11 Krav til transportvilkår og til informasjon om transportvilkår

Luftfartsloven inneholder ikke regler om transportvilkår for passasjerer eller informasjon om transportvilkår for passasjerer utover reglene om opplysning i billett om avgangssted, bestemmelsessted, og eventuelt mellomlandingssted i luftfartsloven § 10-3.

For internasjonal luftfart som omfattes av Warszawa-konvensjonen, krever konvensjonens artikkel 3 at dersom det endelige bestemmelsessted eller et mellomlandingssted ligger i et annet land enn avgangsstedet, skal billetten inneholde et varsel om at Warszawa-konvensjonen kan komme til anvendelse, og at den i de fleste tilfelle begrenser fraktførerens ansvar for død eller personskade og for tap av eller skade på reisegods. Utover dette stiller konvensjonen ingen krav til transportvilkårene eller til informasjon om transportvilkårene.

Forordningen artikkel 6 stiller krav til transportvilkår og informasjon om transportvilkår.

Etter artikkel 6 nr 1 skal bestemmelsene om erstatningsansvar (artikkel 3) og om betaling av forskudd (artikkel 5) inngå i EF-luftfartsselskapenes transportvilkår. Billetten eller et tilsvarende dokument skal inneholde et sammendrag av bestemmelsene i et klart og lett forståelig språk. EF-luftfartsselskapenes agenturer, reisebyråer, innsjekkingsskranker og salgssteder skal på anmodning gi en passasjer opplysninger om disse bestemmelsene, jf artikkel 6 nr 2.

Artikkel 6 nr 3 gjelder luftfartsselskaper som ikke er hjemmehørende i EØS-området. Slike luftfartsselskaper som utfører flyginger til, fra eller innenfor EØS-området og som ikke anvender betingelser som tilsvarer forordningen artikkel 3 (erstatningsansvar) og artikkel 5 (forskuddsbetaling) plikter å opplyse passasjerene om dette på en klar og utvetydig måte ved billettkjøp som foretas i agenturer eller reisebyråer eller ved insjekkingsskranker på EØS-landenes territorium. Dette skal gjennomføres ved at luftfartsselskapet utleverer et skjema med sine vilkår til passasjerene. Det er ikke tilstrekkelig at det på billetten eller et tilsvarende dokument bare er angitt en ansvarsgrense.

Kravet i forordningen artikkel 6 bidrar etter departementets syn til å oppveie de ulempene som følger av at det skal gjelde ulike erstatningsregler for luftfartsselskap hjemmehørende i EØS-området og de som er hjemmehørende utenfor EØS-området. Fra et forbrukersynspunkt er det viktig at det gis klare og utvetydige opplysninger om hvilke erstatningsregler som gjelder.

Ettersom luftfartsloven ikke inneholder tilsvarende bestemmelser om opplysninger om transportvilkår, er det ikke nødvendig å endre eksisterende bestemmelser som følge av forordningen artikkel 6. Regelen blir en del av norsk rett gjennom henvisningen til forordningen i luftfartsloven ny § 10-17 a.