6 Alminnelige merknader

6.1 Allment

Det er opp til det enkelte medlemsland å velge form og middel for gjennomføringen av et direktiv, likevel slik at det er bindende i sin målsetting. Med denne rammen, legger departementet ved endringsforslagene opp til å bevare nåværende systematikk og terminologi i åndsverkloven.

Forslaget gjenspeiler en alt overveiende nordisk enighet med hensyn til hvilke endringer som er nødvendige og hvordan disse best bør gjennomføres. Det har vært et utstrakt samarbeid på nordisk departementalt nivå om gjennomføringen av direktivet.

Når det gjelder terminologi, har departementet vært noe i tvil med hensyn til om begrepet «database», som direktivet benytter, bør innføres i lovteksten eller ikke. Det er både et spørsmål om begrepet bør inn i lovteksten til de bestemmelser som gir vern, slik at det blir lettere for leseren å konstatere at slike arbeider er vernet, og om begrepet bør gis en definisjon i lovteksten.

Det er i utgangspunktet fullt mulig å flette inn såvel opphavsrettsvernet som sui-generis-vernet uten å endre lovtekstens terminologi. Er en database et verk, vil vernet være hjemlet i lovens § 1. Det er allerede etter gjeldende rett et vern for databaser uavhengig av verkshøyde etter lovens § 43, uten at database er nevnt spesifikt i oppramsingen. Imidlertid vil visse særskilte unntaksregler etter direktivet for den rettmessige bruker av en database, gjelde nettopp bare for databaser og ikke for andre arbeider etter loven. I unntaksbestemmelsene må det derfor uansett inn en betegnelse som kun dekker databaser. For de fleste er uttrykket «database» kjent. Fordi en database er definert i direktivet som en sammenstilling av opplysninger, ville det være mulig å benytte uttrykket «sammenstilling». Men dette er et uttrykk som departementet antar ikke uten videre leder tanken hen til det langt mer brukte uttrykket «database».

I høringsforslaget la departementet opp til at uttrykket database ble benyttet i lovteksten, men kun i forslaget til særskilte avgrensningsbestemmelser for slike arbeider. Flere høringsinstanser, deriblant Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Advokatforeningens lovutvalg, har i sine merknader gått inn for at uttrykket bør inn i lovens § 43, og enkelte instanser mener det også bør inn en definisjon av database i lovteksten.

Departementet er etter en fornyet vurdering kommet til at det vil være hensiktsmessig å innta uttrykket «database» i eksemplifiseringen av de arbeider som kan gis vern etter lovens § 43. Databaser står vel i dag sentralt blant de arbeider som § 43 har stor betydning for, og en spesifisering her vil kunne gi en bedre veiledning for leseren. Departementet mener imidlertid ikke det er noen grunn til å innta noen definisjon av database i lovteksten. En database kan være et verk, og derved være vernet etter lovens § 1. Fyller den ikke verkshøydekravet, kan vern gis etter § 43. Etter departementets syn gir § 43 tilstrekkelig veiledning med hensyn til hva som karakteriserer de arbeider som kan vernes etter bestemmelsen. Den verner sammenstillinger av opplysninger, og ved den foranstående eksemplifisering går det tilstrekkelig klart fram at det dreier seg om arbeider hvis innhold består av tilgjengelige enkeltelementer. Heller ikke de øvrige nordiske land har foreslått noen definisjon av database i lovteksten.

Enkelte høringsinstanser har knyttet visse merknader til omfanget av direktivets databasedefinisjon i artikkel 1 nr 2 i direktivet.

Norges Praktiserende Arkitekter påpeker at stadig mer av arkitektens arbeid foregår i digitalisert form, ved hjelp av dataprogrammer som dataassistert konstruksjon (DAK). Etter deres oppfatning er direktivets definisjon av en database så vid

«at arkitektens bruk av dataassistert konstruksjon kan sees som etablering av en database. Her samles alle informasjoner vedrørende et byggverk fra reguleringsplan, tomtens beskaffenhet via arbeidstegninger til «as built»- tegninger. Denne informasjonen er senere tilgjengelig i FDV-sammenheng (forvaltning, drift og vedlikehold), og utgjør et sentralt element i forvaltningen av byggverket gjennom hele dets levetid. Ved alle senere endringer kan man gå inn i databasen og foreta de operasjoner som er nødvendig, uten å måtte tegne på nytt igjen.»

Norske Fotografers opphavsrettsutvalg uttaler i sitt høringssvar bl a at

«EU-organenes definisjon kan f eks tolkes på en slik måte at et digitalisert fotografi vil kunne defineres som en database. Vi har dog gått ut fra at et digitalisert fotografi er et eksemplar av fotografiet i maskinlesbar form, som følgelig nyter lovhjemlet beskyttelse som fotografisk verk eller bilde.»

Departementet skal bemerke at definisjonen av database i direktivet er to-leddet. Det skal foreligge en sammenstilling av opplysninger. Videre skal disse opplysningene være sammenstilt på en systematisk måte og kunne konsulteres individuelt etter gitte kriterier. Dette utelukker for eksempel et opptak av et musikkverk fra definisjonen. Videre vil departementet peke på at selv om et arbeid i utgangspunktet skulle være dekket av definisjonen, må det for vern enten oppfylle verkshøydekravet eller fylle vilkårene for vern etter direktivets artikkel 7 om sui-generis-rett. Digitale verktøy for konstruksjon av bygningskunst er programvare. Når informasjon plottes inn for et konkret konstruksjonsarbeid, vil dette etter departementets syn kunne generere en database. Et databasevern omfatter sammenstillingen som sådan, ikke de enkelte elementer den inneholder. Det betyr at det ikke består noen enerett til ikke-vernede elementer i en vernet database. Dette kan ha betydning bl a for de situasjoner Norges Praktiserende Arkitekter tar opp, om adgangen til å gå inn og endre deler av innholdet i resultatet av arkitektens dataassisterte konstruksjon av et byggverk. Arkitektens eventuelle vern for sin bygningskunst etter åndsverkloven § 1 er imidlertid uavhengig av om han samtidig har etablert en database, og uavhengig av om for eksempel tegningene foreligger digitalt eller ikke. Så lenge verkshøydekravet er oppfylt, har det ikke betydning hva slags verktøy opphavsmannen har benyttet til å skape verket. Verk som fremstilles for eksempel ved hjelp av programvare, må oppfylle de vanlige krav for opphavsrettslig vern. Omfanget av råderetten for slik bygningskunst vil som for verk for øvrig fremgå av lovens § 2, og omfatter eksemplarfremstilling også i endret skikkelse.

Når det gjelder fotografier, antar departementet at disse ikke naturlig kan karakteriseres som en systematisert samling av opplysninger, men vil dessuten under enhver omstendighet gis bedre vern som fotografisk verk eller bilde (§ 1 eller § 43 a).

Et eventuelt vern er knyttet til utvelgelsen eller arrangeringen av innholdet i en database som sammenstilling. Som det fremgår av direktivets fortale (pkt 21) er det ikke noe krav til hvordan innholdet er lagret rent fysisk. En database vil gjerne koble sammen ulik informasjon til ulikt behov. Enkeltelementene kan fysisk lagres en gang på lagringsmediet for ikke å ta for stor plass, og så blir det utviklet en indeks (register) for hvordan den lagrede informasjonen konkret kan krysskobles. Programvare for å gi nødvendige maskininstruksjoner i henhold til en utarbeidet indeks er ikke database-beskyttet, jf direktivet artikkel 1 nr 3. Imidlertid fremgår det av fortalen (pkt 20) at slike konkrete anvisninger som en indeks er, også kan vernes etter databasedirektivet, på samme vilkår for øvrig.

Miljøverndepartementet mener i sitt høringssvar at det ikke tilstrekkelig klart kommer fram hvor skillet går mellom en ikke-vernet metode og en sammenstilling av data som kan være en vesentlig del av en metode.

Departementet skal bemerke at en database kjennetegnes ved at de systematisk arrangerte elementene ved søking kan gjenfinnes individuelt. Formålet med bruken er nettopp å gjøre seg kjent med deler av innholdet. En metode er på samme måte som ideer, i seg selv uten opphavsrettslig vern. Grensedragningen mellom et verks prinsipp, som er fritt, og prinsippets konkrete utforming, som kan være vernet, er ikke alltid lett å trekke. Departementet vil i den forbindelse vise til at det i sin tid, bl a i forbindelse med EUs edb-direktiv ( 91/250/EEC), artikkel 1 (2), ble gjort en presisering vedrørende prinsipper når det gjelder grenseflater i programvare.

Miljøverndepartementet etterlyser også klarhet i om såkalte hypertekstlenker som sammenstiller opplysninger omfattes av direktivet. Hypertekstlenker vil, slik departementet ser det, gi referanse til opplysninger som befinner seg et annet sted. En samling av slike lenker kan derfor tenkes å utgjøre en referansedatabase, men vil ikke utgjøre en sammenstilling av de opplysninger lenkene henviser til.

6.2 Endringer i det opphavsrettslige vernet

Som det fremgår av det foregående kapittel, nødvendiggjør ikke direktivets regulering av det opphavsrettslige vern mange endringer. Det er verdt å merke seg at direktivet statuerer som eneste kriterium for opphavsrettslig vern at databasen er resultatet av opphavsmannens egen, intellektuelle frembringelse. Dette er tilsvarende kriterium som benyttes i EUs direktiv om vern av datamaskinprogram (91/250/EEC), gjennomført i norsk rett ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994.

Det sakkyndige råd for åndsverker har i sitt høringssvar pekt på følgende:

«... for verkshøydekravet etter åndsverklovens § 2 er [det] uten betydning om det som er laget er et resultat av skapende, individuell innsats, hvis ikke denne innsats har gitt sitt avpreg på det som er laget. Etter rådets oppfatning er dette kriterium forenlig med direktivets artikkel 2 nr. 1., som i den engelske tekst bruker uttrykket «constitute the author's own intellectual creation» - som bokstavelig oversatt betyr «utgjør opphavsmannens egen intellektuelle skapelse» - , hvilket er noe annet og mer enn det blotte «result of the author»s own creative intellectual effort.»

Departementet slutter seg til disse bemerkninger.

Etter gjeldende rett er det adgang til å fremstille eksemplar av et offentliggjort verk til privat bruk, jf åndsverkloven § 12. Det er gjort unntak for maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogram. For andre verkstyper er det imidlertid ikke gjort unntak for digital kopiering. I henhold til direktivet artikkel 6 nr 2 a), er medlemsstatene gitt adgang til å gjøre unntak fra eneretten til en database som er åndsverk, bl a for privat bruk. Direktivet setter som betingelse at det dreier seg om kopiering av en ikke-elektronisk database. I samsvar med de konklusjoner som er trukket under de nordiske drøftelser omkring rekkevidden av denne unntaksadgangen, er departementet av den oppfatning at det vil være adgang til å ta papirkopi av en database til privat bruk, hva enten papirkopien gjøres direkte fra papir eller ved en utskrift fra en elektronisk database. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet en endring i § 12 om at det ikke lenger vil være tillatt til privat bruk å foreta en eksemplarfremstilling i maskinlesbar form av en database som man har tilgang til i maskinlesbar form.

Flere høringsinstanser har uttrykt sin prinsipielle motstand mot begrensninger i adgangen til å foreta eksemplarfremstilling innenfor privatsfæren, samtidig som det erkjennes at direktivet innebærer en forpliktelse til en slik begrensning. I så måte har de samme instanser uttrykt tilfredshet med at departementet i sitt forslag ikke går lenger i regulering av privatsfæren enn hva direktivet direkte foranlediger, ved at forslaget gir fortsatt adgang til å ta papirkopier fra databaser, uavhengig av hvilket format databasen foreligger i. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Bergen samt Advokatforeningens lovutvalg gir likevel alle uttrykk for at departementets forslag om å nytte uttrykket «maskinlesbar form» ikke synes egnet. Det pekes på at dagens teknologi med hensyn til utstyr for innskanning av papirbasert materiale gjør at ethvert papirbasert dokument i dag er maskinlesbart. Høringsinstansene foreslår i stedet benyttet uttrykket «digital form». Advokatforeningens lovutvalg har uttalt følgende:

«Det mest presise ville være om man kunne finne et uttrykk som dekker det forhold at det dreier seg om elektronisk og digital representasjonsform. Digital representasjon på papir er imidlertid lite praktisk, og i høringsnotatet har Departementet selv benyttet kortformen «digital». Digital representasjon vil sannsynligvis for de fleste - kanskje alle - formål være elektronisk, ikke papirbasert. Vi vil derfor foreslå at «maskinlesbart» i § 12 erstattes med «digital». I tillegg bør det tydeliggjøres i § 12 at forbudet gjelder digitale eksemplar som tas av databaser i digital form.»

Dette foreslås av Advokatforeningen gjort ved å regulere adgangen i et eget punkt c i bestemmelsen.

Departementet er enig i at det vil kunne fremstå som mer dekkende å benytte uttrykket «digital» om den formen kopieringen skjer til og fra. Uttrykket «maskinlesbart» er imidlertid gjennom flere år innarbeidet i loven, bl a gjennom begrensningen i adgangen til å kopiere datamaskinprogrammer til privat bruk. Uttrykket «maskinlesbart» har i denne forbindelse vært forstått som et format til forskjell fra det papirbaserte. Det vises bl a til drøftingen av lovendringen i § 12 i forbindelse med gjennomføringen av EUs edb-direktiv i 1992 (Ot prp 84 (1991-92), side 18 flg), hvor det gjøres et skille mellom det papirbaserte eksemplar og det maskinlesbare. I den nevnte proposisjonen ble det bl a lagt til grunn at det for edb-programmer i papirformat vil være den optiske lesningen ved en skanner som resulterer i et maskinlesbart eksemplar etter loven.

Departementet finner det i denne forbindelse mest hensiktsmessig å bibeholde dette uttrykket i loven. Når det gjelder databaser, er hensikten med forslaget å forby digital kopiering av en database i digitalt format, det vil si der både kopien og kopieringsgrunnlaget er digitalt. Dette i motsetning til hva som gjelder for datamaskinprogrammer, der det etter § 12 er et forbud mot fremstilling av digitale kopier, uavhengig av kopieringsgrunnlaget.

En lagring på egen datamaskin av en database man har tilgang til i maskinlesbar form vil således ikke være tillatt etter bestemmelsen.

Departementet viser i den forbindelse til drøftingen av hva som utgjør en «eksemplarfremstilling» i kapittel 4 om gjeldende rett. En rekke ulike typer verk er i dag tilgjengelig i digital form. Hva som i så henseende utgjør en database, og derfor vil være underlagt særskilte begrensninger med hensyn til adgangen til privat bruks kopiering, avhenger av om innholdet i sammenstillingen kan konsulteres individuelt, jf definisjonen av database i direktivet artikkel 1.

Etter direktivet artikkel 6 nr 1 er medlemsstatene forpliktet til å innføre unntak fra eneretten for de handlinger som en rettmessig bruker av en database må foreta for å få tilgang til databasen og gjøre normal, og tillatt bruk av dens innhold. Departementet foreslår innført en bestemmelse med slikt innhold i lovens § 39h. Adgangen vil kun gjelde den eksemplarfremstilling som måtte være teknisk nødvendig for brukerens tilgang til basen. Norwaco har i denne forbindelse i sitt høringssvar gitt uttrykk for at en slik bestemmelse om adgang til brukskopiering ikke må tolkes på en slik måte at den foregriper internasjonalt regelverk om enerett til midlertidige eksemplar i elektronisk form, bl a med henvisning til EUs foreslåtte direktiv om opphavsrett i informasjonssamfunnet.

Departementet bemerker at det i dag ikke foreligger noen internasjonal enighet vedrørende omfanget av den opphavsrettslige enerett med hensyn til de fikseringer som skjer som et sideordnet ledd i en elektronisk kommunikasjonsprosess. Det er grunn til å fastholde den oppfatning av gjeldende rett som departementet har gjengitt i kapittel 4, også i de ulike internasjonale fora der spørsmålet diskuteres.

Gjeldende § 39h første ledd omhandler adgang til å foreta i utgangspunktet enerettsbelagte handlinger over et datamaskinprogram dersom dette er nødvendig for å bruke programmet i samsvar med dets formål. Retten etter første ledd tilkommer etter ordlyden den som er «rettmessig erverver» av et datamaskinprogram. Dette antas å omfatte den som enten ved overdragelse har blitt eier av programmet, eller den som ved avtale med rettighetshaver har ervervet bruksrett til programmet. Denne bestemmelsen ble innført ved gjennomføringen av edb-direktivet artikkel 5 i 1992 (i kraft 1.1. 1994). I edb-direktivet er brukskopieringsadgang gitt den rettmessige erverver («lawful acquirer») av et datamaskinprogram, mens adgang til sikkerhetskopiering og observasjonsadgang i forbindelse med kjøring av programmet (jf § 39h andre og tredje ledd) er gitt den som har en rett til å bruke dataprogrammet («having a right to use»).

Departementet mener at det så langt direktivet tillater, bør gis ensartede regler for adgangen til brukskopiering av såvel datamaskinprogrammer som databaser, slik dette nå blir regulert i § 39h. Slik edb-direktivet i ettertid har vært fortolket, antas «lawful acquirer» i artikkel 5 nr 1 («rettmessig erverver») også å omfatte den som har en mer begrenset bruksrett og lovlig tilgang på et eksemplar. Departementet mener det derfor er rom for å anvende betegnelsen «den som har rett til å bruke» tilsvarende for brukskopieringsadgangen i § 39h første ledd som for den foreslåtte adgangen vedrørende databaser. Det foreslås derfor en endring i § 39h første ledd slik at brukskopieringsadgangen for datamaskinprogrammer gis den som har rett til å bruke eksemplaret. Det antas ikke at dette vil innebære noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, idet gjeldende bestemmelse må tolkes i lys av edb-direktivet.

Databaser i digital form kan også inneholde datamaskinprogrammer, såvel programvare som skal til for etableringen av basen, som søkeverktøy for å finne fram i den. I slike tilfelle er det snakk om inkorporering av et datamaskinprogram i et annet produkt - i dette tilfelle ved at datamaskinprogrammet utgjør en del av databasen som et hovedprodukt. I slike tilfelle vil ikke de særlige regler for datamaskinprogrammer gjelde. For datamaskinprogrammer gjelder den særregel etter § 19 at utlånsretten ikke konsumeres ved salg av eksemplar av programmet. Det vil si at et datamaskinprogram eksempelvis ikke uten rettighetshavers samtykke kan utlånes fra bibliotek. Er programvaren inkorporert i f eks en database gjort tilgjengelig på CD-rom, vil en imidlertid falle tilbake på de ordinære konsumpsjonsregler i § 19, og utlån fra bibliotek kan skje av eksemplar som er solgt med rettighetshavers samtykke. Brukskopieringsadgangen av databaser som forslagets § 39h fjerde ledd hjemler, vil derfor kunne omfatte bl a en biblioteksbruker. Fordi brukerens rett etter § 39h må utledes av lov eller avtale, vil derfor den som har «rett til å bruke» etter bestemmelsens fjerde ledd ikke nødvendigvis være identisk med den brukergruppen som er angitt i første ledd om datamaskinprogram, selv om betegnelsen er den samme.

I samsvar med direktivet artikkel 15, skal den retten som brukeren av en database har etter artikkel 6 nr 1, ikke kunne fravikes ved avtale. Dette gjennomføres ved en tilføyelse i § 39h siste ledd.

Som det fremgår av kapittel 5, om direktivet artikkel 6, er departementet av den oppfatning at det ikke er nødvendig å foreta endringer i avtalelisensbestemmelsene som følge av artikkel 6 nr 2 b). Imidlertid vil artikkelen nødvendiggjøre endringer i lovens § 21, ettersom denne gir adgang til fri offentlig fremføring av utgitte verk ved undervisning. Etter artikkel 6 nr 2 b) kan det gjøres unntak i nasjonal lovgivning fra eneretten dersom bruken av databasen skjer til undervisnings- eller forskningsformål som ikke er kommersielle. Ettersom fremføring etter § 21 ikke krever noen form for klarering med rettighetshaver, må omfanget tilpasses den ramme for unntak som direktivet setter i artikkel 6, herunder også artikkel 6 nr 3, som henviser til Bernkonvensjonens rammer for unntak. Dette foreslås ved en tilføyelse i § 21 som begrenser fremføringsadgangen av utgitte databaser ved undervisning.

Nasjonalbiblioteket tar i sitt høringssvar utgangspunkt i at departementet i høringsforslaget ikke gjennomfører unntaksadgangen etter artikkel 6 fullt ut. Det uttales bl a at art 6 nr 2 b) hjemler adgang til å fremføre offentlig opphavsrettslige databaser på forskningsbibliotek til vitenskapelig forskning, og at tilsvarende unntak bør innføres i åndsverkloven. Departementet skal bemerke at adgangen til å gjøre unntak fra opphavsmannens enerett til offentlig fremføring etter Bernkonvensjonen er begrenset. I den grad en fremføring er hjemlet, kan dette også tenkes å omfatte forskning - for eksempel sitatretten. Men Bernkonvensjonen hjemler ikke generelt unntak fra fremføringsretten for forskningsformål. I den grad forskningen fremstår som en del av den angjeldende undervisningsvirksomhet, vil imidlertid en fremføringsadgang kunne være hjemlet.

I utstrakt grad vil en fremføring av verk ved undervisning kunne foregå fritt fordi den anses å finne sted innenfor det private område. Er undervisningssituasjonen offentlig, vil på den annen side en fremføring av verket bare kunne gjøres fritt hvis det er utgitt. Foreligger først en undervisningssituasjon som f eks er åpen for alle, eller av andre grunner må bli å vurdere som utenfor det private område, vil adgangen til å fremføre utgitte databaser uten å be om samtykke, måtte begrenses i samsvar med direktivet. En slik begrensning vil gjelde selve databasen, og ikke de verk den eventuelt måtte inneholde. Adgangen til eventuelt å fremføre offentlig innholdet i en database, vil derfor ikke følge særregelen for databaser. I høringsforslaget foreslo departementet at direktivet art 6 nr 2 b) ble gjennomført ved å begrense adgangen til offentlig fremføring av databaser til undervisningsvirksomhet som ikke foregår i ervervsøyemed. Uttrykket «ervervsøyemed» var i denne forbindelse ment å forstås på samme måte som uttrykket for øvrig er brukt blant annet i § 21, det vil si til å omfatte også virksomhet som ikke drives med direkte sikte på økonomisk fortjeneste. Etter gjeldende rett kan ervervsøyemed også anses å omfatte et foretagende som drives etter et selvkostprinsipp. På dette punkt har universitetene og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet samt Riksbibliotektjenesten, hatt innvendinger mot gjennomføringen. Det pekes på at direktivet i artikkel 6 nr 2 bokstav b) nytter uttrykket «ikke-kommersielt formål». Etter disse instansenes syn vil høringsforslaget på dette punkt innebære en større begrensning i fremføringsadgangen ved undervisning enn det som er nødvendig etter direktivet. Universitetet i Oslo uttaler bl a følgende:

«Det man må ha ment å unnta for fremføringsretten etter direktivet er følgelig næringsvirksomhet i den tradisjonelle mening av uttrykket, dvs. en virksomhet som tar sikte på økonomisk vinning. Det kan ikke ha vært meningen å skjære ut enhver undervisning som skjer mot betaling, uten hensyn til betalingens størrelse eller formål. Dette er imidlertid konsekvensen av departementets lovforslag. Begrepet «ervervsøyemed»i åndsverklovens § 21 er vidtgående, og innebærer - som det fremgår av ordlyden - at bare gratisarrangementer faller utenfor det som anses som ervervsøyemed. De offentlige universitetene og høyskolene i Norge driver ikke næringsvirksomhet i tradisjonell forstand, og slik bestemmelsen er foreslått utformet, vil fremføringsretten bli avhengig av hvordan universitetene og høyskolene velger å finansiere undervisningsvirksomheten, helt uavhengig av om undervisningsvirksomheten har et ideelt eller kommersielt formål. Allerede i dag skjer en del av undervisningen mot deltakerbetaling, for eksempel kompetansegivende etterutdanningskurs. ....Så lenge formålet med betalingen f.eks. er kostnadsdekning (selvkost), og formålet ikke er å drive næringsvirksomhet med overskudd som formål, burde et etter direktivet ikke være noe i veien for å tillate offentlig fremføring ved slik undervisning.»

Departementet har vært i tvil om dette spørsmål, blant annet av hensyn til ønsket om enhetlig språkbruk i loven. Samtidig som departementet er enig i at uttrykket «ervervsøyemed» kan dekke flere former for virksomhet enn den kommersielle virksomhet direktivet betegner, legges det vekt på at direktiver gjennomføres så langt som mulig ved bruk av innarbeidet opphavsrettslig terminologi. Det vil kunne hevdes at det ikke er grunn til at rettighetshaver til vernede databaser skal være avskåret fra et eventuelt vederlag hvor den virksomheten som tar databasen i bruk tar betaling for å dekke inn andre kostnader ved å videreformidle basen, slik situasjonen vil være dersom en nytter uttrykket «ervervsøyemed». På den annen side er det ingen grunn til at ikke-vernede databaser skal undergis de samme innskrenkninger som verk og arbeider for øvrig. Når det her gis en særregel for fremføring av databaser, er derfor departementet etter en helhetsvurdering kommet til at denne særregelen ikke bør gå lenger enn direktivet forplikter oss til.

Det er likevel departementets oppfatning at uttrykket «kommersielt formål» ikke vil passe godt i loven. Uttrykket «ervervsmessig» er benyttet i lovens § 24 om gjengivelse av kunstverk plassert på offentlig sted. Uttrykket er valgt etter mønster fra den danske opphavsrettsloven av 1961, og ble tatt inn i åndsverkloven av stortingskomiteen under behandlingen av forslaget til ny åndsverklov i 1961. I den sammenheng den ble foreslått benyttet i § 24, har komiteen, som bemerket i Innst O XI (1960-61), side 24, hatt den kommersielle utnyttelse i tankene. Samme forståelse ligger til grunn i opphavsrettsutvalgets innstilling om billedkunst i NOU 1987:28 (side 31). Slik innholdet i uttrykket «ervervsøyemed» har festnet seg gjennom praksis, vil dette etter departementets syn dekke mer enn den kommersielle utnyttelse, slik dette etter normal språkbruk må forstås. En virksomhets kommersielle formål antas å forutsette en målsetning om økonomisk overskudd.

Departementet mener at «ervervsmessig» etter dette må tilsvare en kommersiell utnyttelse, og vil foreslå at adgangen etter § 21 avgrenses mot fremføring av databaser ved ervervsmessig undervisning. Det skal bemerkes at det også kan være snakk om ervervsmessig undervisning selv om det kommersielle formålet ikke er hovedformålet verken ved virksomheten eller den konkrete undervisningssituasjon. På den annen side må det være en viss sammenheng mellom den undervisningen som tilbys og det kommersielle formål virksomheten har. Dette betyr for eksempel at det etter departementets syn ikke nødvendigvis vil omfattes av uttrykket dersom en arbeidsgiver holder et internt kurs for sine ansatte. Samtidig vil ideelle formål godt kunne kombineres med kommersielle, og i så fall vil en slik undervisningsvirksomhet ha et siktemål om netto fortjeneste som innebærer at det vil utgjøre en ervervsmessig undervisning. I grensetilfelle må også dette spørsmål avgjøres konkret.

Statens bibliotektilsyn har i sitt høringssvar tatt opp spørsmålet om § 21 vil hjemle adgang for bibliotekene til å fremføre databaser på biblioteket for å bl a lære opp publikum i databasesøk og informasjonsinnhenting, idet de mener dette vil være helt nødvendig for at folkebibliotekene skal bidra til at publikum lærer å utnytte den nye informasjonsteknologien. Bibliotektilsynet har vist til Statssekretærutvalgets IT-rapport, hvor det bl a sies at

«Gjennom sin forankring i lokalmiljøet og sin særskilte kompetanse i informasjonsbehandling, brukerveiledning og formidling kan bibliotekene utnyttes i arbeidet for å motvirke skillelinjer mellom dem som behersker og har lett tilgang til den nye teknologien, og resten av befolkningen. Det er nødvendig å se den kunnskapen som finnes digitalt i nær sammenheng med den kunnskapen som finnes i bøker, tidsskrifter og andre kilder. Etter hvert som flere og flere tar i bruk ny teknologi til aktivt informasjonssøk, er det viktig at bibliotekene følger med og videreutvikler sine tilbud (s. 22).»

Rent generelt vil departementet bemerke at § 21 reflekterer innskrenkninger i opphavsmannens fremføringsrett som er hjemlet i Bernkonvensjonen. Lovendringen som foreslås i denne proposisjonen, tar ikke sikte på å utvide unntakshjemmelen i forhold til gjeldende rett, men er foranlediget av at direktivet på dette punkt begrenser unntaksadgangen. Etter gjeldende rett gir § 21 ikke hjemmel for offentlig fremføring på biblioteker med mindre dette skjer i undervisningssammenheng. Kravet om at fremføringen skal skje ved undervisning, innebærer for det første at fremføringssituasjonen er et ledd i en konkret, organisert kunnskapsformidling ment for en bestemt gruppe mottakere. Det innebærer dessuten at det er den som forestår selve undervisningen som også har ansvaret for fremføringen. Det er ikke utelukket at biblioteket som institusjon kan tenkes å utøve virksomhet innenfor en slik ramme. En situasjon hvor bibliotekene tilbyr søk ved installering av terminaler med f eks nettilgang i biblioteket, og hvor den enkelte bruker kan få veiledning underveis av bibliotekets ansatte, vil imidlertid åpenbart falle utenfor den fremføringsramme som uttrykket «fremføring ved undervisning» er ment å dekke. En offentlig fremføring utenfor rammene av § 21 vil være underlagt opphavsmannens enerett, hva enten det gjelder den vernede databasen eller det vernede innhold i den. En klarering vil derfor være nødvendig for å kunne gi et slikt tilbud, såfremt fremføringen er offentlig og verket som sådan fremføres.

6.3 Gjennomføring av sui-generis-vernet

6.3.1 Vernets gjenstand og omfang

Departementet foreslår å gjennomføre direktivets særskilte vern i kapittel 3 ved visse endringer i lovens § 43, som etter gjeldende rett også gir vern for databaser. Endringene gjelder både vilkårene for vern, varigheten av vernet og hvilke innskrenkninger som skal gjelde for vernet.

Når det gjelder vilkårene for vern, opererer direktivet med et krav om at databasen skal være et resultat av en vesentlig investering. Denne investeringen skal være knyttet opp til innhentingen, kontrolleringen eller presentasjonen av innholdet i databasen, og investeringen skal ha vært vesentlig enten kvantitativt vurdert (dvs i forhold til en eller annen mengde), og/eller kvalitativt, jf direktivet artikkel 7 nr 1. Paragraf 43 gir i dag vern for databaser og lignende arbeider hvis de sammenstiller et større antall opplysninger, og direktivets kriterium for vern må inn i loven. Departementet antar at de fleste databaser som er resultat av en vesentlig investering også vil inneholde et større antall opplysninger. Det kan imidlertid godt tenkes en database som har krevd vesentlige investeringer uten at den derved oppfyller någjeldende antallskrav. Departementet kan ikke se grunn til å oppheve det vern som i dag gis databaser som er store i omfang, men som ikke nødvendigvis vil oppfylle direktivets krav til investeringsgrad, og foreslår derfor at kravet om vesentlig investering innføres som et alternativt kriterium til det gjeldende antallskrav. Universitetet i Oslo har i sitt høringssvar, med tilslutning fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, gått inn for at det sies uttrykkelig i lovteksten hva den vesentlige investeringen skal være knyttet til. Departementet har overveid dette, men funnet ikke å ville foreslå det. Av lovteksten vil det fremgå at databasen som sådan skal være resultatet av en vesentlig investering. Dette gjør det etter departementets syn tilstrekkelig klart at investeringen må være knyttet til det arbeid som skal til for å etablere databasen - det vil si innhenting og behandling av det materiale som sammenstilles.

Forslaget innebærer etter dette at hvis databasen ikke inneholder et større antall opplysninger, må det ha krevd en vesentlig investering å etablere den. Investeringen må ligge hos den som anses som databasens frembringer. Frembringeren kan være en fysisk eller juridisk person, så lenge denne er initiativtakeren til, og bærer investeringsrisikoen for arbeidet. Også etter gjeldende § 43 kan en juridisk person være originær rettighetshaver til katalog-arbeider. I ansettelsesforhold vil bestemmelsen innebære at det sjelden vil være arbeidstakeren som er rettighetshaver etter § 43. Fordi vern etter § 43 kompletterer et eventuelt opphavsrettslig vern, vil den situasjon kunne oppstå at arbeidstakeren/arbeidstakerne har opphavsrett til en database (som fyller verkshøydekravet), og som arbeidsgiveren samtidig har katalogvern til. I en slik situasjon vil det være alminnelige avtalerettslige prinsipper som avgjør om arbeidstakerens eventuelle opphavsrett er gått over til arbeidsgiver i kraft av arbeidsavtalen slik at rettighetene er samlet på en hånd. Er det snakk om en database utarbeidet av en arbeidstaker som ledd i hans ordinære plikter etter arbeidsavtalen, vil det normalt være uproblematisk å konstatere at såvel opphavsretten som katalogretten ligger hos arbeidsgiveren - opphavsretten som overdratt rettighet og katalogretten originært. Det vises for øvrig til drøftelsene i kapittel 3 i proposisjonen vedrørende spørsmålet om en formodningsregel for databaser skapt i arbeidsforhold.

Gjeldende rett gir kun vern mot «ettergjøring». Hva som nærmere ligger i dette er drøftet i kapittel 4 ovenfor. Direktivet omtaler vernet som rett til å forhindre uttrekk og/eller gjenbruk av vesentlige deler av databasens innhold, som omfatter mer enn gjeldende ettergjøringsvern. I den engelske direktivteksten benyttes uttrykkene «extraction» og «re-utilization» om de handlinger som databasefrembringeren skal kunne forby. I kapitlet om gjennomgang av direktivets bestemmelser er innholdet i disse handlinger nærmere referert.

Departementet foreslo i høringsnotatet at denne retten til å autorisere uttrekk og gjenbruk av hele eller vesentlige deler av databasens innhold, gjennomføres ved å utvide vernet etter § 43 til en enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Dette er i samsvar med hva som er foreslått i de øvrige nordiske land.

Flere høringsinstanser har hatt innvendinger mot gjennomføringen på dette punkt. Enkelte instanser har foreslått at dersom en enerett innføres, må det presiseres at denne i henhold til direktivet ikke dekker uvesentlige deler av en databases innhold. I høringsforslaget fra departementet var dette presisert i motivene, men ikke i selve lovteksten. Departementet har vurdert dette spørsmål på ny, og kommet til at en vil foreslå denne forutsetningen inntatt eksplisitt i lovteksten. På denne måte kommer det klarere frem at vernet etter § 43 kun gjelder overfor beføyelser over hele eller vesentlige deler av innholdet. Artikkel 8 nr 1 i direktivet gjentar denne forutsetningen, som egentlig også fremgår av artikkel 7 nr 2, hvoretter såvel uttrekk som gjenbruk defineres som det å forføye over hele eller vesentlige deler av innholdet. Departementet er enig i at en presisering i lovteksten på dette punkt kan klargjøre at bestemmelsen ikke tar sikte på å skape et innholdsvern, og vil derfor foreslå inntatt i bestemmelsen et vilkår om at det dreier seg om hele eller vesentlige deler av innholdet i et arbeid vernet etter § 43.

Det sakkyndige råd for åndsverker har påpekt at direktivet ikke gir noen egentlig enerett, men gir en rett til å forby visse handlinger. Videre er det såvel fra rådets side som fra bl a Universitetet i Oslo og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fremholdt at det någjeldende ettergjøringsvern i tilstrekkelig grad vil dekke den rett som direktivet gir databasefrembringeren. Det pekes dessuten på at eksemplarfremstillingsretten etter åndsverkloven § 2 også inkluderer et plagiatvern, det vil si et vern mot etterligninger, mens direktivets rett til å forby uttrekk ikke går så langt. Til dette vil departementet bemerke at det ikke har vært tilsiktet slikt plagiatvern som eneretten etter lovens § 2 første ledd omfatter. Dette fremgår ved at forslaget til endringer i § 43 ikke inneholder en henvisning til § 2 første ledd. Under enhver omstendighet er departementet av den oppfatning, noe som også bemerkes av flertallet i advokatforeningens lovutvalg i deres høringssvar, at det vil være liten beskyttelsessfære for etterligninger av arbeider etter § 43 som ikke har opphavsrettslig verkshøyde. Plagiatvernet omfatter den ulovlige utnyttelse av vernede elementer i det originale arbeid. Når et arbeid er vernet, ikke på grunn av måten innholdet er sammenstilt på, men på grunn av innholdets omfang eller kostnadene ved sammenstillingen, må en eventuell beskyttelsessfære mot etterligninger antas å være svært begrenset.

Når det for øvrig gjelder Det sakkyndige råds bemerkninger til innføring av en enerett til eksemplarfremstilling, har departementet kommet til at en vil opprettholde høringsforslaget på dette punkt. De nordiske lands lovgivning er i all hovedsak svært ensartet såvel i innhold som i terminologi, og departementet legger vekt på å bevare denne nordiske rettsenheten dersom ikke tungtveiende grunner tilsier en avvikende regulering. Såvel Sverige som Finland har vedtatt lovendringer i katalogregelen hvor eksemplarfremstillingsbegrepet er benyttet, og det danske forslag er likedan i så måte. Med det innhold en tar sikte på at eksemplarfremstillingsretten her skal ha, bl a ved en presisering i lovteksten av at uvesentlige deler av innholdet under enhver omstendighet ikke er undergitt enerett, kan departementet ikke se betenkeligheter ved å opprettholde forslaget om en enerett.

Når det gjelder vesentlighetskravet, skal vurderingen være kvalitativ eller kvantitativ. Det vil si at det ikke er avgjørende for vern at det forføyes over en mengdemessig vesentlig del av innholdet. Departementet er enig i enkelte av høringsinstansenes bemerkninger om at det kan være en vanskelig oppgave i konkrete situasjoner å vite om man kopierer en kvalitativt vesentlig del av innholdet i en database man har tilgang på. Departementet vil i den forbindelse peke på direktivet artikkel 8 nr 2, som begrenser forføyningen over en offentliggjort database til handlinger som ikke er i strid med en normal utnytting av databasen eller urimelig fortrenger databasefrembringerens legitime interesser. Dette gir generelle retningslinjer for bedømmingen av om en aktuell utnyttelse faller innenfor en enerett eller ikke.

Eneretten til gjenbruk ble i høringsforslaget foreslått gjennomført ved innføring av en enerett i § 43 til å gjøre arbeidet tilgjengelig for allmennheten. Slik «gjenbruk» er definert i direktivet, dekkes de alt vesentligste av de handlinger som i henhold til gjeldende lovs § 2 omfattes av en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det sakkyndige råd for åndsverker har i høringssvaret pekt på at tilgjengeliggjøring for allmennheten etter § 2 er mer vidtrekkende enn den «gjenbruks»-rett direktivet definerer.

Uttrykket gjenbruk er fremmed i nordisk opphavsrettslig terminologi. Ved de nordiske departementale drøftelser om direktivet og gjennomføringen av dette, har samtlige land lagt vekt på å bevare gjeldende terminologi så langt som mulig. Den vedtatte lovtekst i Sverige og Finland nytter betegnelsen «tilgjengeliggjøring for allmennheten», likeledes det danske forslaget. Departementet har overveid spørsmålet på nytt, men kommet til at en vil fastholde høringsforslaget på dette punkt. Selv om det derved gis et vern av noe større omfang enn det direktivet krever, vil vernet under enhver omstendighet undergis de innskrenkninger og unntak som gjelder og som opprettholder den nødvendige interesseavveining. I tillegg kommer at enhver form for forføyning over uvesentlige deler av innholdet i en database er fri. Når nå direktivet krever at vernet for databaser etter § 43 under enhver omstendighet skal utvides, vil det slik departementet ser det være en fordel at innholdet i katalogretten er parallell med den opphavsrettslige enerett. På denne måten vil man rent praktisk kunne redusere behovet for å ta stilling til om den aktuelle databasen er et verk eller ikke når det for eksempel finner sted en uautorisert forføyning over hele innholdet i databasen.

Forslaget innebærer etter dette at det i motsetning til etter gjeldende rett gis en enerett i § 43 til å spre eksemplar av databasen til allmennheten - enten det er ved salg, utleie eller utlån - eller å gjøre denne tilgjengelig på annen måte, for eksempel ved on-line formidling. Som for eksemplarfremstillingsretten, gjelder også denne enerettsbeføyelsen kun for hele eller vesentlige deler av databasens innhold.

Som for databaser som er åndsverk, vil spredningsretten konsumeres ved første salg eller annen overdragelse av offentliggjort eksemplar, med unntak for utleie-retten, jf direktivet artikkel 7 nr 2 bokstav b). Dette gjennomføres ved en henvisning i § 43 til bestemmelsen om konsumpsjon av spredningsretten i lovens § 19.

Etter direktivet artikkel 7 nr 5 skal det under visse omstendigheter også være forbudt å fritt utnytte selv uvesentlige deler av innholdet i en database. Dette gjelder hvis utnyttelsen skjer gjentatte ganger og har en systematisk karakter slik at den i realiteten innebærer en illojal utnyttelse av en annens arbeid. Det skal likevel bemerkes at direktivet selv understreker den begrensning som må ligge i at eneretten ikke i realiteten etablerer en rett til selve innholdet. I høringsforslaget la departementet ikke inn en bestemmelse lik artikkel 7 nr 5 i lovteksten. Fra enkelte høringsinstanser er det gitt uttrykk for at en slik presisering bør inn i lovteksten. Dette gjelder blant annet Nasjonalbiblioteket, Universitetet i Oslo og Det sakkyndige råd for åndsverker. Fra sistnevnte er det bemerket at slik utnyttelse som er definert i artikkel 7 nr 5 ofte vil kunne rammes av markedsføringsloven § 1. Det kan likevel tenkes tilfelle der den som er rettighetshaver ikke er næringsdrivende i markedsføringslovens forstand, og av den grunn ikke kan påberope seg dens § 1.

Departementet har kommet til at en presisering tilsvarende artikkel 7 nr 5 likevel bør inn i lovteksten i § 43. Sverige og Finlands lovendringer i den tilsvarende katalogregel inneholder ikke en slik presisering. Det danske lovforslaget har imidlertid etter høringsrunden et eget ledd om utnyttelse av uvesentlige deler av innholdet. Ved forslaget vil det komme klarere fram at eneretten til utnyttelse av hele eller vesentlige deler av innholdet i en database også skal inkludere den systematiske og gjentatte utnyttelse av uvesentlige deler av den. Dette bygger på den forutsetning at handlingene innebærer en illojal utnytting og derved strider mot rettighetshaverens interesser. Departementet vil derfor foreslå en ordlyd hvoretter det ikke bare må være snakk om en gjentatt og systematisk utnytting av uvesentlige deler, men denne utnyttingen må også stride mot den normale utnyttelse av arbeidet eller urimelig skade rettighetshavers legitime interesser. Slik sett vil under visse forutsetninger flere gangers eksemplarfremstilling av mindre deler av en database kunne bli likestilt med den ene gangs eksemplarfremstilling av vesentlige deler av den.

Ved endringsforslaget går departementet strengt tatt lenger enn hva direktivet krever, ettersom det utvidede vernet vil omfatte alle arbeider etter § 43, ikke bare databaser.

Direktivet hindrer ikke bedre vern enn fastsatt. Under høringen har bl a Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innvendt at det ikke er gitt noen avgjørende begrunnelse for at det nye vernet skal gjelde også andre arbeider enn de direktivet tar sikte på å regulere. Næringslivets Hovedorganisasjon uttrykker også skepsis til en slik utvidelse uten en nærmere begrunnelse.

Også her vil departementet vise til, og legge vekt på, at man i samråd med de øvrige nordiske land har gått inn for at de utvidede beføyelser også gis andre arbeider som er vernet etter katalogregelen. Rettsteknisk er dette å foretrekke. Hittil har alle arbeider etter § 43 vært gitt det samme vern, og når vernet først skal utvides for enkelte arbeider, kan departementet ikke se tungtveiende innvendinger mot å likestille alle arbeider etter § 43. Departementet antar videre at dette ikke vil få vesentlige negative konsekvenser. Parallelt med eneretten vil det ved henvisninger gis nødvendige og avbalanserte unntak som ivaretar brukernes behov.

Direktivet stipulerer en lengre vernetid for databaser som går inn under § 43, enn hva som gjelder i dag. Bestemmelsen må endres på dette punkt, for så vidt gjelder vernetidens lengde samt utgangspunktet for beregningen. I samsvar med direktivet, foreslås at dersom arbeidet ikke er gjort tilgjengelig for allmennheten innen 15 år etter dets tilblivelse, opphører vernet. Gjøres arbeidet tilgjengelig på slik måte innen fristen, vil en 15 års beskyttelsesperiode løpe fra tilgjengeliggjøringstidspunktet. Hvis det gjøres endringer, tilføyelser m m i et eksisterende arbeid, kan dette tenkes å gi grunnlag for å konstatere at det foreligger et nytt arbeid som kvalifiserer til sin egen, selvstendige vernetid. Etter direktivet vil dette gjelde der det gjøres vesentlige endringer i databasen, når endringene i seg selv er resultatet av en vesentlig investering. Det samme vil etter § 43 gjelde der det skjer endringer i et slikt omfang at den endrede databasen eller katalogen inneholder et større antall nye opplysninger, jf de alternative kriterier for katalogvern.

Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle de arbeider som er vernet etter § 43 med hensyn til varigheten av vernet, selv om direktivet kun regulerer databaser. Direktivets vernetid vil derfor foreslås for alle arbeider etter § 43.

6.3.2 Avgrensning av eneretten

For de land som har i funksjon en rett som er sammenlignbar med direktivets sui-generis-vern, gir direktivet rom for at vi i lovgivningen kan beholde avgrensninger av eneretten som hittil har vært akseptert. De nordiske land har som nevnt et katalogvern som også omfatter databaser. Omfanget av eneretten etter § 43 har hittil vært mer begrenset enn omfanget av den opphavsrettslige enerett, og henvisningene til de avgrensninger av eneretten som skal gjelde, har derfor ikke omfattet samtlige av de avgrensningsregler i kapittel 2 som er relevante for databaser som verk. Prinsippet har imidlertid hele tiden vært at avgrensningene i katalogvernet skal ha samme omfang som de innskrenkninger som gjelder for den opphavsrettslige enerett. Ved slik «parallellitet» kan man derved til en viss grad, som bruker, unngå å måtte ta stilling om det arbeid man utnytter er et verk eller ikke.

Når nå omfanget av katalogvernet utvides, vil det derfor også gjennomføres tilsvarende utvidelser av avgrensningene i retten. Dette foreslås ved henvisningstilføyelser i § 43. I høringsnotatet foreslo departementet, i samsvar med de øvrige nordiske land, at avgrensningene ble gitt i samme omfang som for den opphavsrettslige enerett. Nasjonalbiblioteket hevder i sin høringsuttalelse at unntaksbestemmelser i § 43 bør innføres i tråd med direktivet artikkel 9. Fra høringsuttalelsen hitsettes:

«I henhold til endringsforslaget følger retten til å bruke databaser vernet av suigeneris-retten de samme unntaksbestemmelsene som databaser vernet av opphavsretten. Dette medfører et strengere vern enn databasedirektivet krever, bl a fordi suigeneris-vernet er et produsentvern som ikke vernes av Bernkonvensjonen. Dette får betydning for retten til å gjøre uttrekk av en vesentlig del av en database som illustrasjon til undervisning eller forskning, jfr databasedirektivet art. 9.b. Gjennomføringsforslaget medfører at det må foreligge en avtalelisens for å kopiere databaser til undervisning og vitenskapelig forskning. Det forutsetter at det foreligger en avtalelisens som tillater kopiering i maskinlesbar form til undervisning og forskning. Videre forutsetter det at det foreligger en organisasjon som er representative for databaseprodusenter og det forutsetter at det foreligger en avtale. Dette er strengere krav enn det databasedirektivet stiller. Det medfører at muligheten til tilgang på informasjon til forskning og undervisning svekkes.»

Gjennom henvisninger i § 43 siste ledd er adgangen til kopiering til undervisning og forskning av databaser vernet etter katalogregelen, etter gjeldende rett regulert i avtalelisensbestemmelsen i § 13. Det vil si at det allerede i dag må foreligge en avtale med avtalelisensvirkning for kopiering innenfor undervisning og forskning som ikke er omfattet av andre avgrensingshjemler. En kopiering hjemlet i en avtalelisens gir heller ikke i dag adgang til digital kopiering. Selv om direktivet på dette punkt i artikkel 9 i sin ordlyd hjemler en fri adgang til kopiering i undervisning og forskning, er den desto mer begrenset når det gjelder utnyttelse innenfor andre områder. De henvisninger som § 43 inneholder i dag, og de utvidelser som foreslås, innebærer en kopieringsadgang som er videre enn den som er hjemlet i artikkel 9. Blant annet er adgangen til intern kopiering i virksomheter ved avtalelisens (§ 14) gjort gjeldende også for arbeider etter § 43. Departementet finner ikke å ville avgrense videre for ett bestemt kopieringsområde enn hva som er tilfelle etter gjeldende rett, selv om direktivet for så vidt skulle hjemle dette. Departementet mener det er mest hensiktsmessig å avgrense fra denne eneretten i samme utstrekning som for verk. Avgrensningsbestemmelsene er resultat av en balanse mellom rettighetshavers og brukers interesser, og for kopieringsområdet bevares gjeldende rettstilstand med hensyn til avgrensningene (bortsett fra at adgangen til privat bruks kopiering av digitale databaser vil være begrenset). Et slikt samsvar mellom avgrensninger for verk og arbeider etter § 43, må også antas å forebygge spekulasjoner i hvorvidt en har å gjøre med et verk eller et arbeid etter § 43 når en skal avgjøre den utnyttelsesadgang man har til hele eller vesentlige deler av en database.

For en gjennomgang av de enkelte avgrensningsbestemmelser henvises til merknadene til forslagets enkelte bestemmelser i kapittel 9.

Etter direktivet artikkel 8 nr 1 skal bruken av uvesentlige deler av en offentliggjort database ikke kunne forhindres av rettighetshaver. Bruken av uvesentlige deler av en base omfattes uansett ikke av eneretten, men artikkelen innebærer at rettighetshaver heller ikke ved individuelle avtaler med bruker kan utvide innholdet i sin enerett ut over det som fremgår av loven. Hvis databasen ikke er offentliggjort vil det derimot ikke være noe til hinder for at rettighetshaver, ved avtale, stipulerer bruksadgang som medfører at han også har kontroll med bruken av uvesentlige deler av databasens innhold. De innskrenkninger som fremgår av direktivet til fordel for den rettmessige bruker, og som for så vidt også vil være regelen for de avgrensningsbestemmelser vår åndsverklov i dag har, gjelder kun for verk og arbeider som er gjort tilgjengelig for allmennheten, f eks ved offentliggjørelse. Departementet foreslår at det inntas en særskilt bestemmelse om dette i § 43 siste ledd. Som det også fremgår av det som er sagt om hva som er gjenstand for vern ovenfor, skal den enerett som gis til en databasefrembringer ikke innebære et innholdsvern. Produsenter av informasjonstjenester skal ikke ved hjelp av direktivets sui-generis-vern gis mulighet til i realiteten å skape informasjonsmonopol. Som det også fremgår av direktivets fortale (pkt 47), vil nasjonal konkurranselovgivning, herunder bestemmelser om inngrep mot konkurranseskadelig atferd fungere parallelt og selvstendig i forhold til det nye vernet.