5 Obligatorisk eller fakultativ inndragning?

5.1 Gjeldende rett

Inndragningsreglene i straffeloven er fakultative; det er overlatt til rettens skjønn om inndragning skal foretas i den enkelte sak eller ikke. Er et inndragningskrav tatt med i en straffesak, skal det imidlertid mye til for at Høyesterett frifinner for kravet hvis vilkårene er oppfylt. Men det hender, særlig hvis siktede har svært dårlig økonomi.

Undersøkelser som Inndragningsutvalget har foretatt, tyder på at underrettspraksis ikke har vært like streng som høyesterettspraksis. Dessuten legger ikke påtalemyndigheten ned påstand om inndragning av vinning i alle saker hvor det kunne synes naturlig, og da er retten avskåret fra å foreta inndragning (utredningen s 95).

5.2 Utvalgets forslag

Inndragningsutvalget reiser spørsmålet om inndragningsreglene bør være obligatoriske eller fakultative.

Utvalget går ikke inn for at reglene om inndragning av vinning skal være obligatoriske. Slike regler vil kunne gi uheldige resultater i enkelte saker.

På den annen side tilsier hensynene bak ordningen med inndragning at inndragning som hovedregelskal skje hvis vilkårene er oppfylt. Etter utvalgets syn bør lovteksten derfor utformes mer i samsvar med Høyesteretts praksis. To-instansreformen gjør at færre inndragningssaker enn før vil bli prøvet av Høyesterett. En endret formulering kan både legge grunnlaget for en mer ensartet rettspraksis på landsbasis, og føre til at underrettspraksis blir mer i samsvar med Høyesteretts praksis. Det er også grunn til å tro at en slik endring vil gjøre at påtalemyndigheten oftere enn før vil legge ned påstand om inndragning.

Inndragningsutvalget foreslår etter mønster av svensk rett at inndragning som hovedregel skal foretas hvis vilkårene er oppfylt. Men ansvaret skal kunne reduseres eller falle helt bort hvis retten finner at fullt ansvar vil være åpenbart urimelig.

5.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser sier uttrykkelig at de støtter utvalgets forslag på dette punktet: Borgarting lagmannsrett, Trondheim byrett, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, ØKOKRIM, politimesteren i Oslo, Statens Innkrevingssentral, Straffelovkommisjonen, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, Konkurransetilsynet og Riksantikvaren. Disse instansene viser stort sett til de samme argumenter som utvalget har begrunnet sitt forslag med.

Oslo byrett går inn for obligatorisk inndragning og viser til «rettstekniske og rettspolitiske grunner» og til at en obligatorisk ordning også forutsetningsvis vil føre til mer ensartet praksis.

Enkelte av høringsinstansene har uttalt seg om den nærmere utformingen av en fakultativ inndragningsregel:

Borgarting lagmannsrett viser til at Høyesterett i praksis vanligvis har unnlatt å idømme inndragning når vinningen er forbrukt og siktedes økonomi er svak. Ansvaret blir likevel ikke redusert hvis allmenne hensyn taler for full inndragning eller ved gjentagelse. Borgarting lagmannsrett innser at det er fordeler med en rettslig standard slik utvalget har foreslått, men skisserer en alternativ unntaksregel med slik ordlyd:

«Retten kan redusere ansvaret eller la det falle bort blant annet når vinningen er forbrukt og siktedes økonomi er svak, men ikke i gjentakelsestilfelle eller når allmenne hensyn taler for full inndragning.»

Straffelovkommisjonen uttaler:

«Vurderingen av om ansvaret skal reduseres, tilligger domstolene i det enkelte tilfellet. Det vil være tale om en bred skjønnsmessig vurdering. Det kan da virke noe strengt at reduksjon bare skal kunne skje når full inndragning vil være åpenbart urimelig.

Fjerde punktum § 34 nr 1 kan kanskje omformuleres på følgende måte for bedre å få fram at (u)rimeligheten må vurderes også i forhold til delvis ansvar:

«Ansvaret kan reduseres eller falle bort i den utstrekning retten finner at inndragning vil være urimelig.»»

Også Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977mener at «åpenbart urimelig» bør byttes ut med «urimelig».

5.4 Departementets syn

Departementet er enig i at inndragning som hovedregel bør foretas når vilkårene er oppfylt. Samtidig bør man ha en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor inndragning ellers ville vært klart urimelig. Departementet støtter derfor hovedpunktene i utvalgets forslag og den begrunnelsen som er gitt.

Departementet er enig med Borgarting lagmannsrett i at unntak fra hovedregelen om inndragning vanligvis bare bør gjøres når vinningen er forbrukt og siktede har en svak økonomi. Når allmenne hensyn taler for inndragning, og i gjentagelsestilfelle, bør inndragning vanligvis skje til tross for siktedes svake økonomi. Men etter departementets syn bør man ha en snever sikkerhetsventil også i slike tilfeller. Departementet foreslår derfor ikke noen slik bestemmelse som Borgarting lagmannsrett har antydet.

Etter utvalgets forslag kan inndragningsansvaret reduseres eller falle bort hvis retten finner at fullt ansvar vil være «åpenbart» urimelig. Dette virker noe strengt. På den annen side ville det etter departementets syn være å gå for langt å la det være avgjørende om inndragning er «urimelig», slik Straffelovkommisjonen, Den Norske Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 går inn for. Departementet foreslår i stedet at «åpenbart» erstattes av det noe mildere uttrykket «klart». For øvrig er departementet enig i Straffelovkommisjonens forslag til omformulering av bestemmelsen.