9 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 12

Forslaget innebærer at det ikke lenger vil være adgang til å ta en maskinlesbar kopi av databaser til privat bruk, hvis kopieringen skjer fra et maskinlesbart eksemplar. Maskinlesbart skal her forstås til forskjell fra et papirbasert eksemplar. Det betyr at selv om et papireksemplar av en database kan leses inn i en datamaskin direkte ved hjelp av en skanner, vil papireksemplaret ikke være å anse som et «maskinlesbart» eksemplar etter denne bestemmelsen. Det er kopier i elektronisk og digital form det her tas sikte på. Det er den digitale kopiering av databaser i digitalt format som derved ikke lenger vil være hjemlet uten samtykke.

Bestemmelsen gjelder både for databaser som er åndsverk og databaser som omfattes av § 43, jf henvisningen i § 43. Uttrykket database forutsetter en sammenstilling av opplysninger hvor elementene er tilgjengelige hver for seg. Dette avgrenser kopieringsforbudet mot andre samlinger av verk eller annet materiale som måtte være tilgjengelig digitalt. Slike arbeider vil følge hovedregelen i § 12.

Adgangen til fortsatt å ta kopi til privat bruk - uansett kopieringsmetode - av andre typer verk som er tilgjengelige i digital form, berøres derfor ikke av forslaget, men avgjøres ved gjeldende avgrensninger i § 12 andre og tredje ledd.

Hva som utgjør en eksemplarfremstilling av selve databasen, er drøftet mer generelt i kapitlene 4 og 6. Dersom man i forbindelse med søking i en database som er tilgjengelig på Internett, foretar en nedlasting til egen datamaskin av opplysninger eller verk som basen inneholder, vil dette fortsatt være tillatt til privat bruk. Det samme gjelder om databasen er spredt til allmennheten ved fysiske eksemplar, f eks en CD-rom. Det avgjørende med hensyn til databaser som er åndsverk vil være om nedlastingen av innholdet skjer i et slikt omfang at kopien i seg selv representerer basen som verk. Det er databasens struktur som er gjenstand for vern. Når det gjelder databaser som er vernet etter § 43, vil eneretten kun gjelde hele eller vesentlige deler av innholdet i en slik base. Det betyr at for eksempel kopiering av mindre deler av slike databaser ikke må følge begrensningene i § 12, fordi kopieringen under enhver omstendighet ligger innenfor enerettsbeføyelsene. Vurderingstemaet for hva som er en vesentlig del av en database etter § 43 skiller seg fra vurderingen av hvorvidt det foreligger eksemplarfremstilling av en verksbeskyttet database. For verk er det avgjørende om de kvalifiserende elementer er kommet til syne i det kopierte.

Ved forslaget opprettholdes adgangen til å ta papirkopier av en database, uansett hvilket format denne foreligger i. En papirutskrift fra en lokal datamaskin der brukeren har søkt seg fram til en nettverkstilgjengelig database vil være lovlig etter § 12, så lenge fremhentingen til lokal maskin fra nettet ikke i seg selv innebærer en maskinlesbar, opphavsrettslig relevant eksemplarfremstilling som ikke er autorisert ved eksplisitt eller implisitt samtykke.

Endringsforslaget må for øvrig ses i sammenheng med forslaget til § 39h nytt fjerde ledd, om adgang til brukskopiering av hensyn til formålet med bruken.

Begrensningen foreslås innført som bokstav c) i gjeldende § 12 andre ledd, og någjeldende bokstav c) blir ny bokstav d).

Til § 21

Bestemmelsen avgrenser opphavsmannens enerett til offentlig fremføring bl a ved undervisning, forutsatt at det aktuelle arbeid er utgitt. Bestemmelsen er kun nødvendig å iaktta der undervisningssituasjonen er offentlig. I mange situasjoner der det vil være aktuelt å fremføre en utgitt database, antar departementet det vil foreligge en slik klasseromssituasjon at fremføringen under enhver omstendighet ikke anses offentlig.

Etter gjeldende rett er adgangen til offentlig fremføring ved undervisning uavhengig av hvordan undervisningsvirksomheten drives. Ved innføringen av et krav om at undervisningen ikke skal være ervervsmessig, tilsiktes en tilpasning til direktivets artikkel 6 nr 2 b), jf bokstav d). Direktivet benytter betegnelsen «ikke-kommersielt formål», og departementet legger til grunn at en ervervsmessig undervisning vil foreligge der undervisningsvirksomheten er organisert og drives med fortjenesteformål. Dette innebærer at en betalingsordning for det aktuelle undervisningstilbud, som kun tar sikte på kostnadsdekning, normalt ikke vil anses å være ervervsmessig slik denne begrensningen skal forstås. Det tas her sikte på en avgrensning som er forskjellig fra betegnelsen «ervervsøyemed» som ellers nyttes i § 21, og som er tolket til å omfatte også selvkostforetagender.

Fremføring ved undervisning av en database som er opphavsrettslig vernet, vil etter dette kreve samtykke av rettighetshaver til databasen hvis undervisningen er offentlig og det dessuten er tale om en undervisningsvirksomhet som har et ervervsmessig formål. Det er ikke avgjørende hvilken form databasen foreligger i eller på hvilken måte basen fremføres. Det vil f eks kunne gjelde hvis det er snakk om fjernundervisning som foregår over nettverk fra en privatdrevet skole eller kursvirksomhet gjennom en kontingentordning, der målgruppen for undervisningen innebærer at man er utenfor det private område, og virksomheten dessuten har fortjenesteformål.

Til § 39h første ledd

Bestemmelsen omhandler adgangen til brukskopiering av datamaskinprogrammer uavhengig av samtykke fra rettighetshaver. Den er en av flere særlige bestemmelser i åndsverkloven om datamaskinprogrammer. Datamaskinprogrammer vil ofte være inkorporert i andre verk som også eksempelvis presenteres digitalt, f eks et leksikon som styres av et datamaskinprogram. Særreglene for datamaskinprogrammer gjelder ikke for andre maskinlesbare typer av verk, selv om slike verk nødvendigvis ledsages av programvare for styring av bruken.

Endringsforslaget tar sikte på å etablere ens terminologi med hensyn til benevnelsen på den som skal ha brukskopieringsadgang til datamaskinprogrammer og til databaser, jf forslaget nedenfor til § 39h nytt fjerde ledd om databaser. Gjeldende «rettmessig erverver» omfatter såvel den som er blitt eier av et datamaskinprogram ved kjøp som den som på annen måte ved avtale har fått seg overdratt en disposisjonsrett til programvaren. Ved endringsforslaget vil enhver som har rett til å bruke programvaren være omfattet. Det kan være at vedkommende person av programvarens eier er gitt en begrenset rett til bruk av programmet ved f eks utlån. Adgangen til å gi slik begrenset rett videre vil nødvendigvis være avhengig av gjeldende bestemmelser for øvrig, f eks bestemmelsen i § 19 om at offentlig utlån av maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogram er undergitt enerett selv om eksemplaret er spredt ved salg. Adgangen til brukskopiering etter forslaget avhenger av at brukeren har en rettmessig tilgang til den aktuelle programvare. Det skal videre bemerkes at brukskopieringsadgangen ikke gir hjemmel til å ta i bruk selvstendige brukskopier som er blitt til som følge av bruken av programmet.

Til § 39h nytt fjerde og femte ledd

Bestemmelsen i fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 6 nr 1, og må ses i sammenheng med at det innføres et forbud mot digital kopiering til privat bruk av databaser i digital form, jf § 12. Bestemmelsen innebærer at det under enhver omstendighet vil være adgang for brukeren til å foreta enerettsbelagte handlinger uten samtykke fra rettighetshaver over en database han har fått en rettmessig bruksrett til. Det kan være at han har lånt en CD-rom på et bibliotek inneholdende en database (f eks et multimediaverk). Avhengig av omfanget av den bruksrett han har fått (den kan være mer eller mindre begrenset, avhengig eksempelvis av om den er avtalt direkte med rettighetshaver eller følger av lovbestemt konsumpsjon av en spredningsrett), vil brukeren ha adgang til å foreta i utgangspunktet enerettsbelagte handlinger som for eksempel eksemplarfremstilling dersom dette er nødvendig for å kunne bruke databasen i samsvar med formålet.

Tilgangen til verket for den rettmessige brukeren skal ved dette ikke være avhengig av hvilken teknologi verket er gjort tilgjengelig i. I motsetning til hva som vil gjelde for særregelen om brukskopiering av datamaskinprogram etter § 39h første ledd, vil denne retten til brukskopiering av databaser ikke kunne fravikes ved avtale, jf forslag til endringer i de henvisninger som fremgår av paragrafens femte ledd. En CD-rom med et multimedialeksikon vil nødvendigvis styres av et datamaskinprogram. Likevel vil brukskopieringsadgangen reguleres av § 39h fjerde ledd, og derfor ikke være gjenstand for avtalefrihet.

Som følge av et nytt fjerde ledd blir gjeldende fjerde ledd nytt femte ledd. I femte ledd endres henvisningen til bestemmelsens øvrige ledd i samsvar med at bestemmelsen har fått et nytt fjerde ledd.

Til § 43

Første ledd endres slik at sammenstillinger av den karakter som er nevnt i bestemmelsen også vil få vern dersom de er resultatet av en vesentlig investering fra frembringerens side, selv om sammenstillingen ikke skulle inneholde et større antall opplysninger. Vesentlighetskriteriet kan være knyttet opp mot finansielle, menneskelige eller tekniske ressurser som er benyttet ved etableringen av den aktuelle sammenstillingen, det vil si ved innsamlingen, struktureringen eller verifiseringen av innholdet i den. En sammenstilling som har vært svært tidkrevende å etablere, vil derfor være vernet selv om den ikke nødvendigvis har betinget vesentlige økonomiske investeringer. Inneholder sammenstillingen et større antall opplysninger, vil investeringsnivået ikke være avgjørende for vern.

Første ledd innebærer videre innføring av en enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten av arbeider etter § 43. Forslaget gjennomfører direktivet artikkel 7. I direktivet benyttes betegnelsene «uttrekk» og «gjenbruk» av en database. For alle praktiske formål vil dette tilsvare eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Disse begreper har et avklart innhold i opphavsretten, og det anses hensiktsmessig å benytte også disse uttrykk for den eneretten som ved forslaget gis rettighetshaver etter § 43. Etter forslaget vil også andre arbeider enn databaser omfattes av den utvidede eneretten, idet departementet ikke finner tungtveiende grunner for å gjøre forskjell her. Også praktiske hensyn taler for likt vern for alle arbeider etter § 43.

Hva som skal til for at noe skal anses som en eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring av arbeidet som sådan, vil variere etter arbeidets art. Når det gjelder verk vernet etter § 1 i loven, vil det være en enerettsbelagt handling å gjøre tilgjengelig for allmennheten en så stor del av verket at verkskvaliteten kommer til syne. For så vidt gjelder arbeider etter § 43, vil det avgjørende være om hele eller vesentlige deler av innholdet er blitt forføyd over. Det er således ikke en enerettsbelagt handling å forføye over uvesentlige deler av innholdet i et arbeid etter § 43.

Eneretten gjelder arbeidet som sådan, og verner ikke de enkelte opplysninger som ligger i sammenstillingen. Innholdet kan imidlertid i seg selv helt eller delvis være vernet ved opphavsrett. Informasjon som sådan er ikke vernet, men det arbeid som ligger i sammenstillingen og struktureringen av mengder av informasjon kan være det. Hvis den delen av en sammenstilling man eksempelvis kopierer i seg selv fyller vilkårene for vern etter § 43, vil handlingen kreve samtykke. Det kan i en konkret situasjon være vanskelig å vurdere hvorvidt de deler av en database man vurderer å kopiere, har krevet vesentlige investeringer å etablere eller utgjør en vesentlig del av hele databasens innhold. Kravet om at det skal dreie seg om vesentlige deler av arbeidet, må gis et innhold som oppfyller formålet; nemlig å verne mot illojal utnytting av andres investeringer, jf også direktivet artikkel 7 nr 5 og presiseringen i lovforslagets andre ledd. Visse databaser kan være små i omfang, men være desto mer kostbare og ressurskrevende å etablere. Vesentlighetskravet hva gjelder enerettens omfang, henger derfor også sammen med vesentlig investering som vilkår for vern. Som for dette kriteriet, vil spørsmålet om det forføyes over vesentlige deler av innholdet i et arbeid, i henhold til direktivet måtte vurderes kvantitativt (mengdemessig) eller kvalitativt. En antar at elektronisk tilgjengelige databaser ofte vil inneholde store mengder opplysninger, idet nettopp lagringskapasiteten muliggjør uttømmende kilder for informasjonssøking innen ulike nisjer, og at dette vil innebære en i hovedsak mengdemessig vurdering av hva som er en vesentlig del av innholdet. Under enhver omstendighet vil en kvalitativ vurdering, der det for eksempel er snakk om en i omfang liten database, måtte prøves opp mot den underliggende forutsetning at vernet ikke skal dekke innholdet som sådant.

Ved forslagets andre ledd gjennomføres direktivet artikkel 7 nr 5, som tar sikte på å hindre en omgåelse av sui-generis-vernet ved gjentatt utnyttelse av uvesentlige deler. Det sentrale er om utnyttelsen gir uttrykk for handlinger som strider mot normal utnyttelse og innebærer en urimelig tilsidesetting av frembringerens legitime interesser. Dette tilsvarer vurderingstemaet i Bernkonvensjonens bestemmelse i artikkel 9 nr 2 om adgangen til unntak fra reproduksjonsretten. Forslaget innebærer en utvidelse av eneretten etter første ledd, under forutsetning av at det ikke bare dreier seg om en gjentatt utnyttelse av uvesentlige deler, men som har karakter av å være en systematisk utnytting. Er dette tilfelle, vil disse handlinger til sammen kunne utgjøre en enerettskrenkelse hvis de medfører en urimelig tilsidesetting som nevnt. Det må altså foretas en samlet vurdering av utnyttelseshandlingene. I så henseende vil handlingenes formål ha stor betydning. Hovedregelen er at råderetten ikke omfatter uvesentlige deler av innholdet i en database. Når et bibliotek gjør gjentatte søk og tar utskrifter av mindre deler av for eksempel referansedatabaser, til bruk for sine lånere, vil dette etter departementets syn falle utenfor slik utnyttelse som forslagets andre ledd tar sikte på, nettopp fordi dette ikke vil antas å stride mot rettighetshaverens legitime utnyttingsinteresser.

Det er ikke foreslått endringer med hensyn til hvem som er rettighetshaver for eneretten etter § 43. Frembringeren av arbeid etter § 43 er den som står ansvarlig for produktets tilblivelse, hva enten dette er en fysisk eller juridisk person. For databaser er det i direktivet presisert at det er den som tar initiativet til og bærer risikoen for investeringen som er rettighetshaver. Dette betyr at en arbeidstaker sjelden vil anses å være frembringer av slike arbeider som vernes etter bestemmelsen.

Gjeldende § 43 første ledd omfatter et vern for program, uten at det gjelder noe vilkår om at de sammenstiller et større antall opplysninger. Det er her snakk om systematiserte oversikter over arrangementer av forskjellig karakter. Bestemmelsen gjelder ikke datamaskinprogrammer. Departementet ser ikke tungtveiende grunner til at program ikke skal undergis de samme vilkår for vern som sammenstillinger for øvrig etter § 43. Dette gjelder desto mer ettersom departementet i samsvar med direktivet foreslår å utvide vernets omfang. I ordlyden til forslagets § 43 første ledd ligger derfor den realitetsendring at et program for å få vern etter bestemmelsen enten må sammenstille et større antall opplysninger eller være et resultat av en vesentlig investering. Det har ikke vært merknader fra høringsinstansene til dette. En del program vil neppe fylle det mengdemessige kriteriet for vern, men kan tenkes vernet fordi etableringen av det har krevet vesentlige investeringer - enten finansielt eller ved annen ressursbruk.

Den rett som etableres i første ledd vil være fritt overdragelig.

Ved forslagets tredje ledd endres varigheten av vernet for arbeider etter § 43. For databaser eller andre arbeider som offentliggjøres, varer vernet i 15 år fra utløpet av det år dette skjer, eller 15 år etter utløpet av det år arbeidet ble laget dersom det ikke offentliggjøres. Hvis arbeidet offentliggjøres innen 15 år etter at det ble laget, løper vernetiden fra offentliggjøringstidspunktet, altså en maksimal vernetid på 30 år. Det foreslås egne overgangsbestemmelser vedrørende vernetiden for eksisterende databaser.

Forslagets fjerde ledd er en videreføring av gjeldende § 43 andre ledd, og innebærer at katalogvernet kompletterer et eventuelt opphavsrettslig vern for arbeidet.

Ved forslagets femte ledd fastsettes ved henvisninger hvilke avgrensninger i eneretten som skal gjelde for arbeider vernet etter § 43. Henvisningene reflekterer prinsippet om at de samme avgrensninger skal gjelde for katalogvernet som for det opphavsrettslige vern, så langt det passer. Fordi omfanget av vernet utvides, foreslås flere av avgrensningsbestemmelsene i kapittel 2 gitt tilsvarende anvendelse for arbeider etter § 43. Enkelte av de nye henvisningene innebærer ingen realitetsendring, kun en presisering.

Følgende bestemmelser skal etter forslaget gjelde tilsvarende for arbeider etter § 43:

• § 2 andre og tredje ledd, som har sammenheng med at enerettens omfang etter § 43 nå blir den samme som for verk. § 2 andre og tredje ledd presiserer innholdet i uttrykkene «eksemplarfremstilling» og «tilgjengeliggjøring for allmennheten». Beføyelsene er for arbeider etter § 43 knyttet til hele eller vesentlige deler av arbeidet. Når det gjelder verk, vil vurderingen av om det er fremstilt et eksemplar, variere etter verkstype og måtte baseres på en konkret bedømming dersom bare deler av verket er utnyttet. Den samme konkrete vurdering må ligge til grunn for om det er fremstilt et eksemplar av vesentlige deler av et arbeid etter § 43. Henvisningen er ny.

• § 6, som omhandler fellesverk. Prinsippet som er nedfelt i denne bestemmelsen om at rettighetene erverves i fellesskap dersom den enkeltes innsats ikke kan skilles ut som eget verk, skal gjelde tilsvarende dersom et arbeid etter § 43 er frembragt i fellesskap. Henvisningen er ny.

• § 7 om presumsjon for hvem som er rettighetshaver. Henvisningen er ny.

• § 8 om hva som utgjør en offentliggjørelse og utgivelse. Henvisningen er ny.

• § 12 omhandler kopiering til privat bruk. Henvisningen til bestemmelsen i sin helhet er ny og har sammenheng med forslaget til særregler for privat bruks kopiering av databaser som innføres i andre ledd. Paragraf 12 vil være anvendelig så langt det passer, og gjelde for alle arbeider etter § 43. Begrensningen i § 12 andre ledd gjelder imidlertid kun databaser. Det er kun eksemplarfremstilling av hele eller vesentlige deler av innholdet i databasen som er undergitt begrensningen i § 12 andre ledd, fordi eneretten etter § 43 ikke omfatter forføyning over uvesentlige deler av innholdet i et arbeid etter bestemmelsen.

• § 13 omhandler vilkår for eksemplarfremstilling og opptak av verk for undervisningsvirksomhet. Etter gjeldende rett består en avtalelisens for ettergjøring av arbeider etter § 43. Den gjelder ikke for digital kopiering. Avtalelisensordningen vil etter forslaget fortsatt gjelde ved overgang fra et ettergjøringsvern til en enerett til eksemplarfremstilling.

• § 14 regulerer vilkår for eksemplarfremstilling av verk til intern bruk i virksomheter, gjennom en avtalelisensordning. Heller ikke denne gjelder for digital kopiering.

• § 15 omhandler adgang til opptak av verk i kringkastingssendinger for bruk innen visse institusjoner.

• § 16 gir hjemmel for regler om adgang for bibliotek, arkiv og museer til eksemplarfremstilling av verk for visse særskilte formål.

• § 17 har særlige bestemmelser om rett til eksemplarfremstilling og opptak til fordel for funksjonshemmede.

• § 18 gir rett til gjengivelse av verk i samleverk som skal brukes i undervisning. Henvisningen er ny.

• § 19 gir regler om adgang til videre spredning av verkseksemplar. Henvisningen er ny, og har sammenheng med at enerettens omfang for arbeider etter § 43 etter forslaget nå også innebærer en spredningsrett for frembringeren, herunder også en enerett til utleie som vil være i behold selvom retten til spredning ved salg er konsumert.

• § 20 gir regler om offentlig visning av verk som er utgitt eller av eksemplar av verk som er overdratt. Henvisningen er ny.

• § 21 omhandler rett til offentlig fremføring av utgitte verk ved undervisning, gudstjeneste og enkelte andre tilstelninger. Henvisningen er ny, og har sammenheng med utvidelsen av vernets omfang.

• § 22 gir regler om rett til å sitere fra andre verk.

• § 25 gir regler om adgang til gjengivelse av verk i forbindelse med reportasje om dagshending i kringkasting/film. Henvisningen er ny, og har sammenheng med utvidelsen av enerettens omfang for frembringeren etter § 43.

• §§ 27 og 28 omhandler dokumentinnsynsrett og rett til å bruke verk som bevismiddel, samt adgangen til videre gjengivelse av slike.

• §§ 30-34 gir særlige regler om bruk av verk i kringkasting, og henvisningene til disse bestemmelsene er nye. Avgrensningen av eneretten til arbeider etter § 43 bør ha samme omfang som for verk. § 30 gir rett til å anvende verk i kringkasting dersom det foreligger avtale med avtalelisensvirkning, og vil gjelde tilsvarende for § 43-arbeider. Paragraf 31 gir rett til såkalte efemære opptak av verk. Paragraf 32 gir rett til offentlig gjengivelse av kringkastede debattprogram uten samtykke av opphavsmann. Paragraf 33 gir rett til opptak av kringkastingsprogram for særlige formål. Paragraf 34 regulerer rett til videresending av kringkastingsprogram der det foreligger avtale med avtalelisensvirkning, og henvisningen innebærer at også arbeider etter § 43 er omfattet av slik videresendingslisens.

• §§ 35-38b gir felles bestemmelser om avtale- og tvangslisens.

• § 39h fjerde og femte ledd er forslag til en ufravikelig bestemmelse om adgang til brukskopiering av databaser, og henvisningen er derfor ny.

Forslaget til nytt sjette ledd gjennomfører direktivets forutsetning om at den enerett som gis fremstilleren av en database ikke skal kunne utvides ved individuelle avtaler med brukere, jf direktivet artikkel 8.1 og artikkel 15. Denne begrensningen i avtalefriheten gjelder kun der arbeidet har vært gjort tilgjengelig for allmennheten. Bestemmelsen er derfor ikke til hinder for at rettighetshaver treffer avtale med en bruker som begrenser sistnevntes adgang til å forføye også over uvesentlige deler av innholdet i en database som ikke er offentliggjort. Bestemmelsen vil gjelde for alle arbeider etter § 43, og gjelde avtalevilkår som utvider den grunnleggende enerett etter første ledd. Det vil for eksempel si at det i en brukeravtale ikke kan forutsettes at brukeren ikke skal kunne forføye over uvesentlige deler av arbeidet, eller settes vilkår om at arbeidet ikke skal kunne fremføres innenfor det private område. Bestemmelsen forhindrer imidlertid ikke at det inngås avtaler som begrenser brukerens rett i henhold til de avgrensningshjemler som det er henvist til i § 43 femte ledd. Slike vilkår kan imidlertid tenkes å være ugyldige av andre grunner, eksempelvis dersom et slikt vilkår går på tvers av den ufravikelige retten etter § 39 h fjerde ledd, jf femte ledd, om retten til å bruke en database i samsvar med formålet.

Til § 58

Bestemmelsen angir anvendelsesområdet for loven i forhold til arbeider etter kapittel 5, det vil si de nærstående rettigheter.

For arbeider etter § 43 ble bestemmelsen i 1995 endret slik at det ble et vilkår for vern etter norske regler at arbeidet var utgitt i Norge. Etter direktivet artikkel 11 nr 1 skal det særskilte sui-generis-vernet gis arbeider hvis frembringere er borgere eller bosatt i et EU-land, eller selskaper med en bestemt tilknytning til EU, jf art 11 nr. 2. Ved EØS-komiteens beslutning er artikkelen utvidet til å omfatte samtlige EØS-land med hensyn til tilknytning.

Det foreslås derfor at kriteriet for vern etter § 43 endres slik at de norske bestemmelser vil gjelde dersom frembringeren av arbeidet er borger eller bosatt i et EØS-land. Dersom det er en juridisk person som er frembringer etter § 43, skal vilkåret være at virksomheten har sitt sete i et EØS-land. En virksomhet har i alminnelighet sitt sete der hovedadministrasjonen har tilhold. Der hovedvirksomheten er atskilt fra hovedadministrasjonen, hvor f eks kun førstnevnte er innenfor EØS, må det være en etablert, økonomisk virksomhet i et EØS-land knyttet til det arbeid som søkes vernet, for at § 43 skal være anvendelig.

Ettersom vernet gis samtlige arbeider etter § 43, vil det ikke være adgang til å regulere i forskrift anvendelsen av bestemmelsen på arbeider med tilknytning til en fremmed stat. Hjemmelen i § 59 til å fastsette slike forskrifter forutsetter gjensidighet, det vil si at det land vi gir slikt vern har tilsvarende beskyttelsesnivå for arbeider med tilknytning til Norge. Hjemmelens begrensning i så måte gjør det nødvendig å fastsette kriteriene for vern direkte i loven.

Til ikrafttredelses- og overgangsreglene

Det foreslås at lovendringene settes i kraft straks.

I samsvar med hovedprinsippet for opphavsretten, som er nedfelt i lovens § 60, vil lovendringene også gjelde arbeider som er eldre enn tidspunktet for denne lovs ikrafttreden. Videre vil § 60 andre ledd, om adgangen til spredning og visning av allerede fremstilte eksemplar i henhold til hittil gjeldende regler samt særreglene om utleieretten, få anvendelse. Dette kan få betydning for f eks databaser som ikke er verk, der omfanget av eneretten etter lovendringene vil være videre enn hittil.

Direktivets artikkel 14 har særskilte overgangsbestemmelser. I nærværende forslag gis enkelte særskilte unntak fra hovedregelen om at lovendringene også vil gjelde allerede eksisterende arbeider. Forslagets punkt nr 2 fastsetter at lovendringene ikke skal berøre rettigheter som er ervervet eller avtaler som er inngått før endringslovens ikrafttreden. Denne overgangsbestemmelsen er identisk med tilsvarende overgangsbestemmelse gitt ved lovendringene i 1995 (Ot prp nr 15 for 1994-95) om bl a gjennomføring av EUs utleiedirektiv. Det samme gjelder forslaget til pkt 3 i overgangsbestemmelsene, som omhandler igangsatt produksjon av eksemplar av arbeider som i henhold til hittil gjeldende bestemmelser har vært lovlig, men som etter lovendringene nødvendiggjør klarering. Slik produksjon kan ferdigstilles og eksemplarene spres - med unntak for utleie - dersom det ved endringslovens ikrafttreden allerede var foretatt vesentlige forberedelser til slik produksjon. Det er satt en absolutt tidsgrense for slik aktivitet til 1 januar 2000.

Merk at det verken i åndsverkloven § 60 eller de særskilte overgangsbestemmelser i denne endringslov gis adgang til fri offentlig fremføring av arbeider som nå gis et utvidet vern.

Overgangsbestemmelsenes pkt 4 gjennomfører direktivet artikkel 14 nr 5, jf artikkel 16 nr 1, og gjelder kun for databaser, ikke arbeider for øvrig etter § 43. I henhold til denne bestemmelse skal databaser som er laget inntil 15 år før 1 januar 1998, gis vern i 15 år, regnet fra 1 januar 1998. Det vil si at vernetiden utløper 1 januar 2013.

Bestemmelsen innebærer at en database laget før 1 januar 1998, ikke vil få forlenget vern ut over år 2013 selv om den først offentliggjøres etter dette, jf de alternative utgangspunkter for beregning av vernetiden som forslagets § 43 gir. Bestemmelsen vil innebære en viss gjenoppliving av vern for databaser som etter gjeldende § 43 har falt i det fri eller som på grunn av hittil gjeldende tilknytningskriterier ikke har vært vernet her.