4 Vern av databaser etter gjeldende rett

4.1 Databaser som åndsverk

4.1.1 Hva vernes

Åndsverkloven gir i § 1 opphavsrett til den som skaper et åndsverk. Opphavsretten innebærer en enerett til å råde over verket for den som har skapt det. Denne eneretten har både en økonomisk og en ideell side for opphavsmannen.

Loven definerer et åndsverk som enten et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk. Bestemmelsen i § 1 eksemplifiserer ulike verkskategorier, men er ikke uttømmende.

Det gis ikke opphavsrett til ideer, metoder og fakta. Opphavsrett gis til konkrete utforminger av slike, og denne utformingen må oppfylle kravet til såkalt verkshøyde. Det vil si at det som er kommet til uttrykk, er resultatet av en opphavsmanns individuelle, selvstendige og skapende innsats.

Åndsverkloven § 1 hjemler, og § 5 angir nærmere, opphavsrett også til såkalte samleverk, som består av andre åndsverk eller deler av slike verk, og som er sammenstilt ved en slik skapende innsats at verkshøydekravet er oppfylt.

En database er som nevnt en sammenstilling av opplysninger, systematisert for et bestemt formål, og utvalgt etter bestemte kriterier.

Allerede etter gjeldende rett kan databaser være beskyttet som åndsverk etter § 1. Databasen er en sammenstilling av opplysninger, og det er selve sammenstillingen som i sin utforming må ha verkshøyde. Noen må derfor ha foretatt et utvalg av hvilke opplysninger sammenstillingen skal inneholde, samt arrangert og strukturert disse på en slik måte at basen bærer preg av noens skapende, individuelle innsats. Mange databaser oppdateres kontinuerlig, med inkorporering av nye opplysninger i tillegg til, eller eventuelt til erstatning for, innhold som allerede er i basen. Til slik oppdatering i elektroniske baser, nyttes gjerne avansert programvare. Kriteriene for utvalg og arrangering av innholdet, vil imidlertid bestemmes av en fysisk person, eventuelt flere i fellesskap. Det er altså selve struktureringen av innholdet i databasen som eventuelt er gjenstand for opphavsrettslig vern, ikke innholdet i samlingen som sådant. Samlingen kan imidlertid bestå av selvstendig vernede elementer, hvis for eksempel basen består helt eller delvis av verk. Hvis basen oppfyller verkshøydekravet, og inneholder andre åndsverk, eventuelt deler av slike, vil basen betegnes som et samleverk. Om en database er et åndsverk er imidlertid ikke avhengig av hvorvidt basens innhold er åndsverk eller ikke. Databasen kan bestå delvis av vernede åndsverk, og delvis av annet, ubeskyttet materiale. Den kan bestå av ulike kategorier åndsverk, f eks lyd, bilde og tekst. Eller den kan i sin helhet bestå av materiale uten immaterialrettslig vern, f eks rene faktaopplysninger.

Departementet antar at det ikke vil være vanlig at databaser som sammenstillinger fyller kravene til verkshøyde. For mange databaser vil hovedformålet være å gi brukeren en helt ut dekkende samling av informasjon innen et område. Ofte vil da utvelgelseskriteriene i liten grad bære preg av noens individuelle, kreative valg. Det beror på en konkret vurdering om resultatet viser en slik kreativ innsats med hensyn til sammenstillingen at arbeidet må anses å være et åndsverk.

4.1.2 Hvem tilkommer opphavsretten

Som for andre verkskategorier, vil det være den eller de fysiske personer som foretar de handlinger som gir en database dets karakter av å være et åndsverk, som er dens opphavsmann/menn. Ofte vil databasen bli til i et samarbeid mellom flere. Har databasen verkshøyde som sammenstilling, kan den i så fall tenkes å være et fellesverk, jf åndsverkloven § 6. Bestemmelsen regulerer opphavsretten der den enkeltes innsats ved tilblivelsen av et verk ikke kan skilles ut særskilt.

Som for opphavsrett til andre kategorier av verk, vil opphavsmannen til en database som er åndsverk, stå fritt til å overdra sin råderett over databasens videre utnyttelse. Åndsverkloven kapittel 3 har regler om overgang av opphavsrett. Det gjelder ingen særregler i så måte for databaser. Det vises for øvrig til kapitlet foran (kap 3), der spørsmålet om en formodningsregel til fordel for arbeidsgiver drøftes.

4.1.3 Vernets innhold og varighet

Det opphavsrettslige vernet for databaser er det samme som for åndsverk for øvrig.

Opphavsretten har en økonomisk og en ideell side. Den økonomiske gir en enerett til å råde over et verk ved fremstilling av eksemplar og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, jf åndsverkloven § 2. Uansett overdragelse av denne utnyttingsretten, består opphavsmannens ideelle rettigheter i form av krav på navngivelse og respektfull omgang med verket, jf åndsverkloven § 3.

En database som er et åndsverk, gir rettighetshaveren til basen en enerett til å fremstille eksemplar av den. Det må her skilles mellom elementene i databasen på den ene side, og den vernede databasen som sammenstiller elementene på den andre. Består databasen av andre åndsverk, er det rettighetshaverne til disse som har enerett til innholdet som sådant. Eksemplarfremstilling av et verk i en database er ikke nødvendigvis en krenkelse av eneretten til eksemplarfremstilling av databasen. På den annen side kan det godt være en krenkelse av eneretten til eksemplarframstilling av databasen selv om det bare er faktaopplysninger i databasen som er kopiert. En kopiering av deler av en database kan også være en krenkelse av denne eneretten. Det avgjørende vil være om de kopierte deler representerer databasen som verk. Eneretten dekker de beskyttede deler av et åndsverk. Det må derfor bero på en konkret vurdering om det foreligger en fremstilling av eksemplar når kun deler av et verk er kopiert.

Eneretten til eksemplarfremstilling omfatter også overføring av verket til et lagringsmedium som kan gjengi det, jf åndsverkloven § 2 andre ledd. Det betyr at overføring til et digitalt lagringsmedium, f eks harddisken på egen datamaskin eller en diskett, vil utgjøre en fremstilling av eksemplar.

Det er ikke etter gjeldende rett et krav at det skjer en permanent fiksering av verket. Departementet antar at det likevel etter gjeldende rett er et krav om at en fiksering av et verk skal ha en viss varighet og en viss selvstendighet, for at den skal anses å være omfattet av en enerett. Denne oppfatning ga også departementet uttrykk for i høringsnotatet, og langt de fleste høringsinstanser støttet departementets syn. Fra TONO og Den norske Forleggerforening har det imidlertid kommet innvendinger mot departementets vurderinger av gjeldende rett med hensyn til rekkevidden av eksemplarfremstillingsretten.

Når verk og arbeider i økende grad gjøres tilgjengelig i digital form, aktualiseres spørsmålet om rekkevidden av eksemplarfremstillingsretten. Dette er fordi det å gjøre noe tilgjengelig digitalt, og det å se på det tilgjengeliggjorte materialet for brukeren, nødvendigvis innebærer rent teknisk begrunnede midlertidige lagringer av materialet - enten i selve sendeprosessen, når noe er tilgjengelig on-line, eller i forbindelse med at brukeren ser materialet på dataskjermen sin. Det er departementets oppfatning at slike midlertidige lagringer ofte vil falle utenfor eneretten til eksemplarfremstilling slik denne må forstås.

Når digitalt materiale hentes fra Internett, blir det sendt i datapakker gjennom et nettverk av datamaskiner som er forbundet med hverandre fram til mottakeren, som så får materialet fremvist på sin dataskjerm. Denne transporten innebærer midlertidig lagring av det materiale som tas imot og videresendes. Slik såkalt mellomlagring er nødvendig for å muliggjøre tilgjengeliggjøring for sluttbrukeren via nett. Mellomlagringen er flyktig, og kun en ledsagende omstendighet til hva som er hovedformålet med tilgjengeliggjøringsprosessen. Etter departementets oppfatning er slik mellomlagring ikke eksemplarfremstilling undergitt opphavsrettslig enerett.

Et annet spørsmål er hvorvidt det skjer en eksemplarfremstilling i opphavsrettslig forstand idet verket vises eller gjøres tilgjengelig for brukeren på hans lokale datamaskin. Skal en datamaskin kunne vise noe på en skjerm, må det skje en form for lagring av dataene i brukerens datamaskin. Dette gjelder enten dataene hentes fra en CD-rom, en diskett eller hentes via Internett. I mange tilfeller vil fremvisning av et digitalt verk på skjerm, alene innebære en midlertidig fremstilling av verket i datamaskinens arbeidsminne. Dette arbeidsminne tømmes med jevne mellomrom ettersom data skiftes ut. Kuttes strømtilførselen til datamaskinen, vil innholdet i arbeidsminnet slettes. Når brukeren oppsøker et verk på Internett, og får dette fram på sin skjerm, vil det skje en automatisk lagring i maskinens arbeidsminne. Lagringen er midlertidig, og varigheten vil variere med den enkelte maskins arbeidsminnekapasitet og brukermønsteret (med hensyn til hvor ofte data skiftes ut i minnet). En del programvare som eksempelvis nyttes for Internett-lesing, innebærer imidlertid at det ved konsultering over nettverk også skjer en automatisk lagring på harddisken på brukerens datamaskin.

Departementet er av den oppfatning, at det prinsipielt ville være betenkelig om formatet for et verks tilgjengeliggjøring til allmennheten i seg selv skulle ha avgjørende betydning for hvorvidt det å gjøre seg kjent med innholdet i verket innebærer en enerettsbelagt forføyning over det eller ikke.

Den norske Forleggerforening har i sitt høringssvar gitt uttrykk for bl a følgende:

«Departementet begrunner sin holdning (.. med hensyn til skjermfremvisningens opphavsrettslige stilling.. ) med skjermbildets tekniske egenskaper. Dette er egenskaper som gjennom den tekniske utvikling kan tenkes å endre karakter meget raskt. Et annet forhold som vil kunne påvirke skjermfremvisningens opphavsrettslige stilling er den utvikling som forutsettes i EUs Grønnbok om sammensmeltning av telekommunikasjon, media og informasjonsteknologi. I denne utviklingen er det flere muligheter som kan gjøre departementets standpunkt problematisk. Gjennom den tekniske utvikling har det kommet flere nye, store aktører inn i formidling av åndsverk. Aktører som har en svakt utviklet tradisjon for å håndtere opphavsrettslig beskyttet materiale. Dette sammen med de momenter som er nevnt ovenfor tilsier etter [Den norske Forleggerforeningens] oppfatning at en ikke låser standpunktet i dette spørsmål for raskt.»

TONO går i sitt høringssvar sterkt i mot departementets oppfatning om gjeldende rett på dette punkt, og uttaler bl a følgende:

«TONO er av den oppfatning at departementet gjennom disse bemerkninger åpner for en ny lovtolkning av begrepet eksemplarfremstilling som er i strid med gjeldende rett. Det innebærer nemlig at åndsverklovens § 2 ikke vil få anvendelse på disse midlertidige fikseringer av et verk, og en slik inngripen i opphavsmannens enerett er det ikke grunnlag for i lovforslaget. TONO vil fremholde at det er både uriktig, uheldig og urimelig å gjennomføre en reell endring av rettstilstanden på et så vidt fundamentalt punkt i opphavsretten gjennom slike bemerkninger om midlertidig kopiering som departementet har gitt uttrykk for i sitt notat. For det første er det ingenting i de eksisterende forarbeider til opphavsrettsloven som tyder på at begrepet «eksemplarfremstilling» skal tolkes innskrenkende. Departementet benytter uttrykk som «flyktige» og «automatiske» fikseringer, hvilket antyder at det faktisk skjer en fiksering og dermed en eksemplarfremstilling, uansett om denne er av midlertidig eller permanent karakter.»

TONO hevder videre at departementets syn er i strid med de fremforhandlede WIPO-traktater samt EU-kommisjonens direktivforslag vedrørende opphavsrett i informasjonssamfunnet. Videre utbes en nærmere redegjørelse for hva som ligger i at en fiksering er «flyktig», «automatisk» eller har en «selvstendig karakter». Det fremholdes at en bruker vil kunne forføye også over midlertidig lagrede eksemplar, og dersom disse ikke omfattes av eneretten vil rettighetshavers mulighet til å gripe inn overfor uautorisert videre bruk være avskåret. Er de midlertidige lagringer ikke eksemplar etter § 2, vil det heller ikke ha betydning om materialet som brukeren henter fram er gjort tilgjengelig på lovlig vis, og dette vil få store konsekvenser for rettighetshavers mulighet til å beskytte seg mot ulovlig kopiering. Det uttales videre:

«Når det så gjelder departementets uttalelser på side 8 om midlertidige eksemplarer som forsvinner når man kutter strømmen til datamaskinen, må man se på realitetene i dagens bruk av datamaskin. Flere og flere lar etter hvert sin maskin stå på døgnet rundt og vi får stadig flere applikasjoner som sørger for en større og utvidet automatisk lagring av informasjon i maskinens minne og harddisk..... For å gi et konkret eksempel på hvorledes dette kan slå ut for forvaltningen av rettigheter kan man se på den midlertidige kopiering enten i internminnet (RAM) hos sluttbrukerens datamaskin eller i nettoperatørens proxy-server. Denne midlertidige lagringen av verk som gir brukeren rask tilgang til det beskyttede materiale medfører at man i mange tilfeller ikke vil være i stand til å registrere det reelle antall besøk på den aktuelle hjemmeside hvorfra materialet hentes ned. Når brukeren besøker en hjemmeside flere ganger vil de etterfølgende besøk ikke gå til den opprinnelige hjemmeside, men til datamaskinens interne hukommelse eller en lagret kopi på nettoperatørens proxy-server. Dette er problematisk for rettighetshaverne fordi betalingen for bruk av materialet ofte vil henge sammen med antall besøk på de aktuelle hjemmesider».

På den annen side støttes departementets standpunkt av de fleste andre høringsinstanser som har uttalt seg. Universitetet i Oslo, med støtte fra bl a Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Bergen, uttaler følgende:

«Både ut fra en rettslig og faktisk synsvinkel er det riktig, som Kulturdepartementet fremholder, at slike midlertidige kopier ikke er omfattet av opphavsmannens eller databaseeierens enerett. Når et verk gjøres tilgjengelig i et nettverk, er den relevante enerettsbeføyelsen - som vil betinge samtykke fra og vederlag til databaseeieren, at verket gjøres tilgjengelig for almennheten i nettet. Det er ingen saklige eller rettslige grunner som tilsier at databaseeieren, når han først har gitt samtykke til at verket gjøres tilgjengelig, skal kunne motsette seg, eller kreve vederlag for, de handlinger som er nødvendig for å transportere databasen i nettet, og for å gjøre den tilgjengelig for den enkelte bruker.»

TV 2 AS uttaler:

«Vi slutter oss fullt ut til departementets vurderinger av disse spørsmål. Slike «tekniske/efemære kopier» laget under selve tilgjengeliggjøringsprosessen, bør ikke anses som noen opphavsrettslig relevant eksemplarfremstilling.»

Departementet vil peke på at den konkrete vurderingen av om det foreligger en enerettsbelagt forføyning over et opphavsrettslig vernet verk, må bero på de faktiske omstendigheter i det enkelte tilfelle. Vurderingen av gjeldende rett på dette punkt, er synspunkter fra departementets side på hvilke generelle kriterier som etter vårt syn må bli å anvende når rammen for eksemplarfremstillingsretten skal fastlegges i konkrete tilfelle. Departementet fastholder at fikseringen må ha en viss varighet og selvstendighet for å være en enerettshandling etter § 2. Selvstendig i den forstand at fikseringen skjer på et medium av en viss bestandighet. Mellomlagringer som utgjør et nødvendig, men sideordnet, ledd i en transport av data for for eksempel skjermvisning, vil etter departementets oppfatning normalt være av en slik flyktig karakter at de ikke utgjør eksemplar i opphavsrettslig forstand. Det samme vil ofte gjelde der det i forbindelse med brukerens konsultering av et digitalt tilgjengelig verk, for eksempel en CD-rom på et bibliotek, eller opphenting på skjerm fra Internett, skjer en automatisk plassering av data i en lagringsenhet i maskinen. I begge disse situasjoner er det snakk om sideordnede, tilfeldige og flyktige fikseringer. Hvis lagringen har en varighet og et omfang som går lenger enn hva som er et nødvendig ledd i konsulteringen av det verket som er gjort digitalt tilgjengelig, kan situasjonen bli en annen. En lagring på harddisk vil derfor normalt være en eksemplarfremstilling i henhold til § 2 fordi den normalt ikke vil være av flyktig karakter. Dette avhenger likevel av hvor på harddisken lagringen skjer, og hvor hyppig data i minnet skiftes ut, for eksempel i hurtigminnet (cache-minnet). Den faktiske situasjon vil med dagens mange alternativer på det teknologiske området, være ulike for ulike brukere. Den faktiske situasjon vil i så måte også utvikles i takt med den tekniske utviklingen.

Hvorvidt den lagringen som skjer er en opphavsrettslig eksemplarfremstilling etter § 2 eller ikke, berører ikke adgangen til videre forføyning over verket. Selv om et verk er hentet fram på skjerm under slike omstendigheter at det ikke utgjør et eksemplar etter § 2, vil det derfor være en enerettskrenkende forføyning over verket f eks å fremføre det eller på annen måte gjøre det tilgjengelig utenfor det private område ved bruk av den midlertidige kopien. Det vil kunne tenkes ulike former for utnyttelse av verk som baseres i det vesentlige på midlertidig lagrede eksemplar. Adgangen til slik videre utnyttelse må undergis en selvstendig vurdering.

I regi av WIPO (World Intellectual Property Organization) ble det i desember 1996 holdt en diplomatkonferanse bl a til behandling av forslag til en tilleggstraktat til Bernkonvensjonen. Et sentralt punkt var diskusjonen omkring et fremsatt forslag til en artikkel om reproduksjonsretten. Det var ikke mulig å enes om et forslag der eneretten omfattet all reproduksjon hva enten den var midlertidig eller permanent, men med mulighet for det enkelte land til å gjøre unntak for flyktige eller tilfeldige kopier («transient or incidental copies»). Det ble i stedet inkludert en uttalelse om forståelse av reproduksjonsretten som tar høyde for nasjonale forskjeller hva gjelder rettstilstanden for slike midlertidige kopier. Departementet kan derfor ikke si seg enig i TONOs påstand om at vårt standpunkt er uriktig i forhold til gjeldende rett og i strid med WIPO-traktatene.

Det hører også under eneretten å gjøre åndsverket tilgjengelig for allmennheten - i opprinnelig eller endret skikkelse, og uavhengig av om dette skjer ved f eks samme teknikk eller ikke. Et verk kan gjøres tilgjengelig for allmennheten enten ved spredning av eksemplar, visning av eksemplar eller fremføring av verket utenfor det private område, jf åndsverkloven § 2 siste ledd. Eneretten til spredning innebærer at opphavsmannen bestemmer om eksemplar av hans verk skal selges, utleies, utlånes eller på annen måte spres til allmennheten. Stilles et åndsverk til rådighet for allmennheten gjennom for eksempel et digitalt nett, vil dette høre under enerettsbeføyelsene, hva enten det skal karakteriseres som en offentlig fremføring eller en spredning av eksemplar. Det regnes normalt som offentlig fremføring av et verk dersom det gjøres tilgjengelig via åpne nettverk, f eks Internett. Det samme vil naturligvis gjelde for lukkede nettverk så lenge en er utenfor det rent private område. Dersom den enkelte bruker med samtykke fra opphavsmannen kan fremstille lokalt eksemplar av det som er gjort tilgjengelig via eksempelvis Internett, vil det også kunne innebære en utgivelse av det verk som er gjort tilgjengelig på en slik måte, jf åndsverkloven § 8 andre ledd.

Eneretten til spredning av et verk konsumeres ved første salg av eksemplar av verket, eller annen overdragelse hvis verket har vært offentliggjort, jf åndsverkloven § 19. Etter et slikt salg eller overdragelse, har rettighetshaveren ikke lenger noen enerett over dette eksemplarets videre spredning. Det fremgår imidlertid av § 19 andre ledd at rettighetshaverens enerett til utleie ikke går tapt selv om eksemplaret er solgt eller overdratt. For så vidt gjelder utlån, er hovedregelen at eksemplar som er solgt med samtykke, kan spres videre til allmennheten gjennom utlån. Imidlertid gjelder et unntak for maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogrammer, som ikke kan gjøres til gjenstand for utlån uten samtykke av rettighetshaver, selv om eksemplaret har vært gjennom sitt første autoriserte salg, jf § 19 andre ledd andre punktum. Som det fremgår av forarbeidene til lovendringene i åndsverkloven i 1995 (Ot prp 15 for 1994-95), side 80, er regelen etter norsk rett at de særregler som gjelder for datamaskinprogram ikke kommer til anvendelse der programvaren er inkorporert i eller kun en del av det som for brukeren er hovedproduktet. Det vil si at maskinlesbare eksemplar av andre verk enn datamaskinprogram vil følge spredningsbestemmelsene for verk for øvrig, selv om produktet også inneholder datamaskinprogram som er nødvendig for å gjøre verket tilgjengelig for brukeren.

Eneretten omfatter som nevnt det å bruke et verk i endret skikkelse. Etter åndsverkloven § 4 står det enhver fritt å skape nye, selvstendige verk ved å la seg inspirere av allerede eksisterende verk. Hva som utgjør en enerettskrenkende etterligning av en annens verk og hva som er en selvstendig frembringelse med visse likhetstrekk, vil måtte avgjøres konkret. Generelt kan sies at graden av originalitet hos det beskyttede verk, også vil bestemme hvor langt vernet mot etterligninger går.

Varigheten av enerettighetene til en database som er åndsverk, er som for andre verk; som hovedregel 70 år fra utløpet av det år opphavsmannen døde, jf åndsverkloven §§ 40 flg.

4.1.4 Avgrensning av eneretten

Selv om opphavsretten innebærer at enhver som vil bruke opphavsrettslig vernet materiale er avhengig av samtykke fra den som sitter på utnyttingsrettighetene, har åndsverkloven flere hjemler for såvel fri bruk, bruk mot vederlag (tvangslisens) og bruk i visse sammenhenger mot avtaler med rettighetsforvaltningsorganisasjoner (avtalelisens). Videre er det regler som helt unntar visse typer frembringelser fra opphavsrettslig vern (lovens § 9 om offentlige dokumenter) og regler om rett til viderespredning av verkseksemplar uten å måtte be om samtykke så lenge opphavsmannen har samtykket i det første salget (lovens § 19).

De bestemmelser vi har om allmennhetens adgang til under bestemte omstendigheter å bruke verk uten individuelt samtykke, går ikke lenger enn hva det gis rom for i internasjonale konvensjoner om opphavsrett som Norge er tilsluttet. Den mest sentrale av disse konvensjoner er Bernkonvensjonen. Adgangen til å avgrense eneretten er også eksplisitt regulert i såvel WTO/TRIPs avtalen (Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon, herunder Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter) og den nye WIPO-traktaten som ble fremforhandlet i desember 1996.

For så vidt gjelder lovens rekkevidde, vil bestemmelsen i lovens § 57 med tilhørende forskrifter regulere hvem som nyter vern for databaser som er verk på samme måte som for andre kategorier åndsverk.

4.1.4.1 Offentliggjort/utgitt

Åndsverkloven kapittel 2 inneholder en rekke bestemmelser som gir adgang til bruk uten individuelt samtykke som ovenfor nevnt. Det er imidlertid en forutsetning for slik bruk som nærmere beskrevet, at det verket det er aktuelt å bruke enten er offentliggjort eller utgitt. Har en database verkshøyde, gjelder de samme avgrensninger av eneretten som for andre verkskategorier. Skal det for eksempel være adgang for en bruker til å ta en kopi av en slik database til privat bruk (jf åndsverkloven § 12), må databasen være offentliggjort. At de verk som basen eventuelt inneholder, tidligere er offentliggjort, eventuelt utgitt, er ikke tilstrekkelig.

Etter åndsverkloven § 8 er et verk offentliggjort når det med samtykke av opphavsmannen er gjort tilgjengelig for allmennheten, jf § 2. For en database vil dette være tilfelle når den f eks gjøres tilgjengelig på Internett. For noen av lovens bestemmelser om adgang til bruk av verk uten individuelt samtykke, settes det vilkår om at verket er offentliggjort, mens det for andre settes vilkår om utgivelse. Adgangen til kopiering i undervisningsvirksomhet er betinget av at verket er utgitt. Etter lovens § 2 er et verk utgitt når et «rimelig antall eksemplar av verket» med samtykke av opphavsmannen er spredt blant allmennheten. For visse verkskategorier vil det være naturlig med et forholdsvis stort antall eksemplar når det tas sikte på spredning til allmennheten, mens det for visse typer verk ikke vil tas sikte på mer enn ett eksemplar for spredning. Spørsmålet om hva som utgjør en utgivelse når verk formidles i «datamaskinbaserte systemer», er behandlet i Ot prp nr 33 (1989-90). Verk som med opphavsmannens samtykke gjøres tilgjengelig for allmennheten i digitale nettverk, med muligheter for lokal fremstilling av eksemplar hos brukeren, vil for alle praktiske formål være å anse som utgitt i lovens forstand. Selv om det enkelte verk i en database er tilgjengelig for lokal nedlasting, betyr imidlertid ikke det i seg selv at selve databasen er å anse som utgitt. Gjøres databasen med opphavsmannens samtykke tilgjengelig ved salg, f eks av CD-rom, vil fysiske eksemplar være spredt blant allmennheten på en slik måte at databasen anses utgitt, jf § 8 andre ledd.

4.1.4.2 Nærmere om adgangen til bruk etter kapittel 2

Det er adgang til å fremstille eksemplar av offentliggjorte verk til privat bruk, jf lovens § 12. For en nærmere gjennomgåelse av hva som ligger i begrepet «privat bruk», vises til Ot prp nr 15 (1994-95), hvor det bl a ble foreslått og senere gjennomført endringer i bestemmelsen om adgang til privat bruks kopiering, lovens § 12. Av datamaskinprogram er det ikke adgang til å fremstille maskinlesbare eksemplar, dvs kopier i digital form. For andre verkskategorier, inklusive databaser, er det etter gjeldende rett ingen slik begrensning.

I undervisningsvirksomhet er det adgang til å fremstille eksemplar av utgitt verk ved fotokopiering o l samt gjøre opptak av kringkastingssending, hvis det er inngått en avtale med avtalelisensvirkning, jf lovens § 13. En slik avtalelisens for undervisningsinstitusjoner gir ikke rett til å nedlaste og viderekopiere digitale eksemplar. Hvis en lærer til bruk i undervisningen på skolens datamaskin lagrer en database (eventuelt deler av denne) som finnes på et digitalt nettverk, men som det ikke er inngått særskilt abonnementsavtale om, vil dette være en eksemplarfremstilling som ikke er hjemlet i en avtalelisens. Heller ikke vil det etter denne bestemmelse være adgang til å foreta en slik digital kopiering av verk som foreligger i analog form, f eks innskanning av papirbasert materiale. Det vises for øvrig til Ot prp 15 (1994-95), side 111, der det i merknadene til § 13 presiseres at det ikke ligger begrensninger i selve kopieringsmetoden. Imidlertid må både kopieringsgrunnlaget og det eksemplar som fremstilles, gjengi verket i et grafisk uttrykk. For så vidt gjelder opptak av kringkastingssending, er det ikke i loven satt begrensninger med hensyn til opptaksmetode. Med unntak for filmverk, er det heller ikke begrensninger med hensyn til hva slags verk i kringkastingssendinger det kan gjøres opptak fra, og bestemmelsen omfatter derfor også databaser, i den grad disse presenteres i kringkastingsprogram.

Uten noen avtalelisens, er det i undervisningsvirksomhet adgang til å fremføre utgitte verk, jf § 21. Dette er uavhengig av om undervisningsvirksomheten drives i ervervsøyemed eller ikke. En slik fremføring kan være tilfelle der læreren f eks demonstrerer bruken av en database i en undervisningssituasjon som er offentlig. Kravet om at verket må være utgitt for å gi en slik adgang, innebærer at det for fremføring av selve databasen ikke vil være tilstrekkelig å avklare hvorvidt de enkelte verk i basen er utgitt, men om databasen som sådan er gjort tilgjengelig på en slik måte at den anses utgitt i åndsverklovens forstand (jf § 8 andre ledd). Hvorvidt innholdet i databasen kan fremføres med hjemmel i § 21, vil avhenge av karakteren av de verk som finnes i basen. Inneholder databasen f eks filmverk, kan disse ikke med hjemmel i § 21 fremføres offentlig ved undervisning. Dette illustrerer betydningen av å skille mellom databasen som en sammenstilling av innhold, og innholdet selv. Om det ved avtale eller annen hjemmel er adgang til å bruke sammenstillingen uten hinder av opphavsrettslig enerett, må brukeren likevel sørge for å ha klart for seg at det samme ikke nødvendigvis gjelder for innholdet.

For offentlige og private institusjoner og virksomheter er det i § 14 gitt hjemmel for å fremstille eksemplar av utgitte verk til intern bruk dersom det er inngått avtale med avtalelisensvirkning. Adgangen er begrenset til eksemplarfremstilling ved fotokopiering eller lignende, det vil si samme begrensning som for undervisningsvirksomhet. Noen adgang til offentlig fremføring uten samtykke, er det ikke.

Til bruk for funksjonshemmede og blinde og svaksynte kan det i medhold av lovens § 17 på visse vilkår fremstilles eksemplar av utgitte verk. Med unntak for lydopptaksformen, er det ikke gjort begrensninger for hvilken metode som kan benyttes ved eksemplarfremstillingen. Lovens § 16 gir hjemmel for forskrifter om adgang for arkiv, bibliotek og museer til eksemplarfremstilling av vernede verk uten samtykke av opphavsmannen. Den digitale teknologien og det store potensiale for utnytting av bibliotekenes store materialsamlinger er et sentralt diskusjonstema i alle fora der opphavsrett og ny teknologi diskuteres, såvel nasjonalt som internasjonalt. Någjeldende forskrift om kopieringsadgangen etter § 16 er under revisjon i departementet. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til digital eksemplarfremstilling med hjemmel i bestemmelsen, jf forskriftens ordlyd. Digital eksemplarfremstilling fra bibliotekenes side må derfor bero på annen hjemmel enn åndsverkloven, f eks abonnementsavtale. Kopieringsadgangen som hjemles i forskrifter til § 16 er gitt først og fremst for sikrings- og konserveringsformål, og andre særskilte formål. Etter gjeldende forskrift er det gitt en begrenset adgang til fotokopiering også for forsknings- og studieformål.

Det er også andre bestemmelser i kapittel 2 som avgrenser eneretten, og som i den grad disse er anvendelige vil gjelde også for databaser som verk.

4.1.4.3 Åndsverkloven § 9 - databaser og offentlig informasjon

4.1.4.3.1 Innledning

Informasjon som offentlige etater er ansvarlig for, forvaltes i stor utstrekning på vegne av allmennheten. Ekstern informasjon innhentes og lagres for senere benyttelse, og informasjon genereres av det offentlige selv. Prisingsutvalget har i NOU 1994:17 definert «offentlig informasjon» som informasjon som har sitt utspring i norsk offentlig virksomhet, inkludert kommunesektoren. Allmennhetens tilgang til offentlig informasjon er en forutsetning for et demokrati, og er også gjenspeilet i lovgivning omkring offentlighet i forvaltningen, samt det offentliges selvstendige informasjonsplikt, jf bl a forvaltningslovens veiledningsplikt.

Store deler av offentlig virksomhet dreier seg om utøvelse av offentlig myndighet. Ved forberedelse til vedtak som berører enkeltpersoner eller ved utarbeiding av lovforslag eller forskrifter, genereres materiale som i vesentlig utstrekning omfattes av det offentliges informasjonsansvar overfor publikum. Innen mange etater er både innsamling og lagring av data en lovpålagt forvaltningsoppgave. Potensialet for informasjonsformidling er imidlertid langt større enn omfanget av det offentliges ubetingede informasjonsplikt, med de teknologiske muligheter som ligger i elektronisk informasjonsformidling. I tillegg til den rene myndighetsutøvelse, står det offentlige bak en rekke tjenesteytende virksomheter, som f eks post- og teletjenester, helsevesen, offentlig museumsvirksomhet etc. Videre kan forvaltningen samle, strukturere og bearbeide informasjon i formater som er særlig brukervennlige, men som det offentlige ikke uten videre har noen plikt til å formidle informasjonen i.

4.1.4.3.2 Arbeider omfattet av åndsverkloven § 9

Bernkonvensjonen gir rom for det enkelte medlemsland til å unnta visse offentlige dokumenter fra opphavsrettslig vern, ut fra den åpenbare begrunnelse at visse offisielle tekster kan anses å være i folkets eie like så vel som den etat opprettet for å forvalte allmennhetens interesser. De ulike konvensjonsland har i varierende grad fastsatt unntak for offentlige dokumenter fra opphavsrettslig vern. I vår åndsverklov ble det ved lovendringer i 1995 gjort visse endringer i bestemmelsen om hvilke offentlige dokumenter som var unntatt opphavsrett. Endringen var ment å klargjøre kriteriene for unntak fra vern, og bygget i stor utstrekning på forslag fra Opphavsrettsutvalget i NOU 1988:22.

Alle lover, forskrifter, rettsavgjørelser og offentlig myndigheters vedtak er unntatt fra vern etter åndsverkloven. Offisielle oversettelser av slike er også unntatt vern.

Etter § 9 andre punktum er også uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse unntatt fra vern, dersom de er utgitt av det offentlige eller avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg. Kriteriet «uttalelse» er et vidt begrep, og kan også omfatte ren faktaformidling, med vekt på avgiverens formidlingsformål. Det er i så fall selve presentasjonsleddet i formidlingen av slike fakta som gir en tekst dens karakter av uttalelse. Fakta som sådan er under enhver omstendighet ikke vernet ved opphavsrett. Uttalelsen må være avgitt eller utgitt som ledd i den offentlige myndighetsutøvelse. Denne del av det offentliges virksomhet favner vidt, men som det fremgår av innledningsavsnittet, må vurderingen for visse tekster i grensetilfelle avgjøres konkret. Om en uttalelse er utgitt av det offentlige, mister den ikke sitt eventuelle vern etter åndsverkloven dersom det gjelder ren tjenesteytende virksomhet.

Det offentliges adgang til prising av informasjon basert på annet regelverk skal ikke drøftes her.

4.1.4.3.3 Databaser

Mange databaser har sitt utspring i det offentlige, enten de er i elektronisk form eller papirformat som tidligere var hovedregelen. Tinglysningsregisteret er et eksempel på en sammenstilling som tidligere kun var papirbasert, men som nå er elektronisk etablert. Databaser med utspring i det offentlige antas sjelden å utgjøre et åndsverk, jf krav til individualitet ved utvelgelseskriterier for sammenstillingen. Formålet med slike databaser er ofte at de skal være uttømmende innen et felt, hvor utvelgelseskriteriene er faste og vide. Slike baser vil oftest være omfattet av katalog-definisjonen i lovens § 43. En slik database kan inneholde elementer som ikke er vernet (faktaopplysninger), eller som under enhver omstendighet faller inn under unntaksregelen i § 9, eller den kan helt eller delvis ha et innhold som er undergitt en opphavsrettslig enerett. Offentlige databaser etableres for ulik type virksomhet. Det kan være databaser etablert for å formidle informasjon som det offentlige aktivt går ut med om rettigheter, plikter etc. Den offentlige database ODIN (som er en felles elektronisk informasjonsdatabase for regjering og departementer) gjør via ESOP (Elektronisk Søkbare Offentlige Publikasjoner) Norges offentlige utredninger tilgjengelig i fulltekst på Internett. Andre databaser består av informasjon som det offentlige passivt innhenter og forvalter, det kan være offentlige rettighetsregistre, arkiv, andre databaser. Eksempler her er Det sentrale personregisteret, Motorvognregisteret, Eiendomsregisteret, Statens Kartverks ulike kartkataloger og ulike referansedatabaser.

Om en database er et verk eller en katalog er irrelevant for vurderingen etter § 9. For at en database som sådan skal falle inn under unntaksregelen i § 9, må det foretas en selvstendig vurdering av om basen som arbeid fyller kriteriene i bestemmelsen. Om de enkelte rådata i en database er unntatt fra vern, kan vurderingen av det arbeid som sammenstiller og bearbeider disse, bli annerledes. Et eksempel her er lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre offentlige vedtak. De enkelte tekster er i seg selv uten vern. En sammenstilling som er resultat av en konsolidering og bearbeiding av disse tekstene er ikke derved uten vern.

For enkelte offentlige databaser vil allerede kriteriet om at det skal dreie seg om «uttalelser» antagelig lede til at de ikke faller inn under unntaksregelen i § 9 andre punktum. En sammenstilling av uttalelser kan godt tenkes å være en uttalelse i seg selv, på samme måte som en sammenstilling av rene fakta også kan innebære en uttalelse. Imidlertid vil det kunne hevdes at flere slike rene faktadatabaser - som for eksempel rettighetsregistrene - faller utenfor § 9 alene fordi de i sin gjengivelsesform ikke har slike trekk som gjør det naturlig å definere sammenstillingen som sådan inn under begrepet «uttalelse». Dette gjelder selv om innholdet det sammenstiller for eksempel består av fortløpende tinglysningsvedtak. Det kan være nærliggende å stille seg spørsmålet om hvorfor sondringen mellom vernet og ikke-vernet offentlig materiale skal skje på grunnlag av et slikt kriterium. På den annen side er det apparat som er etablert for kvalitetssikring, informasjonsinnhenting og systematisering av disse registrene av en slik art at det ikke kan ses tungtveiende grunner for at registrene som selvstendige arbeider skal være unntatt fra vern. Selve elementene i basene vil bestå av faktaopplysninger eller offentlige vedtak som uansett ikke er vernet, og registrene er under enhver omstendighet offentlige i den forstand at de skal være åpne for innsyn og informasjonssøk. Prising av informasjon avlevert fra slike registre er basert på særlig lovhjemmel, bl a forskrifter til foretaksregisterloven om betaling for utskrifter.

Riksarkivaren har i sitt høringssvar til departementets høringsforslag antatt at

«databaser som offentliggjøres av arkivverket, kan være gjenstand for vern på ordinær måte i henhold til åndsverkloven. Databasene omfattes med andre ord ikke nødvendigvis av det unntak for vern som gjelder for offentlige organers informasjon i henhold til lovens § 9..... Det antas at lovens ordinære bestemmelser blant annet vil ha gyldighet for den nasjonale samkatalogen for privatarkiver som Riksarkivaren nå har under etablering på World Wide Web.»

Departementet vil bemerke at Riksarkivaren er et offentlig organ med hovedansvar å forestå arkivering av historisk materiale som ledd i trygging av allmennhetens tilgang til dette. Når det er en sentral del av organets forvaltningsoppgaver å sørge for hensiktsmessig tilgang til registrert materiale, vil også arbeidet med utarbeiding av egnet struktur for registreringen og arkiveringen være en del av denne oppgaven. Det må bero på en konkret vurdering om de dokumenter som utarbeides av Riksarkivaren er av en slik karakter at de faller inn under lovens § 9, herunder om sammenstillinger over innsamlede arkiver faller utenfor katalogvernet på grunn av § 9. Grensen mellom den offentlige myndighetsutøvelse og det offentliges tjenesteytende virksomhet kan være uklar, og det vil være fullt mulig at en og samme etat produserer såvel ikke-vernet som vernet materiale, alt etter arten av den forvaltningsoppgave som er gitt den.

4.1.4.3.4 Informasjonsansvaret

Elektronisk formidling av offentlig informasjon er økende. For visse typer informasjon kan det lett tenkes at eneste kilde for publikums tilgang etter hvert vil være den elektroniske. Store deler av offentlig informasjon er generert som ledd i det offentliges myndighetsutøvelse, og er del av sentrale forvaltningsoppgaver. Som nevnt innledningsvis har det offentlige en utstrakt informasjonsplikt. Hvor langt denne går, vil imidlertid avhenge av hva som er det enkelte offentlige organs primære oppgave. I vurderingen av hvor langt det offentliges informasjonsansvar går, ligger også en vurdering av om det offentliges «foredling», sammenfatning, strukturering og bearbeidet presentasjon av i utgangspunktet fritt materiale, skal anses å være en del av den aktuelle etats myndighetsutøvende virksomhet, eller av tjenesteytende karakter.

Det er ikke i denne fremstillingen rom for en inngående drøftelse av det offentliges informasjonspolitikk og grensene for det offentliges informasjonsansvar. Imidlertid må det påpekes at informasjonsforedling utført av det offentlige ikke nødvendigvis vil være et ledd i en myndighetsutøvelse som unntar det ferdige informasjonsprodukt fra vern etter åndsverkloven. På enkelte sentrale områder for det offentliges oppgaver, som veiledning til allmennheten om rettigheter og plikter basert på offentlige vedtak, vil også de bearbeidede sammenstillinger av slik informasjon kunne omfattes av § 9, når bearbeidingen foretas av det offentlige eller på det offentliges vegne.

Under høringen har TV 2 AS knyttet bemerkninger bl a til omfanget av det offentliges informasjonsplikt og forholdet til § 9. Fra uttalelsen hitsettes:

«Selv om offentlige organer ikke har noen plikt til å drive alminnelig opplysningsvirksomhet, må utgangspunktet for informasjonsplikten tas i hensynet bak reglene, nemlig å veilede det publikum som henvender seg til det offentlige organ. Dersom offentlige organer investerer i innsamling, lagring og systematisering av data i brukervennlige formater, må det være et poeng at nettopp denne brukervennligheten også kommer publikum til gode. I motsatt fall risikerer man at det offentlige vil besitte en kunnskap i form av innsamlet, lagret og systematisert informasjon bekostet av publikum, som kan unntas publikum i denne foredlede form, hvilket kan svekke mulighetene for innsyn og kontroll. Det er dessuten en økende tendens til at tradisjonelle forvaltningsoppgaver legges ut til ytre etater eller til hel- eller halvoffentlige virksomheter, hvor det også stilles krav til selvfinansiering. For slike virksomheter vil det kunne være lett å ty til det vern som gis databaser for innføring av gebyrer, avgifter etc., med mindre grensene for informasjonsplikten voktes. Når det bevilges midler til at offentlige organer ved hjelp av ny teknologi, kan foredle informasjon på en brukervennlig måte, bør informasjonen i slik bearbeidet form være tilgjengelig for publikum uten andre restriksjoner enn dem som følger av regler om taushetsplikt, personvern og andre unntak fra offentlighetsprinsippet.»

Departementet er enig i at det offentliges informasjonsplikt også kan omfatte en utstrakt plikt til å gjøre denne informasjonen tilgjengelig på en lettfattelig måte. Omfanget av det enkelte offentlige organs plikt til aktivt å gå ut med informasjon til allmennheten, vil variere. Det må også bero på en konkret vurdering hvorvidt en strukturert sammenstilling av ulik type informasjon av relevans for bestemte befolkningsgrupper, skal være unntatt fra vern når innholdet som sådant er det. Slik departementet ser det, må det ha betydning for vurderingen av om man er innenfor § 9 eller ikke, hvor sentral denne informasjonsforedlingsoppgaven er innenfor det aktuelle organs virksomhet. Under enhver omstendighet vil en eventuell enerett etter åndsverkloven måtte vike for allmennhetens krav på innsyn i det offentliges dokumenter etter offentlighetsloven. I spørsmålet om en eventuell gjenbruk av det materiale som i medhold av offentlighetsloven er gjort kjent, må derimot en eventuell enerett etter åndsverkloven iakttas. Det skal også bemerkes at spørsmålet om informasjonsformidling som en del av det offentliges primæroppgave, vil være gjenstand for en utvikling. I det informasjonssamfunnet vi i dag lever, vil et krav om komprimert og strukturert offentlig informasjon antas å være økende, og med det vil også området for enkelte offentlige organers sentrale oppgaver overfor allmennheten være i utvikling.

4.1.4.3.5 Litt om utgivelseskriteriet i tilknytning til elektronisk tilgjengelige, offentlige databasetjenester

En rekke offentlige databasetjenester er tilgjengelige ved direkte oppkobling til et datamaskinbasert nettverk. Når den offentlige informasjonstjeneren gjør informasjon tilgjengelig via åpne nettverk, med mulighet for lokal nedlasting hos brukeren, vil det enkelte element som slik gjøres tilgjengelig anses utgitt i åndsverklovens forstand, jf drøftingen ovenfor om utgivelsesbegrepet, samt kriteriet i § 9 andre punktum. Dersom et ellers vernet verk - som faller inn under uttrykket «uttalelse» - på denne måten utgis av det offentlige via tilgjengeliggjøring fra databasen, vil dens vern etter åndsverkloven bortfalle såfremt uttalelsen gjelder offentlig myndighetsutøvelse. Dette kan f eks tenkes å være uttalelser om lovtolkingsspørsmål avgitt av utenforstående eksperter til en offentlig etat. Med mindre uttalelsen i seg selv er avgitt av et offentlig organ, vil adgangen til å inkludere slikt materiale i en databasetjeneste, som innebærer en utgivelse av verket, måtte baseres på en tillatelse fra rettighetshaver. Privates avgivelse av vernet materiale til offentlige organer innebærer ikke i seg selv noe bortfall av vern, selv om det offentliges senere utgivelse av materialet kan gjøre det.

4.2 Katalogvernet

4.2.1 Hva vernes

De nordiske land har siden 1961 gitt særskilt vern for visse typer arbeider som ikke fyller verkshøydekravet for opphavsrettslig vern. Vernet om kataloger, tabeller o l er regulert i åndsverkloven § 43, i 5 kapittel om såkalte nærstående rettigheter.

Bestemmelsen kan på mange måter ses som et investeringsvern, og lovgivers begrunnelse for bestemmelsen var det legitime behov for vern som kan ligge i arbeidet med å innsamle og strukturere store mengder informasjon, samtidig som lovgiver tok sikte på at man ved bestemmelsen skulle unngå et press på det opphavsrettslige verkshøydekrav.

Bestemmelsen gir vern mot kopiering av sammenstillinger av et større antall opplysninger, enten sammenstillingen er i form av en katalog (f eks en produktkatalog), en tabell (f eks en rutetabell for et fergeselskap), telefonkatalog, ordbok eller lignende. Databaser omfattes av bestemmelsen, uavhengig av hvilken lagringsform som er valgt. I motsetning til hva som gjelder for de øvrige nordiske land, har den norske bestemmelsen også et vern for «formularer», det vil si skjemaer o l. Er det snakk om et kontraktsformular, kan dette også være vernet som åndsverk. Det er et felles vilkår for de arbeider det gjelder at de opplysninger som sammenstilles utgjør et større antall, med andre ord et kvantitetskrav. Prinsippene for selve sammenstillingen trenger ikke være originale, så lenge det er skjedd en viss systematisering av opplysningene som presenteres. I vurderingen av hvorvidt en katalog inneholder et «større antall opplysninger» har omfanget av den innsats som er nedlagt i samlingen av disse betydning. Det er likevel ikke alene tilstrekkelig at det er nedlagt mye arbeid og kostnader med etableringen av katalogen, hvis antall opplysninger ikke er et «større antall».

Program vernes etter § 43 enten de sammenstiller et større antall opplysninger eller ikke. Med program menes for eksempel teaterprogram og program over ulike arrangementer samt programoversikter for fjernsyn o l. Tilsvarende særskilt vern for program finnes ikke i de øvrige nordiske lover.

Som nevnt er databaser omfattet av § 43-vernet, såfremt basen sammenstiller et større antall opplysninger. De opplysninger det er snakk om å sammenstille, kan bestå av både opphavsrettslig vernet og ikke-vernet materiale. Innholdets vern bestemmes uavhengig av sammenstillingen som sådan, på samme måte som for sammenstillinger som er åndsverk, jf ovenfor. Paragraf 43-vernet gir ikke noen enerett til opplysninger som sammenstillingen måtte inneholde.

4.2.2 Hvem tilkommer retten etter § 43

I motsetning til hva som gjelder for opphavsrett, kan retten etter § 43 oppstå på en juridisk persons hånd. Det er den som frembringer «katalogen», herunder f eks databasen, som får rettighetene etter bestemmelsen. Arbeidet med en database ligger både i struktureringen av basen og innsamlingen/behandlingen av opplysninger. Såvel arbeidskraft som store økonomiske investeringer kan være nødvendig. Når retten på denne måten gis den som står ansvarlig for resultatet, viser dette bestemmelsens karakter av å være et mer eller mindre rent investeringsvern.

Retten etter § 43 er fritt overdragelig.

4.2.3 Vernets innhold, varighet og rekkevidde

Bestemmelsen gir vern mot ettergjøring av en database. En ettergjøring innebærer at opplysningene i en database er kopiert i samme struktur og samme rekkefølge/arrangement, og i et slikt omfang at den kopierte delen i seg selv kan sies å fylle kriteriene for et katalogvern. Ettergjøring omfatter ikke bare den slaviske kopiering. Gjengis en sammenstilling med enkelte mindre tilføyelser eller utelatelser, kan den likevel utgjøre en ettergjøring i lovens forstand. Det er ikke ettergjøring av databasen å gjøre bruk av de opplysninger som ligger i den, til f eks etablering av en annen database arrangert på en annen måte. Det vil heller ikke være ettergjøring av databasen dersom innholdet innhentes eller innsamles fra andre kilder enn den beskyttede database, for så å legges inn i en ny database som har et identisk arrangement. Selv om en etterfølgende database inneholder vesentlige deler av en allerede eksisterende database uten at denne bruken er klarert, behøver det likevel ikke uten videre å foreligge en enerettskrenkelse. Ofte vil frembringeren av en etterfølgende database nedlegge en tilleggsinnsats av større eller mindre omfang. Basert på en konkret vurdering, vil det etter gjeldende rett ikke være en krenking av ettergjøringsvernet om en database er innlemmet i en etterfølgende base, når det ligger en selvstendig tilleggsinnsats i etableringen av denne.

Vernet mot ettergjøring er uavhengig av hvilken teknikk som nyttes ved kopieringen. Elektronisk tilgjengelige kataloger som lastes ned av en bruker, er en ettergjøring i lovens forstand.

Vernet etter § 43 omfatter ikke enerett til offentlig fremføring, visning eller spredning av eksemplar.

Vernet etter § 43 gjelder i 10 år etter utløpet av det år arbeidet ble utgitt. Om hva som skal til for å konstituere en utgivelse, vises til det som er sagt ovenfor om databaser som åndsverk. Som påpekt av Det sakkyndige råd for åndsverker, vil databaser som ikke er utgitt, etter lovendringer i 1995, ikke nyte vern etter § 43. Dette følger av den endring som ble foretatt i § 58, hvorved kriteriet for vern i Norge av § 43-arbeider er utgivelse av arbeidet her.

Vernet for arbeider etter § 43 er ikke undergitt internasjonale konvensjoner til vern for immaterielle rettigheter. Vi er derfor ikke forpliktet til å gi vern i Norge for kataloger/tilsvarende arbeider med opprinnelse i andre land.

For en rekke databaser vil det skje stadige oppdateringer av innholdet. Det gjelder f eks avisenes elektroniske tekstarkiver, telefonkataloger etc. Såfremt den oppdaterte utgave inneholder nye opplysninger i et slikt omfang som § 43 krever, vil den nye versjonen kunne nyte selvstendig vern og derved utløse ny vernetid. Men dette vil ikke forlenge vernet for den versjonen som senere er blitt endret, og hvor også innholdet delvis kan inngå i den nye versjonen med egen vernetid. Ved løpende oppdateringer på on-line databasetjenester vil det derfor oppstå en ny vernetid for databasen på det tidspunkt i oppdateringsprosessen hvor tilfanget av nye opplysninger i seg selv utgjør et større antall. Dette vil bero på en konkret vurdering, hvor det i grensetilfelle kan være mer hensiktsmessig å gjøre bruk av annet regelverk ved påstått misbruk av en database, for eksempel markedsføringslovens bestemmelser.

4.2.4 Avgrensning av eneretten

Av bestemmelsens siste ledd fremgår at en rekke av de unntak fra eneretten som kapittel 2 statuerer, også gjelder for databaser som er vernet etter § 43.

Det er tillatt å kopiere til privat bruk, jf § 12.

Videre gjelder avtalelisensbestemmelsene i §§ 13 og 14 for databaser som går inn under katalogvernet. Igjen må man huske på at disse som hovedregel kun omfatter fotokopiering og lignende. Også bestemmelsene om kopieringsadgang etter §15 (opptak innen helseinstitusjoner m v), § 16 (eksemplarfremstilling innen bibliotek, arkiver og museer) og § 17 (eksemplarfremstilling for funksjonshemmede) gjelder tilsvarende for databaser vernet etter § 43. Videre gjelder bestemmelsen om rett til sitat (§ 22) og rett til dokumentinnsyn og bruk av vernede arbeider i etterforskningsøyemed og til bruk som bevismiddel (§§ 27 og 28).

4.3 Sanksjoner

Etter lovens § 54 er det straffbart å overtre bestemmelser om vern for opphavsretten og ettergjøringsvernet for kataloger etter § 43, jf § 54 første ledd bokstav a) og b). Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.

I henhold til § 54 første ledd bokstav c) er det videre straffbart å innføre eksemplar av verk eller slike arbeider, når dette skjer for å gjøre arbeidene tilgjengelig for allmennheten her i riket, hvis de eksemplar som innføres er fremstilt under forhold som ville vært ulovlig hvis det var skjedd her. Hvorvidt det ville vært ulovlig å fremstille eksemplar her i riket, avhenger naturlig nok av om det aktuelle verk eller arbeid er gjenstand for vern her i henhold til de kriterier som er satt i lovens § 57 og § 58.

Etter § 54 første ledd bokstav d) rammes også den som gjør tilgjengelig for allmennheten arbeider etter § 43 hvis eksemplarene er fremstilt i strid med § 43 eller er innført i strid med § 54 bokstav c).

Medvirkning er straffbart. Strafferammen er i utgangspunktet bøter eller fengsel inntil tre måneder, men dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter i tillegg til at overtredelsen er forsettlig, øker strafferammen til bøter eller fengsel i inntil tre år.

Etter lovens § 55 kan skadelidte ved overtredelse av lovens § 54 kreve erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Selv om gjerningsmannen ikke har utvist den nødvendige skyld, og derved ikke kan straffes etter § 54, kan fornærmede i medhold av lovens § 55 andre ledd kreve utbetalt nettofortjenesten ved den ulovlige handlingen.

Fornærmede kan i medhold av lovens § 56 kreve dom for inndragning, overdragelse til fornærmede selv eller ødelegging av det som har vært ulovlig fremstilt eller brukt. Er det snakk om store økonomiske eller kunstneriske verdier, er det undergitt rettens skjønn å allikevel tillate tilgjengeliggjøring for allmennheten av ulovlig fremstilte eksemplar, mot at fornærmede tilkjennes erstatning eller oppreisning.