5 EUs direktiv om rettslig vern av databaser

I dette kapitlet gis det en oversikt over direktivet.

Departementet mener at gjeldende norsk rett i stor utstrekning allerede er i samsvar med direktivets bestemmelser. Flere høringsinstanser har hatt kommentarer til direktivets rekkevidde på visse punkter. Disse blir kommentert under kapittel 6 om alminnelige merknader eller kapittel 9 om merknader til de enkelte bestemmelser. Departementets syn på hvorvidt de enkelte artikler i direktivet nødvendiggjør endringer, vil gå fram av gjennomgangen i det følgende.

5.1 Allment

Ved direktivet reguleres det rettslige vern for sammenstillinger av data, opplysninger og verk. Benevnelsen database benyttes i direktivet som en samlebetegnelse på slike sammenstillinger, uavhengig av innholdets karakter, og uavhengig av på hvilken måte innholdet gjøres tilgjengelig - elektronisk eller på annen måte. I det opprinnelige direktivforslag som EU-kommisjonen presenterte i 1992, var det foreslått kun å regulere elektroniske databaser, men under den videre behandling av direktivforslaget ble dette endret. For de fleste vil uttrykket «database» nettopp være forbundet med digitalt lagrede og elektronisk tilgjengeliggjorte sammenstillinger. Det er nok også de elektroniske baser som i størst grad er gjenstand for interesse når vernets omfang reguleres - såvel hos brukere som rettighetshavere.

Direktivet tar dels sikte på å harmonisere nivået for vern av databaser som er åndsverk. I direktivet presiseres hvilke kriterier som skal gjelde for at en database skal gis opphavsrettslig vern, likeledes hvem som skal anses å være opphavsmann. Videre reguleres omfanget av eneretten (det vil si hvilke handlinger som er avhengig av samtykke fra rettighetshaver) samt hvilke innskrenkninger i denne eneretten som nasjonal lovgivning kan fastsette for visse typer brukssituasjoner.

Ved direktivet etableres også i europeisk sammenheng en ny type beskyttelse som er uavhengig av om databasen har karakter av å være et åndsverk. Direktivet betegner dette som en «sui-generis right», det vil si en rett av sitt eget slag. Denne særskilte retten gis den som gjennom vesentlige investeringer har laget en database. Det gis en enerett til uttrekk eller gjenbruk av hele eller vesentlige deler av databasen, med samme innskrenkninger for de brukssituasjoner som er hjemlet for opphavsrettslig vernede databaser.

Departementet presiserer at det er det spesifikt immaterialrettslige vern av databaser som reguleres ved direktivet. Den såkalte sui-generis-retten er likevel i vesentlig grad et investeringsvern som er konkurransemessig begrunnet. Også nasjonale regler og prinsipper som nedfeller forbud mot eller normer for illojal/utilbørlig konkurranse, jf f eks markedsføringsloven, gir en viss beskyttelse av de næringsdrivendes investeringer mot etterligninger eller annen form for illojal utnyttelse. Disse vil kunne supplere det immaterialrettslige vern som direktivet fastsetter.

5.2 Presiseringer i direktivets fortale

Harmoniseringen ble initiert som følge av at det innenfor det indre marked var svært ulikt nivå for vern av databaser i de forskjellige nasjonale lover.

Det presiseres at databasetjenester er avgjørende redskap i utviklingen av informasjonsmarkedet, som i økende grad internasjonaliseres. I fortalen blir det anført at det pr i dag er et langt lavere investeringsnivå i databasesektoren blant EUs medlemsland enn i enkelte tredjeland. Videre blir det anført at en stimulering av investeringsviljen i fellesskapslandene vil være avhengig av et stabilt og likeartet rettslig vern for de som lager slike databaser.

I tillegg til visse presiseringer omkring definisjonen av databaser og hva som skal til for å etablere opphavsrettslig og sui-generis-vern, fastslås i fortalen at datamaskinprogrammer som benyttes ved etableringen og bruken av en database, ikke dekkes av databasedefinisjonen. Slik programvare nyter eget vern. Verk og andre arbeider beholder sitt selvstendige vern selv om de med rettighetshavers samtykke er inkorporert i en database.

I fortalen presiseres videre at det er overlatt til den enkelte medlemsstat å eventuelt regulere rettighetsovergang ved databaser som blir til i arbeidsforhold. Departementet viser her til drøftelsen under kapittel 3 (Generelle høringsuttalelser). Medlemsstatene gis også anledning til å gjøre visse unntak fra eneretten i bestemte tilfelle, så lenge dette skjer innenfor rammen av Bernkonvensjonens regler om slike unntak.

I fortalen presiseres at sui-generis-vernet opprettes for å beskytte en databasefrembringer mot urettmessig bruk (engelsk «misappropriation») av det som er resultatet av hans finansielle og faglige investeringer. Databasefrembringeren som gis vern under sui-generis-regelen defineres som den som tar initiativet til og risikoen ved investeringen.

Det understrekes i fortalen (pkt 47) at sui-generis-retten ikke må strekkes så langt som til å muliggjøre misbruk av en konkurransemessig dominerende posisjon, og at fellesskapsrettens og de nasjonale konkurranseregler i så henseende er anvendelige.

Medlemsstatene gis videre mulighet til å fastsette visse unntak fra sui-generis-retten, såfremt formålet ikke er kommersielt og bruken ikke går på bekostning av frembringerens legitime interesser i å utnytte databasen. For de medlemsstater som allerede ved direktivets vedtagelse har i funksjon et lovbestemt vern tilsvarende sui-generis-vernet, gis adgang til å beholde de unntak fra eneretten som hittil har vært presisert i de aktuelle nasjonale lover.

Fortalen presiserer dessuten at sui-generis-vern kun kan gis frembringere fra land utenfor fellesskapet dersom disse tredjeland gir tilsvarende vern for fellesskapsborgere, det vil si en forutsetning om gjensidighet.

5.3 Direktivet kapittel 1 - virkeområde

Etter artikkel 1 vil direktivet gjelde databaser såvel i elektronisk som ikke-elektronisk form. Med database forstås en sammenstilling av verk, data eller annet materiale, som er ordnet systematisk eller metodisk, og som kan konsulteres individuelt på elektronisk eller annen måte.

I artikkel 2 angis at allerede vedtatte direktiver om vern for datamaskinprogrammer, om utleie- og utlånsrettigheter m m, samt om vernetidens lengde, ikke berøres av nærværende direktiv. Disse direktiver er gjennomført i norsk rett. Dette betyr bl a at adgangen til utlån av en database som er verk vil være regulert av gjeldende lovs § 19, som omhandler adgangen til viderespredning av verk som er solgt eller på annen måte overdratt med rettighetshaverens samtykke.

5.4 Direktivet kapittel 2 - opphavsrettslig vern av databaser

Artikkel 3 nr 1 presiserer vilkåret for vern: Utvalget eller arrangeringen av databasens innhold må være resultatet av opphavsmannens egen intellektuelle frembringelse. Departementet antar at dette verkshøydekravet er i samsvar med gjeldende norsk rett. I artikkel 3 nr 2 konstateres at opphavsrettslig vern for databaser ikke omfatter databasens innhold, som kan være gjenstand for selvstendig vern. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Artikkel 4 omhandler hvem som skal anses å være opphavsmann til en database: Hovedregelen er at den eller de fysiske personer som har laget databasen er dens opphavsmann/menn. Videre fastsettes at opphavsretten innehas i fellesskap dersom flere personer har bidratt sammen på en slik måte at de alle er å anse som opphavsmenn, og uten at det samtidig er mulig å skille den enkeltes ytelse ut som særskilt verk. Artikkel 4 er i samsvar med gjeldende rett, henholdsvis åndsverkloven § 1 og § 6 om fellesverk.

Artikkel 5 bestemmer enerettens omfang - det vil si hvilke disposisjoner over databasen som verk som er betinget av rettighetshaverens samtykke. Uten samtykke er det ikke lov å fremstille eksemplar av hele eller deler av databasen, enten eksemplarfremstillingen er permanent eller midlertidig. Departementet antar at dette ikke nødvendiggjør endringer i gjeldende rett, jf drøftingen i kapittel 4 ovenfor om departementets forståelse av gjeldende rett når det gjelder eksemplarfremstillingsretten. Eneretten omfatter også enhver endring av databasen, f eks ved oversetting eller annen bearbeiding, og eksemplarfremstilling av en slik endret database. Dette er også i samsvar med § 2.

Spredning til allmennheten av databasen eller et eksemplar av denne, eventuelt et endret eksemplar av denne, er også avhengig av samtykke. Hvis et fysisk eksemplar av en database (f eks i en CD-rom) er solgt med rettighetshavers samtykke i et EØS-land, kan dette eksemplaret fritt videreselges innenfor EØS. Det vil si at direktivet ikke tillater bare nasjonal konsumpsjon av spredningsretten. Denne adgangen til fri viderespredning svarer til konsumpsjonsprinsippet i lovens § 19 og lovendring er ikke nødvendig. Det har vært og er departementets oppfatning at de direktiver der spredningsretten er berørt, ikke forhindrer konsumpsjon også for så vidt gjelder eksemplar av verk som første gang er solgt eller på annen måte overdratt med rettighetshaverens samtykke utenfor EØS, det vil si et prinsipp om internasjonal konsumpsjon.

Det omfattes også av rettighetshaverens enerett etter artikkel 5 å gi tillatelse til all offentlig formidling, visning eller fremføring av databasen eller en endret versjon av denne. Denne eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten svarer til gjeldende lovs § 2 og § 4.

I artikkel 6 reguleres unntakene fra eneretten. For den rettmessige bruker av en database, skal visse disposisjoner over denne være tillatt uten samtykke, når dette er handlinger som er nødvendige for å få tilgang til databasens innhold og for å muliggjøre normal bruk av innholdet. En slik adgang må hjemles ved en tilføyelse i åndsverkloven. Slik bruk kan eksempelvis nødvendiggjøre en fremføring eller en eksemplarfremstilling (når en database er gjort tilgjengelig elektronisk) som ellers ville være betinget av særskilt samtykke. Det er presisert at dersom brukeren kun er autorisert til å bruke deler av en database, vil adgangen til slike nødvendige handlinger uten samtykke være begrenset til den delen av basen han har autorisert tilgang til. Er det snakk om kopiering av så små deler av databasen at den ikke kan karakteriseres som en gjengivelse av databasen som verk, vil det under enhver omstendighet ikke behøves noen særskilt hjemmel fordi det i så fall ikke er snakk om en enerettsbelagt handling.

Artikkel 6 nr 2 og 3 gir adgang for medlemslandene til å ha visse unntak fra opphavsretten. Det spesifiseres i hvilket omfang nasjonal lovgivning kan gjøre unntak for eksemplarfremstilling til privat bruk (kun ikke-elektronisk) i art 6 a), i hvilket omfang det kan gjøres bruk av databaser i undervisnings- og forskningsøyemed (begrenses til ikke-kommersielle formål) i art 6 b) og til slutt en spesifisering av adgangen til å ha unntak fra eneretten av hensyn til offentlig sikkerhet og administrative eller rettslige prosedyrer i art 6 c).

Direktivet åpner også for ytterligere unntak fra eneretten etter artikkel 6 d), med den viktige forutsetning at slike unntak ikke kommer i strid med de spesifiserte unntakshjemler som er nevnt foran. Det betyr at unntak for privat bruks kopiering av databaser ikke kan gjøres videre enn art 6 a) gir rom for. En endring i åndsverklovens bestemmelse i § 12 om privat bruks kopiering vil derfor være nødvendig. Det betyr videre at det må gjøres visse endringer i gjeldende bestemmelser om bruk av verk (herunder databaser) i undervisningsvirksomhet. Det må gjøres en endring i lovens § 21 som i dag hjemler fri adgang til offentlig fremføring av utgitte verk, herunder databaser, i undervisning. Dette fordi någjeldende bestemmelse, i motsetning til direktivet, ikke setter noen begrensning i hvilken type undervisningsvirksomhet som skal gis slik adgang. Når det gjelder unntak fra eksemplarfremstillingsretten, innebærer art 6 b) at en eventuell fri adgang til eksemplarfremstilling innenfor forskning og undervisning kun skal kunne opprettholdes under visse betingelser. I åndsverkloven har vi en avtalelisens i § 13 for eksemplarfremstilling i undervisningsvirksomhet. Avtalelisensordningen er, slik departementet ser det, ikke en slik rettighetsinnskrenkning som stipulert i art 6 b). Departementet anser avtalelisensen som en forenklet klareringsordning for bruk av verk, og art 6 foranlediger av den grunn ingen endringer i § 13. Av samme grunn vurderer departementet det slik at § 14 i loven om eksemplarfremstilling til intern bruk i virksomheter, som også er basert på avtaler med avtalelisensvirkning, ikke berøres av direktivet artikkel 6 om adgangen til unntak.

Unntaksadgangen som er angitt i artikkel 6 nr 2 bokstav c) om offentlig sikkerhet m v, gjør det ikke nødvendig med noen lovendringer for vår del (jf åndsverkloven §§ 26 flg).

Det gis videre i direktivet rett til å gjøre unntak av hensyn til offentlig sikkerhet.

Direktivet gjengir i artikkel 6 nr 3 det prinsipp som uansett gjelder ved den nasjonale regulering av unntakene fra eneretten - et prinsipp som er hentet fra Bernkonvensjonen artikkel 9 (2); det kan ikke gjøres unntak fra eneretten som vil innebære en urimelig tilsidesetting av opphavsmannens legitime interesser og skade den normale utnyttelsen av databasen. Dette tilsvarer det rammeverk som gjelder for åndsverklovens avgrensningsbestemmelser i kapittel 2. Det innebærer at direktivets unntaksbestemmelser ikke må tolkes slik at de går lenger enn det er hjemmel for i Bernkonvensjonen.

5.5 Direktivet kapittel 3 - Sui-generis-vern for databaser

Bestemmelsene i denne del av direktivet nødvendiggjør endringer i åndsverkloven for å ivareta såvel direktivets definisjon av hva som skal undergis slikt sui-generis-vern, hvilke handlinger som skal omfattes av eneretten og varigheten av vernet. Om de konkrete endringsforslag, se kapittel 7.

Artikkel 7 nr 1 angir hva som skal undergis slikt vern. Det må være en sammenstilling som faller inn under definisjonen av database i direktivets artikkel 1, og det må ha krevet en vesentlig kvantitativ eller kvalitativ investering å samle inn, verifisere eller presentere innholdet i basen.

Frembringeren av en slik database skal etter artikkelen ha en rett til å forhindre uttrekk og gjenbruk av hele eller vesentlige deler av databasens innhold. Noe slikt særskilt sui-generis-vern vil derfor ikke eksistere for uvesentlige deler av en slik database.

Uttrekk forstås etter direktivet som en varig eller midlertidig overføring til et annet medium av hele eller vesentlige deler av innholdet i en database, uansett på hvilken måte overføringen skjer, og uansett i hvilken form. Med gjenbruk skal forstås det å gjøre hele eller vesentlige deler av innholdet i databasen tilgjengelig for allmennheten - enten ved spredning av eksemplar, ved utleie, ved on-line overføring eller overføring på annen måte. Er et eksemplar av en slik database solgt med rettighetshavers samtykke i EØS-området, kan det fritt selges videre. Det er presisert at offentlig utlån ikke ligger innenfor enerettshandlingene.

Hva som utgjør en vesentlig del av databasen skal etter direktivet vurderes kvalitativt og/eller kvantitativt. Gjentatt og systematisk uttrekk og/eller gjenbruk av uvesentlige deler av databasens innhold, som innebærer handlinger i strid med en normal utnytting av databasen eller som urimelig tilsidesetter databasefrembringerens legitime interesser, er ikke tillatt.

Sui-generis-vernet er uten fortrengsel for eksisterende rettigheter som måtte være i databasens innhold.

Denne definisjonen av innholdet i databasevernet gjør det nødvendig med endringer i åndsverkloven.

Rettighetene etter artikkel 7 kan fritt overdras. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Vernet gjelder uavhengig av om databasen fyller vilkårene for opphavsrettslig vern eller ikke, hvilket også er tilfelle etter gjeldende rett.

Artikkel 8 gir den som har rett til å bruke en database adgang til å bruke uvesentlige deler av basen, uansett formål, så lenge det ikke skjer bruk i strid med en normal utnyttelse av databasen, eller urimelig tilsidesettelse av frembringerens legitime interesser. Brukeren må heller ikke tilsidesette rettighetene som måtte ligge i databasens innhold (verk eller andre arbeider). Artikkel 8 sier også at hvis en bruker bare har autorisert tilgang på deler av en offentliggjort database, skal adgangen til bruk av uvesentlige deler gjelde kun for den del av en database brukeren har slik tilgang til. For departementet fortoner dette seg som uklart, all den tid retten under enhver omstendighet ikke omfatter uvesentlige deler av en database.

Artikkel 9 gir medlemsstatene adgang til å gjøre unntak fra retten etter artikkel 7 til fordel for den som har rett til å bruke en database som er gjort tilgjengelig for allmennheten. Unntakene gjelder uttrekk til privat bruk av ikke-elektroniske databaser, uttrekk til bruk for undervisning og vitenskapelig forskning, i det omfang formålet med bruken er ikke-kommersiell, samt uttrekk og gjenbruk for prosessuelle og offentlige sikkerhetsformål. I henhold til direktivets fortale (pkt 52) er de medlemsstater, som allerede har et lovbestemt vern sammenlignbart med direktivets sui-generis-vern, gitt anledning til å beholde de unntak fra vernet som tradisjonelt har vært spesifisert i nasjonal lovgivning. Etter gjeldende rett i samtlige nordiske land er det for katalogvernet de samme avgrensninger av kopieringsvernet som for opphavsretten. Katalogvernets innhold i dag er imidlertid mer begrenset enn det opphavsrettslige. Direktivet forplikter oss til å utvide det gjeldende vern for databaser under katalogregelen. Departementet legger til grunn at prinsippet om å avgrense katalogvernet i samme omfang som opphavsretten kan videreføres under henvisning til fortalens pkt 52 om dette. Dette er i samsvar med de konklusjoner som også er trukket i de øvrige nordiske lands departementer, og som er gjort til lov i Sverige og Finland.

I artikkel 10 reguleres vernetiden for sui-generis-retten. Denne løper ut 15 år etter utløpet av det år databasen var ferdigstilt. Hvis databasen gjøres tilgjengelig for allmennheten innen denne fristen, skal vernet vare i 15 år fra utløpet av det år databasen ble gjort tilgjengelig på denne måten. Direktivet presiserer at innhenting/innsamling av tilleggsinformasjon, oppdateringer, endringer eller tilføyelser kan innebære at det løper en egen vernetid for den databasen som da blir resultatet, dersom endringene er vesentlige og dessuten innsamlingsarbeidet innebærer en vurdering av databasens resultat som en vesentlig ny investering fra frembringerens side. Som det fremgår av fortalen, vil det være frembringeren som har bevisbyrden for at disse kriterier er oppfylt (jf fortalen pkt 54). Vernetiden i direktivet gjør det nødvendig med lovendring.

Artikkel 11 regulerer hvem som skal kunne nyte godt av dette vernet, og gjør det nødvendig med en endring i vår såkalte tilknytningsbestemmelse i åndsverkloven § 58. Etter artikkel 11 skal sui-generis-vernet gis databasefrembringere som er borgere av en medlemsstat eller har sin bopel i en medlemsstat. Er rettighetshaver et selskap, skal det gis slikt vern dersom selskapet har sin sentrale administrasjon eller hovedvirksomhet i et land innenfor fellesskapet. I henhold til direktivets artikkel 11 nr 3 skal avtaler som utvider sui-generis-vernet til databaser som er frembragt i tredjeland inngås av Rådet for den europeiske union etter forslag fra EU-kommisjonen, og uten at slik avtale kan utvide vernetiden i forhold til direktivet. Ved EØS-komiteens beslutning om endring av EØS-avtalens vedlegg XVII (Opphavsrett) ved innlemming av databasedirektivet ble artikkel 11 nr 3 besluttet slik lydende:

«Varigheten av et eventuelt vern som gis databaser i henhold til avtaler inngått av en avtalepart, som lar databaser som er lagd i tredjestater og faller utenfor bestemmelsene i nr 1 og 2, være omfattet av retten fastsatt i artikkel 7, skal ikke overstige vernetiden i henhold til artikkel 10».

5.6 Direktivet kapittel 4 - felles bestemmelser

Artikkel 12 fastslår at medlemsstatene må lovgi passende sanksjoner for brudd på de eneretter direktivet gir. Ingen lovendringer er nødvendig for vår del i så måte, ettersom åndsverkloven kapittel 7 hjemler såvel strafferettslige som sivilrettslige sanksjoner ved overtredelser av åndsverklovens bestemmelser.

Artikkel 13 presiserer at direktivets bestemmelser ikke tilsidesetter annet regelverk som måtte berøre opphavsrett og beslektede rettigheter til det materiale en database måtte inneholde, regelverk om industriell eiendomsrett for øvrig, regelverk om vern av nasjonale kulturskatter, konkurranselovgivning, regelverk om sikkerhet, taushetsplikt, personvern, offentlighetsregler i forhold til offentlige dokumenter eller kontraktsrett.

Artikkel 14 gir overgangsregler.

Etter artikkel 14 nr 1 skal opphavsrettsvernet gjelde også for databaser som er skapt forut for 1 januar 1998, så lenge databaser på dette tidspunktet fyller direktivets kriterier for opphavsrettslig vern.

Art 14 nr 2 berører ikke oss, men innebærer at dersom et medlemsland har gitt opphavsrettslig vern til databaser som ikke fyller direktivets vilkår for slikt vern, skal direktivet ikke medføre en avkortning av den resterende vernetid for de databaser dette måtte gjelde.

Artikkel 14 nr 3 innebærer at sui-generis-vernet også skal gis alle databaser som er frembragt i inntil 15 år før 1 januar 1998, dersom de på dette siste tidspunktet fyller vilkårene for sui-generis-vern i artikkel 7.

Artikkel 14 nr 4 presiserer at disse bestemmelser ikke berører handlinger utført eller rettigheter ervervet før 1 januar 1998.

Artikkel 15 gjør bestemmelsene om den rettmessige databasebrukers adgang til å utføre handlinger som i utgangspunktet er underlagt enerett etter artikkel 6 (1) eller som bare gjelder uvesentlige deler av en sui-generis-vernet database (artikkel 8), ufravikelige.

Etter artikkel 16 skal medlemsstatene innen 1 januar 1998 fastsette lovgivning som er i overensstemmelse med direktivets materielle regler. Videre inneholder artikkel 16 bestemmelser om orientering til EU-kommisjonen om nasjonal gjennomføring. Dessuten er det i direktivet fastsatt at EU-kommisjonen innen tre år etter 1 januar 1998 skal avgi en rapport med særskilt fokus på gjennomføringen av sui-generis-vernet, og vurdering av om dette har ledet til monopoltilstander eller annen forstyrring av den frie konkurranse som eventuelt nødvendiggjør tiltak, eksempelvis i form av tvangslisenser. Kommisjonen skal i denne forbindelse om nødvendig fremlegge forslag til endringer i direktivet i tråd med hva utviklingen på databaseområdet viser.