8 Diverse bestemmelser

8.1 Egenbetaling

8.1.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

Statlige institusjoners adgang til å ta egenbetaling fra studentene er i dag ikke regulert i lov. Stortinget har, sist i Saldert budsjett for 2004 vedtak IV Diverse fullmakter nr. 3, gitt institusjoner under universitets- og høgskoleloven fullmakt til å ta betaling etter nærmere retningslinjer fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet. Hovedprinsippet i retningslinjene, jf. rundskriv F-06-00 - reglement for egenbetaling, er at institusjonene ikke kan ta egenbetaling for utdanningstilbud som er forutsatt dekket innenfor institusjonenes grunnbevilgning. Det kan som hovedregel ikke tas egenbetaling for grader eller yrkesutdanninger fastsatt med hjemmel i universitets- og høgskoleloven § 45. Det er gitt adgang til å ta egenbetaling for kurs, emner og fag etter universitets- og høgskoleloven § 46.

Stortinget har også gitt departementet fullmakt til å organisere innkreving av Kopinoravgift og utgifter til papir/kopier fra underliggende institusjoner, jf. Saldert budsjett for 2004 vedtak IV Diverse fullmakter nr. 2.

Private institusjoner

Heller ikke private institusjoners adgang til å ta egenbetaling fra studentene er i dag regulert i lov. De private institusjonene kan søke om statstilskudd etter privathøyskolelovens §§ 11 og 12. I Ot.prp. nr. 69 (1984-1985) er følgende uttalt

« Departementet anser det som en selvsagt forutsetning at studiegebyrene ikke settes høyere enn det som skal til for å dekke differensen mellom høgskolens faktiske kostnader og det bevilgede statstilskudd».

8.1.2 Ryssdalutvalgets forslag

Flertallet i Ryssdalutvalget foreslår at verken statlige eller private institusjoner kan ta egenbetaling fra studentene i den utstrekning staten fullfinansierer studiet. Departementet skal kunne fastsette det konkrete beregningsgrunnlaget for institusjonens rett til å ta egenbetaling, dvs. departementet skal definere når studiet er fullfinansiert, eller i hvilken grad det er finansiert av staten. Prinsippene som er nedfelt i dagens reglement for egenbetaling, skal være retningsgivende for denne vurderingen.

Mindretallet foreslår at statlige utdanningsinstitusjoner bare kan kreve egenbetaling for etter- og videreutdanning. Private institusjoner som mottar støtte til et utdanningstilbud, kan bare kreve egenbetaling fra studenter i den utstrekning det er fastsatt i forbindelse med tildeling av slik støtte.

8.1.3 Høringsinstansenes merknader

De fleste høringsinstansene er positive til å lovfeste et gratisprinsipp for statlig grunnutdanning. Mange av disse, herunder Universitets- og høgskolerådet,støtter hovedprinsippene bak mindretallets forslag, men peker på at begrepene etter- og videreutdanning må defineres nærmere, blant annet i forhold til at et studium kan regnes som grunnutdanning for noen og etterutdanning for andre.

Mange statlige institusjoner, samt studentorganisasjonene,mener flertallets forslag i større grad enn i dag vil kunne åpne for egenbetaling fordi det ikke oppstilles noe prinsipp om at utdanningen skal være gratis. Enkelte frykter dette vil kunne føre til en generell reduksjon i finansieringen av høyere utdanning. Mange peker dessuten på at beregningsgrunnlaget for hvorvidt et studium er fullfinansiert, vil bli komplisert og kan gi rom for å beregne seg frem til at ingen studier i realiteten er fullfinansiert, slik at det kan tas egenbetaling.

Flere private høyskoler anfører at beregningsgrunnlaget for rett til å ta egenbetaling må ta utgangspunkt i deres virksomhet som helhet, og ikke i enkeltstudier. Noen peker også på at de ønsker et regelverk som er forutberegnelig og varig, slik at rammene for deres drift er satt for en tid fremover.

Enkelte høringsinstanser peker på å de ønsker en presisering av institusjonens adgang til å ta betalt for kopier og enkelte andre utgifter knyttet til studiene.

8.1.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at de statlige institusjonene i dag er underlagt eget regelverk som setter klare begrensninger i disse institusjonenes adgang til å kreve egenbetaling fra studentene. Dette regelverket er i dag nedfelt i eget rundskriv fra departementet. Dette er et regelverk som har stor betydning for institusjonenes handlingsrom og for studentenes rettigheter. Departementet mener på denne bakgrunn at det er hensiktsmessig at regler om slike forhold nå bringes opp i lovs form. Departementet foreslår at det lovfestes at statlige institusjoner som hovedregel ikke skal kunne ta egenbetaling fra studentene for studier som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Dette er i samsvar med de retningslinjer som er fastsatt i dag, og innebærer en klarere avgrensning enn det forslagene fra utvalget gir. Departementet viser videre til at disse studiene i stor grad er forutsatt å være finansiert innenfor institusjonens budsjettrammer.

En slik lovfesting krever at det klargjøres nærmere hvilke studier institusjonene eventuelt skal kunne ta egenbetaling for. Dette vil for eksempel kunne gjelde visse etter- og videreutdanningstilbud og studier som er lagt ut som fleksible eller desentraliserte løsninger, fordi disse til dels ikke er finansiert over institusjonens grunnbudsjetter. Uten adgang til å ta egenbetaling for slike utdanninger vil det være vanskelig å opprettholde eksisterende omfang på disse tilbudene. Departementet foreslår derfor at det inntas en hjemmel i loven til å fastsette nærmere retningslinjer om egenbetaling. Departementet vil også følge utviklingen i omfanget av utenlandske studenter ved norske universiteter og høyskoler der studieoppholdet ikke er en del av det internasjonaliseringsarbeidet som er forutsatt i forbindelse med Kvalitetsreformen eller andre særskilte avtaler.

Private institusjoner står i dag relativt fritt til å fastsette egenbetaling selv om staten gir rammetilskudd til institusjonen, så lenge egenbetalingen dekker differansen mellom statstilskuddet og institusjonens kostnader. Departementet ser ikke grunnlag for å regulere størrelsen på egenbetaling i loven. Private høyskoler som mottar statstilskudd, skal imidlertid ikke kunne gi økonomisk utbytte av virksomheten og fordele det til eiere eller lignende. Det bør også sikres at egenbetaling kommer studentene til gode. For private institusjoner foreslår departementet derfor at det lovfestes et prinsipp om at det ikke skal tas ut økonomisk utbytte av virksomheten, og at tilskudd fra staten og egenbetaling fra studenter kommer studentene til gode. Dette vil innebære en lovfesting av det som ble lagt til grunn ved opprettelsen av privathøyskoleloven.

Det foreslås samtidig at det også gis hjemmel til å fastsette nærmere regler om institusjonenes adgang til å ta betalt for kopier og enkelte andre utgifter knyttet til studiet. Departementet mener det er hensiktsmessig å videreføre den hjemmelen som nå regelmessig fremmes i de årlige budsjettproposisjonene

Det vises til lovforslaget § 7-1.

8.2 Beskyttelse av høyere utdanningsinstitusjoners egennavn

8.2.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høgskoleloven § 1 nr. 2 fastsetter Kongen de statlige institusjonenes navn. De statlige universitetene og vitenskapelige høyskolene har indirekte rettslig beskyttelse gjennom privathøyskoleloven § 10c, jf. nedenfor.

De private institusjonene fastsetter selv sitt egennavn. Etter privathøyskoleloven § 10c kan bare institusjon som har fått godkjenning som vitenskapelig høyskole eller universitet etter lovens § 10a, benytte slik betegnelse. Unntak gjelder for statlige institusjoner under universitets- og høgskoleloven. Betegnelsen akkreditert høyskole kan bare benyttes av institusjon som har fått godkjenning etter § 10a. Kongen kan, ved forskrift eller enkeltvedtak, forby bruk av institusjonsbetegnelse eller navn som uriktig gir inntrykk av å ha godkjenning etter loven, eller som er egnet til å forveksles med slike betegnelser. Departementet kan etter søknad gi dispensasjon for etablerte sammensatte betegnelser. Den som i strid med lovens bestemmelser forsettlig eller uaktsomt bruker en vernet institusjonsbetegnelse, straffes med bøter.

Etter enhetsregisterloven § 4 skal blant annet statlige organer og juridiske personer registreres i enhetsregisteret, med angivelse av institusjonens navn m.v. Registrering i enhetsregisteret har blant annet visse legitimasjonsvirkninger overfor tredjeparter, jf. enhetsregisterloven § 24.

Varemerkeloven § 3, jf. § 4, oppstiller et forbud mot i næringsvirksomhet å benytte navn eller foretaksnavn som er egnet til å forveksles med navn som allerede er vernet for en annen, eller med et navn som en annen rettmessig benytter i sin næringsvirksomhet. Rettslig beskyttelse etter varemerkeloven kan oppnås ved registrering eller ved at varemerket (kjennetegnet) er innarbeidet, jf. varemerkeloven § 2. Departementet er kjent med at enkelte høyskoler er registrert i varemerkeregisteret.

8.2.2 Ryssdalutvalgets forslag

Ryssdalutvalget foreslår en bestemmelse som i hovedsak svarer til privathøyskoleloven § 10c. Utvalget foreslår at institusjonene selv, både statlige og private, skal fastsette sitt egennavn. Utvalget foreslår at det i loven presiseres at egennavnet skal registreres i enhetsregisteret, og som minimum skal inneholde den kategori den enkelte institusjon tilhører. Utvalget foreslår videre at bare institusjoner som har akkreditering som universitet eller vitenskapelig høyskole kan bruke disse betegnelsene. Betegnelsen høyskole kan bare benyttes av institusjoner som er akkreditert som høyskole, eller som tilbyr enkeltstudier akkreditert etter loven.

Utvalget foreslår at registrerte egennavn, samt andre egennavn, betegnelser eller firma som lett kan forveksles med institusjonens egennavn, ikke skal kunne benyttes av andre. Utvalget foreslår at oversettelse av institusjonens egennavn til andre språk skal være tilsvarende beskyttet.

8.2.3 Høringsinstansenes merknader

Utvalgets forslag om lovfesting av beskyttelse for institusjonens egennavn kommenteres bare av Universitets- og høgskolerådet, som viser til at Norge har sluttet seg til internasjonale avtaler/anbefalinger om beskyttelse av egennavn, og forutsetter at loven er i tråd med dette. Universitets- og høgskolerådet forventer at det skjer en ryddig avklaring av bruk av betegnelser som Kvinneuniversitetet og Folkeuniversitetet, og ser særlige utfordringer i forhold til en avgrensning av betegnelsen høgskole, som benyttes av mange institusjoner som ikke har noen form for godkjenning eller akkreditering.

8.2.4 Departementets vurdering

Etter departementets vurdering er det både grunner for og imot at også statlige institusjoner selv skal få rett til å fastsette sitt egennavn. En slik rett vil eventuelt kunne ses i sammenheng med at institusjonene gjennom Kvalitetsreformen har fått større autonomi. De statlige institusjonenes egennavn er allerede i dag innarbeidet som gode merkevarer, men det kan tenkes at enkelte institusjoner vil ha interesse av å profilere seg under nye navn. Departementet viser imidlertid til at de statlige institusjonene også i dag vil kunne søke om rett til å bruke andre betegnelser enn dagens navn. Departementet mener at staten, som eier av institusjonene, har et legitimt behov for å ha styring med utviklingen av hvilke egennavn institusjonene benytter. Dette vil i praksis også innebære at de statlige institusjonene er likestilt med de private institusjonene, hvor også institusjonens eier (eller stifter) vil ha tilsvarende innflytelse over institusjonens egennavn. Departementet peker på at fastsettelsen av navn for universiteter eller høyskoler vil være en særlig viktig sak for den enkelte institusjon. Departementet foreslår derfor at det fortsatt skal være Kongen som fastsetter de statlige institusjonenes navn.

Etter departementets vurdering har utvalgets forslag til bestemmelse om rettslig beskyttelse av institusjonenes egennavn i seg selv en noe begrenset betydning i forhold til tredjepart. Her gir de generelle reglene i enhetsregisterloven og varemerkeloven allerede i dag beskyttelse. En eksplisitt lovfestet beskyttelse mot at andre benytter navn som er til forveksling like, vil imidlertid kunne ha betydning for å tydeliggjøre det rettslige vernet. Blant annet sier varemerkeloven § 14 nr. 1 at et varemerke ikke kan registreres dersom det strider mot lov. I tillegg opererer både statlige og private institusjoner i dag i langt større grad enn tidligere i kommersielle markeder gjennom sin eksternt finansierte virksomhet. Egennavnet kan derfor få en større betydning i tiden fremover enn det har i dag.

Av betydning er også utvalgets forslag om en videreføring av de bestemmelser som i dag ligger i privathøyskoleloven, om beskyttelse av kategorinavnene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole. Departementet mener at det eksplisitt bør fremgå av loven at institusjoner som har godkjenning for enkeltstudier, skal ha rett til å bruke betegnelsen høyskole, og at høyskole blir en vernet betegnelse. Departementet deler Universitets- og høgskolerådet sitt syn på de særlige utfordringer knyttet til begrepet høyskole. Likevel mener departementet at det er viktig at denne kategorien også får et reelt vern mot urettmessig bruk. Departementet viser til at det i dag er flere institusjoner uten akkreditering fra NOKUT som benytter høyskolebetegnelsen aktivt, blant annet i sin markedsføring. Dette kan være villedende for studenter som tror de søker seg til en institusjon som har akkrediterte tilbud innenfor høyere utdanning. Departementet foreslår at høyskole skal nyte rettslig vern på linje med universitet og vitenskapelig høyskole. Departementet bør kunne gi overgangsregler og dispensasjonsadgang i forhold til institusjoner som i dag benytter seg av denne betegnelsen. Departementet foreslår at det inntas en generell dispensasjonshjemmel for sammensatte betegnelser og innarbeidede navn, tilsvarende som i dagens privathøyskolelov.

Utvalget foreslår at oversettelse av institusjonens navn til andre språk skal være tilsvarende beskyttet. Departementet vil påpeke at direkte oversettelser normalt vil være å anse som egnet til forveksling med registrerte navn på norsk og således beskyttet. Departementet viser imidlertid til at det er problematisk å fastslå at oversettelser av institusjonenes egennavn til andre språk alltid er egnet til å forveksles med de norske navnene, og mener derfor hver sak bør vurderes konkret. Departementet foreslår derfor at det ikke inntas i loven at en oversettelse av egennavnet automatisk er beskyttet. Av hensyn til nasjonal samordning av institusjonenes bruk av betegnelser på andre språk foreslår departementet at det i loven inntas en hjemmel for departementet til å fastsette bestemmelser om oversettelse av de norske betegnelsene til andre språk.

Det vises til lovforslaget § 7-2.

8.3 Forholdet til annen lovgivning

8.3.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

Institusjoner under universitets- og høgskoleloven er forvaltningsorganer og omfattes således av forvaltningsloven og offentlighetsloven. Målloven gjelder bare den administrative delen av virksomheten, jf. unntaket for institusjoner som driver med undervisning i målloven § 2, 2. ledd.

For statlige universiteter og høyskoler gjelder videre likestillingsloven § 21 om representasjon av begge kjønn i offentlige utvalg og arkivlovens regler om offentlige arkiv med krav til forsvarlig dokumentasjon og oppbevaring.

Private institusjoner

Privathøyskoleloven § 14 bestemmer at forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt gjelder ved behandling av saker etter privathøyskoleloven. Videre er forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjort gjeldende for visse typer vedtak (for eksempel avgjørelse om opptak, annullerings- og utestengningssaker). Dette for å unngå tolkningstvil i forhold til forvaltningslovens anvendelsesområde ved private institusjoner.

Etter offentlighetsloven § 1 skal private rettssubjekter regnes som forvaltningsorgan og omfattes av loven i saker hvor de treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. Også etter målloven omfattes private rettssubjekter av loven i de tilfelle de treffer enkeltvedtak eller gir forskrifter.

Arkivloven gir Riksarkivaren hjemmel til å fastsette forskrift om at lovens bestemmelser om offentlige arkiv skal gjelde helt eller delvis for private rettssubjekter som har faste offentlige driftstilskudd, eller som har myndighet til å treffe enkeltvedtak eller utarbeide forskrifter.

Likestillingslovens regler om offentlige utvalg gjelder ikke for utvalg ved private høyskoler.

8.3.2 Ryssdalutvalgets forslag

Utvalget peker på at spørsmålet om hvilke deler av virksomheten ved private institusjoner og selveiende statlige institusjoner, som vil falle inn under forvaltningsloven og offentlighetsloven, vil være rettslig uklart, og at det er behov for å avklare det i felles lov.

Utvalget mener offentlighetsloven samt forvaltningslovens regler om taushetsplikt bør gjelde for alle høyere utdanningsinstitusjoner. Ny felles lov bør positivt angi hvilke vedtak som skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, med den følge at forvaltningslovens kap. IV og V får anvendelse. Denne opplistingen må sees på som en presisering av enkelte avgjørelser i forhold til definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Utvalget presiserer at også andre avgjørelser ved universiteter og høyskoler kan falle inn under definisjonen i forvaltningsloven. Når det gjelder sammensetningen av offentlige utvalg, viser Ryssdalutvalget til at likestillingsloven § 21 har særbestemmelser om representasjon av begge kjønn i offentlige utvalg. Etter utvalgets vurdering bør både statlige og private universiteter og høyskoler ha et særlig ansvar for likestilling mellom kjønnene. Utvalget foreslår derfor at likestillingslovens regler om offentlige utvalg bør gjelde for alle høyere utdanningsinstitusjoner. Dette innebærer bl.a. at alle utvalg, styrer, råd og nemnder skal ha minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn. De ser at det for enkelte institusjoner kan skape praktiske problemer, men mener likevel at det er viktig at bestemmelsen gis anvendelse, og at institusjonene må bestrebe seg på å oppfylle det mål om balanse mellom kjønnene som ligger til grunn for loven.

8.3.3 Høringsinstansenes merknader

Forslaget kommenteres nesten utelukkende av private høyskoler. Flere peker på at en slik likestilling med statlige institusjoner bør følges opp av økt finansiering av private høyskoler. Enkelte ønsker at det angis konkret hvilke bestemmelser i offentlighetsloven som skal gjelde for dem.

Norsk lærerakademi viser til at offentlighetsloven allerede gjelder der private rettssubjekter fatter enkeltvedtak eller utferdiger forskrift, og at det å utvide offentlighetslovens anvendelsesområde utover dette vil være å innføre offentlige regler på privatrettens område uten at det er påkrevd. Norsk lærerakademi uttaler seg også om likestillingsloven generelt. De mener det kan være problemer forbundet med en sterk prioritering av likestillingshensyn. De viser spesielt til omtalen av likestilling i utvalgets innstilling.

8.3.4 Departementets vurdering

Når statlige universiteter og høyskoler ikke endrer tilknytningsform, forblir deres forhold til forvaltningsloven, offentlighetsloven, målloven, likestillingslovens regler om offentlige utvalg og arkivlovens regler om offentlige arkiv uendret. Det som må avklares og fastsettes i ny felles lov er i hvilken grad de samme reglene skal gjelde for private institusjoner.

Det er her tale om bestemmelser som er gitt for å sikre ulike og til dels viktige interesser for studenter, andre enkeltpersoner og samfunnet for øvrig. Dette er interesser private institusjoner som gir utdanning godkjent av staten eller som får statlige tilskudd til sin drift, også bør ivareta. Samtidig er en del av de private høyskolene opprettet på et alternativt grunnlag med tilknytning til andre private institusjoner eller organisasjoner. Det taler for at ikke alle reglene skal gjelde tilsvarende for dem.

Departementet foreslår at det i loven presiseres at enkelte vedtak skal behandles som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Dette vil klargjøre behandlingsmåten for viktige vedtak for studentene og vil være en videreføring av det som i dag er fastsatt i privathøyskoleloven. Også andre vedtak som etter sin art faller inn under definisjonen i forvaltningslovens § 2 første ledd bokstav b, vil måtte behandles etter reglene for enkeltvedtak. Tilsvarende foreslås det at det i loven presiseres at bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13e skal gjelde både for statlige og private institusjoner.

Målloven, offentlighetsloven og arkivloven vil gjelde for de statlige institusjonene. I tillegg har disse lovene egne bestemmelser som angir i hvilken utstrekning de også gjelder for private institusjoner. Etter departementets vurdering er det derfor ikke særlige grunner for å regulere forholdet til disse lovene i en felles lov om universiteter og høyskoler.

Departementet mener at det bør stilles de samme krav til representasjon av begge kjønn i styret og andre utvalg ved både statlige og private institusjoner. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen om offentlige utvalg i likestillingsloven § 21 skal gjøres gjeldende for private institusjoner. Denne bestemmelsen innebærer at begge kjønn som hovedregel skal være representert med minst 40 % av medlemmene i alle utvalg ved institusjonen. Likestillingslovens anvendelsesområde er avgrenset mot indre forhold i trossamfunn. Dette unntaket er gitt for å ivareta spesielle behov som er religiøst fundert, og i en vurdering av hva som skal regnes som indre forhold i trossamfunn må det legges vekt på hensynet til religiøse behov. Det er ikke grunn til å tro at slike behov gjør seg gjeldende når det gjelder representasjon av begge kjønn for høyskolestyret og andre utvalg ved private høyskoler.

Det vises til lovforslaget § 7-6.

8.4 Lærerutdanning

8.4.1 Gjeldende rett

Statlige institusjoner

Universitets- og høgskoleloven har i kapittel 10a egne bestemmelser om lærerutdanning, med angivelse av formål og innhold i de enkelte lærerutdanningene. Med hjemmel i lovens § 46 nr. 4 har departementet fastsatt rammeplaner med tilhørende forskrifter for lærerutdanningene, som nærmere angir innhold i og organisering av lærerutdanningene.

Private institusjoner

Privathøyskoleloven § 9, 5. ledd åpner for at Kongen kan bestemme at universitets- høgskoleloven kap. 10a helt eller delvis skal gjelde tilsvarende for høyskole som får godkjent eksamen etter loven. Hjemmelen er ikke benyttet. Gjennom godkjenning av studieplaner og eksamen er de private institusjonene imidlertid pålagt å følge rammeplanene.

8.4.2 Ryssdalutvalgets forslag

Utvalget mener det ikke er nødvendig med egne bestemmelser knyttet til lærerutdanningene i loven. Etter utvalgets vurdering bør eventuelle særlige krav til enkelte utdanninger knyttes til spesiallovgivningen for yrkesutøvelse eller tas inn i de nasjonale rammeplaner med tilhørende forskrifter, noe som i tilstrekkelig grad vil sikre en nasjonal samordning. I tillegg vil institusjonenes kvalitetssikringssystemer sammen med NOKUTs tilsyn, sikre at lærerutdanningene får en tilfredsstillende oppfølging ved institusjonene.

8.4.3 Høringsinstansenes merknader

Bare én høringsinstans kommenterer forslaget om å ta ut bestemmelsene om lærerutdanning. Forskerforbundets forening for lærerutdanning mener bestemmelsene om lærerutdanning ikke bør tas ut av loven, eller at det i hvert fall bør foretas en grundigere vurdering av spørsmålet. De viser til at utdanningskomiteen, da bestemmelsene om lærerutdanningen ble tatt inn i loven, jf. Innst. S. nr. 285 (1996-97), signaliserte at lærerutdanningen er et viktig virkemiddel for å sikre god kvalitet for all opplæring i skolesystemet. En lovfesting av formål og innholdet i lærerutdanningen gir nødvendig legitimitet og autoritet, i tillegg til at en lovfesting sikrer stabilitet, forutsigbarhet og høy kvalitet på reglene.

8.4.4 Departementets vurdering

Bestemmelsene om læreutdanningen ble tatt inn i universitets- og høgskoleloven i 1999, da lov om lærerutdanning ble opphevet. Lærerutdanningen er den eneste høyere utdanningen som har formål og innhold presisert i loven. Da læreutdanningen ble behandlet i St.meld. nr. 16 (2001-2002), ble det vist til at departementet skulle komme tilbake til Stortinget med forslag om en felles lov for private og statlige institusjoner innenfor høyere utdanning, og at bestemmelsene om lærerutdanning ville bli behandlet da:

«For å normalisere reguleringen av lærerutdanningene i forhold til andre profesjonsutdanninger vil departementet foreslå at innhold i utdanningene fastsettes i forskrifter til rammeplanene, og at formålet med utdanningen inngår som del av rammeplanen. Ved neste revisjon av universitets- og høgskoleloven vil departementet derfor vurdere å oppheve lovparagrafene om formål og innhold i lærerutdanningene.»

Det er på det rene at lærerutdanningen har en viktig rolle innenfor det norske utdanningssystemet, og at den har avgjørende innflytelse på norsk skole. Imidlertid er det lite som tyder på at de særskilte bestemmelsene om lærerutdanningen har hatt påviselige effekter. Etter departementets vurdering vil den nasjonale samordning være tilfredsstillende ivaretatt i rammeplanene med forskrifter. Av hensyn til systematikken i lovverket, samt likestilling med andre utdanninger, viser departementet til de signaler som ble gitt i St.meld. nr. 16 (2001-2002), og mener det ikke er behov for særskilte bestemmelser om læreutdanning i en ny felles lov.

En fjerning av lovbestemmelsene om lærerutdanning krever endring i forskrift til opplæringsloven, som viser til bestemmelsene i universitets- og høgskoleloven.