7 Hvem skal regnes som samboere?

7.1 Innledning

Et hovedspørsmål er hvordan samboerbegrepet skal avgrenses. Spørsmålet er med andre ord hvem som skal ha rett til arv og uskifte etter reglene i lovforslaget. Utformingen av en samboerdefinisjon i arveloven kan reise flere spørsmål, blant annet om partene må være myndige, om det skal kreves at de bor i samme husstand eller har samme folkeregistrerte adresse, om det skal kreves aktiv registrering av samboerskap, om de må ha felles økonomi, om begrepet kan omfatte situasjonen der flere enn to lever sammen, om partene må være av forskjellige kjønn, eller om homofile og lesbiske par også skal omfattes, om partenes egen oppfatning skal være et relevant hensyn, og om det er til hinder for å regnes som samboer at man er gift eller registrert partner på en annen kant. Valget av avgrensning av samboerbegrepet kan tenkes å bero på hvilket rettsområde som skal reguleres, og de særlige hensyn som reglene tar sikte på å fremme.

I kapitlet her behandles grunnkravene som må være oppfylt for å kunne regnes som samboere etter lovforslagets regler om rett til arv og uskifte. Tilleggskrav behandles i kapittel 8 og 9.

7.2 Gjeldende rett

En rekke lovregler legger rettsvirkninger til det å være samboer. Det finnes likevel ikke et entydig samboerbegrep eller en alminnelig definisjon i lovgivningen. Avgrensningen av hvem som skal regnes som samboer, varierer fra rettsområde til rettsområde, avhengig av hvilke hensyn reglene skal ivareta.

Spørsmålet om hvem som regnes som samboer i lovgivningen, kan belyses med noen eksempler. Husstandsfellesskapsloven (lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfelleskap opphører) regulerer rettigheter for «to eller flere ugifte personer over 18 år [som] har bodd sammen i en husstand» dersom husstandsfellesskapet har vart i minst to år eller partene har, har hatt eller venter barn sammen, jf. § 1. Dette omfatter alle voksne som bor sammen med noen de ikke er gift med, for eksempel kjærester, søsken, foreldre med voksne barn, venner osv.

Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 4 tredje ledd regulerer fars adgang til å vedgå farskap uten at mor medvirker til vedgåelsen. Regelen gjelder når «sambuarar er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregisteret at dei bur saman». Det følger av forarbeidene at det ikke er meningen å oppstille faste kriterier for hvem som skal regnes som «sambuarar». Derimot er det i Ot.prp. nr. 82 (2003-2004) kapittel 1, s. 1 uttalt at «[d]epartementet [ikke har] villet gå inn for foreldreansvar som en direkte følge av samboerskapet, fordi dette nødvendiggjør en nærmere definisjon av samboerskap og en kontrollordning».

Videre er det uttalt i kap. 8, s. 7:

«Samboerskapets uformelle karakter gjør det vanskeligere å ha oversikt over denne gruppen enn ektepar. Samboerskap kan ikke konstateres med enkle og formelt observerbare kjennetegn slik tilfellet er med ekteskap. I motsetning til hva som gjelder for ektepar, må det bringes på det rene om ugifte foreldre er samboende eller ikke, før felles foreldreansvar for samboere kan utløse rettsvirkninger fullt ut.»

Regler om hvem som skal regnes som samboere etter folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr. 19), følger av § 1-5, der tredje og fjerde ledd lyder:

«Bestemmelsene for ektefeller i denne loven skal også gjelde for to ugifte personer som lever sammen (samboerpar), dersom paret

1. har eller har hatt felles barn, eller

2. tidligere har vært gift med hverandre.

To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt.»

Et avgjørende kriterium er her om partene «lever sammen» i tillegg til krav om felles barn eller tidligere ekteskap.

Arveavgiftsloven (lov 19. juni 1964 nr. 14) § 47 A regner som samboere personer som omfattes av folketrygdloven § 1-5 (se foran), eller «to ugifte personer som bor sammen og har bodd sammen sammenhengende i minst to år i et ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold. Ved beregningen av botid tas med opphold utenfor felles bopel på grunn av utdannelse, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller andre lignende forhold».

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) har regler om fritak fra vitneplikt for personer som står nær en siktet i en straffesak. Straffeprosessloven § 122 annet ledd likestiller «personer som lever eller har levd sammen i et ekteskapslignende forhold» med ektefeller, jf. første ledd. Loven stiller ikke uttrykkelige krav til hvor lenge partene må ha levd sammen på denne måten, men uttrykket «ekteskapslignende forhold» og de hensyn regelen bygger på, tilsier at forholdet må ha hatt en viss varighet og stabilitet. Vurderingen vil være skjønnsmessig, jf. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven (3. utg., Oslo 2001), s. 494: «Det må i alminnelighet kreves at forholdet har vært forholdsvis stabilt en viss periode, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978-79) s. 146-147.» Et par måneders samliv anses ikke nok, jf. Rt. 1985 s. 375.

I tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90 § 22-8 første ledd er en parts «samboer» gitt samme rett til å nekte å gi tilgang til bevis som en ektefelle. Tvisteloven gir ikke noen nærmere definisjon av hvem som regnes som samboer, men bestemmelsen vil også gjelde homofiles samboerforhold, jf. NOU 2001: 32 bind B s. 962.

7.3 Høringsnotatet

Samboerdefinisjonen er drøftet i høringsnotatet punkt 7 og forslaget fremgår av punkt 7.4. Høringsnotatet tok utgangspunkt i Samboerutvalgets drøftelser i NOU 1999: 25, høringsrunden etter denne utredningen og St.meld. nr. 29 (2002-2003).

I høringsnotatet ble det reist en rekke problemstillinger om avgrensningen av samboerbegrepet. Departementet gikk ikke inn for å etablere en felles alminnelig samboerdefinisjon for alle rettsområder, og ga følgende begrunnelse i punkt 7.4:

«Justisdepartementet viser til synspunktet i St. meld. nr. 29 (2002-2003) kap. 7.3 s. 67 om at en fullstendig samordning av samboerbegrepet vil være vanskelig. Det bør derfor fortsatt være slik at samboerdefinisjonene er tilpasset hensynene som gjør seg gjeldende på de enkelte rettsområdene. Samboere er en lite ensartet gruppe, og det kan være gode grunner for en videre definisjon på enkelte områder og en noe snevrere definisjon på andre områder.»

I den nærmere vurderingen av hvilke kriterier som bør være avgjørende ved avgrensningen av samboerbegrepet i arveloven, ble det uttalt samme sted:

«Regler om rett til arv og til å sitte i uskifte innebærer at en gjenlevende samboer prioriteres på bekostning av andre arvinger, og bør baseres på egnede kriterier. Et hovedkriterium ellers i lovverket har vært at forholdet skal være ’ekteskapslignende’. I mandatet til samboerutvalget ble det tatt utgangspunkt i at samboere ’forstås som personer som lever i stabile ekteskapslignende forhold’. Samboerutvalget tok utgangspunktet i at ’samboere [som] lever som par i felles husholdning’ skal omfattes.

Til tross for noe ulike formuleringer er det visse hovedprinsipper som her meisles ut. For det første må det dreie seg om et parforhold. For det andre må paret ha felles husholdning og felles faktisk bosted. For det tredje må det være et samliv som viser eller tar sikte på en viss stabilitet. Alle disse kriteriene kan rommes av begrepet ’ekteskapslignende’.

På arverettens område er det etter departementets syn grunn til å vurdere også mer formelle krav. Slike krav kan være at personene skal være myndige, det vil si over 18 år, og ikke være gift, partner eller samboer med noen annen. Det er større grunn til å ha slike krav som vilkår for rett til arv og uskifte enn i mange andre relasjoner. Det er av betydning å unngå at personer kan ha samtidige retter etter flere personer. Det er for eksempel neppe ønskelig at en person kan ha rett til arv og uskifte etter sin tidligere samboer og sin tidligere ektefelle samtidig.

Departementet foreslår at samboeres rett til arv og uskifte skal være avhengig av at de faktisk lever sammen. Et parforhold hvor partene bor hver for seg (’særboere’), bør altså ikke utløse lovfestet rett til arv eller uskifte. Hvorvidt kravet om faktisk samliv – som i lovforslaget nedenfor kommer til uttrykk ved ordene ’lever sammen’ – er oppfylt, må bero på en alminnelig bevisvurdering. Partenes folkeregistrerte adresse vil være et viktig moment. At partene har felles folkeregistrert adresse, er likevel ikke gjort til et krav etter lovforslaget. Hensynet til klarhet og forutberegnelighet både for partene selv og særlig for ulike tredjeparter kunne riktignok tale for å stille et slikt krav. Men et hensyn som taler mot et slikt krav, er at ikke alle har korrekt folkeregistrert adresse, og at ytterligere andre kanskje ikke har noen interesse i å rette opp en feil eller også ser seg tjent med å være feilregistrert.

Et særlig spørsmål er på hvilket tidspunkt samboerskapet må bestå. Ektefeller har rett til arv eller uskifte selv om paret ikke bor sammen når den første av dem dør. En slik løsning passer ikke for samboere. Det er her nettopp det at partene bor sammen, som er grunnlaget for at den gjenlevende får arverettigheter i den avdødes bo. For at arverettslige rettigheter skal kunne gjøres gjeldende, må samboerne etter lovforslaget her faktisk bo sammen når arven faller, det vil si på det tidspunktet den første av samboerne dør. Et tidligere (avsluttet) samboerforhold kan følgelig ikke gi grunnlag for de arverettigheter som lovforslaget omfatter. Hvorvidt samboerskapet består ved arvefallet, vil bero på en helhetlig vurdering. Vurderingstemaet bør antakelig være om det etter partenes livssituasjon samlet sett er rimelig å anse partene som samboere.

Det neste spørsmålet som reiser seg, er hvorvidt samboerbegrepet bare skal omfatte personer av motsatt kjønn eller også personer av samme kjønn. Når det gjelder gjenlevendes rett til arv og uskifte etter gjeldende rett, er det full likestilling mellom gjenlevende partnere og gjenlevende ektefeller, jf. lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap § 3. Det fremgår også av St. meld. nr. 25 (2000-2001) kap. 3.11 s. 27 Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge at homofile samboere bør inkluderes i det videre arbeidet med oppfølgningen av NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Under stortingsbehandlingen sluttet flertallet i komiteen seg til dette, jf. Innst. S. nr. 254 (2000-2001) s. 25.

På bakgrunn av dette finner Justisdepartementet det naturlig å foreslå at arvelovgivningens samboerdefinisjon omfatter både heterofile og homofile par. Den foreslåtte definisjonen er således ment å være kjønnsnøytral. »

Departementet foreslo en samboerdefinisjon i en ny § 28 a i arveloven.

Høringsnotatet drøftet ikke muligheten for å etablere et samboerregister. Spørsmålet om det bør etableres et samboerregister, ble reist av Samboerutvalget i NOU 1999: 25, se kapittel 12.2 s. 125 flg., men utvalget konkluderte med at det ikke var ønskelig med et slikt register. Konklusjonen ble fulgt opp i St.meld. nr. 29 (2002-2003), jf. kapittel 7.4.3.1 s. 68 og i Stortingets behandling av meldingen.

7.4 Høringsinstansenes syn

7.4.1 Innledning

Følgende høringsinstanser kommenterer den nærmere avgrensningen av samboerbegrepet: Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barneombudet, Domstoladministrasjonen, Drammen tingrett, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Oslo byfogdembete, Skattedirektoratet/Avdeling innkreving, Skattedirektoratet/Sentralkontoret for folkeregistrering, Den norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Jussformidlingen, Norsk pensjonistforbund og Universitetsstipendiat John Asland med innspill fra familie- og arverettsgruppen ved Det juridiske fakultet i Oslo (Asland/familie- og arverettsgruppen).

7.4.2 Om samordning av samboerdefinisjoner på ulike rettsområder

De av høringsinstansene som uttaler seg om en mulig samordning av samboerbegrepet i forskjellige lover, fremmer noe ulike syn.

Universitetsstipendiat John Asland med innspill fra familie- og arverettsgruppen ved Det juridiske fakultet i Oslo mener det ikke er mulig eller ønskelig å etablere en generell samboerdefinisjon som kan gjelde på alle områder der samboerskap tillegges rettsvirkninger. De mener likevel en harmonisering med definisjonen på enkelte andre rettsområder bør vurderes nærmere og nevner arveav­giftsloven § 47 A, folketrygdloven § 1-5 og husstandsfellesskapsloven § 1.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter vurderingen i høringsnotatet om at en fullstendig samordning vil være vanskelig, og at samboerdefinisjonene fortsatt bør tilpasses de hensynene som gjelder på ulike rettsområder.

Finansdepartementet mener det kan være gode grunner til at ulike lover har ulike definisjoner.

Drammen tingrett påpeker at samboerdefinisjonen bør ha samme innhold når det gjelder arv og skifte, forsikringsavtaler og pensjonsrettigheter, og mener at definisjonen bør være enkel.

Finansnæringens Hovedorganisasjon synes å være enig i at det kan være behov for ulike avgrensninger på ulike rettsområder, men savner en gjennomgåelse av samboerdefinisjonene på tilgrensende rettsområder og bakgrunnen for kravene som stilles til samboerskapet. Også Den norske Advokatforening ønsker en vurdering av de ulike definisjonene i enkelte lover, slik at definisjonene kan samordnes i noe større grad enn det som er tilfellet i dag.

7.4.3 Nærmere om hvem som skal regnes som samboere

Flere høringsinstanser kommenterer den nærmere avgrensningen av hvem som skal regnes som samboere. Det synes ikke å være innvendinger mot kravet om at begge samboerne må være over 18 år.

Videre er det få merknader til kravet om at samboerne ikke må være gift, registrert partner eller samboer på annet hold. Asland/familie- og arverettsgruppen reiser imidlertid spørsmål om dette kravet bør gjelde fullt ut. De påpeker for det første at der det er tatt ut legalseparasjon, vil ikke den avdødes gjenlevende ektefelle ha rett til arv eller uskifte, jf. arveloven § 8. Videre pekes det på at der den avdøde ikke har tatt ut separasjon, kan det ramme en gjenlevende samboer hardt om dette medfører at han eller hun mister retten til arv eller uskifte etter sin samboer. Den gjenlevende samboeren kan ikke klandres for at det ikke er tatt ut legalseparasjon. Asland/familie- og arverettsgruppen foreslår imidlertid ikke endringer, fordi det vil være vanskelig å finne en hensiktsmessig regulering, og fordi det dessuten vil gjelde et fåtall tilfeller.

To høringsinstanser, Asland/familie- og arverettsgruppen og Den norske Advokatforening, ønsker en presisering av lovforslaget for å sikre at personer som på grunn av slektskap ikke kan gifte seg, sml. ekteskapsloven § 3, heller ikke kan regnes som samboere etter arveloven.

Flere av høringsinstansene kommenterer kravet om at samboerne «lever saman i eit ekteskapsliknande forhold». Herunder er det flere som har synspunkter på om det bør gjelde et krav om folkeregistrert adresse som vilkår for å regnes som samboer i arvelovens forstand.

Barne- og likestillingsdepartementet støtter de prinsipielle vurderingene og forslaget til avgrensning av samboerbegrepet i høringsnotatet.

Jussformidlingen og Nettverk for overformynderiene i Norge mener samboerdefinisjonen er så skjønnsmessig at det kan være vanskelig å avgjøre i hvert enkelt tilfelle om et forhold faller inn under definisjonen eller ikke. Jussformidlingen peker på at det er behov for klare, avgrensede kriterier, og mener henvisningen til «ekteskapslignende forhold» er dårlig egnet. Høringsinstansen mener at personer som regner seg som samboere, uansett må opprette testament.

Oslo byfogdembete uttaler:

«De problemer som oppstår fordi samboerbegrepet i vanlig tale har et diffust innhold, har man i utkastet forsøkt å løse ved å la rettsvirkningene være avhengige av tilleggsvilkår, knyttet til varighet eller felles barn. Hvor varighetsvilkåret (fem år for arverett og to år for tap av rett til tidligere uskifte) er oppfylt, vil man sjelden være i tvil om at det foreligger et samboerforhold. Dette kan stille seg annerledes hvor for eksempel den ene har bodd hos den annen i kortere tid, hvoretter sistnevnte dør, og gjenlevende deretter oppdager at hun er gravid. Barnet har da arverett etter avdøde, noe den gjenlevende indirekte kan nyte godt av. Hvis hun også skal få selvstendige rettigheter i kraft av samboerskapet, uavhengig av varigheten, synes en nærmere presisering av samboerbegrepet ønskelig.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norsk pensjonistforbund mener at det bør gjelde et krav om at samboerne har samme folkeregistrerte adresse for at kravet om at partene «lever saman i eit ekteskapsliknande forhold» skal anses oppfylt.

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«Registrering av felles adresse i folkeregisteret er behandlet i St.meld. nr. 29 (2002-2003) under punkt 7.4.3.2. Det fremgår der at folkeregisteret er forbedret og at folkeregisteret nå fremstår som ’langt på vei egnet til å kontrollere at par som erklærer at de er samboere faktisk er registrert bosatt på samme adresse’. Videre heter det at ’felles adresse i folkeregisteret gir likevel de beste registeropplysninger om samboerskap. Bevisbyrden vil ligge på samboerne.’

Hensyn som taler mot krav om registrering i folkeregisteret er at ikke alle har korrekt folkeregistrert adresse, eller at vedkommende ser seg tjent med å være feilregistrert. Etter FNHs oppfatning er det ikke slike hensyn som bør være styrende. Det viktigste hensyn ved praktiseringen av reglene vil være å kunne etterprøve at paret faktisk har levet sammen. Det at paret er registrert bosatt på samme adresse vil være en svært enkel måte å vurdere sannsynligheten av at egenerklæringen om samliv er i samsvar med at paret faktisk ’levde sammen’.

Når det gjelder selve bevisvurderingen har forsikringsnæringen mange års erfaring med hensyn til utbetaling av forsikringsytelser til samboer. Det har vært mange tvister rundt samboerbegrepet hvorav flere er behandlet i Forsikringsklagenemnda. Erfaringen er at dersom samboerne ikke hadde felles folkeregistrert adresse, har det vært vanskelig å dokumentere og stadfeste om det har vært et samboerforhold eller hvor lenge samboerforholdet har vart.

Vi mener derfor at det bør være krav om felles folkeregistrert adresse for å unngå unødige og opprivende tvister på dette området. Det vises videre til at departementet i pkt. 7.4 i høringsnotatet foreslår at ’særboere’ ikke skal omfattes av arveretten. Dersom det ikke stilles krav om felles folkeregistrert adresse, mener vi at det vil være vanskelig å skille ut denne gruppen.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon peker for øvrig på at det gjelder en plikt til å melde adresseendring til folkeregistermyndigheten.

Oslo byfogdembete nevner plikten til å melde adresseendring, men tar ikke uttrykkelig stilling til om felles folkeregistrert adresse bør være et vilkår for å anses som samboer.

Jussformidlingen kommenterer ikke spørsmålet om felles folkeregistrert adresse, men fremholder at et samboerregister kunne avhjelpe de problemene som oppstår ved tolkingen av «ekteskapsliknande forhold».

Av de høringsinstansene som uttrykkelig kommenterer spørsmålet om det skal kreves samme folkeregistrerte, adresse går Barne- og likestillingsdepartementet, Skattedirektoratet/sentralkontoret for folkeregistrering, Asland/familie- og arverettsgruppen og Den norske Advokatforening mot et slikt krav.

Barneombudet og Domstoladministrasjonen nevner ikke spørsmålet om folkeregistrert adresse uttrykkelig, men uttaler at de støtter forslaget i høringsnotatet om at det avgjørende bør være om partene faktisk lever sammen.

Asland/familie- og arverettsgruppen uttaler:

«Vi er enige i at det ikke bør være noe absolutt krav for å anses som samboer etter arveloven at man er folkeregisterregistrert på samme adresse. Selv om et slikt krav vil være rettsteknisk enklere å håndtere enn departementets forslag, vil det også by på ulemper. Mennesker som faktisk bor sammen, og som vil ha behov for rett til arv eller uskifte, vil kunne falle utenfor ved et slikt kriterium. Det er bedre at domstolene tar stilling til om det eksisterer et samboerskap ut i fra en bredere vurdering i de tilfeller hvor partene er registrert på forskjellig adresse. Folkeregisteradressen vil nok i en del tilfeller være et tungt argument mot at det eksisterer et samboerforhold. Men det er også lett å tenke seg omstendigheter som kan trekke i en annen retning, for eksempel felles postadresse, vitnemål fra naboer, venner og familie og omstendigheter som hvor partene har hatt det vesentlige av sine personlige eiendeler. Det kan innvendes at manglende flyttemelding er straffbart etter folkeregisterloven og at unnlatelse av å registrere flytting kan være ledd i et forsøk på å unndra skatt (gevinstbeskatning ved boligsalg). Vi mener imidlertid at arveloven ikke er det rette virkemiddel for å straffe brudd på folkeregisterloven og skattelovgivningen.»

Asland/familie- og arverettsgruppen er for øvrig imot etablering av et samboerregister.

Skattedirektoratet/sentralkontoret for folkeregistrering peker på at et krav om folkeregistrering kan føre til flere pro forma eller «taktiske» flyttemeldinger. Samtidig er det etter deres syn ønskelig med strenge krav til dokumentasjon av samboerskapet.

Barne- og likestillingsdepartementet viser til at studenter kan velge om de vil være folkeregistrert i hjemkommunen eller studiekommunen. Stilles det krav om samme folkeregistrerte adresse for å kunne regnes som samboere, vil studentsamboere kunne falle utenfor ordningen.

Flere høringsinstanser, blant andre Den norske Advokatforening, Jussformidlingen og Norsk Pensjonistforbund reiser spørsmål om situasjonen der en av samboerne midlertidig bor utenfor det felles hjemmet.

Norsk Pensjonistforbund mener man fortsatt bør kunne regnes som samboer selv om den ene parten flytter på institusjon.

Den norske Advokatforening påpeker at lovteksten i arveloven her bør samordnes med arveavgiftslovens samboerdefinisjon, se foran i kapittel 7.2.

Når det gjelder spørsmålet om homofile par skal omfattes av reglene om rett til arv og uskifte, er det få av instansene som uttaler seg. Barneombudet, Domstoladministrasjonen og Likestillings- og diskrimineringsombudet fremhever at lovforslaget bør være kjønnsnøytralt, slik at homofile par omfattes av samboerdefinisjonen.

7.5 Departementets vurderinger

Departementet går ikke inn for en generell samordning av ulike samboerdefinisjoner i lovverket. Til det er behovene og hensynene på ulike rettsområder for forskjellige. Samtidig er det god grunn til å vurdere om det på noen områder kan lages definisjoner som er tilpasset hverandre, især på rettsområder som ligger nær opp til hverandre. Enkelte høringsinstanser har fremholdt at arvelovens samboerdefinisjon bør tilpasses definisjonen i arveavgiftsloven. Dette gjelder særlig angivelsen av hvilke momenter som kan vektlegges når det vurderes om partene «lever saman i eit ekteskapsliknande forhold» selv om den ene (eller begge) har midlertidige opphold utenfor det felles hjem. Departementet er enig i at samboerdefinisjonen i lovforslaget her delvis bør tilpasses arveavgiftsloven. Det vises til lovforslaget § 28 a og merknadene til dette.

I lovforslaget opprettholdes kravet om at samboerne må være minst 18 år. Det vises til merknadene til § 28 a for en nærmere begrunnelse.

Departementet går også inn for et krav om at man ikke kan være gift, registrert partner eller samboer på en annen kant. Ekteskapsloven § 4 hindrer inngåelse av ekteskap dersom en av partene allerede er gift eller registrert partner. Det samme gjelder for inngåelse av partnerskap, jf. lov 30. april 1993 nr. 40 § 2 første ledd. Når det gjelder spørsmålet om mulige unntak fra dette utgangspunktet, jf, høringsuttalelsen fra Asland/familie- og arverettsgruppen, er departementet enig i at reelle hensyn kan tale for at man bør kunne regnes som samboer der ektefellene er formelt separert, og den fraseparerte ektefellen ikke kan gjøre arverett gjeldende, jf. arveloven § 8. Samtidig er det ønskelig å gjøre reglene så klare og lite omstendelige som mulig. Departementet viser ellers til at det forhold at den ene samboeren ikke har sørget for skilsmisse fra sin forrige partner, kan være et forhold som taler mot at det nye samboerforholdet har den stabilitet og faste ramme som bør kreves for at samboerne skal ha arverett etter hverandre i kraft av loven. Som det er påpekt av Asland/familie- og arverettsgruppen, må man dessuten kunne legge til grunn at denne situasjonen vil gjelde nokså få tilfeller. Departementet går etter dette ikke inn for at det gjøres unntak fra prinsippet om at partene ikke kan være gift eller registrert partner med en annen.

Under høringen har det vært bedt om at det presiseres at personer som ikke kan gifte seg, jf. ekteskapsloven § 3, heller ikke skal regnes som samboere. Etter departementets syn følger det av en tolkning av begrepet «ekteskapsliknande forhold» at for eksempel søsken ikke kan regnes som samboere. Departementet har likevel tatt inn en presisering av definisjonen i lovforslaget.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig eller ønskelig å stille krav om at samboerne må ha samme folkeregistrerte adresse. Det kan være mange grunner til at samboerne ikke er registrert på samme adresse. Selv om det i utgangspunktet gjelder en plikt til å registrere riktig adresse i folkeregisteret, kan det i gitte situasjoner være grunnlag for en annen folkeregistrert adresse enn det faktiske bostedet. Barne- og likestillingsdepartementet har som eksempel pekt på studenter som lovlig kan ha en annen folkeregistrert adresse enn den adressen de faktisk bor på mens de studerer. Departementet er videre enig i at bortfall av rettigheter etter arveloven ikke er et egnet sanksjonsmiddel mot brudd på plikter etter folkeregisterloven.

I utgangspunktet vil det være den som krever en arverett, som må godtgjøre at han eller hun oppfyller kravene som gjelder for samboerskap. Partenes folkeregistrerte adresse vil rimeligvis være et viktig moment i vurderingen av om den gjenlevende og den avdøde kunne regnes som samboere. Dette innebærer at det vil være i samboernes interesse å sørge for at de har felles folkeregistrert adresse. Dette vil gjøre det enklere å slå fast at samboerforholdet eksisterte, og at det har hatt den nødvendige lengden. I så måte vil en felles folkeregistrert adresse ville kunne virke konfliktforebyggende.

En høringsinstans – Jussformidlingen – har tatt opp spørsmålet om et samboerregister kan avhjelpe de problemene en skjønnsmessig definisjon reiser. Etter departementets vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å etablere et slikt register. Innvendingene mot å kreve at samboerne skal ha samme folkeregistrerte adresse, vil gjelde også for et samboerregister. Etter behandlingen av Samboerutvalgets utredning og stortingsmeldingen synes det dessuten å være liten støtte for etablering av et eget samboerregister.

I høringsnotatet er det lagt til grunn at «ekteskapsliknande forhold» innebærer at partene lever sammen i et stabilt parforhold, og at de må ha felles bosted og husholdning. Innvendingene fra høringsinstansene knytter seg i hovedsak til hvorvidt det skal kreves folkeregistrert adresse, men for øvrig synes det å være enighet om hovedelementene i samboerdefinisjonen. For en nærmere drøftelse av hva som skal regnes som «ekteskapsliknande», vises det til merknadene til § 28 a.

Departementet følger opp forslaget fra høringsnotatet om at samboerskapet må bestå ved den førstavdødes bortgang. Det var lagt til grunn i høringsnotatet at partene kan anses som samboere selv med midlertidige avbrudd i felles bosted, for eksempel på grunn av studier, arbeidsforhold, sykehus- eller institusjonsopphold. Enkelte høringsinstanser har foreslått å presisere dette i lovteksten og samtidig samordne arvelovens definisjon med det som følger av arveavgiftsloven. Departementet er enig i dette og viser til merknadene til § 28 a.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 29 (2002-2003) ble det lagt til grunn at lovarbeidet skulle omfattes homofile samboere. Ingen av høringsinstansene synes å ha innvendinger mot at homofile samboere gis de samme rettighetene som heterofile samboere etter lovforslaget. I departementets lovforslag er det ikke lagt opp til noen forskjell mellom heterofile og homofile samboerskap. Kravet om felles barn, jf. kapittel 8.4 og 9.4.2, innebærer imidlertid at reglene i mindre grad vil være aktuelle for homofile samboere. I den forbindelse vises det likevel til at etter de foreslåtte endringene i bioteknologiloven og barneloven i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) Om lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par) vil også homofile samboere kunne ha felles barn.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 28 a og spesialmerknadene.

7.6 Forslag om endring av samboerdefinisjonen i tvangsfullbyrdelsesloven

I høringsnotatet ble det foreslått en ny samboerdefinisjon i tvangsfullbyrdelsesloven. Bakgrunnen var forslag fremsatt i St.meld. nr. 29 (2002-2003) kapittel 7.5.10 s. 77. I hovedtrekk gikk forslaget ut på å presisere «ekteskapslignende forhold» i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd, slik at samboere med felles barn og samboere som har levd sammen i minst to år, omfattes. Bestemmelsen i § 7-13 tredje ledd angir et utgangspunkt for når en kreditor kan få utlegg for krav mot skyldneren i (en ideell halvpart av) en felles bolig som skyldneren eier sammen med sin ektefelle eller partner.

I høringsrunden har Oslo byfogdembete innvendt at det ikke synes å være behov for å endre ordlyden, fordi § 7-13 tredje ledd er en presumsjonsregel med begrenset rekkevidde:

«I rettspraksis er slått fast at presumsjonsregelen bare gjelder under selve utleggsforretningen. Ved senere tvist om hvorvidt utlegget skal opprettholdes, skal spørsmålet avgjøres på fritt grunnlag, jfr. Retstidende 2005 s. 491, særlig s. 493-494, med henvisning til tidligere avgjørelser. Det er delte meninger om presumsjonen gjelder begge veier, eller om den bare utvider adgangen til å ta utlegg i forhold til hva som ellers ville følge av fri bevisvurdering. Bestemmelsens ordlyd taler for at presumsjonen gjelder begge veier, slik at det ikke er adgang til å ta utlegg for mer enn en halvdel, selv om debitor er registrert eier av det hele, med mindre det allerede er sannsynliggjort at debitor også er reell eier av mer enn en halvdel. Derimot tilsier både reelle hensyn og forholdet til den tidligere regulering at § 7-13 bare tar sikte på å utvide namsmannens adgang til utlegg.»

Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig å klargjøre «ekteskapslignende», selv om regelen i § 7-13 tredje ledd har begrenset rekkevidde. Det fremgår tydeligere når presumsjonsregelen gjelder. Departementet viser også til at forslaget innebærer en kodifisering av den praksis som har utviklet seg. Departementet viderefører derfor forslaget i høringsnotatet.