5 Oppheving av økonomiske ansvarsgrenser

I luftfart som reguleres av luftfartsloven, det vil si nasjonal luftfart, og internasjonal luftfart utført av norsk flyselskap som ikke omfattes av Warszawa-konvensjonen (jf punkt 4 foran), er fraktførerens samlede ansvar for hvert enkelt skadd eller drept passasjer etter gjeldende rett begrenset til 100 000 SDR, jf luftfartsloven § 10-22 første ledd. Skal erstatningen gis i form av periodiske utbetalinger, skal den kapitaliserte verdien ikke overstige 100 000 SDR. Ansvarsbegrensningen gjelder uansett hvilket ansvarsgrunnlag som påberopes, jf luftfartsloven § 10-24. Beløpet 100 000 SDR er høyere enn det som følger av Warszawa-konvensjonen artikkel 22 nr 1 (250 000 franc). Det er etter Warszawa-konvensjonen anledning til å vedta høyere ansvarsgrenser. Norge hevet begrensningsbeløpet til 100 000 SDR i 1987, etter Montreal-protokoll nr 3 (ikke trådt i kraft), jf Ot prp nr 8 (1987-88).

I Norge har både SAS og Braathens SAFE frivillig gitt avkall på retten til å påberope seg ansvarsbegrensningen i Warszawa-konvensjonen ved å undertegne IATAs Intercarrier Agreement av 31 oktober 1995.

Forordningen artikkel 3 nr 1 bokstav a forbyr en slik absolutt beløpsbegrensning av ansvaret som i luftfartsloven § 10-22 jf § 10-24, og Warszawa-konvensjonen artikkel 22 nr 1. I høringsbrevet 26 januar 1998 ble det derfor foreslått å ta inn en bestemmelse i et nytt annet ledd i luftfartsloven § 10-22 og § 10-24, om at ansvarsbegrensningen i § 10-22 første ledd ikke gjelder for luftfart som omfattes av forordningen.

Blant høringsinstansene som har uttalt seg har ingen hatt innvendinger mot at ansvarsgrensene i luftfartsloven § 10-22 jf § 10-24 ikke skal kunne påberopes ved luftfartsvirksomhet som omfattes av forordningen. Det er heller ikke kommet bemerkninger til hvordan dette er foreslått gjennomført i loven.

Departementet går inn for at forordningen artikkel 3 nr 1 gjennomføres i loven slik det ble foreslått i høringsbrevet, dvs med et nytt annet ledd i luftfartsloven § 10-22 og § 10-24 om at ansvarsbegrensningen i § 10-22 første ledd ikke gjelder for luftfart som omfattes av forordningen.

Luftfartsforetak som ikke er EF-luftfartsselskap i forordningens forstand omfattes ikke av forordningen artikkel 3 nr 1 bokstav a. Som eksempel kan nevnes at mange amerikanske flyselskap er gitt konsesjon til å drive luftfart her i riket. Med forbehold for det som er skrevet i neste avsnitt om Warszawa-konvensjonen, vil ansvarsbegrensningen i luftfartsloven § 10-22 første ledd fortsatt gjelde for slike foretak dersom reglene om lovvalg fører til at norsk lov kommer til anvendelse.

Luftfartsforetak som ikke er EF-luftfartsselskap, vil dessuten kunne påberope seg begrensningene i Warszawa-konvensjonen artikkel 22 nr 1 (250 000 franc) dersom det dreier seg om internasjonal befordring av reisende i konvensjonens forstand, jf punkt 4. Luftfartsforetaket kan imidlertid ha avtalt en høyere ansvarsgrense, eller ha gitt avkall på retten til å påberope seg ansvarsbegrensningen. IATAs Intercarrier Agreement av 31 oktober 1995 er et eksempel på det siste. Etter forordningen artikkel 6 nr 3 skal luftfartsselskaper som ikke omfattes av forordningen informere passasjerene om de gjeldende ansvarsgrenser (jf punkt 11 nedenfor).