12 Merknader til paragrafene i lovforslaget

12.1 Merknader til endringene i arveloven

Til endringen av overskriften til kapittel III

Det foreslås at nye regler om rett til arv og til å sitte i uskifte for samboere tas inn i et nytt kapittel III A i arveloven. Som følge av dette foreslås det en endring av overskriften til kapittel III for å få frem at dette kapitlet gjelder uskifte for ektefeller.

Til § 24 annet ledd annet punktum

Bestemmelsen gjelder uskifte på grunnlag av ekteskap og gir en arving rett til å kreve skifte av uskifteboet hvis den gjenlevende ektefellen etablerer samboerskap med en ny partner og dette samboerskapet har vart i to år eller mer, eller samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. Gjennom den generelle henvisningen til kapittel III i forslaget til ny § 28 f får bestemmelsen tilsvarende anvendelse for uskiftebo som har grunnlag i samboerskap. Når det gjelder hva som ligger i «samboerskap», og vilkår knyttet samboerskapets lengde og felles barn, vises til merknadene til §§ 28 a og 28 b. Om begrunnelsen for bestemmelsen, se kapittel 9.4.6.

For allerede etablerte uskiftebo (på grunnlag av ekteskap) vises det til overgangsregelen i lovforslagets del V.

Til § 28 a

Reglene om rett til arv og uskifte for samboere foreslås plassert samlet i et nytt kapittel III A i arveloven. I § 28 a er det foreslått en ny bestemmelse som definerer samboerbegrepet i loven. Retten til arv og uskifte etter lovforslaget knytter seg til dette begrepet, men både etter § 28 b om arv og etter § 28 c om uskifte må ytterligere vilkår være oppfylt. Av redaksjonelle og språklige grunner er definisjonen av samboer knyttet til en definisjon av sam­boerskap.

For de mer prinsipielle drøftelser av hvem som bør omfattes av lovforslagets regler om samboerskap, vises til kapittel 7.

Første ledd slår fast hva som skal regnes som samboerskap etter loven. Begrepet «samboerskap» omfatter ikke større bofellesskap, som for eksempel kollektiv. Samboerskap i lovens forstand kan bare ha to deltakere. Dette innebærer at en person ikke kan være samboer med flere samtidig. Etter omstendighetene kan likevel samboerskap mellom to personer innenfor et større bofellesskap omfattes, for eksempel dersom flere samboerpar bor i et hus der de deler fellesarealer. Dette beror på om de øvrige vilkårene i definisjonen er oppfylt.

Forslaget stiller ikke krav til kjønn. Partene i samboerskapet kan både ha samme kjønn og motsatt kjønn.

Kravet om at partene «lever saman» innebærer at de må være permanent bosatt i samme husstand, se likevel presiseringen i annet ledd første punktum om midlertidige opphold utenfor hjemmet. Det er ikke noe formelt krav at de er folkeregistrert på samme adresse. Er de ikke det, vil det normalt være nødvendig med sterkere holdepunkter av annen art for å anse partene for å ha «levd sammen».

Det er et vilkår at partene skal være minst 18 år. Selv om mindreårige kan få tillatelse etter ekteskapsloven, er det etter lovforslaget en aldersgrense på 18 år for når samboerskapet skal kunne få arverettslige konsekvenser. Frem til myndighetsalderen vil foreldrene eller andre foresatte være den mindreåriges verge, og vedkommende vil normalt fortsatt ha tydelige bånd til foreldrehjemmet.

Kravet om at vedkommende skal være ugift, ikke registrert partner og ikke samboer med noen annen, innebærer at det i lovens forstand ikke vil være mulig å etablere et samboerskap mens man fortsatt lever i et etablert forhold med en annen person. Samboerskap i lovens forstand kan derfor først etableres fra det tidspunkt parten(e) er formelt skilt eller det andre samlivet er opphørt. En person er «gift» selv om han eller hun er separert fra ektefellen.

Det er ikke til hinder for samboerskap at en eller begge sitter i uskiftet bo fra en tidligere ektefelle eller samboer. Om (den nye) samboeren dør, vil det imidlertid gjelde begrensninger i adgangen til uskifte dersom det allerede eksisterer et eller flere uskiftebo fra tidligere forhold. Se nærmere kapittel 9.4.6 og merknadene til § 28 c.

Det stilles videre krav om at samboerskapet skal være ekteskapslignende. Dette innebærer for det første at det er etablert et parforhold, og for det annet at paret har innrettet seg «ekteskapsliknande». Om dette kravet er oppfylt, vil bero på en helhetsvurdering. På det formuerettslige området vil det ofte innebære at partene i en viss utstrekning har felles økonomi, eller at de har visse forutsetninger om å ivareta hverandres behov også på det økonomiske området over tid. Når det gjelder henvisningen til felles økonomi, uttaler Den Norske Advokatforening:

«Det fremgår av de spesielle merknadene til forslaget til ny § 28 a, at med ’ekteskapslignende forhold’ vil det på det formuerettslige området innebære at [samboere] i en viss utstrekning har felles økonomi, men at det hele vil bero på en helhetsvurdering.

Advokatforeningen er uenig i at dette bør oppstilles som en retningslinje i motivene. For det første vil den kunne føre til uønskede prosesser og skape en rekke tvilssituasjoner. For det andre bør samboere – som bevisst ønsker å ha helt atskilt økonomi – falle inn under definisjonen (hvis de øvrige vilkår er oppfylt).»

Etter departementets vurdering ligger det i bestemmelsen ikke noe krav om at samboerne skal ha felles økonomi. At de har felles økonomi, vil likevel være ett av flere momenter som kan tale for at de lever i et ekteskapslignende forhold (selv om ektepar også kan ha atskilt økonomi).

I praksis vil et ekteskapslignende forhold gjerne innebære at partene har (eller iallfall har hatt) et seksuelt forhold til hverandre, men vurderingen av om lovens krav til «ekteskapslignende forhold» er oppfylt, bør skje uten å gå inn på partenes seksuelle forhold.

Samboerskap etter bestemmelsen er et snevrere begrep enn husstandsfellesskap etter husstandsfellesskapsloven. Par som ikke omfattes av den foreslåtte definisjonen i arveloven, kan derfor være omfattet av husstandsfellesskapslovens regler.

Annet ledd første punktum presiserer at det ikke er til hinder for at partene anses som samboere at de midlertidig bor fra hverandre, for eksempel i forbindelse med institusjonsopphold eller fordi en av dem må bo på hybel på grunn av utdanning eller arbeid. Se punkt 7.5 om begrunnelsen for forslaget og spesialmerknaden til § 28 b om hvilken betydning dette har for oppfyllelsen av kravet til samboerskapets lengde.

Personer som står i et slikt forhold til hverandre (nært slektskap eller adopsjonsforhold) at ekteskapsloven § 3 vil være til hinder for ekteskap, kan ikke regnes for å leve i samboerskap. Etter innspill i høringsrunden er dette presisert i lovforslaget i annet ledd annet punktum.

Tredje ledd presiserer at samboere etter arve­loven er parter i et samboerskap slik dette er definert i første jf. annet ledd.

Til § 28 b

§ 28 b gjelder rett til arv på grunnlag av samboerskap. For mer prinsipielle vurderinger vises til kapittel 8.

Første ledd første punktum gir en samboer rett til arv tilsvarende fire ganger folketrygdens grunnbeløp etter den førstavdøde samboeren dersom samboerne har, har hatt eller venter felles barn. Vilkåret om felles barn er oppfylt også der en samboer som venter barn, dør i en ulykke (slik at barnet også dør).

Om barnet er felles, vil bero på fastsettingen av hvem som er far (og mor) etter barneloven.

Enkelte høringsinstanser har reist spørsmål om vurderingen av fosterbarn i relasjon til kravet om felles barn. Departementet bemerker at spørsmålet er aktuelt i ulike situasjoner: Dersom samboerne er foreldre til et barn som bor i et fosterhjem (et annet sted), vil kravet være oppfylt. At samboerne er fosterforeldre, gir ikke grunnlag for å anse kravet om felles barn som oppfylt. Foreldreskap etter barneloven vil her være avgjørende.

I høringsrunden har Likestillings- og diskrimineringsombudet tatt opp spørsmålet om barn i homofile samboerforhold bør kunne regnes som samboernes felles barn før stebarnsadopsjon er gjennomført. Til dette vil departementet bemerke at stebarnsadopsjon bare er aktuelt for ektefeller og registrerte partnere, jf. adopsjonsloven § 5 a.

Etter annet punktum kan også det forhold at partene har vært samboere i fem år eller mer, gi grunnlag for arv opp til 4 G som går foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv. Forutsetningen er at den avdøde har fastsatt dette i testament. Formålet med regelen i annet punktum er å åpne for at en samboer innenfor de grenser og på de vilkår som følger av bestemmelsen, kan testamentere til fordel for den andre samboeren uhindret av reglene om pliktdelsarv. Skal den gjenlevende samboeren arve mer enn 4 G etter en samboer med særkullsbarn, er det begrenset av reglene om pliktdelsarv. (Ved beregningen i et slikt tilfelle vil minstearven på 4 G «spise av» de midler arvelateren fritt kan disponere over.) På samme måte begrenser pliktdelsreglene adgangen til å testamentere til fordel for en person man har vært samboer med i kortere tid enn fem år.

Når samboerne ikke har felles barn, er testament alltid nødvendig for å gi en samboer arverett. Når testamentet ikke sier noe uttrykkelig om forholdet til særkullsbarns pliktdel, kan det oppstå spørsmål om testamentet bare gir samboeren den arv som avdøde etter vanlige pliktdelsregler kan disponere fritt over (altså 1/3 av boet), eller om det uansett gir samboeren rett til 4 G hvis boet er lite (under 12 G). Etter arveloven § 65 er det avgjørende her hva testator mente med testamentet. Iallfall dersom testamentet ble opprettet da vedkommendes netto formue var under 4 G, er det rimelig å anta at samboeren skal arve minst 4 G, hvis det ikke er konkrete holdepunkter for annet.

Har en samboer opprettet testament som gir den andre samboeren arverett og sikrer vedkommende 4 G i konkurranse med avdødes særkullsbarn, skal avdødes netto formue etter dette fordeles slik: Samboeren arver de første 4 G, særkullsbarn(a) arver de neste 8 G, og det overskytende fordeles med 1/3 til samboeren og 2/3 til særkullsbarn(a), likevel slik at hvert særkullsbarn ikke arver mer enn 1 million kr (særkulls barnebarn kr 200 000).

Bestemmelsen etter annet punktum er bare aktuell for samboere som ikke har felles barn (jf. første punktum), men som har særkullsbarn. En samboer uten barn har fri rett til å disponere over sine eiendeler ved testament, og han eller hun kan testamentere til fordel for den andre parten i forholdet uavhengig av reglene i annet punktum.

Kravet til samboerforholdets varighet – minst fem år – innebærer som utgangspunkt at samboerskapet må ha vært sammenhengende i fem år. Samboerskapet må regnes som sammenhengende selv om partene i perioder lever atskilt, se presiseringen av dette i § 28 a tredje punktum. Der samhørigheten og samlivet går i oppløsning under slike fravær, kan det imidlertid oppstå tvilsomme grensespørsmål. Hvis samlivet blir gjenopptatt etter et kortvarig avbrudd, kan hele tiden regnes med når det vurderes om femårskravet er oppfylt.

Dette er i samsvar med vurderingene i Samboerutvalgets utredning NOU 1999: 25 kapittel 12.1, der det uttales på s. 123:

«To personer som vanligvis lever sammen, men som midlertidig lever adskilt på grunn av utdannelse eller arbeid, bør regnes som samboere. En student som har hybel eller leilighet på studiestedet, men lever i et parforhold med en person av annet kjønn i helger og studieferier, må således regnes som samboer. Slik er også situasjonen for mange ektepar.»

Videre uttales det på s. 124:

«Korte avbrudd må aksepteres. Også når par som har levd sammen i minst to år, senere lever adskilt fordi den ene for eksempel er på institusjon, må dette kunne regnes som stabilt samliv.»

Departementet mener dette uten videre bør legges til grunn for eldre par som har minst fem års samboerskap før den ene flytter varig på institusjon. Også der partene har levd sammen i kortere tid (eventuelt medregnet kortvarige institusjonsopphold) før den ene blir varig innlagt, bør institusjonstiden regnes med.

Samboerskapet må bestå på det tidspunktet den første samboeren dør. Men hvis samboerne midlertidig har forskjellig bosted ved dødsfallet på grunn av studier, arbeid eller lignende, anses kravet oppfylt. Det følger av den nevnte presiseringen av samboerdefinisjonen i § 28 a.

Annet ledd gjelder adgangen til å begrense en samboers rett til arv etter den andre samboeren når de har fellesbarn. En slik begrensning kan bare gjøres i testament. Etter mønster av bestemmelsen i § 7 første ledd første og annet punktum er det tatt inn et krav om at samboeren må bli gjort kjent med en slik testamentsbestemmelse for at vedkommendes arverett skal kunne begrenses på denne måten, med mindre det er umulig eller urimelig vanskelig å varsle vedkommende. Dette unntaket kan for eksempel få betydning dersom en mentalt redusert samboer er innlagt på institusjon. Bestemmelsen sier ikke noe om adgangen til å fastsette i testament at den gjenlevende skal ha rett til en større arveandel enn det som følger av loven. Dette følger av de alminnelige reglene om testasjonsfrihet innenfor de rammer som pliktdels­reglene i arveloven kapittel IV setter.

Tredje ledd slår fast at den gjenlevende samboeren må velge mellom å ta arv etter førstavdøde og å benytte eventuell rett til å sitte i uskifte etter lovforslaget § 28 c. Se kapittel 9.4.5. Dersom den gjenlevende blir sittende i uskifte i hele sin levetid, vil vedkommende ikke ta arv. Skifter den gjenlevende med den avdødes arvinger i levende live, vil den gjenlevende derimot ha rett til arv. Viser det seg da at nettoen i uskifteboet ikke overstiger 4 G, vil den gjenlevende ta hele uskifteboet i arv, men har ikke krav på tilbakeføring av arv som de øvrige arvingene har mottatt i form av verdier som ikke gikk inn i uskifteboet.

For det tilfellet at en gjenlevende samboer først overtar eiendeler i uskifte og siden velger å skifte, slik at den gjenlevende tar arv, oppstår spørsmål om tidspunktet for beregningen av grunnbeløpet. For ektefeller følger det av arveloven § 26 første ledd annet punktum at lengstlevende ektefelle har rett til arv etter § 6 ved skifte av et uskiftebo mens han eller hun fortsatt er i live. Av § 6 følger at minstearven skal være fire eller seks ganger grunnbeløpet i folketrygden «ved dødsfallet». Ordlyden kan tilsi at det ikke skal skje noen oppjustering av grunnbeløpet i tiden mellom den førstavdødes død og frem til skiftet finner sted. Differansen mellom grunnbeløpet på dødsfallstidspunktet og grunnbeløpet på skiftetidspunktet kan være stor. Spørsmålet ble behandlet i Hålogaland lagmannsretts dom, inntatt i RG 2007 side 318. Retten kom her til at skiftetidspunktet var avgjørende for beregningen av grunnbeløpet. Etter departementets vurdering leder det til et rimelig resultat.

For å kunne sitte i uskifte etter et samboerskap gjelder at allerede eksisterende uskiftebo fra tidligere ekteskap eller samboerskap må skiftes først, jf. lovforslaget § 28 c annet ledd annet og tredje punktum. Dersom den gjenlevende sitter i uskifte fra før, utelukker ikke det at han eller hun tar arv etter den førstavdøde samboeren.

Til § 28 c

Bestemmelsen gjelder rett til å sitte i uskifte for samboere. Se kapittel 9 for prinsipielle vurderinger. Regler om gjeldsansvar, rådighet over uskifteboet og enkelte saksbehandlingsregler er tatt inn i lovforslaget §§ 28 d til 28 f.

Når det gjelder samboerbegrepet, vises til § 28 a og merknaden til denne bestemmelsen.

Første ledd første punktum gir hovedregelen om en gjenlevende samboers rett til å sitte i uskifte. Retten gjelder bare for samboer som har, har hatt eller venter felles barn med den avdøde. Det vises til merknadene til § 28 b der kravet om felles barn er kommentert.

Uskifteadgangen gjelder felles bolig og innbo samt bil og fritidseiendom med innbo som tjente til samboernes felles bruk.

Bokstav a omfatter for det første samboernes felles bolig. Dette vil være den faste boligen samboerne hadde sammen da den første av dem døde. Uskifteretten gjelder uavhengig av boligens verdi eller beliggenhet. Bestemmelsen må tolkes i lys av formålet, som er å sikre den gjenlevende mulighet til å opprettholde sin levestandard og å hindre at han eller hun må flytte som følge av samboerens død.

Videre omfatter bokstav a innbo. Dette omfatter det innboet som følger den faste boligen. Det må trekkes en grense mot ting som har vært til den gjenlevendes eller den avdødes personlige bruk. Dette kan for eksempel være klær, smykker og forskjellige former for hjelpemidler. På den annen side vil også innbo med høy verdi være omfattet. Men her må det trekkes en grense mot samlinger av for eksempel kunst, antikviteter o.l. og mot rene investeringsobjekter. Slike gjenstander skal ikke anses som en del av innboet selv om de blir oppbevart i boligen eller et fritidshus.

Bokstav b omfatter bil og fritidseiendom med innbo. For eiendeler som nevnt i bokstav b er det et vilkår at de tjente til samboernes felles bruk. Når det gjelder fritidseiendom, omfattes også innbo. Hva som skal anses som innbo, vil tilsvare det som gjelder for innbo i boligeiendom.

En bil som vært brukt til gjøremål i familien, vil være omfattet selv om det først og fremst er den ene av samboerne som har brukt den. Dette innebærer at uskifteboet kan omfatte flere biler enn den bilen den gjenlevende har brukt. En bil som i hovedsak har vært knyttet til en av samboernes næringsvirksomhet, vil derimot falle utenfor. Det samme gjelder fritidseiendom som har vært knyttet til en av samboernes næringsvirksomhet («firmahytte»).

Annet punktum åpner for at også andre eiendeler enn de som er nevnt i første punktum, kan tas over uskiftet. Dette forutsetter at en slik rett er fastsatt i testament, eller at arvingene samtykker. En livsarvings pliktdel viker for en slik utvidet uskifterett. Departementet foreslår her en presisering om at andre eiendeler enn de som er nevnt i første punktum, «på same vis» kan tas over uskiftet. Dette er ment å gi uttrykk for at de samme regler for uskifteretten som det som gjelder etter første punktum, også gjelder for uskifterett etter annet punktum.

Annet ledd første punktum presiserer at i tilfeller der den avdøde hadde særkullsbarn, forutsetter en rett til å sitte i uskifte at særkullsbarnet samtykker, jf. henvisningen til § 10. Dette gjelder både for uskifterett etter første ledd første punktum og uskifterett på grunnlag av testament etter første ledd annet punktum.

Når det gjelder annet ledd annet og tredje punktum, vises til kapittel 9.4.6.

Det følger av tredje ledd at retten for den andre samboeren til å sitte i uskifte kan begrenses ved testament. Bestemmelsen krever at den andre samboeren må ha fått kunnskap om en slik testamentsbestemmelse. Kunnskapskravet er nærmere kommentert i merknaden til § 28 b annet ledd.

Fjerde ledd har en parallell i arveloven § 17. Etter lovforslaget vil det som den gjenlevende samboeren erverver og som knytter seg til de formuesgoder som uskifteboet omfatter, gå inn i uskifteboet. For eksempel vil nytt innbo som tilføres boligen eller fritidsboligen, og verdistigning ved vedlikehold, oppussing eller påbygging av boligen, gå inn som en del av uskifteboet, se nærmere kapittel 9.4.3.2. Bestemmelsen vil også gjelde for uskiftebo som omfatter andre eiendeler enn felles bolig og innbo og bil og fritidseiendom til felles bruk, se første ledd annet punktum. Er retten til å sitte i uskifte utvidet ved testament eller arvingenes samtykke, kan det likevel være at testamentet eller samtykket gir grunnlag for en annen løsning. Bestemmelsen er ikke til hinder for at arvingene samtykker i at andre eiendeler går inn i uskifteboet.

Til § 28 d

Paragrafen gjelder den gjenlevendes ansvar for gjeld og er nærmere behandlet i kapittel 9.4.3.1. Bestemmelsen vil gjelde også for uskiftebo som etter § 28 c første ledd annet punktum omfatter andre eiendeler enn bolig, innbo, bil og fritidseiendom.

Til § 28 e

Paragrafen gjelder delingen av uskifteboet. I første punktum foreslås en regel om verdimessig deling av boet. Bestemmelsen slår fast at boet skal deles i forhold til verdien av hver av samboernes eiendeler på det tidspunktet boet ble tatt over uskiftet. Dette betyr at dersom den ene samboerens eiendeler i uskifteboet utgjorde 40 prosent av uskifteboet da dette ble etablert, mens den andre samboerens eiendeler utgjorde 60 prosent, er det dette forholdet som skal være avgjørende for den verdimessige delingen av boet når det skal skiftes mellom de to samboernes arvinger eller mellom den gjenlevende samboeren og arvingene etter den førstavdøde. Dette gjelder uavhengig av om enkelte eiendeler i boet har steget mer eller mindre i verdi enn andre eiendeler i boet. Bestemmelsen vil gjelde både for uskiftebo som omfatter bolig, innbo, bil og fritidseiendom, og for uskiftebo som etter testament eller samtykke fra arvingene omfatter (også) andre eiendeler, jf. § 28 c første ledd annet punktum. I høringsrunden er det reist spørsmål om brutto- eller nettoverdien skal legges til grunn for beregningen. Departementet mener at nettoverdien må være avgjørende, se for øvrig kapittel 9.4.3.3.

Annet punktum har sammenheng med § 28 b tredje ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Tredje punktum gir skifteloven kapittel 10 om fordelingen av de enkelte eiendeler tilsvarende anvendelse. Dette innebærer også at reglene der for gjenlevende ektefeller vil gjelde tilsvarende for gjenlevende samboere. Det er likevel gjort unntak for reglene i § 63 annet og tredje ledd om en gjenlevende ektefelles rett til å få lagt ut boligeiendom på sin lodd. Bakgrunnen for dette er at for samboere er disse spørsmålene løst gjennom husstandsfellesskapsloven.

Til § 28 f

Paragrafen fastsetter at reglene om uskifte på grunnlag av ekteskap skal utfylle reglene om uskifte på grunnlag av samboerskap så langt de passer. Dette innebærer blant annet at reglene om retten til å råde over boet i § 18 annet ledd (medregnet begrensningen i annet ledd annet punktum) og § 19 også gjelder for uskifte på grunnlag av samboerskap. Det samme gjelder reglene om retten til å gi arveoppgjør i § 21, i hvilken utstrekning den førstavdødes arvinger tar arv etter § 22, bortfall av rett til å sitte i uskifte etter § 23, rett til å kreve skifte i §§ 24 og 25 og vederlag som følge av vanskjøtsel mv. i § 27. Også andre regler i kapittel III vil få anvendelse. Siden kapittel III på enkelte punkter har forskjellige regler for felleseie og særeie, presiserer annet punktum at i de tilfeller det er gitt særlige regler for ektefeller med særeie, er det disse reglene som gjelder for uskifte på grunnlag av samboerskap. Bakgrunnen for dette er at for samboere er reglene om ektefeller med særeie mer parallelle enn reglene om ektefeller med felleseie.

Enkelte av høringsinstansene har tatt opp tolkingsproblemer som reises ved henvisningen til uskiftereglene i arveloven kapittel III. Asland/familie- og arverettsgruppen reiser for det første spørsmål om reglene i kapittel III vil passe i alle sammenhenger, og nevner særlig vederlagsbestemmelsen i arveloven § 27 og reglene for arveoppgjør i § 21.

Oslo byfogdembete uttaler:

«Forslagets § 28 f synes å reise uklare spørsmål om forholdet mellom særreglene for samboere og de alminnelige regler etter kapittel III. Henvisningen til reglene for ’ektepar med særeige’ reiser spørsmål om dette tar sikte på reglene om uskifte med særeie, eller særeie som holdes utenfor uskifte.»

Departementet bemerker at reglene i kapittel III etter ordlyden i § 28 f gjelder «så langt dei høver». Etter departementets syn innebærer det uten videre at reglene i kapittel III A vil gå foran dersom det skulle oppstå motstrid eller uklarheter. Når kapittel III A gjentar noen av de reglene som følger av kapittel III, er det lite naturlig å utfylle med reglene i kapittel III. Når det gjelder arveloven § 27, som omhandler arvingenes vederlagskrav der en gjenlevende ektefelle «har vanstyrt sine økonomiske saker, misbrukt retten til å rå over uskiftebuet eller bore seg misleg åt på anna vis», har departementet vanskelig for å se at ikke bestemmelsen bør få anvendelse også for samboere i uskifte. Når det gjelder delvis arveoppgjør etter § 21, er departementet enig i at bestemmelsen kan reise vanskelige tolkningsspørsmål i forbindelse med et delvis uskifte. Dette gjelder imidlertid enten uskiftet har grunnlag i ekteskap eller samboerskap. Etter departementets syn gir reservasjonen om at reglene gjelder «så langt dei høver» nødvendig fleksibilitet til at reglene i kapittel III kan anvendes på en rimelig måte.

Til § 28 g

§ 28 g har enkelte saksbehandlingsregler for samboere som ønsker å sitte i uskifte.

Første ledd første punktum har en regel for samboere som svarer til arveloven § 14 første ledd for ektefeller.

Annet til fjerde punktum må ses på bakgrunn av delingsregelen i § 28 e første punktum. Denne regelen gjør det nødvendig å dokumentere fra begynnelsen verdien av de eiendeler fra hver av samboerne som skal gå inn i uskifteboet. Bestemmelsen svarer til det som gjelder for ektefeller med særeie etter arveloven § 14 annet ledd.

Etter annet ledd gjelder skifteloven § 89 tilsvarende for samboeruskiftene.

Etter tredje ledd første punktum kan en samboer som vurderer å overta boet uskiftet, kreve opplysninger om den avdøde samboerens økonomiske forhold, se kapittel 10. Bestemmelsen vil ikke gjelde generelt, men bare i tilknytning til vurderingen av om eiendeler skal overtas uskiftet. I praksis innebærer det at den vil gjelde fra den ene samboeren er død og frem til det erklæres uskifte, fristen for å begjære uskifte er utløpt eller boet skiftes dersom det skjer først. Den gjenlevende samboeren vil etter § 28 d annet punktum ha adgang til å utstede proklama, og bestemmelsen må ses i sammenheng med dette.

Bestemmelsene i annet og tredje punktum er utformet etter mønster av ekteskapsloven § 39 og skal forstås på samme måte. I fjerde punktum er det foreslått en forskriftshjemmel. Det antas at det kan være behov for å gi nærmere regler blant annet om eventuelle krav til dokumentasjon for å få utlevert opplysningene dersom det blir gitt regler om innsyn.

12.2 Merknader til endringen i forsikrings­avtaleloven

Til § 15-1 tredje ledd

Finansnæringens Hovedorganisasjon har under høringen reist spørsmål om forslaget om rett til arv og uskifte for samboere nødvendiggjør endringer i forsikringsavtaleloven § 15-1. Bestemmelsen gjelder rett til ytelsene etter en personforsikring når forsikringstakeren ikke har oppnevnt en begunstiget. I disse tilfellene følger det av § 15-1 annet ledd at en forsikringssum som forfaller ved forsikringstakerens død, tilfaller ektefellen. En forsikringssum som ikke tilfaller ektefellen etter annet ledd, tilfaller arvingene «etter lov eller testament», jf. tredje ledd første punktum. Dette betyr at forsik­ringssummen vil inngå i den formuesmassen som skal fordeles mellom arvingene etter fordelings­reglene i arveloven. Forslaget om å endre arve­loven slik at samboere på visse vilkår kan ha arverett, innebærer at også slike samboere vil være å anse som arving «etter lov» og dermed ha den rett til forsikringssummen som tilkommer arvingene etter § 15-1 tredje ledd første punktum. Samboerens rett til arv vil imidlertid uansett være begrenset til 4 G i samsvar med den foreslåtte regelen i arveloven § 28 b. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre endringer i forsik­ringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd første punktum.

Forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd annet punktum har en bestemmelse om tilfeller der forsik­ringstakeren satt i uskiftet bo da han eller hun døde. I så fall skal forsikringssummen inngå i de midler som skal deles likt mellom den førsteavdødes og den lengstlevendes arvinger. Denne bestemmelsen viser til reglene om uskiftet bo i arveloven kapittel III, som gjelder ektefeller. Reglene om rett til uskifte for samboere foreslås inntatt i arveloven kapittel III A. Reglene om at forsikringssummen skal inngå i de midler som skal likedeles mellom arvinggruppene, passer ikke for samboere siden den ikke vil inngå i uskifteboet etter § 28 c første ledd første punktum, og siden uskifteboet normalt ikke skal deles likt etter § 28 e. For å tydeliggjøre at forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd annet punktum bare gjelder for ektefeller som har sittet i uskiftet bo, og ikke for samboere, foreslås derfor en presisering av ordlyden i denne bestemmelsen.

Det kan reises spørsmål om bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 15-1 annet ledd om at forsikringssummen skal tilfalle ektefellen, bør endres til også å omfatte samboere. Det ville innebære at der det ikke er oppnevnt en annen begunstiget, tilfaller forsikringssummen forsikringstakerens gjenlevende samboer. Lovforslaget i proposisjonen her legger ikke opp til en full likestilling mellom ekteskap og samboerskap. Som nevnt i kapittel 6.2 er det flere hensyn som kan tale for at loven ikke bør gi samboere like omfattende økonomiske rettigheter i forhold til hverandre som det ektefeller har. Forsikringstakeren vil uansett ha adgang til å oppnevne sin samboer som begunstiget etter reglene i §§ 15-2 flg. Departementet kan etter dette ikke se at de endringer som foreslås for samboere i arveloven, i seg selv skulle tilsi en endring også av forsikringsavtaleloven § 15-1 annet ledd første punktum.

12.3 Merknader til endringene i ekteskaps­loven

Til § 7 bokstav e første ledd

Forslaget innebærer at den som skal inngå ekteskap, har plikt til å avgi erklæring om vedkommende sitter i uskiftet bo etter en tidligere samboer. Se kapittel 9.4.6 om begrunnelsen for bestemmelsen.

Til § 8 nytt femte ledd

Bestemmelsen innebærer at et uskiftet bo etter en tidligere samboer skal være skiftet før det kan inngås nytt ekteskap. Se kapittel 9.4.6 om begrunnelsen for bestemmelsen.

12.4 Merknader til endringen i tvangsfull­byrdelsesloven

Til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13

Tredje ledd første punktum foreslås endret. Av endringen fremgår det at regelen vil gjelde for saksøkte som lever i ekteskapslignende forhold når samboerskapet enten har vart i minst to år, eller samboerne har, har hatt, eller venter barn sammen. Se nærmere kapittel 7.6.

12.5 Merknader til ikrafttredelses- og ­overgangsreglene

Det foreslås i nr. 1 at loven skal gjelde fra den tid Kongen bestemmer. Departementet legger til grunn at samboere som ønsker å opprette testament som fraviker lovens normalløsning, bør få noe tid på seg til å ordne dette. Loven bør derfor ikke settes i kraft straks etter vedtakelsen.

Overgangsregelen i nr. 2 innebærer at de nye reglene i arveloven om rett til arv og uskifte bare vil gjelde der arvelateren dør etter at loven er trådt i kraft. For allerede etablerte uskiftebo gjelder andre arvingers rett til å kreve skifte etter § 24 annet ledd annet punktum bare dersom samboerskapet er etablert etter lovens ikrafttredelse, se kapittel 9.4.6. I nr. 3 er det foreslått en overgangsregel for endringen av ekteskapsloven §§ 7 og 8 om skifteplikt forut for inngåelse av nytt ekteskap. Etter bestemmelsen vil det være utstedelse av attesten om at ekteskapsvilkårene er prøvet etter ekteskapsloven § 10, som er avgjørende for om den nye regelen får anvendelse eller ikke.