1 Alkoholpolitisk bakgrunn

1.1 Bakgrunn for revisjon av alkoholloven

Regjeringens mål for rusmiddelpolitikken er en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Et sentralt mål for alkoholpolitikken er å redusere totalkonsumet av alkohol gjennom tiltak rettet mot hele befolkningen. Sammenhengen mellom det totale alkoholkonsumet i befolkningen og skadeomfanget er godt dokumentert.

Den gjeldende alkoholloven trådte i kraft i 1998. Sosialdepartementet har de siste årene mottatt en rekke innspill og synspunkter fra kommuner, frivillige organisasjoner og næringsdrivende på hvordan lovverket fungerer i praksis. Videre ble NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet lagt frem våren 2003. Høsten samme år ble en stor internasjonal kunnskapsoppsummering « Alcohol: no ordinary commodity» gitt ut. Begge disse to publikasjonene har bidratt betydelig til økt kunnskap om den dokumenterbare effekten av de ulike alkoholpolitiske virkemidlene. Forholdet til EØS-avtalen krever også en ny vurdering av enkelte bestemmelser i alkoholloven.

Samlet sett har dette gitt grunnlag for en generell gjennomgang av alkoholloven for å sikre at den fortsatt fungerer som et effektivt alkoholpolitisk redskap. Det er viktig å se de ulike endringsbehovene i sammenheng. Det sikrer at alkoholpolitikken fortsatt fremstår som helhetlig, og fremhever betydningen av at de ulike tiltakene virker i et samspill. Revisjonen av alkoholloven skjer innenfor rammen av den rusmiddelpolitiske plattformen som fremgår av Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005. Med de endringer som foreslås i denne proposisjonen ønsker regjeringen å videreføre alkoholloven som et sentralt virkemiddel i alkoholpolitikken.

1.2 Hovedlinjer i norsk alkoholpolitikk

Det store flertall av den voksne befolkningen i Norge bruker alkohol. I undersøkelser svarer rundt 90 pst at de drikker alkohol en gang i blant eller oftere. Totalforbruket av alkohol i den norske befolkningen har siden 1993 vært økende. I 1993 var forbruket beregnet til 4,55 liter ren alkohol pr. innbygger over 14 år, mens det i 2003 var økt til 6,03 liter. Forbruket er imidlertid svært skjevt fordelt: Det typiske mønsteret er at man enten drikker sjelden og lite, eller ofte og mye. 10 pst av befolkningen står for rundt 50 pst av konsumet. Dette drikkemønsteret medfører alkoholskader som i stor grad er knyttet til beruselse, som for eksempel ulykker, vold og overgrep. Selv om gruppen med høyt forbruk har forhøyet risiko for alkoholrelaterte skader, skjer det største antallet skader i gruppen med moderat forbruk, fordi denne gruppen omfatter langt flere mennesker. Forebyggende tiltak rettet mot denne gruppen er derfor viktig for å begrense skadevirkningene av alkohol.

Det har vært en kraftig økning i alkoholforbruket blant ungdom de siste ti årene. Ungdomsundersøkelsen fra SIRUS viser at mens det beregnede gjennomsnittlige alkoholforbruket i første halvdel av 1990-tallet i aldersgruppen 15-20 år ble beregnet til omkring 3 liter ren alkohol per år, var det i 2003 på hele 5,6 liter ren alkohol. Det er trolig flere grunner til den senere tids økte forbruk av alkohol både i befolkningen generelt og blant ungdom spesielt. Økt kjøpekraft, økt reisevirksomhet, og en viss justering av de virkemidlene vi tradisjonelt har tatt i bruk, har alle trolig virket i samme retning. Alkohol er også blitt godt forbrukerstoff i media, og mulige positive helseeffekter av et moderat alkoholforbruk har fått stor oppmerksomhet.

Alkohollovens bestemmelser er, sammen med en restriktiv avgiftspolitikk, de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk. Alkoholloven inneholder tiltak for å begrense alkoholforbruket. Blant de mest sentrale er å begrense antallet salgs- og skjenkesteder gjennom et bevillingssystem, å kontrollere utøvelsen av bevillingene, begrensede salgs- og skjenketider, bestemte påbud og forbud, herunder reklameforbudet, og lovbestemte aldersgrenser.

Internasjonal forskning og forbruksstatistikk viser at norsk alkoholpolitikk har vært effektiv i forhold til å begrense totalkonsumet. I europeisk sammenheng ligger Norge svært lavt også etter at det er gjort anslag over uregistrert forbruk. Kunnskapsoppsummeringer viser at Norge bruker de virkemidlene som er effektive i forhold til å redusere alkoholforbruket og dermed skadene. Samtidig viser forskning at det er svært vanskelig å endre drikkemønstre på befolkningsnivå.

Vi står derfor nå i fare for både å få økt totalforbruk av alkohol, samtidig som vi ikke får endret de skadelige drikkeskikkene. Regjeringen ønsker å møte denne utfordringen ved ikke bare å søke å opprettholde de virkemidlene som vi vet er effektive, men også ved å utvikle nye kompensatoriske tiltak. Dette utviklingsarbeidet er nødvendig fordi enkelte av de tradisjonelle virkemidlene vi bruker kan vise seg å bli vanskelig å opprettholde fullt ut i et stadig mer integrert Europa. Samtidig deltar regjeringen aktivt sammen med andre land for å få økt fokus på alkoholproblemene i politikkutformingen både innenfor EU/EØS, WHO og WTO.

1.3 Norsk alkoholpolitikk i et internasjonalt perspektiv

De internasjonale rammebetingelsene for norsk alkoholpolitikk endres. Dette får betydning både for noen av de alkoholpolitiske virkemidlene alkoholloven regulerer, og for utformingen av avgiftspolitikken. Norsk alkoholomsetning er strengt regulert. Som en følge av dette har EØS-avtalen skapt et press for endringer i norsk regelverk, fordi det enkelte alkoholpolitiske tiltaket skal vurderes i forhold til mulige handelshindringer tiltaket kan skape. Store avgiftsreduksjoner i våre naboland gir press mot relativt høye norske særavgifter. Avgiftsnivået er et hovedvirkemiddel i alkoholpolitikken, men kan ikke fastsettes i et nasjonalt vakuum. Det samme gjelder i økende grad alkohollovens bestemmelser.

Samtidig ser vi en internasjonal utvikling der det i økende grad fokuseres på alkohol som folkehelseproblem, og særlig på ungdoms alkoholvaner. Departementet satser på å videreutvikle samarbeidet både med EU og med WHO på det alkoholpolitiske området, og vil bidra til at alkohol som folkehelseproblem får økt betydning i internasjonalt samarbeid. Det nære nordiske samarbeidet skal også videreføres. Norge har sammenfallende interesser med både Sverige og Finland i en rekke alkoholpolitiske sammenhenger, og har jevnlig møter for å utveksle erfaring og diskutere hvordan man kan påvirke utviklingen og høyne kunnskapsnivået innen EU/EØS om de ulike alkoholpolitiske virkemidlenes grunnlag og effekt.

1.3.1 Rettsliggjøring av alkoholpolitikken

Sosialdepartementet har lagt stor vekt på at forslagene til endringer i alkoholloven skal bygge opp under den helhetlige tilnærmingen som ligger til grunn for norsk alkoholpolitikk. Norges deltakelse i EØS har imidlertid nødvendiggjort, og kan fortsatt komme til å nødvendiggjøre, justeringer. En konsekvens av deltakelsen i forpliktende internasjonalt samarbeid er at alkoholpolitiske tiltak må vurderes opp mot bestemmelser som tar sikte på å fjerne ulovlige handelshindringer. EØS-avtalens grunnleggende prinsipper for det frie varebytte kommer til anvendelse på områder hvor nasjonalt regelverk for å beskytte menneskers liv og helse utfordres. Dette kan gi utslag som fra et alkoholpolitisk utgangspunkt er uheldige. Denne rettsliggjøringen av politikken kan ses på som en grunnleggende endring for norsk og nordisk alkoholpolitikk, og har særlig tydelig vist seg for Norges del gjennom EFTAs overvåkingsorgans traktatbruddssøksmål i sak E-9/00 EFTAs overvåkingsorgan mot Kongeriket Norge, oppfølgingen av EFTA-domstolens fellende dom (heretter kalt rusbrus-dommen) og andre klagesaker. Det svenske forbudet mot reklame for alkohol i trykte skrifter ble i fjor annullert i den såkalte «Gourmet-saken», nærmere omtalt i kapittel 5. Frankrike har lenge hatt saker i rettssystemet om sitt reklameforbud mot alkohol i forbindelse med fjernsynsoverføring av idrettsarrangementer.

Den viktigste konsekvensen av rettsliggjøringen av alkoholpolitikken er at det stilles strengere krav til forholdsmessighet mellom politiske virkemidler og mål. Sammen med samfunnsutviklingen og holdningsendringer ellers, bidrar det til at noen av forutsetningene for å opprettholde dagens alkoholpolitiske reguleringer endres. Departementet vil understreke at ingen av de alkoholpolitiske virkemidlene som benyttes er iverksatt for å fremme norske næringsinteresser. Dette er et viktig utgangspunkt for forsvaret av de restriktive elementene i alkohollovgivningen.

At EØS-avtalens bestemmelser nå mer direkte danner grunnlag for flere av departementets endringsforslag, må også ses i en større sammenheng. EØS-avtalen innebærer at vi i større grad blir målt på enkeltelementer i alkoholpolitikken. Det er bra i den forstand at det skaper økt bevissthet om de ulike elementene og deres begrunnelse. Samtidig er det avgjørende at de ulike elementene i alkoholpolitikken ses i sammenheng, og at det i enkelte tilfeller blir for snevert kun å fokusere på virkningen av enkelte reguleringer isolert.

Et spørsmål i denne sammenhengen er i hvilken grad nasjonale myndigheter, og nasjonal lovgiver, skal ha en skjønnsmessig adgang til selv å vurdere hvilket beskyttelsesnivå man ønsker å opprettholde eller oppnå. Her varierer det i praksis en god del fra saksområde til saksområde hvor inngripende EF-domstolens etterprøving har vært. Generelt kan det etter departementets syn fastslås at i forhold til beskyttelse av folkehelse har EF-domstolen vært mer tilbakeholden med å etterprøve nasjonal lovgiver enn i forhold til en rekke andre av de hensyn som er nevnt i EF-traktaten art. 30/EØS art. 13, hvor det fremgår at restriktive tiltak likevel kan aksepteres hvis de er begrunnet i folkehelsen, offentlig orden, sikkerhet, moral m.v. Videre gjelder det særlig på områder av folkehelseproblematikken der EU-retten ikke har felles sekundærlovgivning - som typisk for alkoholpolitikken.

Samtidig som det har funnet sted en økt rettsliggjøring av politikken, ser det nå også ut til å være større rom enn man har vært vant til i norsk sammenheng for å føre politikk innenfor de rettslige rammene. EF- og EFTA-domstolen blir arenaer for grensedragning mellom marked og statlig kontroll, overnasjonalitet og nasjonalstatlig suverenitet, harmonisering og aksept for avvikende løsninger.

Det er på denne bakgrunn man må forstå EFTA-domstolens uttalelse i Gundersen-saken fra 1997 (sak E-1/97, Fridtjof Frank Gundersenmot Oslo kommune),der det ikke bare fastslås at medlemsstatene har en stor grad av frihet til å formulere og gjennomføre sin alkoholpolitikk, men også at denne friheten «omfatter en vid skjønnsadgang [a broad discretion] med hensyn til hvor restriktiv politikken generelt sett bør være».

Det norske alkoholkonsumet er fortsatt det nest laveste i Europa, til tross for at det i de senere år har vært stigende. Det er utvilsomt et legitimt formål i forhold til EØS-retten så langt som mulig fortsatt å holde forbruket lavt, enten ved at forbruksveksten dempes, eller ved at man klarer å snu trenden. Det lave norske forbruket er nettopp en slik nasjonal «faktisk omstendighet» som EF-domstolen viser til i Gourmet-dommen (sak C-405/98, Konsumentombudsmannen (KO)mot Gourmet International Products AB (GIP)),og som gjør at det kan være lettere å forsvare restriktive tiltak i Norge enn i land der situasjonen er annerledes.

1.4 Satsingsområder og oppfølgingstiltak

I Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005 er det satt følgende strategiske mål for alkoholpolitikken:

• redusere totalforbruket av alkohol

• endre skadelige drikkemønstre

• redusere ulovlig omsetning av alkohol

• heve debutalderen for alkohol

• øke oppslutningen om alkoholfrie soner, som under graviditet, i trafikken, i samvær med barn og ungdom, i arbeidslivet og i organisert fritid

Økonomiske, kulturelle og politiske faktorer påvirker forbruk og drikkemønster, og alkoholloven og andre lover setter rammene for hvordan alkoholpolitikken skal forvaltes. Forslagene til endringer i alkoholloven må ikke minst ses i en slik sammenheng. Målet er en effektiv og helhetlig alkoholpolitikk hvor skadevirkningene veies opp mot rammene for omsetning av en lovlig vare.

Kommunen har sentrale alkoholpolitiske oppgaver. Et viktig mål for Sosialdepartementet er å modernisere og oppdatere alkoholloven slik at den fortsatt fungerer som et godt styringsverktøy for kommunene. Et effektivt lokalt forvaltet bevillingssystem er helt sentralt i denne sammenheng. For å redusere ulovlig omsetning av alkohol, kreves bedre samordning av kontrolltiltak nasjonalt og lokalt, og skjerpet kontroll og strengere reaksjoner der det skjer ulovlig skjenking av alkohol. For å heve debutalderen for alkohol trenger vi kontroll med bevillingssystemet for å hindre salg og skjenking til mindreårige. Å foreta en gjennomgang av regelverket for kommunenes kontroll med utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger har derfor stått sentralt, også som ledd i oppfølgingen av Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005.

Både i Norge og i et økende antall andre land er det et sentralt mål å redusere alkoholbruken blant unge under 18 år, og spesielt å utsette ungdoms alkoholdebut. Foruten styrkingen av det internasjonale samarbeidet og gjennomgangen av de lovfestede alkoholpolitiske rammene er det viktig å sørge for å bedre den forebyggende innsatsen i kommunene og lokalsamfunnene og å øke kunnskapene om drikkemønstre, alkoholkultur, skader og virkemidler. Som ledd i oppfølgingen av handlingsplanen er en rekke slike tiltak under iverksettelse. Det vil blant annet bli satt i gang en holdningskampanje mot alkohol. Bakgrunnen for kampanjen er den økende alkoholbruken i samfunnet generelt, og i ungdomsgruppen spesielt. Den totale rammen for kampanjen er 15 millioner kroner. Kampanjen skal i utgangspunktet gjennomføres høsten 2004, men det kan bli aktuelt å utvide dette tidsperspektivet.

Den overordnede målsetningen med holdningskampanjen er å bidra til å redusere barn og unges alkoholbruk. Målgruppen for holdningskampanjen er derfor i første rekke barn og unge. Forskning indikerer imidlertid at forebyggende arbeid rettet mot ungdomsgruppen også må rette seg mot voksengruppen og rollemodeller. Alkoholbruk er en aktivitet man sosialiseres inn i, og barn og unge lærer av voksne.

For å kunne påvirke alkoholserveringens negative virkninger som overskjenking, skjenking til mindreårige og rusrelatert vold, er det gjennomført to prosjekter om ansvarlig alkoholhåndtering. Prosjektet Ansvarlig vertskap ble gjennomført i Kristiansand i 1997-98 og i Bergen i 2000-03, og tilbys nå til andre kommuner. I prosjektet inngår kompetanseheving av ansatte og ledere i serveringsbransjen og samarbeid med kommunale myndigheter og politiet. Sosial- og helsedirektoratet har i samarbeid med kompetansesentrene igangsatt kartlegging av overskjenking og skjenking til mindreårige i Oslo og Trondheim med tanke på å implementere prosjektet der.

Ni ulike kommuner deltar nå i et rusforebyggende pilotprosjekt. Prosjektet bygger på en modell for lokalbasert forebygging. Modellen omfatter en rekke ulike forebyggingsstrategier som tilpasses lokale behov og iverksettes samtidig. En viktig målsetning vil være å utvikle og samordne eksisterende rusforebyggende innsatser i pilotkommunene. Nye tiltak som iverksettes skal være basert på forskning og ha dokumentert effekt. Studier fra andre land har kunnet vise til gode effekter av lokalbasert forebygging, men det er første gang et slikt prosjekt i denne størrelsesordenen gjennomføres her til lands. Pilotprosjektet vil strekke seg over tre år og har en årlig budsjettramme på 8 millioner kroner. Prosjektet vil bli evaluert, og erfaringene fra pilotkommunene vil danne mønster for lokalbasert forebygging andre steder. Prosjektet styres sentralt av Sosial- og helsedirektoratet, og et samarbeid mellom direktoratet, de regionale kompetansesentrene på rusfeltet og prosjektkommunene.

1.5 Proposisjonens hovedinnhold

I kapittel 2er det foretatt en gjennomgang av bestemmelsene i alkohollovens alminnelige del, som særlig omhandler kommunal styring, saksbehandling og kontroll. Departementet foreslår endringer som vil gi kommunen større frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske arbeid på basis av lokale forhold. Endringsforslagene omfatter både bestemmelser for saksbehandlingen av søknader om salgs- og skjenkebevilling og bestemmelser for kontroll med disse, hvorav de mest sentrale er som følger:

• Alkoholloven § 1-12, som setter begrensninger for adgangen til å delegere avgjørelser om tildeling av bevilling og om tiden for salg og skjenking, foreslås opphevet. Begrensningen i delegasjonsadgangen er etter departementets mening ikke nødvendig for å sikre alkoholpolitisk styring av kommunens bevillingspolitikk når den ses i sammenheng med ordningen med tidsbegrensede bevillinger og kommunens plikt til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan. Se kap. 2.2.

• I § 1-7 foreslås en tilføyelse som gir kommunen uttrykkelig hjemmel til, ved behov, å kreve at bevillingssøker fremlegger finansieringsplan og drifts- og likviditetsbudsjetter. Se kap. 2.5.

• I § 1-7b om krav til bevillingshaver og andre personer foreslås for det første en endring av ordlyden for å gjøre det klarere at spørsmålet om en person omfattes av den personkrets som skal vandelsvurderes, må avgjøres etter en helhetsvurdering av om vedkommende har «vesentlig innflytelse på virksomheten». For det andre foreslås innført en regel om at bevillingsmyndigheten ved vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på en virksomhet, skal kunne legge vekt også på vedkommendes nærståendes forhold til virksomheten. Forslagene innebærer en harmonisering med tilsvarende eksisterende og foreslåtte krav i lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven). Se kap. 2.4.

• I § 1-7c om styrers og stedfortreders plikter foreslås lovhjemlet en plikt for styrer og stedfortreder til å legitimere seg overfor bevillingsmyndighetens kontrollører. Se kap. 2.6.

• Departementet foreslår å endre lovens § 1-9 om kontroll med salgs- og skjenkebevillinger slik at den ikke lenger omfatter adgang til å gi forskrifter om opprettelse av kommunale kontrollutvalg og øvrig organisering av kontrollen med salgs- og skjenkestedene. Samtidig foreslås en endring i bestemmelsen som utvider bevillingsmyndighetenes adgang til å kreve tilgang til virksomhetens lokaler og regnskaper. Se kap. 2.9.

• Det foreslås inntatt i alkoholloven en hjemmel for inndragning av bevilling dersom det ved skjenkestedet skjer gjentatt diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven § 349a, dvs. diskriminering på grunn av religion, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller homofil legning, leveform eller orientering. Se kap. 2.14.

Kapittel 3 omhandler bevillingssystemet for salg og skjenking av alkohol, og regelverkets basisinndeling av alkoholholdig drikk i alkoholtypene øl, vin og brennevin. Som følge av de konsekvenser den permanente gjennomføringen av rusbrus-dommen får for muligheten til å skille mellom alkoholtypene, har departementet kommet til at regelverket for salg og skjenking av alkoholholdig drikk i fremtiden bør basere seg på et skille mellom alkoholstyrke, og ikke alkoholtype. Ettersom departementet samtidig foreslår å avvikle dagens to-desimalsystem for angivelse av alkoholstyrke, foreslås det derfor at regelverket for salg og skjenking nå skal knytte seg til 1) alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol, 2) alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent og 3) alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer.

I henhold til departementets forslag vil dagens strengere regulering av brennevinsbasert drikk i forhold til omfanget av en skjenkebevilling og tidsinnskrenkninger for skjenking opprettholdes for all alkoholholdig drikk som inneholder 22 volumprosent alkohol eller mer. Inndelingen etter alkoholstyrke foreslås også gjennomført for aldersgrensene. Lovens § 1-5 foreslås endret slik at aldersgrensen for salg av drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent settes til 18 år. Aldersgrensen for salg av drikk som inneholder 22 volumprosent alkohol eller mer skal som i dag være 20 år. For skjenking foreslås det at aldersgrensen på 20 år skal gjelde for all alkoholholdig drikk med 18 volumprosent alkohol eller mer.

I kapittel 4 foreslås bevillingssystemet for import og engrossalg av alkoholholdig drikk avviklet, og erstattet av en registreringsplikt i regi av toll- og avgiftsetaten. Forslaget innebærer at bevillingsplikten for grossister etter alkoholloven bortfaller i sin helhet. Kontrollen knyttes i stedet til den gjeldende registreringsplikten for særavgiftsbelagte varer som administreres av toll- og avgiftsetaten.

Dagens regelverk for særavgifter ivaretar de kontrollelementer som er nødvendige for å sikre en god kontroll med de avgiftspliktige for alkoholavgiften. Ved bruk av den gjeldende registreringsordningen for særavgiftsbelagte varer og den derav følgende kontrollen med avgiftsbetalingen, ivaretas i utgangspunktet de hensynene som ligger til grunn for bevillingssystemet etter alkoholloven. Det er derfor ikke nødvendig med vesentlige endringer i særavgiftsregelverket som følge av en avvikling av bevillingssystemet for import og engrossalg av alkoholholdig drikk. Det vil imidlertid være behov for enkelte tilpasninger i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter (særavgiftsforskriften) for å sikre videreføring av enkelte spesielle kontrollelementer som i dag eksisterer i bevillingssystemet under alkoholloven. Med unntak for en ny bestemmelse om opplysningsplikt i lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter (særavgiftsloven) § 7 annet ledd, er det etter departementenes vurdering ikke nødvendig med lovendringer i Finansdepartementets regelverk.

EFTAs overvåkingsorgan (EFTA Surveillance Authority, heretter kalt ESA) har bedt norske myndigheter om en redegjørelse for nødvendigheten av det norske forbudet mot reklame for alkoholholdig drikk i lys av EØS-avtalen og EF-domstolens og svenske domstolers avgjørelser i Gourmet-saken. I kapittel 5 har departementet derfor foretatt en slik vurdering, og konkludert med at det norske reklameforbudet i sin generelle, ikke-diskriminerende form, klart er innenfor det rettslige spillerom som EF-domstolen anga i Gourmet-dommen. Etter departementets oppfatning er det verken nødvendig, hensiktsmessig eller mulig å vurdere forholdsmessigheten av de enkelte utslag reklameforbudet kan gi.

I kapittel 6 foreslås dagens praksis med å utarbeide en fireårig landsplan for AS Vinmonopolet avviklet. Det overlates dermed til Vinmonopolets styre å fastsette antallet utsalg på landsbasis og den geografiske fordelingen av dem. Det er ikke lenger noen motsetning mellom hensynet til å begrense antallet nye utsalg av alkoholpolitiske grunner, og det antall utsalg som Vinmonopolet mener er forsvarlig av bedriftsøkonomiske hensyn. Dagens bestemmelse om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordeling av disse, foreslås imidlertid opprettholdt. Enkelte forslag om utvidelse av Vinmonopolets virksomhet til å omfatte salg av øl og rusbrus i kommuner som ønsker en monopolisering av disse varene, og til å drive publikumsprøving av vin i butikkene etter stengetid, drøftes også. Departementet går ikke inn for lovendringer på disse punktene.

1.6 Om høringen

Sosialdepartementets høringsnotat av 16. desember 2003 ble sendt til følgende høringsinstanser:

• Alle departementene

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Datatilsynet

• Forbrukerombudet

• Konkurransetilsynet

• Sosial- og helsedirektoratet

• Statens helsetilsyn

• Statens næringsmiddeltilsyn

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Politidirektoratet

• Kommunenes Sentralforbund

• Landets fylkesmenn

• Landets kommuner

• Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

• Statens institutt for folkehelse

• Statistisk sentralbyrå

• Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)

• Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

• Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Trondheim

• Universitetet i Tromsø

• Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

• Akademikernes Fellesorganisasjon

• Arbeidernes Edruskapsforbund

• AS Vinmonopolet

• Bryggeriagentenes Landsforening

• Handel og kontor i Norge

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

• Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF)

• IOGT i Norge

• Norges Colonialgrossisters Forbund (NCF)

• Coop Norge

• NorgesGruppen

• Bryggeri- og mineralvannforeningen

• Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund

• Vin- og brennevinsleverandørenes forening (VBF)

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)

• Rådet for fagopplæring i arbeidslivet

• Norsk senter for rusfri miljøutvikling

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

• Fagrådet innen Rusvernet i Norge

• Norges Markedsføringsforbund

• Norske annonsørers forbund

• Norske Avisers Landsforening

• Næringslivets servicekontor for markedsrett

• Reklamebyråforeningen

• Senter mot etnisk diskriminering

• Antirasistisk senter

• MiRA ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

• Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

Høringsfristen var satt til 27. februar 2004. I høringsbrevet ble høringsinstansene bedt om å forelegge forslaget for eventuelle underliggende etater, slik at disse kunne ta del i høringen. Videre ble departementet gjort oppmerksom på at Senter mot etnisk diskriminering, Antirasistisk senter, MiRA ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner og Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM) var aktuelle høringsinstanser for spørsmålet om inndragning av skjenkebevilling på grunnlag av diskriminering ved skjenkesteder. Høringsnotatet ble derfor ettersendt til disse. Høringen har dermed omfattet instanser som ikke står på høringslisten, i tillegg til at enkelte andre har uttalt seg på eget initiativ. Departementet har tatt hensyn til alle innkomne uttalelser.

Det er mottatt høringssvar fra følgende 94 instanser:

• Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan

• Arbeidernes Edruskapsforbund

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Bamble kommune

• Barne- og familiedepartementet

• Bensinforhandlernes Bransjeforening

• Bergen kommune

• Bjugn kommune

• Bryggeri- og mineralvannforeningen

• Bømlo kommune

• Coop Norge

• Datatilsynet

• Det Norske Totalavholdsselskap (DNT)

• Drammen kommune

• Elverum kommune

• Finansdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Flekkefjord kommune

• Forbrukerombudet

• Foreningen Bedre Uteliv

• Forsvarsdepartementet

• Fredrikstad kommune

• Frogn kommune

• Froland kommune

• Fylkesmannen i Buskerud

• Fylkesmannen i Oppland

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Fylkesmannen i Vestfold

• Gulen kommune

• Handel og kontor i Norge

• Handelens Ølsalgsråd (HØR)

• Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon (HSH)

• Haugesund kommune

• Hole kommune

• Holmestrand kommune

• Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF)

• IOGT i Norge

• Justis- og politidepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kommunalt Råd for Funksjonshemmede i Rygge

• Kommunenes Sentralforbund (KS)

• Konkurransetilsynet

• Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

• Kristiansand kommune

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Larvik kommune

• Lenvik kommune

• Lindås kommune

• Miljøverndepartementet

• MiRA-Senteret

• Namsos kommune

• Nord-Aurdal kommune

• Norges Handikapforbund, Halden

• Norges Handikapforbund, Rygge og Råde

• Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Det medisinske fakultet og Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse

• Norsk Petroleumsinstitutt

• Norges Colonialgrossisters Forbund (NCF)

• Nærings- og handelsdepartementet

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Oslo kommune

• Oslo politidistrikt

• Politidirektoratet

• Porsgrunn kommune

• Randaberg kommune

• Rauma kommune

• Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)

• Rendalen kommune

• Rogaland politidistrikt

• Sarpsborg kommune

• Senter mot etnisk diskriminering

• Skedsmo kommune

• Skien kommune

• Sosial- og helsedirektoratet

• Statens helsetilsyn

• Statistisk sentralbyrå

• Steinkjer kommune

• Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)

• Sysselmannen på Svalbard

• Sørum kommune

• Tinn kommune

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Troms politidistrikt

• Trondheim kommune

• Trysil kommune

• Universitetet i Bergen, Det medisinske fakultet og Det psykologiske fakultet

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Vennesla kommune

• Vin- og brennevinsleverandørenes forening (VBF)

• Vinmonopolet

• Ørsta kommune

• Ålesund kommune

Flertallet av høringsinstansene er positive til de foreslåtte endringene. Ca. 40 instanser støtter forslaget uten ytterligere, eller bare med mindre, kommentarer, eller har ikke merknader. Av de 36 kommunene som har uttalt seg, har relativt mange uttrykt generell støtte til departementets forslag uten å kommentere disse nærmere. Departementet vil foreta en nærmere oppsummering av høringsinstansene syn i tilknytning til hvert enkelt kapittel. Høringen har omfattet mange kompliserte problemstillinger og forslag, og de fleste høringsinstansene har avgrenset seg til å omtale problemstillinger av særlig praktisk betydning for dem. Eksempelvis har kommunene i hovedsak avgitt uttalelser til forslagene som omhandler kommunal styring, saksbehandling og kontroll, jf. proposisjonens kapittel 2, og er gjennomgående svært fornøyd med forslagene til forenkling og effektivisering av saksbehandlingen. Likeledes sier mange at det er positivt at man ønsker å sikre lokal handlefrihet og lokale tilpasninger. En del av alkoholindustriens interesseorganisasjoner har på sin side lagt mest vekt på å kommentere departementets standpunkt om å opprettholde dagens forbud mot direkte og indirekte reklame for alkoholholdig drikk, jf. proposisjonens kapittel 5. De mest sentrale interesseorganisasjonene har også hatt anledning til å fremme sine synspunkter i møter med departementet.

Mange av høringsinstansene har tatt opp spørsmål som ikke nødvendigvis kan løses gjennom lovendringer. Videre er mange av problemstillingene relatert til alkohollovens forskriftsverk, jf. særlig forskrift 11. desember 1997 nr. 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholforskriften). Departementet viser til at det vil bli foretatt en tilsvarende nødvendig oppdatering og revisjon av forskriftene til alkoholloven, og at man i den sammenheng vil komme tilbake til en rekke av de problemstilinger som er tatt opp av høringsinstansene.