6 Andre endringer i barnevernloven

6.1 Krav om endring i vedtak om omsorgsovertakelse og samvær, jf. §§ 4-21 og 4-19

6.1.1 Gjeldende rett

Etter § 4-21 skal fylkesnemnda oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Vedtaket skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Etter annet ledd kan partene ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Bestemmelsen innebærer at dersom det har gått mer enn tolv måneder siden spørsmålet om omsorgsovertakelse sist ble behandlet av fylkesnemnda eller domstolene, har partene krav på at saken behandles på nytt av fylkesnemnda uavhengig av om det er lagt frem nye opplysninger i saken eller ikke.

Tilsvarende sperrefrist gjelder ikke for andre endringssaker. I prinsippet kan derfor sakens parter kreve at et tidligere fastsatt samværsvedtak skal behandles av fylkesnemnda etter forholdsvis kort tid. Etter sosialtjenesteloven § 9-11 kan imidlertid fylkesnemndas leder avgjøre saken alene uten forhandlingsmøte dersom han finner at det ikke er lagt frem nye opplysninger av betydning for avgjørelsen. Utover denne bestemmelsen, som har et forholdsvis snevert anvendelsesområde etter gjeldende rett, inneholder gjeldende lov ingen begrensninger i partens rett til å kreve ny behandling av et samværsvedtak.

6.1.2 Fylkesnemndsutvalgets forslag

I utredningens kapittel 19 foretar fylkesnemndsutvalget en samlet drøftelse av fylkesnemndas behandling av saker som gjelder endringer i tidligere vedtak. Utvalget drøfter hvilke overordnede hensyn som gjør seg gjeldende i endringssaker, saksbehandlingen i endringssaker og om det bør gjelde sperrefrister eller lignende skranker for å reise endringssak. Utvalgets forslag når det gjelder saksbehandlingen for endringssaker er redegjort for i pkt. 5.7 (Sammensetning i den enkelte sak) og pkt. 5.15 (Når forhandlingsmøte skal holdes). Når det gjelder sperrefrister foreslår utvalget å utvide denne til 24 måneder når det gjelder saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse. Utvalget foreslår å innføre en sperrefrist på 12 måneder når det gjelder endring av et tidligere vedtak om samvær.

Utvalget viser til mandatet hvor det er fremhevet at utvalget skal vurdere «mulighetene for å innføre begrensninger i de private parters adgang til fornyet behandling i enkelte sakstyper, for eksempel ved at det innføres nye eller endrede tidsfrister for slik behandling». Utvalget uttaler bl.a.:

«Etter Fylkesnemndsutvalgets syn er behovet for å begrense endringssaker ikke fullt ut ivaretatt gjennom de regler som foreslås for saksbehandlingen i endringssaker. Selv om man rett nok vil kunne avbøte atskillig av de økonomisk uheldige sider grunnløse endringssaker reiser gjennom fleksible og til dels enkle saksbehandlingsregler, vil allerede den mulighet at endringssak kan kreves kunne skape uro og midlertidighet i en situasjon hvor man mest av alt bør tilstrebe ro, særlig da av hensyn til barnet,…...»

Når det gjelder opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse , uttaler utvalget:

«Fylkesnemndsutvalget tar her som utgangspunkt at omsorgsovertakelse bare besluttes i tilfeller der det foreligger kvalifisert omsorgssvikt, og/eller hvor prognosene for vesentlig bedring i foreldrenes omsorgsevne er dårlige. Når barnet på dette grunnlag flyttes, er det i første rekke barnets situasjon man må ha for øyet, herunder betydningen av at flyttingen for barnet oppleves som varig og stabil, ikke midlertidig eller usikker. I sistnevnte tilfelle er barnets prognose markert dårligere, jf ovenfor i kapittel 7 Utviklingspsykologisk perspektiv.

Fylkesnemndsutvalget mener at en generell ramme på 12 måneder gjennomgående er for snau om man tar hensynet til barnets beste fullt ut på alvor. Utvalget mener at fristen bør utvides til 24 måneder etter vedtak i barne- og sosialnemnda eller etter dom. Det skaper en annen tidshorisont for barnet, og øker også mulighetene for at det er en realitet når endringssak først reises. Utvalget peker på at barneverntjenesten vil kunne be om endring uhindret av sperrefristen og etter forholdene også vil ha plikt til dette der det har skjedd en utvikling som tilsier at tilbakeføring skal skje. Poenget med sperrefristen er at de private parter ikke har krav på behandling og avgjørelse i endringssak som reises før utløpet av sperrefristen.»

For saker som gjelder krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse foreslår utvalget en ytterligere terskelmekanisme. Etter gjeldende rett skal et vedtak om omsorgsovertakelse ikke oppheves dersom barnet har etablert slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene. Utvalget uttaler at i de sakene der vedtak om opprettholdelse av vedtak om omsorgsovertakelse er begrunnet i barnets tilknytning til sitt nye miljø, er utsiktene dårlige for at et senere krav om tilbakeføring skal kunne føre frem. Utvalget foreslår at det i slike tilfeller, i tillegg til den foreslåtte sperrefristen på 24 måneder, skal være et krav at det dokumenteres vesentlige endringer i barnets situasjon siden forrige vedtak eller dom, og at disse endringer gjør det ønskelig med en ny vurdering.

Utvalget uttaler bl.a.:

«Utvalget viser i denne forbindelse til betydningen av – og sammenhengen med – barnevernloven § 4-15 tredje ledd. Her heter det at allerede ved omsorgsovertakelsen skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets omsorgssituasjon. Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets framtidige omsorgssituasjon som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort. Hensikten med bestemmelsen om omsorgsplan var å bidra til at barnet skulle oppleve forutsigbarhet, det vil si stabilitet og kontinuitet.»

Når det gjelder forslaget om å innføre en sperrefrist på 12 måneder i samværssaker uttaler utvalget:

«For spørsmål om samvær gjelder etter dagens system ingen sperrefrister eller andre prosessuelle begrensninger for endringssaker. De materielle reglene om samvær inneholder heller ikke noe som er egnet til å begrense tilbøyeligheten til å kreve endring. Tvert om er reglene om samvær så åpne og skjønnsmessige at en privat part så å si alltid vil kunne ha i hvert fall et visst håp om å vinne frem i en endringssak, om enn marginalt. Dette taler alt sammen for at det vurderes innført begrensninger også for samværssakene. Den uro og konfliktmekanisme som ligger i en barne- og sosialnemndsak eller rettssak om samvær, vil for barnet kunne oppleves som både destabiliserende og invaderende, nokså uavhengig av hvor store eller små endringer det konkret er aktuelt å foreta i den samværsordning som er fastsatt. Forutsetninger for samvær endres rett nok atskillig raskere enn forutsetninger for omsorg, hvilket isolert sett kan tale mot begrensninger i de private parters adgang til å kreve endringssak. Fylkesnemndsutvalget er imidlertid blitt stående ved at det også i samværssakene bør oppstilles en eller annen form for begrensning.

En mulighet kunne være å stille som vilkår for å åpne en endringssak at det kunne vises til endrete forhold av en slik art at det var egnet til å fastsette en ny samværsordning som på vesentlige punkter avviker fra den opprinnelige. På denne måten ville man på den ene siden skrelle bort en hel del endringssaker der tvistegjenstanden reelt er begrenset til noen få timers samvær mer eller mindre i løpet av et år. På den annen side ville velgrunnete begjæringer slippe til. Fylkesnemndsutvalget finner imidlertid at en slik regel – hvor det for nemndleder ville bli påkrevd å vurdere saken i to trinn – blir for tungvint og ressurskrevende. Endringssaker som gjelder samvær vil kunne behandles meget enkelt allerede innenfor de alminnelige rammer som utvalget har foreslått. Hvor endringssaken er helt uten substans kan den avgjøres av nemndleder alene, etter forholdene sågar uten at det holdes forhandlingsmøte. ... ...En silingsordning i samværssaker ville også ha den svakhet at den reelt sett ikke er egnet til å ivareta de hensyn som begrunner at det bør være begrensninger i adgangen til å kreve endringssak i spørsmålet om samvær. Allerede begjæringen vil utløse uro for barnet, arbeid i barneverntjenesten og utgifter til advokatbistand. Til dette kommer at om det foreligger substansielle endringer i forutsetningene for samvær som bør lede til endringer, må dette uansett fanges opp av barneverntjenesten som kan øke samværsomfanget.»

6.1.3 Høringen

13 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om å innføre en 12 måneders sperrefrist for å kunne kreve ny behandling av et tidligere fastsatt samværsvedtak . 11 av disse gir sin tilslutning til forslaget. Blant disse er Fylkesnemndenes arbeidsutvalg, Oslo kommune, Stavanger kommune, Bergen kommune, Norsk Barnevernsamband, Norsk Fosterhjemsforening og Barneombudet .

Stavanger kommune uttaler at det bør være tilstrekkelig til å iverksette sperrefristen at saken er brakt inn for domstolene:

«I henhold til lovutkastet begynner ovennevnte frist å løpe fra når saken var «behandlet» av nemnda/domstolen. Stavanger kommunes erfaring er at en del saker blir trukket av den private parten etter at forhandlingene har startet i tingretten, for eksempel fordi man ikke er fornøyd med rettens sammensetning, eller ellers opplever at man ikke vil vinne frem med kravet sitt. I disse tilfellene vil ikke saken være «behandlet» i tingretten, og de private partene kan i medhold av loven bringe saken inn for nemnda uhindret av sperrefristen. Dette er etter kommunens oppfatning svært uheldig – saksanlegget for tingretten har allerede skapt uro i fosterhjemmet. Etter kommunens oppfatning bør det forhold at saken er bragt inn for domstolen være tilstrekkelig til å iverksette sperrefristen. I Stavanger foreligger det en stadig stigende hyppighet av overprøving av nemndas vedtak, noe som er uheldig i forhold til den stabilitet som det er nødvendig å skape i fosterhjemmene. Dagens situasjon, hvor det ikke har noen konsekvenser for foreldrene at de ukritisk bringer saken inn for domstolene, medfører svært negative virkninger for barna. Stavanger kommune mener en ordning som foreslått fra kommunens side kan bidra til å begrense at saker ukritisk blir bragt inn for domstolene.»

Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst , mener at forslaget ikke går langt nok når det gjelder begrensninger i adgangen til å reise endringssak og mener at det i tillegg til sperrefrist bare bør kunne kreves endringssak der det foreligger endrede forhold.

Fylkesnemnda i Oslo og Akershus er skeptiske til forslaget og uttaler bl.a.:

«Det foreslås en sperrefrist på 12 måneder for private parters adgang til å kreve ny prøving av samvær med, og 24 måneder for private parters adgang til å kreve tilbakeføring av, barn under omsorg. Barnets behov for ro og foreldrenes rettssikkerhet settes lett opp mot hverandre når behovet for sperrefrister drøftes.

Henholdsvis 12 og 24 måneder er lang tid i et lite barns liv, og sperrefrister av så lang varighet kan låse en sak i et uheldig spor. For tilbakeføringskrav kan en sperrefrist på 24 måneder for små barn bety at tilknytning gjør det vanskelig eller umulig å nå fram.

Uten å kunne anføre statistiske data som argument er det fristende å hevde at «gjengangerne» i fylkesnemnd og for domstoler, er litt av en myte. Noen få vil alltid utnytte prøvingsadgangen fullt ut, men det er ikke de mange. Prisen for å avskjære disse fra å prøve sin sak flere ganger, kan bli at saker som fortjener ny behandling ikke får det.»

Advokatforeningen er inne på noe av det samme, men synes likevel å slutte seg til forslaget:

«... Advokatforeningen mener at dette i en del tilfeller kan være en svært lang periode, samtidig som vi ser at det kan være behov for en viss «karenstid».

Vi ser behovet for en viss stabilitet og ro rundt barnet og barnets omsorgspersoner etter en omsorgsovertakelse. Det kan synes betenkelig med en slik karenstid, men de private parters rettssikkerhet er i hovedsak svært godt ivaretatt ved muligheten til overprøving av fylkesnemndas vedtak for de ordinære domstoler, og man ser behovet for at hensynet til vernet om barnets muligheter for ro i en ny omsorgssituasjon må veie tyngre enn hensynet til foreldrene, når disse vil ha hatt anledning til å få vedtaket grundig overprøvet før slik sperrefrist inntrer.

Det man kan innvende mot slik sperrefrist for øvrig, er den risiko slik medfører for at private parter lettere vil kreve fylkesnemndsvedtak overprøvet, fordi sperrefristen kan gi en opplevelse av at det er «nå eller aldri».»

Når det gjelder forslaget om å utvide sperrefristen til 24 måneder for å kunne kreve ny behandling av spørsmålet om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse , har 19 høringsinstanser uttalt seg. 14 av disse slutter seg til forslaget, mens de øvrige har innvendinger og/eller ikke har tatt klart standpunkt til forslaget. Blant de som støtter forslaget er de kommunene som har uttalt seg, Barneombudet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Norsk Barnevernsamband . De instansene som støtter forslaget begrunner dette på samme måte som utvalget og viser bl.a. til barnets behov for ro og stabilitet. Også Advokatforeningen støtter forslaget, men mener at det bør være et krav om at avvisningsbeslutninger foretas av en nemnd med minimum ett legmedlem og ett sakkyndig medlem. Advokatforeningen mener videre at det bør inntas eksplisitte bestemmelser om mulighet for overprøving.

Enkelte høringsinstanser, herunder Barnejuridisk Forum og Fylkesnemndenes Arbeidsutvalg, stiller spørsmål ved om forslaget om 24 måneders sperrefrist for å kreve ny behandling av sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse er i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon . Barnejuridisk Forum tar sterk avstand fra forslaget om utvidelse av sperrefristen. Det uttales bl.a.:

«En 24 måneders sperrefrist vil i realiteten innebære at en omsorgsovertakelse, særlig av små barn, ofte vil være endelig. Hvis ikke saken kan kreves vurdert på ny før det har gått to år vil små barn ofte ha fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. En 24 måneders frist vil for barn som blir tatt under omsorg mens de er spebarn, eller helt små, derfor innebære at foreldrene ikke har noen reell mulighet til å få omsorgen tilbake. Etter Barnejuridisk Forums oppfatning vil en slik regel være i strid med EMK art. 8. Forholdet til denne bestemmelsen må derfor utredes nærmere. Barnejuridisk Forum ser at hensynet til å skaffe ro for barna er et viktig hensyn, som bør tillegges vekt. Små barn blir imidlertid ikke involvert i saker om tilbakeføring, på den måten større barn blir. Dette hensynet tilsier derfor ikke en 24 måneders regel for de minste barna. En slik regel vil også føre til flere krav om rettslig overprøving og anker. I dag er det mange foreldre som ikke velger å gå videre med saker, men i stedet konsentrerer seg om å avhjelpe manglene i omsorgssituasjonen, med det for øye at de etter et år kan kreve omsorgen tilbake. Hvis de må vente i to år før de kan kreve saken tatt opp på ny, vil det for denne gruppen være hensiktsmessig å kreve rettslig overprøving og så la saken versere i rettsapparatet mens de parallelt søker å avhjelpe manglene i omsorgssituasjonen. En slik regel vil derfor ikke nødvendigvis føre til mer ro. Grunnløse tilbakeføringskrav både for små og store barn må derfor avskjæres ved at nemndsleder gis mulighet for å avgjøre disse sakene uten muntlige forhandlinger, dersom det ikke er lagt frem nye opplysninger av betydning. Det vises til nåværende § 9-11 i sosialtjenesteloven, som bør videreføres, eventuelt med noen endringer som gjør den mer effektiv.»

Få høringsinstanser har uttalt seg spesielt til utvalgets forslag om at endringssak bare skal tillates der det dokumenteres å ha funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon når opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse ved forrige behandling ble begrunnet med barnets tilknytning til nye omsorgspersoner. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget.

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og et stort flertall av høringsinstansene i at det bør innføres en 12 måneders frist for private parters adgang til å kreve ny prøving av et tidligere vedtak om samvær . Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget. Departementet vil i tillegg understreke at fylkesnemndas vedtak eller domstolens dom fastsetter et minimumssamvær, og at samvær vil kunne praktiseres i større omfang enn fastsatt av fylkesnemnda eller domstolen innenfor 12 månedersfristen dersom den private part og barneverntjenesten er enige om det. Fristen er heller ikke til hinder for at barneverntjenesten fremmer saken til behandling for nemnda innenfor fristen, dersom det har skjedd endringer i foreldrenes eller barnets situasjon som tilsier en endret samværsordning.

Departementet er ikke enig med Stavanger kommune i at sperrefristen bør inntre i det saken bringes inn for domstolen. Departementet kan vanskelig se at en slik regel vil hindre ukritisk innbringelse av saker for fylkesnemnd eller domstol. Tvert i mot vil en slik regel kunne ha som konsekvens at den private part ikke trekker et saksanlegg som åpenbart ikke vil kunne føre frem fordi konsekvensen vil være at sperrefristen inntrer.

Departementet foreslår etter dette en endring i § 4-19 i samsvar med utvalgets forslag, jf. utkastet til § 4-19 siste ledd.

Departementet vil for øvrig vise til pkt. 5.9 der det er foreslått en endring i § 4-19 som innebærer en begrensning i forhold til gjeldende rett når det gjelder hvem som kan kreve at det fastsettes samværsrett. Etter forslaget vil andre enn foreldrene eller andre omsorgspersoner bare kunne kreve at fylkesnemnda skal behandle deres krav om samværsrett når barnets foreldre er døde, er nektet samvær med barnet eller bare skal ha et svært begrenset samvær med barnet.

Departementet finner ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om at dagens sperrefrist i tilbakeføringssaker etter barnevernloven § 4-21 skal utvides fra 12 til 24 måneder. Vedtak om omsorgsovertakelse er, både overfor foreldrene og barnet, et særdeles inngripende tiltak. Av denne grunn bygger § 4-21 på den forutsetning at et vedtak om omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal være midlertidig og derfor skal oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Særlig når det gjelder små barn vil muligheten for tilbakeføring av barnet til foreldrene minske i takt med varigheten av omsorgsovertakelsen. Slik departementet ser det, tilsier dette at foreldrene bør ha en mulighet til å kreve ny vurdering av spørsmålet om fortsatt omsorgsovertakelse før det har gått for lang tid. Dette synspunktet ble også lagt til grunn ved innføring av gjeldende bestemmelse, jf. Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 57.

Fylkesnemndsutvalget har begrunnet forslaget om utvidelse av sperrefristen med hensynet til barnets beste. Departementer er enig med utvalget i at gjentatte overprøvinger av spørsmålet om omsorgsovertakelse kan være en belastning for det enkelte barn. Av denne grunn ble adgangen til rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak begrenset ved endringslov 17. juni 2005 nr. 65. Sosialtjenesteloven § 9-10a, som trådte i kraft 1. januar 2006, innebærer at ved rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak i barnevernsaker er det innført en silingsregel som innebærer at tingrettens avgjørelser bare unntaksvis kan påankes til lagmannsretten. Begrunnelsen for bestemmelsen er nettopp de belastninger stadige overprøvinger kan påføre barnet. En utvidelse av sperrefristen i barnevernloven § 4-21, slik Fylkesnemndsutvalget foreslår, ville således kommet i tillegg til den begrensning som er innført hva gjelder adgangen til rettslig overprøving.

Barne- og likestillingsdepartementet er videre enig med bl.a. Barnejuridisk Forum i at en utvidet sperrefrist ikke uten videre vil bidra til større ro og stabilitet rundt barnet. En utvidet sperrefrist vil trolig ha som konsekvens at foreldrene i større grad vil benytte seg av adgangen til å bringe fylkesnemndas vedtak inn for tingretten for rettslig overprøving.

Fylkesnemndsutvalget foreslår at det skal innføres en særlig begrensning i adgangen til ny prøving i de tilfeller tilbakeføring etter § 4-21 tidligere er nektet med den begrunnelse at barnets tilknytning til mennesker og miljø der det er vil kunne føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene. Departementet støtter utvalgets forslag om at det i slike tilfeller bør være et vilkår for å kunne kreve ny behandling at det dokumenteres vesentlige endringer i barnets situasjon. Er tilbakeføring tidligere nektet med begrunnelse i barnets tilknytning til fosterforeldrene, vil det være små muligheter for at et nytt krav om tilbakeføring vil kunne føre frem, med mindre det nettopp har skjedd slike endringer i barnets situasjon. Endringer i foreldrenes situasjon, for eksempel når det gjelder deres omsorgsevne, vil i disse tilfellene ikke ha selvstendig betydning. Slik departementet ser det, er det nettopp i slike saker det er viktig å begrense adgangen til ny prøving av hensyn til å sikre barnet ro, stabilitet og tilhørighet i omsorgssituasjonen. Departementet vil imidlertid understreke at adgangen til ny prøving ikke er ment å skulle være begrenset til de situasjoner hvor det har skjedd vesentlige endringer i barnets situasjon når det gjelder forholdet til fosterforeldrene. Det kan også tenkes tilfeller der barnets forhold til sine biologiske foreldre utvikler seg så vidt annerledes enn forutsatt at spørsmålet om tilbakeføring bør være gjenstand for ny vurdering.

Departementet vil imidlertid foreslå at bestemmelsens ordlyd utformes noe annerledes enn foreslått av utvalget. Etter utvalgets utkast til bestemmelse kan ordlyden forstås slik at den ikke bare begrenser partenes rett til å kreve ny behandling, men også fylkesnemndas adgang til å behandle saken. Departementet vil foreslå at bestemmelsen utformes på samme måte som sperrefristbestemmelsen, slik at det fremgår at partene ikke kan kreve ny behandling i disse tilfellene, men at det vil være opp til fylkesnemnda å avgjøre om saken skal undergis realitetsbehandling eller ikke, jf. utkastet til § 4-21 annet ledd siste punktum.

Departementets forslag til begrensninger i adgangen til å kreve ny behandling av saker som gjelder omsorgsovertakelse og samvær må ses i sammenheng med de øvrige saksbehandlingsregler. Dersom det fremmes krav om ny behandling før sperrefristen er utløpt, vil nemndsleder i henhold til § 7-13 kunne avvise saken uten nærmere begrunnelse. Er vilkårene for ny behandling til stede, for eksempel fordi det er gått mer enn 12 måneder siden sist saken ble behandlet av nemnda eller domstolen, har de private parter krav på at saken undergis realitetsbehandling. Etter §§ 7-5 og 7-14 kan nemndsleder imidlertid i en del tilfeller avgjøre endringssaker alene og uten forhandlingsmøte dersom nemndsleder finner dette ubetenkelig.

6.2 Plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. barnevern­loven § 4-15

6.2.1 Gjeldende rett

Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, og omsorgsovertakelsen er ment å vare lengre tid, skal barneverntjenesten etter barnevernloven § 4-15 tredje ledd utarbeide en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon. En slik plan skal utarbeides senest to år etter fylkesnemndas vedtak. Planen er ment å fjerne noe av den usikkerhet som preger en del fosterhjemsforhold og må derfor bl.a. redegjøre for tidsperspektivene for omsorgsovertakelsen. Det fremgår av bestemmelsen at den ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort, og at planen skal forelegges fylkesnemnda til « eventuell uttalelse» .

6.2.2 Fylkesnemndsutvalgets forslag

Fylkesnemndsutvalget foreslår å endre bestemmelsen slik at planen i stedet for å forelegges fylkesnemnda skal forelegges fylkesmannen for uttalelse. Utvalget uttaler på s. 126 i utredningen at bestemmelsen er svært viktig, men at foreleggelse for fylkesnemndene har vist seg uhensiktsmessig fordi fylkesnemndene ikke har noe tilsynsansvar med barneverntjenesten.

6.2.3 Høringen

Fire høringsinstanser, Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bergen kommune og Fosterhjemsforeningen, har uttalt seg til forslaget om endring av barnevernloven § 4-15.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter forslaget, men forutsetter at det må være tydelig og klart hva en omsorgsplan skal inneholde, og at det derfor vil være behov for detaljerte retningslinjer. Fylkesmannen viser videre til at fylkesmannen gjennom systemrevisjon med kommunene har avdekket store mangler ved utarbeidelse av foreløpige og fremtidige omsorgsplaner og mener at en lovendring som foreslått vil medføre økt ressursbehov. Også Fosterhjemsforeningen støtter forslaget og viser i likhet med fylkesmannen til at mange barn og unge i fosterhjem mangler omsorgsplan. Bergen kommune støtter forslaget, men mener at det ikke er nødvendig at fylkesmannen godkjenner planen.

Bare Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst , er uenig i forslaget. Det uttales bl.a. at fylkesmannen sjelden vil ha grunnlag for å uttale seg til planen, da fylkesmannen ikke har kjennskap til sakens øvrig dokumenter og barnets situasjon. Det uttales videre:

«Bufetat antar at en mer hensiktsmessig ordning for å følge opp barneverntjenestens plikt til å utarbeide en omsorgsplan er å sørge for gode rapporteringsrutiner til fylkesmannen i forhold til dette.»

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at dagens ordning med at omsorgsplaner sendes fylkesnemnda til eventuell uttalelse i praksis har vist seg lite hensiktsmessig. Etter barnevernloven § 2-3 tredje ledd har fylkesmannen ansvaret for å føre tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner og skal herunder påse at kommunene utfører de oppgaver de er pålagt etter loven. Utarbeidelse av omsorgsplaner er en slik lovpålagt oppgave for kommunene, og det inngår følgelig allerede i fylkesmannens tilsynsansvar å påse at kommunene utfører denne oppgaven.

Departementet er imidlertid enig med Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst, i at fylkesmannen ikke har grunnlag for å uttale seg til planens innhold, da fylkesmannen ikke besitter kunnskap om saken for øvrig. Heller ikke fylkesnemnda kan imidlertid forutsettes å ha grunnlag for å uttale seg til planens innhold, da planen utarbeides – og oversendes nemnda - inntil to år etter at fylkesnemnda behandlet saken. I løpet av denne tiden vil barnets og foreldrenes situasjon kunne være endret i så stor grad at fylkesnemnda ikke vil ha forutsetninger for å kunne uttale seg til innholdet i planen.

Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at bestemmelsen endres slik at det ikke lenger stilles krav om at planen oversendes fylkesnemnda for eventuell uttalelse. Departementet vil imidlertid ikke foreslå at planen i stedet skal sendes fylkesmannen til uttalelse. Departementet mener det sentrale må være at det føres kontroll med at kommunenes barneverntjenester utarbeider omsorgsplaner. Dette ansvaret ligger allerede hos fylkesmannen som tilsynsmyndighet. Hvordan denne kontrollen skal foregå, må det være opp til tilsynsmyndigheten å avgjøre. Departementet mener gode rapporteringsrutiner er et mer egnet virkemiddel enn oversendelse av selve planen. Departementet foreslår etter dette at barnevernloven § 4-15 tredje ledd siste punktum oppheves.

6.3 Tvangsplassering av barn og unge med alvorlige atferdsvansker

6.3.1 Gjeldende rett

Barnevernloven § 4-24 gir hjemmel for å plassere og tilbakeholde barn og unge med alvorlige atferdsvansker i institusjon uten barnets samtykke. Grunnvilkåret er at atferdsvanskene har vist seg ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte. Barnet kan plasseres i institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling i opptil fire uker. Har barnet behov for mer langvarig behandling kan barnet plasseres i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil tolv måneder. I særlige tilfeller kan plasseringstiden forlenges med opptil tolv nye måneder. Det er et vilkår – både for korttidsplassering og langtidsplassering – at institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen.

I de tilfeller plassering vedtas på grunn av alvorlige atferdsvansker i form av gjentatt eller alvorlig kriminalitet, oppstår spørsmålet om tiltaket er å anse som straff i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 (1). At tvangsplassering etter dette alternativet er straff ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2003 s. 1827 og ble opprettholdt i Rt. 2004 s. 1368.

Når tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24 er å anse som straff dersom plasseringen er begrunnet i alvorlig eller gjentatt kriminalitet, oppstår spørsmålet om slik sak for fylkesnemnda sperrer for etterfølgende straffesak for de samme forhold (dobbeltstraff), jf. EMK protokoll 7 artikkel 4. Dette spørsmålet har vært prøvet av Høyesterett i de ovennevnte kjennelser. I Rt. 2003 s. 1827 kom Høyesterett til at tvangsplassering var å anse som en straffereaksjon som sperret for senere straffesak om samme forhold. I Rt. 2004 s. 1368 kom Høyesterett til at forbudet i EMK om gjentatt straffeforfølgning ikke var til hinder for senere straffesak, siden straffesaken ikke ble ansett å gjelde samme straffbare forhold som vedtaket om institusjonsplassering. Høyesterett la særlig vekt på at vilkårene for å iverksette barneverntiltak skiller seg klart fra vilkårene for å iverksette straff og på at formålet med tiltak etter barnevernloven er vesensforskjellig fra formålet med straff. Det ble også lagt vekt på at lovbestemmelsene om henholdsvis barneverntiltak og straff ivaretar ulike hensyn.

6.3.2 Fylkesnemndsutvalgets forslag

I utredningen kapittel 20 foreslår Fylkesnemndsutvalget at alternativet «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» tas ut av § 4-24 og at også de øvrige strekpunkter i bestemmelsens første ledd fjernes.

Fylkesnemndsutvalget viser til at Tvistemålsutvalget i NOU 2001:32 Rett på sak kapittel 19.2.3.3 drøftet barnevernloven § 4-24 opp mot bl.a. uskyldspresumsjonen og straffebegrepet. Tvistemålsutvalget uttalte bl.a.:

«Frihetsberøvelsen har i disse tilfellene ikke et pønalt formål, og kan derfor i seg selv neppe anses som strafferettslig i relasjon til EMK artikkel 6, SP artikkel 14 og Barnekonvensjonen artikkel 40. Uskyldspresumsjonen i de nevnte bestemmelser gjør seg likevel gjeldende i den forstand at også barn er beskyttet mot konstatering av straffeskyld på annen måte enn gjennom rettergang og dom i samsvar med de ulike konvensjonskrav til saksbehandlingen i straffesaker. Av dette har man i norsk teori trukket den slutning at det ved vurderingen av om det foreligger alvorlige atferdsvansker i form av gjentatt eller alvorlig kriminalitet, må stilles de samme krav til bevis for straffeskyld som i straffesaker, ...

Tvistemålsutvalget er enig i at dette er en naturlig slutning å trekke, ut fra dagens utforming av barnevernloven § 4-24. Fra et menneskerettslig perspektiv er dette likevel ikke en helt tilfredsstillende ordning. Poenget med uskyldspresumsjonen i denne relasjonen er at det offentlige enten må reise straffesak og dermed få konstatert vedkommendes eventuelle skyld, eller må behandle vedkommende som uskyldig. Om man frihetsberøver noen under henvisning til «omfattende eller alvorlig kriminalitet», er det lite treffende å si at vedkommende behandles som uskyldig hva gjelder de straffbare forhold som begrunner frihetsberøvelsen. Legges det også et strengt beviskrav til grunn, kan en avgjørelse om tvangstiltak på grunnlag av «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» meget lett måtte leses slik at straffeskyld er funnet bevist. Til dette kommer at et strengt beviskrav kan komme til å stenge for tiltak som reelt sett er velbegrunnete, og slik sett komme i konflikt bl.a. med hensynet til barnets beste på lengre sikt.»

Som det fremgår innledningsvis har Høyesterett - etter at Tvistemålsutvalget avga sin innstilling - kommet til et annet resultat når det gjelder spørsmålet om tiltak etter barnevernloven § 4-24 er å anse som straff. Fylkesnemndsutvalget viser til dette, men peker på at Tvistemålsutvalgets uttalelse når det gjelder uskyldspresumsjonen er fullt ut gyldig og egentlig har fått økt aktualitet ettersom rettstilstanden nå er slik at tiltak etter barnevernloven § 4-24 regnes som straff.

Fylkesnemndsutvalget drøfter spørsmålet om sperrevirkning for senere straffesak i pkt. 20.4 i utredningen. Her siteres også deler av avgjørelsen i Rt. 2004 s. 1368 hvor det bl.a. heter:

«(37) Jeg er etter en samlet vurdering kommet til at straffesaken ikke kan anses å gjelde samme straffbare forhold som barnevernssaken.

(38) Ved denne vurderingen har jeg for det første lagt vekt på at det ikke er tilstrekkelig for å treffe vedtak om institusjonsplassering etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt at de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. Det er i tillegg et grunnvilkår at barnet har vist «alvorlige atferdsvansker», og det stilles dessuten krav om at barnet har «behov for mer langvarig behandling». På denne måten skiller vilkårene for inngrep etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt seg på sentrale punkter klart fra vilkårene for straff etter de straffebestemmelser som det er tatt ut tiltale etter.

(39) For det andre har jeg lagt vekt på at formålet med institusjonsplassering etter barnevernsloven er vesensforskjellig fra formålet med straff. Mens straff først og fremst er begrunnet i allmennprevensjon og behovet for samfunnsvern, må et vedtak om tvangsplassering være begrunnet i behov for mer langvarig behandling og være truffet ut fra en vurdering av hva som er til beste for barnet. Selv om barnevernsloven § 4-24 første ledd første strekpunkt som utgangspunkt henviser til de alminnelige straffbarhetsvilkårene, har inngrep etter denne bestemmelse et vesentlig annet formål enn en straffeforfølgning.

(40) For det tredje har jeg lagt vekt på at mens det ved inngrep etter barnevernsloven er barnets eget behov som beskyttes, er den interesse som beskyttes ved en straffeforfølgning for de forhold som tiltalen gjelder, dels fornærmedes og dels samfunnsmessige og allmenne interesser. De interesser som beskyttes av barnevernsloven § 4-24 og av de aktuelle straffebestemmelsene er således vesensforskjellige.»

Fylkesnemndsutvalget legger til grunn at det er nærliggende å trekke den slutning at det aldri vil være aktuelt at en sak om tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24 første ledd første strekpunkt skal stenge for senere straffesak om samme forhold.

Når det gjelder Fylkesnemndsutvalgets vurdering av hvordan man på lovgiverhold bør håndtere det forhold at tiltak etter barnevernloven § 4-24 første ledd første strekpunkt er å anse som straff etter EMK artikkel 6 (1), uttaler utvalget i pkt. 20.5 i utredningen:

«I noen grad er nok dette kun et spørsmål om mindre tilpasninger – eksempelvis knyttet til høye beviskrav. Samtidig er det på det rene at spørsmålet nok også fordrer at det gjøres et mer prinsipielt valg, nemlig om barnevernretten bør romme en ungdomsstraffeprosess mer eller mindre parallelt med den ordinære straffeprosessen, basert på administrativt fastsatt straff i barne- og sosialnemndene.»

Fylkesnemndsutvalget siterer deretter Tvistemålsutvalgets anbefaling som lyder slik:

«Etter Tvistemålsutvalgets syn ligger ikke løsningen i å sikre prosessregler for denne sakstypen som tilfredsstiller de konvensjonskrav som gjelder for straffesaker. Tvert i mot er det – også gjennom de saksbehandlingsregler som gjelder – grunn til å tone ned koblingen mellom barnevernloven § 4-24 og det strafferettslige regime. Etter utvalgets mening kan dette best gjøres ved å endre formuleringene i barnevernsloven § 4-24, slik at man unngår den direkte koblingen mellom tvangsbruk etter bestemmelsen og spørsmålet om straffeskyld.»

Som nevnt innledningsvis slutter Fylkesnemndsutvalget seg til Tvistemålsutvalgets syn og foreslår at alternativet «ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet» utgår fra barnevernloven § 4-24, og at også de øvrige strekpunkter «ved vedvarende misbruk av rusmidler» og «på annen måte» tas bort. Utvalget uttaler om konsekvensen av en slik endring:

«Adgangen til å gripe inn overfor alvorlige atferdsvansker står uforandret, samtidig som fokus dreies bort fra spørsmål om straffeskyld og straffeprosessuelle overveielser. Det avgjørende vil da også i disse sakene være barnets behov for at tiltak iverksettes.»

6.3.3 Høringen

15 høringsinstanser har uttalt seg til Fylkesnemndsutvalgets forslag om endring av barnevernloven § 4-24. Av disse er 10 instanser enige i forslaget, mens 5 er uenige. Blant de instansene som støtter forslaget er Justisdepartementet, Barneombudet, FO, Norsk Barnevernsamband, Advokatforeningen og kommunene Oslo, Bergen, Sandefjord og Skien.

Justisdepartementet uttaler:

«Vi ser at gode grunner taler for utvalgets forslag i punkt 20.5 om å endre barnevernloven § 4-24 slik at man unngår den direkte koblingen mellom tvangstiltak mot barn med atferdsproblemer og spørsmålet om straffeskyld, slik også Tvistemålsutvalget foreslo. Vi antar at også etter en slik lovendring vil alvorlige atferdsvansker som gir seg utslag i alvorlig eller gjentatt kriminalitet kunne medføre tvangstiltak dersom de øvrige vilkårene i barnevernloven § 4-24 er oppfylt. Det betyr at de menneskerettslige problemstillingene som tidligere har vært oppe i forhold til slike saker, fortsatt vil kunne være relevante. Justisdepartementet ønsker å understreke at selv om forslaget kan medvirke til å dreie fokus i disse sakene bort fra spørsmålet om straffeskyld og straffeprosessuelle forhold til hva som er det beste for barnet, er det svært viktig at dette ikke svekker barnets rettssikkerhet.»

For øvrig gir ingen av de instansene som støtter forslaget noen nærmere begrunnelse utover at de finner det positivt at koblingen mellom barneverntiltak og straff fjernes.

De instansene som går i mot forslaget er Fylkesnemndenes arbeidsutvalg , Fylkesnemnda i Rogaland , Fylkesnemnda i Oslo og Akershus , Barnejuridisk Forum og NOVA.

Barnejuridisk Forum uttaler:

«Forslaget virker lite gjennomarbeidet og det er uklart hvilke endringer forslaget har ment å innebære. Ønsker en at kriminalitet fremdeles skal være et kriterie som kan føre til plassering etter bvl. § 4-24, men kun sett i sammenheng med andre atferdsvansker eller ønsker en at kriminalitet ikke lenger skal tillegges vekt. Dette fremgår ikke klart av utvalgets drøftelser.»

NOVA utaler bl.a.:

««Alvorlige atferdsvansker» kan komme til å bli en ny problematisk, vag sekkebetegnelse. Det kan råde usikkerhet med hensyn til hvilken hjelp det vil være i forarbeidene for loven for nærmere retningslinjer for hvem tvangen kan anvendes overfor. Uten klare begrensninger i lov, forarbeider og forskrifter kan det skje en generell utvidelse av tvangsplasseringer.

Realiteten for ungdommene vil neppe bli forbedret av denne endringen. Fremdeles vil atferd i form av kriminalitet bli brukt som argument for tvangsplassering ut fra alvorlige atferdsvansker. Kravene til bevisføring vil heller bli svekket enn styrket der de vil inngå i en totalvurdering av ungdommen.»

Også Fylkesnemnda i Rogaland , Fylkesnemndenes arbeidsutvalg og Fylkesnemnda i Oslo og Akershus mener at «alvorlige atferdsvansker» er et for skjønnsmessig og upresist begrep . Fylkesnemnda i Rogaland peker videre på at rettstilstanden, på bakgrunn av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2004 s. 1368, også er unødvendig i det en plassering etter barnevernloven § 4-24 ikke vil stenge for senere straffesak om samme forhold.

Fylkesnemnda i Oslo og Akershus uttaler:

«Kriminalitetsalternativet i bestemmelsen er problematisk. Problemet med forslaget er at det er veldig vidtfavnende. Inntrykket er at det er bred enighet i fylkesnemndene om at § 4-24 er en bestemmelse departementet bør se nærmere på da bestemmelsen har en utforming som har vist seg å skape mye tolkningstvil på punkter som har stor rettssikkerhetsmessig betydning. Det bør fokuseres både på de materielle krav, en mer hensiktsmessig redigering og om kravene til bevis bør være de samme for utredning som for behandling.»

6.3.4 Departementets vurdering

Barnevernloven § 4-24 gir hjemmel til å treffe vedtak om svært inngripende tiltak overfor barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Departementet ser at det er forhold ved bestemmelsen og de problemstillinger den berører som kan tale for en nærmere gjennomgang av bestemmelsen. Ikke minst gjelder dette etter at Høyesterett i Rt. 2003 s. 1827 og Rt. 2004 s. 1368 har lagt til grunn at tvangsplassering etter § 4-24 som er begrunnet i alvorlig eller gjentatt kriminalitet er å anse som straff.

Departementet er imidlertid, i likhet med en del av høringsinstansene, bekymret for at en endring i samsvar med det forslaget som fremsettes av Fylkesnemndsutvalget vil kunne innebære en svekkelse av rettssikkerheten til barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Etter gjeldende rett er vilkåret for tvangsplassering at de alvorlige atferdsvanskene har vist seg på bestemte måter; ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte. Utvalgets forslag innebærer at bestemmelsen blir mer upresis og derigjennom gir rom for ytterligere tolkningstvil med hensyn til hvilke typer atferdsvansker bestemmelsen er ment å omfatte. Departementet mener utvalgets forslag til bestemmelse er for skjønnsmessig sett i forhold til tiltakenes inngripende karakter.

Departementet kan etter dette ikke slutte seg til utvalgets forslag til endring og fremmer derfor ikke forslag om endring i barnevernloven § 4-24.

Utvalgets forslag om å fjerne vilkårsalternativet «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» i § 4-24, vil imidlertid bli vurdert ved en senere anledning på grunnlag av en nærmere gjennomgang av spørsmålet.

6.4 Forslag om at foreldrestøttende ­tiltak som har som formål å redusere atferdsvansker hos ungdom skal kunne gjennomføres uten ­barnets samtykke

6.4.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er hovedregelen at hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 bare kan gjennomføres med samtykke fra de private parter. Barn over 15 år er i henhold til § 6-3 annet ledd å anse som parter i saker etter barnevernloven. Det er derfor lagt til grunn at hjelpetiltak som helt eller delvis retter seg mot barn over 15 år er avhengig av samtykke fra både foreldrene og barnet.

§ 4-4 annet ledd gir eksempler på noen av de hjelpetiltak som kan benyttes. Oppregningen er ikke uttømmende. Ved endringslov 17. juni 2005 nr. 65 (i kraft 1. januar 2006) ble eksemplifiseringen i § 4-4 utvidet. Ett av de eksemplene som ble tatt inn i lovteksten er «foreldrestøttende tiltak». I forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot. prp. nr. 64 (2004-2005), uttales det at foreldrestøttende tiltak er tiltak som har som formål å styrke foreldrenes omsorgsevne. Som konkrete eksempler på aktuelle foreldrestøttende hjelpetiltak er det vist til behandlingsmetoden Multisystemisk Terapi (MST) og Parent Management Training (PMT).

Etter § 4-4 fjerde ledd kan enkelte hjelpetiltak gjennomføres ved pålegg til foreldrene, dvs. uten deres samtykke. Dette gjelder opphold i barnehage og lignende, samt tilsyn i hjemmet. Det er fylkesnemnda som treffer vedtak om pålegg om hjelpetiltak. Etter § 4-4 fjerde ledd kan det ikke gis pålegg om gjennomføring av andre typer hjelpetiltak, heller ikke foreldrestøttende tiltak.

6.4.2 Bakgrunnen for forslaget

De siste årene har Barne- og likestillingsdepartementet særlig satt fokus på å utvikle gode tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Ett av disse tiltakene er MST. Det har fra faglig hold vært reist spørsmål ved om det bør innføres en hjemmel i loven til å gjennomføre MST uten samtykke fra barnet selv.

På denne bakgrunn utarbeidet Barne- og likestillingsdepartementet et forslag om at foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere alvorlige atferdsvansker hos ungdom, skal kunne gjennomføres uten barnets samtykke, jf. barnevernloven § 4-4 fjerde ledd. Forslaget ble sendt på høring 10. november 2005 med høringsfrist 13. januar 2006. Høringsinstansene var i all hovedsak de samme som høringsinstansene for Fylkesnemndsutvalgets utredning, jf. pkt. 2.2.

6.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere alvorlige atferdsvansker hos ungdom skal kunne gjennomføres uten samtykke fra barnet selv. Et særlig aktuelt eksempel på et slikt tiltak er den hjemmebaserte behandlingsmetoden «Multisystemic Therapy» (heretter omtalt som MST). MST består av et intensivt, tidsavgrenset (3-6 måneder) og familiebasert tilbud til ungdom med ulike typer atferdsvansker. Behandlingen foregår direkte i ungdommens familie og nærmiljø. Alle aktuelle instanser; herunder skole, arbeidsgiver, politi, andre hjelpetjenester og familie, blir trukket med i arbeidet. Metoden kan vise til gode resultater både i USA og Norge.

Hjelpetiltak som gjennomføres uten at barnet plasseres i institusjon eller fosterhjem er et kommunalt ansvar, mens tiltak utenfor hjemmet er statens ansvar. For å sikre bredde og kvalitet i arbeidet med barn og ungdom med alvorlige atferdsvansker, har staten utviklet og implementert behandlingsmetoden MST som et alternativ til institusjonsplassering for denne gruppen. I dag er det etablert statlige regionale MST-team i hele landet.

Hjelpetiltak som etableres i barnets hjem forutsetter et utstrakt samarbeid mellom hjelpeapparatet og de private parter. Tiltak i hjemmet mot partenes vilje vil ofte være vanskelig å gjennomføre. Hovedregelen etter gjeldende rett er derfor at slike tiltak bare kan iverksettes på grunnlag av samtykke fra sakens parter, det vil si foreldre og barn over 15 år. Hjelpetiltak som har som formål å styrke foreldrenes omsorgsevne innebærer imidlertid ikke nødvendigvis involvering av barnet selv og forutsetter derfor heller ikke alltid samarbeid eller samtykke fra barnets side selv om barnet er over 15 år og har selvstendige partsrettigheter.

Det er først og fremst foreldrene som står i fokus ved MST-behandling. For å redusere atferdsproblemene må bl.a. foreldrenes oppdragerpraksis endres, ungdommens skoleprestasjoner videreutvikles, kontakten med avvikende ungdomsmiljøer reduseres og kontakt med ikke-kriminelle jevnaldrende gjenopprettes. Gjennom foreldrestøtte og aktiv tilstedeværelse i familien, søker behandlerne å sette familien i stand til å løse sine egne problemer. Hovedvekten av tiltaket vil derfor dreie seg om samarbeid mellom MST-teamet og foreldrene, og behandlerne vil bare i mindre grad ha direkte kontakt med barnet.

Det er imidlertid barnets atferdsproblemer som er den direkte årsaken til at tiltaket iverksettes, og formålet med tiltaket er å redusere disse atferdsproblemene. MST-behandling forutsetter også at barnets nettverk, som for eksempel skole og arbeidssted, trekkes inn i samarbeidet med hjelpeapparatet. Det er derfor ingen tvil om at denne type hjelpetiltak griper inn på livsområder der barn og ungdom i økende grad har med- eller selvbestemmelsesrett, og at tiltaket derfor enten krever uttrykkelig samtykke eller klar lovhjemmel.

Hjelpetiltak som gjennomføres på grunnlag av felles forståelse og gjensidig samarbeid mellom partene og hjelpeapparatet vil som hovedregel gi et bedre resultat enn tiltak som gjennomføres mot partenes vilje. Departementet la derfor i høringsnotatet til grunn at også MST og andre foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere barnets atferdsproblemer, også i fremtiden først og fremst bør baseres på samtykke fra både foreldrene og barnet selv. Departementet viste til at det i noen tilfeller likevel kan være riktig og nødvendig å gjennomføre denne type tiltak selv om barnet selv motsetter seg tiltaket. Enkelte MST-team har opplevd at ungdom som vurderes å kunne dra stor nytte av et slikt behandlingsopplegg kan være ambivalente til behandlingen, og derfor ikke vil gi sitt samtykke eller trekker samtykket tilbake i løpet av behandlingsperioden. Det er ikke uvanlig at barn og unges holdninger og motivasjon til å gjennomføre et behandlingsopplegg kan endre seg i løpet av den tiden behandlingen pågår. Barn med alvorlige atferdsvansker har ikke alltid fullt ut evne til å overskue konsekvensene av sine handlinger, eller til å innse hvilken risiko de utsetter seg for, og kan derfor mangle motivasjon til å motta nødvendig behandling.

Loven inneholder av denne grunn bestemmelser som innebærer at barn med alvorlige atferdsvansker kan plasseres og tilbakeholdes i institusjon uten eget samtykke, jf. § 4-24. Et foreldrestøttende tiltak som MST er et alternativ til slik institusjonsbehandling og må anses å være av langt mindre inngripende karakter. Når loven hjemler adgang til å gjennomføre institusjonsbehandling for barn med alvorlige atferdsvansker uten barnets samtykke, mener departementet at loven også bør åpne for hjemmebasert behandling uten barnets samtykke.

Fordelen med hjemmebaserte tiltak fremfor institusjonsplassering for denne målgruppen, er at behandlingsarbeidet i større grad kan rettes mot forandring av risikofaktorer på alle arenaer i barnets nærmiljø samtidig som foreldrenes omsorgsevne styrkes. For ordens skyld presiserte departementet i høringsnotatet at fysisk makt ikke vil kunne anvendes for å gjennomføre tiltaket.

Når det gjelder vilkårene for å kunne gjennomføre foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke, la departementet i høringsnotatet til grunn at disse i utgangspunktet må knyttes opp mot vilkårene i § 4-24 om plassering og tilbakehold i institusjon for barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Departementet uttalte at hjemmebaserte foreldrestøttende tiltak må kunne iverksettes også i de tilfellene barnet ikke fullt ut har utviklet atferdsvansker av så alvorlig karakter som kreves i § 4-24. Det ble vist til at det er viktig at barnet og familien får nødvendig hjelp også der barnet er i ferd med å utvikle slike atferdsvansker slik at mer omfattende atferdsvansker kan forebygges. Departementet uttalte videre at foreldrestøttende tiltak kan være viktig som del av et helhetlig behandlingstilbud i institusjon, og foreslo derfor at foreldrestøttende tiltak også skal kunne gjennomføres som ledd i avslutningen av et institusjonsopphold.

I høringsnotatet fremholdt departementet at vedtak om iverksetting av foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke av rettssikkerhetsmessige hensyn bør undergis betryggende saksbehandling, og departementet foreslo derfor at slikt vedtak skal fattes av fylkesnemnda for sosiale saker. Departementet la til grunn at det i forbindelse med oppfølgingen av Fylkesnemndsutvalgets innstilling ville bli vurdert hvorvidt vedtak om foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke skal kunne undergis en form for forenklet behandling.

I høringsnotatet ble det videre vist til at det av rettssikkerhetshensyn bør settes en tidsramme for varigheten av tiltak som kan gjennomføres uten samtykke. Departementet foreslo at foreldrestøttende tiltak som her omhandlet ikke skal kunne opprettholdes uten barnets samtykke utover seks måneder.

Departementet la videre til grunn at forslaget er i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 som skal beskytte enkeltindividet mot inngrep i sitt privatliv/familieliv.

MST vil først og fremst være aktuelt for barn i aldersgruppen 13 til 18 år. Etter § 6-3 skal barn regnes som part uavhengig av alder i «sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker». Departementet la i høringsnotatet derfor til grunn at dersom barnet ikke gir sitt samtykke, vil fylkesnemndas vedtak være nødvendig uavhengig av barnets alder.

Når det gjelder begrepet «foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere barnets atferdsproblemer», viste departementet til at det i dag ikke kjenner til andre aktuelle tiltak enn MST med unntak av den behandlingen som iverksettes som ledd i avslutningen av et institusjonsopphold. Denne behandlingen avviker noe fra det opprinnelige MST-tilbudet, men bygger klart på de samme prinsippene. Det kan heller ikke ses bort fra at det på sikt også kan være aktuelt å ta i bruk og pålegge andre foreldrestøttende tiltak enn MST.

På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet at hjemmelen til å pålegge foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke tas inn som nytt tredje t.o.m. femte punktum i § 4-4 fjerde ledd.

6.4.4 Høringen

I alt 61 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. 43 av høringsinstansene støtter i det vesentligste departementets forslag om at foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere alvorlige atferdsvansker hos ungdom skal kunne gjennomføres uten samtykke fra barnet selv. 7 høringsinstanser har innvendinger til forslaget, mens 11 instanser ikke gir noen klar tilråding.

Blant de høringsinstansene som i det vesentligste støtter forslaget er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten, de av fylkesmennene og kommunene som har avgitt realitetsuttalelse, samt Fylkesnemnda i Oslo og Akershus, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Fagforbundet, Advokatforeningen, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Juridisk rådgivning for kvinner, Norsk barnevernsamband, Norsk psykologforening, Norsk senter for studier av problematferd og innovativ praksis (Atferdssenteret), Veiledningssenteret for pårørende til rusmisbrukere, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund, Landsforeningen mot stoffmisbruk, Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon, Kirkens familievern – Oslo og Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene.

De høringsinstansene som har innvendinger mot forslaget er Utenriksdepartementet, Datatilsynet, Fylkesnemnda i Hordaland og Sogn og Fjordane, Utdanningsforbundet, Organisasjonen for private barneverntiltak, Landsforeningen for barnevernsbarn og Barneombudet.

Flertallet av høringsinstansene som støtter forslaget peker på at det av hensyn til familier som har ungdommer med alvorlige atferdsvansker vil være behov for en slik lovendring. Fra disse høringsinstansenes side blir det bl.a. fremholdt at plassering i institusjon er det eneste reelle behandlingstilbudet for ungdommer med atferdsproblemer i dag. Den foreslåtte lovendringen vil derfor kunne medføre at færre barn blir plassert i institusjon. Landsforeningen Mot Stoffmisbruk (LMS) uttaler:

«LMS ser med stigende uro på at ungdom under 18 år ofte ikke får den hjelp de har behov for i en tidlig problemfase. Foreldre ber ofte om hjelp til å håndtere sin ungdom mellom 15-18 år som har begynnende atferdsproblemer. Dette er ofte vanskelig hvis ikke ungdommen selv samtykker. LMS har tro på at det er bra med foreldrestøttende tiltak som retter seg mot hjemmet og ikke først og fremst plassering i barneverninstitusjon. Ungdommen skal kunne fungere i sitt nærmiljø og å komme inn i en tidlig fase med en hjemmebasert behandlingsmetode mener LMS vil være forebyggende og til stor hjelp for familien.

Det er ofte slik at både skole og hjem ser at det trengs tiltak for ungdommen, men at ungdommen selv ikke ønsker hjelp eller ikke ser at det er behov for hjelpetiltak. LMS vet ved erfaring at ungdommen ofte ikke vil gi sitt samtykke eller trekker samtykket tilbake i løpet av behandlingsperioden.»

Atferdssenteret uttaler:

«Dersom lovendringen ikke blir vedtatt, er Atferdssenteret bekymret for at kommunene skal slutte å velge Multisystemisk terapi for familier med ungdommer som har alvorlige atferdsproblemer. Årsaken er usikkerhet knyttet til om en ungdom sier ja til bruk av MST, eller trekker samtykket underveis . Atferdssenteret er bekymret for at MST ikke vil kunne benyttes fordi ungdom med atferdsvansker ikke aksepterer at det settes grenser for deres negative atferd. Det vil føre til en ytterligere stor belastning for familier som fra før av ofte er isolerte og føler maktesløshet overfor ungdommens problemer. Hensikten med MST er ikke å utøve kontroll over ungdommen, men at foreldrene gjennom MST får hjelp til å utøve sin foreldreoppgave på linje med andre tenåringsforeldre».

Kirkens familievern – Oslo synes det er positivt at departementet vurderer hvordan en kan nå frem med hjelpetiltak overfor en særlig utsatt og sårbar gruppe barn / ungdommer med alvorlige adferdsvansker. Det uttales videre:

«Departementet peker på en viktig målsetting, nemlig å beskytte barnet mot videreutvikling av alvorlige atferdsvansker med de negative følger dette kan få for barnet, familien og familiens omgivelser. Vi vil også støtte opp om de synspunkter som peker i retning av at barnet skal kunne integreres i sitt hjemmemiljø og dermed sikres et best mulig privat- og familieliv. Hjelp til og samarbeid med barnets familie og nettverk er sentralt i det barnevernfaglige arbeid.»

Noen av kommunene og fylkesmennene, samt Barne-, ungdoms- og familieetaten, Region Nord, mener det ikke er nødvendig med fylkesnemndsbehandling i disse sakene, da dette blant annet vil kunne trenere saken. Disse høringsinstansene er av den oppfatning at det bør være tilstrekkelig at barneverntjenesten, med foreldrenes samtykke, kan fatte vedtak om ovennevnte tiltak. Andre høringsinstanser, som Juridisk rådgivning for kvinner, Bufetat region Sør og Fylkesmannen i Vestfold, s tøtter forslaget om at vedtaket må fattes av fylkesnemnda, men uttrykker av rettssikkerhetsmessige hensyn skepsis til spørsmålet om forenklet behandling i fylkesnemnda.

Enkelte høringsinstanser kommenterer forslaget om at foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke ikke skal kunne opprettholdes lenger enn seks måneder. Bufetat region Sør etterlyser en nærmere drøftelse av hvorfor denne regelen er foreslått, mens Advokatforeningen mener at utgangspunktet for fristberegningen bør presiseres i lovteksten. Etter denne høringsinstansens oppfatning bør utgangspunktet for fristberegningen være fylkesnemndas vedtak.

Flere av høringsinstansene peker på at det bør nedfelles krav om tilstrekkelig faglig kompetanse: Fagforbundet mener det må legges til rette for kontinuerlig fagutvikling av de ansatte, og at dette også bør nedfelles i selve lovteksten. Dette støttes av FO som mener at for å sikre barnets rettigheter bør det utarbeides forskrift til loven hvor det stilles faglige krav til tiltaket. Norsk psykologforening uttaler at det er avgjørende at den faglige ansvarspersonen er psykologspesialist eller psykiater.

Fagforbundet er videre av den oppfatning at det bør presiseres i lovteksten at MST skal være forsøkt oppnådd og opprettholdt som et frivillig tiltak før MST uten samtykke skal vurderes som virkemiddel.

Noen av de høringsinstansene som går i mot forslaget til lovendring, peker på at dialog og samarbeid er det beste grunnlaget for den type tiltak det her er tale om. Landsforeningen for barnevernsbarn savner en grundigere problematisering og utredning av effekten av et slikt lovforslag og uttaler blant annet følgende:

«Samtidig så er Lfb opptatt av å forhindre en innskrenkning av ungdommens partsrettigheter. Lfb er også opptatt av å se de store mulighetene som ligger i reell og god dialog med ungdommen selv. Vi mener dialog er veien å gå for å sikre en positiv endring til beste for ungdommen og familien».

Også Datatilsynet mener at slike hjemmebaserte tiltak som hovedregel bør bygge på samtykke.

Andre av de instansene som er imot forslaget har innvendinger mot at tiltaket skal kunne iverksettes mot ungdommens samtykke også i de tilfeller hvor institusjonsplassering ikke er et alternativ, det vil si i de tilfeller barnet ikke fullt ut har utviklet atferdsvansker av så alvorlig karakter som kreves i § 4-24.

Fylkesnemnda i Hordaland og Sogn og Fjordane mener begrepet «som står i ferd med å utvikle slike alvorlige atferdsvansker» er svært diffust og uttaler:

«Dersom en finner det nødvendig med hjemmel for å sette inn foreldrestøttende tiltak av denne type, er det nødvendig at vilkårene spesifiseres mer konkret».

Dette støttes av Organisasjon for private barneverntiltak (OFB) som peker på at det ikke er nærmere spesifisert hvilke kriterier som skal avgjøre hvorvidt en ungdom som oppfyller kriteriene etter § 4-24 ikke skal institusjonsplasseres, men få et tilbud i eget hjem selv om han/ hun ikke samtykker til dette. Videre er OFB av den oppfatning at det må defineres nærmere hvilke ungdommer som faller innenfor begrepet «er i ferd med å utvikle alvorlige atferdsproblemer».

Barneombudet mener at det er feil å sette inn tvangstiltak på en så usikker definisjon som «er i ferd med å utvikle alvorlige atferdsproblemer». Barneombudet er i utgangspunktet av den oppfatning at MST-metoden bør bli stående som et frivillig tiltak, men uttaler:

«Vi ser imidlertid det kan være uheldig for en ungdom at et MST-program som har pågått en stund, blir stanset helt fordi ungdommen trekker sitt samtykke. Barneombudet mener at hvis et MST-program har pågått over halvparten av planlagt tid, bør programmet kunne gjennomføres også mot ungdommens vilje. Dette for å skape stabilitet og kontinuitet i et program».

Også enkelte av de høringsinstansene som i det vesentligste støtter lovforslaget, herunder Fylkesnemnda i Oslo og Akershus og Juridisk rådgivning for kvinner etterlyser en nærmere presisering av hva som ligger i at en ungdom «er i ferd med å utvikle» alvorlige atferdsvansker.

Enkelte høringsinstanser har kommentarer til forslagets forhold til internasjonale konvensjoner. Utenriksdepartementet savner en grundigere vurdering av EMK artikkel 8 i de tilfeller institusjonsplassering ikke er et alternativ. Denne høringsinstansen peker også på at forholdet til barnekonvensjonen bør vurderes. Advokatforeningen peker på sin side på at den foreslåtte lovendringen er et langt mindre inngripende tiltak enn institusjonsplassering uten samtykke, og at endringen derfor ikke kan sies å være i strid med EMK artikkel 8.

6.4.5 Departementets vurdering

Høringsrunden har vist at det er stor støtte til departementets forslag om å innføre en hjemmel til å iverksette foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke.  Utkastet til lovendring vil åpne for ulike typer foreldrestøttende tiltak, men departementet vil understreke at det er snakk om metoder som først og fremst retter seg mot foreldrene.

Når det gjelder spørsmålet om man bør åpne for å kunne iverksette slike foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke også der barnet «er i ferd med» å utvikle alvorlige atferdsvansker, vil departementet fremholde at forslaget er ment å omfatte ungdommer som mest sannsynlig vil komme til å oppfylle vilkårene for institusjonsplassering dersom det ikke iverksettes tiltak som nevnt. Departementet forutsetter at det er tale om ungdommer som er langt på vei mot å utvikle de ovennevnte atferdsproblemene, og at alternativet ville være å vente til de utvikler mer omfattende atferdsvansker, herunder eventuelt begår et lovbrudd. Departementet er av den oppfatning at dette ikke vil være i tråd med hensynet til barnets beste.

Ut over dette mener departementet at det må bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om vilkårene for å iverksette slike foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke er til stede. Etter departementets oppfatning er det derfor særdeles viktig at avgjørelsen underlegges en betryggende saksbehandling. Departementet opprettholder derfor forslaget om at vedtak om iverksetting av foreldrestøttende tiltak uten samtykke fra ungdommen selv, skal fattes av fylkesnemnda. Fylkesnemnda vil foreta en konkret vurdering av barnets behov. Etter § 6-3 annet ledd tredje punktum anses barnet alltid som part når saken gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker. Dette innebærer bl.a. at barnet skal gis anledning til å forklare seg før vedtak treffes, og at barnet har rett til å la seg bistå av advokat.

Når det gjelder behandlingen i nemnda, vil ikke departementet foreslå noen særregler for disse sakene. I henhold til utkast til § 7-5, vil dette innebære at fylkesnemnda som hovedregel skal bestå av nemndsleder, ett medlem fra det alminnelige utvalg og ett fra det fagkyndige utvalg. Hvor sakens vanskelighetsgrad gjør det nødvendig, kan nemndsleder beslutte at nemnda, i tillegg til nemndsleder, skal bestå av to medlemmer fra hvert av de nevnte utvalgene. Dersom partene samtykker, kan likevel nemndslederen avgjøre saken alene når hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det. Som hovedregel skal det holdes forhandlingsmøte, men vedtak kan treffes uten slikt møte når sakens parter samtykker og hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder for det, jf. utkastet til § 7-14.

Av rettssikkerhetshensyn vil departementet opprettholde forslaget om at foreldrestøttende tiltak uten samtykke ikke skal kunne ha en varighet ut over 6 måneder. Dette er også i samsvar med MST-metoden, hvor behandlingen foregår over en begrenset periode på ca 6 måneder. Departementet er enig med Advokatforeningen i at denne fristen bør løpe fra tidspunktet for fylkesnemndas vedtak, og at det bør nedfelles i lovteksten.

At de metoder og programmer som benyttes har det nødvendige faglige nivå, herunder at de ansatte har den nødvendige faglige kompetanse, er også viktig for å ivareta rettssikkerheten til de som deltar i programmene. Departementet ønsker ikke å lovfeste noen særskilte kompetansekrav, men vil fremholde at det vil tilligge fylkesnemndas ansvarsområde å vurdere fagligheten i de tiltak som iverksettes. Departementet vil for øvrig bemerke at det er utarbeidet egne kompetansekrav for MST-behandlingen.

Når det gjelder forholdet til menneskerettighetene har departementet vurdert forslaget i forhold til EMK artikkel 8, samt barnekonvensjonen artikkel 3 og 12:

EMK artikkel 8 omhandler beskyttelse av enkeltindividet mot inngrep i sitt privatliv/ familieliv. Etter artikkelens unntaksbestemmelse er inngrep i privat- og familieliv ikke i strid med konvensjonen dersom inngrepet skjer i samsvar med lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å tjene visse offentlige interesser. Departementet legger til grunn at foreldrestøttende tiltak som her foreslått er å anse som et inngrep i barnets privatliv i henhold til artikkel 8. Tiltaket vil imidlertid gjennomføres med hjemmel i lov, og formålet vil være å beskytte barnet mot videreutvikling av alvorlige atferdsvansker med de negative følger dette kan få for barnet. I vurderingen av om konvensjonsforpliktelsene etter artikkel 8 er overholdt, er et viktig poeng at det foreslåtte tiltaket skal være et alternativ til institusjonsplassering, og at det må sies å være av langt mindre inngripende karakter enn institusjonsplassering. I de tilfellene tiltaket skal anvendes overfor ungdommer som er i ferd med å utvikle slike atferdsvansker, er departementet av den oppfatning at dette heller ikke kan sies å være i strid med artikkel 8. Det forutsettes at ungdommen har kommet langt i utviklingen av slike atferdsvansker som nevnt i § 4-24. Tiltaket retter seg først og fremst mot foreldrene, barnet vil således i liten grad bli berørt. Det er foreldrene, og ikke MST-teamet som eventuelt vil forby ungdommen å gå ut, treffe visse vennegrupper etc.

Det er også et viktig poeng at barnet skal kunne integreres i sitt hjemmemiljø og dermed sikres mest mulig privat- og familieliv totalt sett. Staten har indirekte en plikt til å gripe inn dersom man ser at ungdommen er i ferd med å utvikle slike atferdsproblemer som eventuelt kan føre til at han/ hun blir plassert utenfor hjemmet (og slik avskjæres fra å ha et familieliv). Ved at vedtaket skal fattes av fylkesnemnda, er departementet av den oppfatning at rettssikkerheten ivaretas. Etter forslaget skal tiltaket heller ikke kunne gjennomføres med bruk av fysisk makt. På denne bakgrunn er departementet av den oppfatning at forslaget er i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettskonvensjon.

I barnekonvensjonens artikkel 3(1) heter det:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Etter barnevernloven § 4-1 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det enkelte barns beste. Etter gjeldende rett finnes få gode alternativer til institusjonsplassering for barn som har alvorlige atferdvansker. En hjemmel til å kunne iverksette slike foreldrestøttende tiltak som nevnt ovenfor, vil gi større muligheter til å kunne ivareta det enkelte barns individuelle behov og således være i samsvar med prinsippet om hensynet til barnets beste. Alternativet vil, som nevnt, for mange være institusjonsplassering. Forslaget vil innebære at flere barn får mulighet til å fortsette å bo hjemme. Dette er også i samsvar med prinsippet om at det ikke skal treffes mer inngripende vedtak enn nødvendig.

Når det gjelder barnekonvensjonens artikkel 12 vedrørende barnets rett til å bli hørt, legger departementet til grunn at dette kravet er oppfylt. Som nevnt gir barnevernloven § 6-3 barnet fulle partsrettigheter i saker som gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker.

Departementet vil på denne bakgrunn opprettholde forslaget i høringsnotatet om at foreldrestøttende tiltak skal kunne iverksettes uten barnets samtykke. Departementet foreslår at det i bestemmelsen inntas at fristen for tiltakets varighet skal løpe fra tidspunktet for fylkesnemndas vedtak. Det vises til utkastet til § 4-4 fjerde ledd.