8 Rett til arv etter loven

8.1 Gjeldende rett

Samboere har ingen rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Arverett forutsetter her som ellers i Norden at den avdøde har tilgodesett sin samboer i testament. Testasjonsfriheten er begrenset når testator har livsarvinger, jf. arveloven § 29, som går ut på at to tredeler av formuen etter den avdøde er pliktdelsarv for livsarvingene. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 1 000 000 kroner til hvert av barna eller hvert barns linje. (Men grensen for en fjernere livsarving enn barn er 200 000 kroner for hver enkelt.)

Regler om en gjenlevende ektefelles arverett fremgår av arveloven kapittel II. En gjenlevende ektefelle har etter § 6 som hovedregel krav på en fjerdedel av det den avdøde etterlater seg dersom den avdøde etterlater seg livsarvinger. Minste­arven skal likevel tilsvare fire ganger grunn­beløpet i folketrygden ved dødsfallet. Grunn­beløpet er pr. 1. mai 2008 70 256 kroner. Er de nærmeste slektsarvingene til arvelateren foreldrene eller avkom etter disse, har ektefellen rett til halvparten av arven, men likevel minst seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Har den avdøde ikke slike arvinger, arven ektefellen alt. Ektefellens rett til arv etter loven kan begrenses i testament, men retten til minstearv på fire eller seks ganger grunnbeløpet kan ikke begrenses, jf. arveloven § 7 tredje punktum. Ektefellens arv kan altså fortrenge arv for andre arvinger, inkludert livsarvingenes pliktdelsarv. Dette innebærer en bevisst prioritering av lengstlevende ektefelle på bekostning av den avdødes øvrige arvinger.

8.2 Høringsnotatet

Høringsnotatet fulgte opp forslaget i St.meld. nr. 29 (2002-2003) om å gi gjenlevende samboer rett til minstearv på fire ganger grunnbeløpet. Retten til minstearv ble foreslått å gjelde for gjenlevende samboere som har, har hatt eller venter felles barn med avdøde, eller dersom samboerskapet har vart i minst de siste fem årene før dødsfallet. Arv til en gjenlevende samboer vil gå foran øvrige arvingers rett etter arveloven. Høringsnotatet drøftet de motstridende interessene som gjelder dersom en gjenlevende samboer skal gis arverett:

«Samboeres arverett vil innebære en prioritering på bekostning av andre arvingers arverett, og ved utformingen av forslaget må man veie de ulike interesser mot hverandre. Den mest praktiske interessemotsetningen vil være mellom gjenlevende samboer og den avdødes barn. Fra et lovgivningssynspunkt vil det sentrale spørsmålet være når den formuesmessige tilknytningen mellom samboerne vanligvis er av en slik art at det fremstår som rimelig og rettferdig å prioritere den gjenlevende samboeren foran avdødes øvrige arvinger. Bakgrunnen for kravet etter lovforslaget om minst fem års samboerskap eller felles barn er at samboerskapet da kan regnes som så stabilt og varig at det er rimelig å gi samboerne en rett som ellers bare tilkommer ektefeller. I samboerskap av kortere varighet der det ikke er felles barn, vil det kanskje ikke ha utviklet seg en felles økonomi i samme grad som i langvarige forhold eller forhold med felles barn.»

Departementet uttrykte tvil i høringsnotatet om hvordan kravet om felles barn bør utformes. Det ble som et utgangspunkt lagt til grunn at ordningen bør gjelde par som har, har hatt eller venter barn sammen. Høringsnotatet drøftet særlig kriteriene om at samboerne har hatt barn sammen, eller at de venter barn sammen på det tidspunktet den første av samboerne dør. Det ble lagt vekt på at det kan virke støtende å avskjære rett til arv der samboerne har hatt barn sammen. Videre mente departementet at det kan være rimelig å gi arverett når samboerne venter barn sammen, blant annet av hensyn til barnet.

I høringsnotatet ble det foreslått en adgang til å fravike legalarveretten ved testament:

«Selv om man går inn for at samboere skal ha rett til arv etter hverandre etter loven, er det ikke gitt at en slik arverett skal være obligatorisk. Man kan tenke seg en ordning der det er adgang til ved testament å bestemme at den andre samboeren likevel ikke skal ha den rett til arv som følger av lovens normalordning. En slik lovregulering innebærer at samboere får rett til arv etter hverandre uten å måtte opprette testament. Samtidig gis den enkelte samboer anledning til å bestemme noe annet for arv etter seg dersom dette er mer ønskelig. Bestemmelsen vil i så fall først og fremst ha en praktisk betydning ved at den tar hensyn til det som må antas å være normalsituasjonen for de fleste etablerte samboerforhold: det vil si at samboere rent faktisk ikke oppretter testament til fordel for hverandre selv om de egentlig ville ønske at den andre tilgodeses med arv ved et dødsfall. En slik lovbestemmelse vil med andre ord overføre byrden med å opprette testament fra de samboerparene som ønsker å ha arverett etter hverandre, til de samboere som ikke ønsker å begunstige hverandre med arv.»

Det ble i høringsnotatet pekt på at samboerne ved testament derved kan frata hverandre all arv. For ektefeller gjelder at de uansett har krav på fire eller seks ganger grunnbeløpet, avhengig av om den avdøde har livsarvinger eller ikke. Hensynet til den svakeste parten kunne tilsi at gjenlevende samboere sikres et minimum. Mot dette står hensynet til samboernes rett til å velge. Departementet la vekt på at det bør være mulig å velge en samlivsform som gir partene adgang til å være fullt ut økonomisk selvstendige. Konklusjonen i høringsnotatet ble at departementet under tvil gikk inn for at legalarveretten skal være fravikelig.

Høringsnotatet la i forlengelsen av dette opp til at en som ønsker å innskrenke samboerens rett til arv ved testament, må varsle samboeren om testamentsdisposisjonen for at testamentet skal være gyldig. Kunnskapskravet som gjelder der ektefeller vil innskrenke hverandres arverettigheter, jf. arveloven § 7 første og annet punktum, ble foreslått å gjelde tilsvarende. Det heter i høringsnotatet:

«Rimelighetshensyn taler imidlertid for at den andre parten bør være varslet om en slik testamentsbestemmelse, blant annet for å unngå at den manglende retten til arv kommer som en ubehagelig overraskelse ved dødsfallet, og for at den andre parten kan vurdere å opprette et tilsvarende testament for arv etter seg. Det foreslås derfor en regel tilsvarende arveloven § 7 første og annet punktum om at et testament som fratar en samboer rett til arv, som utgangspunkt bare er gyldig hvis samboeren har fått kunnskap om testamentet.»

8.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser uttaler seg særskilt om forslaget om legalarverett for samboere: Barne- og likestillingsdepartementet, Barneombudet, Den Norske Advokatforening, Den norske dommerforening, Juridisk rådgivning for kvinner, Jussformidlingen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nettverk for overformynderiene i Norge, Norges Bygdekvinnelag, Norsk pensjonistforbund, Oslo Byfogdembete og universitetsstipendiat John Asland (med innspill fra familie- og arverettsgruppen ved Det juridiske fakultet (Universitetet i Oslo).

Om det prinsipielle spørsmålet om gjenlevende samboer skal gis legalarverett, uttrykker Barne- og likestillingsdepartementet, Barneombudet, Den Norske Advokatforening, Likestillings- og diskrimineringsombudet og universitetsstipendiat Asland/familie- og arverettsgruppen støtte til forslaget i høringsnotatet. Disse høringsinstansene støtter også i hovedsak vilkårene for legalarverett. Barneombudet fremholder at det ofte vil være i barnas interesse at gjenlevende mor eller far arver, selv om det økonomisk sett går på bekostning av barna. Samtidig påpekes det at den gjenlevende samboers arverett kan slå uheldig ut for eventuelle særkullsbarn. Etter Barneombudets vurdering er det derfor viktig at arveretten gjøres fravikelig. En samboer kan i testament la særkullsbarnets interesser gå foran samboerens. Barneombudet støtter at det stilles krav om at samboeren får kunnskap om et testament som innskrenker legalarveretten.

Juridisk rådgivning for kvinner, Jussformidlingen og Norges Bygdekvinnelag går imot legalarverett for samboere. Oslo byfogdembete reiser også innvendinger mot forslaget.

Jussformidlingen begrunner sin motstand mot arverett for samboere med at en slik ordning er i strid med samboernes valgfrihet. Jussformidlingen foreslår som en mellomløsning at det kan innføres en enklere godkjennelse av at arv går til gjenlevende samboer, enn det som følger av reglene om testament. Dersom det skal innføres en arverett for samboere, bør ordningen gjøres fravikelig. Jussformidlingen peker videre på at kravet om fem års samboerskap kan reise tvil hos det enkelte samboerpar om det er nødvendig å opprette testament eller ikke.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) mener forslaget strider mot individuell frihet og selvbestemmelsesrett. De peker også på at når arveretten begrenses til fire ganger grunnbeløpet, vil det gi samboerne falsk trygghet. Dersom det skal innføres arverett for samboere, ønsker JURK at kravet om fem års samboerskap må være oppfylt. Felles barn bør ikke alene være nok til å gi en gjenlevende samboer arverett etter førstavdøde. JURK støtter forslaget om at arveretten skal kunne fravikes ved testament, og at den andre samboeren må få kunnskap om testamentet.

Norges Bygdekvinnelag oppgir flere grunner for at de er imot arverett for samboere: samboerskapets uformelle karakter gjør det vanskelig å avgjøre hvem som skal omfattes, intensjonen ved samboerskap er at man ikke skal være bundet av et regelverk, og det er enkelt å gifte seg eller ivareta interessen for arv gjennom testament.

Oslo byfogdembete reiser spørsmål om det er tilstrekkelig grunn til å lovfeste en legalarverett på fire ganger grunnbeløpet. Oslo byfogdembete frykter at mange ikke vil oppfatte hvor begrenset arveretten er. Dersom noen unnlater å opprette testament i den tro at de er godt sikret ved arveloven, kan det oppstå uheldige situasjoner.

Norsk pensjonistforbund uttrykker tvil om det bør etableres legalarverett og anfører at det er en rekke forhold som taler mot slik arverett. Drammen tingrett begrenser uttalelsen til økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget. Den norske dommerforening uttaler seg bare om lovtekniske spørsmål i tilknytning til en legalarverett for gjenlevende samboer, og anser spørsmålet om samboere bør gis arverett, som et politisk spørsmål. Samtidig uttaler Dommerforeningen at forslaget om å knytte arven opp til fire ganger grunnbeløpet synes å etablere en enkel og praktikabel ordning.

De av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget om at arveretten skal kunne fravikes ved testament. Nettverk for overformynderiene i Norge og Juridisk Rådgivning for kvinner understreker at samboerne må kunne reservere seg mot ordningen med arverett for samboere. Også Den Norske Advokatforeningen og Oslo byfogdembete støtter forslaget om å gjøre legalarveretten fravikelig.

Asland/familie- og arverettsgruppen uttaler:

«Vi ser det som prinsipielt viktig at samboerne ikke påtvinges gjensidig arverett. For noen er samboerskap valgt bevisst fremfor ekteskap blant annet for å unngå rettsvirkninger som arv. Trolig utgjør gruppen av samboere som oppfyller kravene i § 28 b første ledd, men som ikke ønsker å tilgodese hverandre med arv en marginal gruppe. Vi mener derfor at det ikke er urimelig å pålegge denne marginale gruppen testamentsbyrden fremfor å legge testamentsbyrden på alle de samboere som ønsker å gi hverandre arverett eller ville ha ønsket det dersom de hadde tatt stilling til spørsmålet.»

Asland/familie- og arverettsgruppen støtter forslaget om at innskrenkninger i arveretten ved testament må komme den andre samboeren til kunnskap for at testamentet skal være gyldig, men reiser spørsmål om en kunnskapsregel etter mønster av arveloven § 7 gir tilstrekkelig vern av den gjenlevende samboers interesser. Dersom varslingen skjer på testators dødsleie, kan det være vanskelig for den gjenlevende å områ seg.

Også Den Norske Advokatforening har innvendinger når det gjelder utformingen av regelen om at en samboer må få kunnskap om et testament som innskrenker vedkommendes legalarverett:

«Det sentrale hensyn bak arvelovens bestemmelser [i arveloven §§ 7 og 57 tredje ledd] og forslagets § 28 b annet ledd, er at den annen part får kunnskap om testamentet. Etter arveloven § 7 og § 57 tredje ledd er det ikke noe krav om formell varsling, og hvordan kunnskapen tilflyter den annen part, er i prinsippet uten betydning. Men i praksis – og særlig av bevismessige årsaker – blir normalt den annen part varslet, noe som for så vidt fremgår indirekte av ordlyden i bestemmelsene. Derfor bør varsling uttrykkelig innføres i loven som et krav.»

8.4 Departementets vurderinger

Departementet ser grunn til å følge opp forslaget i høringsnotatet om at samboere på visse vilkår skal ha rett til arv etter hverandre i kraft av loven. Vilkårene for å regnes som samboere er behandlet i kapittel 7 og i merknadene til § 28 a.

I høringsnotatet var det foreslått at reglene om arverett skulle gjelde for den som hadde vært samboer med den avdøde i minst de siste fem årene før dødsfallet, og for samboer som har, har hatt eller venter barn med den avdøde.

Departementet følger opp forslaget om at felles barn kan gi den gjenlevende samboeren arverett etter loven, opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp. For samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, bærer samboerskapet gjerne preg av å være et livsfellesskap. På den bakgrunn vil det etter departementets syn normalt gi en rimelig løsning at den gjenlevende samboerens interesser til en viss grad prioriteres foran andre arvinger. Det vises her til de mer prinsipielle vurderingene av spørsmålet om arverettigheter for samboere i kapittel 6.2. Forslaget innebærer at samboere med felles barn vil ha rett til arv etter hverandre uten at dette må fastsettes i testament, og at arven vil gå foran livsarvingenes pliktdelsarv, uansett om livsarvingene er felles barn eller avdødes særkullsbarn. Enkelte spørsmål knyttet til vilkåret om felles barn er nærmere behandlet i spesialmerknaden til § 28 b.

Når det gjelder forslaget om at også fem års samboerskap skal kunne gi grunnlag for arv, er departementet mer i tvil. For samboerskap som har vart i fem år eller mer, men der partene ikke har felles barn, antar departementet at det i større grad kan variere i hvilken grad samboerskapet har et slikt preg at det er rimelig å gi samboerne arverett etter hverandre direkte i kraft av loven. I denne gruppen finner man samboerskap der partene er for unge til at det har vært aktuelt med barn, samboerskap som er å anse som livsfellesskap, men der partene av ulike grunner ikke har fått barn sammen, og samboerskap som er etablert i moden – kanskje høy – alder. Etter departementets syn er det for denne gruppen samboerskap i mindre grad enn for samboerskap med felles barn grunnlag for en presumsjon om at partene ville ha ønsket å tilgodese hverandre på bekostning av andre arvinger. For unge samboende kan det være at tilknytningen til foreldrehjemmet fortsatt er så sterk at de vil ønske at arven etter dem skal gå til mor og far. For samboerskap som er etablert i moden alder, vil partene i mange tilfelle ha særkullsbarn fra tidligere forhold, og i så fall kan det godt være at de ikke ønsker at samboerskapet skal medføre at barna taper arverett.

Synspunktet om at arverett for den gjenlevende samboeren normalt vil fremstå som den rimeligste løsningen for partene, og mest i tråd med deres egne ønsker, slår dermed neppe til i samme grad for samboere i denne gruppen som for samboere med felles barn. Det kan tilsi at det ikke bør gis regler som gir samboerne rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Til dette kommer at det kan være uheldig å knytte denne typen rettsvirkninger til et faktisk forhold som kan bære preg av å være noe «som bare skjer». Samboerne har ikke den samme oppfordringen til å være seg bevisst hvilke rettsvirkninger som inntrer som følge av at de har bodd sammen i fem år, som det man kanskje har når man får barn sammen.

Departementet ser det dessuten som et selvstendig poeng at kriteriet for rett til arv etter loven blir det samme som kriteriet for rett til uskifte (der fem års samboerskap ikke er noe alternativ). Som det er påpekt i kapittel 6.2, kan det reises som en innvending mot regler om arverettigheter for samboende at slike regler kan gi inntrykk av at samboerne er bedre sikret gjennom arveloven enn det de egentlig er. Pedagogisk er det imidlertid enklere å få frem hvilke samboere som omfattes av arve­lovens regler, og hvilke samboere som ikke er det, når kriteriene er de samme. Det er enklere å formidle at det bare er samboere med felles barn som har rettigheter etter hverandre i kraft av arveloven, enn det som var forslaget etter høringsnotatet.

Departementet følger etter dette ikke opp forslaget i høringsnotatet om at samboere som har bodd sammen i fem år eller mer, skal ha rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Etter departementets syn gir det i disse tilfellene en rimeligere løsning å overlate til samboerne selv å fastsette i testament om de skal ha arverett etter hverandre.

Fem års samboerskap bør etter departementets syn likevel gi grunnlag for at partene kan fastsette at den gjenlevende samboeren skal prioriteres foran de særskilte livsarvingene opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp. En regel om at arveretten må fastsettes i testament, men at den gjenlevendes arverett i så fall kan gå foran pliktdelsarven, gir en fleksibel regel og mulighet for samboere i denne gruppen til å finne frem til den løsningen som passer best for seg.

Når et slikt testament prioriterer samboeren foran særkullsbarn opp til 4 G, vil det bety at i helt små boer – der avdødes netto formue er mindre enn 4 G – vil samboeren arve alt. Det vil også gi samboeren fremfor særkullsbarn rett til avdødes personlige gjenstander som skriver seg fra tiden før samboerskapet og kanskje fra livsfellesskapet med særkullsbarna, og det selv om gjenstandene bare har affeksjonsverdi. Dette kan nok oppleves hardt for særkullsbarna, som kan miste retten til verdifulle minner om sin avdøde forelder på grunn av samboerskapet. En tolking av den avdøde samboerens testament kan likevel føre til at de har en slik rett i behold. Spørsmålet kommer sterkere på spissen ved nytt ekteskap, hvor den nye ektefellens minstearv på 4 G følger direkte av loven og ikke kan begrenses ved testament, jf. arveloven §§ 6 og 7. Departementet tar derfor sikte på å komme tilbake til dette spørsmålet i samband med oppfølgingen av Skiftelovutvalgets utredning NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning.

En slik adgang til å tilgodese den andre samboeren i testament på bekostning av livsarvingenes pliktdelsarv vil bare ha betydning for samboere med særkullsbarn (og uten felles barn). For samboere uten barn gjelder det ingen begrensninger i testasjonskompetansen, og de kan uavhengig av lovforslaget her sikre hverandre fullt ut ved testament. For samboere med barn setter imidlertid reglene om livsarvingenes pliktdelsarv i dag grenser for hvor langt de kan gå i å tilgodese hverandre i testament.

I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet at arveretten begrenses til fire ganger grunnbeløpet (4 G). Forslaget innebærer at for samboere med felles barn, vil den gjenlevende samboeren ha rett til en arv som tilsvarer 4 G direkte i kraft av loven. Samboere som har bodd sammen i minst fem år, og som ikke har felles barn (men særkullsbarn), vil kunne begunstige hverandre i testament med en arv på opp til 4 G som går foran livsarvingenes pliktdelsarv.

Fire ganger grunnbeløpet tilsvarer minstearven for gjenlevende ektefelle, der ektefellene har felles barn. 4 G utgjør pr. 1. mai 2008 281 024 kroner. Det kan anføres at dette er et nokså beskjedent beløp, og det vil være uheldig om samboere som ellers ville ha opprettet testament, unnlater å gjøre dette fordi de er i den tro at de nå vil være godt sikret gjennom arveloven. Samtidig vil en arv på 4 G være betydelig bedre enn ingenting. Departementet antar dessuten at samboere som ellers ville ha opprettet testament, ofte vil være så bevisste at de vil oppfatte at arveloven bare gir begrensede arverettigheter. Dette forutsetter imidlertid et godt informasjonsarbeid om hva de eventuelle endringene i arveloven innebærer.

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at en samboer i testament kan innskrenke legalarveretten for den annen samboer. Alle høringsinstansene som har uttalt seg om dette, støtter forslaget. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Departementet legger særlig vekt på at partene kan ha ønske om å inngå samboerskap uten at dette skal ha betydning for andre slektningers arverett etter dem.

Departementet foreslår imidlertid – som i høringsnotatet – et krav om at testamentet må ha kommet til samboerens kunnskap for å være gyldig. Til innspillet i høringen om at den gjenlevende kan komme i en vanskelig situasjon hvis samboeren først informerer om testamentet på dødsleiet, vil departementet bemerke at det synes vanskelig å gi en lovteknisk god regel som fanger opp uheldige konsekvenser av en slik handling. Departementet antar dessuten at det vil være nokså sjelden at en samboer vil spekulere i å informere om et testament som begrenser den andre samboerens arverett, først rett før sin egen død. Når det gjelder innspillet fra Den norske Advokatforening om å innføre et krav om varsel, er departementet enig i at det kan være hensiktsmessig å sikre en dokumentasjon om at samboeren har fått kunnskap om testamentet, i hvert fall i de tilfeller der forholdene ligger slik an at det kan tenkes å bli tvist om spørsmålet. Om det etter loven bør stilles formkrav til hvordan den andre samboeren skal informeres, er departementet imidlertid mer i tvil om. En slik endring må i så fall også gjøres i arveloven § 7 første punktum om minstearv for ektefeller. Departementet foreslår i denne omgang ikke å ta inn et krav til hvordan samboeren eller ektefellen skal informeres.

En samboer vil også ha adgang til å utvide gjenlevende samboers arverett ved testament. Men da gjelder begrensningene som følger av reglene om livsarvingenes pliktdelsarv, jf. arveloven § 29.

For øvrig vises til lovforslaget § 28 b og spesialmerknaden til bestemmelsen.