13 Forholdet mellom påstand og dom

13.1 Gjeldende rett

Retten er ikke bundet av påtalemyndighetens påstand om hvilken type straff som skal idømmes, og i hvilket omfang. Derimot kan inndragning bare idømmes når det er lagt ned påstand om det, og inndragning kan ikke idømmes i større utstrekning enn påstått, jf straffeprosessloven § 38 annet ledd tredje punktum.

13.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at inndragningfortsatt bare bør kunne idømmes hvis det er lagt ned påstand om det. Den motsatte regel har etter utvalgets mening flere ulemper: Tiltaltes mulighet til å imøtegå inndragningskravet vil kunne reduseres hvis kravet ikke er varslet i tiltalebeslutningen. En utvidelse av rettens kompetanse vil dessuten føre til at påtalemyndigheten avskjæres fra å gå til separat inndragningssak senere. Inndragningsansvaret vil da kunne bli mindre enn det ville ha blitt hvis en fullstendig etterforskning med sikte på inndragning hadde vært gjennomført.

Derimot foreslår utvalget at retten bør kunne idømme inndragning i større utstrekning enn påtalemyndigheten har påstått. Det kan for eksempel være aktuelt hvis retten finner at vinningen har større omfang enn det påtalemyndigheten la til grunn, eller hvis retten er uenig med påtalemyndigheten i at vinning bare delvis bør inndras.

Når retten går ut over påstanden, vil den ofte legge til grunn andre faktiske forhold enn påtalemyndigheten har gjort. Utvalget foreslår derfor at regelen i § 38 tredje ledd får tilsvarende anvendelse når retten vil gå ut over inndragningspåstanden. Dermed vil siktede få krav på å uttale seg før retten treffer sin avgjørelse og på å få en passende utsettelse hvis retten finner det ønskelig for forsvaret.

13.3 Høringsinstansenes syn

Positive til utvalgets forslag er Finansdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, ØKOKRIM, Statens Innkrevingssentral, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977og Skattefogden i Oslo og Akershus.

Den Norske Advokatforeningog Forsvarergruppen av 1977mener imidlertid at rettens kompetanse bør være begrenset slik at retten ikke kan foreta gjenstandsinndragning der det er påstått vinningsinndragning og omvendt, og heller ikke foreta inndragning av andre gjenstander enn det som påberopes.

Oslo byrett er imot forslaget på dette punktet, og viser til at retten neppe er bedre skikket til å vurdere den øvre grensen for inndragningsbeløpet enn påtalemyndigheten er.

13.4 Departementets syn

Rettens kompetanse er forskjellig alt ettersom det gjelder straff på den ene side eller inndragning, mortifikasjon eller erstatning på den andre. Erstatning er et rent sivilt krav. Selv om mortifikasjon er en strafferettslig reaksjon, har den store likhetstrekk med et sivilt krav. Inndragning er derimot en rent strafferettslig reaksjon. Det tilsier etter departementets mening at rettens kompetanse er den samme ved inndragning som ved straff, hvis ikke gode grunner taler for en annen løsning. Når saken først er brakt inn for domstolene, bør ikke anklageprinsippet strekkes så langt at rettens kompetanse begrenses. Retten bør da kunne se alle strafferettslige reaksjoner i sammenheng. Det gjelder ikke minst hvis hovedregelen skal være at inndragning skalidømmes hvis vilkårene er oppfylt, slik departementet går inn for.

Etter departementets syn er betenkelighetene med å gi retten kompetanse til å idømme inndragning selv om det ikke er lagt ned påstand om det, mindre enn utvalget synes å mene: Hvis retten vurderer å idømme inndragning og det ikke er lagt ned påstand om det, må tiltalte få adgang til å uttale seg. Er det ønskelig av hensyn til hans forsvar, har han krav på en passende utsettelse, jf straffeprosessloven § 38 tredje ledd. Hensynet til rettssikkerheten skulle derfor være tilstrekkelig ivaretatt. Tiltalte er uansett ikke sikret helt mot å bli idømt inndragning selv om det ikke er nevnt i tiltalebeslutningen: Tiltalebeslutningen kan endres under hovedforhandlingen.

Det kan være flere grunner til at påtalemyndigheten ikke har lagt ned påstand om inndragning. Én årsak kan være at den ønsker å gå til inndragningssak senere. Planlegger påtalemyndigheten en senere inndragningssak, vil det være naturlig å opplyse om det hvis retten tar opp spørsmålet om inndragning. Retten vil trolig da normalt unnlate å pådømme inndragningskravet. En annen årsak kan være at påtalemyndigheten mener at det er åpenbart urimelig å inndra. Etter departementets mening er det naturlig at også retten vurderer dette spørsmålet.

Departementet foreslår etter dette at retten får adgang til å idømme inndragning selv om påtalemyndigheten ikke har lagt ned påstand om det.

Departementet er enig med utvalget i at retten bør kunne idømme inndragning ut over påtalemyndighetens påstand. Dette er en naturlig konsekvens av at retten skal kunne idømme inndragning selv om det ikke er påstått. Vurderer retten å gå ut over inndragningspåstanden, bør siktede imidlertid få adgang til å uttale seg og få en passende utsettelse hvis retten finner det ønskelig for forsvaret, se utkastet til § 38 tredje ledd nytt siste punktum.

I høringsbrevet ba departementet om høringsinstansenes syn på om domstolene uten at det er lagt ned påstand om det, bør kunne bestemme inndragning av annet enn vinning (§ 35) eller annen inndragning enn utvidet inndragning. Dette spørsmålet har størst betydning hvis utvalgets løsning skulle legges til grunn. Departementet foreslår at retten skal kunne idømme inndragning selv om det ikke er lagt ned påstand om det. Det er da naturlig at ordningen skal gjelde for alle former for inndragning. Departementet går derfor ikke nærmere inn på dette spørsmålet.