1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen foreslår departementet en rekke endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. Forslagene bygger langt på vei på forslag fra det såkalte Inndragningsutvalget i NOU 1996: 21 Mer effektiv inndragning av vinning. Hovedformålet er å gjøre reglene om inndragning av vinning mer effektive, slik at vinning inndras i flere saker og i større omfang enn i dag. Regelverket bør innenfor de rammer som hensynet til rettssikkerheten setter, i størst mulig grad bidra til at lovbrytere ikke får beholde utbyttet av forbrytelser. Kriminalitet skal ikke lønne seg.

Etter gjeldende rett er det opp til rettens skjønn om inndragning skal foretas. Departementet foreslår at inndragning som hovedregel skal skje når vilkårene er oppfylt. Inndragningsansvaret skal likevel etter forslaget kunne reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig (utkastet § 34 første ledd første og annet punktum).

Straffeloven bruker i dag betegnelsen inndragning av vinning. Departementet foreslår at «vinning» erstattes av «utbytte». Dette er ment som en terminologisk endring uten betydning for realiteten.

Straffeloven har ingen definisjon av begrepet vinning. Departementet foreslår av pedagogiske grunner at det reguleres nærmere i loven hva som skal regnes som utbytte (utkastet § 34 annet ledd).

Inndragning skal foretas hos den som utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. De fleste vinningsforbrytere har til hensikt å skaffe seg selv utbytte, ikke andre, og utbyttet tilfaller også rent faktisk vanligvis lovbryteren selv. Departementet går derfor inn for å lovfeste en presumsjonsregel slik at det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren hvis han ikke sannsynliggjør at det er tilfalt andre (utkastet § 34 siste ledd).

Etter gjeldende rett er det et vilkår for inndragning at lovbryteren kan straffes. Inndragning kan likevel skje overfor en lovbryter som var utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Departementet foreslår at inndragning også skal kunne skje når lovbryteren må frifinnes fordi han ikke har utvist skyld (utkastet § 34 første ledd siste punktum). Selv om lovbryteren ikke kan straffes, bør han ikke kunne få beholde utbyttet så lenge handlingen faller inn under et straffebud. - Departementet foreslår at tilsvarende skal gjelde ved inndragning av annet enn utbytte.

Et sentralt endringsforslag i proposisjonen er utkastet til nye regler om såkalt utvidet inndragning. Straffeloven foreskriver i dag at vinning bare kan inndras hvis påtalemyndigheten kan bevise hvilket konkret lovbrudd vinningen stammer fra. I en del saker er imidlertid sannsynligheten gjennomgående stor for at hele eller store deler av lovbryterens formue er ervervet ved straffbar virksomhet - selv om påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilken konkret handling som har gitt vinning. Dette er særlig tilfelle hvor det ser ut til at lovbryteren har en kriminell livsstil. Departementet foreslår derfor at utvidet inndragning skal kunne skje i nærmere angitte saker (utkastet til ny § 34a).

Ved utvidet inndragning skal alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, helt eller delvis kunne inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte (annet ledd). Departementet foreslår altså her en regel om omvendt bevisbyrde.

Også verdien av alle formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller samboer skal kunne inndras hos lovbryteren hvis ikke lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått (tredje ledd). Unntak gjelder for formuesgoder som er ervervet minst 5 år før den straffbare handling som gir grunnlag for inndragning.

Utvidet inndragning skal kunne foretas når lovovertrederen finnes skyldig i en straffbar virksomhet av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og han har begått én eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre minst 6 års fengsel. Utvidet inndragning skal etter forslaget også kunne skje hvis lovbryteren nå har begått én straffbar handling som kan medføre minst 2 års fengsel, og som kan gi betydelig utbytte, og han de siste 5 år før handlingen ble begått er ilagt straff for en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte (utkastet ny § 34a første ledd).

Utkastet til § 34a tredje ledd er en beregningsregel ved inndragning overfor lovbryteren. Den er ingen hjemmel for å inndra verdier som tilhører andre. En slik regel er derimot foreslått i utkastet til § 37a nytt annet til fjerde ledd: I saker hvor det foretas utvidet inndragning overfor lovovertrederen, og påtalemyndigheten beviser at lovovertrederen har overdratt verdier til noen av sine nærmeste eller til et foretak som han eier eller kontrollerer, skal det overdratte eller dets verdi kunne inndras hos mottageren. Påtalemyndigheten må etter forslaget sannsynliggjøre at formuesgodet er ervervet ved et lovbrudd som lovbryteren har begått; det foreslås altså ikke her noen regel om omvendt bevisbyrde. Dessuten er det som i utkastet til § 34a tredje ledd, gjort unntak for formuesgoder som ble overdratt mer enn 5 år før den handlingen som danner grunnlag for innndragningen.

Departementet fremmer også forslag til en del prosessuelle endringer:

Departementet foreslår at det sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 226 at formålet med etterforskningen (også) kan være å skaffe til veie opplysninger som skal tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om fastsettelse av reaksjon og for å fullbyrde straff og andre reaksjoner.

Etter gjeldende rett kan det ransakes med sikte på beslag, men ikke med sikte på heftelse. Beslag skal sikre gjenstandsinndragning, og heftelse skal sikre verdiinndragning. Etter departementets syn er det liten grunn til at adgangen til å ransake skal være forskjellig i de to tilfellene. Departementet foreslår derfor at det også skal kunne ransakes med sikte på heftelse (utkastet til straffeprosessloven §§ 192 og 195).

Det kan i dag trolig tas beslag og heftelse inntil inndragningskravet er rettskraftig avgjort. Departementet foreslår at dette går klarere frem av straffeprosessloven §§ 203 og 217. Videre foreslås det at det åpnes adgang til å ta heftelse til bruk i en utenlandsk straffesak (utkastet til utleveringsloven § 24 nr 1). I dag er det adgang til å ta beslag til et slikt bruk, men ikke heftelse.

Departementet går inn for at retten skal kunne idømme inndragning selv om det ikke er lagt ned påstand om det og idømme inndragning i større utstrekning enn påstått (utkastet til straffeprosessloven § 38 annet ledd). Det har den ikke adgang til etter gjeldende rett.

Hvis det ikke er lagt ned påstand om inndragning i straffesaken, er det sikker praksis at det kan reises særskilt inndragningssak mot domfelte. Departementet foreslår at dette sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 51 annet ledd. Departementet foreslår dessuten å gå ett skritt videre: Et tidligere idømt krav om inndragning av utbytte bør ikke være til hinder for at det fremmes krav om inndragning av overskytende utbytte i en senere sak. Forutsetningen for at saken skal kunne deles på denne måten, er etter forslaget at det første inndragningskravet var begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handling.

Departementet mener at straffeprosessloven § 455 annet ledd bør endres slik at det kommer klarere frem at politiets ansvar for å sette i verk fullbyrdingen også gjelder for andre reaksjoner enn straffekrav, slik som inndragningskrav.

Etter departementets syn bør det åpnes for at politiet med rettens tillatelse kan avhende gjenstander som det er tatt beslag eller heftelse i, hvis det er fare for at gjenstandene raskt vil bli ødelagt (utkastet til straffeprosessloven §§ 213 og 219).

I proposisjonen foreslås det også enkelte endringer i regler i straffeloven, straffeprosessloven og fengselsloven, som ikke gjelder inndragning. Det er her i det vesentlige tale om retting av inkurier og enkelte tekniske tilpasninger uten innholdsmessig betydning.

Proposisjonen gir i et særskilt punkt en redegjørelse for Justisdepartementets etterkontroll av de nye straffebestemmelsene i straffeloven § 152b (generalklausul om miljøkriminalitet) og § 162b (doping). Departementet foreslår ingen lovendringer som følge av etterkontrollen.