10 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1-3

Definisjonene i § 1-3 har dannet grunnlaget for lovens inndeling av alkoholholdig drikk i alkoholtypene øl, vin og brennevin. Inndelingen har i alkohollovens forstand hatt betydning for omfanget av tilvirknings- og engrosbevilling, salgs- og skjenkebevilling, for salgs- og skjenketidene, for aldersgrensebestemmelsen og for omsetningsgebyrene. Gjennomføringen av et generelt prinsipp om omsetningsmessig likebehandling av øl, vin og brennevin med samme alkoholstyrke, herunder permanent gjennomføring av EFTA-domstolens dom i sak E-9/00 EFTAs overvåkingsorgan mot Kongeriket Norge(den såkalte rusbrus-dommen), har gjort det nødvendig med en rekke tekniske og materielle endringer i definisjonsbestemmelsen.

I forhold til alkohollovens bestemmelser om salg og skjenking av alkoholholdig drikk, knytter det seg ikke lenger noen rettsvirkninger til inndelingen i alkoholtypene øl, vin og brennevin. Dette følger av gjennomføringen av omsetningsmessig likebehandling av alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold. Samme begrepsmessige endringer er foretatt i lovens bestemmelser om tilvirkning av alkoholholdig drikk. Ettersom definisjonene av alkoholholdig drikk i § 1-3 ikke har rettsvirkninger utover alkoholloven, er definisjonene av øl og vin opphevet.

Definisjonen av brennevin er imidlertid opprettholdt i språklig endret, men materielt uendret, form. Med brennevin forstås alle drikker som er basert på tilvirket alkohol fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess, uavhengig av alkoholinnhold. Også sterkvin omfattes nå av denne definisjonen av brennevin. All alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer regnes som brennevin, uavhengig av fremstillingsmåte.

Departementet er i § 1-3 siste ledd gitt hjemmel til å gi forskrifter om at alkoholholdige produkter som vanskelig kan betegnes som «drikk» likevel skal kunne regnes som alkoholholdig drikk i alkohollovens forstand. Det presiseres imidlertid at man med denne adgangen til å utvide alkohollovens saklige virkeområde ikke har til hensikt å ramme produkter som ikke er egnet som berusningsmiddel, for eksempel tradisjonell konfektsjokolade og lignende.

Avgrensningene i § 1-3 første ledd første punktum vil gjelde tilsvarende for produkter som omfattes av en slik forskrift. Dette innebærer at produktene vil omfattes av alkohollovens bestemmelser om alkoholholdig drikk i den grad de inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 får anvendelse på produkter mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol. Se de generelle merknadene i kap. 3.

Til § 1-4a

Bestemmelsen om at engrossalg av alkoholholdig drikk bare kan skje på grunnlag av bevilling etter loven oppheves. Det vises til merknadene til ny § 1-4 c, som fastslår at engrossalg av alkoholholdig drikk kan skje på grunnlag av registrering som avgiftspliktig virksomhet hos toll- og avgiftsetaten.

Til § 1-4c

Bestemmelsen er ny, og nødvendig for å sikre at alkoholloven også etter en avvikling av bevillingssystemet for import og engrossalg regulerer vilkårene for utøvelsen av den rett til innførsel og engrossalg av alkohol som nå foreslås gitt i medhold av avgiftsregelverket. § 1-4c viderefører dermed også dagens bestemmelser i §§ 3A-2 og 3A-8 om hvem engrossalg kan skje til, og om plikten til å utøve salget i samsvar med de vilkår som er gitt i alkoholloven med forskrifter. Bestemmelsen gjelder både grossister som er registrert i henhold til særavgiftsforskriften, og de «rene» grossistene som skal registreres hos toll- og avgiftsetaten i henhold til forskrifter gitt med hjemmel i § 1-4c første ledd, annet punktum. I femte ledd presiseres det at kontroll med utøvelsen av engrossalg nå skal tilligge toll- og avgiftsetaten. Toll- og avgiftsetatens kontrolloppgaver reguleres av særavgiftsregelverket, og vil i henhold til dette også omfatte kontroll med at engrossalg utøves i samsvar med alkoholloven. Se de generelle merknadene i kap. 4.7.3.

Til § 1-5

Reguleringen av aldersgrensen for salg og skjenking av alkoholholdig drikk følger nå lovens nye system med omsetningsmessig likebehandling av alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold.

I forhold til dagens situasjon innebærer det at aldersgrensen for salg av brennevin/brennevinsbaserte produkter med mellom 4,76 og 22 volumprosent alkohol, er endret fra 20 til 18 år. Aldersgrense på 18 år for både salg og skjenking av brennevinsbaserte produkter med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent alkohol ble innført allerede fra 1. januar 2003, som følge av rusbrus-dommen.

Aldersgrensen for skjenking av brennevin/brennevinsbaserte produkter er endret til 18 år for drikk med lavere alkoholinnhold enn 18 volumprosent, dvs. drikk med maks 17, 9 volumprosent alkohol. Aldersgrensen for skjenking av all alkoholholdig drikk med 18 volumprosent alkohol eller mer skal være 20 år. Det innebærer at aldersgrensen heves for skjenking av en del sterkvinprodukter som eksempelvis sherry og portvin med 18 volumprosent alkohol eller mer. Disse ble tidligere definert som vin i henhold til lovens § 1-3, og kunne dermed skjenkes med 18 års aldersgrense.

Når det gjelder skjenking av alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 18 volumprosent, oppstår spørsmålet om grensedragningen mellom ferdigblandede brennevinsbaserte drinker og drinker som blandes på skjenkestedet. På samme måte som ved gjennomføringen av rusbrus-dommen, presiseres det at likebehandling av øl, vin og brennevin med samme alkoholinnhold forutsetter at produktets alkoholinnhold er klart definert på originalemballasjen, dvs. den emballasje de er levert i til skjenkestedet. Det må derfor skilles mellom ferdigblandede brennevinsbaserte drinker som serveres på boks eller flaske, såkalte ready-to-drink-produkter (som har et klart definert alkoholinnhold på forbrukerpakningen) og drinker som blandes på skjenkestedet. Skillet får betydning både for aldersgrensene, for omfanget av skjenkebevilling og for skjenketidene.

Departementet understreker at aldersgrensen på 18 år får anvendelse for skjenking av ferdigblandede brennevinsprodukter på boks eller flaske, og annet brennevin som angis å inneholde maks 17,9 volumprosent alkohol (før ev. utblanding på skjenkestedet). Aldersgrensen på 20 år vil fremdeles gjelde for skjenking av drinker basert på brennevin som i utgangspunktet, dvs. i originalemballasjen/flasken, inneholdt 18 volumprosent alkohol eller mer. Hvorvidt slikt brennevin serveres rent eller utblandet er dermed uten betydning for aldersgrensen.

Til § 1-6

Bestemmelsen har gjennomgått språklige og redigeringsmessige endringer som følge av at omfanget av salgs- og skjenkebevillingene nå baseres på alkoholstyrke, og som følge av avviklingen av bevillingsordningen for engrossalg. Bestemmelsens materielle innhold er uendret.

Til § 1-7

§ 1-7 tredje ledd gir nå en uttrykkelig hjemmel for bevillingsmyndigheten til å forlange at bevillingssøker legger frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett før søknaden avgjøres. Det fremgår av bestemmelsen at dette er dokumentasjon som kan innhentes ved behov. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i kap. 2.5.

I § 1-7 nytt femte ledd er det uttrykkelig fastslått at kommunen kan delegere bevillingsmyndigheten til en interkommunal sammenslutning. Dette omfatter vedtakskompetansen i bevillingssaker og kompetanse knyttet til behandlingen av slike saker, men vil ikke omfatte adgang til å delegere plikten til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan eller andre kommunale plikter etter alkoholloven.

Dersom en kommune delegerer bevillingsmyndigheten til en annen kommune, vil saksbehandlende kommune være forpliktet til å følge reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Dersom bevillingsmyndigheten delegeres til en interkommunal sammenslutning vil beslutning om innvilgelse eller inndragning av bevilling være enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det følger da av forvaltningsloven § 1 at forvaltningsloven får anvendelse. Også offentlighetsloven får anvendelse for slike vedtak, jf. offentlighetsloven § 1, jf. forvaltningsloven § 1. All virksomhet som har sammenheng med den delegerte bevillingsmyndigheten har så sterk tilknytning til offentlig virksomhet at det er naturlig at begge lovene kommer til anvendelse. Se de generelle merknadene i kap. 2.2.3.

Til § 1-7b

Det vises til de generelle merknadene til bestemmelsen i kap. 2.4, med bred omtale av forholdet mellom vandelskravets tidligere og endrede innhold.

Til § 1-7c

Endringen i § 1-7c sjette ledd gir bevillingsmyndigheten, i praksis kommunens kontrollører, hjemmel til å forlange at styrer og stedfortreder legitimerer seg. På denne måten blir det praktisk mulig å kontrollere om den godkjente styrer eller stedfortreder faktisk er tilstede.

Til § 1-8

§ 1-8 tredje ledd nytt siste punktum gir hjemmel for å inndra bevillingen dersom det ved skjenkestedet skjer gjentatt diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven § 349a. Bestemmelsen rammer dermed diskriminering på grunn av religion, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller homofil legning, leveform eller orientering. Departementet understreker at henvisningen til de diskrimineringsgrunnlag som er nevnt i straffeloven § 349a ikke innebærer en direkte kobling mellom de to bestemmelsene i forhold til anvendelsen av inndragningshjemmelen. For det første retter inndragningen seg mot den formelt ansvarlige, mens straffeloven 349a straffer den som diskriminerer. Videre krever inndragning etter § 1-8 tredje ledd siste punktum gjentatt diskriminering, i motsetning til straffeloven § 349a. Se de generelle merknadene i kap. 2.14 for nærmere omtale.

Til § 1-9

Bestemmelsen gir i nytt tredje ledd en uttrykkelig hjemmel for bevillingsmyndighetene til å få tilgang til salgs- og skjenkestedenes lokaler, ikke bare til de lokalene hvor salgs- og skjenkevirksomheten utøves, men også til lager og andre tilknyttede lokaler. Bestemmelsen er ment å bidra til at bevillingsmyndigheten ved behov kan føre en mer effektiv kontroll med at bevillingen utøves i tråd med alkohollovens bestemmelser, eller med vilkår gitt i bevillingen.

Bestemmelsen gir dernest bevillingsmyndigheten uttrykkelig hjemmel til når som helst å forlange tilgang til regnskapene knyttet til salgs- og skjenkestedene. I den forbindelse understrekes også at bevillingsmyndigheten kan kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift fra bevillingshaver. Bestemmelsen skal bidra til en mer effektiv kontroll med at bevillingshaver oppfyller pliktene etter alkoholloven. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen plikt for bevillingshaver til å oppbevare hele regnskapet på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Bevillingsmyndigheten skal imidlertid ha tilgang til det som er ved stedet, og sikres en rask tilgang til regnskap med mer, dersom disse eksempelvis er hos egen regnskapsfører.

Bevillingshaver må vederlagsfritt utlevere nødvendige vareprøver. Bestemmelsen skal sikre at bevillingsmyndigheten kan få kontrollert at det selges eller skjenkes i tråd med alkohollovens bestemmelser, for eksempel at brennevinet har riktig alkoholprosent og ikke inneholder metanol eller annet. Det er umulig å angi eksakt hvor mye av en bestemt vare det er nødvendig å utlevere. Dette må bevillingsmyndigheten vurdere konkret.

Endringen i fjerde ledd (tidligere tredje ledd) innebærer at det ikke lenger kan gis forskrifter om opprettelse av kontrollutvalg. Se de generelle merknadene i kap. 2.9.

Til § 1-10

I forbindelse med overdragelse av virksomhet er kommunen gitt en skjønnsmessig adgang til å tillate at overgangsperioden utvides fra 3 til inntil 4 måneder. Endringen skal fungere som en sikkerhetsventil for de tilfeller der det har vært umulig for kommunen å behandle søknaden om ny bevilling innen 3 måneder, og dette ikke skyldes forhold på søkers side. Det er videre uttrykkelig fastslått at ny eier, i tillegg til å gi underretning til bevillingsmyndigheten, skal søke om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og senest innen 30 dager etter overdragelsen. I praksis bør søknaden om ny bevilling sendes inn så tidlig at den også kan fungere som underretning, men bestemmelsen åpner for at det av praktiske årsaker kan være nødvendig med noe lenger tid til å forberede søknadspapirene.

Departementet skal videre presisere at manglende oppfyllelse av søkers aktivitetsplikt innebærer at retten til fortsatt drift i overgangsperioden bortfaller. Se de generelle merknadene i kap. 2.11.3.

Til § 1-12

Bestemmelsen i § 1-12 om at avgjørelser om tildeling av bevilling, og om tiden for salg og skjenking bare kunne delegeres til formannskapet (eller til faste utvalg eller kommunerådet i kommuner med parlamentarisk styreform) er opphevet. Dermed kommer de ordinære delegasjonsbestemmelsene i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) til anvendelse. Det vises også til at § 1-7 nytt femte ledd uttrykkelig fastslår at bevillingsmyndigheten kan delegeres til en interkommunal sammenslutning. Det vil fortsatt være opp til det enkelte kommunestyret å avgjøre i hvilken grad delegasjon er ønskelig. Se de generelle merknadene i kap. 2.2.3.

Til § 1-13

Bestemmelsen oppheves som følge av at mellommannsordningen avvikles. Se de generelle merknadene i kap. 4.8.1.

Til § 1-14

Tilføyelsen i § 1-14 annet ledd om at det skal føres et register med opplysninger om innehavere av bevillinger etter alkoholloven og om hvem som har rett til å drive engrossalg er nødvendig som følge av avviklingen av bevillingsordningen for import og engrossalg. Det vises til nærmere omtale av det nye registeret og de hensyn dette skal ivareta i kap. 4.7.3.

Til § 1-15

Henvisningen i tredje ledd til at opplysnings- og meldeplikten ikke gjelder statlige bevillinger etter kap. 3A er som følge av avviklingen av bevillingssystemet for import og engrossalg endret til bare å gjelde tilvirkningsbevillingene etter kap. 6.

Til §§ 2-1 og 2-2

Retten til innførsel og utførsel av alkoholholdig drikk har vært knyttet til bevillingsordningene for tilvirkning og engrossalg. Som en konsekvens av avviklingen av bevillingsordningen for engrossalg, knyttes retten til innførsel og utførsel nå til registrering som avgiftspliktig virksomhet i stedet for til engrosbevilling. Etter særavgiftsforskriften § 5-1 plikter produsenter av avgiftspliktige varer å registrere seg i det tolldistrikt virksomheten har sitt hovedkontor, slik at innehavere av tilvirkningsbevilling allerede har rett til å drive engrossalg i samsvar med § 1-4c, og dermed også vil ha rett til innførsel og utførsel i henhold til §§ 2-1 og 2-2. Innehaverne av tilvirkningsbevilling er likevel fortsatt nevnt i bestemmelsene for å unngå uklarhet på dette punktet.

Til § 3-1

Bestemmelsen regulerer retten til salg av alkoholholdige drikker, herunder grensen mellom hvilke produkter som omfattes av Vinmonopolets eneretter og hvilke som kan selges gjennom dagligvarehandel/evt. kommunal eller privat monopolordning.

Endringene i første og annet ledd innebærer formell lovmessig implementering av en rettstilstand som allerede er etablert, jf kap. 5A i forskrift drikk 11. desember 1997 nr. 1292 om omsetning av alkoholholdig mv., gitt med hjemmel i tidligere § 1-3 annet ledd annet punktum.

Som følge av at alkoholinnhold i fremtiden skal angis med bare èn desimal, er bestemmelsen også endret slik at salg av all alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent (tidligere 4,75) omfattes av Vinmonopolets enerett til detaljsalg. Endringen gjenspeiler dagens praksis for angivelse av alkoholinnholdet på produkter som selges i dagligvarehandelen, og representerer derfor ingen realitetsendring.

I nytt tredje ledd fastslås nå at kommunal salgsbevilling for AS Vinmonopolet ikke kan omfatte salg av alkoholholdig drikk som ikke omfattes av selskapets enerett etter første ledd. Dette innebærer en presisering av rettstilstanden i forhold til Vinmonopolets adgang til å selge øl, og en begrensning i salgsadgangen hva angår lettvin og blandingsprodukter av rusbrus-typen som nå selges i daglivarehandelen. Se de generelle merknadene i kap. 6.3.3.

Til § 3-3

Tilføyelsen i siste punktum om at § 1-7a første ledd første punktum gjelder tilsvarende, innebærer en presisering av gjeldende rett, dvs. at bevillingsmyndigheten kan legge vekt på blant annet beliggenhet, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig når det enkelte vinmonopolutsalgs plassering skal godkjennes. Det vises til de generelle merknadene i kap. 6.4.2.

Til § 3-4

Bestemmelsen i § 3-4 første ledd siste punktum innebærer at kommunens fastsatte salgstid for annen alkoholholdig drikk skal danne grunnlaget for Vinmonopolets åpningstid. Bestemmelsen erstatter § 3-7 fjerde ledd, som fastslo at Vinmonopoletsåpningstid dannet grunnlag for kommunens fastsettelse av salgstiden for annen alkohol.

I kommuner med kort salgstid for alkohol i dagligvarehandelen, innebærer § 3-4 første ledd siste punktum at Vinmonopolet ikke kan holde åpent etter at salget av annen alkohol i kommunen er stengt. Endringen innebærer på den annen side ingen mulighet for utvidelse av de lovfastsatte tidsinnskrenkningene for salg fra Vinmonopolets utsalgssteder i kommuner som har lang salgstid for annen alkohol i dagligvarehandelen. Det vil følge av § 3-4 første ledd første punktum at salg fra Vinmonopolets utsalg ikke kan skje lenger enn til kl. 18, uavhengig av om det ellers selges alkohol til kl. 19 el. 20 i kommunen.

I bestemmelsens tredje ledd er «stemmedagen» endret til «stemmedagene», for å gjøre det helt klart at forbudet gjelder for alle de dagene det faktisk foregår stemmegivning i kommunen. § 3-7 tredje ledd er endret tilsvarende.

Til § 3-7

Endringene i § 3-7 innebærer en permanent lovmessig gjennomføring av rusbrus-dommen, ved at bestemmelsen etter sin ordlyd nå omfatter all alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol. Se de generelle merknadene i kap. 3.2, og merknadene til § 3-3 tredje ledd.

Til § 3-8

Bestemmelsens ordlyd er endret i samsvar med de øvrige endringene i alkoholloven som likestiller øl og annen alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold.

Til § 3-9

I henhold til § 3-9 skal salgsbevilling utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i alkoholloven og i bestemmelser gitt i medhold av denne til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte. Nærmere bestemmelser om bevillingshavers plikter i forbindelse med salg og skjenking av alkoholholdig drikk er i dag gitt med hjemmel i hjemmel i §§ 1-5 om aldersgrenser og § 1-9 om kontroll med salgs- og skjenkebevillinger, jf. forskrift 11. desember 1997 nr. 1292 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. Dette fordi det er nær sammenheng mellom bevillingshavers plikter og bevillingsmyndighetens mulighet for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingene. Tilføyelsen av en egen hjemmel i § 3-9 annet ledd for departementet til å gi forskrifter som utfyller og presiserer innholdet i kravet til alkoholpolitisk forsvarlig utøvelse av salgsbevilling vil imidlertid være klargjørende i forhold til behovet for forskriftsbestemmelser. Tilsvarende forskriftshjemmel er tilføyd lovens § 4-7 om utøvelse av skjenkebevilling.

Til § 4-1

Bestemmelsens første ledd første punktum slår nå fast at det ikke kan gis bevilling til salg og skjenking i samme lokale. Dette er en presisering i forhold til tidligere ordlyd, som henviste til at skjenkebevilling ikke kunne utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale. Bestemmelsens materielle innhold er uendret.

I første ledd nytt annet punktum, er det presisert at andre ikke kan gis bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk i et lokale som allerede omfattes av en bevilling, med mindre det i den nye bevillingen fastsettes skjenketider som ikke overlapper de skjenketider som er fastsatt i den opprinnelige bevillingen.

For et lokale som har ordinær bevilling, med fastsatt skjenketid fra kl. 13.00 til kl. 01.00 alle dager, innebærer dette at andre ikke kan gis ambulerende bevilling for skjenking en bestemt kveld fra for eksempel kl. 19.00 til kl. 01.00. På den annen side kan det eksempelvis for et eldresenter, hvor det foreligger ordinær bevilling med fastsatt skjenketid t.o.m. kl. 15.00 hver dag, gis ambulerende bevilling til en annen bevillingshaver for en bestemt kveld, fra for eksempel kl 18.00 til kl. 01.00. Se de generelle merknadene i kap. 2.13.3.

Til § 4-2

Bestemmelsen er betydelig endret som følge av at det nå er innført likebehandling av øl, vin og brennevin med samme alkoholinnhold. Betegnelsene øl, vin og brennevin er nå i lovens kap. 4 om skjenking av alkoholholdig drikk, på samme måte som i lovens kap. 3 om salg av alkoholholdig drikk, gjennomgående erstattet av henvisninger til kategorier av alkoholholdig drikk basert på volumprosentinnholdet.

I henhold til § 4-2 første ledd har kommunene nå tre mulige alternative måter å regulere omfanget av skjenkebevillingene på: 1) bevillingen kan begrenses til bare å gjelde alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol, 2) bevillingen kan omfatte all alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent (i praksis til og med 21,9 volumprosent alkohol), eller 3) bevillingen kan gjelde all alkoholholdig drikk, uavhengig av alkoholstyrke.

Endringen i første ledd innebærer at adgangen til å skjenke brennevin med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent utvides, ettersom brennevin med slikt relativt lavt alkoholinnhold nå faller utenfor den strengest regulerte kategorien alkoholholdig drikk. Det presiseres imidlertid at grensen på 22 volumprosent relaterer seg til alkoholstyrken som vil være angitt på produktets originalemballasje, dvs. den emballasje produktet leveres i til skjenkestedet. Alkoholinnholdet i den enkelte (utblandede) drink som skjenkes er således uten betydning for denne grensedragningen. Alternativ 1 og 2 gir dermed ikke anledning til å skjenke utblandede drinker basert på brennevin som i utgangspunktet, dvs. i originalflasken inneholdt 22 volumprosent alkohol eller mer. Se også merknadene til § 1-5.

Endringen i § 4-2 tredje ledd er av rent språklig karakter. Henvisningen til at bevillingen kan utvides til å omfatte «tilvirkning av øl og vin som ikke er tilsatt tilvirket alkohol» er erstattet med «tilvirkning av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin». Dette som følge av at definisjonen av brennevin nå vil omfatte all alkoholholdig drikk (også sterkvin) som er tilsatt tilvirket alkohol.

Til § 4-4

Normal- og maksimaltidene for skjenking av alkoholholdig drikk som følger av § 4-4 er uendret, men tidsinnskrenkningene som tidligere gjaldt for skjenking av øl og vin gjelder nå for all alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent. Tidsinnskrenkningene som tidligere gjaldt for skjenking av brennevin gjelder nå for alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer. Forbudet mot skjenking av brennevin på valgdager er opphevet.

Til § 4-5

Endringen i bestemmelsens siste punktum er av rent språklig karakter, og innebærer at begrepene «øl og vin» er fjernet.

Til § 4-7

Det vises til merknadene til tilsvarende endring i § 3-9 nytt annet ledd om utøvelse av salgsbevilling.

Til § 5-2

Omfanget av bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk på tog, fly, skip og i befalsmesser skal på samme måte som øvrige skjenkebevillinger baseres på en inndeling etter alkoholstyrke. Begrepene «øl» og «vin» er i § 5-2 første ledd nr. 1 og 2 erstattet med begrepet «alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent». Dette innebærer, på samme måte som i forhold til skjenkebevilling etter lovens kap. 4, at det også kan skjenkes brennevin som i originalemballasjen inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol. Se merknadene til § 4-2.

Til § 6-1

Bestemmelsen gjelder vilkårene for å få og utøve bevilling for tilvirkning av alkoholholdig drikk, herunder omfanget av slik bevilling. Som følge både av avviklingen av bevillingsordningen for import og engrossalg, og av innføringen av likebehandling av øl, vin og brennevin med samme alkoholinnhold, har lovens kap. 6 gjennomgått vesentlige tekniske endringer. Ettersom bevillingsordningen for tilvirkning av alkoholholdig drikk videreføres i sin nåværende form, er blant annet alle de bestemmelser i lovens nå opphevede kap. 3A som fremdeles har relevans for tilvirkningsbevillingene flyttet stort sett uendret til kap. 6. Alle bestemmelsene har imidlertid gjennomgått nødvendige språklige endringer som følge av at de nå kun gjelder bevilling til tilvirkning. Se de spesielle merknadene til §§ 6-3, 6-4, 6-5, 6-6, 6-7, 6-8, 6-9 og 6-10.

Tidligere fulgte det av 6-1 første ledd annet punktum at tilvirkningsbevilling kunne omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk. Bevilling for tilvirkning av brennevin har imidlertid ikke automatisk omfattet tilvirkning av vin og øl, slik systemet har vært for de kommunale skjenkebevillingene. § 6-1 er nå endret slik at bevillingen kan omfatte alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent som ikke er brennevin, brennevin, eller all alkoholholdig drikk. Videre fastslås det nå i § 6-1 første ledd tredje punktum (tidligere tredje ledd) at bevillingsplikten ikke gjelder tilvirkning til eget bruk av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin (tidligere «vin og øl til eget bruk»). Innholdet i bestemmelsen om tilvirkning til eget bruk er uendret, dvs. at egenprodusert drikk kan blandes med lovlig innkjøpt brennevin, eksempelvis for å lage egen kirsebærlikør og lignende.

Til § 6-2

Bestemmelsen i § 6-2 om vilkår for tildeling av tilvirkningsbevilling er, med unntak av nødvendige språklige endringer som følge av at den nå bare gjelder bevilling for tilvirkning, identisk med tidligere § 3A-4 om vilkår for tildeling av bevilling til engrossalg.

Til § 6-3

Paragrafen er identisk med tidligere § 3A-5 om krav til søknaden.

Til § 6-4

Paragrafen er identisk med tidligere § 3A-6 om innhenting av uttalelser.

Til § 6-5

Paragrafen er identisk med tidligere § 3A-7 om opplysningsplikt.

Til § 6-6

Bestemmelsen i § 6-6 om utøvelse av tilvirkningsbevilling er en videreføring av § 3A-8. Bestemmelsen fastslår ikke lenger at den som har tilvirkningsbevilling dermed kan drive engroshandel. Det vises til at tilvirkning av alkoholholdig drikk vil forutsette registrering som avgiftspliktig virksomhet hos toll- og avgiftsetaten, slik at adgangen til å drive engrossalg følger direkte av § 1-4c, se § 1-4c første ledd og merknadene til bestemmelsen.

Til § 6-7

Paragrafen er identisk med tidligere § 3A-9 om melding og godkjenning.

Til § 6-8

Bestemmelsen i § 6-8 om kontroll med utøvelsen av bevilling er en videreføring av § 3A-10. Kontroll med tilvirkningsbevilling skal som før tilligge departementet, og være delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Bestemmelsen i § 3A-10 tredje ledd om at det skal føres et register med opplysninger om innehavere av engros- og tilvirkningsbevillinger, og hjemmelen for departementet til å gi forskrifter om føring og bruk av registeret, er overført til § 1-14, jf. de generelle merknadene i kap. 4.7.3, og merknadene til § 1-14.

Til § 6-9

Bestemmelsen i § 6-9 om bevillingsgebyr er en videreføring av § 3A-11. Den gjelder nå uttrykkelig bare gebyr for bevilling til tilvirkning. For øvrig er det materielle innhold uendret.

Til § 6-10

Bestemmelsen i § 6-10 om inndragning av bevilling er en videreføring av § 3A-12. Med unntak av en teknisk henvisningsendring i første ledd er bestemmelsens innhold uendret.

Til § 7-1

Det er bevillingsmyndigheten som beregner størrelsen på det konkrete bevillingsgebyret den enkelte bevillingshaver skal betale, og således fastsetter det konkrete gebyret som skal betales. Beregningen skjer på bakgrunn av opplysninger om omfanget av salg eller skjenking og størrelsen på gebyret. Departementet bestemmer gebyrsatsene for salg og skjenking av alkoholholdig drikk. Endringen i § 7-1 er i første rekke av språklig karakter, og skal foruten å gjennomføre prinsippet om likebehandling av alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold også i forhold til bevillingsgebyrene, klargjøre forholdet mellom departementets angivelse av generelle gebyrsatser og kommunenes fastsetting av det konkrete bevillingsgebyret for salg og skjenking av alkoholholdig drikk.

Til §§ 7-2 og 7-3

Korrekt registrert selskapsbetegnelse for Vinmonopolet er nå AS Vinmonopolet, og ikke som tidligere A/S Vinmonopolet. Bestemmelsenes materielle innhold er uendret.

Til § 8-3

§ 8-3 første ledd nr. 1 har gjennomgått en språklig endring. Bestemmelsen fastslo tidligere at forbudet mot å overdra eller ha i sin besittelse en gjærende eller gjæret udestillert væske ikke gjaldt væske bestemt til fremstilling av eller som var vin eller øl. Begrepene vin og øl er erstattet av «vare som ikke er brennevin». Som følge av at sterkvin vil omfattes av definisjonen av brennevin, innebærer dette en innstramming av gjeldende rett. Dette vil imidlertid være av liten eller ingen praktisk betydning.

Til § 8-4

Bestemmelsens overskrift er endret. Det materielle innholdet i bestemmelsen er uendret.

Til § 8-8

Som følge av endringen i § 1-5, er § 8-8 endret tilsvarende, jf. merknadene til § 1-5. Det tidligere forbudet mot kjøp av brennevin fra utsalg på vegne av noen som er under 20 år, er nå erstattet av et forbud som ikke lenger knytter seg til brennevinsdefinisjonen, men til en alkoholstyrke på 22 volumprosent alkohol eller mer. Brennevin/brennevinsbaserte drikker med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent omfattes av forbudet mot kjøp av annen alkoholholdig drikk for noen som er under 18 år.

Til § 8-11

Bestemmelsen er endret for å gjøre det klart at forbudet omfatter salg og skjenking av alkohol til personer som åpenbart er påvirket av rusmidler, hva enten det dreier seg om alkohol eller andre legale eller illegale rusmidler, i kombinasjon med alkohol eller alene. Hvilket, eller hvilke, rusmidler vedkommende i utgangspunktet er påvirket av, er ikke avgjørende for vurderingen av om det vil være forsvarlig å selge eller skjenke alkohol til vedkommende.

Hvorvidt en person er, eller må antas å bli, åpenbart påvirket, vil ikke bare avhenge av om vedkommende er synlig ruset, men også av graden av påvirkning. Det kreves fortsatt at rusmiddelpåvirkningen må være kvalifisert. Det kan vanskelig fastsettes mer detaljerte kriterier for denne i enkelte tilfeller vanskelige vurderingen. Den endring som nå er foretatt vil imidlertid avskjære tvil om hvorvidt personer som tydelig er påvirket av narkotika omfattes av forbudet.

Til § 9-2

Departementet har foretatt en generell språklig gjennomgang av eksisterende forskriftshjemler. I den forbindelse er hjemmelen i § 9-2 annet ledd for departementet til å gi forskrifter til utfylling av forbudet i første ledd, gitt en mer presis utforming. Bestemmelsens materielle innhold er uendret.

Til lov 19. juni 1931 nr 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet

Det vises til de generelle merknadene i kap. 6.7.

Til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter § 7 nytt annet ledd

Særavgiftsloven § 7 annet ledd gir nå hjemmel for Finansdepartementet til å bestemme at politiet, skattemyndighetene og Mattilsynet uten hinder av taushetsplikt skal gi toll- og avgiftsetaten nødvendige opplysninger for behandling av søknader om registrering for avgift på alkoholholdige drikkevarer. En slik bestemmelse om opplysningsplikt for disse instansene er viktig for å ivareta behovet for å føre kontroll med at den som driver engrossalg av alkoholholdig drikk til enhver tid oppfyller vandelskravet, som nå vil følge av særavgiftsforskriften. Bestemmelsen er en videreføring av alkoholloven § 3A-7 om opplysningsplikt for politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet i forbindelse med behandling av søknader om engrosbevilling. Se de generelle merknadene i kap. 4.7.1.