6 Arverettslige hensyn

6.1 Hensyn bak reglene om rettigheter for gjenlevende ektefelle

De rettigheter arveloven gir den avdødes ektefelle, er en naturlig følge av den nærhet og samhørighet et ekteskap normalt innebærer. Ekteparets økonomi vil som regel være sammenvevd. I tillegg har ektefellene en gjensidig underholdsplikt, jf. ekteskapsloven § 38. Dersom den ene ektefellen dør, og arven skal fordeles mellom arvingene, vil dette føre til at den gjenlevendes økonomi svekkes. Et skifte kan bety at den gjenlevende må flytte og akseptere en lavere levestandard. Dersom den gjenlevende da er gammel eller uten arbeid, kan situasjonen bli ekstra tyngende. De reglene vi har i dag, er blitt til etter en avveining av den gjenlevende ektefellens interesser på den ene siden og hensynet til de øvrige arvingene på den andre siden. Denne avveiningen har resultert i regler der ektefellen i en viss grad gis rettigheter som går foran andre arvingers rettigheter i den avdødes bo.

De viktigste rettighetene for den gjenlevende ektefellen er rett til arv etter loven (som i begrenset grad kan innskrenkes ved testament) og rett til å sitte i uskifte med eiendeler som har vært i felleseie. Av disse er uskifteretten den praktisk viktigste.

6.2 Bør samboere gis rett til arv og/eller uskifte?

Et overordnet og prinsipielt spørsmål er om samboere i større grad enn etter gjeldende arverett bør likestilles med ektefeller. Langt flere lever som samboere i dag enn da arveloven ble vedtatt i 1972. På flere andre rettsområder har det vært en utvikling i retning av at samboere likestilles med ektepar. Høringsnotatet la ikke opp til noen omfattende drøftelse av spørsmålet om samboere bør gis rettigheter i forhold til hverandre etter arveloven. Det ble lagt vekt på at dette spørsmålet var grundig vurdert i Samboerutvalgets utredning, og fulgt opp i høringen av utredningen og i stortingsmeldingen, og at det etter behandlingen syntes å være bred enighet om at samboeres rettigheter etter arveloven bør styrkes. Høringsnotatet vektla i hovedsak hvordan reglene bør utformes. Enkelte hensyn ble likevel trukket frem i høringsnotatet punkt 6.2. På den ene side ble det fremholdt at rimelighetshensyn og hensynet til samboernes behov for å opprettholde sin levestandard kan tilsi en større grad av likebehandling. En gjenlevende samboer kan ha samme behov for rettigheter etter arveloven som en gjenlevende ektefelle. Også hensynet til felles barn kan tale for noe større grad av likebehandling med ektefeller. På den annen side ble det pekt på at når noen velger samboerskap, kan det nettopp være for å unngå en slik rettslig regulering av arverettigheter og økonomiske rettigheter for øvrig som det som gjelder for ektefeller. Det uttales i høringsnotatet:

«Samtidig er det enkelte viktige hensyn som taler mot å likestille samboere og ektefeller. Lovregulering innebærer et inngrep i en rettslig situasjon som av mange samboere kan være ønsket. Det er grunn til å anta at en del velger samboerskap nettopp for å unngå de rettsvirkningene som følger av ekteskapet, jf. NOU 1999: 25 kap. 11.4.1, s. 113. Lovregulering kan innebære at samboere i noen tilfeller dermed blir fratatt muligheten til å velge andre alternativer enn lovens normalordning, eventuelt at de selv må ta skritt for å unngå å komme inn under normalordningen.

Mot dette igjen kan det, som påpekt av Samboerutvalget i utredningen kap. 11.4, s. 113, være situasjoner der partene har motstridende interesser når det gjelder ekteskapsinngåelse og lovregulering av samlivet. Departementet anser det som ønskelig at reglene først og fremst innrettes med tanke på å verne den svake part.

Enkelte av de hensyn som gjør seg gjeldende ved den arverettslige reguleringen av ektefellers rettigheter, står ikke like sterkt i forhold til samboere. For eksempel gjelder det ikke en gjensidig underholdsplikt for samboere, slik det gjør for ektefeller etter ekteskapsloven § 38. Det kunne tale for at samboere i større grad enn ektefeller har separat økonomi. På den annen side synes det klart at det i mange samboerskap oppstår en blandet økonomi, slik at realiteten likevel ofte vil være at partene bistår hverandre økonomisk i samme grad som det som er vanlig for ektefeller.

Selv om samboere har adgang til å regulere arverettslige spørsmål ved avtale eller testament, vil dette ofte ikke være en fullgod løsning. For det første vil alle med barn bare kunne rå over en tredel av formuen ved testament. For det andre vil mange av forskjellige grunner kunne utsette å skrive testament slik at dette aldri blir gjort, til tross for at man har hatt en intensjon om å gjøre det. Videre er det klart at mange ikke har et bevisst og avklart forhold til sin egen rettsstilling og til hva som skjer når samboerskapet opphører ved den enes død. Det vil i tillegg ofte være de som har minst ressurser, som har vanskeligst for å orientere seg i regelverket. Rimelighetshensyn kan derfor tilsi at deres rettigheter ivaretas gjennom lovgivning. Et annet hensyn som kan tale for lovregulering, er at bakgrunnsretten – det vil si de rettsregler man faller tilbake på dersom man ikke foretar seg noe – bør gå ut på det som gir det rimeligste resultatet for flertallet av samboerpar.»

En del av høringsinstansene drøfter spørsmålet om samboere innenfor arveretten i større grad bør likebehandles med ektefeller. Av disse gir følgende høringsinstanser uttrykkelig støtte til at det gis regler om arv og uskifte for samboere: Barne- og likestillingsdepartementet, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og universitetsstipendiat John Asland, som har skrevet en høringsuttalelse med innspill fra de øvrige medlemmene i familie- og arverettsgruppen ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo (Asland/familie- og arverettsgruppen).

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler at forslaget til endringer vil styrke samboernes rettsstilling og være en viktig oppfølging av Samboerutvalgets utredning jf. NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet og St. meld. nr. 23 (2002-2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap.

Likestillings- og diskrimineringsombudet stiller seg i utgangspunktet positivt til forslaget og peker på at lovforslaget særlig vil ha betydning for kvinner. Videre pekes det på at forslaget vil kunne være et bidrag til å sikre kvinners økonomiske rettigheter ved samboerens død. Ombudet mener videre at det er viktig at forslaget omfatter også homofile samboere.

Asland/familie- og arverettsgruppen mener det haster med å få etablert rett til arv og uskifte for samboere:

«Vi ønsker de nye reglene om rett til arv og uskifte for samboere velkommen. Det er stort behov for å styrke gjenlevende samboers rettsstilling, og vi tror at legalarverett og rett til uskifte er hensiktsmessige virkemidler for å imøtekomme samboernes behov. All erfaring viser at svært mange samboere i dag ikke utnytter den mulighet de har for å tilgodese hverandre gjennom testament. I en del tilfeller vil samboerne dessuten ikke ha mulighet til å sikre hverandre i den grad de ønsker ved testament. Hvor samboerne har barn og det meste av deres formue ligger i felles bolig, ligger pliktdelsreglene i veien for at samboerne kan sikre hverandre muligheten til å beholde felles bolig når en av dem dør. Vi mener det er viktig at vi får regler om rett til arv og uskifte for samboere både av hensyn til de samboere som ikke har opprettet testament, og – ikke minst – for de samboerne som med dagens arveregler ikke kan gis tilstrekkelig beskyttelse gjennom testament. Vi er enige i at det er liten grunn til å vurdere gjenlevende samboer i forhold til felles barn annerledes enn en gjenlevende ektefelle når det gjelder uskifterettens forhold til pliktdelsreglene. Eventuelle avvikende ønsker fra samboerne kan løses ved retten til å eliminere uskifte ved testament.

Fordi samboerskap har blitt en akseptert og utbredt samlivsform, vil nok mange samboerpar som er vant med den nordiske velferdsmodellen, ha forventning om en viss minimumsbeskyttelse for det tilfellet at den ene skulle falle fra. Videre er det grunn til å tro at flertallet av samboere som har levd sammen i en del år (eller som har barn sammen) ikke bevisst har valgt denne samlivsformen for å unngå det arverettslige vern for gjenlevende, som forslaget legger opp til. Derfor er det etter vårt syn naturlig og rimelig at byrden ved å opprette testament legges på det (bevisste) mindretall av samboere, som også presumptivt skulle ha de beste forutsetninger for ved testament å bestemme seg ut av reglene – og ikke omvendt.

Vår oppfatning er at det er viktigere at reglene kommer forholdsvis raskt enn at alle konsekvenser av hver enkelt lovbestemmelse analyseres ned i minste detalj. Det må nok påregnes at lovregler på et område som er hittil upløyd juridisk mark vil lide av enkelte barnesykdommer. Vi mener likevel at behovet for lovregulering på dette området veier så tungt at barnesykdommene heller bør kureres ved kursendring etter at reglene har fått virke en tid, enn at forebyggende tiltak i form av tidkrevende utredninger skal utsette prosessen.»

Følgende høringsinstanser støtter ikke forslaget om arverettigheter for gjenlevende samboere: Jussformidlingen i Bergen og Juridisk rådgivning for kvinner.

Øvrige høringsinstanser begrenset uttalelsen til merknader knyttet til den nærmere utformingen av reglene eller konsekvensene av dem.

Innvendingene mot forslaget knytter seg blant annet til at samboerskap er en valgt samlivsform, og at større grad av likestilling mellom samboere og ektefeller representerer et inngrep i samboernes valg. Juridisk rådgivning for kvinner uttaler:

«JURK har siden forrige høringsuttalelse ikke endret standpunkt og vi stiller oss derfor negative til høringsforslaget om å gi lovbestemt arverett for samboere. Vi støtter heller ikke forslaget om en begrenset rett til å sitte i uskifte. (...)

I vurderingen av om samboere bør gis rett til arv og uskifte, har JURK tatt utgangspunkt i to hovedhensyn. For det første bør hver enkelt person gis mulighet til å planlegge sitt liv slik hun eller han finner det mest hensiktsmessig. Hensynet til denne selvbestemmelsesretten kan noen ganger kollidere med det andre hovedhensynet; hensynet til samfunnets behov for vern av personer som ikke selv makter å ivareta sine interesser. Det første hovedhensynet bør være utgangspunktet. Lovgivningen bør bare gripe inn i borgernes selvbestemmelsesrett dersom det ikke finnes andre muligheter for å beskytte de minst ressurssterke i samfunnet.

Ved å bevare ulikhetene mellom ekteskap og samboerskap, beskyttes borgernes muligheter. Valget står mellom et i stor grad gjennomregulert ekteskapelig samliv og et papirløst samliv med de mulighetene det gir det enkelte par til å avtale de løsninger som passer dem best. I det ugifte samliv kan partene sikre seg mot de økonomiske følgene av samlivsbrudd ved å inngå samboerkontrakt og gjensidig testament. Dersom partene har eiendeler i sameie, kan disse videre sikres ved egne sameieavtaler og tinglysing av ideelle sameieandeler. Lovgivningen har de siste årene dessuten lagt bedre til rette for ugift samliv. Blant annet husstandsfelleskapsloven har styrket samboeres stilling uten at det har gått på bekostning av deres muligheter til å innrette seg som de ønsker.»

Norges Bygdekvinnelag uttaler blant annet at intensjonen ved et samboerskap er å ikke være bundet av et regelverk. De går imot arverett for samboere, men støtter uskifteadgang.

Enkelte høringsinstanser, blant andre Drammen tingrett, påpeker at samboeres rettsstilling heller bør styrkes på andre områder:

«Ønsker man virkelig å forbedre samboeres stilling etter samboers bortgang, bør det ses nærmere på reglene om etterbetaling av lønn, forsikringsrettigheter og pensjonsrettigheter. Ikke minst gjelder dette statens egen pensjonskasse, som overhodet ikke anerkjenner eller tilgodeser samboere. Her er det grunn til å se på en likestilling av ektefeller og samboere.»

En annen innvending mot forslaget er at de foreslåtte reglene vil gjelde for et begrenset antall samboere, i og med at mange vil falle utenfor samboerdefinisjonen. Den foreslåtte samboerdefinisjonen er også skjønnsmessig, slik at det kan det være vanskelig for den enkelte å vite om man oppfyller lovens krav. Det kan lett oppstå situasjoner der folk som selv har oppfattet seg som samboere, og dermed antatt at de var omfattet av reglene, likevel ikke gis rett til arv eller uskifte.

Oslo byfogdembete mener det kan virke konfliktskapende og prosessdrivende at de foreslåtte rettighetene er basert på mindre objektive kriterier enn slektskap, ekteskap og testament. Når det gjelder arv etter loven, er det videre problematisk at det kan skapes inntrykk av at samboere likestilles med ektefeller, mens den lovregulerte retten til arv i virkeligheten normalt vil være mer begrenset (4 G) enn det som følger av hovedregelen for ektefeller. Oslo byfogdembete uttaler:

«Man må spørre seg om det er tilstrekkelig grunn til å lovfeste en såvidt beskjeden arverett. Dette sett på bakgrunn også av et annet forhold: Det må kunne antas at de fleste er klar over at samboere ikke har legalarverett etter hverandre, og at man i tilfelle må opprette testament. Ved legalarverett som foreslått, må antas at mange ikke vil oppfatte hvor begrenset denne arveretten i realiteten er. Dette kan føre til at samboere unnlater å opprette testament i den tro at loven ivaretar deres behov.»

En ytterligere innvending er at det – særlig når det gjelder uskifte – er vanskelig å gi regler som det er enkelt å orientere seg i. Flere av høringsinstansene er opptatt av at reglene må være lett tilgjengelige. Juridisk rådgivning for kvinner uttaler:

«Arveloven er en lov som angår mange mennesker og som leses av så vel jurister som personer uten kjennskap til lovregler. Det er derfor viktig at loven er enkel å forstå og ikke skaper unødvendig forvirring. JURK mener at lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad er gjort enkelt og tilgjengelig for personer uten juridisk kompetanse. Bestemmelsene er omfattende og kronglete formulert. Det er derfor en fare for at det kan oppstå mange misforståelser med hensyn til hvor langt rettighetene til arv og, i særlig grad, uskifte rekker.»

Flere høringsinstanser fremhever at det er viktig med god informasjon om reglene og hvordan de vil virke. Norges Bygdekvinnelag uttaler:

«NBK mener generelt at det må i langt større grad enn tidligere gis informasjon om hva det innebærer å velge samboerskap framfor ekteskap.»

Etter departementets vurdering er innvendingene om at samboerskap er en valgt løsning, og at arverettigheter etter arveloven vil være et inngrep i samboernes frihet, grundig drøftet i prosessen frem mot høringsnotatet. Noen omfattende ny drøftelse synes det ikke å være grunn til å ta opp igjen her. I vurderingen av om samboere bør gis visse arverettslige rettigheter, har departementet lagt vekt på følgende hensyn:

Etter departementets syn kan det ikke lenger forutsettes at de fleste samboerskap beror på et bevisst valg om å unngå rettsvirkningene av ekteskap. Det er rimelig å anta at samboerskap i mange tilfeller består uten tanke på hvilke rettigheter og plikter som gjelder mellom partene. Loven bør etter departementets vurdering innrettes slik at den gir en hensiktsmessig løsning for partene i «normale» samboerskap. Mot hensynet til samboernes valg og frihet står dessuten ofte hensynet til den svakeste parten i forholdet. I tillegg er det grunn til å anta at mange samboere ønsker å tilgodese hverandre, men at de i praksis av ulike grunner ikke gjennomfører det å skrive testament. Endelig synes det å være en del samboere som tror at samboerskap kan gi grunnlag for arv etter arveloven. Uansett kan fravær av arverettigheter representere et alvorlig problem for en gjenlevende samboer, særlig der samboerne hadde felles eller sammenvevd økonomi. Spørsmålet har dermed også en sosial side.

I lovforslaget her er hensynet til samboernes frihet søkt ivaretatt gjennom en adgang til å bestemme i testament at den gjenlevende samboeren ikke skal ha de arverettighetene som etter lovforslaget vil følge av arveloven. Reglene vil med andre ord være fravikelige. Departementet mener hensynet til samboernes frihet og adgangen til å velge andre løsninger dermed oppfylles. Jussformidlingen har innvendt at det i praksis kan være vanskelig for den som ikke ønsker å tilgodese sin samboer, å ta aktive skritt for å frata samboeren arverettigheter. Til dette vil departementet bemerke at en viktig grunn til å etablere enkelte arverettigheter som lovens normalordning vil være å fange opp alle de samboerne som på grunn av passivitet ikke får satt opp testament i tide. Hensynet til disse (som antas å utgjøre en større andel av samboerne enn de som har valgt samboerskapet for å unngå rettsvirkninger av ekteskap) veier etter departementets vurdering tyngst.

De hensynene som taler for arverettigheter for en gjenlevende samboer, må avveies mot hensynet til den avdødes andre arvinger. Prioriteringen av en gjenlevende samboer vil være på bekostning av andre arvinger etter den avdøde. Der den avdøde etterlater seg andre arvinger, er det i den nærmere vurderingen hensiktsmessig å se på hvem de andre arvingene er.

Dersom den avdøde er uten livsarvinger, men har foreldre, søsken, nevøer eller nieser, eventuelt personer i tredje arvegangsklasse (besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner), vil disse være arvinger etter gjeldende arvelov. Det kan argumenteres for at det kan være rimelig å prioritere en gjenlevende samboer foran disse arvingene. Vurderingen må likevel skje i lys av hvilke krav som stilles til samboerskapet, og hvilke arverettigheter samboerskapet eventuelt skal gi grunnlag for.

Den avdødes særkullsbarn (eller en annen særskilt livsarving) har en større forventning om arv enn arvinger i annen eller tredje arvegangsklasse, og en arv vil normalt ha mer å si for særkullsbarnet enn for slike arvinger. I forholdet mellom en gjenlevende samboer og den avdødes særkullsbarn kan det dermed ligge an til en viss interessemotsetning. Også her må reglene søkes innrettet slik at det blir en rimelig avveining av særkullsbarnets interesser mot den gjenlevende samboerens interesser og behov. Hensynet til særkullsbarnet tilsier at arverettighetene for en gjenlevende samboer er mer begrensede enn i situasjonen der den avdøde ikke hadde slike særskilte livsarvinger.

Vurderingen blir en annen når det gjelder samboernes felles livsarvinger. Avveiningen av hensynet til den gjenlevende og hensynet til felles barn vil tilsvare det som gjelder for ektefeller med felles barn. Som for ektefeller med felles barn vil interessene til den gjenlevende samboeren og de felles livsarvingene ofte falle sammen. Livsarvingene er dessuten også arvinger til den gjenlevende samboeren. Rettigheter for en gjenlevende samboer representerer i realiteten bare et utsatt arveoppgjør for livsarvingene. Felles livsarvinger vil normalt ha en interesse i at den gjenlevende forelderen ikke får en anstrengt økonomi som følge av samboerens bortgang. Departementet ser derfor gode grunner til å gi en gjenlevende samboer utvidede rettigheter der de nærmeste øvrige arvingene er samboernes felles livsarvinger.

Forslaget til regler om utvidede arverettigheter for gjenlevende samboere er søkt innrettet slik at hensynene til ulike arvinggrupper er ivaretatt på en fornuftig måte. Det er ikke til å unngå at reglene kan oppfattes som urimelige i gitte situasjoner. Samtidig er det departementets syn at den løsningen som er foreslått, normalt vil gi det rimeligste resultatet, se kapittel 6.3.

Oslo byfogdembete har pekt på at en innvending mot lovforslaget er at det kan skape inntrykk av at samboere skal likestilles med ektefeller. Departementet er enig i at det er en fare for at reglene kan virke som en sovepute. – Samboere kan tro at de er like godt sikret som ektefeller, mens reglene etter forslaget i virkeligheten vil være begrenset, både med hensyn til hvem de gjelder og hvor omfattende rettighetene vil være. Spørsmålet er om denne innvendingen veier så tungt at det likevel ikke bør etableres arverettigheter etter arveloven for samboere, og at det i stedet – som i dag – bør overlates til samboerne selv å regulere hva som skal skje med det de etterlater seg. Et viktig motargument er at den gjeldende ordningen i mange tilfeller har vist seg å være lite tilfredsstillende. Selv om mange – antakelig de fleste – samboere er klar over at samboerskap ikke gir grunnlag for arv, er det få som setter opp testament. Det er rimelig å anta at dette normalt ikke beror på et bevisst valg fra samboernes side, men at det stadig utsettes, inntil det er for sent. Et annet forhold er at samboere i dag ikke har full frihet til å regulere retten til arv og uskifte i testament. Testasjonsfriheten er begrenset på den måten at rett til arv ikke må komme i konflikt med livsarvingenes pliktdelsarv. Departementet viser dessuten til at proposisjonens forslag om arv og uskifte bare omfatter samboere med felles barn. At det bare er samboere med felles barn som omfattes, vil etter departementets syn være enklere å formidle enn om det var forskjellige typer kriterier som kunne gi grunnlag for arverettigheter etter loven. Se nærmere om dette kapittel 8.4 og 9.4.2.

Innvendingene om at de foreslåtte reglene er kompliserte, knytter seg særlig til den foreslåtte uskifteordningen for samboere. Departementet er enig i at det kan være vanskelig å orientere seg i de foreslåtte reglene. På den annen side er heller ikke de gjeldende lovreglene om uskifte for ektefeller lett tilgjengelige. Enten man er samboer eller gift, kan det oppstå behov for juridisk bistand når den gjenlevende skal vurdere å overta boet eller deler av boet uskiftet, eller i forbindelse med et skifte av uskifteboet. Dette kan imidlertid ikke i seg selv være et argument mot å gi en adgang til å sitte i uskifte for den som ønsker det.

Den foreslåtte samboerdefinisjonen kan også reise tolkingsspørsmål, og i enkelte tilfeller kan det være tvil om man kan regnes som samboer i arvelovens forstand. Men for de fleste samboerforhold vil det nok ikke være særlig tvilsomt at kravene er oppfylt. At samboerdefinisjonen i noen tilfeller kan være uklar, er da etter departementets vurdering ikke noe sterkt argument for å la være å gi samboere rettigheter etter arveloven. Reglene vil medføre at flere sikres enn det som er tilfellet i dag. Det er likevel lagt opp til enkelte presiseringer av definisjonen for å tydeliggjøre hvem som omfattes av de foreslåtte reglene i arveloven, se kapittel 7.

Flere av høringsinstansene påpeker at det er viktig at det gis god og omfattende informasjon om nye regler om arv og uskifte for samboere. Departementet slutter seg til dette. Det må særlig informeres om at de nye reglene ikke vil gi like omfattende arverettslige rettigheter som det som følger av normalordningen for ektefeller. For mange samboerpar vil det fortsatt være nødvendig å sette opp testament for å sikre hverandre fullt ut. Det er også avgjørende at det gis god informasjon om hvem som skal regnes som samboere etter loven, og de tilleggskravene som må være oppfylt for at rett til arv eller rett til uskifte gjelder.

6.3 Utfordringer knyttet til lovregulering av arverettigheter for samboere

Arverettigheter for samboere, og da særlig rett til uskifte, reiser flere problemstillinger knyttet til hvordan rettighetene eventuelt skal reguleres. Når to personer inngår ekteskap, får de, hvis de ikke har avtalt noe annet, felleseie. Felleseie er en formuesordning som omfatter det ektefellene samlet sett eier, men slik at den enkelte ektefelle fortsatt har råderett over sine eiendeler – med visse begrensninger. Det er et mindretall av ekteparene som avtaler en avvikende formuesordning med helt eller delvis særeie. I dansk rettslitteratur er uskifte omtalt som en ettervirkning av det ekteskapelige formuesfellesskap. Det er en nær sammenheng mellom det ekteskapelige felleseie og uskifteordningen.

Samboerskap etablerer ikke tilsvarende formuesordninger, og regler om rett til arv og uskifte for samboere må utformes uavhengig av dette. Også andre ulikheter er tydelige.

Ekteskapet innebærer i seg selv et rettsforhold, som også har offentligrettslige virkninger. Samboerskap er på den annen side en faktisk situasjon mellom partene. Det finnes ingen offentligrettslig kontroll med hvorvidt samboerskapet består eller ikke. Dette reiser spørsmål om avgrensningen av hvem reglene skal gjelde for.

Den faktiske situasjonen i et parforhold, enten det har form av ekteskap eller samboerskap, kan variere. Reglene må så vidt mulig innrettes etter «normalsituasjonen». I forarbeidene til arveloven, jf. Innstilling fra arvelovutvalget (1962) s. 74, er denne problemstillingen nærmere omtalt for ektefeller:

«Lovreglene om gjenlevende ektefelles stilling kan ikke formes slik at man får en rimelig og tilfredsstillende ordning i alle tenkelige tilfelle. De tilfelle som reglene skal brukes på, er alt for varierte til at det er mulig. Det vil være ektefellepar med barn (herunder særkullbarn) og uten barn, ekteskap som har vart lenge før den ene ektefelle dør og ekteskap som har vart kort tid, ekteskap hvor ektemannen dør først og ekteskap hvor hustruen dør først, ekteskap hvor det har vært fullstendig formuesfellesskap mellom ektefellene og ekteskap hvor det har vært helt eller delvis særeie, ekteskap hvor ektefellene har hatt formue (som felleseie og/eller særeie) å leve av og ekteskap hvor ektefellene har basert livsførselen bare på en løpende inntekt, ekteskap hvor ektemannen har skaffet pengeinntektene og ekteskap hvor begge ektefeller eller hustruen har skaffet inntektene, og ikke minst kan samlivet mellom ektefellene ha ytret seg høyst forskjellig. De sentrale lovregler om gjenlevende ektefelles stilling må søke å slå fast en til alle sider rimelig ordning i de vanlige tilfelle.»

Tilsvarende betraktninger vil også gjelde for samboere. Et lovforslag bør innrettes slik at det virker rimelig og hensiktsmessig for de «normale» samboerskapene. Det vil samtidig ikke være mulig å hindre at reglene kan slå urimelig ut i gitte tilfeller.

Lovforslaget legger i hovedtrekk opp til at en gjenlevende samboer skal ha noen av de samme rettigheter som en gjenlevende ektefelle. I de fleste tilfeller vil arv og uskifte på grunnlag av samboerskap gi en dårligere ordning for samboeren enn arv og uskifte på grunnlag av ekteskap. For mange samboere vil det fortsatt være fornuftig å regulere retten til arv i testament. Lovforslaget legger for øvrig også opp til at man i testament skal kunne regulere retten til uskifte utover det som etter forslaget vil følge arvelovens normalordning for samboere. Dersom samboere skal oppnå like gode rettigheter som det som følger av normalordningen for ektefeller, må denne muligheten utnyttes. Dette innebærer at mange – også om det innføres regler som foreslått i proposisjonen her – kan ha behov for juridisk bistand.