3 Gjeldende rett

3.1 Historikk

3.1.1 Tilstanden før våpenloven av 1961

Før 1927 hadde man ikke noen lov som samlet ga hjemmel for regulering av inn- og utførsel samt omsetning av våpen, ammunisjon eller sprengstoff. De bestemmelser som gjaldt var gitt til forskjellig tid og med forskjellig hjemmel etterhvert som behovet oppsto. Bestemmelsene ble gitt i form av kongelige resolusjoner og departementsforskrifter.

I skriv av 3. mars 1925 fra Justisdepartementet til Forsvarsdepartementet ble det reist spørsmål om å søke utvirket en særskilt lov som omfattet innførsel og salg m.v. av våpen og ammunisjon. Etter oppdrag fra Forsvarsdepartementet utarbeidet Generalfelttøymesteren et utkast til lov med motiver, og utkastet ble i det vesentligste lagt til grunn for Ot. prp. nr. 56 (1926). Loven av 28. juni 1927 inneholdt bestemmelser om innførsel, utførsel, fremstilling og salg av våpen og ammunisjon samt deler derav.

Etter lovens § 17 skulle søknad om tillatelse til kjøp av våpen være anbefalt av politimyndigheten i det distrikt hvor kjøperen var bosatt. Søknaden ble avgjort av Justisdepartementet ved Den Sivile Våpenkontroll. Ble søknaden innvilget ble det utstedt kjøpetillatelse.

Hverken loven eller forskriftene ga noen rettledning om hvilke krav som kunne stilles til den som søkte om ervervstillatelse. De vilkår som forskriftene satte var bare at ingen skulle få tillatelse til kjøp av mer enn ett våpen av samme art medmindre det forelå tilstrekkelig begrunnelse for at han hadde behov for flere. For å få ervervstillatelse for pistol måtte det foreligge en bevitnelse for at vedkommende var medlem av godkjent pistolklubb. I tillegg var det fastsatt visse retningslinjer.

3.1.2 Våpenloven av 1961

I motsetning til våpenloven av 1927 skulle den nye loven omfatte enhver form for overdragelse og erverv av skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon enten overdrageren var en privatperson eller en godkjent forhandler. Myndighet til å gi kjøpetillatelse ble overført fra Justisdepartementet til den stedlige politimester og det ble i loven fastsatt visse generelle vilkår for å kunne erverve og inneha våpen.

Med den nye loven ble det innført regler om våpenkort. Det ble ansett at ordningen med våpenkort gjorde det mulig å skaffe en oversikt over de våpen som allerede befant seg på private hender, samt at det ville gi muligheter for kontroll med den omsetningen av skytevåpen som foregikk uten mellomkomst av autoriserte forhandlere. Videre anså man at innføringen av våpenkort ville gjøre det lettere for eier eller besitter av våpen å legitimere sin rett til dette og til å kjøpe ammunisjon. Endelig ville ordningen danne gunnlag for en enkel løsning i tilfelle hvor en innehaver av våpen ikke lenger kunne anses skikket. Det ble lagt vekt på at den praktiske gjennomføringen av ordningen med våpenkort skulle skje på en slik måte at ulempene for den alminnelige borger ble så små som mulig. Videre innførte den nye loven regler om utlån og tilbakekalling av våpenkort.

Loven trekker i det vesentlige bare opp retningslinjene for kontrollen, mens detaljbestemmelsene i stor utstrekning fremgår av forskrifter. I loven ble det utformet legaldefinisjoner, bl. a. fremgår det av § 1 hva som skal anses som skytevåpen. I § 5 er det gjort unntak fra lovens regler for visse våpentyper. I tillegg til de våpen som er unntatt etter dagens ordlyd, var opprinnelig følgende våpen unntatt:

• Haglegevær med bare glattborede løp. (Rene hagler, ikke kombivåpen).

• Luft- og fjærgeværer og luft- og fjærpistoler. (Disse ble ansett som leketøy).

Med hjemmel i lovens § 36 ble det for våpeninnehaver satt en frist på 9 måneder fra lovens ikrafttredelse til å søke om våpenkort. Dette gjaldt også våpeneiere som tidligere hadde fått kjøpetillatelse fra Den sivile våpenkontroll. Det ble senere gjennomført våpenamnesti for å få etterregistrert våpen bl. a. fra andre verdenskrig.

3.1.3 Utviklingen etter vedtagelsen av 1961-loven

Ved lov 23. juni 1978 nr. 69 ble det foretatt en del endringer i våpenloven, jfr. Ot. prp. nr. 3 (1977-78) og Innst. O. nr. 19 (1977-78). Det ble bl. a. innført hjemmel til å forby visse typer våpen som ikke anses som skytevåpen, jfr. våpenforskriften del I, bokstav A, pkt 1. Videre ble den generelle aldersgrensen for erverv og besittelse av våpen hevet fra 16 til 18 år. I denne forbindelse vurderte Justisdepartementet å innføre registreringsplikt for hagler samt luft og fjærvåpen, jfr. Ot. prp. nr. 3 (1977-78). Vurderingen ble foretatt på bakgrunn av den store økningen av antall alvorlige forbrytelser hvor våpen var involvert. Forslaget falt igjennom i Stortinget, under henvisning til at man burde se tiden an. Man besluttet likevel å innføre registreringsplikt for magasin- og automathagler, herunder også plikt til å etterregistrere slike våpen som allerede var ervervet.

Ved lovendring av 21. desember 1984 nr. 98, jfr. Ot. prp. nr. 15 (1984-85) og Innst. O. nr. 6 (1984-85), ble § 31 endret ved at det ble gitt hjemmel til å innføre gebyr når det gis tillatelse til erverv av skytevåpen.

Ved en endring i loven av 9. mars 1990, jfr. Ot. prp. nr. 13 (1989-90), Innst. O. nr. 19 (1989-90) og kgl. res. av 24. august 1990 nr. 688, ble det innført registreringsplikt for hagler. Videre fikk Justisdepartementet hjemmel til å regulere i hvilken grad våpenloven skal gjelde for luft- og fjærvåpen. Regelen om registreringsplikt for hagler trådte i kraft fra 1. oktober 1990, men ble ikke gjennomført for hagler ervervet før dette tidspunkt.

Ved kgl. res. av 25. januar 1963 med senere endringer, ble Kongens myndighet til å gi utfyllende regler etter en rekke paragrafer delegert til Justisdepartementet. I medhold av denne delegasjonsfullmakten har Justisdepartementet 25. januar 1963 gitt forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon (våpenforskriften). Våpenforskriften er senere endret en rekke ganger.

3.2 Våpenlovens virkeområde

Våpenloven av 9. juni 1961 nr. 1 regulerer erverv, handel, tilvirking, innførsel og utførsel av våpen, våpendeler og ammunisjon.

Hva som regnes som skytevåpen i lovens forstand er nærmere definert i våpenloven § 1. Skytevåpen som er gjort varig ubrukbare, eller som på grunn av alder eller konstruksjon ikke kan brukes som skytevåpen, eller ikke lett kan omgjøres til å skyte med, er imidlertid særskilt unntatt fra våpenlovens regler.

Våpendeler er definert som låskasser og piper jfr. § 2. Slike våpendeler faller også inn under lovens kontrollregler. Hva som regnes som ammunisjon i våpenlovens forstand er nærmere beskrevet i § 3.

Våpenloven gjelder ikke for våpen, våpendeler eller ammunisjon som er bestemt for eller tilhører Forsvaret eller politiet, jfr. § 4.

I medhold av våpenloven § 5 siste ledd, har Justisdepartementet hjemmel til å bestemme i hvilken utstrekning våpenloven skal gjelde for luft- og fjærgeværer og luft- og fjærpistoler. Departementet har imidlertid ikke benyttet seg av adgangen til å fastsette slike bestemmelser. Etter våpenlovens § 29 femte ledd gjelder imidlertid en 18 års aldersgrense for erverv av luft- og fjærgeværer.

Av § 7 syvende ledd fremgår at departementet har hjemmel til å nedlegge forbud mot å kjøpe eller på annen måte erverve våpen eller liknende som ikke faller inn under § 1. I medhold av denne bestemmelse har departementet nedlagt forbud mot erverv av elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker og batonger, jfr. våpenforskriften av 25. januar 1963 nr. 9722 del I bokstav A.

Etter våpenloven § 1 første ledd bokstav b hvor apparater for utsending av gass blir klassifisert som våpen, foretar Justisdepartementet, etter en forutgående teknisk undersøkelse foretatt av Kriminalpolitisentralen, en grensedragning av hvilke forsvarssprayer som skal regnes som våpen i våpenlovens forstand. I rundskriv G-57/96 har departementet nærmere angitt hvilke forsvarssprayer dette gjelder, og som derved vil vise hvilke sprayer som er underlagt våpenlovens kontrollbestemmelser.

3.3 Krav til erverv av skytevåpen

For å kunne erverve våpen stiller våpenloven krav til søkerens skikkethet, alder og behov. Kravet fremgår av § 7. I forvaltningspraksis er det lagt til grunn at straff for bl. a. vold, uforsiktig omgang med våpen eller annen straffbar handling av mer kvalifiserende art vil være til hinder for å få våpentillatelse. Også andre forhold som f. eks. psykiske lidelser vil kunne diskvalifisere en søker.

Alderskravet er i utgangspunktet 18 år. Loven åpner imidlertid for å dispensere fra dette kravet ned til 16 år. Slik dispensasjon blir etter gjeldende praksis bl. a. gitt til ungdom som er aktive medlemmer av skytterlag. For erverv av pistol og revolver er kravet at søkeren må være fylt 21 år. Her kan det ikke gis dispensasjon fra alderskravet.

Endelig stiller våpenloven opp et krav om behov for skytevåpen. Det mest praktiske er øvelses- og konkurranseskyting, samt jakt.

Forvaltningspraksis for erverv av skytevåpen er samlet i Justisdepartementets rundskriv G-126/92 av 15. september 1992.

3.4 Oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon

Våpenloven inneholder selv ingen bestemmelser om oppbevaring av skytevåpen. I medhold av våpenlovens § 29 fjerde ledd er det imidlertid fastsatt regler for oppbevaring av skytevåpen hos h.h.v. autoriserte forhandlere og hos private.

Det fremgår av våpenforskriften del III, bokstav E, pkt. 23 at den som har bevilling til å drive handel med skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon plikter å oppbevare alle skytevåpen (våpendeler) og ammunisjon i godkjent lager som er sikret med dirkefri lås.

Forhandlere kan med politiets tillatelse oppbevare et bestemt antall skytevåpen i butikkens lokaler i den tid på dagen forretningen er åpen. Med politiets tillatelse kan det også stilles ut et bestemt antall skytevåpen i forretningens vinduer mens forretningen er åpen. Er det truffet særlige tiltak for å hindre tyveri, kan det med politiets tillatelse også stilles ut skytevåpen i forretningens vinduer når forretningen er stengt. Politiet kan gi tillatelse til at et bestemt antall patroner oppbevares i forhandlers butikklokaler.

Politiet fører kontroll med at forhandlerne oppbevarer skytevåpen og ammunisjon i samsvar med de bestemmelser som til enhver tid gjelder om dette.

Regler om oppbevaring av private våpen er inntatt i våpenforskriften del VI. Etter hovedregelen skal den som innehar skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon sørge for å oppbevare gjenstandene slik at uvedkommende ikke får adgang til dem.

Oppbevares våpen i bebodd bolig, hytte e. l., skal boligen, hytta e. l. være forsvarlig avlåst ved kortvarig fravær, om ikke våpenet eller en vital del av dette oppbevares under særskilt lås. Når våpen oppbevares i ubebodd hytte, hus e. l., som ikke er våpeneiers eller våpeninnehavers bolig, skal en vital del fjernes fra våpenet. Delen må ikke oppbevares i hytta, huset e. l. Når våpen oppbevares i våpeneiers eller våpeninnehavers bolig skal en vital del av våpenet fjernes og oppbevares under særskilt lås ved langvarig fravær. Vanlige ferier regnes i denne sammenheng som langvarig fravær. Våpenets magasin regnes ikke som en vital del av våpenet.

Ammunisjon skal alltid oppbevares under særskilt lås, adskilt fra våpen. Ammunisjon skal ikke oppbevares i ubebodd hytte, hus e. l.

Politiet kan gi særlige pålegg om oppbevaring av våpensamlinger.

For skytterlags oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon kan politimesteren i særlige tilfelle dispensere fra ovennevnte bestemmelser. Det kan likevel ikke dispenseres fra bestemmelsen om at skytevåpen, våpendeler og ammunisjon skal oppbevares slik at ingen får adgang til dem.

Politiet kan bestemme at våpen, våpendeler eller ammunisjon som befinner seg i et døds- eller konkursbo inntil videre skal oppbevares hos politiet, eller den som politiet bestemmer.

Det er ikke gitt regler om politiets kontroll med oppbevaring av skytevåpen i private hjem.

3.5 Utlån av våpen

Dersom det ikke er satt begrensninger i våpentillatelsen etter våpenloven § 8 første ledd, kan den som har våpenkort overlate gevær til annen person i inntil 4 uker, jfr. våpenloven § 11 første ledd. Utlån kan ikke skje til en som som tidligere har fått sitt våpenkort tilbakekalt, eller er blitt nektet å eie eller inneha skytevåpen. Videre er det forutsatt at låntakeren er skikket til å ha skytevåpen.

Den som låner skytevåpenet må ikke være under lovens minstealder, d.v.s. 16 år, jfr. våpenloven § 7 fjerde ledd. Dersom låntakeren er umyndig må vedkommende ha samtykke fra en verge. I følge våpenloven § 29 annet ledd kan imidlertid våpenet lånes ut til en person under 18 år, til kortvarig bruk under forsvarlig tilsyn, forutsatt at foreldrene eller den som har omsorgen for vedkommende samtykker i det.

Utlånsretten når det gjelder revolver eller pistol er sterkt begrenset. Utlån fra privatperson kan bare skje i forbindelse med tilvirkning, handel, reparasjon eller annen virksomhet. «Annen virksomhet» vil være andre situasjoner som kan likestilles med ovenstående. Som nevnt foran må låntakeren være over 21 år og det er ingen dispensasjonsadgang fra aldersgrensen.

Skytterlag eller skytterorganisasjon kan låne ut gevær til sine medlemmer, jfr våpenforskriften del I, bokstav F, pkt. 30. På skytebane kan det lånes ut til medlemmer som ikke har fylt 18 år. Utenfor skytebane kan det ikke lånes ut til personer under 18 år med mindre låntakeren er under forsvarlig tilsyn og den som har omsorgen for vedkommende har samtykket i det. Medlemmer over 18 år kan låne gevær fra skytterlaget i inntil 1 år. Forutsetningen er at vedkommende antas å være kvalifisert til å erverve skytevåpen.

Ved utlån av pistol eller revolver er reglene langt strengere. Et skytterlag kan bare låne ut pistol eller revolver til sine medlemmer på skytebanen til bruk den aktuelle dag. Det er en forutsetning for utlånet at vedkommende har fylt 18 år. Dersom utlånet skjer til kortvarig bruk under forsvarlig tilsyn og foreldrene har samtykket til det, vil skytterlaget også kunne låne ut pistol eller revolver til person under 18 år, jfr. våpenloven § 29 annet ledd. Til bruk for andre enn skytterlagets medlemmer kan utlån bare foretas til person over 21 år og i forbindelse med handel, reparasjon eller annen virksomhet.

3.6 Transport og forsendelse av våpen og ammunisjon

Etter våpenforskriftene skal skytevåpen under transport være tomt for ammunisjon og skytevåpen og ammunisjon skal være under tilsyn.

Transporteres våpenet som reisegods eller postforsendelse må en vital del fjernes, eller våpenet sikres på annen måte slik at det ikke kan brukes.

Medtas våpen i motorvogn skal det være pakket i futteral eller på annen måte være anbragt slik at det ikke er lett tilgjengelig. Dersom våpenet er under stadig tilsyn kan det oppbevares udelt. Forlates motorvognen skal en vital del tas ut og medbringes. Våpenets hoveddel og ammunisjon kan etterlates innelåst dersom det skjules på en forsvarlig måte.

3.7 Bæring av våpen på offentlig sted

Det finnes ingen bestemmelse i dag som direkte forbyr bæring av våpen på offentlig sted. Ved lov av 11. juni 1993 nr. 79 fikk straffeloven en ny bestemmelse § 352 a som hjemler straff for den som forsettlig eller grovt uaktsomt på offentlig sted bærer kniv eller liknende redskap. Bestemmelsen rammer ikke kniv eller annet redskap som brukes eller bæres i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.

Enkelte lokale politivedtekter inneholder forbud mot å bære ladd våpen på offentlig sted.

3.8 Straff etter våpenloven

Overtredelse av våpenloven er i dag en forseelse, og straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Politiet kan med dagens strafferamme ikke pågripe eller varetektsfengsle overtredere med hjemmel i straffeprosessloven § 171. Den strafferettslige reaksjonen på overtredelse er i all hovedsak bøter.

3.9 Tilbakekall av våpenkort

Dersom innehaveren av et våpenkort ikke lenger fyller kravet til edruelighet eller pålitelighet, eller dersom han av særlige grunner kan anses som uskikket til å ha skytevåpen, kan politiet tilbakekalle våpenkortet etter våpenloven § 10 første ledd. Våpenkortet kan også tilbakekalles dersom vedkommende ikke lenger har et behov eller annen rimelig grunn til å ha skytevåpen, jfr. våpenloven § 10 annet ledd. Når betingelsene for tilbakekall av våpenkortet foreligger, kan politimesteren etter § 10 fjerde ledd også kreve at vedkommende innleverer såkalte ikke-registreringspliktige skytevåpen som nevnt i våpenloven § 5.

Dersom våpenkortet blir tilbakekalt innebærer dette at våpnene straks må leveres til politiet, jfr. våpenloven § 10 tredje ledd. Sammen med et vedtak om å tilbakekalle våpenkortet, kan politiet etter § 10 femte ledd bestemme at innehaveren i fremtiden ikke kan eie eller inneha registreringsfrie våpen som er nevnt i våpenloven § 5.

Det sentrale skjønnstema ved tilbakekall av våpenkortet er innholdsmessig det samme som for å gi tillatelse. Det mest praktiske grunnlag for tilbakekall er at vedkommende blir domfelt for en straffbar handling.