22 Merknader til lovutkastet

22.1 Innledende bemerkninger

Departementets forslag bygger langt på vei på Inndragningsutvalgets forslag i NOU 1996: 21 Mer effektiv inndragning av vinning. Departementet vil nedenfor stort sett bare uttrykkelig nevne utvalgets syn når departementets forslag avviker fra utvalgets. Rene språklige avvik uten realitetsbetydning og tekniske endringer vil i liten grad bli kommentert.

22.2 Endringene i straffeloven

Til § 5 nytt tredje ledd

Den foreslåtte endringen vil innebære full likestilling mellom fast samboerskap under ekteskapslignende forhold og ekteskap i forhold til bestemmelser i straffeloven som retter seg mot noens nærmeste. Ved at de aktuelle samboere likestilles med ektefeller vil også samboerens slektninger regnes til de nærmeste, jf annet ledd. Også tidligere samboere vil regnes som nærmeste selv om de er flyttet fra hverandre, for så vidt angår begivenheter før forholdets oppløsning, jf første ledd annet punktum.

Når uttrykket «ekteskapslignende forhold» benyttes, er det for å gjøre det klart at det er tale om noe mer enn et hvilket som helst samboerskap. Det må foretas en individuell vurdering. Sentrale momenter vil være forholdets stabilitet og varighet. At samboerskapet er formalisert gjennom en samlivsavtale, vil på den annen side ikke være avgjørende, med mindre det er snakk om et registrert partnerskap, jf nedenfor. Videre vil det være et vesentlig moment om samboerparet har felles barn. Andre momenter, som hvilken økonomisk binding det er mellom partene, kan være aktuelle. Avgjørelsen av om samboerskapet skal likestilles med ekteskap i strafferettslig forstand, må treffes skjønnsmessig ut fra en helhetsvurdering.

Både heterofil og homofil ekteskapslignende forhold omfattes. Lov 30 april 1993 nr 40 (partnerskapsloven) § 3 bestemmer at registrering av partnerskap som hovedregel har de samme rettsvirkninger som inngåelse av ekteskap. Personer som har registrert partnerskap, regnes derfor allerede i dag som «nærmeste».

Det er ingen lovbestemmelser utenfor straffeloven som direkte henviser til straffeloven § 5. En endring vil følgelig ikke få noen direkte rettslige konsekvenser utenfor straffeloven.

Til § 34

Bestemmelsen er omstrukturert og omformulert i forhold til utvalgets forslag. Det er også foretatt enkelte materielle endringer, men hovedinnholdet er det samme som i utvalgets utkast til § 34 nr 1 og nr 4. (Departementets utkast til ny § 34a svarer til utvalgets utkast til § 34 nr 2 og 3.)

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at ethvert utbytte av en straffbar handling skal inndras. Med «utbytte» menes det samme som «vinning» i gjeldende rett, se nærmere annet ledd.

Det er altså normalt ikke opp til påtalemyndigheten om det skal legges ned påstand om inndragning, eller opp til retten om en påstand om inndragning skal tas til følge. Inndragning skal skje hvis vilkårene for det er oppfylt, og hele utbyttet skal inndras. En snever unntaksregel er likevel foreslått i annet punktum.

Inndragning kan skje selv om ikke alle straffbarhetsvilkårene er oppfylt, se første ledd tredje punktum.

Formuleringen «av en straffbar handling» innebærer at det fortsatt vil være et vilkår for inndragning etter § 34 at påtalemyndigheten kan konkretisere hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Men omfatter tiltalen flere straffbare handlinger, er det tilstrekkelig at utbyttet stammer fra en av dem, uten at påtalemyndigheten trenger å konkretisere hvilken. Fra kravet om konkretisering gjøres det generelt unntak i utkastet § 34a ved utvidet inndragning.

Annet punktum gjør unntak fra hovedregelen i første punktum om at inndragning alltid skal skje. Dette er ment som en snever unntaksregel; inndragning kan unnlates bare i den grad inndragning vil være klart urimelig. Inndragningsutvalget foreslo en enda snevrere unntaksregel. Etter utvalgets forslag skal inndragningsansvaret bare kunne falle bort hvis inndragning ville være åpenbart urimelig.

Unntaksregelen åpner for reduksjon av inndragningsansvaret. Vil enhver inndragning være klart urimelig, kan hele ansvaret falle bort. Formuleringen «i den grad» er brukt for å få frem at (u)rimeligheten også må vurderes i forhold til delvis ansvar.

Unntak fra hovedregelen om obligatorisk inndragning bør bare gjøres når utbyttet er forbrukt og den siktede har en svak økonomi. Men det er ikke meningen at det uten videre skal gjøres unntak i slike tilfeller. Når allmenne hensyn taler for inndragning, og i gjentakelsestilfeller, bør inndragning normalt skje selv om utbyttet ikke er i behold og siktede har svak økonomi. Men etter departementets syn bør ikke unntak være helt avskåret i slike tilfeller; man bør ha en snever sikkerhetsventil også her.

Jo mer man er i kjerneområdet for inndragning av utbytte, desto mer skal det til før inndragningsansvaret bør reduseres. I ytterkanten av området for inndragning skal det derimot noe mindre til for å gjøre unntak. Lovbryteren har for eksempel ikke utvist skyld, eller det dreier seg om avkastning eller andre fordeler av utbytte.

I annet ledd foreslår departementet en regel om at utgifter ikke kommer til fradrag ved beregningen av utbyttets størrelse. Unntaksregelen i første ledd annet punktum åpner for at det likevel kan gjøres fradrag. Departementet forutsetter at de retningslinjer som Høyesterett har trukket opp etter gjeldende rett, fortsatt vil være relevante. I tilfeller hvor Høyesterett har innrømmet fradrag for utgifter, kan det være aktuelt å redusere inndragningsansvaret selv om utbyttet er i behold.

Forslaget i første ledd første og annet punktum er stort sett en kodifikasjon av Høyesteretts praksis. Det er en klar forutsetning at påtalemyndigheten skal legge ned påstand om inndragning oftere enn før, og at lavere domstoler idømmer inndragning oftere enn tidligere. Utbytte skal altså inndras i flere saker og i større omfang enn tidligere. Hovedformålet er at lovbrytere ikke skal få beholde utbyttet av forbrytelser. Kriminalitet skal ikke lønne seg.

Departementet viser ellers til utvalgets merknader i utredningen s 127-128, som det slutter seg til.

Etter forslaget skal inndragning foretas selv om lovovertrederen ikke kan straffes fordi han var utilregnelig eller ikke utviste skyld, jf første ledd tredje punktum. At inndragning skal foretas selv om gjerningspersonen ikke har utvist skyld, innebærer en utvidelse både i forhold til gjeldende rett og i forhold til utvalgets forslag. Utkastet sondrer ikke etter årsaken til at skyldkravet ikke er oppfylt. Inndragning kan skje enten gjerningspersonen har vært i faktisk eller rettslig villfarelse.

Utgangspunktet er at inndragning skal foretas selv om gjerningspersonen var utilregnelig eller ikke utviste skyld, jf hovedregelen i første punktum. Men hvis utbyttet ikke lenger er i behold, vil unntaksregelen i annet punktum lettere kunne komme til anvendelse enn om alle straffbarhetsvilkårene var oppfylt.

Tredje punktum gir ikke hjemmel for å inndra hvis de objektive vilkår for straff ikke er oppfylt. Det er følgelig fortsatt et absolutt vilkår for inndragning etter § 34 at gjerningsbeskrivelsen i et straffebud er overtrådt, og at det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn.

I annet ledd forklares det hva som menes med utbytte. Departementet har valgt en annen terminologi enn både gjeldende lov (som bruker «vinning») og utvalgets forslag (som bruker både «vinning» og «fordel»), jf 7.4 foran. Endringen i terminologi innebærer ingen realitetsendringen i forhold til gjeldende rett eller utvalgets forslag.

Med utbytte skal forstås enhver fordel som er oppnådd ved den straffbare handlingen. Det er ikke noe absolutt krav at fordelen har en økonomisk verdi, selv om det vil være det normale, se nærmere utredningen s 128.

Utbyttet vil vanligvis bestå av verdier som gjerningspersonen eller en annen positivt er blitt tilført. Men også besparelser kan anses som utbytte, for eksempel hvis en bedrift har unnlatt å investere i pålagt renseutstyr.

Inndragning kan skje bare hvis utbyttet faktisk er oppnådd, se nærmere utredningen s 128-129.

Utbyttet skal kunne inndras selv om det er alternative måter å frata lovbryteren utbytte på. Det gjelder for eksempel ved skatteunndragelser, hvor det kan ilegges tilleggsskatt, og når den fornærmede kan kreve erstatning på grunn av lovbruddet, se 7.4 foran og utredningen s 129. Men er det ilagt tilleggskatt eller har den siktede betalt erstatning til fornærmede, blir utbyttet tilsvarende mindre. Hvis tilleggsskatten eller erstatningen betales senere, kan forhørsretten redusere inndragningen, se utkastet til § 37d tredje ledd.

Annet ledd nevner en del tilfeller som skal likestilles med utbytte. Departementet har her brukt en noe annen terminologi enn den utvalget har foreslått, men meningen er å ramme de samme typer av situasjoner, se 7.4 foran. Forslaget innebærer på dette punktet en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett, se utredningen s 130.

Som utbytte regnes for det første også formuesgode som trer istedenfor utbytte, jf annet ledd førstepunktum. En offentlig tjenestemann har for eksempel mottatt en bil som bestikkelse. Han selger bilen og kjøper en båt for pengene. Båten kan inndras. Det kan også den faste eiendommen som en narkotikaforbryter kjøper for penger han har tjent på narkotikavirksomhet. Se nærmere om slike surrogattilfeller utredningen s 130.

I utvalgets utkast er ikke «som trer istedenfor utbytte» nevnt uttrykkelig, men dette er ment å omfattes av «forvandlet eller gjort om til et annet formuesgode». Etter departementets syn er «som trer istedenfor utbytte» mer dekkende som overbegrep. Dette begrepet er dermed ment å dekke også formuesgode som utbyttet er forvandlet eller gjort om til, f eks hvis gullsmykker er smeltet om til en gullbarre. Se ellers utredningen s 130 om blant annet beregningen av utbyttet når formuesgjenstander som trer i stedet for utbytte, har sunket eller steget i verdi i forhold til det opprinnelige utbyttet.

Utvalgets utkast nevner at hvis en fordel som er oppnådd ved en straffbar handling, er blandet sammen med et lovlig ervervet formuesgode, kan den forholdsmessige andelen regnes som vinning. Etter departementets syn er løsningen på slike sammenblandingstilfeller så klar at det er unødvendig å nevne det uttrykkelig i loven. Det innebærer følgelig ikke noen realitetsendring i forhold til utvalgets forslag at denne situasjonen ikke er tatt med i departementets lovutkast.

Også avkastning og andre fordeler av utbytte skal regnes som utbytte, jf siste del av utkastets annet ledd første punktum, se nærmere utredningen s 131-132. De to alternativene i første punktum må leses i sammenheng, slik at også avkastning mv av formuesgoder som trer istedenfor utbytte, skal regnes som utbytte.

Utgangspunktet er at formuesgoder som trer istedenfor utbytte, og avkastning mv skal anses som utbytte. Men det skal mindre til for å anvende unntaksregelen i første ledd annet punktum ved slikt utbytte enn hvor det gjelder formuesgoder som er direkte fordeler av den straffbare handlingen.

I annet punktum er det slått fast at utgifter ikke kommer til fradrag ved beregning av utbyttet. Utvalget har ikke foreslått å lovfeste en slik regel, se nærmere 7.3 og 7.4 foran. Etter gjeldende rett skal det i praksis mye til for å innrømme fradrag for utgifter, men fradrag er ikke helt avskåret. Også etter utkastet kan det gjøres et slikt fradrag med hjemmel i unntaksregelen i første ledd annet punktum. Det er ikke tilsiktet noen endring i forhold til praksis, og domstolene vil fortsatt kunne utvikle disse retningslinjene videre.

Annet ledd siste punktum er en videreføring av gjeldende § 34 annet punktum.

Reglene i utkastet til § 34 første og annet ledd tar utgangspunkt i at det skal foretas gjenstandsinndragning. I tredje ledd første punktum gis retten mulighet til helt eller delvis å idømme verdiinndragning i stedet. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. - Om gjenstandsinndragning og verdiinndragning når et formuesgode har trådt istedenfor utbytte (utkastet annet ledd første punktum) vises ellers til utredningen s 130.

I tredje ledd annet punktum gis retten ved verdiinndragning adgang til å bestemme i dommen at det formuesgodet som er utbytte av den straffbare handling, hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet. En slik adgang følger etter gjeldende rett av § 35 tredje ledd annet punktum, jf nærmere utredningen s 137.

Fjerde ledd regulerer hvem inndragningen kan skje overfor. Første punktum viderefører bestemmelsen i gjeldende rett § 34 første ledd om at inndragningen skal skje overfor den utbyttet har tilfalt direkte ved handlingen. Dette vil vanligvis være gjerningspersonen, men kan også være en tredjeperson. Det følger forutsetningsvis av utkastet til fjerde ledd første punktum lest i sammenheng med annet punktum at utbyttet kan inndras hos andre enn lovbryteren. Derfor finner departementet ikke grunn til at dette skal sies direkte i loven, slik det gjøres i gjeldende rett.

Ved at hovedregelen i § 34 første punktum videreføres, vil det fortsatt ikke være mulig med solidaransvar eller dobbeltinndragning, se nærmere 9 foran. Ved samvirke skal inndragningsansvaret som før fordeles mellom deltagerne i forhold til hva den enkelte har mottatt. - Se § 37a om situasjonen hvis utbyttet etter lovbruddet er overdratt til andre.

I annet punktum foreslås det en presumsjonsregel som er ny i forhold til gjeldende rett: Det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren hvis han ikke sannsynliggjør at utbyttet er tilfalt en annen. Departementet har valgt en annen formulering enn den utvalget har foreslått, men har ikke tilsiktet noen realitetsendring i forhold til utvalgets forslag, bortsett fra på ett punkt, se nedenfor.

Det er en forutsetning for å bruke presumsjonsregelen at det er ført tilstrekkelig bevis for at noen har oppnådd et utbytte. Regelen har betydning hvis det er uklart hvem utbyttet har tilfalt.

I motsetning til etter utvalgets forslag skal det legges til grunn at utbyttet har tilfalt lovbryteren hvis han ikke sannsynliggjør at det har tilfalt en annen. Men ansvaret kan når det er tvil, lettere enn ellers reduseres eller falle helt bort etter første ledd annet punktum. Utvalget nevner på s 128 i utredningen et par eksempler på at det ville være uheldig uten videre å gjøre gjerningspersonen ansvarlig for hele beløpet. Gjerningspersonen har for eksempel solgt narkotika for andre mot provisjon. Men i et slikt tilfelle vil gjerningspersonens ansvar reduseres hvis han sannsynliggjør at han bare har mottatt provisjon. Kan han ikke sannsynliggjøre det, vil det ofte heller ikke være klart urimelig å inndra. Er det derimot spesielle forhold som gjør det vanskelig for ham å føre tilstrekkelige bevis, kan retten vurdere å bruke den generelle unntaksregelen. Det er for eksempel grunn til å tro at han lar være å føre bevis til sin fordel av frykt for represalier fra bakmannen.

I «sannsynliggjør» ligger at det kreves sannsynlighetsovervekt for at utbyttet er tilfalt en annen enn lovbryteren. Det kreves ikke at denne andre navngis; det er nok at det sannsynliggjøres at utbyttet ikke er tilfalt lovbryteren.

Som nevnt i punkt 9.4, vil presumsjonsregelen kunne innebære et solidaransvar når flere har vært sammen om den straffbare handlingen, og påtalemyndigheten bare kjenner til én av dem.

Er det flere tiltalte, følger det av presumsjonsregelen at retten skal legge til grunn den fordelingen den finner mest sannsynlig. Det gjelder selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt i forhold til den enkelte tiltalte. Retten finner det for eksempel 30 prosent sannsynlig at A har fått utbyttet, 20 prosent sannsynlig at henholdsvis B, C eller D har fått utbyttet og 10 prosent sannsynlig at E har fått det. Den kan da legge til grunn at A har fått utbyttet.

Det kan tenktes situasjoner hvor alle de tiltalte hevder at én eller flere av de andre har fått utbyttet. Ikke sjelden vil det nok foreligge opplysninger i tillegg til partenes forklaringer som gjør det mer sannsynlig at én eller flere av dem har fått utbyttet enn andre. Én fremtrer for eksempel som hovedmann, mens de andre har hatt en mer perifer rolle. Men teoretisk sett kan det tenkes at sannsynlighetsgraden er den samme for hver enkelt deltager. Da bør hver av dem kunne gjøres solidarisk ansvarlig for inndragningsansvaret, siden de ikke har sannsynliggjort at vinningen har tilfalt en annen.

Til § 34a

Bestemmelsen er ny. Den åpner for såkalt utvidet inndragning, det vil si inndragning i videre utstrekning enn § 34 gir adgang til. Hovedforskjellen fra § 34 er at det etter utkastet til § 34a ikke gjelder noe krav om at påtalemyndigheten må konkretisere noen straffbar handling som utbyttet stammer fra: Alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, skal kunne inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. I tillegg til at det gjøres unntak fra kravet om konkretisering, legges bevisbyrden for at formuesgodene er lovlig ervervet, på lovbryteren.

Utkastet er i vesentlig grad omdisponert og omformulert i forhold til utvalgets forslag, men hovedinnholdet er det samme. Det svarer til utvalgets utkast til § 34 nr 2 og nr 3. Paragraf 34a første ledd angir vilkårene for utvidet inndragning. Annet og tredje ledd regulerer hva utvidet inndragning kan gå ut på.

Det er et grunnvilkår for utvidet inndragning at gjerningspersonen finnes skyldig i en straffbar handling, jf innledningen i første ledd. Dermed kan utvidet inndragning bare foretas hvis alle vilkårene for å straffe er oppfylt. Det er ikke foreslått unntak fra kravene om tilregnelighet og skyld, som for inndragning etter hovedregelen i § 34. - Om utvidet inndragning overfor foretak, se utredningen s 133-134.

Ytterligere to vilkår må være oppfylt: Den straffbare handling som gjerningspersonen er funnet skyldig i, må være av en slik art at den kan gi betydelig utbytte (innledningen i første ledd), og det må dreie seg om et lovbrudd av en viss alvorlighet (første ledd bokstav a og b).

Ved vurderingen av hvor stort utbyttet må være for å være betydelig er det naturlig å ta utgangspunkt i den grensen som Høyesterett har lagt seg på for at en vinningsforbrytelse skal være grov, jf for eksempel «betydelig verdi» i straffeloven § 256 om grovt underslag og § 258 om grovt tyveri. Det er noe usikkert nøyaktig hvor denne grensen går. 68 666 kroner har ikke vært ansett for å være et stort nok beløp, jf Rt 1995 s 1003. I påtalemyndighetens praksis legges det til grunn at grensen for tiden går omkring 75 000 kroner.

Avgjørende er om det eller de lovbrudd som gjerningspersonen er funnet skyldig i, er av en slik art at det/de kan gi betydelig utbytte. Vilkåret vil være oppfylt hvis gjerningspersonen faktisk har hatt et betydelig utbytte av den straffbare handlingen. Men dette er ikke et krav. Det kreves heller ikke at vedkommende har en betydelig uforklarlig formue. Det er tilstrekkelig at det er en generell sannsynlighet for betydelig utbytte; altså at slike forbrytelser vanligvis gir betydelig utbytte.

Vilkåret innebærer at utvidet inndragning ikke er aktuelt ved lovbrudd som normalt ikke medfører utbytte, slik som drap, legemskrenkelser og seksualforbrytelser. Men unntak kan tenkes, se utredningen s 132 om blant annet torpedovirksomhet.

Heller ikke alle vinningsforbrytelser kan gi betydelig utbytte. Og selv om vilkåret om betydelig utbytte er oppfylt, kan det være at formålet bak reglene om utvidet inndragning ikke tilsier at slik inndragning besluttes, jf nedenfor om når utvidet inndragning bør foretas. Det vil for eksempel vanligvis ikke være grunnlag for utvidet inndragning overfor den som er funnet skyldig i et enkeltstående tilfelle av innbrudd i en butikk.

I tillegg til at lovbruddet må være av en slik art at det kan gi betydelig utbytte, kreves det at lovbruddet er av en nærmere angitt alvorlighetsgrad. Utkastet nevner to alternative situasjoner. Utvidet inndragning kan for det første foretas hvis lovbryteren er funnet skyldig i én eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer ( bokstav a). Den generelle lengstestraffen er avgjørende, ikke den straff som blir utmålt i det enkelte tilfellet. Forhøyelse av strafferammen på grunn av gjentagelse kommer ikke i betraktning, jf første ledd siste punktum. Det siktes her til de tilfeller hvor straffebudet gir anvisning på skjerpet straff ved gjentagelse (se derimot bokstav b, som har en egen regel for gjentagelsestilfellene).

Gjelder det bare ett lovbrudd, kreves det altså at lengstestraffen er fengsel i 6 år eller mer. Har gjerningspersonen begått flere lovbrudd i konkurrens, er det nok at den samlede strafferammen på grunn av straffutmålingsregelen i § 62 er på minst 6 år, jf «samlet». Det mest alvorlige forholdet må da ha en strafferamme på minst 4 år, og det minst alvorlige på minst 2 år.

Begge lovbrudd som anvendes i konkurrens, må være av en slik art at de kan gi utbytte. Det er nok at det samlede utbyttet er betydelig, det kreves ikke at begge lovbrudd er av en slik karakter at de kan gi betydelig utbytte. Har lovbryteren også begått andre lovbrudd, spiller det ingen rolle for adgangen til å idømme utvidet inndragning hvorvidt også disse kan gi utbytte. Men gjør de det, vil det være av betydning for vurderingen av om utvidet inndragning bør idømmes.

Ved forsøk er det avgjørende hvor høy strafferammen er for fullbyrdet overtredelse av det straffebudet gjerningspersonen har forsøkt å overtre. Det skal ses bort fra at straffeloven § 51 første ledd gir anvisning på lavere straff for forsøk, jf «eller forsøk på en slik handling».

Utredningen s 133 nevner eksempler på straffebud som etter sin karakter og strafferamme omfattes av bokstav a.

I gjentagelsestilfeller kan utvidet inndragning foretas selv om strafferammen er lavere enn fengsel i 6 år ( bokstav b). Det kreves at gjerningspersonen nå har begått minst én straffbar handling som kan medføre fengsel i minst 2 år. Også her er det lengstestraffen og ikke den utmålte straff som er avgjørende. Skjerpet straff på grunn av konkurrens har ikke betydning etter bokstav b, mens forsøk bedømmes på samme måte som etter bokstav a.

I tillegg til at lovbryteren må ha begått ett lovbrudd med strafferamme på minst 2 år, må han de siste 5 år før lovbruddet ble begått, være ilagt straff for en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig vinning. Det er ikke stilt krav til strafferammen for dette lovbruddet. Kravet om betydelig vinning skal forstås på samme måte som det tilsvarende kravet i innledningen i første ledd. Om beregningen av 5-årsfristen vises til utredningen s 136.

Utredningen s 136-137 nevner eksempler på lovbrudd hvor det kan være særlig aktuelt å idømme utvidet inndragning etter bokstav b.

Utkastet til bokstav b avviker noe fra utvalgets forslag. For det første kreves det at det er «ilagt straff» ved dom eller forelegg. At lovbryteren tidligere har fått straffutmålingsutsettelse eller påtaleunnlatelse er ikke tilstrekkelig. Hva slags straff han er ilagt, er derimot ikke avgjørende. Det kreves heller ikke at straffen er fullbyrdet, sml straffeloven § 61.

I tillegg kreves det at også den første handlingen var av en slik art at den kan gi betydelig utbytte. Utvalget foreslo at det skulle være nok at dette lovbruddet kunne gi vinning.

Adgangen til å foreta utvidet inndragning er fakultativ. Selv om vilkårene er oppfylt, er det opp til rettens skjønn om slik inndragning skal foretas, jf «kan» i innledningen til første ledd. Det er primært personer med en kriminell livsstil forslaget tar sikte på å ramme. Utvidet inndragning bør særlig foretas når det - på bakgrunn av det aktuelle lovbruddet sett i sammenheng med utbyttets størrelse, sannsynligheten for stort utbytte og/eller uforklarlige verdier på lovbryterens hånd - er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten som er begått, og hvor det er rimelig og velbegrunnet å stille krav om at lovbryteren sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet. Se nærmere om når det bør foretas utvidet inndragning i utredningen s 109-110. Departementet slutter seg til de synspunkter som der er gjort gjeldende.

Inndragning kan idømmes av retten eller ilegges av påtalemyndigheten ved forelegg, jf straffeprosessloven § 255. Inndragning ved forelegg får imidlertid bare virkning hvis siktede vedtar forelegget. Departementet antar at forholdene bare unntaksvis ligger til rette for å ilegge utvidet inndragning ved forelegg, blant annet fordi siktede nok oftest vil nekte å samtykke til slik inndragning. Men departementet finner ikke grunn til å avskjære muligheten til å ilegge utvidet inndragning ved forelegg.

Annet ledd angir hovedregelen om hva utvidet inndragning kan gå ut på. Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som tilhører lovbryteren, i utgangspunktet inndras. Det gjelder både formuesgoder som lovbryteren erkjenner at han eier, og formuesgoder som retten finner bevist at tilhører lovbryteren, men som proforma er overført til en annen.

Med formuesgode menes alt som har økonomisk verdi, som fast eiendom, løsøre, rettigheter, fordringer og penger. Se i utredningen s 134 om situasjonen hvis formuesgodet er beheftet.

Utvidet inndragning kan foretas selv om verdiene som inndras, overstiger det utbyttet retten har funnet det bevist at siktede har hatt, og selv om det er klart at verdiene ikke stammer fra det lovbruddet som lovbryteren er funnet skyldig i. Det kreves ikke at påtalemyndigheten beviser at formuesgodene stammer fra et annet lovbrudd.

Siden adgangen til utvidet inndragning er fakultativ, kan retten velge bare å inndra en del av lovbryterens eiendeler. Departementet har ikke funnet grunn til å nevne dette uttrykkelig i lovteksten, slik utvalget har gjort. Hovedregelen bør være at retten bruker kompetansen fullt ut.

Det er ikke gjort unntak for formuesgjenstander som er utleggsfrie etter dekningsloven kapittel 2. Men ved slike gjenstander kan det være større grunn enn ellers til helt eller delvis å unnlate å inndra, se nærmere utredningen s 134.

Utvidet inndragning kan ikke foretas hvis lovbryteren beviser at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. Bevisbyrden for at formuesgodene er lovlig ervervet, er altså lagt på lovbryteren. I utvalgets utkast heter det at lovbryteren må sannsynliggjøre at formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller ved lovlig ervervede midler. Etter departementets syn er det sistnevnte alternativet dels overflødig, dels misvisende. Det er derfor utelatt, se nærmere 10.1.4.3 foran.

Hvis et formuesgode er ervervet ved et lovbrudd som gjerningspersonen ikke kan straffes for, for eksempel fordi han ikke har utvist skyld, er formuesgodet ikke ervervet på lovlig måte. Men i slike tilfeller bør adgangen til å idømme utvidet inndragning ikke benyttes. Forelå det derimot en straffrihetsgrunn, vil handlingen vanligvis være rettmessig, og inndragning er helt utelukket etter lovforslaget.

Kan lovbryteren bare sannsynliggjøre at en gjenstand delvis er lovlig ervervet, kan en forholdsmessig andel inndras. Med mindre retten idømmer verdiinndragning, jf nedenfor, vil det i et slikt tilfelle oppstå et sameie mellom staten og lovbryteren som kan oppløses etter sameieloven § 15.

I kravet om å sannsynliggjøre ligger at det kreves sannsynlighetsovervekt for lovlig erverv. Lovlige erverv kan dokumenteres ved å legge frem innrapporteringer mv til myndighetene. Alle inntekter skal gå frem av selvangivelsen. Det skal også opplyses i selvangivelsen om gevinster, arv og gaver over 10 000 kroner. Arv og en del gaver skal også innberettes til skattefogden. Forsikringsutbetalinger kan dokumenteres av forsikringsselskapet osv.

Det bør ikke være umulig å bevise lovlig erverv selv om en inntekt ikke er oppgitt til beskatning. Selv om inntekt ikke er oppgitt til beskatning, er det ikke sikkert at den er ulovlig ervervet. Tilsvarende kan gjelde i andre tilfeller hvor man skal opplyse om et erverv. Men det bør gjennomgående stilles strenge krav før lovlig erverv er sannsynliggjort i slike situasjon. Dessuten kan et eventuelt skattesvik i seg selv være gjenstand for strafforfølgning og eventuelt inndragning av unndratt skatt.

Som utvalget fremhever på s 107 i utredningen, bør retten ved bevisvurderingen være særlig oppmerksom på proforma arrangementer. Formuesgoder som tilsynelatende er lovlig ervervet, kan være utbytte av straffbare handlinger som er hvitvasket.

Selv om et formuesgode er lovlig ervervet, kan det være vanskelig å dokumentere det. Det er for eksempel ervervet i utlandet for mange år siden. Det kan også være at lovbryteren av personlige grunner har problemer med å bevise lovlig erverv. Han er for eksempel syk, spesielt rotete eller mindre begavet. I slike tilfeller kan retten unnlate å idømme utvidet inndragning eller begrense inndragningen.

Se i utredningen s 107 om hvilken del av formuen som skal anses for å ha gått til dekning av normalt forbruk når lovbryteren kan sannsynliggjøre at deler av formuen, men ikke hele er lovlig ervervet.

Blir lovbryteren senere dømt for lovbrudd som er begått før en avgjørelse om utvidet inndragning, kan det oppstå spørsmål om inndragning kan foretas også i den nye saken, enten etter § 34 eller etter § 34a. Hvis adgangen til utvidet inndragning ble benyttet fullt ut i den første saken, vil det vanligvis være naturlig å legge til grunn at utbyttet fra den handlingen som lovbryteren nå er dømt for, allerede er inndratt. Dette kan stille seg annerledes hvis det i mellomtiden er oppdaget formuesgjenstander som lovbryteren hadde allerede da den første dommen ble avsagt, men som påtalemyndigheten den gang ikke kjente til.

Utgangspunktet ved utvidet inndragning er at det skal foretas gjenstandsinndragning. Men retten står fritt til å bestemme at det i stedet for formuesgodet skal inndras et beløp som helt eller delvis svarer til formuesgodets verdi eller til en del av verdien. Det kan bestemmes i dommen at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet, jf henvisningen til utkastet § 34 tredje ledd i utkastet § 34a annet ledd annet punktum. Se utredningen s 137 om når det særlig kan være aktuelt å idømme verdiinndragning.

Tredje ledd er en regel om at det ved beregningen av omfanget av den utvidede inndragningen også kan legges vekt på formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller samboer. Bestemmelsen kommer til anvendelse bare hvis vilkårene for utvidet inndragning i første ledd er oppfylt.

Bestemmelsen i tredje ledd svarer stort sett til utvalgets utkast til § 34 nr 2 annet ledd. Men bestemmelsen er bygd opp på en annen måte enn utvalget har foreslått, og departementet har også foretatt en rekke språklige endringer i forhold til utvalgets utkast.

Tredje ledd er bare en beregningsregel ved utvidet inndragning overfor lovbryteren; den er ikke hjemmel for å beslutte inndragning overfor ektefellen eller samboeren. En slik regel er derimot foreslått i utkastet til § 37a nye annet til fjerde ledd. Siden det er tale om inndragning overfor en annen enn den formuesgodet tilhører, gir tredje ledd bare adgang til verdiinndragning, ikke gjenstandsinndragning, jf «verdien av».

Tredje ledd første punktum gjelder formuesgoder som eies av lovbryterens ektefelle. I annet punktum gis regelen tilsvarende anvendelse overfor eiendeler som tilhører lovbryterens samboer. Formuesgoder som tilhører andre nærstående, omfattes derimot ikke av bestemmelsen.

Loven likestiller i utgangspunktet nåværende og tidligere ektefeller. Tredje ledd kommer dermed til anvendelse selv om partene er skilt. Men se bokstav a, som unntar formuesgoder som er ervervet etter at ekteskapet er oppløst ved skilsmisse eller død. - Registrert partnerskap er likestilt med ekteskap, jf lov 30 april 1993 nr 40 om registrert partnerskap § 3.

Det formelle utgangspunktet etter tredje ledd er at verdien av alle formuesgoder som lovbryterens ektefelle eier, kan inndras. Med formuesgoder menes det samme som etter annet ledd. Det er ikke noe vilkår for inndragningen at påtalemyndigheten kan bevise at formuesgodene stammer fra et lovbrudd som lovbryteren har begått, eller at formuesgodene er overdratt fra lovovertrederen. Og inndragning kan skje selv om hele lovbryterens formue er inndratt etter annet ledd.

I bokstav a til c nevnes det tre situasjoner hvor inndragning etter tredje ledd er avskåret, så langt disse situasjonene rekker. Bokstav a unntar fra inndragning verdien av formuesgoder som er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst. Et ekteskap er ikke oppløst selv om partene er separert. Dét er det først hvis partene er skilt eller den ene ektefellen er død.

Det er altså bare verdien av formuesgoder som ektefellen har ervervet mens ekteskapet besto, som kan inndras. Men hvis gjenstanden ble ervervet mens partene var gift, spiller det ingen rolle for adgangen til inndragning om partene senere er skilt eller ektefellen er død.

Etter bokstav b er inndragning også avskåret hvis ektefellen ervervet formuesgodet fem år eller mer før foretagelsen av den straffbare handling som danner grunnlag for inndragningen. Er det tvil om ervervstidspunktet, kan formuesgodet danne grunnlag for inndragning hvis ikke lovbryteren sannsynliggjør at ektefellen ervervet det minst fem år før lovbruddet.

Selv om formuesgodet er ervervet mens ekteskapet besto, og det ikke har gått fem år siden ervervet, er inndragning avskåret hvis lovovertrederen sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved en straffbar handling som han har begått. Bevisregelen er her formulert noe annerledes enn i utvalgets utkast, se punkt 10.3.4 foran.

Kravet til å sannsynliggjøre er det samme som etter annet ledd, se merknaden til denne bestemmelsen. Bevistemaet er derimot noe annerledes etter tredje ledd enn etter annet ledd. Lovovertrederen må sannsynliggjøre at formuesgodet ikke er ervervet av ham på ulovlig måte. Inndragning er dermed avskåret hvis lovbryteren sannsynliggjør at ektefellen har ervervet formuesgodet på lovlig måte eller at det riktignok er ervervet på ulovlig måte, men at det er andre enn ham som har begått lovbruddet. Formuesgoder som er ervervet ved lovbrudd som ektefellen eller en tredjeperson har begått, kan altså ikke danne grunnlag for inndragning overfor lovbryteren. Det kreves ikke at lovbryteren sannsynliggjør hvem denne andre lovbryteren er, så lenge han sannsynliggjør at det er en annen enn ham selv. En annen sak er at det kan være vanskelig å sannsynliggjøre at lovbruddet er begått av en annen hvis man ikke samtidig sannsynliggjør hvem dette er.

Inndragning etter tredje ledd er, som etter annet ledd, fakultativ; det er opp til rettens skjønn om inndragning skal foretas. Og siden retten helt kan unnlate å inndra etter tredje ledd, kan den også gjøre det mindre: bare å inndra delvis. Dette er, i motsetning til i utvalgets utkast, ikke sagt direkte i lovteksten, men det har ikke vært meningen å foreta noen realitetsendring. Et eksempel på at inndragning bør unnlates eller reduseres kan være situasjonen hvor partene er skilt etter at ektefellen mottok formuesgodet, og hvor skilsmissen gjør det vanskelig for lovbryteren å føre bevis for lovlig erverv.

Det kan tenkes at ektefellens erverv av formuesgodet er straffbart etter straffeloven § 317 om heleri. Er det foretatt inndragning overfor ektefellen med hjemmel i § 34, kan ikke de samme formuesgoder danne grunnlag for inndragning overfor lovbryteren.

Annet punktum likestiller ekteskapslignende forhold med ekteskap. Både heterofile og homofile ekteskapslignende forhold omfattes. Ikke ethvert samboerforhold skal anses som ekteskapslignende, se nærmere utredningen s 135. Etter departementets syn kan ikke rettspraksis som gjelder tolkingen av straffeprosessloven § 122 annet ledd om fritak for vitneplikt, uten videre legges til grunn ved vurderingen av om et samboerforhold skal regnes som ekteskapslignende. Til det er hensynene bak de to regelsettene for forskjellig. Ved inndragning bør det kreves at samboerforholdet har vart i lengre tid enn ved fritak for vitneplikt.

Til § 35 første ledd nytt tredje punktum

Paragraf 36 har i dag en regel om at inndragning kan bestemmes selv om gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han var utilregnelig. Departementet foreslår at denne regelen utvides til å gjelde også når gjerningspersonen frifinnes fordi han ikke har utvist skyld, se punkt 6.4. Det foreslår dessuten at regelen tas inn i den enkelte bestemmelse om inndragning, slik som i § 35 første ledd nytt tredje punktum. Regelen foreslås formulert som en henvisning til den tilsvarende regelen i utkastet § 34 første ledd tredje punktum. En slik henvisning er også foreslått i § 37 første ledd annet punktum. - Utvalget har her valgt en annen lovteknisk løsning. Heller ikke innholdsmessig er det sammenfall mellom utvalgets og departementets utkast, se punkt 6.4.

Inndragning etter § 35 kan foretas bare hvis hensynet til den bestemmelsen som setter straff for handlingen, gjør det påkrevd. Hvis gjerningspersonen var utilregnelig eller ikke utviste skyld, kan det være at dette vilkåret ikke er oppfylt. Det gjelder særlig ved inndragning etter § 35 annet ledd, se punkt 6.4 foran. Se ellers merknaden til § 34 første ledd tredje punktum.

Utvalget foreslår at gjeldende § 35 tredje ledd om verdiinndragning oppheves og erstattes av en henvisning til en tilsvarende regel i utvalgets utkast til § 34 nr 4. Departementet foreslår at bestemmelsen nevnes uttrykkelig også i § 35. Bakgrunnen er at de to bestemmelsene etter departementets syn bør formuleres noe forskjellig, selv om realiteten er den samme.

Til § 36

Departementet foreslår at bestemmelsen i § 36 tredje ledd om betydningen av at gjerningspersonen var utilregnelig utvides til å gjelde også i tilfeller hvor gjerningspersonen ikke har utvist skyld, og at den tas inn i den enkelte bestemmelse om inndragning fremfor i en fellesregel i § 36 tredje ledd. Tredje ledd foreslås derfor opphevet. Se nærmere merknaden til utkastet § 34 første ledd tredje punktum og § 35 første ledd tredje punktum. Se også § 37 første ledd annet punktum.

Til § 37 første ledd annet punktum

Se merknaden til opphevelsen av § 36 tredje ledd og til § 35 første ledd tredje punktum, jf § 34 første ledd tredje punktum.

Til § 37 annet ledd

Paragraf 37 annet ledd gir i dag hjemmel for å bestemme at en rettighet som er rettsgyldig sikret i en ting, kan falle bort hvis rettighetshaveren da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling. Bestemmelsen gjelder bare rettigheter i redskap for en straffbar handling, og ikke rettigheter i utbyttet. Denne sondringen er det etter departementets syn liten grunn til å opprettholde. Departementet foreslår derfor at det samme skal gjelde hvis rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen kunne inndras. Se nærmere utredningen s 138.

Til § 37a

Departementet foreslår å bruke «utbytte» i stedenfor vinning, jf punkt 7.4 foran. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring. Det er ellers ikke foreslått noen endringer i første ledd. Bestemmelsen angir fortsatt hovedregelen om inndragning overfor andre enn lovbryteren. Bestemmelsen gjelder bare ved inndragning etter § 34 eller § 35, ikke ved inndragning etter § 34a.

Annet til fjerde ledd er nye. Bestemmelsene utvider adgangen til å foreta inndragning overfor andre enn lovbryteren i forhold til det som følger av første ledd. De kommer bare til anvendelse i saker hvor det foretas utvidet inndragning overfor lovbryteren etter utkastet § 34a.

Annet ledd gjelder inndragning overfor lovbryterens nærmeste. Hvem som regnes som nærmeste, følger av legaldefinisjonen i § 5. Departementet foreslår at § 5 endres slik at også personer som bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, regnes som nærmeste, jf utkastet til straffeloven § 5 nytt tredje ledd. Selv om ekteskapet er oppløst, skal ektefeller fortsatt regnes som nærmeste for formuesgoder som er overdratt før ekteskapet ble oppløst, jf § 5 første ledd annet punktum. Det samme gjelder når et ekteskapslignende forhold blir oppløst, jf henvisningen i utkastet § 5 tredje ledd til reglene om ektefeller. - Et ekteskap oppløses ved skilsmisse og død. Er partene separert, regnes de fortsatt som ektefeller.

Annet ledd gir bare adgang til å inndra formuesgoder som påtalemyndigheten kan bevise at lovovertrederen har overdratt til en av sine nærmeste. Her gjelder de samme beviskrav som ellers ved spørsmålet om vilkårene for inndragning er oppfylt. - Med formuesgode menes det samme som i utkastet § 34 annet ledd, se merknadene til denne bestemmelsen.

Det er ikke avgjørende om mottageren har betalt vederlag for formuesgodet eller ikke. Men er retten overbevist om at mottageren har betalt fullt vederlag, bør inndragning ikke skje.

Overdragelsen må være reell. Er overdragelsen skjedd proforma, skal formuesgjenstanden inndras hos lovbryteren. - Se om arv og avkall på arv utredningen s 139.

Videre er det et vilkår for inndragning etter annet ledd at påtalemyndigheten sannsynliggjør at formuesgodet er ervervet ved lovbrudd som lovbryteren har begått. Departementet har altså ikke foreslått noen regel om omvendt bevisbyrde her, slik utvalget har gjort. I kravet til å sannsynliggjøre ligger at det kreves sannsynlighetsovervekt for ulovlig erverv. Beviskravet er følgelig mindre strengt enn ellers ved spørsmålet om vilkårene for inndragning er oppfylt.

Påtalemyndigheten trenger ikke å bevise hvilket konkret lovbrudd formuesgodet stammer fra; det er nok at den beviser at formuesgodet er ervervet ved et eller annet lovbrudd som lovbryteren har begått.

Det er heller ikke noe vilkår at lovbryteren er ilagt straff for lovbruddet. Men inndragning kan ikke foretas hvis noen av vilkårene for å straffe ikke er oppfylt. Det gjelder altså ikke noe slikt unntak som departementet foreslår i utkastet til § 34 første ledd tredje punktum. Men siden påtalemyndigheten ikke trenger å bevise hvilket konkret lovbrudd formuesgodet stammer fra, kan det heller ikke kreves bevis for at alle vilkår for å straffe er oppfylt. Poenget er at inndragning ikke kan foretas hvis det foreligger omstendigheter som gjør det sannsynlig at straffbarhetsvilkårene ikke er oppfylt.

Det er ikke noe vilkår at mottageren forsto eller burde ha forstått at lovovertrederen hadde ervervet formuesgodet på ulovlig måte.

Kravene om å bevise overdragelse fra lovbryteren og å sannsynliggjøre ulovlig erverv gjelder for hvert enkelt formuesgode det er tale om å inndra.

Domstolen har valget mellom å inndra formuesgodet eller dets verdi.

Forskjellen mellom første og annet ledd er etter dette at det etter annet ledd gjøres unntak fra kravet om at påtalemyndigheten må bevise at formuesgodet stammer fra en straffbar handling som tiltalen gjelder; det er nok at den sannsynliggjør at formuesgodet stammer fra et eller annet lovbrudd som lovbryteren har begått. Dessuten gjelder ikke kravene om at overdragelsen må være skjedd som gave, eller at lovbryteren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handling og det han har fått overdratt. På den annen siden gjelder første ledd overfor enhver mottager og uansett grunnlaget for inndragningen. Annet ledd gjelder derimot bare overfor lovbryterens nærmeste eller samboer og bare når lovbryteren selv blir idømt utvidet inndragning.

Annet ledd annet punktum har unntak fra hovedregelen i første punktum. Inndragning etter første punktum kan ikke foretas for formuesgoder som ble overdratt mer enn 5 år før den handlingen som danner grunnlag for inndragningen. Se nærmere om hva som ligger i dette unntaket i merknaden til den tilsvarende bestemmelsen i utkastet § 34a tredje ledd bokstav b. Er lovovertrederens ansvar hjemlet i utkastet § 34a første ledd bokstav b, er det lovbrudd nummer to som danner utgangspunkt for fristberegningen.

Heller ikke formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold fra en som plikter å yte slikt underhold, kan inndras. Dette unntaket skal forstås på samme måte som det tilsvarende unntaket i straffeloven § 317 siste ledd. Også situasjonen når formuesgodet er mottatt til underhold av andre, omfattes. Dette er imidlertid ikke nevnt i utkastet, slik det er i § 317, fordi lovteksten ellers vil bli vanskelig tilgjengelig. Til forskjell fra utvalgets utkast kreves det at ytelsen har skjedd som følge av underholdsplikt.

I den utstrekning vilkårene for inndragning etter utkastet § 37a annet ledd ikke er oppfylt, kan inndragning foretas etter første ledd hvis vilkårene der er oppfylt. Situasjonen kan for eksempel være at hjemmelen for inndragning overfor lovbryteren er utkastet § 34a om utvidet inndragning, mens utvidet inndragning overfor den nærmeste er avskåret etter utkastet § 37a annet ledd fordi det gjelder en formuesgjenstand som er overdratt for mer enn 5 år siden. Kan påtalemyndigheten bevise at formuesgjenstanden er utbytte av en konkret straffbar handling som lovbryteren har begått, må inndragning etter første ledd likevel kunne foretas hvis også de øvrige vilkårene der er oppfylt.

Selv om det fremmes krav mot en nærstående person etter utkastet § 37a annet ledd, kan det også ved inndragningen overfor lovbryteren regnes med formue som tilhører den nærstående, jf utkastet § 34a tredje ledd. Domstolen må altså ikke foreta noen fordeling av inndragningsansvaret; partene er solidarisk ansvarlige. Men for å unngå dobbeltinndragning, er det i utkastet til § 37a tredje ledd foreslått en reduksjonsregel for de tilfeller hvor en av partene innfrir inndragningsansvaret.

Innfrir den nærstående hele eller deler av sitt ansvar, kommer dette uten videre til fradrag i lovbryterens ansvar etter utkastet § 34a tredje ledd. Er det derimot lovbryteren som innfrir, skjer det først en reduksjon i den nærståendes ansvar når lovbryteren har innfridd hele sitt ansvar etter § 34a annet ledd.

Fjerde ledd gjelder inndragning overfor et foretak som lovbryteren har en nær tilknytning til. Vilkårene for inndragning er de samme som etter annet ledd. Foretak skal forstås på den samme måten som i § 48a annet ledd.

Fjerde ledd nevner i tre punkter tilknytningsforhold som skal omfattes av bestemmelsen. Formuleringene er hentet fra dekningsloven § 1-5 nr 2, og skal forstås på den samme måten som der.

Det er ikke adgang til å legge vekt på formue som tilhører foretaket ved inndragning overfor lovbryteren. Det er derfor ikke behov for å gi tredje ledd tilsvarende anvendelse ved inndragning overfor foretak.

Gjeldende § 37a annet ledd er tatt uforandret inn i utkastets femte ledd.Plasseringen medfører at inndragning etter annet til fjerde ledd også kan gjøres i rettigheter som de nærstående personer eller foretak har fått i formuesgoder er ervervet ved lovbrudd som lovbryteren har begått.

Til § 37c tredje ledd

Paragraf 37c tredje ledd henviser blant annet til § 37a annet ledd. Etter utkastet blir denne bestemmelsen flyttet til § 37a femte ledd. Henvisningen må derfor endres.

Til § 37d annet ledd første punktum

«Vinning» er byttet ut med «utbytte». Se om bakgrunnen i punkt 7.4. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring.

Til § 37d tredje ledd

I første punktum er «vinning» byttet ut med «utbytte», se merknaden til den tilsvarende endringen i annet ledd.

Inndragning av utbytte er ikke utelukket selv om ligningsmyndighetene kan fremme sak om endring av ligningen og om tilleggsskatt, se merknaden til § 34 annet ledd. Det samme gjelder hvis lovbryteren har unndratt avgift. Men hvis inndragning av utbytte fra skatte- eller avgiftsunndragelse er foretatt, og lovbryteren senere betaler skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen, er det ikke rimelig at lovbryteren må betale det samme beløpet to ganger. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen om reduksjon av inndragning på grunn av senere betaling av erstatning skal gjelde tilsvarende når lovbryteren etter inndragningssaken betaler skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen, se annet punktum.

Til § 70 første ledd

Paragraf 70 første ledd foreskriver at foreldelsesfristen ved inndragning av «vinning» skal være på minst 10 år. Ved inndragning etter utkastet § 34a kan ikke formuen som inndras tilbakeføres til noen konkret vinning. Formuleringen i § 70 første ledd passer dermed ikke så godt for slik inndragning. Departementet foreslår derfor at «av vinning» erstattes av «etter §§ 34 og 34a». Se i utredningen s 140 om når spesialregelen i § 70 første ledd har selvstendig betydning ved inndragning etter § 34a (utvalgets utkast til § 34 nr 2 og nr 3).

Til § 74 femte ledd

Paragraf 74 femte ledd gjelder foreldelse av ilagt inndragning. Begrunnelsen for endringsforslaget er den samme som ved utkastet til § 70 første ledd. Se utredningen s 140 om hvorfor det er valgt en noe annen formulering enn i utkastet til § 70 første ledd. Departementet har valgt å ta opp den nye regelen som et eget annet punktum.

Departementet har i utkastet brukt «utbytte» i stedet for «vinning». «Utbytte» er derfor også brukt i § 74 femte ledd. Det har ikke vært meningen å foreslå noen realitetsendring. Inndragning av utbytte etter spesiallovgivningen omfattes derfor fremdeles selv om vedkommende spesialbestemmelse skulle bruke «vinning».

Til § 75 annet ledd annet punktum

Begrunnelsen for endringsforslaget er den samme som ved utkastet til § 70 første ledd. Som utvalget mener departementet at også sak om inndragning av utbytte etter utkastet § 34a og § 37a annet ledd bør kunne fremmes etter den ansvarliges død. Departementet slutter seg også til utvalgets nærmere begrunnelse i utredningen s 140.

Departementet har i utkastet brukt «utbytte» i stedet for «vinning». «Utbytte» er derfor også brukt i § 75 annet ledd. Det har ikke vært meningen å foreslå noen realitetsendring.

Utvalgets utkast til endring i § 75 annet ledd annet punktum viser til § 37 annet ledd, ikke til § 37a annet ledd. Det må bero på en inkurie, se blant annet de spesielle merknadene til endringsforslaget i utredningen s 140.

Til § 75 tredje ledd

Begrunnelsen er den samme som ved utkastet til § 75 annet ledd annet punktum.

Til §§ 197 annet ledd og 212 tredje ledd

Forslaget gjelder retting av en inkurie og har ikke sammenheng med forslaget om nye regler om inndragning av utbytte.

Ved endringslov 22 mai 1992 nr 49 ble straffeloven § 196 gitt et nytt annet ledd. Det som tidligere var annet og tredje ledd, ble nye tredje og fjerde ledd, se Ot prp nr 20 (1991-92). Straffeloven §§ 197 annet ledd og 212 tredje ledd viste til § 196 annet og tredje ledd. Etter lovendringen skulle disse bestemmelsene ha vist til § 196 tredje og fjerde ledd. Dette foreslås nå rettet opp.

22.3 Endringen i fengselsloven

Til § 38 første punktum

Forslaget gjelder retting av en inkurie, og har ikke sammenheng med forslaget til endringer i reglene om inndragning. Ved endringslov 23 juni 1995 nr 35 ble straffeloven § 53 nr 3 tilført en ny bokstav e om at retten ved fastsettelse av betinget dom kan sette som vilkår at den domfelte gjennomfører promilleprogram. Daværende bokstav e og bokstav f ble henholdsvis bokstav f og bokstav g, se Ot prp nr 43 (1994-95).

Ved en feiltagelse ble det ikke gjort noen endring i henvisningen til straffeloven § 53 nr 3 i fengselsloven § 38 om fastsettelse av vilkår i forbindelse med løslatelse på prøve. Fengselsloven § 38 henviser fortsatt til straffeloven § 53 nr 3 bokstavene a-f. Etter lovendringen skulle det ha vært henvist til straffeloven § 53 nr 3 bokstaven a- g. Dette bør nå rettes.

22.4 Endringen i utleveringsloven

Til § 24 nr 1

Departementet foreslår at det i Norge skal kunne tas heftelse til bruk i en straffesak i en fremmed stat. Etter gjeldende rett er det bare adgang til å beslutte ransaking og beslag.

22.5 Endringene i straffeprosessloven

Til § 2 første ledd nr 2

Departementet foreslår at straffeprosessloven § 2 første ledd nr 2 endres slik at det åpnes for at en tredjeperson kan bli part i en inndragningssak selv om det ikke er aktuelt å kreve inndragning overfor vedkommende. Det er uklart om gjeldende § 2 nr 2 gir en slik adgang. Det kan særlig være behov for å gjøre en tredjeperson til part i proformatilfeller hvor påtalemyndigheten ønsker å få tvangsgrunnlag overfor stråmannen, eller hvor det er aktuelt å fastsette at en rettighet i en inndratt gjenstand skal falle bort.

Departementet foreslår at tredjepersonen skal få de samme rettigheter som en siktet, se utkastet til straffeprosessloven § 82 fjerde ledd.

Tredjeperson kan gjøres til part i inndragningssaken mot lovbryteren, eller det kan fremmes særskilt sak mot vedkommende.

Til § 38 annet og tredje ledd

Retten skal etter forslaget kunne idømme inndragning uten at det er lagt ned påstand om det. I saker hvor det er lagt ned påstand om inndragning, skal den kunne idømme inndragning i større utstrekning enn påstått. Henvisningen til inndragning foreslås derfor tatt ut i § 38 annet ledd tredje punktum. Dermed gjelder hovedregelen i annet ledd annet, jf første punktum. Inndragningsutvalget foreslo at retten skal kunne gå utenfor påtalemyndighetens inndragningspåstand, men ikke at den skal kunne idømme inndragning hvis det ikke er lagt ned påstand om det.

Adgangen til å idømme inndragning uten at det er lagt ned påstand om det eller ut over påtalemyndighetens påstand, gjelder alle former for inndragning. Retten kan for eksempel idømme inndragning etter både § 34 og § 35 selv om påtalemyndigheten bare har lagt ned påstand om inndragning etter en av bestemmelsene. Og den kan idømme utvidet inndragning etter utkastet § 34a selv om det bare er lagt ned påstand om inndragning etter § 34, og idømme inndragning av et høyere beløp eller av flere eller andre formuesgjenstander enn det er lagt ned påstand om.

Retten kan derimot ikke idømme inndragning overfor noen som ikke er part i saken. Og bortsett fra i de tilfeller hvor vilkårene i utkastet § 34a og § 37a annet og fjerde ledd om utvidet inndragning er oppfylt, kan den ikke beslutte inndragning for andre straffbare forhold enn tiltalen gjelder, jf § 38 første ledd første punktum.

Det kan være flere grunner til at påtalemyndigheten ikke har lagt ned påstand om inndragning. Én årsak kan være at den ønsker å gå til inndragningssak senere. Planlegger påtalemyndigheten en senere inndragningssak, vil det være naturlig å opplyse om det hvis retten tar opp spørsmålet om inndragning. Retten bør da vanligvis unnlate å pådømme inndragningskravet. En annen årsak kan være at påtalemyndigheten mener at det er åpenbart urimelig å inndra. Etterdepartementets mening er det naturlig at også retten vurderer dette spørsmålet.

Hvis retten vurderer å idømme inndragning i en sak hvor det ikke er lagt ned påstand om det, må partene få adgang til å uttale seg og siktede må få en passende utsettelse hvis det er ønskelig for forsvaret. Dette følger av tredje ledd som gjelder i alle saker hvor retten idømmer en annen rettsfølge enn påstått. Departementet foreslår at den samme regel skal gjelde hvis retten vurderer å idømme større inndragningsansvar enn påstått, jf utkastet til tredje ledd første punktum.

Endringen har også betydning ved ankebehandlingen, se utredningen s 116.

Til § 51 nytt annet ledd

Hvis inndragningskravet er avgjort samtidig med straffekravet, er det etter gjeldende rett ikke adgang til å fremme krav om ytterligere inndragning etter at straffesaken er avsluttet, jf straffeprosessloven § 51. Ble det derimot ikke lagt ned påstand om inndragning i straffesaken, er det sikker praksis for at det kan reises særskilt inndragningssak mot domfelte etter straffesaken. Påtalemyndigheten kan altså velge å behandle kravet om straff og kravet om inndragning i to separate saker. Departementet foreslår at dette går uttrykkelig frem av § 51, se utkastet til nytt annet ledd første punktum.

Departementet foreslår en noe annen formulering enn utvalget har gjort. Hensikten er å få det klarere frem at adgangen til å gå til ny inndragningssak er avskåret hvis det i straffesaken ble lagt ned påstand om inndragning som siktede ble frifunnet for, eller hvis retten av eget tiltak har behandlet spørsmålet om inndragning, men ikke idømt inndragning. Hvis retten bare har tatt opp spørsmålet om inndragning, men unnlatt å ta stilling til realiteten fordi den mener at påtalemyndigheten bør ha adgang til å gå til separat inndragningssak senere, er adgangen til å gå til ny sak derimot ikke avskåret.

Blir kravet om inndragning behandlet under straffesaken, er det som hovedregel ikke adgang til å gå til inndragningssak om samme forhold, se utredningen s 141-142 med henvisninger om hva som er samme forhold.

I utkastet til annet ledd annet punktum foreslår departementet en begrenset adgang til å fremme krav om ytterligere inndragning selv om et inndragningskrav for det samme forholdet er avgjort samtidig med straffekravet. Denne regelen er ny i forhold til gjeldende rett. Adgangen gjelder enten den første saken ble avgjort ved dom eller forelegg.

Forutsetningen er at det pådømte kravet var begrenset til inndragning av gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handling. Dermed kan det bare fremmes ny inndragningssak hvis det er foretatt gjenstandsinndragning, og ikke hvis det er foretatt verdiinndragning. Ny inndragningssak er dessuten avskåret hvis det har vært foretatt utvidet inndragning etter utkastet § 34a - uansett om det da dreide seg om gjenstandsinndragning eller verdiinndragning. Derimot er det ikke avgjørende om gjenstandsinndragningen har skjedd med hjemmel i § 34 eller § 35.

Det kan særlig være behov for å dele opp saken på denne måten hvis politiet under etterforskningen kommer over gjenstander som stammer fra den straffbare handling, men hvor straffesaken vil bli unødvendig forsinket hvis det skal settes igang etterforskning av inndragningens totale omfang.

Den senere inndragningssaken kan avgjøres ved dom eller forelegg. Den kan dreie seg om gjenstandsinndragning eller verdiinndragning. Inndragningen kan være hjemlet i § 34 eller § 35. Utvalget legger til grunn at en eventuell senere sak om utvidet inndragning kan hjemles direkte i første ledd fordi det kan inndras vinning av andre straffbare forhold enn den første saken gjaldt. Så lenge det er det forholdet som ble pådømt i den første straffesaken som er utgangspunktet for den utvidede inndragningen, kan annet ledd etter departementets syn være en vel så naturlig hjemmel. Spørsmålet har imidlertid ikke stor betydning, siden adgangen til utvidet inndragning uansett vil stå åpen.

Avgjørelsen av straffespørsmålet i den første saken skal ikke ha positiv rettskraftsvirkning i den neste saken. Departementet foreslår ingen regel tilsvarende utvalgets utkast til annet ledd siste punktum. Men normalt skal det mye til før skyldspørsmålet vurderes annerledes i sak nummer to enn i den første saken, se nærmere punkt 14.3 og 14.4 foran.

Om foreldelse av det fortsatte inndragningskravet vises til utredningen s 143.

Annet ledd annet punktum gjelder bare inndragningskrav som gjelder det samme forhold som er pådømt i den første saken. Dreier det seg om et annet forhold, er det adgang til å gå til inndragningssak etter § 51 første ledd.

Departementet foreslår ingen regel tilsvarende utvalgets utkast til annet ledd tredje punktum. Gjaldt den første saken verdiinndragning eller utvidet inndragning, og det etter at inndragningskravet er pådømt kommer frem opplysninger som tyder på at utbyttet eller siktedes formue var vesentlig større enn opprinnelig antatt, må påtalemyndigheten eventuelt fremme gjenopptagelsessak etter § 389 tredje ledd.

Til § 69 tredje ledd første punktum

Forslaget gjelder rettelse av en inkurie og har ikke sammenheng med forslaget til nye regler om inndragning av utbytte. Se om bakgrunnen for forslaget i merknaden til den tilsvarende endringen i fengselsloven § 38.

Til § 82 fjerde ledd

I utkastet til § 2 nr 2 foreslås det at det åpnes for at en tredjeperson kan bli part i en inndragningssak selv om det ikke er aktuelt å kreve inndragning overfor vedkommende. Tredjepersonen bør da få de samme rettigheter som en siktet. Dette er sagt uttrykkelig i utkastet til § 82 fjerde ledd.

Til § 192

Det kanetter gjeldende rett tas beslag for å sikre gjenstandsinndragning og heftelse for å sikre verdiinndragning. Mistenktes bolig mv og hans person kan ransakes for å finne ting som kan beslaglegges, jf § 192 første ledd og § 195. Det er også en viss adgang til å ransake andres boliger mv med et slikt formål, se § 192 annet ledd. Derimot er det ingen tilsvarende adgang til å foreta ransaking med sikte på å finne formue det kan tas heftelse i.

Departementet foreslår at adgangen til å ransake blir den samme ved heftelse som ved beslag. Se også utkastet til § 195 om ransaking av person.

Til § 195 første ledd

Departementet foreslår at adgangen til å ransake en person blir den samme ved heftelse som ved beslag. Se nærmere merknaden til utkastet til den tilsvarende endringen i § 192 om ransaking av sted.

Til § 203

Det går i dag ikke klart frem av § 203 hvorvidt det er adgang til å ta beslag etter at det foreligger dom i saken, men før dommen er rettskraftig. Departementet foreslår at en slik regel tas uttrykkelig inn i loven. Det er foreslått en tilsvarende endring i § 217 om heftelse.

Departementet mener i motsetning til utvalget at det ikke bør være adgang til å ta beslag etter at dommen er rettskraftig; da bør fullbyrdingsreglene overta. Påtalemyndigheten kan når som helst starte fullbyrdingen. Departementet foreslår derfor en noe annen formulering enn den utvalget har foreslått.

Til § 213 første ledd nytt annet punktum

Politiet har i dag trolig en viss adgang til å selge beslaglagte gjenstander som raskt kan bli ødelagt, men det er usikkert hvor langt denne retten går. Siktede selv vil ofte være interessert i at beslaglagte gjenstander ikke ødelegges eller taper sin verdi. Problemet oppstår når han likevel motsetter seg salg.

Departementet foreslår at § 213 får en regel om at politiet skal kunne selge gjenstander som er beslaglagt med sikte på inndragning, før inndragningskravet er endelig avgjort hvis gjenstandene er utsatt for raskt å bli ødelagt. Departementet foreslår en tilsvarende ordning ved heftelse, se utkastet til endring i § 219 første ledd.

Eksempler på gjenstander som raskt vil bli ødelagt er varelagre med fersk frukt eller fisk.

Det er etter forslaget et vilkår at retten samtykker i det enkelte salget. Tillatelsen må gjelde konkret angitte gjenstander eller en nærmere angitt samling eller kompleks, for eksempel et varelager. Samtykker siktede i salget, er tillatelse fra retten ikke nødvendig.

Utvalget har foreslått at politiet også bør få adgang til å selge gjenstander som det er fare for vil bli mindre verdt på grunn av generelle verdisvingninger, eller som det vil være kostbart å ta vare på. Departementet har ikke foreslått en slik salgsadgang. Salg vil derfor i slike tilfeller være betinget av at siktede samtykker.

Økonomiinstruks for politi- og lensmannsetaten 19 desember 1997 har i vedlegg nr 1 punkt 1 bestemmelsen om regnskapsførselen ved salg av beslaglagte gjenstander.

Til § 216h første ledd første punktum

Forslaget gjelder retting av en inkurie og har ikke sammenheng med forslaget til endringer i inndragningsreglene.

Ved endringslov 5 juni 1992 nr 52 ble permanente regler om telefonkontroll i narkotikasaker tatt inn i straffeprosessloven kapittel 16a. Disse reglene var tidligere samlet i midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 om adgang til telefonkontroll ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen (telefonavlyttingsloven), som ble opphevet ved revisjonen. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 216h ble hentet fra telefonavlyttingsloven § 7. Den fastsetter i første punktum at telefonkontrollutvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker «etter loven». Etter at reglene om telefonavlytting er tatt inn i et kapittel i straffeprosessloven, bør dette endres. Det foreslås at ordene «etter loven» erstattes med «etter dette kapittel».

Til § 217 første ledd

Det går i dag ikke klart frem av § 217 om det er adgang til å ta heftelse etter at det foreligger dom i saken, men før dommen er rettskraftig. Departementet foreslår at en slik regel tas uttrykkelig inn i loven. Det foreslås en tilsvarende endring i § 203 om beslag.

Departementet mener i motsetning til utvalget at det ikke bør være adgang til å ta heftelse etter at dommen er rettskraftig; da bør fullbyrdingsreglene overta. Departementet foreslår derfor en noe annen formulering enn den utvalget har foreslått.

Rettskraftige krav på verdiinndragning inndrives av Statens Innkrevingssentral. Oversendelsen og saksbehandlingen der vil måtte ta noen tid. Er det behov for å få sikret kravet midlertidig, kan det tas arrest etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1, se nærmere punkt 12.4 (2).

Utvalget har foreslått at uttrykket «siktede» i § 217 suppleres med «andre som det er aktuelt å ilegge slikt ansvar». Formålet er å få frem at heftelse også kan tas hos en det er reist inndragningssak mot, selv om vedkommende ikke er siktet i straffesaken. Dette følger allerede av § 217, jf § 82 fjerde ledd. Departementet har derfor ikke foreslått noen slik endring. Utvalget har også foreslått enkelte endringer i vilkårene for heftelse, som departementet ikke har fulgt opp.

Til 219 første ledd

Departementet foreslår at utkastet til nytt annet punktum i § 213 første ledd gis tilsvarende anvendelse ved heftelse. Riktignok er det allerede i dag en viss adgang til å avhende gjenstander som det er tatt heftelse i, og som er utsatt for å bli forringet i verdi, se henvisningen i § 219 til tvangsfullbyrdelsesloven § 14-11 tredje ledd annet punktum. Men særlig fordi det kan være tatt både beslag og heftelse i samme sak, bør adgangen til tvangssalg og fremgangsmåten ved salget være den samme for heftelse som for beslag.

Se for øvrig merknaden til forslaget til endring i § 213.

Til § 226

Paragraf 226 om formålet med etterforskningen foreslås endret for å få det klarere frem at formålet med etterforskningen også kan være å skaffe til veie opplysninger av betydning for spørsmålet om reaksjon og for fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner. Dette er en presisering av gjeldende rett og ingen realitetsendring.

Siden bestemmelsen gjøres mer detaljert, foreslås det at den får en noe annen oppbygning enn etter gjeldende rett.

Det er et hovedformål med endringsforslagene i proposisjonen her at det oftere enn før skal etterforskes med sikte på inndragning. Men inndragning er ikke den eneste reaksjonen som kan foranledige etterforskning. Det kan for eksempel også være aktuelt å etterforske når det er spørsmål om å idømme særreaksjoner, samfunnstjeneste eller betinget dom med promilleprogram.

Etter at dommen er rettskraftig, kan det være nødvendig å etterforske med sikte på å oppspore og få hånd om formue som skal inndras. Særlig kan det være behov for etterforskning i saker hvor det er idømt verdiinndragning, og hvor man før domfellelsen ikke kjente til eller hadde oppsporet formue som siktede har.

Også i andre tilfeller kan det være behov for å etterforske i forbindelse med fullbyrdingen av en reaksjon, for eksempel ved søknader om benådning eller soningsutsettelse eller hvis lovbryteren unndrar seg fullbyrding av straff.

Hvilke etterforskningsskritt som kan brukes i fullbyrdingsfasen, beror på reglene for det enkelte etterforskningsskritt. Departementet legger til grunn at det ikke kan tas beslag og heftelse etter henholdsvis straffeprosessloven § 203 og § 217. Men kravene kan sikres ved arrest og midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og 15. Se ellers utredningen s 123.

Til § 455 annet ledd

Annet ledd foreslås endret for å få det klart frem at politiet har ansvaret for å sette iverk fullbyrdingen, enten det gjelder fullbyrding av straff eller andre reaksjoner, som inndragning.

Selv om politiet har ansvaret for å sette iverk fullbyrdingen, kan det være andre som har ansvaret for gjennomføringen. For eksempel inndrives krav på verdiinndragning gjennom Statens Innkrevingssentral, jf § 455 tredje ledd.

Til § 456 femte ledd annet og tredje punktum

Femte ledd gir Justisdepartementet hjemmel til å fastsette regler om at bøtlagte kan pålegges å betale renter av ubetalte bøter. Departementet foreslår at forskriftshjemmelen utvides til også å gjelde renter av inndragningskrav. Se nærmere utredningen s 149.

Til § 462 annet punktum

Etter § 462 kan tvister mellom påtalemyndigheten og domfelte som gjelder fullbyrdingen, bringes inn for retten. «Domfelte» må her også bety andre enn den skyldige, som er idømt inndragning. Andre personer som mener de har rettigheter i gjenstander det er aktuelt å inndra, og som mener at et inndragningskrav ikke kan gjøres gjeldende overfor dem, har derimot i dag ingen rett til å få brakt en avgjørelse om inndragning inn for retten.

Departementet foreslår at det innføres en slik rett for andre enn domfelte til å få tvisten med påtalemyndigheten brakt inn for retten. Eksempler på en slik tvist kan være at tredjeperson påstår at han har en begrenset rettighet i en gjenstand som er inndratt eller at det er ham som i realiteten eier den.

Den foreslåtte bestemmelsen har betydning i tilfeller hvor tredjeperson ikke er legitimert som eier eller rettighetshaver. Han påstår for eksempel at domfelte bare var proforma-eier. Er tredjeperson derimot legitimert som eier eller rettighetshaver, kan inndragningsdommen bare gjøres gjeldende overfor ham hvis han er gjort til part i saken etter straffeprosessloven § 2 første ledd nr 2. En slik sak kan reises selv om saken mot lovbryteren er avsluttet. - Se nærmere utredningen s 109.

22.6 Endringen i lov 15 mars 1991 nr 5 om endringer i straffeloven

Til opphevelsen av del III

Etter forslaget skal lov 15 mars 1991 nr 5 om endringer i Alminnelig borgerlig Straffelov av 22 mai 1902 nr 10 mm del III oppheves. Denne delen av loven er ved en inkurie aldri satt i kraft, og den har nå mistet sin aktualitet.

Lov 15 mars 1991 nr 5 del III gjelder endring i strafferegistreringsloven § 6 første ledd nr 1. Den ble vedtatt i forbindelse lov 15 mars 1991 nr 3 om megling i konfliktråd. Endringen gikk ut på at avgjørelser om overføring til konfliktråd ikke skulle tas med i den ordinære politiattest.

Da konfliktrådloven ble satt i kraft ved kgl res 13 august 1992 nr 619, ble endringen i strafferegistreringsloven § 6 første ledd nr 1 ved en feiltagelse ikke tatt med. I ettertid har bestemmelsen blitt endret to ganger på grunnlag av ordlyden slik den lød før endringslov 15 mars 1991 nr 5 del III, jf lov 17 juli 1992 nr 100 og lov 4 juni 1993 nr 56.

Etter den siste endringen er bestemmelsen blitt i samsvar med det som var tilsiktet ved endringslov 15 mars 1991 nr 5.

I begrunnelsen for endringen vises det til at det dreier seg om retting av en inkurie som oppsto ved at det ved endringen i 1992 ikke ble tatt hensyn til lovendringen som var vedtatt ved lov 15 mars 1991 nr 5, jf Ot prp nr 49 (1992-93) side 10. Endringen trådte i kraft straks. Lov 15 mars 1991 nr 5 del III burde vært opphevet samtidig, men dette ble ikke gjort. Endringsloven foreslås nå opphevet.

22.7 Endringen i lov 17 januar 1997 nr 11

Til opphevelsen av endringen i straffeloven § 36 tredje ledd

Departementet foreslo i Ot prp nr 87 (1993-94) å innføre en fakultativ adgang for domstolene til å frita for straff en lovbryter som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse uten å være psykotisk, var psykisk utviklingshemmet i lettere grad eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse (utkastet til ny § 45). Samtidig ble straffeloven § 36 tredje ledd foreslått endret for å åpne for inndragning i tilfeller hvor den foreslåtte straffritaksregelen ble brukt.

Stortinget vedtok ikke noen straffritaksregel, slik departementet hadde foreslått. Likevel ble § 36 tredje ledd endret. Dette må bero på en inkurie. Endringen foreslås derfor opphevet.

22.8 Ikraftsetting

Departementet foreslår at loven trer ikraft når Kongen bestemmer. Det er ikke behov for delt ikraftsetting.