7 Generelle kommentarer til lovutkastet

7.1 Innledning

Ved vurderingen av hvilke endringer det er behov for å gjennomføre i våpenloven, har Justisdepartementet lagt vekt på å bedre lovens kontrollsystem for i størst mulig utstrekning å sikre seg at de som har tillatelse til å inneha skytevåpen, er skikket til dette. Dette gjelder både behandlingen av den enkelte våpensøknad, kontrollordninger som fanger opp endringer i livssituasjonen, og kontroll med oppbevaring av skytevåpen slik at disse ikke kommer i urettmessige hender. Justisdepartementet legger imidlertid bare opp til nye kontrollordninger som antas å ha nevneverdig effekt i forhold til de formål kontrollordningene er ment å ivareta. Dernest har Justisdepartementet lagt vekt på å få en straffebestemmelse som fanger opp den mest alvorlige omgang med skytevåpen.

7.2 Lovens rekkevidde m.v.

Våpenloven regulerer i utgangspunktet skytevåpen og ammunisjon, men lovens fullmaktsbestemmelser åpner for at man også kan regulere omsetningen av andre typer våpen. Dette er bl. a. gjort med hensyn til springkniv og slosshansker. Justisdepartementet har i utgangspunktet ikke sett noe behov for vesentlige endringer i det som skal være lovens virkeområder.

Våpenlovutvalget har imidlertid vist til at Schengenkonvensjonens art. 78 pkt. 2 bestemmer at låskasser, magasin og piper til skytevåpen skal omfattes av de samme bestemmelser som skytevåpenet selv.

Utvalget foreslår at våpenloven § 2, som i dag bare omfatter låskasser og piper, endres ved at begrepet magasin tas inn i bestemmelsen.

En rekke høringsinstanser har gjort gjeldende at en endring av § 2 som medfører registeringsplikt for magasiner vil være særdeles upraktisk. Årsaken til dette er at magasiner anses som en forbruksgjenstand som til vanlig ikke er særskilt nummerert.

Justisdepartementet er i utgangspunktet enig i de synspunkter som er kommet til uttrykk i høringsrunden, og antar også at en eventuell kontroll med andre våpendeler, så som magasiner, ikke nødvendigvis må innebære en registrering av slike våpendeler. Derimot ser man behovet for å supplere fullmaktsbestemmelsene, og foreslår at våpenloven § 2 får et nytt annet ledd som gir fullmakt for Kongen til å bestemme at også andre deler av våpen enn de som er definert som våpendeler i § 2, helt eller delvis skal omfattes av våpenlovens kontrollsystem. Her er det behov for å møte såvel teknologisk utvikling som å kunne etablere kontrollregler som er i samsvar med regler i andre land, eventuelt for å tilfredsstille krav etter internasjonale avtaler. Ved en slik bestemmelse vil man bl. a. kunne bestemme at erverv av særskilte deler til skytevåpen, som magasiner, krever politiets tillatelse, uten at kravet til tillatelse innebærer registerering på tilsvarende måte som våpenets hovedel. På denne måten vil man også ha tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne imøtekomme krav fastsatt i internasjonale overenskomster, som f. eks. Schengen-konvensjonen art. 78 pkt. 2.

Utvalget har videre pekt på at det i dag eksisterer flere våpen- og ammunisjonstyper som ikke dekker noe legitimt behov. Utvalget går inn for at det i sin allminnelighet blir forbudt og erverve, eie og inneha slike gjenstander.

Våpen- og ammunisjonstyper som utvalget i første rekke mener bør rammes av et slikt forbud, er våpen som er kamuflert som andre gjenstander og ammunisjonstyper, som håndgranater, bomber, raketter, miner, lys,- brann- og giftgassbokser.

Utvalget foreslår at det opprettes en hjemmelsbestemmelse i våpenloven som gir Justisdepartementet fullmakt til å bestemme at det skal være forbudt å importere, omsette eller eie visse typer våpen og ammunisjon.

De fleste høringsinstansene har ikke uttalt seg om dette, men enkelte har påpekt at det ved forbud mot enkelte typer ammunisjon bør åpnes for dispensasjon for samlere.

Justisdepartementet slutter seg til utvalget og foreslår en ny § 6 a om at Kongen kan bestemme at det skal være forbudt å importere, omsette eller eie enkelte typer våpen eller ammunisjon. Ved dette vil man ha en mulighet til å fjerne våpen eller ammunisjonstyper fra markedet som åpenbart ikke tjener noe fornuftig formål, men som kan utgjøre helt spesielle risikomomenter. Her er det også behov for regler som raskt kan møte forsøk på å introdusere nye produkter i Norge. Ved en slik bestemmelse vil man ha den tilstrekkelige fleksibilitet til f. eks. uttrykkelig å forby våpentyper som representerer spesielle farer eller skaper utrygghet, uten at de dekker noe fornuftig behov. Det samme gjelder også enkelte typer ammunisjon som anses som spesielt farlig uten å dekke noe legalt formål. Spørsmålet om eventuell dispensasjon fra et forbud må vurderes nærmere ved utformingen av forskriftene.

Justisdepartementet foreslår videre at § 6 a gis en ordlyd som omfatter våpen eller lignende som ikke faller inn under § 1. Det materielle innhold av en slik bestemmelse omfattes i dag av nåværende § 7 siste ledd og § 8 annet ledd som etter dette kan oppheves.

7.3 Tillatelse til å inneha skytevåpen - Tilbakekall

7.3.1 Vandelskravene

Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå endringer i våpenlovens krav til søkerens vandel og edruelighet.

Høringsinstansene har sluttet seg til dette.

Justisdepartementetlegger til grunn at det er bred enighet om ikke å gjøre endringer i kravet i våpenloven § 7 tredje ledd til skikkethet, pålitelighet og edruelighet for erverv av kontrollpliktige skytevåpen.

Justisdepartementeter enig i at bestemmelsen fungerer tilfredsstillende og finner ikke grunnlag for å foreslå endringer.

7.3.2 Behovsgrunner

Utvalget har ikke funnet noen grunn til å foreslå innskjerpinger hva angår behovsgrunner ved erverv av skytevåpen, utover å foreslå at det ved erverv av gevær til øvelses- og konkurranseskyting, på lik linje med erverv av pistol og revolver, stilles krav om 6 måneders aktivt medlemsskap i skytterlag før ervervstillatelse kan gis. Forslaget er fremsatt under henvisning til ønske om å sikre en våpensøkers seriøsitet ved tilknytning til et skytterlag, samt hensynet til et klarere og mer oversiktlig regelverk. Utvalget foreslår bestemmelsen tatt inn i våpenforskriften.

Høringsinstansene har sluttet seg til at det ikke er påkrevet med endringer i våpenlovens krav til behov, og flere er enig i utvalgets forslag om en felles regel om 6 måneders aktivt medlemsskap i skytterlag for erverv av alle typer skytevåpen, herunder også rifler og hagler.

Justisdepartementetslutter seg til at det ikke er behov for å endre kravet i våpenloven § 7 tredje ledd om at den som skal erverve skytevåpen må ha «behov eller annen rimelig grunn».

Justisdepartementethar imidlertid merket seg utvalgets forslag om å endre våpenforskriften med krav om 6 måneders aktivt medlemskap i skytterlag for erverv av alle typer skytevåpen. Justisdepartementet vil vurdere dette i forbindelse med endring av våpenforskriften.

7.3.3 Alder

Utvalget har delt seg i to ulike syn når det gjelder den alminnelige aldersgrense for å erverve skytevåpen. Tre av utvalgsmedlemmene, Siri S. Frigaard, Roger Andresen og Marianne Børseth, foreslår å heve aldersgrensen for erverv av hagler og rifler til 21 år. Disse medlemmer viser til en del tragiske hendelser med skytevåpen hvor unge mennesker har vært involvert. Etter disse medlemmers vurdering er det langt større fare for at modenheten ikke i tilstrekkelig grad er tilstede hos en 18-åring. Risikoen for uvettig bruk, ubetenksomhet o. l. vil derfor være langt større hos en 18-åring enn en 21-åring.

De øvrige tre av utvalgets medlemmer, Tom Brunsell, Unni Nicolaysen og Magnar Aukrust, mener hovedregelen i våpenloven om aldersgrense for erverv av skytevåpen på 18 år bør beholdes. Disse medlemmer har vist til at myndighetsalderen i Norge er 18 år og at man bør legge til grunn at ungdom på dette alderstrinnet har den nødvendige modenhet og ansvarsbevissthet som kreves for å erverve skytevåpen. De har også vist til at aldersgrensen for den alminnelige verneplikt er 18 år og til at de 18-åringer som i dag innvilges ervervstillatelse i det alt vesentlige er engasjert enten i jakt eller konkurranseskyting og erfaringsmessig har vist seg å være ansvarlige personer.

Utvalget er enstemmig i at aldersbestemmelsen for pistol og revolver på 21 år bør beholdes, men foreslår at regelen som i dag finnes i kgl. res. av 25. januar 1963 nr 17 del II, tas inn i våpenloven § 7 fjerde ledd, nytt 3 punktum. Dagens 3 punktum foreslås opphevet.

Høringsinstansene har i det vesentligste gått inn for å opprettholde den alminnelige aldersgrense på 18 år for å kunne erverve skytevåpen. Enkelte av høringsinstansene har foreslått at man fremfor å heve den alminnelige aldersgrense, opphever dispensasjonsadgangen for personer ned til fylte 16 år.

Politimesteren i Asker og Bærum mener at aldersgrensen for erverv av hagle og rifle bør heves til 21 år og viser til at 18- og 19-åringers behov for å eie slike våpen bør ha underordnet betydning i forhold til det skadepotensiale våpenet representerer. Politimesteren i Stavanger kan på sin side vanskelig se at det vil oppnås noen kriminalitetsforebyggende effekt ved å heve den alminnelige aldersgrense for erverv av skytevåpen til 21 år. Politimesteren i Troms uttaler at dagens aldersgrense på 18 år for erverv av hagle og rifle foreslås opprettholdt, men at dispensasjonsadgangen med hensyn til å erverve våpen etter fylte 16 år oppheves. Politimesteren i Bergen har en tilsvarende uttalelse om aldersgrensen og dispensasjonsadgangen.

Justisdepartementet slutter seg til at den alminnelige aldersgrensen på 18 år bør opprettholdes, og viser til den begrunnelse som er gitt av den delen av utvalget som gikk inn for dette. En hevning av den alminnelige aldersgrensen til 21 år vil kunne legge store begrensninger på skytteraktiviteten til seriøse og aktive skyttere mellom 18 og 21 år, og således på negativ måte redusere rekrutteringen til skyttersporten. Det foreligger heller ikke noe erfaringsmateriale som tyder på at någjeldende aldersgrense er for lav.

Justisdepartementet foreslår videre at muligheten for å dispensere ned til 16 år innstrammes ved at det bare unntaksvis og i særskilte tilfelle kan gis slik dispensasjon. Videre bør det være en forutsetning at våpenet kan oppbevares av verge eller annen person som fyller de alminnelige krav til tillatelse.

Justisdepartementet er enig i opprettholdelsen av aldersbestemmelsen på 21 år for pistol og revolver uten mulighet for dispensasjon, og slutter seg til forslaget om at regelen, som i dag finnes i kgl. res. av 25. januar 1963 nr. 17 del II, tas inn i våpenloven. Hjemmelsbestemmelsen for nevnte kgl. res. er våpenloven § 7 fjerde ledd tredje punktum som bestemmer at Kongen for bestemte arter av skytevåpen og våpendeler kan fastsette høyere aldersgrense, likevel ikke over 21 år. Justisdepartementet foreslår å beholde fullmaktsbestemmelsen i våpenloven slik at man sikrer tilstrekkelig fleksibilitet dersom det skulle bli påkrevet med høyere aldersgrense enn 18 år også for andre typer av skytevåpen enn revolvere og pistoler.

7.3.4 Tilbakekall av våpenkort

Utvalget påpeker at erfaring har vist at politidistriktene ikke fører lik praksis for tilbakekall av våpenkort. Utvalget går derfor inn for en mer synliggjøring av politiets plikt til tilbakekall. Utvalget mener formuleringen «Politimesteren kan tilbakekalle ...» i våpenloven § 10 første ledd bør endres til «Politimesteren skal tilbakekalle...» for på denne måten å gi et signal om at visse endringer i en persons livsførsel fører til en plikt for politiet til å tilbakekalle våpenkortet.

De fleste høringsinstansene uttalte at de ikke så tilstrekkelig behov for en slik endring.

Justisdepartementetforeslår en endring av § 10 første ledd ved at formuleringen «Politimesteren kan tilbakekalle ...» endres til «Politimesteren skal tilbakekalle...». Justisdepartementet mener det er av betydning å tilkjenngi en plikt for politiet til å tilbakekalle våpenkortet der vedkommende ikke lenger er edruelig, pålitelig eller av andre grunner usikket til å ha våpenkort. Det vil for øvrig bero på et skjønn hvorvidt lovens vilkår for tilbakekall; manglende edruelighet, pålitelighet eller skikkethet, er til stede. Instrukser og rundskriv gitt av Justisdepartementet om vurderingen av edruelighet og skikkethet vil være egnede virkemiddel til å forhindre eventuell forskjellsbehandling ved utøvelsen av skjønnet.

7.3.5 Tidsbegrensede våpentillatelser

En våpeneiers vandel, edruelighet og behovsgrunner kan endre seg over tid, og utvalget har derfor vurdert om det bør innføres en regelmessig etterprøvning av om en person fortsatt er skikket til og har behov for å inneha skytevåpen.

Utvalgets flertall, Tom Brunsell, Unni Nicolaysen, Siri S. Frigaard, Roger Andresen og Marianne Børseth, anser det som en svakhet ved dagens regelverk at det hverken i lov eller forskrift er fastsatt noen systematisk eller periodisk plikt for politiet til å etterprøve om vilkårene fortsatt er til stede for å inneha skytevåpen, og går inn for en ordning med tidsbegrensede ervervstillatelser. Våpenkortet vil i så tilfelle utstedes med en gyldighetsdato på lik linje med f. eks. pass, og retten til å eie våpen må da fornyes på våpeneierens initiativ.

Utvalgets flertall går prinsipalt inn for at en ervervstillatelse bør fornyes hvert 5. år. I den grad dette vil bli for ressurskrevende for politiet, bør intervallet være noe lenger.

Utvalgets mindretall, Magnar Aukrust, går i mot forslaget om å innføre en generell ordning med fornyelse av våpentillatelsen hvert 5. år. Det er vist til at forslaget innebærer en for omfattende og ressurskrevende innsats fra politiets side, uten at ønskede kontrolleffekter kan oppnås.

Høringsinnstansene går i det vesentligste i mot at våpentillatelser må fornyes hvert 5. år. Høringsinstansene viser til at dette vil bli for ressurskrevende i forhold til det man vil oppnå.

Noen av høringsinstansene gir uttrykk for at tidsintervallet i tilfelle ikke bør være kortere enn 10 år, men et par politimestere støtter utvalgsflertallets forslag om tidsbegrenset tillatelse.

Politimesteren i Romerike uttaler at fornyelse av ervervstillatelse hvert 5. år vil være et godt verktøy for kontroll og anser bestemmelsene som helt nødvendige. Politimesteren i Asker og Bærum uttaler om tidsbegrensning av ervervstillatelser at politiets kontrollarbeid vil forenkles ved at våpeneieren selv tvinges til å innlevere opplysninger til politiet.

I denne forbindelse uttaler Rogaland statsadvokatembeter bl. a.:

«Det er vårt klare inntrykk at politiet i dag ikke er tilstrekkelig påpasselige til å følge opp våpeneier som bør ha sin skikkethet vurdert på ny grunnet endringer i vandel. Dette kan imidlertid rettes ved endring av de interne rutiner i politiet. ...........

De aller fleste våpeneiere er lovlydige borgere og effekten av en rutinemessig etterprøving må antas å avdekke få tilfeller hvor personer ikke lenger har den nødvendige skikkethet.»

Justisdepartementeter enig i at en tidsbegrensning av våpentillatelsene vil innebære en for omfattende og ressurskrevende innsats fra politiets side, uten at de ønskede kontrolleffekter vil kunne oppnås. Kontrollen må konsentreres om de tilfelle der effekten antas å være størst.

Justisdepartementet ser viktigheten av at det gjennomføres en effektiv kontroll i forhold til skytevåpen tilhørende personer som flytter, som avgår ved døden eller som kommer på pleie- eller aldershjem uten mulighet til å kunne sørge for en sikker oppbevaring eller bruk av skytevåpenet. Her er det i første rekke tale om å finne frem til adminstrative rutiner som i tilstrekkelig grad ivaretar kontrollbehovet, herunder at det i de tilfeller der en person straffes for et forhold som kan få betydningen for våpenlovens krav til vandel og skikkethet, rutinemessig foretas undersøkelser m.h.t. om vedkommende innehar skytevåpen.

Justisdepartementetviser videre til forslaget som en tidligere arbeidsgruppe har fremsatt om et sentralt databasert våpenregister. Et slikt sentralt databasert våpenregister vil bl. a. være et egnet hjelpemiddel for å kunne gjennomføre de ønskede kontrollrutiner.

Justisdepartementet foreslår derimot inntatt en bestemmelse i § 10 nytt tredje ledd med fullmakt for Kongen til å fastsette regler om at våpenkort kan tilbakekalles når innehaveren på grunn av sykdom, alder eller lignende ikke lenger kan antas å være i stand til å sørge for en sikker oppbevaring eller bruk av skytevåpen eller ammunisjon. Forslaget vil strengt tatt ikke innebære noen realitetsendring i det tilbakekall i disse tilfelle må kunne skje under henvisning til at vedkommende ikke lenger anses skikket til å inneha skytevåpen. Bestemmelser fastsatt i medhold av § 10 nytt tredje ledd vil likevel være med på å synliggjøre problemstillingen og aktualisere politiets løpende kontroll med de som innehar våpenkort, samt mulighet til å innskjerpe og samordne forvaltningspraksis.

Justisdepartementetforeslår videre at § 10 tredje ledd gir fullmakt for Kongen til å fastsette bestemmelser om opphør av våpentillatelse ved fyllte 70 år, men med mulighet til fornyelse for kortere perioder. Det er viktig å få en mer rutinemessig kontroll med skytevåpen tilhørende de grupper der mange p. g. a. sykdom eller alder, eller opphold i pleieinstitusjon ikke lenger kan få muligheten til sikker oppbevaring, samtidig som man må ta tilbørlig hensyn til at mange skyttere er aktive lenge utover fylte 70 år. Så lenge våpeneiere kan oppbevare skytevåpenet på forsvarlig måte også utover den tid vedkommende er aktiv, vil det også være aktuelt å gi tillatelse på grunnlag av affeksjonsverdi.

Justisdepartementet vil også foreslå en bestemmelse om mulighet til å gi tidsbegrensede våpentillatelser når særlige forhold tilsier det. Dette vil være aktuelt i situasjoner der man på forhånd vet at behovet for våpen er tidsbegrenset. Bestemmelsen kan også benyttes i situasjoner der søkerens helse kan gi grunn til innen en nærmere fastsatt frist å revurdere vilkårene for å inneha våpen.

7.3.6 Plikt til midlertidig innlevering av skytevåpen og ammunisjon

Etter de forvaltningsmessige regler vil det gå noen tid fra forhåndsvarsel og til det kan fattes endelig vedtak om tilbakekall av våpenkortet.

I dag gir våpenloven ikke hjemmel for å ta våpenet i midlertidig forvaring under forberedelse av vedtak. Utvalget går derfor inn for at det i våpenloven gis hjemmel for politiet til å treffe vedtak om midlertidig innlevering av våpen, våpendeler og ammunisjon når vedkommende i medhold av forvaltningsloven § 16 er gitt forhåndsvarsel om tilbakekall av våpenkortet.

Utvalget foreslår at det inntas en slik bestemmelse i våpenloven § 10 nytt fjerde ledd.

Høringsinstansene er enige i utvalgets vurderinger.

Justisdepartementetslutter seg til dette. Det vil kunne oppstå situasjoner der det allerede under forberedelse av en forvaltningssak om tilbakekall av våpenkort fremstår som klart at vedkommende ikke lenger fyller kravene til edruelighet, pålitelighet eller skikkethet. Politiet bør i slike situasjoner kunne gi pålegg om midlertidig innlevering av skytevåpen og ammunisjon samtidig med at det gis forhåndsvarsel om tilbakekall av våpenkortet, selv om vilkårene for straffeprosessuelt beslag eller overtagelse ut i fra rene nødrettsbetraktninger ikke er til stede. Bestemmelsen vil i første rekke få betydning i situasjoner hvor politiet og omgivelsene føler uro over at vedkommende fortsatt disponerer skytevåpen, uten at man kan si det foreligger noen konkret fare for at våpenet vil bli benyttet til en straffbar handling.

Justisdepartementet foreslår at det inntas en slik bestemmelse i våpenloven § 10 nytt femte ledd.

7.4 Kontrollen med oppbevaring, utlån m.v.

7.4.1 Oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon

For å understreke betydningen og viktigheten av reglene om oppbevaring av skytevåpen, går utvalget inn for at de sentrale bestemmelsene om dette inntas i våpenloven, og blir et eget kapittel.

Våpenforskriftens bestemmelser om privat oppbevaring av våpen er etter utvalgets mening så uoversiktelige at det bør foretas en forenkling av regelverket. Utvalget mener det bør lages en felles bestemmelse for oppbevaring, uavhengig av om fraværet er kortvarig eller langvaring eller om våpenet blir oppbevart i hus eller fritidseiendom.

Utvalget går inn for at det i våpenloven inntas bestemmelser om at våpenets hovedel, vitale del og ammunisjon skal være forsvarlig nedlåst hver for seg. Det foreslås at bestemmelsen inntas som ny § 27 a om oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon.

Utvalget legger til grunn at Justisdepartementet ved forskrifter må fastsette hvilke krav som skal stilles til låssystemer benyttet ved oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon.

De av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet slutter seg i det vesentligste til at bestemmelsen om oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon inntas i våpenloven. Flere av høringsinstansene går imidlertid i mot utvalgets forslag om særskilt nedlåsing av skytevåpenets hovedel, våpenets vital del og ammunisjon. En slik regel vil bli for omstendelig.

Riksadvokatenuttaler bl. a. at forslaget om å låse ned våpen og vital del hver for seg er for kategorisk og uttaler videre:

«Mange lovlydige våpenbrukere vil ha forsvarlig oppbevaringsmetoder som vil bli ulovlige om slikt påbud innføres. Eksempelvis må det være tilstrekkelig at våpenet er innelåst i godkjent våpenskap. Mange skyttere og jegere har gått til innkjøp av kostbare og solide skap med en vekt godt over 100 kg. Det er helt upraktisk å tenke seg slike skap fjernet ved ordinære tyverier e.l. .......... Det bør ikke være straffbart å oppbevare et komplett våpen i et slikt skap.»

Politimesteren i Kristiansand mener det bør utarbeides klarere regler for oppbevaring av våpen og ammunisjon. Det bør ikke være noe absolutt krav til at våpen, vital del og ammunisjon er nedlåst hver for seg. Dersom alt oppbevares i våpenskap, bør dette være tilstrekkelig.

Justisdepartementet slutter seg til utvalgets forslag om at de sentrale bestemmelsene om oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon inntas i våpenloven. Det vises til forslag til ny § 27 a med en felles bestemmelse for oppbevaring, uavhengig av om fraværet er kortvarig eller langvarig eller om våpenet er oppbevart i hus eller fritidseiendom.

Etter nåværende § 29 fjerde ledd kan Kongen gi nærmere regler om oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Bestemmelsen foreslås inntatt i § 27 a første ledd annet punktum. § 29 fjerde ledd kan etter dette oppheves.

Justisdepartementetser imidlertid ingen grunn til - slik som foreslått av utvalget - å kreve at skytevåpen, våpendeler og ammunisjon skal nedlåses hver for seg. Som påpekt av bl. a. Riksadvokaten, vil det finnes forsvarlige oppbevaringsmetoder der våpenet er oppbevart samlet. De nærmere krav til oppbevaring, herunder krav til låssystemer, eventuelt forskjellige krav avhengig av våpentype og/eller antall våpen, må imidlertid fastsettes i forskrifter. Forslaget til ny § 27 a forutsetter derfor ikke at skytevåpenets hovedel, våpenets vitale del og ammunisjon skal være nedlåst hver for seg.

7.4.2 Politiets kontroll med privat oppbevaring

Utvalget har understreket viktigheten av at privat oppbevaring av skytevåpen skjer i henhold til gjeldende regelverk slik at skytevåpen ikke havner i urette hender.

Utvalget mener at det er en svakhet ved dagens regelverk at våpenloven med forskrifter ikke hjemler en adgang for politiet til å kontrollere at en våpeneier oppbevarer sine våpen i henhold til våpenforskriftene.

Utvalget mener politiet bør ha adgang til å foreta kontroll, på lik linje med andre forvaltningsorganer som har kontrollmyndighet, som f. eks. elektrisitetstilsyn og brannvesen. Politiet bør derfor også i forebyggende hensikt få kontrollere at private våpeneiere oppbevarer våpen i overensstemmelse med gjeldende regelverk.

Utvalget foreslår at det i våpenloven inntas en ny bestemmelse som gir hjemmel for politiet til å kontrollere at en våpeneier oppbevarer sine skytevåpen, våpendeler og ammunisjon i henhold til regelverket.

Ett av utvalgets medlemmer, Magnar Aukrust, slutter seg til utgangspunktet, men mener regelen bør nyanseres slik at politiets adgang til kontroll uten forhåndsvarsling i alminnelighet bør omfatte våpenhandlere og våpenprodusenter, slik som i dag. Utover dette bør adgangen begrenses til våpensamlere og private som oppbevarer mer enn 10 våpen. For å unngå at adgangen blir gjenstand for misbruk der det ellers må kreves adgang til ransaking, bør en slik kontrolladgang overfor private våpeneiere forutsette et visst forhåndsvarsel.

Høringsinstansene går i det vesentligste i mot en kontrolladgang for politiet overfor private våpeneiere, medmindre det finner sted en forhåndsvarsling.

Sjefen for politiets overvåkingssentral slutter seg til forslaget om at politiet som forvaltningsorgan bør ha adgang til å foreta kontroll av at reglene om privat oppbevaring etterleves. Det uttales videre:

«Det bør imidlertid komme klarere frem at denne kontrollen utøves av politiet som forvaltningsorgan og at den ikke kan danne grunnlag for å foreta ransaking i straffeprosessuell forstand.»

Politimesteren i Asker og Bærum slutter seg også til forslaget om egen hjemmel for kontroll av reglene om privat oppbevaring. Om frykten for misbruk av hjemmelen i forhold til mulige hjemmelsløse ransakinger, antas denne noe ubegrunnet i det interessen for ransakinger som regel retter seg mot kriminelle, som likevel sjelden innehar våpentillatelse.

Politimesteren i Trondheim uttaler bl. a. at hjemmel for å kontrollere at reglene om privat oppbevaring av skytevåpen etterleves, vil innebære en radikal nyvinning. Kontrollen bør imidlertid skje etter forhåndsvarsling. Uanmeldte kontroller fra politiets side vil for mange oppleves som et unødvendig sterkt virkemiddel og derved bidra til å redusere den enkeltes oppfatning av politiet som en samarbeidspartner.

Justisdepartementetslutter seg til forslaget om innføring av en bestemmelse som hjemler politiet adgang til kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon. En slik kontroll vil kunne ha et stort sikkerhetsmessig potensiale.

Justisdepartementeter videre enig i at en adgang for politiet til å kontrollere privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon bare bør kunne skje etter at kontrollen er forhåndsvarslet. En myndighet til kontroll uten forhåndsvarsling vil representere et betydelig inngrep i den private rettsfære, og vil dessuten kunne åpne for misbruk der politiet forøvrig er henvist til straffeprosesslovens regler for ransakning. Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 8 fastsetter at enhver har krav på respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. I utgangspunktet er en bestemmelse om kontroll i hjemmet et inngrep i denne retten. Slike inngrep kan i henhold til art. 8 nr. 2 foretas i den utstrekning det er nødvendig i et demokratisk samfunn, bl. a. for å forebygge uorden og kriminalitet. Forhåndsvarslet kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon vil ikke komme i strid med konvensjonens art. 8.

Selv om en forhåndsvarsling i noen utstrekning vil kunne forhindre avdekking av klare overtredelser av oppbevaringsreglene, vil en forhåndsvarslet kontroll i det vesentligste ivareta de hensyn som ligger bak bestemmelsen.

7.4.3 Utlån av skytevåpen

Utvalget mener dagens regel om begrenset utlån for pistol og revolver, jfr. våpenforskriften del I, bokstav F, pkt. 29 tredje ledd i seg selv ikke bør forandres, men flyttes over til våpenloven.

Høringsinstansene slutter seg i det vesentligste til dette, men foreslår at utlånsreglene for pistol og revolver utvides noe i forhold til de som innehar våpenkort for pistol eller revolver.

Justisdepartementetfinner ikke tilstrekkelig grunnlag for å flytte den materielle bestemmelsen om utlån av pistol og revolver til våpenloven. Våpenloven § 11 første ledd annet punktum bestemmer: «Revolver eller pistol kan dog aldri overlates til andre med mindre Kongen har bestemt noe annet». Ved fortsatt å ha vilkårene for utlån av pistol og revolver i våpenforskriften, vil man beholde muligheten til senere å kunne justere vilkårene for slikt utlån.

7.5 Generell plikt til å forevise våpenkort m.v.

Utvalget foreslår innført en generell plikt til alltid å ha på seg våpenkort eller utlånserklæring dersom man bærer skytevåpen med seg. I følge våpenloven § 9 er denne plikten i dag utelukkende knyttet til situasjoner der man bærer pistol eller revolver, men ikke gevær eller rifle.

Høringsinstansene slutter seg til utvalgets forslag.

Justisdepartementeter enig med utvalget og høringsinstansene og foreslår at § 9 første ledd endres ved at plikten til å ha våpenkort på seg gjelder enten man bærer eller fører med seg pistol eller revolver, eller gevær. Endringen vil lette politiets kontroll når vedkommende bærer eller fører med seg gevær. Forslaget må også sees i sammenheng med forslaget til ny § 27 b annet ledd om forbud mot å bære skytevåpen på offentlig sted, jfr. punkt 7.6. Et slikt forbud forutsetter kontrollordninger som gjør det enkelt for politiet å avklare om det foreligger legal transport av våpen, også når det gjelder gevær.

Endringen i § 9 første ledd medfører at annet ledd kan oppheves.

7.6 Bæring av skytevåpen på offentlig sted - Transport av skytevåpen

Utvalget mener de samme argumentene som ble anført for å innføre et knivforbud på offentlig sted i minst like stor utstrekning kan begrunne et forbud mot å bære skytevåpen på offentlig sted. Utvalget foreslår derfor at det i samme utstrekning som for kniver innføres forbud mot å bære eller inneha skytevåpen på offentlig sted.

Utvalget begrunner forslaget om å innføre et slikt forbud i første rekke ut i fra behovet for å redusere forekomsten av skytevåpen i sammenhenger der slike våpen kan tenkes å bli benyttet til fare for andres liv og helse. Ved å innføre forbud mot å bære skytevåpen på offenlig sted kan dessuten politiet i større grad gripe inn i forebyggende hensikt.

Utvalget påpeker at skytevåpen, som kniver, har et legalt anvendelsesområde, bl. a. til jakt og konkurranser. Et forbud må derfor ikke vanskeliggjøre den legale håndteringen. Lignende unntak som for kniver, slik de er formulert i dagens straffelov § 352 a, må derfor også gjelde for skytevåpen.

Utvalget mener også at forbudet mot å bære kniv og skytevåpen på offentlig sted bør hjemles i samme bestemmelse, og at bestemmelsen bør inntas i våpenloven. Våpenforskriftenes del I, bokstav A, pkt 1 hjemler allerede i dag forbud mot å kjøpe, eie eller inneha springkniver og stillettkniver. Utvalget mener forbudet mest systematisk bør hjemles i våpenloven.

Høringsinstansene slutter seg i det vesentligste til forslaget, men enkelte høringsinstanser understreker viktigheten av at legal transport av våpen ikke må kriminaliseres. Noen av høringsinstansene går i mot forslaget om forbud mot å bære eller føre med seg våpen på offentlig sted, og forslår istedet innført et forbud mot å bære våpen på kroppen.

Statsadvokatene i Rogaland uttaler bl. a. følgende om forbudet mot å bære skytevåpen på offentlig sted:

«Utvalget hevder at de samme argumenter som ble anført for i innføre et knivforbud i minst samme utstrekning kan begrunne et forbud mot å bære skytevåpen på offentlig sted.

Vi er ikke enig i dette. Knivforbudet har en egen forhistorie, nemlig frustrasjon fra politiets side over manglende hjemmel til å kunne beslaglegge kniver hos ungdommer, narkomane eller andre grupper som hadde disse i sin besittelse på et slikt vis at det var særlig grunn til å frykte at de kunne bli benyttet til straffbar handling.

I vurderingen om dette forbudet bør gis tilsvarende anvendelse på skytevåpen er det viktige forskjeller mellom kniver og skytevåpen. Det var (er) et betydelig problem at personer befinner seg med kniv på offentlig sted. Det er etter vårt syn neppe et faktisk problem at personer befinner seg med lovlige skytevåpen under de samme forhold. En god del av de personer som knivforbudet anvendes mot er personer som ikke vil tilfredsstille de krav som stilles til våpeninnehav. En våpeneier som er i besittelse av våpen på offentlig sted under de samme forhold som man foreslår å kriminalisere, vil dessuten i regelen vise en slik mangel på dømmekraft at det har betydning for vurderingen av hans sikkethet. Det kan f eks ikke være tvilsomt at man kan revurdere en pistoleiers egnethet og eventuelt tilbakekalle hans våpenkort hvis han tar med seg pistolen på pub'en selv om det ikke er fastsatt noe uttrykkelig bestemmelse om at dette er forbudt. Dersom det dreier seg om ulovlige våpen som besittes på offentlig sted har man allerede straffehjemmelen på plass. Er våpnet ulovlig er det selvsagt også ulovlig å inneha det på offentlig sted.»

Riksadvokatenuttaler bl. a. om dette:

«Her er jeg uenig med Statsadvokatene i Rogaland. Det er vanskelig å begrunne at det skal være straffbart å bære kniv på offentlig sted, men ikke gevær eller revolver/pistol. Riksadvokaten hadde i sin tid betenkeligheter ved å innføre knivforbudet, men fant ikke grunn til å motsette seg dette under henvisning til gode erfaringer i naboland. Men forutsetningen for at en slik forbudsbestemmelse skal kunne virke etter hensikten, er at politiet og påtalemyndigheten har en liberal praktisering av unntaksbestemmelsen som gjelder lovlig bruk ved «arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål. En fornuftig anvendelse av bestemmelsen, som hittil med knivforbudet, gjør det vanskelig å se hvilken legitim interesse i å bære skytevåpen som skal tilgodesees når de «aktverdige formål» ikke foreligger.»

Justisdepartementet slutter seg til utvalgets vurderinger om behovet for et forbud mot å bære skytevåpen på offentlig sted. Departementet er enig med Riksadvokaten i at det kan være vanskelig å begrunne at det skal være straffbart å bære kniv på offentlig sted, men ikke skytevåpen. I likhet med Statsadvokatene i Rogaland, legger Justisdepartementet til grunn at det er de ulovlige skytevåpen som i de fleste tilfelle blir medbragt på offentlig sted på en slike måte at de rammes av forbudet. Politiet har således allerede i dag hjemmel til å ta hånd om våpnene. Hensynene bak straffebestemmelsen går imidlertid utover politiets behovet for hjemmel til å kunne ta hånd om våpnene. Justisdepartementet mener det ligger betydelige signaleffekter i at medbringelse av skytevåpen på offentlig sted uten noe aktverdig formål gjøres til et selvstendig straffbart forhold.

Justisdepartementet kan ikke se noen vesentlig fare for at forbud mot å bære våpen på offentlig sted skaper problemer i forhold til legal håndtering av skytevåpen. De materielle regler om tranport av skytevåpen er i dag gitt i forskrifter i medhold av våpenloven § 11 siste ledd. Justisdepartementet foreslår bestemmelsene om transport av skytevåpen overført til våpenloven og inntatt i ny § 27 b første ledd med krav om at skytevåpen under transport skal være tomt for ammunisjon og skal normalt være tildekket og sikret mot at det kommer på avveie.

Justisdepartementet forutsetter at bestemmelsene om legal transport av skytevåpen kan anvendes og kontrolleres uten å komme i konflikt med forbudet mot å bære skytevåpen på offentlig sted. Det vises til pkt. 7.5. med forslag til plikt til å ha våpenkort på seg enten man bærer eller fører med seg pistol eller revolver, eller gevær.

7.7 Våpenamnesti

Utvalget viser til at det i løpet av de siste årene har vært en økende tendens til bruk av skytevåpen i forbindelse med voldskriminalitet i Norge. For å få bukt med utviklingen påpeker utvalget viktigheten av å sette søkelyset på all ulovlig våpenbruk. Økt fokusering på dagens våpenlovgivning har vist seg å være nødvendig. Under henvisning til det anslagsvis store antall uregistrerte våpen som finnes i Norge, har spørsmålet om å gjennomføre en amnestiordning tvunget seg frem.

Med utgangspunkt i mandatet har utvalget vurdert tre ulike formål med et våpenamnesti:

• redusere antall våpen i kriminelle miljøer

• redusere antall våpen i samfunnet

• øke kontrollen med sivile våpen

Utvalget mener hovedformålet med å gjennomføre et våpenamnesti bør være å få større oversikt og kontroll over sivile skytevåpen i privat eie. Utvalget har, særlig basert på andre lands erfaringer, ikke funnet grunnlag til å forvente en vesentlig reduksjon av antall skytevåpen i kriminelle miljøer.

Ved valg av amnestiordning, har utvalget lagt vekt på hva slags type amnesti som best vil oppfylle formålet.

Utvalget har enstemmig gått inn for å foreslå et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistrering av uregistrerte registreringspliktige våpen. Samtidig foreslås en registreringsplikt for hagler ervervet før 1. oktober 1990. For å oppnå et best mulig resultat forsåvidt gjelder registrering i amnestiperioden, mener utvalget at registreringen bør være gebyrfri og at det bør lempes noe på våpenlovens krav til behovsgrunner «eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen». Særlig gjelder dette der arv og affeksjonsverdi anføres som grunnlag.

Videre har utvalget vurdert forholdet mellom et evt. våpenamnesti og et sentralt databasert våpenregister. Utvalget ser det som lite hensiktsmessig å gå inn for et våpenamnesti så lenge det ikke er etablert et sentralt databasert våpenregister. Uten et slikt databasert register vil mye av registreringen i amnestiperioden foregå manuelt. Dette er svært ressurskrevende og vil medføre at registreringen må føres på nytt når dataregisteret blir etablert. En slik dobbeltføring vil ikke utvalget gå inn for.

Høringsinstansene sluttet seg i det vesentligste til utvalgets forslag om et innleveringsamnesti med mulighet for etterregistering av skytevåpen.

Justisdepartementet legger til grunn at det ikke er behov for egen lovhjemmel for å gjennomføre et innleveringsamnesti med muligheter for etterregistering av registeringspliktige våpen. Justisdepartementet viser her til utvalgets vurdering om at det vil være tilstrekkelig med et påtaledirektiv fra Riksadvokaten om at overtredelse av våpenlovens bestemmelser, når det gjelder manglende registrering, ikke skal forfølges strafferettslig. Justisdepartementet vil derfor ta opp med Riksadvokaten spørsmålet om gjennomføring av et tidsbegrenset nasjonalt amnesti. Spørsmålet vil bli sett i sammenheng med spørsmålet om betingelser for etterregistering av våpen.

Etterregistering av hagler lovlig ervervet før 1. oktober 1990, herunder i hvilken utstrekning det skal betales gebyr for slik registering, vil bli vurdert særskilt. En slik etterregistrering kan fastsettes ved endring av forskrift 24. august 1990 nr. 688 fastsatt i medhold av våpenloven. Justisdepartementet viser til at etterregistering av hagler ikke bør bestemmes før det er etablert et sentralt databasert våpenregister. Justisdepartementet har til vurdering en teknisk løsning for et slikt sentralt våpenregister basert på edb-programmet til dagens lokale våpenregistre; «Kuler og Krutt». I dag har ca. halvparten av politidistriktene tatt i bruk dette edb-baserte systemet for sine lokale våpenregistre. Det vil være mulig å gjennomføre en konvertering av de øvrige politidistriktenes manuelle registre i løpet av relativt kort tid, for deretter å «knytte» disse sammen, eventuelt konvertere disse i en felles sentral database.

7.8 Våpenlovens straffebestemmelser

Utvalget mener det er et åpenbart behov for å skjerpe straffebestemmelsen i våpenloven. En strafferamme på bøter eller fengsel i inntil 3 måneder gir et helt galt signal om alvoret og straffverdigheten av ulovlig befatning med skytevåpen. Den preventive effekten av dagens strafferamme anser utvalget for minimal, om noen i det hele tatt. Særlig gjelder dette for ulovlige erverv og ulovlig besittelse av skytevåpen, men også for ulovlig innførsel og omsetning av skytevåpen. Dagens strafferamme gir heller ikke politiet adgang til pågripelse og fengsling i medhold av straffeprosessloven § 171.

Utvalget viser til at kriminalitetsutviklingen de siste årene viser en økende grad av internasjonalisering, og den organiserte kriminaliteten er blitt mer fremtredende og voldelig innenfor flere områder. Det foreligger klare erfaringer og opplysninger om en økt bruk og besittelse av illegale våpen i bl. a. narkotika- og spritmiljøene samt innenfor den såkalte torpedovirksomheten. I tillegg har man også sett en økende anskaffelse av skytevåpen innenfor en del ungdomsmiljøer. Det blir hevdet fra mange innenfor disse miljøene at skytevåpen anskaffes i økende grad som «sikkerhet». Dette innebærer en betydelig opptrapping av faren for at skytevåpen kan bli benyttet. Dagens straffenivå synes ikke å hindre anskaffelse av illegale våpen i ovennevnte miljøer.

Ved en vesentlig skjerping av strafferammene ønsker utvalget i første rekke å ramme den ulovlige innførsel, omsetning, erverv og besittelse av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon i kriminelle og potensielt kriminelle miljøer. Formalovertredelser kan etter utvalgets mening ha en lavere strafferamme. Utvalget foreslår derfor at våpenlovens straffebestemmelse bygges opp etter overtredelsens alvor og grovhet, hvor strafferammene økes suksessivt. Dette er etter samme prinsipp som narkotikabestemmelsen i straffeloven § 162.

Utvalget foreslår at formalovertredelser av våpenloven kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder. Overtredelsen bør imidlertid regnes som en forseelse.

For ulovlig erverv, avhendelse, innehav, innførsel eller oppbevaring av våpen, våpendeler eller ammunisjon eller andre gjenstander som er forbudt, bør strafferammen være 2 år. Det er etter utvalgets mening både nødvendig og ønskelig sett fra samfunnets side å markere at ulovlig befatning med skytevåpen m.v. skal straffes strengt. Den samme strafferamme bør også gjelde for den som bærer kniv eller skytevåpen på offentlig sted.

Ved innføring av straff for å bære kniv på offentlig sted uttalte Justisdepartementet i Ot. prp. nr. 79 (1992-93) at det var naturlig å sette straffen lik strafferammen i våpenloven.

Under henvisning til utvalgets forslag om vesentlig skjerping av strafferammen i våpenloven, foreslår utvalget at straffen for å bære kniv eller skytevåpen på offentlig sted heves til bøter eller fengsel i inntil 2 år. Det vil etter utvalgets mening gi bestemmelsen den nødvendige signaleffekt og preventive virkning.

For grovere overtredelse av våpenloven mener utvalget at strafferammen bør kunne økes til 4 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på hva slags våpen det gjelder, antall våpen, om våpenet er ladd, eller lett kan lades, om det er et uregistrert våpen som bæres på offentlig sted, om vedkommende tidligere er straffet for brudd på våpenlovens bestemmelser eller om forholdene forøvrig er av særlig farlig eller samfunnskadelig art.

Oppregningen er ikke ment å være uttømmende. Dersom overtredelsen innbefatter forhold hvor våpenet er ladd, eller lett kan gjøres skyteklart, mener utvalget at den strengere strafferammen i tredje ledd bør komme til anvendelse. Det samme gjelder dersom våpenet er av særlig farlig karakter, f. eks. militære våpen, håndgranater, eller automatvåpen. Det er m. a. o. våpenets farlighet som må vurderes i disse tilfellene. Antall våpen overtredelsen omfatter bør også ha betydning for vurderingen av grovheten. Utvalget mener at to eller flere skytevåpen bør anses som en grov overtredelse.

Alternativet «på offentlig sted» har utvalget inntatt med henblikk på besittelse av illegale våpen. Selv om farepotensialet er tilnærmet like stort om et skytevåpen er illegalt eller lovlig registrert, mener utvalget at straffverdigheten er større ved illegale våpen. Utvalget foreslår derfor at besittelse av et illegalt skytevåpen på offentlig sted vil være grov våpenforbrytelse også i de tilfeller det illegale våpenet ikke er ladd. Dersom våpenet er ladd bør dette komme til uttrykk i økning av fengselstraffen.

Også tidligere domfellelse, eller straffereaksjon for overtredelse av våpenlovgivningen, bør etter utvalgets mening automatisk medføre at den nye overtredelsen anses som grov og med benyttelse av den forhøyede strafferamme i tredje ledd.

Med formuleringen «særlig farlig eller samfunnsskadelig art» tenker utvalget seg forhold som ikke umiddelbart fanges opp av oppregningen ellers i paragrafen. Overdragelse av skytevåpen til ungdom kan være et eksempel. Overdragelse av ett stjålet militært våpen vil etter utvalgets mening også naturlig falle inn under begrepet.

Under særdeles skjerpende omstendigheter, mener utvalgets flertall, Tom Brunsell, Unni Nicolaysen, Siri S. Frigaard, Roger Andresen og Marianne Børseth, det bør idømmes bøter og fengsel i inntil 6 år. Denne bestemmelsen er bl. a. ment å ramme den alvorlige og organiserte kriminaliteten knyttet til ulovlig håndtering av skytevåpen, f. eks. innenfor det kriminelle motorsykkelmiljøet samt handel og besittelse av militære skytevåpen og våpen som inneholder sprengstoff som sprenggranater og misiler.

Utvalgets mindretall, Magnar Aukrust, mener det er ikke noe særskilt behov for en slik straffebestemmelse fordi forholdet vil bli fanget opp som grov overtredelse etter den foreslåtte regel med 4 års strafferamme. Mindretallet mener det bør vurderes en særskilt straffebestemmelse inntatt i straffelovens kapittel 14 almenfarlige forbrytelser, som rammer den profesjonelle og internasjonale handel med militære våpen, herunder oppbevaring av større mengder skytevåpen samt våpen med sprengladninger (granater og misiler). Etter mønster fra straffeloven § 153 a, som rammer fremstilling og lagring av bl. a. bakteriologiske våpen, bør strafferammen vurderes satt til 10 år.

Utvalget mener medvirkning bør straffes på samme måte som overtredelse forøvrig.

Dagens våpenlov krever forsett. Utvalget mener at grov uaktsom overtredelse av våpenloven bør straffes på samme måte. Dette vil skjerpe aktsomhetskravet, og synliggjøre alvoret forbundet med lovovertredelser knyttet til skytevåpen.

Utvalget har vurdert å foreslå minstestraffer, men har valgt ikke å gjøre det. Utvalget har likevel understreket nødvendigheten av at det reageres strengt, og som hovedregel med ubetinget fengselsstraff allerede ved første gangs overtredelse av annet eller tredje ledd. Dersom en person f. eks. på gaten, i bil eller på bopel finnes i besittelse av et ulovlig våpen, bør reaksjonen være en ubetinget fengselsstraff. Utvalget er også av den klare oppfatning at dersom våpenet i tillegg er ladd, eller lett kan lades, bør den ubetingede fengselsstraffens lengde økes merkbart. Kun dersom det foreligger særdeles formildende omstendigheter bør betinget fengsel vurderes idømt, og da sammen med en større bot. Utvalgets mener at selv i disse tilfeller bør ikke bøter være eneste reaksjon.

Det er etter utvalgets mening ønskelig å markere disse synspunktene i forarbeidene til loven, slik at domstolene i større grad enn tidligere får klar veiledning om straffenivået. Klarere retningslinjer om strengere straffereaksjoner vil i særlig grad kunne virke preventivt i de ungdomsmiljøer hvor skytevåpen anskaffes som «sikkerhet», samtidig som kriminelle raskt blir klar over at overtredelser av våpenloven kan medføre varetektsfengsling og lengre fengselsstraffer.

Overtredelse av våpenlovens straffebestemmelse bør etter utvalgets mening alltid medføre inndragning av gjenstanden i medhold av straffeloven, og tilbakekall av våpenkort etter våpenloven.

Høringsinstansene slutter seg i det vesentligste til utvalgets vurderinger om straffenivået, men enkelte mener utvalgets høyeste strafferamme om fengsel inntil 6 år er for høy. Riksadvokaten mener det er vanskelig å se behovet for å øke den generelle maksimumsstraff ved overtredelse av våpenloven fra 3 til 6 måneders fengsel. Det vises til at de fleste overtredelser av loven i praksis vil være formalovertredelser, hvor det heller ikke har vært noen konkret fare for noens sikkerhet. Den aller groveste og farligste omgang med skytevåpen bør etter Riksadvokatens mening reguleres i straffeloven. Forutsatt at de almenfarlige våpenrelaterte forbrytelser samles i straffeloven, herunder forbud mot å bære skytevåpen på offentlig sted, er det etter Riksadvokatens oppfatning tilstrekkelig å innføre ett ytterligere straffealternativ i våpenloven, f. eks. bøter eller fengsel i inntil to år for «grov overtredelse».

Riksadvokaten går i mot å flytte forbudet mot å bære kniv på offentlig sted fra straffeloven til våpenloven.

Høringsinstansene har ikke i særlig grad gått i mot å la grov uaktsom overtredelse av våpenloven bli rammet av straffebestemmelsen.

Justisdepartementet har ved sitt forslag til ny straffebestemmelse i § 33 lagt til grunn at dagens strafferamme på bøter eller fengsel i inntil 3 måneder ikke fanger opp bredden i de forskjellige overtredelser av våpenloven. Mange overtredelser vil være formalovertredelser som Riksadvokaten påpeker ikke har medført noen konkret fare for noens sikkerhet. Dette kan f. eks. gjelde registeringspliktige skytevåpen som arves fra tidligere husstandsmedlemmer, men hvor det ikke ordnes med ervervstillatelse.

På den annen side står vi overfor andre mer alvorlige overtredelser av våpenloven der det er viktig å ha straffereaksjoner som står i forhold til overtredelsen. Dette kan f. eks. gjelde oppbevaring og bruk av skytevåpen i tilknytning til kriminelle miljøer som f. eks. i forbindelse med organisert kriminalitet og i enkelte MC-miljøer der uregisterte, ladde skytevåpen medbringes i situasjoner hvor det tas sikte på å kunne benytte disse i «selvforsvar». I slike kriminelle miljøer kan det også være tale om bruk av særlig farlige våpentyper som automatiske våpen, samt oppbevaring av større mengder ulovlige skytevåpen og ammunisjon på en slik måte at hele miljøet har tilgang til våpnene og ammunisjonen.

Justisdepartementet finner det derfor påkrevet å foreslå straffebestemmelser som i tilstrekkelig grad avspeiler straffverdigheten i de forskjellige typer overtredelser. Justisdepartementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at våpenlovens straffebestemmelse bygges opp etter overtredelsens alvor og grovhet, hvor strafferammene økes suksessivt etter samme prinsipp som narkotikabestemmelsen i straffeloven § 162.

Justisdepartementet er imidlertid enig med Riksadvokaten i at en strafferamme på bøter eller fengsel i inntil 3 måneder vil være tilstrekkelig ved de fleste formalovertredelser. Justisdepartementet ser således ikke grunn til å øke strafferammen for de mindre alvorlige overtredelser.

Justisdepartementet går ikke inn for at forbudet mot å bære kniv på offentlig sted overføres til våpenloven, men at forbudet fortsatt skal hjemles i straffeloven § 352 a. Av gjenstander som i dag er omhandlet i straffeloven § 352 a, er det bare springkniver, batangakniver og stiletter som faller inn under våpenloven, jfr. våpenforskriften del I bokstav A. Disse gjenstander er totalforbudt. Ellers omhandler våpenloven med tilhørende forskrifter vilkår for å erverve skytevåpen og ammunisjon, og om oppbevaring o. l. Denne reguleringen gjelder ikke for annet enn skytevåpen. Regler om forbud mot å bære kniv på offentlig sted skiller seg således fra våpenlovens anvendelsesområde ved at de gjelder andre gjenstander enn de våpenloven omhandler. Et knivforbud tar også sikte på å ramme en ordensmessig forstyrrelse som det er mest naturlig å behandle i straffeloven.

Justisdepartementet foreslår at ulovlig innføring, avhendelse eller erverv av skytevåpen eller ammunisjon kan straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Det samme gjelder den som uten aktverdig grunn bærer skytevåpen på offentlig sted, jfr. forslaget til § 33 første ledd annet punktum.

Etter bestemmelsens ordlyd vil den også omfatte ulovlig erverv ved arv. Slikt erverv skal imidlertid anses som en formalovertredelse som omfattes av første punktum, og vil derfor være unntatt fra det strengere straffealternativ i annet punktum. Siktemålet med annet punktum vil derimot være å fange opp den ulovlige handel med skytevåpen, herunder kjøp, salg og innførsel av uregistrerte våpen. Både kjøperen og selgeren vil derfor kunne straffes med bøter eller fengsel i inntil 2 år.

Justisdepartementet foreslår videre at særlig farlige eller samfunnskadelige overtredelser kan straffes som grov overtredelse med fengsel i inntil 4 år. Denne bestemmelsen vil i første rekke ramme den profesjonelle og organiserte ulovlige innførsel og omsetning av skytevåpen.

Ved vurderingen av om annet ledd kommer til anvendelse skal det også tillegges vekt hva slags våpen det er, f. eks. avsagde hagler, automatiske våpen eller sprengvåpen, samt mengden av våpen. Bestemmelsen vil bl. a. kunne være aktuell i forbindelse med oppbevaring av f. eks. farlige sprengvåpen i kriminelle miljøer. Det vises i den forbindelse til at MC-miljøer i København høsten 1996 brukte panservåpen mot en bygning i forbindelse med et internt oppgjør.

Justisdepartementet finner en øverste strafferamme på bøter eller fengsel i inntil 4 år tilstrekkelig og går derfor ikke inn for en strafferamme på fengsel i inntil 6 år for grov overtredelse under særdeles skjerpende omstendigheter.

Justisdepartementet slutter seg til utvalgets forslag om at grov uaktsom overtredelse av våpenloven skal omfattes av straffebestemmelsen, jfr. forslaget til § 33 første ledd første punktum. Som påpekt av utvalget vil dette skjerpe aktsomhetskravet, og synliggjøre alvoret forbundet med lovovertredelser knyttet til skytevåpen.

7.9 Økonomiske og adminstrative konsekvenser

De forslag til lovendringer som Justisdepartementet legger opp til vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller adminstrative konsekvenser. Det forutsettes imidlertid at kontrollen fra politiets side skal opptrappes. Dette vil nødvendigvis øke ressursbruken. Ved gjennomføring av en ordning med fornyelse av våpenkort etter fylte 70 år må det også påregnes at forvaltningsinnsatsen må økes.

7.10 Etterkontroll

Endringsforslagene i dette lovutkastet fastsetter i det vesentligste generelle regler, mens bestemmelser av detaljert karakter, som f. eks. de nærmere bestemmelser om oppbevaring, vil bli fastsatt i forskrifter. Forskriftene vil være under kontinuerlig vurdering og således vil behovet for nødvendige endringer i enkeltbestemmelser bli ivaretatt.