de generelle rammebetingelser som blir fastsatt i eller i medhold av loven her, og ikke minst innenfor de rammebetingelsene som fremgår av regler fastsatt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven. Dette går f.eks. på forhold som redskapenes utforming og ikke minst fastsatte kvoter.

Myndighetene står fritt til å fastsette de reguleringer som er hjemlet for eksempel i saltvannsfiskeloven. Dette innebærer bl.a. at det kan fastsettes et fullstendig forbud mot fangst dersom forholdene skulle tilsi dette, uavhengig av det faktum at fartøy i medhold av deltakerlovgivningen er tildelt spesiell tillatelse til å drive et gitt fiske. En eier som er tildelt spesiell tillatelse vil måtte respektere slike reguleringer, på linje med de som driver et fiske som ikke er underlagt konsesjonsplikt.

En eier som er tildelt spesiell tillatelse, vil også måtte akseptere etterfølgende innskrenkinger i omfanget av tillatelsen, gjennom endringer i konsesjonsforskriftene. En spesiell tillatelse vil ikke nødvendigvis for all ettertid ha det innhold som lå i tillatelsen på utstedelsestidspunktet, jfr. også merknadene til §§ 18 og 19 som bl.a. omhandler tilbakekall og avgrensning av tillatelser.

Henvisningen til § 7 tredje ledd i paragrafens annet ledd innebærer at regler om overtakelse av et fartøy ved arv eller tvangsfullbyrdelse som måtte bli fastsatt i medhold av lovens § 7 tredje ledd, også kommer til anvendelse på spesielle tillatelser. Det vises til merknader til denne bestemmelse ovenfor.

Til § 16:

I medhold av første leddkan departementet bestemme at det skal foretas tildeling av nye spesielle tillatelser til enkelte former for fiske og fangst. En slik vurdering må ta utgangspunkt i lovens formålsbestemmelse. Slik tildeling skal lyses ut offentlig, slik at alle interesserte gis samme adgang til å konkurrere om tillatelsene. Dette er en videreføring av dagens system som ofte blir benevnt «nytildeling».

Paragrafen retter seg altså mot den situasjonen at det er besluttet å foreta en nytildeling av spesielle tillatelser, hvorved det totale antall tillatelser økes. Bestemmelsene i denne paragraf er derfor ikke til hinder for at ny enkelttillatelse kan gis så lenge det ikke medfører at det totale antallet tillatelser øker innenfor den enkelte gruppe. Dette innebærer at det kan tildeles en spesiell tillatelse til ny eier av et fartøy som det tidligere har vært knyttet en spesiell tillatelse, dersom tillatelsen som var tildelt den tidligere eier samtidig faller bort. Tilsvarende gjelder når eieren skifter ut et eksisterende fartøy med et annet og søker om ny tillatelse for det nye fartøyet. Slike tilfeller behandles gjennom enkeltsaker, etter hvert som de oppstår, jfr. lovens § 15 første ledd og omtalen av denne. Dette betraktes ikke som nytildeling etter denne paragraf.

Etter annet ledd kan det når særlige grunner foreligger, skje tildeling av ny tillatelse som vil innebære at det totale antallet tillatelser øker, uten at det foretas offentlig utlysning. Dette er en unntaksbestemmelse, som bare vil kunne anvendes i helt ekstraordinære, enkeltstående tilfeller, f.eks. i forbindelse med behandling av en enkeltsak hvor det gjør seg gjeldende distriktsmessige hensyn.

I siste ledd er det gitt regler for vurderingen av søknader om tildeling av nye tillatelser etter første ledd. Det må her presiseres at det ved tildelingen normalt vil måtte foretas en skjønnsmessig avveining av flere kvalifiserte søknader. En viss uenighet om skjønnet bør i slike tilfeller ikke føre til en omgjøring av vedtak og dermed økning i antallet tillatelser. Dette bør først og fremst være aktuelt i tilfelle der det måtte foreligge en åpenbart feilaktig tilsidesettelse av en søker.

Til § 17:

Paragrafen slår fast at et fartøy med spesiell tillatelse ikke kan bygges om på en slik måte at fangstkapasiteten økes, uten at det er gitt tillatelse til dette. En vesentlig oppgave for fiskeriadministrasjonen har vært å sørge for å holde kapasitetsutviklingen i fiskeflåten under kontroll. Dette er hovedbegrunnelsen for de konsesjonsordninger som har vært innført. Det sier seg da selv at man ikke kan tillate at et fartøy, etter at det er gitt ervervstillatelse og tildelt en spesiell tillatelse, bygges om på en slik måte at fartøyet representerer et vesentlig større press på ressursene enn forutsatt.

Man kan innvende mot dette at de mest betydningsfulle fiskeressursene er underlagt uttakskontroll i form av kvoter. Det er imidlertid departementets oppfatning at man må se kapasitetsutviklingen i et noe lengre tidsperspektiv. Det er av avgjørende betydning at man har kontroll med kapasiteten i fiskeflåten, ikke bare i forhold til innføring av nye fartøyer, men også i forhold til en økning i de eksisterende fiskefartøys fangstkapasitet. En fangstkapasitet som er tilpasset ressursgrunnlaget, vil også være en sentral forutsetning for å oppnå optimal lønnsomhet i fiskeflåten.

En bestemmelse som dette må imidlertid praktiseres på en slik måte at den ikke blir en bremse på den tekniske utviklingen, som både vil redusere den norske flåtens evne til å drive et lønnsomt fiskeri, og dens konkurransedyktighet i forhold til utenlandske rederier.

Dette er et problem man møter på tilsvarende måte ved utskiftning til nytt fartøy. De merknader som her gjøres, er således relevante også for utskiftningstilfellene.

Departementet har vært inne på om man i stedet for en generell henvisning til ombygginger som medfører at fangstkapasiteten økes, burde regne opp konkret hvilke ombygginger som krever tillatelse. Man kan her tenke seg endringer av fartøyets lengde, tonnasje, motorkraft, lasteromsvolum o.l. Man har likevel valgt å benytte det generelle uttrykket «fangstkapasitet», på bakgrunn av at den teknologiske utviklingen er slik at man risikerer å bli stående igjen med svært utilfredsstillende kontrollmuligheter, dersom myndighetene skulle være begrenset av en slik oppregning av bestemte faktorer. Det er likevel klart at det man i første omgang sikter til med uttrykket «fangstkapasiteten», er fysiske parametre som forholdsvis enkelt lar seg kontrollere. Bestemmelsen innebærer således en hjemmel for å videreføre eksisterende bestemmelser.

For ordens skyld nevnes også at ombygging til bruk av annen fiskeredskap vil være begrenset av bestemmelsen i § 12 første ledd om spesiell tillatelse for fiske med trål, reketrål og ringnot, inkludert snurpenot, samt de til enhver tid gjeldende konsesjonsforskrifter fastsatt i medhold av § 12 annet ledd. Dette innebærer videre at en ombygging til en størrelse som overstiger en konsesjonsgrense, ikke kan skje uten tillatelse.

Til § 18:

I første ledd er det presisert at en spesiell tillatelse faller bort dersom ervervstillatelsen for fartøyet bortfaller eller tilbakekalles.

Annet ledd gir bestemmelsene om bortfall og tilbakekall av ervervstillatelse tilsvarende anvendelse for spesiell tillatelse. Det vises i den forbindelse til merknader til §§ 10 og 11.

Til § 19:

I medhold av denne bestemmelsen kan Kongen kalle tilbake eller avgrense alle spesielle tillatelser som er gitt til bestemte typer fiske eller fangst (en konsesjonsgruppe). Begrunnelsen for dette er at skiftende regjeringer må stå forholdsvis fritt i å utforme den fiskeripolitikk man ønsker å føre, også med hensyn til hvilke typer fiskerier som skal tillates utøvd.

For tillatelser som gir adgang til å delta i flere fiskerier, kan tillatelsene, i stedet for å kalles tilbake i sin helhet, avgrenses til å omfatte ett eller flere fiskerier. En avgrensning kan også innebære en innsnevring i geografisk virkeområde for tillatelsene.

Det er her snakk om avgjørelser av stor betydning for den enkelte. Loven legger derfor kompetansen til å fatte slike beslutninger til Kongen.

Til § 20:

I medhold av denne bestemmelse kan departementet fastsette begrensninger i deltakelsen eller andre reguleringstiltak for norske fartøyer som driver fiske i andre staters fiskerijurisdiksjonsområde eller i internasjonalt farvann.

Dersom det er behov for å begrense antall norske fartøyer i området, vil dette måtte skje på en måte som er forenlig med vanlig prinsipper for tildeling av konsesjoner fra det offentlige. En aktuell måte er at fartøy som tidligere har hatt aktivitet i området, gis fortrinnsrett til å fortsette sin aktivitet dersom det innføres begrensninger. En annen aktuell fremgangsmåte er at adgangen offentliggjøres og at det enten tildeles tillatelser etter hvert som interesserte melder seg, eller foretas loddtrekning etter utløpet av en fastsatt påmeldingsfrist. En tredje aktuell fremgangsmåte vil være at det på forhånd stilles opp kriterier for tildeling, og at de søkere som best tilfredsstiller disse kriterier, tildeles tillatelse.

Andre aktuelle begrensningstiltak kan være bestemmelser om at alle interesserte gis adgang til fisket, men bare et visst antall om gangen.

Fastsettelsen av kvoter for slikt fiske, eller andre ordinære reguleringstiltak, vil skje med hjemmel i saltvannsfiskeloven. Denne loven regulerer norske fartøyers aktivitet i områder under norsk fiskerijurisdiksjon, i internasjonalt farvann og i områder under andre staters fiskerijurisdiksjon.

Til § 21:

I tillegg til at det fastsettes årlige kvote-, område- eller tidsbegrensninger i medhold av saltvannsfiskeloven, har det i enkelte fiskerier vært nødvendig å fastsette årlige begrensninger i deltakelsen for fartøy uten spesiell tillatelse. I sin enkleste form har det vært satt krav om at fartøy skal være registrert i merkeregisteret og at eieren eller høvedsmannen skal være registrert i fiskermanntallet. Andre ordninger har i tillegg stilt krav om at vedkommende eier, høvedsmann eller fartøy skal ha deltatt i det samme fisket i visse år, eventuelt kombinert med et krav om et visst kvantum fangst i de samme årene. Slike adgangsbegrensninger har vært fastsatt med hjemmel i § 6 i deltakerloven av 1972.

Departementet ser fortsatt behov for adgangsbegrensninger av denne typen i forskjellige fiskerier. Dette er en formålstjenlig reguleringsmetode når det er begrenset ressurstilgang og en samtidig må ta hensyn til en hensiktsmessig strukturtilpasning for den del av flåten som ikke innehar spesielle tillatelser.

I medhold av første ledd første punktumkan Kongen ved forskrift fastsette bestemmelser om adgang til å delta i bestemte fiskerier med virkning for inntil ett år om gangen når hensynet til ressursforvaltningen, avviklingen av fisket eller lønnsomheten i fisket gjør det nødvendig.

Det er her snakk om årlige begrensninger i deltakelsen, ikke tildeling av et fastsatt antall tillatelser til å drive en definert fremtidig virksomhet. Ordningene er således ikke lukket på samme måte som konsesjonsordningene.

Selv om deltakelsesvilkårene gjelder for ett år om gangen, vil bestemmelsen i første ledd imidlertid ikke utelukke at de samme vilkårene kan være like flere år på rad, avhengig av ressurssituasjonen og ønsket strukturtilpasning i fiskeflåten.

Det er departementets forutsetning at dersom slike ordninger har strenge inngangsvilkår, samtidig som ordningene videreføres år etter år, må situasjonen tas opp til vurdering med sikte på at man enten bringer ordningene til opphør, foretar lempinger i adgangsvilkårene eller gjennomfører ordningen som en ordinær konsesjonsordning. Dette er bakgrunnen for at det i første ledd er foreslått at slike ordninger alltid skal være begrenset til ett års varighet.

Kongens kompetanse etter denne bestemmelsen vil kunne delegeres.

I henhold til første ledd annet punktum kan det stilles krav om at fartøyeieren, -føreren eller høvedsmannen er registrert i fiskermanntallet eller krav om tidligere deltakelse i det aktuelle fisket. Oppregningen i annet punktum av hvilke kriterier man kan velge for adgangsbegrensning er ikke uttømmende, jfr. uttrykket «herunder». Bestemmelsen er å anse som en angivelse av hvilke begrensninger som i praksis vil være særlig aktuelle, men loven bør ikke være til hinder for at man kan fastsette de begrensninger som viser seg nødvendige på bakgrunn av utviklingen i fiskeriene, både med hensyn til ressurssituasjonen, redskapsutviklingen og strukturen i og lokaliseringen av fiskeflåten.

I henhold til første ledd tredje punktum kan det videre stilles krav til faglige og tekniske forutsetninger, herunder fartøy og utstyr, og til eiers og mannskaps behov for å kunne drive fiske. Dette er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i § 8 i deltakerloven av 1972.

I henhold til første ledd fjerde punktum kan det fastsettes et største antall fartøy som skal gis adgang til fisket.

Etter annet ledd kan bestemmelse fastsatt i medhold av første ledd, begrenses til bestemte fartøystørrelser, bestemte fiskemetoder eller bestemte områder eller tidsrom. I dette ligger at man kan regulere for eksempel adgangen til å delta med fartøy over en viss størrelse, mens mindre fartøy fritt kan drive det aktuelle fisket. Eller man kan bestemme at fisket er fritt i ett distrikt, mens fartøy som ønsker å fiske for eksempel i et område med bedre fisketilgjengelighet, må oppfylle visse vilkår. I gitte tilfeller vil denne adgangen være nødvendig for å sikre en smidig avvikling av fisket, og også for å styre fiskeriaktiviteten ut fra distriktspolitiske hensyn.

De årlige reguleringer har vært gjenstand for en omfattende organisasjonsmessig og administrativ behandling, hvor det har vært lagt stor vekt på hensynet til ressurssituasjonen og behovet hos den enkelte deltaker. Det vil fortsatt legges stor vekt på at slike reguleringer skjer i nær kontakt med organisasjonene.

Til § 22:

Paragrafens første ledd første punktum slår fast at fartøy som det er gitt ervervstillatelse for, skal føres inn i merkeregisteret. Denne bestemmelsen erstatter § 1 i merkeloven av 5. desember 1917 nr 1. I motsetning til merkelovens § 2 som begrenser merkeplikten til norskekysten og nordlige farvann, gjelder registreringsplikten etter paragrafen her i utgangspunktet generelt. Dette innebærer at fartøy som driver ervervsmessig fiske eller fangst, er registreringspliktig etter § 22 uten hensyn til hvor fiske eller fangst drives.

Det er avgjørelsen av hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke som vil være vedtak i saken, mens selve innføringen i registeret vil være å betrakte som en etterfølgende effektuering av dette vedtaket.

Kravet om at det skal være gitt ervervstillatelse og at fartøyet skal registreres i merkeregisteret, vil gjelde for alle typer ervervsmessig fiske og fangst. Ingen kan således drive ervervsmessig fiske uten at det er gitt ervervstillatelse og fartøyet er ført inn i merkeregisteret.

Det er presisert i første ledd annet punktumat registreringer i merkeregisteret ikke kan foretas før det er gitt ervervstillatelse. Regelen vil både gjelde første gangs innføring av fartøy i registeret og registrering av endringer i ett eller annet forhold knyttet til fartøyet som er av en slik art at det fordres tillatelse fra myndighetene. Blant annet vil endringer i eierforholdene til et fartøy og ombygging av fartøy med spesiell tillatelse kreve tillatelse av fiskerimyndighetene. Når slik tillatelse foreligger, vil endringen kunne registreres i merkeregisteret.

I henhold til annet ledd skal registeret inneholde opplysninger om fartøyets navn, fartøyets merke, radiokallesignal, tonnasje, lastekapasitet, lengde, bredde, byggeår og eierforhold.

Det kan imidlertid være aktuelt å registrere ytterligere opplysninger av utpreget teknisk karakter, som motorstørrelse, tankvolum o.l. Det kan også være aktuelt å bestemme at registeret skal inneholde opplysninger om spesielle tillatelser som er knyttet til fartøyet og eventuelle begrensninger i disse. Dette med tanke på utnyttelse av registeret bl.a. for statistikkformål. Hjemmel for dette er gitt i tredje ledd.

I praksis vil det være Fiskeridirektoratet som vil få et hovedansvar for utformingen av slike bestemmelser. Det vil derfor bli vurdert om denne kompetansen senere skal delegeres til direktoratet.

Departementet er i tredje ledd annet punktum gitt kompetanse til å fastsette nærmere regler om administrasjonen av registeret. Det systemet som er bygget opp etter bestemmelsene i merkeloven av 1917, vil bli videreført. Innføring av et fartøy i registeret vil imidlertid heretter først kunne skje når det er innvilget ervervstillatelse etter de nye reglene. Dette vil nå gjelde for alle fartøyer, uavhengig av størrelse, i motsetning til den tidligere ordning som gjorde unntak fra kravet om ervervstillatelse for mindre fartøyer. Sletting av et fartøy vil forutsette at tillatelsen er tilbakekalt, med mindre fartøyet er forlist, kondemnert, solgt til andre formål enn ervervsmessig fiske eller fangst e.l. I slike tilfeller vil ervervstillatelsen måtte anses som umiddelbart bortfalt, og slettingen vil være en ren kontorforretning, som ikke forutsetter et formelt vedtak om tilbakekall av ervervstillatelse.

Til § 23:

Paragrafen slår fast at fartøy som skal nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, ikke kan registreres i skipsregisteret før det er gitt ervervstillatelse for fartøyet. Dette er en bestemmelse om behandlingsprosedyre. Bestemmelsen skal således ikke forstås dithen at alle endringer som krever godkjenning fra fiskerimyndighetene, også skal føres som endring i skipsregisteret. Hvilke endringer som skal registreres i skipsregisteret, vil følge av bestemmelser gitt i eller i medhold av sjøloven, jfr. sjølovens § 11 flg.

Til § 24:

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette bestemmelser om hvordan fartøyets merke skal utformes. Detaljerte regler om dette er fastsatt av Fiskeridepartementet ved forskrift av 22. februar 1950. Disse bestemmelser vil foreløpig bli videreført, eventuelt med mindre justeringer.

Til § 25:

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette et gebyr for innføring i registeret. Gebyret skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at gebyret kan drives inn i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Forslaget om et slikt gebyr er i samsvar med dagens ordning, jfr. merkeloven § 5a. Ved behandlingen av Strukturmeldingen var det oppslutning om at dette skulle videreføres. Det er forutsetningen at gebyrets størrelse fortsatt skal være avhengig av fartøystørrelsen.

I Strukturmeldingen ble det videre foreslått at det også skulle innføres et årlig gebyr for å stå i registeret, som et første skritt på veien mot etablering av en ressursavgift. Dette forslaget fikk ikke tilslutning ved Stortingets behandling av meldingen. I lovutkastet blir det likevel foreslått at departementet gis myndighet til å innføre et slikt gebyr. Departementet er av den oppfatning at et slikt gebyr bør innføres, ikke som et første skritt på veien mot en ressursavgift, men med den begrunelse at det er kostnader forbundet med driften av merkeregisteret og bruken av registeret til statistikk- og samordningsformål. Disse, og andre administrative kostnader, er det naturlig at næringen selv bidrar til å dekke. En annen begrunnelse for et slikt forslag er at det er et siktemål at fartøy som ikke lenger nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, blir strøket av merkeregisteret. Et årlig gebyr vil være en påskyndelse til at fartøyets eier selv tar initiativ til dette. I 1989 viste en opptelling i sluttseddelregisteret at hele 40 % av de registrerte fiskefartøy ikke hadde levert fangst, eller hadde levert fangst til en verdi av mindre enn 500 kr. Et årlig gebyr vil bidra til at man får et mer operasjonelt merkeregister som reflekterer den aktive fiskeflåte.

I utkast til ervervsforskrift vil det bli foreslått å innføre et årlig gebyr for å stå i merkeregisteret. Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til hvor stort gebyret bør være.

Sanksjonsmidlene dersom gebyret ikke blir betalt, vil være at kravet blir tvangsinndrevet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven. I tillegg vil ervervstillatelsen i et slikt tilfelle kunne kalles tilbake, jfr. § 11 annet ledd bokstav b. Dette innebærer at fartøyet i så fall blir slettet av merkeregisteret, idet det er en forutsetning for registreringen at eieren har ervervstillatelse for fartøyet. I praksis vil dette ramme skyldneren hardere enn tvangsinndriving av kravet.

Dersom forvaltningen vurderer et slikt skritt, vil skyldneren bli forhåndsvarslet i henhold til forvaltningsloven. Dersom et slikt forhåndsvarsel ikke fører til at forholdet blir rettet, må det vurderes hvorvidt man skal slette fartøyet fra registeret eller begjære utlegg. Dette må til en viss grad avhenge av bakgrunnen for at gebyret ikke har blitt betalt, men vanligvis vil det neppe være noen grunn til å unnlate å slette fartøyet fra registeret. Dersom utestående gebyr utgjør beløp av noen størrelse, vil det også kunne være aktuelt å inndrive dette ved utlegg, i tillegg til at registreringen slettes.

Til § 26:

Paragrafen presiserer at ved permanent eller midlertidig tilbakekall eller bortfall av en ervervstillatelse, skal fartøyet slettes i merkeregisteret.

Til § 27:

Deltakerloven av 1972 har i § 10 regler om inndragning av fangst. Bestemmelsene i § 27 er en videreføring av disse reglene.

Første ledd er selve inndragningsregelen, og slår fast at merfangsten eller dens verdi uten videre tilfaller den aktuelle salgsorganisasjon, dersom et fartøy overskrider den fangstmengde pr. tur som er fastsatt i den enkelte tillatelse. I praksis vil dette dreie seg om konkrete og individuelle begrensninger som er fastsatt i forbindelse med utstedelsen av en spesiell tillatelse til fartøyet. Slike begrensninger er for eksempel fastsatt for ringnotfartøy.

Inndragning skjer på såkalt objektivt grunnlag. Det vil si at merfangsten eller dens verdi uten videre tilfaller salgsorganisasjonen dersom det rent faktisk foreligger en slik merfangst, uten hensyn til hva som er bakgrunnen i det enkelte tilfellet for at fartøyet har kommet i en slik situasjon. De subjektive forhold på overtreders side tillegges med andre ord ingen vekt.

Det må her presiseres at det kun er merfangsten som er gjenstand for inndragning.

I enkelte tilfeller blir det i reguleringsbestemmelsene gitt adgang til å ha større fangst enn fastsatt i fartøyets spesielle tillatelse. I slike tilfeller kommer inndragningsbestemmelsen selvsagt ikke til anvendelse, jfr. annet ledd.

I tredje ledd er det gitt saksbehandlingsregler. Ordningen er at salgsorganisasjonene skal gi oppgave over levert merfangst til Fiskeridirektoratet, mens det er direktoratet som har kompetansen til å treffe vedtak om slik inndragning. Fartøyeier vil måtte gis forhåndsvarsel om inndragningen.

Til § 28:

Paragrafen gir Kongen en generell hjemmel til å gi nærmere forskrifter til gjennomføring av loven, i tillegg til de forskriftshjemler som er foreslått i de enkelte bestemmelsene.

Denne forskriftshjemmelen er begrenset til de ordninger som er påkrevet av administrative årsaker, og kan ikke benyttes til å gi ytterligere bestemmelser av materielt innhold.

Til § 29:

Bestemmelsen i første leddfastslår at overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av deltakerloven, straffes med bøter. Både forsettlig og uaktsom overtredelse rammes. Dersom den skyldige tidligere er dømt til straff etter deltakerloven, kan fengsel inntil 6 måneder idømmes enten alene eller sammen med bøtestraff. Det samme gjelder dersom det foreligger andre skjerpende omstendigheter. Strafferammen i deltakerloven kommer dermed på linje med strafferammen i saltvannsfiskeloven.

I henhold til annet ledd straffes medvirkning og forsøk på samme måte som angitt i første ledd.

Når det gjelder uaktsom overtredelse, medvirkning og forsøk er lovutkastets bestemmelse en videreføring av deltakerloven av 1972.

Det bør imidlertid her gjøres oppmerksom på at de fleste tilfeller av overtredelse av denne type lovgivning vil bli gjenstand for administrativ forfølgning, ikke strafferettslig. En permanent inndragning eller en midlertidig suspensjon av en tillatelse vil i de fleste tilfeller ikke bare være den mest nærliggende reaksjonsform, men også ramme overtrederen hardere, idet vedkommende hindres i sin næringsutøvelse.

Til § 30:

I henhold til nr. 1 overlates det til Kongen å fastsette tidspunktet for lovens ikrafttredelse. Loven forutsetter en del administrativt forarbeid, før den kan settes i kraft.

Som nevnt vil loven bl.a. erstatte hvalfangstloven, trålloven, selfangstloven og deltakerloven av 1972. I henhold til nr. 2 oppheves derfor disse lovene i sin helhet fra lovens ikrafttredelse.

En rekke forskrifter gitt i medhold av de lovene som foreslås opphevet, vil også måtte videreføres under den nye loven. Det er derfor inntatt en uttrykkelig bestemmelse i nr. 3 om at forskrifter og vedtak som er gitt i medhold av disse lovene, skal forbli gjeldende inntil disse bestemmelser eventuelt erstattes av eventuelle nye bestemmelser.

Videre skal bestemmelser gitt i medhold av mellombels lov av 29. juni 1956 nr. 8 om eigedomsretten til fiske- og fangstfarkoster, fortsatt gjelde inntil de oppheves eller avløses av bestemmelser gitt i medhold av denne lov, jfr. nr. 4.

I henhold til nr. 5 oppheves merkelovens §§ 1 og 2, mens lovens §§ 3 flg. gjelder inntil disse bestemmelser oppheves av Kongen. Bakgrunnen for dette er at merkelovens §§ 3 flg. inneholder en del materielle regler som ikke omfattes av lovforslaget.