9 Uskifte

9.1 Gjeldende rett

Samboere har i dag ingen lovfestet rett til å sitte i uskiftet bo.

Ektefeller har derimot rett til å sitte i uskifte etter reglene i arveloven kapittel III. Uskifte innebærer at skifteoppgjøret etter en avdød ektefelle utsettes, oftest frem til den gjenlevende ektefellen dør. Under uskiftet inngår den avdødes og den gjenlevende ektefellens eiendeler i et felles uskiftebo. Retten til å sitte i uskifte avhenger av om ektefellene har særkullsbarn og om de har felleseie eller særeie.

For ektefeller som har felleseie og kun felles barn eller ingen barn, gjelder følgende: Når den ene ektefellen dør, har den gjenlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet med den førstavdødes andre arvinger etter loven jf. arveloven § 9 første ledd.

For ektefeller som har særeie, gjelder litt andre regler, jf. arveloven § 9 annet ledd. Om den gjenlevende skal kunne sitte i uskifte med særeiemidler, må dette ha vært fastsatt i en ektepakt, jf. ekteskapsloven § 43. Retten til å sitte i uskifte må altså være avtalt på en klar og betryggende måte mens ekteskapet fortsatt besto. Om det ikke foreligger slik ektepakt, kan den gjenlevende bare sitte i uskifte med den avdødes særeie dersom samtlige arvinger samtykker til dette.

Uskifteordningen er på denne måten knyttet direkte til en formuesordning som er karakteristisk for ekteskapet, og som reguleres av ekteskapsloven. På denne bakgrunn fremstår uskifte som en arverettslig særordning for ektefeller.

Uskifte kan nektes etter arveloven § 13 dersom det er sannsynlig at den avdødes kreditorer eller øvrige arvinger får vesentlig dårligere utsikter til dekning eller arv på grunn av den gjenlevendes forhold. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er den store frihet den gjenlevende har til å råde over de eiendeler som inngår i uskifteboet.

I utgangspunktet har den lengstlevende rett til å sitte i uskifte livet ut, slik at boet skiftes ved den lengstlevendes død. Den lengstlevende kan likevel når som helst velge å skifte boet med de øvrige arvingene. Retten til uskifte faller bort dersom han eller hun gifter seg på nytt eller blir umyndiggjort. På visse vilkår kan de øvrige arvingene kreve at boet skiftes.

Dersom det skiftes mens den lengstlevende fortsatt er i live, skal skiftet i utgangspunktet foregå som om den lengstlevende ikke hadde sittet i uskifte. Ektefellenes bo deles først, deretter fordeles arven etter den førstavdøde. Lengstlevende ektefelle er da arving i avdødes bo. Det skal likevel ikke skje noen skjevdeling av verdiene i boet.

Dersom uskifteboet først skiftes når også den lengstlevende er død, skal felleseiemidler i utgangspunktet deles likt mellom arvingene etter den førstavdøde og arvingene etter den lengstlevende. Det skal ikke beregnes arv fra den førstavdøde til lengstlevende ektefelle. Består uskifteboet av særeiemidler etter at ektefellene hadde fullstendig særeie, skal midlene i utgangspunktet fordeles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeiemidler da uskiftet tok til, jf. arveloven § 26 annet ledd første punktum. Hadde de delvis særeie, skal halvparten av felleseiet legges til hver part før verdiforholdet bestemmes, jf. § 26 annet ledd annet punktum.

9.2 Høringsnotatet

9.2.1 Rett til å sitte i uskifte for samboere

Høringsnotatet fulgte opp drøftelsen i St.meld. nr. 29 (2002–2003) kapittel 7.5.1.1. s. 71, og det ble foreslått at samboere med felles barn skal ha adgang til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo.

9.2.2 Vilkår for rett til å sitte i uskifte

I høringsnotatet ble det foreslått at retten til å sitte i uskifte skulle gjelde samboere som har, har hatt eller venter barn med den avdøde. Det ble uttalt i høringsnotatet punkt 9.3.1:

«Når forslaget er avgrenset til samboere med felles barn, har departementet lagt særlig vekt på at samboere uten barn står fritt til å regulere spørsmål om arv i testament. Samboerne står også fritt til å foreta formuesoverføringer seg imellom i levende live i form av gaver.»

I høringsnotatet ble det drøftet om kravet om felles barn bør utformes likt med det som ble foreslått som vilkår for legalarverett, jf. kapittel 8. Det ble fremholdt at hensynene kan gjøre seg gjeldende på noe forskjellig måte. I høringsnotatet ble det likevel foreslått at kriteriene skulle være de samme, det vil si at partene har, har hatt eller venter barn sammen. Det uttales i punkt 9.3.1 i høringsnotatet:

«De hensyn som gjør seg gjeldende i vurderingen av om det er tilstrekkelig at partene har, hatt barn eller venter barn sammen, kan imidlertid ha ulik vekt avhengig av om det er spørsmål om rett til arv eller spørsmål om rett til uskifte. Et viktig hensyn bak regler om rett til uskifte, er oppfostringen av felles barn. Dette hensynet slår ikke til for det tilfellet at barnet ikke lever lenger når retten til uskifte gjøres gjeldende. På den annen side vil det kunne virke urimelig å nekte uskifte der en av samboerne og felles barn for eksempel omkommer i en ulykke. At barnets død skal føre til rettighetstap for den gjenlevende, kan ramme hardt. Når det gjelder spørsmålet om det er tilstrekkelig at partene venter barn sammen, tilsier hensynet til det ufødte barnet at det gis adgang for den gjenlevende til å overta felles bolig og innbo uskiftet. Justisdepartementet antar derfor at en gjenlevende samboer som har eller har hatt barn med avdøde, eller som venter barn med avdøde, bør kunne sitte i uskifte. Hensynet til oversiktlighet i regelverket taler også for at reglene om arv og uskifte utformes likt på dette punktet. Det bes om høringsinstansenes syn på disse spørsmålene.»

Dersom den avdøde har hatt særkullsbarn, ville uskifteretten etter forslaget – i likhet med hva som gjelder for ektefeller – være betinget av samtykke fra særkullsbarna.

9.2.3 Uskifteboet

9.2.3.1 Omfanget av uskifteboet

For ektefeller er formuesordningen dem imellom avgjørende for omfanget av uskifteboet. Arvelovens utgangspunkt er at uskifteboet omfatter eiendeler i felleseie mellom ektefellene. Et uskiftebo for en gjenlevende samboer må avgrenses etter andre kriterier. I høringsnotatet ble det foreslått en adgang til uskifte med felles bolig og innbo. Det heter i høringsnotatet:

«For ektefeller bestemmes omfanget av uskifteboet som utgangspunkt av formuesordningen mellom ektefellene. Som hovedregel er det bare anledning til å overta uskiftet eiendeler som er i felleseie mellom ektefellene. For at eiendeler som var den avdødes særeie skal gå inn i boet, må det være bestemt i ektepakt. Disse reglene er positivrettslige, og det vil ikke være grunnlag for noen analogisk anvendelse på samboerforhold. Å sitte i uskifte uten at det eksisterer et felleseie som senere skal skiftes, er i en viss forstand selvmotsigende. For å muliggjøre en rett for samboere til å sitte i uskifte, er man derfor avhengig av å definere en formuesmasse som skal forbli «uskiftet» etter den ene samboerens død. At formuesmassen skal forbli «uskiftet», vil for samboere i realiteten innebære at den gjenlevende samboeren gis rett til å råde over den, disponere den, så lenge uskiftet består. Med andre ord er det tale om å utsette arveoppgjøret for disse verdiene og gi den gjenlevende en temmelig fri råderett over gjenstandene i mellomtiden.

Departementet foreslår at retten til å sitte i uskifte for samboere begrenses til felles bolig og innbo. Ved å definere «uskifte-formuesmassen» til bolig og innbo vil den gjenlevende normalt bli sikret en vesentlig del av formuesmassen samboerne rådet over.»

Høringsnotatet drøftet den nærmere avgrensningen av «felles bolig og innbo»:

«I ekteskapsloven § 31 benyttes uttrykket ’eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo’. I forarbeidene er det forutsatt at det kan være aktuelt å la fritidsbolig falle inn under denne bestemmelsen. Justisdepartementet foreslår imidlertid at uskifte for samboere begrenses til samboernes faste felles bolig (med innbo). Boligen vil i de ordinære tilfellene utgjøre den vesentligste formuesmassen etter avdøde, og det er den som er det vesentligste formuesobjektet for gjenlevende å overta med tanke på å opprettholde en akseptabel levestandard mv. Fritidsbolig vil dermed etter lovforslaget falle utenfor det som en gjenlevende samboer kan overta uskiftet uten at det er bestemt i testament eller i avtale med arvingene.

Etter ekteskapsloven § 31 tredje ledd er det forutsatt at mer ekstraordinært innbo, som antikviteter og kunstverk, ikke faller innenfor begrepet ’innbo’. På den ene siden kan det vurderes slik at en gjenlevende samboer fullt ut får dekket sitt behov for bolig og innbo uten at boligen innholder antikviteter og kunstverk. På den annen side kan det tenkes å virke støtende om slike eiendeler skal fjernes fra boligen som følge av etableringen av et uskifte. Departementet ber om synspunkter på om ’innbo’ i arveloven, i motsetning til ekteskapslovens ’vanlig innbo’, bør omfatte boligens faktiske og normale innbo også der dette har høy verdi.»

Departementet gikk i høringsnotatet inn for at uskifteadgangen burde gjelde enhver bolig som har tjent til samboernes felles bruk, uavhengig av når boligen ble anskaffet. Det vil si at uskifteboet etter forslaget vil omfatte også bolig som ble ervervet av den ene samboeren før samboerforholdet ble etablert.

Det ble foreslått at arvingene kan samtykke til en utvidelse av uskifteboet.

9.2.3.2 Eiendeler som erverves etter at uskifteboet er opprettet

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at et samboer-uskiftebo må anses som en felles eiendomsmasse som det vil gjelde særlige regler for. Det heter i høringsnotatet punkt 9.3.5.1:

«Som nevnt (...) har uskifteboet for ektefeller nær sammenheng med formuesordningen. Uskifteboet er som normalordning et felles­eiebo som ikke er skiftet, og kan dermed ses som en forlengelse av dette. For samboere blir forholdet et annet. Rettslig sett har man ikke å gjøre med noen felles formuesmasse som det som sådan er knyttet rettsvirkninger til, selv om samboernes eiendomsforhold og økonomi rent faktisk ofte vil være sammenblandet. For samboere innebærer alminnelige rettsregler at fordelingen ved opphør av samboerskapet skal skje på grunnlag av eierforholdet til den enkelte eiendel (som riktignok kan være i sameie), og det er ingen særlige regler om verdimessige overføringer mellom samboerne som en konsekvens av at samboerskapet opphører. Alminnelige berikelsessynspunkter kan imidlertid gi rom for korreksjoner i form av vederlagskrav (jf. Rt. 1984 s. 497 og 2000 s. 1089).

For å få til en hensiktsmessig regulering av uskifte for samboere antar departementet at mye taler for å konstruere uskifteboet som en felles eiendomsmasse som det som sådan gjelder enkelte særlige rettsregler for. Dette vil svare til det som gjelder for uskifte, når et ekteskap oppløses ved den ene ektefellens død. Under uskiftet bør for eksempel reglene i arveloven §§ 18 og 19 om den gjenlevendes rådighet gjelde tilsvarende. I lovforslaget følger dette av § 28 f, som generelt henviser til reglene i arveloven kapittel III. Når uskifteboet skal skiftes, antar departementet at det bør gjelde særlige regler om delingen som avviker noe fra det som ellers ville være løsningen når fordelingen kun baseres på eiendomsretten til den enkelte eiendel, se nedenfor.»

Et viktig spørsmål er da hva som skal anses å tilhøre uskifteboet når den gjenlevende erverver eiendeler etter at uskifteboet er opprettet. Departementet foreslo en ordning der eiendeler som naturlig hører sammen med eiendelene i uskifteboet, går inn i uskifteboet, selv om de er ervervet etter at uskifteboet ble opprettet. Det ble uttalt i høringsnotatets punkt 9.5.3.2:

«Utgangspunktet etter lovforslaget er at uskifteboet omfatter felles bolig og innbo, uavhengig av eierforholdene samboerne imellom (...). Dette innebærer at i den grad den gjenlevende var deleier i bolig og innbo vil også hans eller hennes del omfattes av uskifteboet, med de rettsvirkninger det får. På samme måte vil det den gjenlevende senere erverver som naturlig faller inn under ’felles bolig og innbo’, høre med til uskifteboet. Verdiøkninger som følge av oppussing av boligen vil gå inn i uskifteboet. En generell verdistigning for eiendommen vil på samme måte bli en del av boet. Tilsvarende vil nye tilskudd til innboet inngå som en del av uskifteboet.»

9.2.3.3 Gjeldsansvaret

For en gjenlevende ektefelle er det et vilkår for retten til å overta boet uskiftet at man samtidig overtar ansvaret for den avdødes gjeld, jf. arveloven § 20. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en regel om overtakelse av gjeld også må gjelde ved uskifte som har grunnlag i samboerskap. Denne løsningen vil også virke rimelig, i og med at gjeld normalt er knyttet til bolig.

Høringsnotatet angir tre alternativer til hvordan gjelden kan fordeles:

«Utgangspunktet for ektefeller er som nevnt at den gjenlevende overtar all gjeld. Denne løsningen er også mulig overfor samboere. I større bo der det er en betydelig formuesmasse utover boligen, kan imidlertid en slik regel få urimelige utslag. Er gjelden tilsvarende høy, vil en slik regel ikke sjelden kunne innebære at samboeren ikke vil ha mulighet til å ta over felles bolig og innbo som uskiftet.

Et annet alternativ er at de andre arvingene overtar den delen av den avdødes gjeld som er påheftet eiendeler som ikke hører til uskifteboet. Denne løsningen vil innebære at den gjenlevende blir ansvarlig for gjeld med sikkerhet i den felles bolig eller innboet og for usikret gjeld. En slik avgrensning kan virke rimelig i mange situasjoner. På den annen side vil det ofte være slik at det ikke er noen sammenheng mellom gjeldspostens opprinnelse og hvilken eiendel som er stilt som sikkerhet, jf. for eksempel at kjøpet av en bil kan være finansiert med sikkerhet i boligen. Regelen kan også åpne for en viss grad av tilpasning fra partenes side ved at det er den gjenlevendes mulige gjeldsansvar som blir bestemmende for hvilke eiendel som stilles som sikkerhet.

Et tredje alternativ vil være en plikt til å overta en gjeldsandel som tilsvarer den verdiandelen man overtar i og med uskiftet. Dette kan imidlertid gi andre praktiske ulemper som for eksempel behov for refinansiering av gjelden i boet – uten at det nødvendigvis finnes andre objekter som er egnet som sikkerhet mv.»

Departementet uttrykte i høringsnotatet tvil om hva som ville gi den mest fornuftige reguleringen, og pekte på at dette er et område der det kan være vanskelig å utforme regler som vil slå rimelig ut i alle tilfeller:

«Ved utformingen bør man ta sikte på at reglene skal være mest mulig praktikable for flertallet av samboerskap, samtidig som at de bør lede til et mest mulig rimelig resultat. Departementet foreslår at det tas utgangspunkt i en regel som den som gjelder for ektefeller etter arveloven § 20 om at den gjenlevende overtar all gjeld. Departementet legger som nevnt til grunn at i de fleste samboerskap vil samboernes gjeldsforpliktelser i all hovedsak være boliggjeld. Det antas derfor at det i slike bo ikke vil fremstå som urimelig at den som overtar boligen uskiftet, også må overta ansvaret for gjelden.

For til en viss grad å kunne få til en rimelig løsning også for samboerskap der det er eiendeler av ikke ubetydelig verdi utover de eiendeler som omfattes av uskifteboet, og der det er tatt opp lån for å finansiere disse eiendelene eller de er brukt som finansieringsgrunnlag for annen virksomhet, er det i lovforslaget gjort unntak for gjeld som er sikret med pant i eiendeler som ikke hører til uskifteboet. Dette kan avgrense mot gjeldsforpliktelser som nokså klart knytter seg til andre eiendeler enn de eiendeler som inngår i uskifteboet. Bestemmelsen kan likevel komme til å gi tilfeldige utslag, siden det ikke behøver å være noen sammenheng mellom hvilke erverv gjelden er stiftet for og hvilken eiendel som er stilt som sikkerhet. Departementet antar imidlertid at en regel om gjenlevendes gjeldsansvar ved uskifte avgrenset på denne måten ofte vil føre til et resultat som fremstår som rimelig for både den gjenlevende samboeren og arvingene. I lovforslaget er derfor en slik regel tatt inn som lovens utgangspunkt i § 28 d første punktum.

Departementet foreslår samtidig en regel om at den gjenlevende samboeren kan kreve at gjelden skal fordeles forholdsmessig, slik at den gjenlevende samboeren bare overtar en så stor del av gjelden som den avdødes andel av uskifteboet utgjør i forhold til de verdier han eller hun etterlater seg for øvrig. En slik gjeldsfordeling må i så fall fastsettes av tingretten, og departementet legger til grunn at den praktiske gjennomføringen må avklares i den forbindelse. Bestemmelsen er tatt inn i lovforslaget § 28 d tredje punktum.

Et særskilt spørsmål er om tingretten bør ha adgang til å nekte å ta et slikt krav til følge dersom løsningen om forholdsmessig gjeldsovertakelse vil virke urimelig overfor de andre arvingene. En slik adgang er ikke tatt inn i lovforslaget. Departementet har for det første vanskelig for å se at en ordning der ansvaret for gjelden fordeles forholdsmessig, prinsipielt skulle kunne lede til et resultat som virker urimelig overfor de andre arvingene. En slik delvis gjeldsovertakelse kan riktignok sette de andre arvingene i en vanskelig situasjon fordi det kan medføre at de ikke vil være i stand til å overta arveobjektet, men i stedet må selge det for å dekke gjeld. Men dette vil ha bakgrunn i arvingenes økonomiske situasjon, muligheter for refinansiering osv., som er vurderingstemaer som det neppe er nærliggende at tingretten involveres i. En regel som nevnt, vil også øke muligheten for tvister i forbindelse med at et bo skal overtas uskiftet. Departementet ber særskilt om høringsinstansenes synspunkter på hvordan gjeldsansvaret bør reguleres.

Gjenlevende samboer vil etter lovforslaget også ha adgang til å utferdige proklama i samsvar med skifteloven, jf. lovforslaget § 28 d annet punktum.»

9.2.3.4 Deling av uskifteboet

Høringsnotatet drøfter deling av uskifteboet i punkt 9.3.5.4:

«Som nevnt antar departementet at det med en regel om rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo bør følge regler om deling av uskifteboet som avviker noe fra de prinsipper som ellers ville gjelde ved deling i forbindelse med opphør av et samboerskap. Reglene bør etter departementets syn likevel ha som formål at de skal føre til mest mulig samme resultat som det som ellers ville gjelde for samboere.

De vanlige prinsippene som ellers ville gjelde, ville innebære at «uskifteboet» besto av den lengstlevendes eiendeler og den avdødes eiendeler, og at ved delingen etter den lengstlevendes død ville hver av arvinggruppene overta eiendelene til den av samboerne vedkommende arvinggruppe har arverett etter. Når det gjelder innboet, vil det gjerne være slik at eiendeler skiftes ut eller det kommer til nye. Som nevnt foran foreslår departementet en regel om at eiendeler som erverves og som naturlig hører til bolig og innbo, skal gå inn i uskifteboet. Dette løser imidlertid ikke spørsmålet om hvordan denne skiftende eiendomsmassen som uskifteboet utgjør, skal fordeles når boet skal skiftes. Enkelte eiendeler kan være erstattet av nye, noen eiendeler kan være solgt eller gitt bort, mens andre eiendeler igjen kan være nye tilskudd til innboet. Skulle man ved skifte av uskifteboet ubetinget legge vekt på eiendomsretten til eiendelene – som de vanlige prinsipper for deling av formuesmassen etter samboere antakelig ellers ville føre til – kunne det gi urimelige utslag, og fordeling etter slike prinsipper kunne også bli vanskelig å praktisere. Særlig for den førstavdødes arvinger kunne det fremstå som urimelig om den førstavdødes eiendeler kunne forbrukes eller på annen måte gå ut av uskifteboet i løpet av uskifteperioden, mens eiendeler som kommer til, skulle være å anse som den lengstlevendes eiendom, og bare skulle fordeles til den lengstlevendes arvinger. (Denne problemstillingen kan likevel ha noe begrenset interesse, fordi samboerne – etter lovforslagets hovedregel – vanligvis vil ha felles livsarvinger.)

Departementet antar som nevnt at uskifteboet bør anses som en egen formuesmasse, som på skiftet skal fordeles etter egne regler. Departementet foreslår i § 28 e første punktum en regel om deling basert på verdiene i boet. Verdiene skal fordeles mellom de to gruppene arvinger i samme forhold som det verdiene av uskifteboets eiendeler fra de to samboerne utgjorde på det tidspunktet eiendelene ble tatt over uskiftet. En slik regel vil så langt det er mulig føre til et resultat som er i samsvar med det som ville være forholdet uten regler om uskifte og rettigheter etter et uskiftebo, men regelen vil likevel prinsipielt føre til en annen måte å fordele eiendeler på enn det som følger uten særskilt lovregulering. Når det gjelder fordelingen av de enkelte eiendeler, er skifteloven kapittel 10 gitt tilsvarende anvendelse, jf. tredje punktum, med unntak for regelen i skifteloven § 63 annet og tredje ledd som gjelder en ektefelles rett til å få lagt ut boligeiendom på sin lodd.

Dette forslaget til delingsregel skaper et behov for dokumentasjon av eller bekreftelse på verdiene av hver av samboernes eiendeler som inngår i uskifteboet. Etter mønster av de regler som gjelder for ektefeller med særeie i arveloven § 14 annet ledd, er det tatt inn en regel om at verdiforholdet mellom eiendelene skal dokumenteres, enten ved enighet mellom arvingene og den gjenlevende samboeren, eller ved at det blir holdt registrering og verdsetting gjennom tingretten. Se lovforslaget § 28 g første ledd annet til fjerde punktum.»

9.2.4 Testasjonsfrihet

Departementet gikk i høringsnotatet inn for at uskifteadgangen kan utvides eller begrenses ved testament. Departementet så ingen avgjørende grunner til at uskifteadgangen ikke skulle kunne utvides. Dersom uskifteboet utvides, vil den gjenlevendes rett til å sitte i uskifte gå foran livsarvingenes pliktdelsarv (med unntak av eventuelt særkullsbarn).

Når det gjelder begrensninger i uskifteadgangen, ble det særlig lagt vekt på behovet for fleksible regler for samboere som har valgt samboerskap for å unngå de rettsvirkninger som følger av ekteskapet. Det ble også pekt på at ektefeller, gjennom særeieavtaler, kan begrense retten til å sitte i uskifte. Etter forslaget er gyldigheten av et testament som begrenser gjenlevendes rettigheter i forhold til lovens normalordning, betinget av at gjenlevende får kunnskap om disposisjonen.

Det heter i høringsnotatet:

«For det første kan man tenke seg en adgang til å utvide den gjenlevende samboerens rett til å sitte i uskifte ved at det bestemmes at uskifteboet skal omfatte flere eiendeler enn felles bolig og innbo. For det annet kan man tenke seg en adgang til å begrense den andre samboerens rett til å sitte i uskifte. En slik testamentsbestemmelse kan gå ut på at den andre samboeren ikke skal ha rett til å sitte i uskifte i det hele tatt, at retten bare kan gjøres gjeldende på visse vilkår, eller at uskifteretten skal gjelde færre eiendeler enn det som følger av lovens regler.

Departementet kan ikke se avgjørende hensyn som taler mot en adgang til ved testament å utvide uskifteretten i forhold til lovens normalordning. En slik regel vil gi samboere mulighet til å sikre hverandre i samme utstrekning som ektefeller. Departementet kan heller ikke se at hensynet til livsarvingene og deres rett til pliktdelsarv kan anføres som noe argument mot en regel om adgang til å utvide uskifteretten, siden regelen bare vil innebære at livsarvingene etter samboere kan bli satt i samme situasjon som livsarvinger etter ektefeller.

Et annet spørsmål er om loven bør åpne for at et testament begrenser den gjenlevendes rett til å sitte i uskifte. Et hensyn som taler mot en slik adgang, er at dette kan gi et dårlig vern for den svake parten i forholdet. I den grad reglene om uskifte begrunnes med hensynet til oppfostringen av felles barn kan det også argumenteres med at retten til å sitte i uskifte bør være absolutt. På den annen side vil en regel om testasjonsfrihet også i denne retningen innebære at reguleringen for samboere blir mer lik ordningen for ektefeller. Ektefeller kan ved å opprette særeie begrense den gjenlevendes adgang til å sitte i uskifte. Riktignok krever dette enighet mellom ektefellene, mens et testament er en ensidig disposisjon som ikke krever medvirkning fra den andre samboeren. Dette innebærer at samboere vil ha større adgang til å begrense uskifteretten for den andre parten enn det ektefeller har. Men når samboerskapet kan være bevisst valgt som samlivsform for å unngå de rettsvirkninger som følger av et ekteskap, er ikke dette nødvendigvis noen avgjørende innvending. Respekten for partenes valg av en samlivsform som har som utgangspunkt at partene ikke har økonomiske rettigheter og forpliktelser overfor hverandre, taler med tyngde for at regler som gjør inngrep i dette utgangspunktet, gjøres mest mulig fleksible.

Departementet foreslår etter dette en regel om at samboere ved testament kan fastsette andre ordninger om uskifte enn det som følger av lovens regler. På samme måte som når det gjelder retten til arv, jf. punkt 8.3, foreslås det at et testament som begrenser den andre partens rett til å sitte i uskifte, som utgangspunkt bare er gyldig hvis samboeren har fått kunnskap om testamentet, jf. den nåværende tilsvarende bestemmelsen i arveloven § 7 første og annet punktum.»

9.2.5 Valg mellom arv og uskifte

Departementet la i høringsnotatet opp til at den gjenlevende må velge mellom arv og uskifte. Tar den gjenlevende arv, er uskifte utelukket. Velger den gjenlevende uskifte, vil den gjenlevende likevel ha rett til arv dersom det senere skiftes mens han eller hun fortsatt er i live. Det ble lagt til grunn i høringsnotatet at denne løsningen tilsvarer det som gjelder for ektefeller.

9.2.6 Plikt til å skifte ved inngåelse av nytt ekteskap eller samboerskap

I høringsnotatet ble det foreslått regler om skifte av uskiftebo ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Det ble først drøftet om inngåelsen av nytt samboerskap bør føre til at eksisterende uskiftebo må skiftes. Departementet foreslo en ordning der øvrige arvinger kan kreve skifte der et nytt samboerskap har vart i minst to år. Det uttales i høringsnotatet punkt 9.3.6:

«Samboere har ikke gjensidig rettslig underholdsplikt, slik ektefeller har etter ekteskapsloven § 38. Dette kan tilsi at det ikke behøver å skje noe skifte ved etablering av samboerskap. På den annen side er det klart at mange samboerforhold rent faktisk fører til at partenes økonomi blandes. Det kan da være en klar ulempe at den ene (eller begge) sitter i uskiftet bo. I tillegg er begrunnelsen for å innføre en rett til uskifte nettopp at den gjenlevende har blitt alene og derved har behov for lovens vern. Inngår den gjenledende et nytt stabilt samboerforhold, brister denne forutsetningen til en viss grad (om ikke rettslig, så i hvert fall ofte faktisk). Et nytt samboerskap kan etter lovforslaget her også gi grunnlag for rett til minstearv eller uskifte dersom den nye samboeren dør først. Det kan være uheldig at en gjenlevende blir sittende i uskifte etter både en tidligere ektefelle eller samboer og en senere samboer.

Gode grunner kan derfor tale for en plikt til å skifte ved inngåelse av et nytt samboerskap. Departementet foreslår likevel ikke noen slik regel nå. Det kan bli vanskelig å sikre at en slik regel blir etterlevd i praksis. Offentlige myndigheter vil ikke uten videre kunne fange opp at en gjenlevende som sitter i uskifte, har gått inn i et nytt samboerskap, siden dette er et forhold som ikke involverer tingretten, vigselsmyndigheter eller andre myndigheter. En plikt til å skifte uskifteboet måtte derfor baseres for det første på at den gjenlevende er kjent med skifteplikten, og for det andre at vedkommende oppfyller en slik plikt selv om det ikke er noen offentlig instans som kontrollerer at den overholdes, eller minner om den. Skulle man gi en slik regel, vil departementet etter dette anta at den ofte ikke ville bli etterlevd.

De hensyn som taler for en plikt til å skifte hvis man inngår et nytt samboerskap, kan til en viss grad ivaretas med en rett for de andre arvingene til å kreve skifte hvis den gjenlevende blir samboer med en ny person. Departementet foreslår en regel om dette i § 24 annet ledd som et nytt annet punktum, som gjelder uskifte på grunnlag av ekteskap. For uskifte på grunnlag av samboerskap vil bestemmelsen få tilsvarende anvendelse gjennom henvisningen til uskiftereglene for ektefeller etter forslaget § 28 f. Den foreslåtte bestemmelsen gir arvingene en rett til å kreve skifte først når det nye samboerskapet har vart i to år, eller hvis samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. Denne begrensningen har bakgrunn i at det nok kan variere hvor gjennomtenkt et nytt samboerskap er, og at det først og fremst er i de tilfeller der det nye samboerskapet er nokså stabilt, at det er grunn til å innføre en rett for arvingene til å kunne kreve skifte.»

Departementet gikk videre inn for at et uskiftebo som har grunnlag i samboerskap, må skiftes før den gjenlevende kan inngå ekteskap. Det ble foreslått en endring av ekteskapsloven § 8:

«Ved inngåelse av nytt ekteskap gjelder det som nevnt regler om skifteplikt etter tidligere ekteskap eller partnerskap etter ekteskapsloven § 8. Innføres det en adgang til å sitte i uskifte for samboere, ser departementet et behov for å sikre at også et slikt uskiftebo er skiftet før man inngår nytt ekteskap. Det vises til de hensyn som er nevnt foran vedrørende spørsmålet om skifteplikt ved etablering av nytt samboerskap. En plikt som nevnt kan innføres ved en utvidelse av reglene i ekteskapsloven § 8, og departementet har utformet et slikt endringsforslag.»

Forslaget i høringsnotatet gikk etter dette ut på at et tidligere uskiftebo må være skiftet, uansett om uskifteboet hadde grunnlag i samboerskap eller ekteskap, før det etableres formuesfellesskap med en ny ektefelle. Etablering av nytt samboerskap forutsetter derimot ikke at et tidligere uskiftebo er skiftet. For å unngå at en person kan få rettigheter i flere uskiftebo samtidig, ble det imidlertid foreslått i høringsnotatet at den som allerede sitter i uskiftet bo etter en tidligere ektefelle eller samboer, ikke kan overta eiendeler uskiftet etter en ny samboer uten å først skifte det første uskifteboet. Tilsvarende ble foreslått for tilfeller der det er den førstavdøde i samboerskapet som har sittet i uskiftet bo etter en tidligere ektefelle eller samboer. Ved dødsfallet skal dette uskifteboet skiftes, men for at det ikke skal oppstå tvil om forholdet mellom arverettigheter ved delingen av det første uskifteboet og den gjenlevendes samboerens rett til å sitte i uskifte, ble det foreslått at det bare er eiendeler etter den førstavdøde som er skiftet, som kan tas over uskiftet i et nytt uskiftebo.

9.2.7 Sammenfattende synspunkter

I høringsnotatet sammenfattet departementet problemstillingene som oppstår for uskifte for samboere slik:

«En rett til uskifte for samboere reiser mange rettslige spørsmål. Noen sentrale spørsmål er drøftet ovenfor. Lovforslaget går ut på at samboere med felles barn gis rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo. Retten vil – på samme måte som for ektefeller – ikke gjelde hvis den avdøde samboeren hadde særskilte livsarvinger. Retten til uskifte vil etter dette først og fremst ha betydning for å sikre den gjenlevende hvor fellesbarna allerede er myndige, eller for å sikre at den gjenlevende får rådighet over fellesboligen uten å blande inn overformynderiets forvaltning av arv til umyndige. Det byr imidlertid på visse utfordringer å utforme lovregler om uskifte for samboere, siden reglene ikke kan knyttes til et felleseiebo, slik man kan for ektefeller med felleseie. En begrensning av retten til uskifte til bolig og innbo reiser spørsmål om forholdet til den avdødes kreditorer, fordi det kan være vanskelig å finne en løsning som verken medfører et tyngende gjeldsansvar for den gjenlevende samboeren eller reduserer sikkerheten for avdødes kreditorer. Justisdepartementet tar gjerne imot høringsinstansenes synspunkter på disse utformingsmessige utfordringene og i hvilken grad de vil kunne skape problemer ved praktiseringen av eventuelle regler om uskifterett for samboere.»

9.3 Høringsinstansenes syn

9.3.1 Rett til å sitte i uskifte for samboere

Barne- og likestillingsdepartementet, Domstoladministrasjonen, Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter forslaget i høringsnotatet om å gi samboere rett til å sitte i uskiftet bo. Barne- og likestillingsdepartementet fremhever særlig betydningen av at den gjenlevende gis adgang til å beholde boligen gjennom uskifteadgangen.

Den Norske Advokatforening tiltrer i hovedsak forslaget om rett til uskifte for samboere, men har enkelte merknader til enkeltspørsmål i lovforslaget.

Asland/familie- og arverettsgruppen støtter også at gjenlevende samboere gis rett til å sitte i uskifte, men peker samtidig på at en uskifteordning reiser problemer:

«Å innføre uskifterett for samboere er imidlertid ikke uproblematisk. Det innebærer langt større og langt flere utfordringer enn en innføring av vanlig arverett for gjenlevende samboer.

Et grunnleggende problem i forbindelse med uskifte for samboere er at retten til uskifte er midt i kjernen av de rettigheter ekteskapet utløser etter norsk rett. Uskifteinstituttet har dessuten vært sterkt knyttet til formuesordningen felleseie. Ektefeller som har fullstendig særeie har ikke rett til å sitte i uskifte med mindre en slik rett er fastlagt i ektepakt eller testament eller arvingene samtykker. Når samboere får rett til å sitte i uskifte, får vi den noe besynderlige rettsordningen at samboere har ubetinget rett til å sitte i uskifte, mens det for ektefeller avhenger av formuesordningen. Dette tilsynelatende paradokset modifiseres ved at særeieordningen er resultat av et rettslig valg – enten ved formbunden avtale mellom ektefellene eller ved bestemmelse av giver/arvelater – mens samboerordningen i flertallet av tilfellene nok oppstår uten tanke på denne bestemte arverettslige konsekvensen (...). Det kan imidlertid reises spørsmål om flertallet av ektefeller som avtaler særeie (eller giver/arvelater som bestemmer særeie) er seg bevisst at man samtidig fratar gjenlevende uskifteretten. For å skape en viss balanse kunne det være en mulighet at også samboere, hvis formuesordning minner mest om særeie, enten måtte inngå en avtale seg i mellom eller skrive testament for å gi hverandre en slik rett. I og med at mange av de som trenger ordningen mest neppe vil komme til å opprette en slik avtale eller opprette testament, er imidlertid ikke dette noen god ordning.

Et annet alternativ kunne være at alle ektefeller – også de som har særeie – får ubetinget rett til å sitte i uskifte, eventuelt at [det] måtte fastsettes i ektepakten at det ikke skulle være rett til uskifte med særeie. En slik ordning var foreslått av Arvelovkomiteen, og er også rettsstillingen i Danmark, hvor ektefellene uttrykkelig må avtale at særeie også skal gjelde etter en av ektefellenes død (fullstendig særeie) for at gjenlevende ikke skal ha rett til uskifte.

Ved å innføre uskifte for samboere kutter man navlestrengen mellom felleseieinstituttet [og] uskifteinstituttet som historisk sett kan ses på som et avkom av felleseieinstituttet. Vi tror dette er et hensiktsmessig grep. Uskifteinstituttet og gjenlevendes stilling generelt, kan da etter hvert modelleres ut i fra hvilke behov gjenlevende har uten at man behøver å skjele for mye til formuesordningen mellom ektefellene. Det gir også en mulighet til harmonisering på nordisk plan fordi det blir lettere å samordne uskifteordningen med den svensk/finske ordningen med ’arvsrätt med fri förfoganderätt’. Om uskifteterminologien er en hensiktsmessig terminologi når man fjerner seg så vidt langt fra det opprinnelige uskifte som en fortsettelse av det ekteskapelige felleseie, kan imidlertid diskuteres.»

Norges Bygdekvinnelag støtter en rett til uskifte for samboere med felles barn, men er opptatt av at det ikke skal gjelde rett til uskifte der den avdøde etterlater seg særkullsbarn.

Den norske dommerforening viser til Justisdepartementets rundskriv om dødsboskifte (G-43/95), der det gis en orientering om uskifteordningen for ektefeller, herunder hvilke ulemper uskifteordningen kan medføre. Dommerforeningen mener innvendingene mot å overta boet uskiftet vil gjelde enda sterkere i samboerforhold og uttaler at en slik ordning «for samboere vil by på så store praktiske problemer med hensyn til notoritet både for uskifteboet og for tingretten, at det også av den grunn bør advares mot å gi samboere en slik rett».

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) går imot den foreslåtte retten til å sitte i uskifte.

Seniorsaken mener en uskifteordning for samboere med felles barn er unødvendig. Seniorsaken innvender mot forslaget at der barna er umyndige, vil overformynderiet normalt la lengstlevende forelder beholde bolig og innbo så lenge barna har et omsorgsbehov. Seniorsaken viser til at hensynene bak en uskifteadgang slår ulikt ut for unge og eldre gjenlevende samboere. Uskifte for unge kan slå uheldig ut der den gjenlevende ønsker å inngå nytt ekteskap og gjennomføringen av et skifteoppgjør blir dyrt. Derimot ønsker Seniorsaken at en uskifteordning for eldre samboere vurderes nærmere, og at en slik ordning også bør gjelde der den førstavdøde hadde særkullsbarn. En tilsvarende rett bør etter Seniorsakens vurdering i så fall også gjelde for ektefeller med særkullsbarn.

Nettverk for overformynderiene i Norge har betenkeligheter med forslaget om rett til uskifte for samboere. De fremhever særlig at det vil være vanskelig å avgjøre hvem retten til uskifte skal gjelde for:

«Å vedta et regelverk med så vidtrekkende konsekvenser av arverettslig betydning, basert på grunnlag som det kan være stor usikkerhet rundt, kan gi mer tilfeldige utslag enn i dag. Det kan oppstå usikkerhet om hvorvidt et ’samboerforhold’ faller inn under lovens samboerdefinisjon eller ikke.

Det kan bli vanskelig for barn, eventuelt ved setteverges bistand, å følge opp forvaltningen i uskifteboet. Grensen for når retten til uskifte opphører ved for eksempel inngåelse av nytt samboerforhold, vil være problematisk, jf. arveloven § 24.

Det vil også være uheldig å skille mellom samboere med og uten barn, da behovet for uskifte ikke nødvendigvis avhenger av barn i forholdet. Man kan tenke seg unge samboere som er frivillig/ufrivillig barnløse og eldre samboere som ikke har felles barn.»

Nettverk for overformynderiene mener dessuten, blant annet under henvisning til forslaget om overtakelse av gjeld, at retten til uskifte vil føre til meget kompliserte arveoppgjør.

Drammen tingrett har følgende innvendinger mot en rett til uskifte for gjenlevende samboer:

«Høringsbrevet tar ikke høyde for at ’uskifte’ i det vesentligste tilhører en annen tid, og at uskifte i dag ofte er en uheldig felle, særlig for yngre mennesker. Dette henger sammen med at både forsikringer, pensjoner og etablering av nye forhold/ekteskap er langt mer vanlig enn da uskifteordningen ble penslet ut for 80 år siden. Stort sett lønner det seg i dag for mennesker under 60 år å skifte med arvingene, og de fleste domstoler anbefaler dette i dag. Uskifter med mer eller mindre frivillig samtykke fra særkullsbarn er ofte meget konfliktskapende. Den gjenlevendes lojalitet er ofte begrenset overfor avdødes særkullsbarn.

Det uheldige med uskifte i yngre år er at forsikringer og større etterbetalinger, som ved skifte tilfaller gjenlevende ektefelle, ved uskifte går inn i boet. Uskifteboet øker også i verdi ved nedbetaling av gjeld og stadig økning av den verdien hytter og boliger gjennomgår. Et skifte senere, vanligvis fordi svært mange fortsatt ønsker å inngå nytt ekteskap, noe som av mange grunner kanskje ikke bør være ufordelaktig, kan bli svært dyrt eller helt umulig. De færreste arvinger vil eller bør samtykke i at forelder tar med seg uskiftet bo inn i et nytt ekteskap, og hvor det gjøres, eller forelderen tar med seg uskifteboet inn i et nytt samlivs- eller samboerforhold, skaper det ofte mistro og konflikt til barna av første ekteskap. Det skapes også kompliserte skifteoppgjør, ikke minst hva angår mulige skjevdelingsmidler og senere avregning av utdelinger og forskudd. Skjevdeling er så skjønnsmessig og komplisert, ikke minst med henblikk på gjeldsfordelingen, at de færreste professorer, advokater og dommere i praksis behersker dette uten videre, hvilket jevnlig fører til tids- og kostnadskrevende tiltak og konflikter de færreste er tjent med. Dette må ikke undervurderes og teoretiseres. Kostnader er et reelt problem for de som reglene tar sikte på å beskytte eller tilgodese.

For samboere eksisterer ikke formuesordningen ’felleseie’. Det de anskaffer blir enten eneeie eller sameie. Innføring av begrepet ’uskifte’ for samboere er ukorrekt, ulogisk og forvirrende, ikke minst hvis det bare, eller i det vesentligste skal gjelde felles bolig med innbo og løsøre. Samboere skal aldri skifte. De skal ha sitt, eventuelt dele det de har anskaffet i sameie etter sameieloven. Det må ellers ikke tapes av syne at det i det virkelige liv er det mange som etablererer det ene samboerskap etter det andre, med barn i flere kull, og de personlige ressursene innen gruppen samboere er meget ulikt fordelt.

Hvis hensikten alene er å sikre samboere den samme muligheten til å overta det tidligere felles hjem som ektefeller med særeie, er den beste ordningen å gjøre dette med arverett og kreditt for den delen av disse verdiene som overstiger arvelodden. Arvelodden til arvingene kan enkelt sikres i boligen, og det vil virke likt med en uskifteordning om utbetalingen først forfaller ved død.

Ønsker man virkelig å forbedre samboeres stilling etter samboers bortgang, bør det ses nærmere på reglene om etterbetaling av lønn, forsikringsrettigheter og pensjonsrettigheter. Ikke minst gjelder dette statens egen pensjonskasse, som overhodet ikke anerkjenner eller tilgodeser samboere. Her er det grunn til å se på en likestilling av ektefeller og samboere.»

Også Oslo byfogdembete har innvendinger mot bruken av begrepet «uskifte»:

«Det kan virke som denne betegnelsen har medført at det etter mønster av uskifteordningen, er foreslått regler som synes mindre heldige. Den eksisterende uskifteordning forutsetter i utgangspunktet fortsatt et ekteskapelig felleseie, og det er hele denne formuesmassen som fortsetter å bestå under gjenlevendes bestyrelse. For samboere foreslås derimot en rett til fortsatt disponering av avdødes aktiva bare av bestemt art, men slik at alle aktiva av denne art anses som en egen formuesmasse, som senere skal skiftes særskilt.

Vi vil reise spørsmål om det ikke hadde vært bedre å se bort fra uskifteordningen og uskifte-terminologien, og heller ta utgangspunkt i en begrenset bruksrett. Da ville man neppe følt det samme behov for regler om forholdet til regulært uskifte; forslagets § 28 c, fjerde og femte punktum, og regler som i §§ 28 d-g ville bli overflødige eller iallfall kunne gjøres langt enklere. Slike regler om bruksrett kunne vel mer naturlig ha vært tilføyet i loven om husstandsfellesskap (som ikke er foreslått endret). Det foreslåtte siste punktum i § 28 c, om at senere erverv kan gå inn i uskifteboet, vil gi grunnlag for tvilsspørsmål i langt større utstrekning enn arveloven § 17, som tydeligvis har tjent som mønster.»

Jussformidlingen mener en uskifteordning for samboere reiser mange problemstillinger, og går imot forslaget i høringsnotatet.

9.3.2 Vilkår for rett til å sitte i uskifte

Barneombudet støtter at det innføres en rett til uskifte der samboerne venter, har eller har hatt felles barn.

Asland/familie- og arverettsgruppen uttaler:

«Uskifteretten skal i motsetning til arveretten være forbeholdt samboere som har, har hatt eller venter barn. Varigheten av samboerskapet skal altså ikke ha betydning for uskifteretten. Bakgrunnen er at man har ment at barnløse samboere kan tilgodese hverandre ved testament. De er ikke hindret av pliktdelsreglene. Dette argumentet rimer ikke helt med den argumentasjon som er brukt for å innføre legalarverett. Departementet antar tydeligvis at samboere uten barn vil være mer påpasselige med å opprette testament enn samboere med barn. Hvis problemet var pliktdelsarven og ikke frykten for at samboerne ikke skulle opprette testament, ville det være tilstrekkelig å innføre en adgang til ved testament å tilgodese hverandre med uskifterett og at uskifteretten går foran eventuelle fellesbarns pliktdel. Ved å bruke barn som avgjørende kriterium slipper man imidlertid også bevisproblemer vedrørende samboerskapets varighet, noe også Regjeringen Bondevik II var inne på i Stortingsmeldingen. Vi er av den oppfatning at det for uskifteretten er viktigere enn for arveretten å ha helt klare kriterier for hvem som er berettiget. Mens arveretten gjelder et begrenset beløp, vil uskifteretten i mange tilfeller omfatte hele eller tilnærmet hele boet. Hensynet til å unngå prosess om uskifteretten er etter vårt syn et viktig argument for at uskifteretten kun bør omfatte samboere som har, har hatt eller venter felles barn. De særlige bånd som uomtvistelig skapes mellom samboere som har felles barn, taler for det mer inngripende arverettslige vernet som retten til uskifte representerer. Videre vil man unngå de støtende resultater man fra tid til annen ser, ved at det er gjenlevende samboers egne barn som krever at mor eller far fraflytter det tidligere felles hjem.»

Jussformidlingen er uenig i at retten til uskifte bare bør gjelde samboere med felles barn, fordi et slikt krav kan virke urimelig overfor barnløse samboere som har levd sammen i mange år:

«I ytterste konsekvens vil det si at fetteres og kusiners rett til arv står sterkere enn den gjenlevendes behov for å sitte i uskifte. Jussformidlingen mener det er uheldig at retten til uskifte bare gjelder overfor de som har eller har hatt felles barn, og ikke overfor øvrige arvinger, slik det gjør for ektefeller. Dette kan skape misforståelser og unødvendige tvister blant de etterlatte.»

9.3.3 Uskifteboet

9.3.3.1 Omfanget av uskifteboet

Barneombudet støtter forslaget om å la uskifteboet omfatte felles bolig og innbo. Barneombudet mener det ikke bør kreves at boligen og innboet er anskaffet under samlivet. Videre går Barneombudet inn for at «innbo» bør omfatte eiendeler av høy verdi.

Den Norske Advokatforening støtter forslaget i høringsnotatet om at uskifteboet skal omfatte felles bolig og innbo, og har enkelte kommentarer til den nærmere avgrensningen. Den Norske Advokatforeningen mener blant annet det bør fremgå av lovteksten at det er innboet i det felles hjemmet som inngår i uskifteboet. Videre synes Den Norske Advokatforening å gå inn for at innbo kan omfattes av uskifteboet også der det har høy verdi. Den Norske Advokatforening vektlegger at uskifteboets omfang kan reguleres i testament, og at hvis den avdøde hadde særkullsbarn, kan deres interesser sikres ved at de må samtykke i uskifte. Det fremholdes dessuten at uskifteretten for ektefeller ikke begrenses til «vanlig innbo» når innboet er i felleseie.

Asland/familie- og arverettsgruppen har en omfattende drøftelse av spørsmålet om uskifteboet bør begrenses til felles bolig og innbo, og peker på flere problemstillinger en slik avgrensning reiser. Før det første viser de til at felles bolig og innbo ofte vil omfatte hele boet, og at en rett til uskifte dermed forskyver balansen mellom den gjenlevende samboeren og den førstavdødes slektninger. Videre anføres det at uskifte med felles bolig og innbo reiser flere bevismessige og rettstekniske problemer. Det kan i praksis være vanskelig å avgjøre hvilke formuesgoder boet omfatter. Det heter i uttalelsen:

«Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om det er hensiktsmessig å avgrense formuesmassen som skal utgjøre uskifteboet til enkelte deler av avdødes formue. Hvis gjenlevende samboer ble gitt rett til å sitte i uskifte med førstavdødes dødsbo, ville dødsboet være et egnet avgrensingskriterium. Man kunne da ta utgangspunkt i de regler som gjelder for uskifte med særeie for å komme frem til delingsbrøken ved et senere skifte. Men en slik alminnelig uskifterett vil gå lenger enn det som er det primære formålet med lovforslaget – å hindre oppsplitting av samboerparets felles økonomi, ved å sikre gjenlevende muligheten til fortsatt å bebo det felles hjem. Mange vil nok oppleve en alminnelig uskifterett for samboere som en for inngripende nyordning.

Man unngår nok enkelte problemer med avgrensingen av hva som er gjenstand for uskifte med formuleringen ’felles innbo’ fremfor ’felles vanlig innbo’ som brukes i ekteskapsloven og husstandsfelleskapsloven. Det fremgår av høringsnotatet at innbo omfatter således antikviteter og kunstverk, selv om det ikke er nødvendig for å beholde hjemmet at dette beholdes uskiftet. Videre uttrykkes det at uskifteretten bør ’omfatte boligens faktiske og normale innbo også der dette har høy verdi’ (s. 28). Man vil allikevel trekke en grense mot ting som er til ’gjenlevendes personlige bruk, som klær, smykker og forskjellige former for hjelpemidler’ (s. 42). Etter vårt syn faller slike eiendeler utenfor allerede ut i fra at det er tale om felles innbo. Da faller personlige ting for både førstavdøde og lengstlevende utenfor. Vi antar også at hobbyutstyr faller utenfor av samme grunn. Selv om man velger formuleringen ’innbo’, vil det oppstå avgrensingsproblemer. Ikke alt som er innenfor husets fire vegger er det naturlig å karakterisere som innbo, men den nærmere grensedragningen mellom innbo og annet løsøre som ikke skal inngå i boet kan være vanskelig å trekke. Kontanter og verdipapirer som er oppbevart i hjemmet kan ikke anses som innbo. Det er heller ikke naturlig alltid å anse kunst og antikviteter som innbo. Hvis det er en samling av kunst og antikviteter som er såpass stor at det ikke bare fyller vegger og gulv i boligen som møbler og utsmykking, men hvor det også lagres i skap, kott, kjellere og loft, er det ikke uten videre naturlig å anse dette som innbo. Det går her en grense mot tilfeller hvor kostbare gjenstander mer har karakter av kapitalplassering enn av innbo.»

Skattedirektoratet, avdeling for innkreving peker på at avgrensningen av hva som skal omfattes av uttrykket «felles bolig og innbo», og dermed uskifteboet, kan bli vanskelig.

Oslo byfogdembete reiser spørsmål om hvorfor uskifteboet skal begrenses til felles bolig og innbo. I de fleste tilfellene vil samboerne ha felles barn, og det kan da være grunn til å la uskifteboet omfatte mer enn bare felles bolig og innbo. Der barna er umyndige, bør samboere ha samme rett til uskifte med fellesbarna som en gjenlevende ektefelle ville hatt. Oslo byfogdembete mener for øvrig at forslaget ikke er konsekvent når det foreslås en begrenset form for uskifte, samtidig som uskifteboet vil omfatte mer enn nødvendig innbo.

Jussformidlingen påpeker at uskifteadgangen vil være illusorisk for samboere som leier bolig. En rett til uskifte som bare omfatter innbo, reiser problemer dersom den gjenlevende må overta ansvar for gjeld. Jussformidlingen mener videre at det i praksis vil være vanskelig å avgjøre hvilke gjenstander som omfattes av uskifteboet.

9.3.3.2 Eiendeler som erverves etter at uskifteboet er opprettet

Asland/familie- og arverettsgruppen mener høringsnotatets forslag om hva som skal inngå i uskifteboet av eiendeler som er ervervet under uskiftet, er vagt formulert. Asland/familie- og arverettsgruppen reiser spørsmål om behandlingen av surrogater, og nevner som eksempel at den gjenlevende samboeren selger boligen, og kjøper en billigere bolig, slik at det blir et overskudd. Skal dette overskuddet inngå i uskifteboet? De nevner at en tilsvarende problemstilling gjelder for ektefeller der (et begrenset) uskifte har grunnlag i samtykke fra andre arvinger. Asland/familie- og arverettsgruppen uttaler videre:

«Det bør vurderes om man ikke bør trekke inn tankegangen bak bestemmelsene i ekteskapsloven § 59 første ledd om skjevdeling og § 49 om ombytting og avkastning av særeie ved utformingen av § 28 c tredje ledd.»

Skattedirektoratet, avdeling for innkreving reiser også spørsmål om hva som skal gjelde i tilfeller der verdier i uskifteboet frigjøres, for eksempel ved salg av en kostbar bolig og flytting til en mindre bolig:

«Slik lovforslaget er utformet synes det ikke å være et krav om at det gjennomføres et skifte av uskifteboet dersom man bytter bolig. Et slikt krav kan heller ikke anses hensiktsmessig, da de samme hensynene som ligger bak muligheten til å sitte i uskifte i mange tilfeller fortsatt vil gjøre seg gjeldende.

Av høringsnotatet avsnitt 9.5.3.2 går det frem at en eventuell verdistigning på de midler man sitter i uskifte med inngår i uskifteboet. Skattedirektoratet antar at en slik verdistigning må fordeles mellom førstavdøde og gjenlevende samboer i samme brøkmessige forhold som da uskifte ble etablert. Den samme løsningen kan også synes naturlig for overskytende midler ved et skifte av bolig.

Uavhengig av spørsmålet om fordeling samboerne imellom, oppstår spørsmålet om hva som skjer med den delen av overskuddet som må regnes å tilhøre førstavdøde. Skal gjenlevende samboer kunne fortsette å sitte i uskifte med disse midlene, eller må det gjennomføres et helt eller delvis skifte? Dersom det gjennomføres et delvis skifte med de overskytende midler, vil lengstlevende kunne ta sin lovbestemte arv etter avdøde og fortsatt sitte i uskiftet bo med det resterende?

Hvis det er slik at det ikke er et krav om at det må gjennomføres et helt eller delvis skifte, betyr det at uskifteboet vil bestå av verdier som ikke er materialisert i form av en bolig eller innbo. Dette gir en fare for at disse midlene sammenblandes med gjenlevendes øvrige formuesmasse og at midlene forbrukes på bekostning av førstavdødes arvinger.»

Jussformidlingen mener regelen om at det den gjenlevende erverver, også skal gå inn i uskifteboet, reiser vanskelige spørsmål i praksis.

Den Norske Advokatforening slutter seg til forslaget om at alt samboeren eier eller blir eier av og som hører naturlig sammen med eiendelene i uskifteboet, går inn i uskifteboet. Etter Den Norske Advokatforeningens syn bør lovteksten presiseres, slik at det blir klart hvordan surrogater skal behandles. Den Norske Advokatforeningen mener et overskudd ved flytting til en billigere bolig bør tilfalle den gjenlevende samboeren.

Finansnæringens Hovedorganisasjon reiser spørsmål om den nærmere behandlingen av en forsikringsutbetaling til samboer. Etter forsikringsavtaleloven § 15-1 vil en forsikringsutbetaling til en gjenlevende ektefelle gå inn i et uskiftebo. Slik forslaget om uskifte for samboere er utformet, mener Finansnæringens Hovedorganisasjon at en forsikringsutbetaling ikke vil gå inn i et uskiftebo som har grunnlag i samboerskap. Høringsinstansen ber departementet vurdere en endring av forsikringsavtaleloven § 15-1.

Den norske dommerforening har i sin høringsuttalelse vist til Justisdepartementets rundskriv G-43/95 der spørsmål knyttet til forsikringsutbetalinger til gjenlevende ektefelle er behandlet. Dommerforeningen mener de spørsmål som oppstår ved uskifte, reiser større problemer for samboere enn for ektefeller.

9.3.3.3 Gjeldsansvaret

Asland/familie- og arverettsgruppen uttaler at bestemmelsene om den gjenlevendes gjeldsansvar virker balanserte og fornuftige, men viser til at en nærmere vurdering vil være avhengig av Skiftelovutvalgets utredning (se kapittel 2.5).

Den Norske Advokatforening støtter – under noe tvil – forslaget i høringsnotatet. Samtidig peker Den Norske Advokatforeningen på at forslaget må ta hensyn til Skiftelovutvalgets utredning. Etter Den Norske Advokatforeningens vurdering er den beste løsningen at gjeldsansvaret begrenses til verdien av det den gjenlevende overtar.

Nettverk for overformynderiene i Norge reiser spørsmål om hvilken dokumentasjon som skal kreves i forbindelse med tingrettens fordeling av gjeld.

Oslo byfogdembete mener utgangspunktet om den gjenlevendes ansvar for gjeld virker lite begrunnet, fordi det som overtas uskiftet, ikke nødvendigvis representerer de største verdiene i boet. Videre uttales det:

«Den foreslåtte adgang til fordeling av gjeldsansvaret er avhengig av at gjenlevende ser risikoen ved unnlatt fordeling, og begjærer fordeling før uskiftet etableres. Gjenlevende må vel ellers ha regress til arvinger som mottar arv, men dette virker uklart. Hvis derimot gjenlevendes rett ble begrenset til en bruksrett, ville det ikke være naturlig å la den medføre gjeldsansvar, men adgangen til å utøve bruksretten måtte være avhengig av at arving/gjenlevende samboer løser forholdet til kreditorer, slik at boet ikke må skiftes for å dekke gjelden.»

Jussformidlingen mener det er uheldig at den gjenlevende samboeren kan bli ansvarlig for gjeld som ikke knytter seg til eiendelene i uskifteboet. Ordningen med at tingretten kan fastsette at den gjenlevende skal være ansvarlig for en forholdsmessig andel, vil etter deres vurdering være prosesskapende.

9.3.3.4 Deling av uskifteboet

Asland/familie- og arverettsgruppen støtter utformingen av forslaget om deling av uskiftebo, og viser til at det er hensiktsmessig å velge samme løsning som den som gjelder for ektefeller som sitter i uskifte med særeiemidler. De foreslår at det klargjøres i loven om det skal tas hensyn til gjelden når eierbrøken beregnes, det vil si om det er brutto- eller nettobrøk som skal beregnes.

Asland/familie- og arverettsgruppen slutter seg til at naturalutleggsreglene i skifteloven bør gjelde, men ber om at det vurderes om samboere bør gis samme fortrinnsrett til bolig og innbo ved et livstidsskifte som det som gjelder for ektefeller.

Den Norske Advokatforening reiser spørsmål om det kan være aktuelt å gi en gjenlevende samboer vederlagskrav ved skifte, for eksempel der pantegjeld på boligen er nedbetalt under uskifteperioden. Den Norske Advokatforeningen peker på at den førstavdødes øvrige arvinger etter omstendighetene kan ha et vederlagskrav etter arveloven § 27. Den Norske Advokatforeningen ber om at vederlagskrav for gjenlevende samboere i forbindelse med skifte av uskifteboet utredes nærmere.

Oslo byfogdembete reiser enkelte spørsmål knyttet til oppgjør av uskifteboet:

«Den foreslåtte § 28 e omhandler tre nokså forskjellige spørsmål på et senere skifte; verdiforholdet (første punktum, jfr. arveloven § 26 annet ledd), hvorvidt det skal regnes arv til gjenlevende (annet punktum, jfr. arveloven § 26 første ledd) og gjenlevendes rett til naturalutlegg (tredje punktum). Siden gjenlevende samboer alltid vil eie iallfall noe av det som etter utkastet overtas i uskifte, vil spørsmålet om verdiforholdet kunne få en helt annen praktisk betydning her enn etter § 26 annet ledd. Videre bemerkes at det ikke kan sees at forslaget gir noe svar på spørsmålet om hva som skal skje hvor gjenlevende har nedbetalt pantegjeld som hvilte på boligen. »

9.3.4 Testasjonsfrihet

De høringsinstanser som uttaler seg, Asland/familie- og arverettsgruppen, Barneombudet og Den Norske Advokatforening, støtter forslaget om at det skal være adgang til å fravike lovens regler om uskifte i testament, både i form av utvidet uskifteadgang og innskrenkninger eller avskjæring av gjenlevende samboers uskifteadgang. Den Norske Advokatforening og Asland/familie- og arverettsgruppen ber om at det presiseres i lovteksten at en utvidet uskifte­adgang går foran livsarvingenes pliktdel.

Barneombudet er opptatt av at den annen part får kunnskap om et testament som innskrenker eller avskjærer uskifteadgangen.

9.3.5 Valg mellom arv og uskifte

Barneombudet støtter forslaget i høringsnotatet om at en gjenlevende samboer må velge mellom arv og uskifte.

Asland/familie- og arverettsgruppen uttaler:

«Det anføres i høringsnotatet (s. 29) at dette er den samme ordning som gjelder for ektefeller. Å si at det er den samme løsning som gjelder for ektefeller er etter vårt syn noe misvisende. Det naturlige sammenligningsgrunnlag er ektefeller med delvis særeie, hvor gjenlevende bare har rett til å sitte i uskifte med felleseiet. I slike tilfeller gjelder den motsatte regel av det som foreslås i § 28 b tredje ledd: Gjenlevende kan sitte i uskifte med felleseiet, mens man tar arv av særeieformuen. I en del tilfeller vil det være et vanskelig valg for lengstlevende å avgjøre hva som er det gunstigste av å arveretten og uskifteretten. Hvis samboerne ikke eide den felles bolig, vil uskifteretten kun omfatte innbo. De blir da en vurdering av om førstavdødes andel av innboet er verdt mer eller mindre enn 4G. En løsning for gjenlevende samboer er naturligvis å benytte naturalutleggsretten etter husstandsfellesskapsloven og benytte arvemidlene til å betale for det som legges ut til henne.»

9.3.6 Plikt til å skifte ved inngåelse av nytt ekteskap eller samboerskap

Barne- og likestillingsdepartementet støtter forslaget om at arvingene etter den førstavdøde gis en rett til å kreve skifte når nytt samboerskap har vart i to år. Barne- og likestillingsdepartementet støtter også forslaget om at uskiftet bo etter en tidligere samboer må skiftes før inngåelse av et nytt ekteskap, og at ekteskapsloven § 8 endres. Barne- og likestillingsdepartementet reiser imidlertid spørsmål om ikke ekteskapsloven § 7 må endres samtidig.

Nettverk for overformynderiene i Norge mener det vil være vanskelig for barn (eventuelt med bistand av setteverge) å følge opp forvaltningen av uskifteboet, herunder vite når retten til uskifte opphører fordi den gjenlevende samboeren inngår nytt samboerskap.

Jussformidlingen mener også at det vil være vanskelig å avgjøre når arvingene kan kreve skifte på grunnlag av at den gjenlevende har etablert nytt samboerskap. Jussformidlingen viser til at de problemene denne regelen reiser, kunne vært løst ved et samboerregister. I løpet av toårsperioden før arvingene kan kreve skifte, kan det dessuten ha oppstått sameie i eiendeler som inngår i uskifteboet.

Den Norske Advokatforening påpeker at regelen om en arvings rett til å kreve skifte ved nytt samboerskap ikke bør gis tilbakevirkende kraft. Den Norske Advokatforeningen mener regelen bør gjelde der en gjenlevende ektefelle har inngått nytt samboerskap etter lovendringens ikrafttredelse.

Den Norske Advokatforeningen ønsker ikke særlige saksbehandlingsregler for de tilfellene der det er spørsmål om å skifte et uskiftebo, før et nytt bo kan overtas uskiftet. Egne saksbehandlings­regler kan vurderes på et senere tidspunkt.

9.4 Departementets vurderinger

9.4.1 Rett til å sitte i uskifte for samboere

Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om rett til uskifte for samboere, og departementet foreslår at samboere med felles barn gis en slik rett i tråd med forslaget i høringsnotatet. Det er i lovforslaget tatt inn regler om uskifte for samboere i arveloven §§ 28 c til 28 g. På bakgrunn av innspill i høringsrunden mener departementet samtidig at det bør foretas enkelte justeringer i forslaget. De viktigste endringene gjelder omfanget av uskifteboet og den nærmere reguleringen av ansvaret for den avdødes gjeld. Departementet har valgt å se disse spørsmålene i sammenheng, se nærmere kapittel 9.4.3.1.

Når det gjelder terminologi, er departementet enig i at uttrykkene «uskifte» og «uskiftebo» ikke er helt dekkende i et samboerforhold. Departementet er enig i at «bruksrett» kanskje kunne vært benyttet med fordel. Samtidig er hensikten med lovforslaget her å etablere en ordning som – så langt det lar seg gjøre – tilsvarer det som gjelder for ektefeller. I tillegg skal det etableres et tingsinnbegrepsbo. Mange av de reglene og prinsippene som gjelder for uskiftebo for ektefeller, vil gjelde tilsvarende. Det vises også til at Skiftelovutvalget i NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning foreslår at det etableres adgang til offentlig skifte ved delingen av formuen ved opphøret av samboerskap. Departementet har derfor – på tross av innvendingene som er fremkommet i høringsrunden – blitt stående ved å benytte begrepene uskifte og uskiftebo.

9.4.2 Vilkår for rett til å sitte i uskifte

Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at det skal gjelde et krav om felles barn for å få rett til å sitte i uskifte. Det foreslås etter dette som et vilkår at samboerne har, har hatt eller venter barn sammen, jf. lovforslaget § 28 c første ledd første punktum. Det vises til begrunnelsen i høringsnotatet, som fremgår av kapittel 9.2.2. Som det også fremgår der, kan det være et spørsmål om det skal være tilstrekkelig for rett til uskifte at samboerne har hatt barn sammen. Som nevnt slår hensynet til barnet eller barna ikke til i slike tilfeller. Samtidig kan det virke urimelig at en gjenlevende samboer ikke skal gis rett til uskifte fordi han eller hun har mistet et barn. Det kan dessuten uansett være hensiktsmessig, så langt det er mulig, å ha samme vilkår for rett til arv som for rett til uskifte. Kravet om felles barn er nærmere kommentert i spesialmerknaden til § 28 b (om rett til arv).

9.4.3 Uskifteboet

9.4.3.1 Omfanget av uskifteboet og ­gjeldsansvaret

I høringsnotatet var det foreslått at retten til å sitte i uskifte etter loven skulle omfatte felles bolig og innbo. Dette vil omfatte de eiendeler den gjenlevende vil ha størst behov for å kunne overta uskiftet. Samtidig ble det i høringsnotatet lagt vekt på at samboerskap ikke bør gi grunnlag for så omfattende rettigheter som et ekteskap med felleseie, og at det dermed ikke kan være aktuelt å gi en samboer rett til å sitte i uskifte med alle de eiendeler den avdøde etterlater seg.

Som det ble pekt på i høringsnotatet, må avgrensningen av uskifteboet ses i sammenheng med ansvaret for gjelden etter den avdøde. Jo flere eiendeler uskifteboet omfatter, i desto større grad er det grunn til å gjøre den gjenlevende samboeren ansvarlig for gjelden.

Høringsnotatets forslag om gjeldsansvar reiser imidlertid vanskelige problemstillinger, og i høringsnotatet ble det understreket at dette var et område hvor det kan være vanskelig å finne frem til hensiktsmessige regler. Flere av høringsinstansene har vært inne på dette. Ut fra en erkjennelse av at den foreslåtte hovedregelen om fordeling av gjeldsansvar kunne slå urimelig ut, ble det i høringsnotatet foreslått en regel om at den gjenlevende samboeren skulle kunne be tingretten fastsette at gjelden i stedet skulle fordeles forholdsmessig. Den gjenlevende vil imidlertid ikke ha noe å tape på å be om at tingretten fastsetter en slik forholdsmessig fordeling. Det vil følgelig alltid lønne seg å be om fordeling av gjeld ved tingretten. Man kan ikke utelukke at dette ville kunne medføre store belastninger på tingrettene. Som det ble pekt på i høringsnotatet, er det også et spørsmål om hvilken virkning en gjeldsfordeling skal ha for den avdødes kreditorer, og det reiser seg spørsmål om muligheter for refinansiering mv.

Departementet har på denne bakgrunnen vurdert alternative måter å regulere gjeldsansvaret på. Det vil være ønskelig at flest mulig saker kan løses uten at tingrettene blir involvert på den måten forslaget i høringsnotatet la opp til.

Etter departementets syn vil det representere en betydelig forenkling med en regel som innebærer at en gjenlevende samboer som ønsker å overta eiendeler i uskifte, samtidig må overta gjeldsansvaret fullt ut. Dette er løsningen for ektefeller, jf. arveloven § 20. Et så omfattende gjeldsansvar er imidlertid ikke rimelig med mindre man gir regler som innebærer at uskifteboet vil omfatte det vesentligste av de eiendeler gjelden normalt relaterer seg til. Gjeldsansvaret bør så vidt mulig korrespondere med eiendelene i uskifteboet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at retten til å sitte i uskifte skal omfatte noe flere eiendeler enn det som var foreslått i høringsnotatet, jf. den foreslåtte bestemmelsen i arveloven § 28 c første ledd første punktum. I tillegg til felles bolig og innbo foreslås det at uskifteboet kan omfatte også bil og fritidseiendom med innbo som tjente til samboernes felles bruk.

Departementet antar at en regel om at bolig, innbo, bil og fritidseiendom kan overtas uskiftet mot at den gjenlevende må overta all gjeld, vil innebære en rimelig løsning for flertallet av samboere som faller inn under de foreslåtte reglene om rett til å sitte i uskifte. Departementet legger til grunn at i de fleste samboerskap vil familiens verdier nettopp ligge i disse eiendelene. Samtidig vil også gjeldsforpliktelsene først og fremst knytte seg til ervervet av slike eiendeler. Lovforslaget vil i disse tilfellene innebære at uskifteretten vil omfatte de viktigste eiendelene i boet, og det virker da ikke urimelig at den gjenlevende også blir ansvarlig for all gjeld, jf. lovforslaget § 28 d.

Departementet vil likevel bemerke at det vil finnes samboerskap hvor den foreslåtte ordningen vil gi en dårlig løsning for den gjenlevende. I tilfeller hvor den avdødes gjeldsforpliktelser i stor grad knytter seg til andre forhold, for eksempel næringsgjeld, kan det være at gjeldsbyrden blir urimelig stor i forhold til verdiene i uskifteboet. Som nevnt er det etter departementets vurdering ikke mulig å finne frem til regler som slår rimelig ut i alle tilfeller. I hvert fall ville en regulering med dette som siktemål måtte bli meget komplisert, uoversiktlig og antakelig vanskelig å håndtere i praksis. Departementet mener det bør være viktigere å finne frem til enkle og praktikable regler som gir en rimelig løsning i flertallet av de tilfeller som omfattes av reglene om uskifterett. I de tilfeller hvor lovens ordning ikke vil innebære en hensiktsmessig løsning for den gjenlevende, vil alternativet være å ikke overta boet uskiftet. Samboerne vil dessuten ha adgang til å regulere arvespørsmål i testament, og kan der finne frem til mer hensiktsmessige løsninger for seg. Se nærmere om dette kapittel 8.4 og 9.4.2.

I bo der det er store verdier som kan overtas uskiftet, og lite gjeld, kan lovforslagets løsning virke urimelig overfor de andre arvingene. Når det gjelder de andre arvingene, må man imidlertid ta i betraktning at uskifteadgangen etter forslaget er betinget av at samboerne har, har hatt eller venter felles barn. I de fleste tilfellene vil det dermed være de felles barna som må vente på arven etter den førstavdøde samboeren. Som nevnt i kapittel 6.2 vil den gjenlevende samboeren og de felles barna vanligvis ha sammenfallende interesser. Barna (eller andre livsarvinger) vil ikke stå i noen annen stilling enn barn av ektefeller med felleseie. Unntaksvis – der samboerne har hatt felles barn – vil det være andre arvinger, for eksempel den avdødes søsken, som må vike for den gjenlevende samboerens uskifterett. Departementet antar imidlertid at det i de fleste tilfeller vil være mest i tråd med den avdødes ønsker at den gjenlevende samboerens interesser prioriteres i et slikt tilfelle. Har man ikke ønske om å prioritere sin samboer på denne måten, er det uansett adgang til å fastsette en annen ordning enn lovens løsning i testament, jf. kapittel 9.4.4.

Når det gjelder eventuelle særkullsbarn etter den avdøde, vil det, i likhet med det som gjelder for ektefeller, være et vilkår for å kunne sitte i uskifte at særkullsbarnet samtykker til dette, jf. lovforslaget § 28 c første ledd tredje punktum. Særkullsbarnets interesser settes dermed foran den gjenlevendes interesser.

I høringsnotatet ble det bedt om synspunkter på særlig verdifullt innbo, eksempelvis kunst og antikviteter. Departementet legger til grunn at særlig verdifulle eiendeler i prinsippet kan omfattes av uskifteboet. Det vises til den nærmere vurderingen av dette spørsmålet i merknaden til arveloven § 28 c.

I Skiftelovutvalgets utredning, NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning, er det foreslått en endring av regelen om den gjenlevende ektefelles ansvar for gjeld (arveloven § 20) når den avdødes bo overtas uskiftet. Forslaget går ut på at dekningsretten for den avdødes kreditorer begrenses til den avdødes formue, jf. utredningen punkt 13.3.4.2 s. 125 flg. og punkt 21.3 s. 283. Dersom denne endringen vedtas, kan det vurderes om en tilsvarende ordning er hensiktsmessig også for samboere som overtar hele eller deler av den avdødes formue i uskifte. Hvordan spørsmålet skal løses i praksis, må vurderes nærmere i den videre oppfølgingen av NOU 2007: 16.

9.4.3.2 Eiendeler som erverves etter at uskifteboet er opprettet

Departementet foreslår i samsvar med forslaget i høringsnotatet at det den gjenlevende erverver som naturlig hører sammen med eiendeler i uskifteboet, skal inngå i boet. I motsatt fall vil uskifteboet etter hvert tæres ned. Under høringen har det vært reist spørsmål om hva som skal gjelde for økonomisk overskudd ved flytting til en rimeligere bolig. Etter departementets syn bør et slikt overskudd inngå i uskifteboet. Rimelighetshensyn taler etter departementets syn for en slik løsning. Reglene ville dessuten bli vanskelige å praktisere dersom prinsippet skulle være at når eiendeler ble solgt, skulle salgssummen eller overskuddet gå ut av uskifteboet. Det vises for øvrig til § 28 c tredje ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

Når det gjelder forsikringsutbetalinger, foreslår departementet en justering av ordlyden i forsikringsavtaleloven § 15-1, se lovforslaget og merknadene til denne paragrafen.

9.4.3.3 Deling av uskifteboet

Departementet viderefører forslaget fra høringsnotatet om hvordan uskifteboet skal deles. Under høringen er det reist spørsmål om det er brutto- eller nettoverdiene som skal danne grunnlag for delingen. Det følger av lovforslaget § 28 e første punktum at når den lengstlevende er død, skal uskifteboet deles i forhold til verdien av hver av samboernes eiendeler i uskifteboet på den tiden uskiftet tok til. På det tidspunktet uskifteboet etableres, skal det med andre ord foretas en vurdering av verdien av det hver av samboerne bringer inn i uskifteboet. Dette vil være nettoverdiene fra hver samboer, det vil si at det beregnes en brøk på grunnlag av den enkelte samboerens eiendeler fratrukket den enkelte samboerens gjeldsforpliktelser. Når den lengstlevende er død, skal uskifteboets nettoverdier fordeles mellom arvinggruppene etter den nevnte brøken. Å ta utgangspunkt i bruttoverdier i denne sammenhengen ville gi lite mening.

Når det gjelder innspillet fra Den Norske Advokatforening om vederlagskrav, vil departementet bemerke at nedbetaling av pantegjeld vil komme den gjenlevendes arvinger (delvis) til gode ved at det er nettoverdiene som skal fordeles mellom arvingene. Departementet viser dessuten også i denne forbindelse til at arvingene etter den førstavdøde og den lengstlevende vanligvis vil være samboernes felles barn. Det synes dermed ikke å være noe stort behov for regler om vederlagskrav.

Når det gjelder naturalutlegg, ble det i høringsnotatet foreslått at skiftelovens regler om ektefeller skulle gjelde, unntatt § 63 andre og tredje ledd. Skifteloven § 63 andre og tredje ledd gjelder en gjenlevende ektefelles rett til å få lagt ut boligeiendom som har tjent til ektefellenes felles bolig, på sin lodd. For samboere er disse spørsmålene løst gjennom husstandsfellesskapsloven.

9.4.4 Testasjonsfrihet

De av høringsinstansene som uttaler seg, støtter forslaget om at loven skal kunne fravikes ved testament. Departementet foreslår en slik adgang i lovforslaget § 28 c første ledd annet punktum og tredje ledd. Det vises til høringsnotatets begrunnelse for lovforslaget som er gjengitt i kapittel 9.2.4.

Når det gjelder innskrenkninger i uskifteadgangen, vil det etter forslaget gjelde et krav om at den gjenlevende må ha fått kunnskap om testamentet. Dette forslaget fikk bred støtte i høringsrunden.

En utvidelse av uskifteadgangen ved testament vil gå foran de felles livsarvingenes pliktdel. Enkelte høringsinstanser har bedt om at dette klargjøres i lovteksten. Departementet viser til lovforslaget § 28 c første ledd annet punktum og spesialmerknaden til bestemmelsen.

9.4.5 Valg mellom arv og uskifte

Departementet foreslår – som i høringsnotatet – at den gjenlevende som overtar boet uskiftet, ikke samtidig kan ta arv etter den avdøde. Dersom det senere skjer et skifte mens den gjenlevende fortsatt er i live, vil den gjenlevende imidlertid ta arv. Det vises til lovforslaget § 28 b tredje ledd og § 28 e annet punktum.

9.4.6 Plikt til å skifte ved inngåelse av nytt ekteskap eller samboerskap

Spørsmålet om skifte ved nytt ekteskap eller samboerskap omfatter følgende situasjoner:

• en gjenlevende samboer i uskifte inngår ekteskap

• en gjenlevende samboer i uskifte etablerer samboerskap

• en gjenlevende ektefelle i uskifte etablerer samboerskap

Tilfeller der en gjenlevende ektefelle i uskifte ønsker å inngå nytt ekteskap, er regulert i ekteskapsloven § 8.

Dersom en gjenlevende samboer i uskifte inngår ekteskap, bør uskifteboet først skiftes. Ved det nye ekteskapet oppstår et formuesfellesskap og partene har gjensidig underholdsplikt. Ekteskapet kan dessuten gi grunnlag for rett til uskifte der en av ektefellene dør. «Kolliderende» uskiftebo bør unngås. Det foreslås etter dette en endring av ekteskapsloven § 8 i tråd med høringsnotatet. Etter innspill fra Barne- og likestillingsdepartementet foreslås også en endring av ekteskapsloven § 7 første ledd bokstav e.

For tilfeller der en gjenlevende samboer som sitter i uskifte, etablerer nytt samboerskap, ble det i høringsnotatet ikke foreslått noen regel om umiddelbar plikt til å skifte. Det ble i stedet foreslått en rett for andre arvinger til å kreve skifte av uskifteboet når det nye samboerskapet har vart i minst to år eller samboerne har, har hatt eller venter barn sammen. De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter dette forslaget. Enkelte av høringsinstansene påpeker imidlertid at det kan være vanskelig for de andre arvingene å vite når toårskravet er oppfylt. Det er også påpekt at det allerede i løpet av de to årene kan ha blitt en sammenblanding av samboernes økonomi, slik at et skifte kompliseres. Departementet er enig i at det kan være vanskelig å vite når toårskravet som utløser rett til å kreve skifte, er oppfylt. Det er på den annen side ikke rimelig å kreve skifte før det nye samboerskapet er etablert og har en viss stabilitet. Når det gjelder fare for sammenblanding av økonomien, vil departementet peke på at dette allerede kan være situasjonen etter gjeldende rett, der en ektefelle i uskifte lever i samboerskap. Departementet går inn for en regel om skifteplikt først når andre arvinger krever det, i tråd med forslaget i høringsnotatet. Det vises til begrunnelsen som det er redegjort for i kapittel 9.2.6 og til forslaget til arveloven § 24 annet ledd nytt annet punktum med merknader.

Situasjonen der en gjenlevende ektefelle i uskifte etablerer nytt samboerskap, bør etter departementets syn reguleres på samme måte som der en gjenlevende samboer sitter i uskifte. De foreslåtte reglene vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett for gjenlevende ektefellers adgang til å etablere samboerskap uten at dette får konsekvenser for uskifteboet etter den avdøde ektefellen. Det er grunn til å anta at noen enker og enkemenn som sitter i uskiftet bo, etablerer samboerskap fremfor ekteskap nettopp for å unngå å måtte skifte. Enkelte høringsinstanser er opptatt av at en slik regel ikke må gis virkning for allerede etablerte samboerskap. Departementet er enig i dette, og foreslår enkelte presiseringer i overgangsreglene.

De foreslåtte reglene innebærer at man ikke uten videre vil ha noen plikt til å avvikle uskifteboet etter en tidligere samboer eller ektefelle ved inngåelse av nytt samboerskap. Som det ble pekt på i høringsnotatet, er det på den bakgrunn behov for regler som hindrer at man kan sitte i to uskiftebo samtidig. Videre er det behov for regler som hindrer at det blir en sammenblanding mellom den avdødes uskiftebo etter en tidligere partner og en ny samboers arverettigheter. Departementet foreslår regler om plikt til å skifte et tidligere uskiftet bo før man tar over et nytt bo uskiftet etter en ny partner i lovforslaget § 28 c annet ledd annet punktum. I bestemmelsens tredje punktum foreslås en regel om at det bare er eiendeler etter den avdøde som er skiftet, som kan tas over uskiftet av den gjenlevende samboeren.