4 Faglige bestemmelser - fullmakter og krav

4.1 Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen - NOKUT

4.1.1 Gjeldende rett

Generelt

Gjennom endringer i universitets- og høgskoleloven i 2002, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002), ble det lovfestet et eget nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, som formelt ble opprettet med virkning fra 1. januar 2003. Bestemmelser om NOKUTs formål, oppgaver, sammensetning og krav til virksomheten er nå fastsatt i universitets- og høgskoleloven kap. 3. NOKUT er et faglig uavhengig forvaltningsorgan under Utdannings- og forskningsdepartementet. NOKUT er underlagt departementets alminnelige styringsmyndighet i økonomiske og administrative forhold, men departementet kan ikke gi NOKUT pålegg om den faglige virksomheten utover det som er hjemlet i lov eller forskrift. NOKUT skal gjennom akkreditering og evaluering kontrollere kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning, samt godkjenne utdanning fra institusjoner som ikke går inn under universitets- og høgskoleloven. Akkrediterings- og evalueringsvirksomheten skal utformes slik at institusjonene kan dra nytte av den i sitt kvalitetssikrings- og utviklingsarbeid, jf. universitets- og høgskoleloven § 12 nr. 1.

Etter universitets- og høgskoleloven § 13 har NOKUT følgende oppgaver og myndighet:

• Evaluering av institusjonenes system for kvalitetssikring.

• Akkreditering av institusjoner.

• Akkreditering av studietilbud.

• Revidering av akkreditering som allerede er gitt.

• Evalueringer av betydning for å kunne bedømme kvaliteten i høyere utdanning. Departementet kan pålegge NOKUT å foreta slike evalueringer.

• Generell godkjenning av utdanning fra institusjoner som ikke går inn under loven.

NOKUT har i tillegg oppgaver i forbindelse med godkjenning og kvalitetssikring av utdanningstilbud etter lov om fagskoleutdanning.

Statlige institusjoner

Etter universitets- og høgskoleloven § 1 fastsetter Kongen den nasjonale institusjonsstrukturen. Departementet fastsetter de standarder som skal legges til grunn for akkreditering av institusjoner i kategoriene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole, jf. universitets- og høgskoleloven § 12 nr. 3. Hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, avgjøres av Kongen på grunnlag av en faglig vurdering fra NOKUT.

NOKUT behandler søknader om akkreditering av studietilbud som den enkelte institusjon ikke selv har fullmakter til å opprette etter universitets- og høgskoleloven § 46. Departementet har i forskrift gitt NOKUT myndighet til å fastsette de standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud.

Private institusjoner

Etter privathøyskoleloven § 10a kan Kongen gi private institusjoner rett til å bruke betegnelsene akkreditert høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. NOKUT behandler søknader om akkreditering av private institusjoner og gir sine tilrådinger til departementet.

Departementet har i forskrift fastsatt standarder for institusjonsakkreditering som er felles for private og statlige institusjoner.

NOKUT behandler søknader om godkjenning av enkelteksamener eller grader etter privathøyskoleloven § 9. Vilkåret for slik godkjenning er at de generelle kravene i lovens kap. 2 er oppfylt, og at det godtgjøres en faglig jevngodhet med eksamen eller grad fastsatt med hjemmel i universitets- og høgskoleloven. Ved slik jevngodhet vil private institusjoner ha et rettskrav på godkjenning. Andre eksamener og grader kan godkjennes når de er på faglig nivå med utdanninger ved de statlige institusjonene.

Kongen gir endelig godkjenning for grader, mens NOKUT gir endelig godkjenning for rett til å tilby enkelteksamener.

4.1.2 Ryssdalutvalgets forslag

Ryssdalutvalget foreslår at akkrediteringssystemet, slik det er nedfelt i dagens lovverk, videreføres i en felles lov. Utvalget foreslår at NOKUTs oppgaver og myndighet nedfelles i en felles lov, tilsvarende som etter dagens universitets- og høgskolelov, men slik at NOKUT får overført ytterligere myndighet i forhold til akkreditering av institusjoner.

Utvalget foreslår at NOKUT skal avgjøre hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, med endelig virkning. Dette innebærer en endring fra dagens system hvor denne myndigheten ligger til Kongen. Når det gjelder akkreditering av studietilbud foreslår utvalget en videreføring av gjeldende ordning slik den er konkretisert i forskrift, med en presisering i loven om at det er NOKUT som selv fastsetter standardene for akkreditering av studietilbud. For private institusjoner foreslås adgangen til å søke om godkjenning av institusjonen som sådan og for enkelteksamener videreført.

4.1.3 Høringsinstansenes merknader

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg (herunder NOKUT) mener at Kongen, som i dag, skal fatte endelig beslutning om plassering av institusjoner i de ulike kategoriene (etter en vurdering fra NOKUT). Høgskolen i Stavanger peker blant annet på at dette gir staten innflytelse på den nasjonale strukturen innen høyere utdanning og forskning. Høgskolen i Oslo mener at det også må være departementet som trekker faglige fullmakter tilbake dersom NOKUT har fattet vedtak om å trekke akkrediteringen tilbake.

4.1.4 Departementets vurdering

Lovregulering av NOKUTs virksomhet

Departementet foreslår at dagens system med kvalitetssikring gjennom NOKUT blir videreført. Departementet mener det er viktig å fremheve NOKUTs betydning for virksomheten ved universiteter og høyskoler under loven. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene om NOKUT inntas i et eget kapittel i loven som presiserer NOKUTs oppgaver, myndighet og organisering. Dette vil tilsvare reguleringen av NOKUTs virksomhet i universitets- og høgskoleloven.

Det vises til lovforslaget kapittel 2.

Akkreditering av institusjoner

Departementet viser til at det gjennom Kvalitetsreformen er opprettet et akkrediteringssystem som etablerer klare faglige standarder for akkreditering i kategoriene høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. Det er således etablert et system hvor det legges faglige og ikke politiske kriterier til grunn ved vurderingene av om en institusjon skal få eller miste en akkreditering i den enkelte kategori. Departementet har en regulerende funksjon gjennom fastsetting av de overordnede standarder som legges til grunn for den faglige akkrediteringen.

Selv om det foreligger klare standarder for akkreditering i de ulike kategoriene, vil for eksempel tildeling av status som universitet være en så viktig sak nasjonalt at den bør behandles av Kongen i statsråd. Ut fra rent formelle betraktninger bør så store avgjørelser fattes på det øverste nivå i statsforvaltningen. Departementet foreslår derfor at denne myndigheten, som i dag, skal ligge til Kongen.

Det vises til lovforslaget § 1-2 annet ledd.

Standarder og prosedyrer ved akkreditering av studietilbud

Utvalgets forslag om å gi NOKUT en lovfestet myndighet til selv å fastsette de standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud, er i utgangspunktet en kodifisering av dagens myndighetsfordeling mellom departementet og NOKUT som i dag er nedfelt i forskrift. Etter departementets vurdering bør ikke en slik myndighetsfordeling lovfestes. For å ivareta nasjonale hensyn er det behov for å gi visse overordnede retningslinjer om NOKUTs saksbehandling ved akkreditering av studietilbud. Dette behovet forsterkes ved at det internasjonalt og nasjonalt i stadig større grad foregår et samarbeid om såkalte fellesgrader eller joint degrees, jf. pkt. 4.2. Dette samarbeidet er positivt og viktig, men stiller nasjonale akkrediteringssystemer overfor utfordringer. For å sikre at Norge etterlever sine forpliktelser etter Bolognaprosessen, og for å ivareta så vel nasjonale som institusjonenes egne interesser, er det viktig at departementet kan gi overordnede retningslinjer. Departementet mener derfor at dagens lovstruktur og myndighetsfordeling på dette området bør bestå. Det er imidlertid meget viktig å markere et skille mellom hva som bør være gjenstand for politiske beslutninger og hva som er faglige vurderinger. Det vil derfor ikke være aktuelt å endre myndighetsfordelingen i dagens forskrifter. Departementet legger således til grunn at NOKUT fortsatt skal fastsette de faglige standarder som skal gjelde ved akkreditering av studietilbud.

I dag skal samtlige nye mastergrads- og doktorgradsstudier som akkrediteres av NOKUT, oversendes departementet for endelig godkjenning. Departementet foreslår at dagens prosedyrer legges til grunn også i en ny lov.

Departementet vil vurdere om det i forskrift bør inntas overordnede krav til akkreditering av enkeltstudier ved private institusjoner. Det vises blant annet til at privathøyskolelovens kapittel 2 i dag oppstiller visse vilkår for eksamensrett. Det vises for øvrig til pkt. 9.2 om statstilskudd.

Det vises til lovforslaget § 3-1.

Tilbaketrekking av faglige fullmakter

Dersom NOKUT finner at en institusjons kvalitetssikringssystem ikke er tilfredsstillende, vil departementet være forpliktet til å trekke institusjonens fullmakter tilbake. Etter departementets vurdering vil utvalgets forslag om å gi NOKUT myndighet til å også trekke en institusjons fullmakter tilbake, ikke innebære noen stor praktisk endring i forhold til i dag. Et vedtak om å trekke tilbake for eksempel et universitets faglige fullmakter vil få alvorlige konsekvenser for den berørte institusjon. Departementet mener at slike saker bør behandles i to instanser. Det foreslås derfor at det fremdeles skal være departementet som eventuelt kan trekke en institusjons faglige fullmakter tilbake.

Det vises til lovforslaget § 3-3 fjerde ledd.

4.2 Gradsstruktur og titler - fellesgrader

4.2.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

Etter universitets- og høgskoleloven § 45 nr. 1 bestemmer Kongen hvilke grader og yrkesutdanninger institusjonene kan gi, den tid det enkelte studium skal gjennomføres på og hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen gir. Departementet har hjemmel til å fastsette forskrift om krav til høyere grad og om omfanget av selvstendig arbeid i høyere grad. Etter § 46 kan departementet fastsette at bestemte emner inntil 20 studiepoeng skal inngå i en grad, og departementet kan fastsette nasjonale rammeplaner for enkelte utdanninger.

Kongen kan ved enkeltvedtak eller forskrift forby bruk av tittel som uriktig gir inntrykk av å være av samme karakter som titler som er beskyttet etter § 45.

En institusjon som har doktorgrad kan på samme område tildele æresdoktorgrad for betydelig vitenskapelig eller kunstnerisk innsats eller fremragende arbeid til gavn for vitenskapen eller kunsten.

Private institusjoner

Etter privathøyskoleloven § 9 fjerde ledd er det Kongen som godkjenner en privat institusjons grader. Private institusjoners rettskrav på godkjenning etter § 9 annet ledd er knyttet til grader og eksamener som tilbys ved de statlige universitetene og høyskolene. Dette innebærer at Kongen også i praksis fastsetter gradsstrukturen for de private institusjonene. Kongen kan også gi godkjenning for andre eksamener enn de som tilbys ved de statlige institusjonene, jf. § 9 tredje ledd.

Kongen har hjemmel til å forby uriktig bruk av beskyttet tittel, tilsvarende som for utdanninger ved de statlige institusjonene.

Fellesgrader - joint degrees

Universitets- og høgskoleloven § 45 og privathøyskoleloven § 9 oppstiller ikke noen nærmere krav om at en rett til å tildele en grad skal være basert på utdanning ved én enkelt institusjon. Privathøyskoleloven § 9 annet ledd fastsetter at NOKUT kan gi godkjenning for grader/eksamener hvor deler av utdanningen er fra en annen institusjon. På de områder hvor loven gir institusjonen fullmakt til selv å opprette og legge ned studietilbud uten å måtte søke NOKUT om akkreditering, er det ingen hindringer i loven for at institusjonene kan tildele grader som er sammensatt av utdanninger fra forskjellige institusjoner. Der institusjonene må søke NOKUT om akkreditering av enkeltstudier har departementet i forskrift fastsatt at det er NOKUT som fastsetter de standarder som skal legges til grunn ved akkreditering.

NOKUTs standarder for akkreditering av studietilbud er i dag ikke tilpasset akkreditering av fellesgrader. Standardene legger som utgangspunkt opp til akkreditering av hele grader, men det sies ikke direkte at det kun er hele gradsstudium som vurderes. Standardene setter krav om et dekkende navn for studiet, regler for opptak og rangering av søkere, studiets mål i forhold til ferdigheter/kompetanse, studiets innhold, nivå og egenart og hvilke fag og emner studiet består av (m.m.).

4.2.2 Ryssdalutvalgets forslag

Ryssdalutvalget foreslår at myndigheten til å fastsette den nasjonale gradsstrukturen m.v. overføres fra Kongen til departementet. For øvrig foreslår utvalget at gjeldende bestemmelser om gradsstruktur og beskyttelse av titler i universitets- og høgskoleloven, videreføres i en felles lov.

Utvalget foreslår at retten til å tildele æresdoktorgrad utvides til å også gjelde institusjoner som har utdanningstilbud tilsvarende doktorgrad. I praksis vil dette innebære utvidet myndighet for kunsthøyskolene, jf. pkt. 4.3.

Ryssdalutvalget har ikke foreslått endringer i forhold til regulering av institusjonenes adgang til å etablere fellesgrader.

4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Høgskolen i Oslo mener at det ikke er konsekvent av utvalget at departementet skal godkjenne grader, men ikke godkjenne akkreditering av institusjoner. For øvrig kommenterer ikke høringsinstansene utvalgets forslag.

4.2.4 Departementets vurdering

Utvalget forslår i hovedsak en videreføring av de prinsipper som i dag er nedfelt i universitets- og høgskoleloven og privathøyskoleloven i forhold til grader og titler. Departementet mener at institusjoner som har studietilbud tilsvarende doktorgrad bør kunne tildele æresdoktorgrad på linje med institusjoner som har doktorgrad. Dette innebærer at kunsthøyskolene vil kunne få tilsvarende fullmakter som institusjoner med ordinære doktorgradsprogram, jf. pkt. 4.3.4.

Departementet viser til at fastsetting av den nasjonale gradsstrukturen historisk sett har vært et så viktig anliggende at det har vært naturlig at dette formelt ligger til Kongen. Selv om det i det nye akkrediteringssystemet er etablert en større grad av automatikk i forhold til rett til å tildele grader, vil enkelte nyetableringer og endringer i den nasjonale strukturen være av en så stor betydning at dette fremdeles bør ligge til Kongen. Kongen kan eventuelt delegere denne myndigheten helt eller delvis til departementet.

Det vises til lovforslaget § 3-2.

Fellesgrader - joint degrees

Internasjonalt arbeides det for å etablere en felles forståelse for og samordning av praksis knyttet til bruk av fellesgrader. Gjennom Bolognaprosessen er Norge forpliktet til å fjerne lovmessige hindringer for etablering av fellesgrader, samt aktivt støtte utviklingen og kvalitetssikringen av fellesgrader.

Departementet mener det er viktig at norske institusjoner samarbeider med utenlandske institusjoner, også om utvikling av felles grader, og at rammebetingelsene legger til rette for slikt samarbeid. Både i Norge og internasjonalt legges det stor vekt på internasjonalt samarbeid mellom institusjonene, både fordi slikt samarbeid er positivt i seg selv og fordi det er et viktig virkemiddel for å sikre økt kvalitet og relevans. Samtidig er det viktig at myndighetene har instrumenter for å kunne føre en aktiv politikk på området, blant annet for å kunne føre en viss kontroll med at den nasjonale utviklingen ikke går i en uønsket retning. Det er også nødvendig å sikre at den norske praksisen er i samsvar med utviklingen internasjonalt og de internasjonale avtaler Norge har forpliktet seg etter.

En problemstilling i forhold til fellesgrader er at en vid adgang til å opprette slike grader vil kunne åpne for at enkelte institusjoner benytter seg av slikt samarbeid fremfor å bygge opp egen fagkompetanse på viktige områder. Dersom en institusjon baserer sitt faglige tilbud på fellesgrader, vil dette kunne gi inntrykk av at institusjonen har en virksomhet med et større omfang enn den reelle underliggende faglige kompetanse og fagportefølje.

Etter departementets vurdering bør det i loven inntas en hjemmel til å fastsette forskrift om institusjonens adgang til å tildele grader i samarbeid med andre institusjoner. En slik forskriftshjemmel vil synliggjøre legitimiteten av fellesgrader, samtidig som den vil åpne for en viss nasjonal styring med utviklingen av slikt gradssamarbeid. Det vil være aktuelt å foreta endringer i forskriftene som i dag regulerer NOKUTs akkrediteringsvirksomhet. NOKUTs interesser og behov knyttet til kvalitetssikring, rapportering osv. kan ivaretas gjennom en slik regulering. Departementet har iverksatt et arbeid med å utarbeide forslag til forskrift, og tar sikte på å sende et utkast på høring til institusjonene i løpet av kort tid.

Dersom en institusjon tildeler en grad i samarbeid med andre institusjoner, mener departementet at det bør være et krav at dette fremgår av vitnemålet, jf. pkt 4.6.4.

Det vises til lovforslaget §§ 3-2 første ledd og 3-11 fjerde ledd.

Nasjonalt rammeverk for kvalifikasjoner i høyere utdanning

I det såkalte Berlin-kommunikéet, vedtatt på ministermøtet i Berlin i september 2003, er medlemslandene i Bolognaprosessen oppfordret til å utvikle et nasjonalt rammeverk for høyere utdanning som skal beskrive kvalifikasjoner fra de ulike utdanningsnivåene, i forhold til arbeidsmengde, nivå, læringsutbytte/-erfaringer, sluttkompetanse og profil. Et rammeverk for høyere utdanning må imidlertid ikke ses isolert fra det øvrige utdanningssystemet, og det kan være ønskelig på sikt å utvikle et rammeverk for hele utdanningssystemet. Formålet med et slikt rammeverk vil være å gi en forståelse av hva som ligger i de ulike nivåene i utdanningssystemet generelt sett, og hvordan ulike kvalifikasjoner står i forhold til hverandre. Et planlagt felleseuropeisk rammeverk vil komme som et overordnet rammeverk for de nasjonale systemene, med et sett av referansepunkter de nasjonale rammeverkene kan forstås i forhold til. Betydningen for studentmobilitet og godkjenning og for forståelse av utdanningssystemene mer generelt, inklusive forståelsen blant arbeidsgivere, har særlig blitt trukket frem.

Departementet har satt i gang arbeidet med å utarbeide et slikt nasjonalt rammeverk. Departementet vil involvere universitets- og høyskolesektoren i det videre arbeidet. Utviklingen av et nasjonalt rammeverk vil i første rekke måtte ta sikte på å gi en beskrivelse i forhold til grader og yrkesutdanninger som eksisterer i vårt system, med ulike nivåbeskrivelser, beskrivelse av sluttkompetanse og av omfang.

Etter departementets vurdering ligger det ingen hindring i dagens lovverk for at departementet kan fastsette et nasjonalt rammeverk slik det er beskrevet i Berlin-kommunikéet, men det foreligger heller ingen bestemmelse om dette i loven. Departementet mener det vil være hensiktsmessig at Norges forpliktelser synliggjøres ved at det i loven inntas en særskilt hjemmel for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

Det vises til lovforslaget § 3-2 første ledd.

4.3 Faglige fullmakter

4.3.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

Etter universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 1 har statlige universiteter fullmakt til å opprette og legge ned studietilbud på alle nivåer. Vitenskapelige høyskoler, kunsthøyskoler og høyskoler har fullmakt til selv å opprette og legge ned studietilbud på lavere grads nivå, og på alle nivå innenfor fagområder der de har rett til å tildele doktorgrad, jf. § 46 nr. 2. På områder der de ikke kan tildele doktorgrad, må de søke NOKUT om akkreditering for studietilbud på høyere grads nivå.

Departementet skal trekke en institusjons faglige fullmakter tilbake dersom de ikke har et tilfredsstillende internt system for kvalitetssikring, jf. § 46 nr. 6.

Private institusjoner

Privathøyskoleloven § 10b første ledd bestemmer at private institusjoner som er akkreditert som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole, har fullmakt til å opprette og legge ned studietilbud på lavere grad, og på alle nivåer der de har doktorgrad. Dette tilsvarer bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 2. Myndighet gitt etter § 10b første ledd kan trekkes tilbake av departementet dersom institusjonen ikke har tilfredsstillende systemer for kvalitetssikring, jf. § 10b åttende ledd.

4.3.2 Ryssdalutvalgets forslag

Ryssdalutvalget foreslår en felles lovbestemmelse om faglige fullmakter som tilsvarer dagens bestemmelse i privathøyskoleloven § 10b. Forslaget innebærer at dagens universiteter vil måtte søke NOKUT om akkreditering av nye studietilbud på master- og doktorgradsnivå innenfor de områder der de ikke har rett til å tildele doktorgrad.

Utvalget foreslår videre at det lovfestes at institusjoner som har utdanningstilbud som er tilsvarende doktorgrad, skal ha fullmakt til å opprette og legge ned studier på høyere grads nivå innenfor disse fagområdene. Forslaget er ment å gi kunsthøyskolene mulighet for å få formalisert fullmakter på nivå med institusjoner med rett til å tildele doktorgrad. Utvalget viser til at kunsthøyskolene har stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid som i nivå og omfang tilsvarer doktorgrad. Utvalget forutsetter at NOKUT vil måtte akkreditere disse stipendprogrammene på tilsvarende måte som et doktorgradstilbud.

4.3.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsrunden viser at det er ulike meninger om utforming av bestemmelser om faglige fullmakter, og i særlig grad om innholdet i faglige fullmakter for universitetene. Høgskolen i Agder, Høgskolen i Bodø, Høgskolen i Stavanger og Høgskolen i Oslo går imot forslaget. Også Forskerforbundet er negative til et slikt forslag. De peker på at det vil være en forskjellsbehandling av nye universiteter i forhold til dagens universiteter, og at de nye universitetene kan få et B-preg. Universitets- og høgskolerådet kommenterer ikke forslaget utover at de mener det vil kunne redusere universitetenes autonomi i forhold til dagens lov, og viser til at tilsvarende forslag tidligere har blitt avvist av Stortinget. Universitetene har ikke merknader til forslaget. NOKUT gir sin støtte til utvalgets forslag og mener dette er logisk i forhold til det nasjonale akkrediteringssystemet.

Høgskolen i Stavanger mener at statlige og private universiteter uansett bør ha like faglige fullmakter.

Kunsthøgskolen i Bergen og Kunsthøgskolen i Oslo samt Universitets- og høgskolerådet, gir støtte til forslaget som åpner for at kunsthøyskolene kan få faglige fullmakter til å opprette nye studier på høyere grads nivå.

4.3.4 Departementets vurdering

Faglige fullmakter for universiteter

Departementet viser til at universitetenes faglige fullmakter i dag har et forskjellig innhold ved statlige og private institusjoner. De statlige universitetene har full frihet til å opprette studietilbud på alle nivåer, mens eventuelle private universiteter kun vil ha slike fullmakter på de områdene der de har doktorgrad.

Ved siste lovrevisjon, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002), foreslo departementet at det skulle etableres et skille mellom dagens universiteter og eventuelle nye universiteter med hensyn til faglige fullmakter. Dette ble begrunnet med at de eksisterende universitetene står i en særstilling i forhold til størrelsen på fagmiljøer og faglig bredde.

I Stortingets behandling av departementets forslag, jf. Inst. O. nr. 58 (2001-2002), uttalte komiteen følgende:

Komiteen finner det unaturlig å lovfeste et skille mellom gamle og eventuelle nye universiteter. Komiteen viser til at akkrediteringsorganet også skal være et evalueringsorgan som skal kontrollere kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning.

Departementet foreslår at universitetene fortsatt skal ha faglige fullmakter til å opprette studietilbud på alle nivåer, uten å måtte søke departementet og NOKUT om godkjenning eller akkreditering. Dette innebærer en formell likestilling av fullmaktene ved statlige og eventuelle private universiteter. Samtidig vil departementet understreke at det internasjonalt legges stadig sterkere vekt på kvalitetssikring, og på institusjonenes faglige renommé for samarbeid. Det er derfor av nasjonal betydning å sikre at ingen institusjoner tilbyr studier innen fagområder der de ikke har tilstrekkelig kompetanse. Dette sikres best ved at NOKUT rutinemessig kobles inn når institusjoner ønsker å utvikle fagtilbud på nye områder. Det vil også styrke NOKUTs rolle som bidragsyter til faglig utvikling, heller enn et kontrollorgan som kommer inn i etterkant. Departementet forutsetter derfor at universiteter som ønsker å etablere høyere grads studietilbud på nye fagområder, er i dialog med NOKUT i forkant av slik etablering, for å sikre et tilfredsstillende tilsyn med institusjonenes kvalitetssikring. I forbindelse med en bredere gjennomgang av forskriftene som regulerer NOKUTs virksomhet, vil departementet i samråd med NOKUT vurdere om det bør opprettes formelle krav til en slik dialog.

Faglige fullmakter for kunsthøyskolene

Departementet mener det er naturlig at de kunstfaglige stipendprogrammene ved kunsthøyskolene kan vurderes på linje med doktorgradsutdanninger ved andre institusjoner. Departementet foreslår at det åpnes for at kunsthøyskolene kan få de samme faglige fullmaktene på mastergradsnivå som institusjoner med doktorgradsutdanning. Dersom kunsthøyskolene skal få slike fullmakter krever dette at NOKUT foretar en faglig vurdering (akkreditering) av stipendprogrammene. Departementet vil utrede behovet for endringer i forskriftene til NOKUT. Det vises for øvrig til vurderingene under pkt. 3.2.4.

Det vises til lovforslaget § 3-3.

4.4 Godkjenning og godskriving av annen utdanning - rett til fritak for eksamen

4.4.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

Etter universitets- og høgskoleloven § 47 skal utdanning fra en institusjon under loven godskrives studenten ved de andre institusjonene med samme antall studiepoeng. Dette er en hovedregel som innebærer at institusjonene skal gi slik utdanning uttelling tid-for-tid. Bestemmelsen har praktisk betydning der en institusjon tildeler generelle grader. Den enkelte institusjon vil imidlertid selv ha rett til å fastsette de nærmere krav til bredde og dybde for sine spesielle utdanninger.

Etter universitets- og høgskoleloven § 48 nr. 1 kan den som har grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under loven, søke NOKUT om å få utdanningen generelt godkjent som jevngod med utdanning som gis ved de statlige institusjonene. Departementet kan gi forskrift om godkjenning og klageadgang.

Etter § 48 nr. 2 avgjør de enkelte institusjonene selv søknader om godkjenning av utdanning fra utlandet eller fra institusjon som ikke går inn under loven, som faglig jevngod med utdanning som tilbys ved institusjonen. Godkjenning etter denne bestemmelsen gir rett til å bruke tittel som er fastsatt for den grad eller yrkesutdanning som det er jevnført med.

I særlige tilfeller kan godkjenning gis helt eller delvis på grunnlag av kunnskaper som er dokumentert på annen måte enn ved eksamen. Prøve til kontroll av de dokumenterte kunnskaper eller tilleggsprøve kan kreves avlagt.

Etter universitets- og høgskoleloven § 49 skal det gis fritak for eksamen eller prøve når det godtgjøres at tilsvarende eksamen er avlagt ved samme eller annen institusjon. Det kan gis fritak på grunnlag av annen egnet eksamen eller prøve, eller ved dokumentasjon av realkompetanse.

Private institusjoner

Etter privathøyskoleloven § 10a kan private høyskoler som blir akkreditert som universitet, vitenskapelig høyskole eller akkreditert høyskole få fullmakter etter §§ 48 og 49 i universitets- og høgskoleloven. I forskrift har departementet fastsatt at akkrediterte private institusjoner skal ha slike fullmakter. Private institusjoner som ikke er akkreditert som institusjon, har ikke myndighet til å godkjenne utenlandsk utdanning som jevngod med utdanning som tilbys ved institusjonen, eller til å gi fritak for eksamen eller prøve.

4.4.2 Ryssdalutvalgets forslag

Ryssdalutvalget foreslår at gjeldende bestemmelser i universitets- og høgskoleloven §§ 47 og 48, om godskriving og godkjenning av annen utdanning, videreføres i en ny lov.

Ryssdalutvalget foreslår at samtlige institusjoner under loven skal ha myndighet til å gi fritak for eksamen og godkjenne utdanning fra institusjoner som ikke går inn under loven, herunder utenlandsk utdanning, som faglig jevngod med utdanning som tilbys ved den enkelte institusjon. Utvalget foreslår at departementet får hjemmel til å fastsette forskrift om saksbehandling og klageadgang for godkjenning som gis av både NOKUT og av den enkelte institusjon. I dag har departementet kun forskriftshjemmel i forhold til NOKUTs (generelle) godkjenninger.

4.4.3 Høringsinstansenes merknader

Høgskolen i Oslo mener det bør legges inn muligheter til å fastsette unntak fra hovedregelen om tid-for-tid-uttelling, og viser til at det ikke synes riktig at gamle yrkesutdanninger som ikke er godskrevet fullt ut med normert tid i det tidligere gradssystemet, skal gjøre dette i det nye gradssystemet (bachelorgrad).

NOKUT viser til at dagens system med parallelle godkjenningssystemer for utenlandsk utdanning ikke har medført noen forenkling, verken for søkere, institusjonene eller NOKUT. NOKUT ber departementet vurdere problemstillingen med sikte på å finne en bedre ordning enn etter dagens lov. NOKUT mener videre at det er grunn til å vurdere om hjemmelen til å godkjenne utdanning fra norsk institusjon som ikke går inn under denne lov, er nødvendig.

Enkelte høringsinstanser peker på at dagens system åpner for «shopping» av godkjenning ved at den enkelte søker kan søke om godkjenning ved flere institusjoner. Norges handelshøgskole mener NOKUT bør ha ansvaret for godkjenning som tilsvarende norsk utdanning, mens institusjonene foretar innpassing i egne grader.

Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo mener at hjemmelen for å kunne kreve tilleggsprøve i universitets- og høgskoleloven § 48 nr. 4 bør videreføres.

4.4.4 Departementets vurdering

Godskriving av annen utdanning

Med bakgrunn i endringer i universitets- og høgskoleloven våren 2002, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002), videreførte departementet forskrift om godskriving av grad, yrkesutdanning m.v. som del av cand.mag.-grad, frem til 1. august 2005. Departementet mener at de samme behov for unntak fra hovedregelen om tid-for-tid-prinsippet vil gjelde også under en ny gradsstruktur. Det foreslås derfor at departementet gis hjemmel til å fastsette unntak fra hovedregelen om godskriving tid-for-tid. Departementet vil fremme forslag til en forskrift som tilsvarer dagens forskrift om unntak fra cand.mag.-graden.

Det vises til lovforslaget § 3-4.

Fritak for eksamen eller prøve

Departementet mener det er rimelig, slik Ryssdalutvalget foreslår, at institusjoner som er godkjent for enkeltstudier, får myndighet til å gi fritak for eksamen og prøve tilsvarende som de statlige institusjonene. Dette er bestemmelser som oppstiller rettigheter for studenter som søker seg til den enkelte institusjon. Etter departementets vurdering er det derfor unaturlig å videreføre dagens bestemmelser i privathøyskoleloven, som gir slik myndighet bare til akkrediterte institusjoner.

Det vises til lovforslaget § 3-5.

Godkjenning av utenlandsk utdanning

Departementet har mottatt et brev fra en arbeidsgruppe som har vært sammensatt av representanter fra universitetene, høyskolene og NOKUT. Arbeidsgruppen viser til at det er visse problemer knyttet til forståelsen av en nasjonal arbeidsdeling, og NOKUT og den enkelte institusjons oppgaver og roller. Arbeidsgruppen peker på at dagens system åpner for «shopping» av godkjenninger, og ber departementet vurdere endringer i lov og forskrift for å gjøre dette systemet klarere.

Tall fra NOKUT viser at det er liten grad av overlapping når det gjelder generell godkjenning gitt av NOKUT og godkjenninger ved institusjonene. Av 1374 personer som søkte NOKUT om generell godkjenning av sin utenlandske utdanning, har kun 18 personer søkt om godkjenning som faglig jevngod ved en av institusjonene. Dette indikerer at sondringen mellom generell godkjenning (NOKUT) og godkjenning som faglig jevngod med enkelte utdanninger, har ført til en reell arbeidsdeling mellom institusjonene og NOKUT. Departementet viser til at det tidligere var slik at enhver institusjon kunne behandle søknader også om generell godkjenning,

Med bakgrunn i de innspill som har kommet i høringen og fra arbeidsgruppen, mener departementet det er grunn til å få belyst mulige endringer som både NOKUT og institusjonene kan finne hensiktsmessige.

Departementet mener det er viktig at det inntas en hjemmel for å sikre en samordnet saksbehandling for godkjenning som foretas ved den enkelte institusjon. I en forskrift kan departementet for eksempel gi NOKUT oppgaver i en nasjonal samordning av godkjenningspraksisen ved institusjonene. Det vises i denne sammenheng til at NOKUT i dag har ansvaret for drift av den nasjonale godkjenningsdatabasen (NAG), hvor institusjonene rapporterer inn sine godkjenninger. Departementet vil sette i gang et arbeid for å få etablert bedre rutiner for godkjenning av utenlandsk utdanning. Både sektoren og NOKUT vil involveres i dette arbeidet.

Når det gjelder myndighet til godkjenning av utenlandsk utdanning som faglig jevngodmed egne utdanningstilbud, viser departementet til at institusjoner som er akkreditert kun for enkeltstudier, ikke er vurdert som institusjoner med de krav som stilles til administrativ infrastruktur m.m. Etter departementets vurdering vil mindre institusjoner ikke ha administrative apparat til å garantere en forsvarlig faglig behandling av slike saker. Videre mener departementet at en slik myndighet ikke er viktig for institusjoner som ikke er institusjonsakkreditert av NOKUT. Departementet foreslår derfor at slike fullmakter bør knyttes opp mot en akkreditering av institusjonen som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet, slik det er i dag.

Departementet antar at utvalget ved en inkurie ikke har videreført hjemmel til å kunne kreve avlagt tilleggsprøve ved godkjenning som gis på grunnlag av kunnskaper som er dokumentert på annen måte enn ved eksamen. Departementet foreslår at denne hjemmelen blir videreført.

Det vises til lovforslaget § 3-4 annet til femte ledd.

4.5 Opptak til høyere utdanning

4.5.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

§ 37 i universitets- og høgskoleloven oppstiller krav for opptak til høyere utdanning. § 38 gir bestemmelser om de ulike opptakene, herunder bestemmelser om nasjonal samordning av opptak. § 39 har nærmere bestemmelser om opptaksregulering. Med hjemmel i disse bestemmelsene har departementet fastsatt forskrifter om opptakskrav til statlige universiteter og høyskoler, regler for rangering av søkere til grunnutdanninger og bestemmelser om samordning av opptak til grunnutdanninger, herunder forskrift om felles klagebehandling.

I egen forskrift om mastergrad, har departementet fastsatt generelle krav for mastergrad. Styret ved institusjonene kan fastsette rangeringsregler for kvalifiserte søkere og særlige faglige minstekrav.

Departementet har for øvrig delegert til institusjonene selv å fastsette regler om opptak og rangering av søkere til studier som bygger på grunnstudier. Dette omfatter innpassing etter første studieår i flerårige profesjons- og yrkesutdanninger, profesjonsdelen av studium og videreutdanninger (inkl. høyere grads studier), med mindre slike krav er fastsatt i rammeplan (videreutdanninger i helsefag).

Private institusjoner

Privathøyskoleloven § 7 pålegger private høyskoler å ha et opptaksreglement. Opptakskravene skal i det alt vesentlige i omfang og nivå svare til de kravene som gjelder for statlige universiteter og høyskoler.

Private institusjoner som deltar i den nasjonale samordningen av opptaket, må bruke det samme regelverket for opptak og rangering som er fastsatt for statlig sektor.

Samordna opptak

Samordna opptak (SO) har, i nært samarbeid med universitetene og høyskolene, de siste 10 år lagt til rette for et nasjonalt opptak til grunnutdanningene.

De fleste statlige universitetene og høyskolene deltar i den nasjonale opptaksmodellen (NOM). Unntakene er de statlige kunsthøyskolene som har omfattende opptaksprøver, og som derfor av praktiske årsaker har tidligere søknadsfrister enn de som gjelder for NOM. De private høyskolene ble ved etableringen av SO invitert til å delta i det samordnede opptaket. Noen takket ja til invitasjonen, mens andre har valgt å stå utenfor. Flere private institusjoner har kommet til underveis.

4.5.2 Ryssdalutvalgets forslag

Ryssdalutvalget foreslår felles bestemmelser for opptak ved statlige og private universiteter og høyskoler. Utvalget foreslår at samtlige institusjoner kan pålegges å være med i SO. I utkastet til ny lov har utvalget samlet de fleste bestemmelsene knyttet til opptaket av studenter i en felles paragraf under overskriften Krav for opptak til høyere utdanning. Paragrafen omfatter bestemmelser både om organisering av opptaket, opptakskrav, rangering og klagebehandling.

Utvalget foreslår at myndighet til å fastsette spesielle opptakskrav til grunnutdanninger skal overføres fra departementet til institusjonene, og en videreføring av bestemmelsen om at høyere utdanningsinstitusjoner selv kan regulere adgangen til de enkelte studier. Det foreslås å lovfeste institusjonenes myndighet til å avgjøre om opptakskravene er oppfylt, samt en presisering av at slike vedtak er å regne som enkeltvedtak. Utvalget foreslår at departementet fortsatt skal kunne fastsette felles forskrifter med nærmere bestemmelser om krav til generell studiekompetanse, unntak fra krav om generell studiekompetanse, rangering av søkerne, klagebehandling og utveksling av informasjon om søknader og søkere, samt pålegg om obligatorisk deltakelse for universiteter og høyskoler i nasjonal samordning. Klagebehandling ved opptak er tatt inn i utvalgets forslag til opptaksbestemmelser. Samtidig foreslår utvalget egne bestemmelser om klagenemnd ved institusjonene som skal behandle alle klager på enkeltvedtak fra studentene, jf. pkt. 6.1.

4.5.3 Høringsinstansenes merknader

Både elev- og studentorganisasjonene og de statlige universitetene og høyskolene som har uttalt seg om opptak av studenter, er enige med utvalget om at det fortsatt bør være samordning av opptak til høyere utdanning.

To private høyskoler uttrykker skepsis til forslaget om å lovfeste at universiteter og høyskoler kan pålegges å delta i nasjonal samordning. Rudolf Steinerhøyskolen understreker at de er et pedagogisk alternativ, og at det også må omfatte retten til å utvikle egne rangerings- og opptakskrav, mens Norges informasjonsteknologiske høyskole mener at et pålegg om å delta i SO kan påvirke konkurransesituasjonen for institusjoner som må kreve egenbetaling av studentene.

Når det gjelder utvalgets forslag til lovformuleringer knyttet til opptaket, mener flere høringsinstanser at forslaget er ufullstendig og til dels uklart. Noen høringsinstanser viser også til konkrete bestemmelser i gjeldende lov om universiteter og høgskoler som de mener bør videreføres. Det gjelder for eksempel bestemmelsen om at departementet kan fastsette innholdet i det generelle grunnlaget for opptak. Flere viser i denne sammenhengen til de synspunktene som de allerede har gitt uttrykk for i høringsrunden til Kvalitetsutvalget (NOU 2003:16). Flere etterlyser forskriftshjemler om opptak på annet grunnlag enn generell studiekompetanse, unntak fra krav om generell studiekompetanse for enkeltsøkere og unntak fra krav om generell studiekompetanse for spesielle studier.

Flere høringsinstanser, blant annet Universitets- og høgskolerådet, har understreket at en videreføring av den nasjonale opptaksmodellen, i regi av SO, vil sikre likebehandling av søkerne, samtidig som den vil kunne gjøre søkeprosessen og opptaket raskere og mer rasjonelt enn om alle institusjonene skal behandle alle søknader selv.

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet mener at en samling av alle bestemmelser om opptak til høyere utdanning i én paragraf, ikke vil gi en forenkling i forhold til dagens regulering. Flere av høringsinstansene mener utvalgets forslag er vanskelig å forstå. I særlig grad skyldes dette at utvalget har utelukket en del vesentlige bestemmelser fra dagens lov og i stedet gitt departementet en meget vid forskriftshjemmel, hvor utvalget synes å legge til grunn at enkelte av dagens lovfestede bestemmelser skal kunne inntas.

Utvalgets forslag om at den enkelte institusjon selv skal ha myndighet til å fastsette spesielle opptakskrav til grunnutdanninger vil etter departementets vurdering kunne underminere en nasjonal samordning.

Departementet mener at bestemmelsene om opptak i gjeldende universitets- og høgskolelov bør videreføres i ny felles lov. Utviklingen i arbeidet med opptak har gått i retning av stadig mer samarbeid og samordning av rutiner og regelverk. Spesielt gjelder dette for opptak til grunnutdanninger. Siden loven på dette området også skal gjelde for private institusjoner, er det behov for visse endringer og en noe annen oppbygning. Departementet vil i lys av ny felles lov gjennomgå gjeldende felles regelverk for opptak, og vil i den sammenheng vurderer muligheter for ytterligere forenkling av regelverket.

Det vises til lovforslaget §§ 3-6 og 3-7.

Opptakskrav

Departementet mener at bestemmelsene om opptakskrav i universitets- og høgskoleloven bør videreføres, og at generell studiekompetanse og eventuelle fritak bør gjelde for både statlige og private institusjoner. Videre bør private institusjoner som tilbyr studier som har parallelle studier i statlig sektor, benytte de samme opptakskravene som er fastsatt i forskrift fra departementet. Dette innebærer at departementet fortsatt skal fastsette opptakskrav for opptak til grunnutdanninger. Departementet foreslår også å videreføre bestemmelsene for opptak til enkeltstudier på grunnlag av realkompetanse og hjemmelen til å dispensere fra krav om generell studiekompetanse for enkeltsøkere.

For opptak til høyere grads studier, etter- og videreutdanninger foreslås bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven om at styret kan fastsette opptakskrav og minstekrav for opptak, videreført.

Det vises til lovforslaget § 3-6.

Rangering av søkerne

Dersom det er flere søkere enn antall studieplasser, må kvalifiserte søkere rangeres. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene om felles regler for rangering. Det vises imidlertid til at det innenfor gjeldende regelverk for statlige institusjoner er åpnet for at det for enkelte studier kan fastsettes avvikende regler. Det tas sikte på å videreføre dette slik at institusjoner som på faglig grunnlag mener å dokumentere behov for avvikende regler for rangering av søkerne til ett eller flere studier, kan søke departementet om godkjenning for slike.

Det vises til lovforslaget § 3-7 annet ledd.

Samordna opptak

Enkelte private høyskoler har i høringsrunden sagt at de av ulike grunner ikke ønsker å være med i SO. I denne sammenheng viser departementet til at de fleste institusjonene som deltar i den nasjonale opptaksmodellen gjennom SO, også organiserer egne lokale opptak til for eksempel etter- og videreutdanninger, og at heller ikke alle studietilbud ved statlige institusjoner omfattes av den nasjonale opptaksmodellen. Det skyldes for eksempel at spesielle opptakskrav og rangeringsreglene er av en slik art at institusjonen likevel må behandle alle søkere selv, eller at de tidsfrister som gjelder i den nasjonale opptaksmodellen ikke lar seg forene med de opptakskrav og rangeringsregler som er fastsatt for disse studiene.

De private institusjonene har siden SO ble etablert, fått tilbud om å være med i den nasjonale opptaksmodellen. Noen har valgt å delta, andre har valgt å stå utenfor. Flere private institusjoner har kommet til underveis, og SO har etablert retningslinjer og kravspesifikasjoner for nye institusjoner som ønsker å delta.

Hvis alle universitetene og høyskolene, både statlige og private, kan pålegges å delta i nasjonal samordning av opptak til grunnutdanninger, vil de samtidig kunne dra fordel av det støtteapparatet og de tjenester som SO har utviklet. Det innebærer bl.a. felles søknadsskjema, mulighet for nettsøknad, saksbehandling for hverandre med tilgang til den nasjonale vitnemålsdatabasen (NVB), felles tilbudsutsendelse, supplering og eventuell annonsering av ledige studieplasser på «Restetorget». For departementet vil muligheten til å pålegge institusjonene deltakelse i SO, gi bedre oversikt over opptaket og utnyttelse av utdanningskapasiteten i høyere utdanning, og det vil bidra til en bedring av statistikkgrunnlaget.

Enkelte institusjoner kan fortsatt ha ønske om å stå utenfor den nasjonale opptaksmodellen. Departementet understreker i denne sammenheng at spørsmålet om deltakelse i SO må avklares i dialog med den enkelte institusjon. Det kan være aktuelt at alle institusjonene plikter å levere relevante søker- og opptaksdata til SO, selv om de ikke deltar fullt ut i den nasjonale opptaksmodellen.

Det vises til lovforslaget § 3-7 første ledd.

Institusjonenes bruk av formidlingstjenester - agentvirksomhet

Departementet viser til at utdanningsinstitusjoners bruk av formidlingstjenester i forbindelse med rekruttering av elever og studenter har vært sterkt fokusert den senere tid. Med bakgrunn i en økende internasjonalisering og økt studentutveksling, benytter enkelte institusjoner i større grad slike tjenester for å tiltrekke seg utenlandske studenter.

Departementet mener det er behov for at det i en ny lov om universitetene og høyskoler slås klart fast at disse institusjonene har et ansvar for at studenter som er rekruttert gjennom formidlingsagenter, skal ha fullstendig informasjon om de studier de er rekruttert til og hvilke betingelser og krav som gjelder. Samtidig bør det være klart at institusjonene har et ansvar for å være informert om på hvilke vilkår studentene er rekruttert, herunder hvilke metoder formidlingsagentene benytter og hvilke betalingsforpliktelser de legger på studentene.

Land som Australia og New Zealand, har erfaring med lovregulering av denne typen virksomhet. I Australia har en utdanningstilbyder blant annet et kontrollansvar i forhold til at utdanningsformidleren forholder seg til visse retningslinjer for god praksis. En utdanningstilbyder har også ansvar for at studentene har fått relevant informasjon om studiet, de faglige krav som stilles og nærmere informasjon om lærestedet. Der en utdanningstilbyder tilbyr utdanning i samarbeid med andre institusjoner skal en utenlandsk student være informert om dette før vedkommende tas opp til studiet.

Spørsmålet om lovregulering av institusjonenes ansvar for agenters virksomhet og for informasjon til utenlandske studenter, har ikke vært behandlet av Ryssdalutvalget og har dermed ikke vært gjenstand for alminnelig høring. Departementet mener likevel det er nødvendig å lovfeste enkelte viktige hovedprinsipper om institusjonens ansvar. Departementet vil peke på at dette er et marked som er i sterk utvikling, og hvor det foreligger et uklart ansvarsforhold mellom institusjonen og formidlingsagentene. Departementet vil igangsatte en bredere gjennomgang av behovet for regulering av denne typen virksomhet for hele utdanningsfeltet.

Departementet foreslår i denne omgang at bestemmelser om universiteter og høyskolers ansvar på dette området inntas i lovens bestemmelser om opptak. Departementet foreslår at det lovfestes at en institusjon som har benyttet slike tjenester, skal ha et overordnet ansvar for den informasjon som gis til utenlandske studenter som rekrutteres på denne måten, og for å være informert om på hvilken måte og på hvilke betingelser studentene er rekruttert. Institusjonen vil ikke ha ansvar for hvordan andre utenlandske studenter er kommet til Norge.

Det vises til lovforslaget § 3-7 syvende ledd.

4.6 Undervisning, eksamen og vitnemål

4.6.1 Gjeldende rett

Undervisning

Universitets- og høgskoleloven § 44a bestemmer at studieåret normalt skal være 10 måneder, og at et fullt studieår skal være normert til 60 studiepoeng. Styret fastsetter undervisningsterminene.

Loven stiller krav om at forelesninger skal være offentlige. Dersom forelesningens art tilsier det, kan styret bestemme at visse forelesninger bare skal være for institusjonens studenter eller for visse grupper av studenter.

Privathøyskoleloven har ingen bestemmelser om studieårets varighet eller om tilgang til forelesninger m.v.

Eksamen

Universitets- og høgskoleloven §§ 50-52 har utførlige bestemmelser om avvikling av eksamen, krav til sensur og om studentenes rett til å klage over formelle feil ved eksamen og over karakterfastsettingen. Styret ved den enkelte institusjon gir forskrift om avleggelse og gjennomføring av eksamener og prøver m.v.

Universitets- og høgskoleloven § 40 har en egen bestemmelse om rett til å gå opp til eksamen. Bestemmelsen er praktisk viktig for personer som ikke er opptatt som student (privatister), men som oppfyller de generelle kravene til opptak. Oppmelding til eksamen kan nektes dersom kandidaten ikke har gjennomført obligatorisk praksis eller fulgt obligatorisk undervisning. Institusjonene kan kreve at privatister dekker eventuelle merutgifter institusjonen får ved å holde eksamen for denne gruppen.

Privathøyskoleloven § 3 sier at institusjonens styre fastsetter eksamensreglement, herunder regler om klage og sensur. Reglementet skal i alt vesentlig svare til ordningen for statlige universitets- og høyskoleeksamener. Dette innebærer at universitets- og høgskoleloven § 40 og §§ 50-52 indirekte også gjelder for de private institusjonene.

Vitnemål

Universitets- og høgskoleloven § 53 har bestemmelser om vitnemål. Studenter som har fullført en utdanning, har etter loven krav på vitnemål. I tillegg skal institusjonene utferdige Diploma Supplement, et eget vitnemålstillegg som skal informere om utdanningens innhold og bidra til å lette mobilitet og yrkesmessig godkjenning internasjonalt.

Studenter som ikke har fullført sin utdanning, skal på anmodning gis utskrift av karakterer for beståtte eksamener.

For privatister skal det anmerkes på vitnemålet dersom eksamensformen har vært forskjellig fra studenter som er opptatt ved studiet.

Etter helsepersonelloven § 53 kan Helsedepartementet i forskrift bestemme at den enkelte institusjon under loven skal gi autorisasjon for helsepersonell i forbindelse med utstedelse av vitnemål.

Privathøyskoleloven har ikke egne bestemmelser om vitnemål.

4.6.2 Ryssdalutvalgets forslag

Undervisning

Ryssdalutvalget foreslår at dagens bestemmelser i universitets- og høgskoleloven § 44a om at studieåret normalt skal være 10 måneder og normert til 60 studiepoeng, inntas i en ny lov. Utvalget foreslår også videreført hovedregelen om at forelesninger skal være offentlige, men har tatt inn en formulering om at styret kan bestemme at forelesninger kun skal være for institusjonens studenter eller en viss gruppe av studenter dersom det er fastsatt egenbetaling for det aktuelle fag eller studium.

Eksamen

Ryssdalutvalget foreslår en videreføring av bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven § 50, med språklige endringer. Utvalget foreslår blant annet at det i bestemmelsene om eksamen inntas begrepet likestilt evaluering for å synliggjøre institusjonenes ansvar og mulighet for å benytte alternative vurderingsformer.

Utvalget foreslår også at bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 40 om rett til å gå opp til eksamen, inntas i en ny lov. Utvalget foreslår at det inntas en bestemmelse som presiserer at privatister må betale eventuell fastsatt egenbetaling for det aktuelle fag for å kunne ha rett til å gå opp til eksamen.

Vitnemål

Ryssdalutvalget foreslår en bestemmelse om vitnemål som i hovedsak er en videreføring av bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven § 53. Utvalget foreslår at det i bestemmelsen tas inn en hjemmel for NOKUT til å fastsette retningslinjer for institusjonenes bruk av Diploma Supplement.

4.6.3 Høringsinstansenes merknader

Undervisning

Ingen høringsinstanser kommenterer utvalgets forslag til bestemmelse om undervisning.

Eksamen

Flere høringsinstanser peker på at begrepene eksamen, vurdering og evaluering ikke blir benyttet konsistent. Mange høringsinstanser mener evaluering eventuelt bør endres til vurdering. Universitets- og høgskolerådet mener at dagens begreper i universitets- og høgskoleloven bør legges til grunn. Norges informasjonsteknologiske høgskole mener fristen for sensur bør utvides fra tre til fire uker, og viser til at Kvalitetsreformen har medført et merarbeid i forbindelse med sensur.

Flere høringsinstanser, blant annet Folkeuniversitetet og Voksenopplæringsforbundet, fremhever privatistrettens viktige betydning for enkeltpersoners muligheter til å kunne få prøvet sine ferdigheter. Studentenes Landsforbund mener privatister må få vite eventuelle kostnader knyttet til eksamen, før oppmelding. Norsk studentunion viser til at privatistretten er grunnleggende viktig for lik rett til utdanning, og mener departementet bør fastsette retningslinjer for hva som er merutgifter.

Vitnemål

Flere private høringsinstanser, blant annet Nettverk for private høyskoler, mener retten til å få vitnemål må være betinget av at det foreligger en avlagt og bestått eksamen. Universitets og høgskolerådet mener vitnemålbestemmelsen må ha en klarere begrepsbruk. De støtter at NOKUT får myndighet til å gi retningslinjer for bruk av Diploma Supplement.

4.6.4 Departementets vurdering

Undervisning

I forbindelse med implementeringen av Kvalitetsreformen har også de private institusjoner innført ordningen med studiepoeng. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 44a videreføres i en ny lov og gjøres gjeldende også for private institusjoner. Departementet mener det bør tas inn en presisering av at studenter som ikke er opptatt ved et fag eller studium der det kreves egenbetaling, kan nektes å delta på forelesninger.

Det vises til lovforslaget § 3-8.

Eksamen

For å gjøre begrepsbruken klar, foreslår departementet at bestemmelsen i universitets- og høgskoleloven § 50 videreføres i en ny lov. Bestemmelsen vil være ny for de private institusjonene. Departementet viser imidlertid til at bestemmelsen i praksis har vært gjeldende også for disse institusjonene ettersom privathøyskoleloven § 3 bestemmer at eksamensreglementet i alt vesentlig skal svare til ordningen for statlige universitets- og høyskoleeksamener.

Departementet mener det bør inntas en presisering i loven om at institusjonene kan kreve at privatister betaler den egenbetaling som eventuelt er fastsatt for det enkelte studium. I forslaget er det også presisert at de nærmere regler for å gå opp til eksamen skal fastsettes i forskrift.

Det vises til lovforslaget §§ 3-9 og 3-10.

Vitnemål

Departementet mener at universitets- og høgskoleloven § 53 bør videreføres i en ny lov. Departementet foreslår at NOKUT skal få hjemmel til å fastsette retningslinjer for institusjonenes bruk av Diploma Supplement. NOKUT er i dag tildelt et nasjonalt ansvar for oppfølgingen av bruk av Diploma Supplement, og det vil da være hensiktsmessig å gi NOKUT mulighet for å fastsette retningslinjer som kan gi en nasjonal samordning i bruken av slikt vitnemålstillegg. Dette vil bidra til at studentene får utstedt vitnemålstillegg utformet etter de samme maler og prinsipper. Bruken av Diploma Supplement er viktig blant annet for å tydeliggjøre innholdet i det norske utdanningssystemet overfor andre lands institusjoner, arbedsgivere m.v. Det forutsettes at NOKUT, i arbeidet med å fastsette retningslinjer, vil konsultere såvel departementet som sektorens organer.

Departementet viser for øvrig til at det også fremmes forslag om at det skal fremgå av vitnemålet der institusjonene har tildelt en grad i samarbeid med andre institusjoner, jf. pkt. 4.2.4.

Det vises til lovforslaget § 3-11.