6 Rammebetingelser for AS Vinmonopolets virksomhet

6.1 Innledning - Vinmonopolets rolle og betydning i norsk alkoholpolitikk

Det er bred politisk tilslutning til den statlige vinmonopolordningen, og etter regjeringens syn er ordningen et svært viktig element i norsk alkoholpolitikk. Detaljmonopolets særlige kjennetegn og eksistensberettigelse er at det holder de privatøkonomiske interessene utenfor handelen med alkohol. Dermed blir det mulig å regulere og begrense tilgjengeligheten på en enkel måte, samtidig som kontrollen med at salget følger reglene i alkoholloven blir mer effektiv.

For å sikre fortsatt oppslutning og legitimitet i befolkningen for monopolordningen, er det viktig at Vinmonopolet utvikler seg i takt med samfunnets forventninger og behov. Høringsnotatet drøftet flere forslag fra selskapet selv og fra andre om endringer i de lovfestede rammebetingelsene for selskapets virksomhet, blant annet med tanke på at disse rammebetingelsene bør gi Vinmonopolet fleksibilitet til å forvalte sitt alkoholpolitiske oppdrag mest mulig effektivt.

6.2 Ordningen med Landsplan for AS Vinmonopolet

6.2.1 Bakgrunnen for og betydningen av ordningen med landsplan

I St meld nr 17 (1987-88) Alkohol og folkehelse ble det foreslått å utarbeide en plan for utviklingen av Vinmonopolets salgsnett. Målet var «å sikre en større likhet i tilgjengelighet uten at det totale tallet på salgssteder ble endret vesentlig». Implisitt i dette lå dermed også en alkoholpolitisk målsetning om å holde antallet vinmonopolutsalg lavt. Forslaget fikk Stortingets tilslutning, og alkoholloven § 3-3 gir derfor Sosialdepartementet hjemmel til å fastsette antall salgsbevillinger for AS Vinmonopolet i landet som helhet og den geografiske (fylkesvise) fordelingen av disse. Dette har vært gjort gjennom en fireårig Landsplan for AS Vinmonopolet.

Landsplanen har regulert to forhold: For det første har den satt et øvre tak for antall salgsbevillinger og utsalg på landsbasis. For det andre har den regulert den fylkesvise fordelingen av det fastsatte antall utsalg. Planen har basert seg på forslag fra Vinmonopolet, og har blitt sendt på høring til alle landets kommuner. Det er Vinmonopolets styre som innenfor rammen av planen har tatt stilling til i hvilke kommuner det skal søkes om bevilling til å etablere utsalg, mens kommunestyret fastsetter antall utsalgssteder innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet.

Slik alkoholloven § 3-3 er utformet, kan departementet fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse, og derfor også uten lovendring legge om praksis slik at ordningen med landsplan ikke lenger benyttes. Siste planperiode utløp ved utgangen av 2002. Som en prøveordning er det ikke utarbeidet ny landsplan. Antallet nye etableringer i 2003 og 2004 er fastsatt etter forslag fra Vinmonopolet ut fra en avveining mellom økonomiske kriterier og ønsket om økt tilgjengelighet.

Da ordningen med landsplan ble drøftet av Alkoholpolitisk utvalg i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring?, gikk utvalgets flertall inn for at det ikke lenger skulle være noen øvre grense for antallet vinmonopolutsalg i landet. Antallet burde bestemmes av antall kommuner som ønsker å gi bevilling til salg av vin og brennevin, og av Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger.

I den etterfølgende diskusjonen i Ot. prp. nr. 7 (1996-97) Om lov om endringer i alkoholloven mv., konkluderte departementet, med støtte fra flertallet av høringsinstansene, at spørsmålet om det totale antall vinmonopolutsalg i Norge fortsatt burde være underlagt politisk kontroll. Departementet fremhevet at det var vanskelig å tenke seg en landsplan som ga en funksjonell distriktsmessig fordeling uten et fastsatt tak, med mindre taket ble satt så høyt at det likevel ikke ville være bedriftsøkonomisk lønnsomt for Vinmonopolet å benytte det. Uten et tak blir det snakk om en minimumsplan, hvor det kun sies noe om hvor det kan opprettes utsalg. Derfor gikk departementet heller ikke inn for å skille spørsmålet om høyeste antall salgsbevillinger fra spørsmålet om den distriktsmessige fordelingen, under henvisning til at landsplanordningen fremstår som et godt og fleksibelt virkemiddel for å oppnå målsettingen om størst mulig likhet i tilgjengeligheten av alkohol over hele landet, samtidig som hensynet til å begrense det totale forbruket av alkohol ivaretas.

6.2.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det foreslått at ordningen med landsplan avvikles. Det ble videre foreslått å opprettholde bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet og fordeling av disse, for å understreke at utbyggingen av Vinmonopolets salgsnett er et spørsmål av alkoholpolitisk viktighet og fortsatt skal være underlagt politisk kontroll.

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet. Av de instanser som har uttalt seg, støtter de fleste forslaget om å oppheve ordningen med Landsplan.

Handel og Kontor uttaler:

«Handel og Kontor i Norge støtter forslaget om at ordningen med fireårig landsplan avvikles, slik at det dermed overlates til Vinmonopolets styre å fastsette antall utsalg på landsbasis og den geografiske fordelingen av dem. Etter vår vurdering bør det ikke være noen motsetning mellom det antall utsalg som Vinmonopolet mener er forsvarlig av bedriftsøkonomiske hensyn, og hensynet til å begrense antallet nye utsalg av alkoholpolitiske grunner. Gjennom departementets ordinære eierbeføyelser kan det fortsatt utøves kontroll både med utbyggingstakten og den regionale fordelingen.»

Actis uttaler:

«Actis støtter forslaget om avvikling av Landsplan for Vinmonopolet. Actis vil imidlertid understreke at Vinmonopolets utvikling, spesielt antall utsalg og opptreden i markedet generelt, må følges opp fra politisk hold slik at Vinmonopolet til enhver tid bidrar på best mulig måte til å nå målene for alkoholpolitikken, slik de bl.a er formulert i Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer. En eventuell opphevelse av Landsplanordningen må ikke bli et trekk i retning av at Vinmonopolet blir markeds- og profittorientert. Det må heller ikke være et signal om friere tøyler til nyetableringer»

6.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at landsplanens funksjon som virkemiddel for å holde antallet utsalg på et lavt nivå er av mindre betydning i dag. Som følge av at Stortinget har hevet det fastsatte taket for antall nye utsalg, har det funnet sted en betydelig utbygging av nye polutsalg de siste årene. Antallet utsalg vil i perioden fra januar 1997 til utgangen av 2004 ha vokst fra 112 til 200. Tilgjengeligheten til selskapets produkter har dermed økt betydelig de senere årene. Dette kan blant annet illustreres ved at rundt 83 prosent av befolkningen vil bo innenfor en radius på 15 kilometer fra nærmeste vinmonopolbutikk. Av de 80 nyetableringene har 69 blitt lagt til nye kommuner, mens 11 er avlastningsbutikker i befolkningstette områder. Sammen med omlegging til selvbetjening og utvikling av e-handel og utlevering gjennom Posten, har dette medført en økonomisk belastning for selskapet.Ytterligere utbygging i nye kommuner vil i mindre grad være bedriftsøkonomisk lønnsomt for Vinmonopolet, og ønsket om flere utsalg må antas i første rekke å komme fra distriktene.

I NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet er det vist til at det i Norge er gjort flere kontrollerte studier av hva som skjer med omsetningen av alkohol i kommuner som får vinmonopolutsalg. Hovedresultatet er at det totale alkoholforbruket i kommunen ikke ser ut til å endres merkbart. Departementet mener at spørsmålet om behovet for en landsplan først og fremst er knyttet til dens funksjon som virkemiddel for å ivareta helhetshensyn ved den geografiske fordelingen av nye utsalg. En avvikling av landsplanen vil forutsette at Vinmonopolet på en god måte greier å balansere distriktskommunenes ønsker om etablering av flere utsalg, hvor det vil være viktig at det arbeides videre med å utvikle mindre og rasjonelle utsalg, og behovet for flere etableringer i folketette bykommuner. Departementet legger til grunn at Vinmonopolet vil få et større ansvar enn før for at ikke bykommuner blir prioritert på bekostning av distriktskommuner. Ordningen med landsplan har gitt åpenhet omkring de vurderinger som legges til grunn for den fylkesvise fordelingen. Den har også gitt forutsigbar og effektiv saksbehandling, gjennom å kanalisere synspunkter og innspill om behovet for flere nye utsalg. Dette er hensyn departementet ser det som viktig å videreføre, samtidig som det understrekes at spørsmålet om den kommunale lokaliseringen av utsalgene alltid har vært en sak mellom den enkelte kommune og Vinmonopolet.

Departementet er enig med Vinmonopolet, som har gitt uttrykk for at dagens ordning med høring av forslag til landsplan kan skape urealistiske forventninger hos kommunene om innflytelse på den geografiske fordelingen av utsalgene. Dertil kommer at den fylkesvis fastlagte fordelingen av antallet utsalg ikke gir selskapet rom for nødvendig fleksibilitet i forbindelse med nedleggelse av utsalg i en kommune til erstatning for etablering av et nytt utsalg i en annen (i planperioden).

Departementet foreslår på dette grunnlag at ordningen med landsplan avvikles. Det understrekes samtidig at det fortsatt skal utøves kontroll med utbyggingstakten og den regionale fordelingen. Departementet foreslår å opprettholde bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet og fordeling av disse, for å understreke at utbyggingen av Vinmonopolets salgsnett er et spørsmål av alkoholpolitisk viktighet og fortsatt skal være underlagt politisk kontroll.

6.3 Salg av alkoholholdig drikk som ikke omfattes av Vinmonopolets enerett

6.3.1 Gjeldende rett

Vinmonopolets enerett til salg av vin og brennevin med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent ble opphevet ved ikrafttredelsen av lov- og forskriftsendringene om likebehandling av øl og annen drikk med samme alkoholinnhold den 1. januar 2003. I Ot.prp. nr. 89 (2001-2002) forutsatte departementet at Vinmonopolet som en del av straksløsningen kunne fortsette å selge vin og brennevin med samme alkoholinnhold som øl i konkurranse med dagligvarehandelen, men uttalte at det var ønskelig med en nærmere vurdering av om Vinmonopolet også i fremtiden skulle kunne selge de aktuelle produktene i konkurranse med dagligvarehandelen.

6.3.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det ikke foreslått å endre alkoholloven slik at Vinmonopolet også gis adgang til å selge øl med lavere alkoholinnhold enn 4,8 volumprosent. Derimot ble det som en konsekvens av gjennomføringen av et generelt likebehandlingsprinsipp, foreslått presisert i lovens § 3-1 at Vinmonopolet ikke har adgang til å selge andre alkoholholdige produkter enn slike som omfattes av selskapets eneretter.

Det er svært få høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet. Ingen kommuner har hatt konkrete kommentarer til spørsmålet.

AS Vinmonopolet uttaler:

«Dette kan forstås å være i motstrid med vinmonopollovens § 3 hvor vi er pålagt å føre alkoholfrie festdrikker.»

Norges Colonialgrossisters Forbund:

«Vi er enig med departementet som ikke ønsker å gå inn for å endre alkoholloven slik at Vinmonopolet også gis adgang til å selge øl med lavere alkoholinnhold enn 4,8 volumprosent og at lovens § 3-1 som departementet foreslår, blir presisert dit hen at Vinmonopolet ikke har adgang til å selge andre produkter enn slike som omfattes av selskapets eneretter.»

IOGT i Norge uttaler:

«AS Vinmonopolet er opprettet som et edruskapspolitisk instrument. IOGT har liten forståelse for departementets syn om at ikke monopolet skal kunne omfatte øl og rusbrus i de kommuner som ønsker det. For en del kommuner framstår det som interessant å teste ut felles omsetning av all alkohol. IOGT er villig til å akseptere at vi får flere polutsalg mot at det bidrar til en mer betryggende og mer begrenset omsetningsform for øl.»

6.3.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet vil bemerke at en eventuell rett for Vinmonopolet til å selge alkoholholdig drikk som ikke omfattes av selskapets eneretter, først og fremst vil være begrunnet i ønsket om å bruke Vinmonopolet som virkemiddel til å kontrollere og begrense tilgjengeligheten til alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol, som et alternativ til salg i dagligvarehandelen. Departementet er enig med IOGT i at det kan ligge en alkoholpolitisk gevinst i å la Vinmonopolet stå for alt salg av alkoholholdig drikk i en kommune. Det kan være forenlig med selskapets alkoholpolitiske formål og oppgave å overta salget av øl og rusbrus når kommunene selv ønsker en slik ordning for å begrense omsetningen. Det er også dekning for å hevde at kontrollen med at salg av slike produkter ikke skjer til mindreårige vil kunne bli bedre dersom Vinmonopolet stod for salget.

EØS-avtalen kan etter departementets syn ikke anses til hinder for at Vinmonopolet kan selge varer i konkurranse med dagligvarehandelen. Den eneste tenkelige innvendingen er at Vinmonopolet ved dette «mister» sin status som handelsmonopol, og at dette kan ha betydning for den beskyttelse Vinmonopolet nyter under EØS-avtalen. Dette anses likevel for å være en marginal problemstilling i EØS-rettslig sammenheng.

Det er tungtveiende praktiske årsaker til at departementet likevel ikke vil foreslå at Vinmonopolet kan selge alkoholholdig drikk som ikke omfattes av monopolet. Statistikk over kommunenes forvaltning av alkoholloven viser at det i dag er uhyre få kommuner som bruker den adgang de allerede har til å opprette kommunalt eller privat ølmonopol. I 2001 var det i alt 8 kommuner som solgte øl gjennom kommunalt ølmonopol, og 15 som solgte øl gjennom privat monopol, dvs. butikker som bare har adgang til å selge øl og ev. mineralvann og visse andre varer. Det er mulig at interessen for slike ordninger er økende som følge av økningen i tilgjengeligheten til rusbrus, men likevel lite trolig at det vil være aktuelt å monopolisere salget av øl og rusbrus i særlig mange kommuner fremover. Sannsynligvis er monopolisering mest aktuelt i mindre kommuner, hvorav mange i utgangspunktet ikke oppfyller Vinmonopolets etableringskriterier. Slik departementet ser det, vil derfor en adgang for Vinmonopolet til å stå for salg av all alkohol i en kommune være en særordning for ytterst få kommuner, som i tillegg reiser praktiske gjennomføringsspørsmål.

Som følge av at det gjennomføres et prinsipp om likebehandling av all drikk med lavere alkoholinnhold enn 4,8 volumprosent, kan det heller ikke skilles mellom øl og rusbrus når det gjelder fremtidig salg på Vinmonopolet. Dersom Vinmonopolet fortsatt skal ha adgang til å selge vin og brennevin med høyst 4,7 volumprosent alkohol, må det derfor eksplisitt innføres en hjemmel for salg av øl med tilsvarende lave alkoholinnhold, ettersom verken alkoholloven eller vinmonopolloven i dag gir selskapet adgang til slikt salg. Som handelsmonopol er Vinmonopolet underlagt strenge kriterier for sammensetning av produktutvalget for å sikre likebehandling av produkter og tilbydere. Det er gitt forskrifter om Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet som blant annet gir regler om innkjøpsprosedyrer, prisfastsetting og innsyn. Dersom Vinmonopolet skal ha enerett til salg av alle alkoholholdige drikker i en kommune, bør innkjøp foregå etter de samme regler som for sterkøl, vin og brennevin. Etter departementets syn vil dette være meget tungvint for Vinmonopolet.

Ordningen vil videre være praktisk komplisert, fordi den vil kunne innebære en sammenblanding av statlige og kommunale økonomiske interesser. Vinmonopolet betaler for eksempel ikke bevillingsgebyr til kommunene for salget av brennevin, vin og sterkøl, blant annet fordi dette ville gi tilfeldig økonomisk gevinst til de kommunene som har utsalg. Departementet mener at det ikke er behov for kompliserte særbestemmelser på dette området når den praktiske nytten av ordningen sannsynligvis vil være minimal. Kommunene har adgang til å monopolisere salget av øl og rusbrus gjennom å opprette kommunalt eller privat monopol for disse varene, noe som kan gi mye av den samme kontrollgevinsten. Det er også verdt å merke seg at ingen av kommunene som har uttalt seg, har ytret et ønske om å kunne nytte Vinmonopolet til «kommunalt monopol».

Departementet er ikke enig i Vinmonopolets innvending om at forslaget i høringsnotatet er i strid med vinmonopolloven. Det vises til at det etter vinmonopolloven § 3 er et krav om at Vinmonopolet også skal tilby et utvalg alkohol frie festdrikker.

Departementet vil etter dette ikke gå inn for at Vinmonopolet kan gis bevilling til å selge alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol. Departementet foreslår at Vinmonopolets bevillingsrettigheter presiseres i loven.

6.4 Kommunens saksbehandling ved etablering av nye vinmonopolutsalg

I henhold til lovens § 3-3 annet punktum fastsetter kommunestyret det høyeste antall utsalgssteder for AS Vinmonopolet innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. Ettersom det formelt bare gis en salgsbevilling for hver kommune selv om det opprettes flere utsalg, presiseres det i lovens § 3-3 at kommunestyret skal godkjenne hvert enkelt utsalgs beliggenhet. Dette betyr at kommunestyret kan legge vekt på de samme hensyn som den ellers gjør ved enhver tildeling av bevillinger til salg og skjenking.

6.4.1 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

For å unngå uklarheter om kommunens adgang til skjønnsutøvelse på dette punktet, ble det i høringsnotatet foreslått at det i lovens § 3-3 inntas en uttrykkelig henvisning til at bestemmelsen i § 1-7a gjelder tilsvarende.

Det er svært få høringsinstanser som har gitt uttrykk for synspunkter på forslaget. Vinmonopolet er imidlertid uenig i høringsnotatets forslag og uttaler:

«I tillegg til kommunal salgsbevilling og kommunal godkjennelse av antallet vinmonopolbutikker i kommunen, krever dagens alkohollov § 3-3 også at den enkelte vinmonopolbutikks beliggenhet må være godkjent av kommunen før butikkdriften kan starte. Med bakgrunn i alkohollovens formål er det naturlig å gi kommunen myndighet til å hindre at Vinmonopolets butikker får en plassering i lokalsamfunnet som ikke er alkoholpolitisk ønskelig. Valget av butikklokaler bør ses i lys av departementets pålegg om kundeorientering og kostnadseffektiv drift, jf. bl.a. departementets tildelingsbrev av 10.03.03. I denne sammenheng bør Vinmonopolet være underlagt de samme lovbestemte rammebetingelser som annen varehandel. Kommunens myndighet til å overprøve Vinmonopolets ønske om butikkbeliggenhet bør begrenses til tilfeller hvor kommunen har en alkoholpolitiskbegrunnelse for et annet syn. Alkoholloven bør derfor endres slik at det som hovedregel tilligger Vinmonopolet å bestemme butikkens beliggenhet innenfor salgskommunen.

Forslaget til henvisning til § 1-7a er uansett for omfattende, da det vanskelig kan ses at Vinmonopolet ikke vil være egnet til å ha salgsbevilling, og kommunens rett til å begrense antallet bevillinger er regulert i § 3-3. Henvisningen bør begrenses til § 1-7a 1.ledd 1. punktum.

Vinmonopolets butikketableringer må ha et kundegrunnlag som er tilstrekkelig for at butikkdriften bærer seg økonomisk. Hvor butikken plasseres innenfor en kommune, har stor betydning for kundegrunnlaget og dermed for hvor stor butikkens omsetning blir. Årsaken er at detaljhandelen og folks handlemønster er konsentrert om avgrensede sentrumsområder eller kjøpesentra. I tilfeller der Vinmonopolets søknad om godkjennelse av butikkplassering blir avslått av kommunen og alternative plasseringsmuligheter ikke vil gi et tilstrekkelig økonomisk driftsgrunnlag, vil avslaget måtte få som konsekvens at Vinmonopolet må avstå fra å etablere butikk i kommunen.»

6.4.2 Departementets vurderinger og forslag

I alkoholloven § 1-7 er kommunene gitt meget vide skjønnsrammer ved vurderingen av om en bevilling til salg eller skjenking skal gis. Bestemmelsen nevner eksplisitt flere hensyn, men det understrekes at disse verken er uttømmende eller er hensyn kommunen må legge vekt på. Foruten alkoholpolitiske hensyn, kan kommunen for eksempel legge vekt på hensyn til ro og orden i vid forstand, trafikale hensyn og næringspolitiske hensyn. Det er tett sammenheng mellom hensynene, og departementet mener at kommunene, ikke minst i forhold til etablering av vinmonopolutsalg, har behov for å se på lokaliseringen i en helhetlig sammenheng. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å frata kommunen muligheten til å legge vekt på disse hensynene i forhold til Vinmonopolets søknad om bevilling og konkret plassering.

Departementet antar at det i praksis ikke skjer at en kommune avslår Vinmonopolets søknad om bevilling. Gjennomgående ser de aktuelle kommunene meget positivt på en søknad om bevilling fra Vinmonopolet. Det som i denne sammenhengen er aktuelt, riktignok meget sjelden, er at det er konflikt mellom kommunen og Vinmonopolet om hvor det konkrete polutsalget skal etableres. I de tilfellene departementet kjenner til, har kommunene lagt vekt på næringspolitiske og trafikale hensyn, når de har avslått Vinmonopolets søknad om konkret plassering av et utsalg. Som nevnt ovenfor, er dette legitime hensyn i forhold til øvrige kommunale salgs- og skjenkebevillinger. Departementet er overrasket over at Vinmonopolet, som på den ene siden har omfattende eneretter og et klart alkoholpolitisk formål som begrunnelse, på den andre siden i realiteten mener at det bør være underlagt samme rammebetingelser som annen varehandel. Det må dessuten bemerkes at Vinmonopolet, i denne henseende, faktisk er underlagt de samme betingelsene som all dagligvarehandel som søker salgsbevilling for alkoholholdig drikk, men altså ikke de samme rammebetingelsene som øvrig varehandel.

Den konkrete plasseringen av et vinmonopolutsalg har stor betydning for omgivelsene rundt. Dette tilsier at kommunens skjønnsutøvelse i disse sakene ikke bør innskrenkes.

I utgangspunktet er det grunn til å anta at Vinmonopolet og kommunen har felles interesser i plasseringen, og det burde være et godt klima for forhandlinger. Et vinmonopolutsalg trekker til seg folk, og der hvor utsalg etableres eller flytter vil det føre til endring i folks handlemønster. Det kan igjen få store konsekvenser for de øvrige næringsdrivende og for hele strukturen i kommunens handelssentra. Det kan dreie seg om alt fra mulige parkeringsproblemer til at all vesentlig handel overføres til kjøpesentre utenfor kommunesentra som en direkte følge av at vinmonopolutsalg etableres der. Kommunen er den som presumptivt kjenner dette best, og som har legitim interesse og ansvar for å tilrettelegge for en best mulig struktur i kommunen.

Departementet antar at det bare helt unntaksvis kan oppstå en situasjon som Vinmonopolet beskriver i sin høringsuttalelse: at kommunen avslår søknaden om konkret plassering, enten ved at den ikke vil godta flytting eller ved at den anviser en annen lokalisering ved nyetablering, og at dette fører til lokalisering som ikke er bedriftsøkonomisk forsvarlig. Etter departementets mening påhviler det Vinmonopolet, i kraft av sin spesielle posisjon, et særlig ansvar for ikke å opptre slik at det skapes et inntrykk av at man vil bestemme utsalgenes beliggenhet selv, uavhengig av alkohollovens bestemmelser.

Departementet er imidlertid enig med Vinmonopolet i at det ikke er grunnlag for å henvise til hele § 1-7a, og at det er tilstrekkelig å henvise til alkoholloven § 1-7 første ledd, første punkt.

Etter dette foreslår departementet at det i alkoholloven § 3-3 tas inn en uttrykkelig henvisning til samme lovs § 1-7a første ledd, første punkt.

6.5 Tidsinnskrenkninger for salg fra AS Vinmonopolets utsalg

6.5.1 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

Lovens § 3-4 om tidsinnskrenkninger for salg av brennevin må gjennomgå språklige endringer for å reflektere implementeringen av rusbrus-dommen. I høringsnotatet ble det foreslått ikke å endre de lovfestede ytre rammene for salg fra Vinmonopolets utsalg. Det ble foreslått inntatt en henvisning til at Vinmonopolet ikke skal kunne holde åpent lenger enn den lengste fastsatte salgstid for annen alkoholholdig drikk i kommunen i alkoholloven § 3-4.

Svært få høringsinstanser har uttalt seg til spørsmålet om åpningstider for Vinmonopolets utsalgssteder.

Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler:

«Vi er også enig i at utgangspunktet for Vinmonopolets åpningstider bør være den salgstid som er fastsatt for salg av alkohol i dagligvarehandelen.»

VBF uttaler:

«VBFmener at det er naturlig at Vinmonopolets salgstider bør følge det som er gjeldende for den enkelte kommune i forhold til salg av alkohol. At Vinmonopolet kan ha samme salgstider for alkohol som dagligvarehandelen er et viktig tiltak i forhold til å styrke den folkelige oppslutningen om Vinmonopolet. Det hersker bred enighet om at Vinmonopolets kontrollrutiner ved salg av alkoholprodukter er svært tilfredsstillende. Vi ser derfor få argumenter for at åpningstidene for salg av alkohol i dagligvarehandelen og Vinmonopolet skal kunne være ulike innenfor samme kommune.»

6.5.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at utgangspunktet for Vinmonopolets åpningstider bør være den salgstid kommunen har fastsatt for salg av alkohol i dagligvarehandelen, i den forstand at Vinmonopolutsalgene ikke bør kunne holde åpent lenger enn denne salgstiden. På den annen side ønsker departementet ikke å åpne for lengre salgstid enn til klokken 18.00 og klokken 15.00 på henholdsvis hverdager og lørdager (samt dager før søn- og helligdager).

Departementet foreslår en endring av alkoholloven § 3-4 i tråd med ovennevnte.

6.6 Publikumsprøving i butikkenes lokaler etter stengetid

6.6.1 Innledning

Vinmonopolets styre ønsker å satse på nye tiltak som kan styrke Vinmonopolets legitimitet i opinionen gjennom å utvikle kunderelasjonene og samtidig ivareta alkoholpolitiske oppgaver. Selskapet har derfor uttrykt ønske om å få drive informasjon om Vinmonopolets produkter i kombinasjon med mat gjennom såkalt publikumsprøving. Publikumsprøving har til hensikt å profilere Vinmonopolets butikker som en informasjonskanal for interesserte kunder og som bidragsytere til en bedre drikkekultur. Selskapet understreker at slik virksomhet ikke skal kunne oppfattes som salgsfremmende, og derfor bør foregå utenom salgstidene.

En forsøksordning med publikumsprøving innebærer videre servering av alkoholholdig drikk mot vederlag, noe som krever skjenkebevilling. Loven tar ikke sikte på at Vinmonopolets virksomhet skal omfatte bevillingspliktig skjenking, og forbyr uttrykkelig salg og skjenking i samme lokale. Dersom Vinmonopolet skal gis tillatelse til en forsøksordning med publikumsprøving av vin, vil det kreve lovendring. En slik ordning vil forutsette at skjenkevirksomheten drives som en selvstendig virksomhet (uten subsidiering fra detaljsalgsdelen). Ordningen ville også reise spørsmål om skjenkebevilling for innehavere av salgsbevilling for drikkevarer med lavere alkoholinnhold.

6.6.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det ikke foreslått å tillate publikumsprøving av alkohol i butikkenes lokaler etter stengetid.

Svært få høringsinstanser har uttalt seg til spørsmålet om publikumsprøving av alkoholholdig drikk i vinmonopolets utsalgssteder etter stengetid.

Norges Colonialgrossisters Forbund har uttalt seg til dette spørsmålet, og uttaler at de har:

« ikke avgjørende motforestillinger mot at myndighetene sier ja til en publikumsprøving av vin i Vinmonopolets butikker etter stengetid som et ledd i markedstilpasning av vinomsetningen i Norge til et mer liberalt regime som angitt og i tråd med hva publikum åpenbart ønsker.»

VBF uttaler:

«VBF mener at et viktig grunnlag for å styrke Vinmonopolets legitimitet blant befolkningen, er at selskapet er i stand til å tilpasse seg til samfunnet rundt. En viktig del av dette arbeidet er å gjennomføre nye tiltak rettet mot publikum og publikums forståelse for den virksomhet Vinmonopolet bedriver og selger.

Både ut fra dette perspektivet og ønsket om å bedre den norske drikkekulturen er foreningen positiv til å innføre en forsøksordning med publikumsprøvning i butikkene etter stengetid.»

6.6.3 Departementets vurderinger og forslag

Vinmonopolets alkoholpolitiske oppdrag er knyttet til alkohollovens formålsparagraf, som fastslår at reguleringen av innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk har som mål å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. Dette innebærer også at virksomhet som vil kunne virke salgsfremmende, vil være i strid med Vinmonopolets rolle som et av de mest sentrale tilgjengelighetsbegrensende virkemidler i norsk alkoholpolitikk. Til tross for at en forsøksordning med publikumsprøving ikke har til hensikt å virke salgsfremmende, er departementet opptatt av at ordningen likevel vil kunne fremstå slik.

Det skal nevnes at Systembolaget i Sverige i dag driver den type publikumsprøving av øl og vin som Vinmonopolet ønsker. I Sverige kom ordningen i stand etter at Riksdagen vedtok å endre den svenske alkoholloven på dette punktet. Det er imidlertid også grunn til å påpeke at selv om svensk og norsk alkoholpolitikk er relativt sammenfallende, er det også visse forskjeller i tilnærming til bruken av de ulike alkoholpolitiske virkemidlene.

Vinmonopolets ønske om en forsøksordning med publikumsprøving av vin i utsalgene etter stengetid er i første rekke en ordning rettet mot spesielt vin-interesserte kunder. I forhold til ønsket om å begrense totalforbruket av alkohol, vil ordningen sannsynligvis ha mindre betydning. Men i forslaget ligger også et ønske om å bedre kundetilfredsheten generelt, og promotere økt kunnskap om vin. I høringsnotatet ble det fremholdt at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er nødvendig og hensiktsmessig at detaljmonopolet driver en virksomhet som ligger så tett opp mot markedsføring av vin, og som sammen med den store oppmerksomheten, som særlig vin får i dags- og ukepresse, vil være med på å alminneliggjøre vin som en vanlig dagligvare. Departementet kan heller ikke se at en slik virksomhet har betydning i forhold til å endre drikkekulturen i Norge.

Alkoholpolitisk sett er styrking av Vinmonopolets legitimitet viktig og nødvendig. Etter hvert som mulighetene for å utvide tilgjengeligheten til Vinmonopolets butikknett i større grad begrenses av geografiske/demografiske, og dermed også bedriftsøkonomiske, faktorer, dreier legitimitetsdebatten mer i retning av kundeservice og effektivitet. Vinmonopolet har allerede en oppgave som er vesentlig mer utfordrende enn andre selskaper, ved at det er pålagt å drive bedriftsøkonomisk forsvarlig næringsvirksomhet ved salg av en vare som forårsaker store samfunnsmessige og individuelle skader, samtidig som det skal yte en service som bidrar til å opprettholde monopolets legitimitet.

De markedsundersøkelser selskapet innhenter årlig viser at Vinmonopolet scorer høyt på spørsmål om kundetilfredshet, en situasjon som nok også har sammenheng med innføring av selvbetjening i flere og flere av utsalgene. Departementet forstår Vinmonopolets naturlige ønske om videreutvikling og forbedring av kunderelasjonene, men en ordning med publikumsprøving av vin fremstår ikke som strengt tatt nødvendig for å styrke selskapets legitimitet som butikkjede. Etter departementets oppfatning vil en ordning med publikumsprøving av vin slik Vinmonopolet foreslår, bidra til å utfordre grensen mot virksomhet som kan virke salgsfremmende. Dertil kommer at monopolet er underlagt strenge regler for å sikre likebehandling av leverandører og produkter, og at det derfor også er grunnlag for skepsis mot ordninger som innebærer at Vinmonopolet vil profilere visse produkter fremfor andre. Uavhengig av om en ordning med publikumsprøving av vin fører til økt press fra leverandørene om å få sine produkter fremmet i den sammenheng, og uavhengig av Vinmonopolets rutiner for å sikre likebehandling, vil departementet peke på at det generelt er ønskelig å unngå i størst mulig grad at Vinmonopolets leverandørrelasjoner kompliseres.

Departementet er opptatt av at Vinmonopolet stadig utvikler og forbedrer seg på de områdene det har enerett i dag, men uten å gå inn på områder hvor det kan stilles spørsmålstegn ved selskapets grunnleggende oppgaver. På denne bakgrunn vil departementet ikke fremme forslag om at Vinmonopolet skal få skjenkebevilling for å drive publikumsprøving av vin.

6.7 Forslag om enkelte endringer i vinmonopolloven

6.7.1 AS Vinmonopolets bedriftsforsamling

I henhold til lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet (vinmonopolloven) § 9, skal Vinmonopolet ha en bedriftsforsamling på 21 medlemmer, hvorav 14 oppnevnes av Stortinget og 7 velges av og blant de ansatte.

Bedriftsforsamlingen skal føre tilsyn med styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet, og avgi uttalelse om årsberetning, regnskap og revisjonsberetning. Etter forslag fra styret treffer bedriftsforsamlingen avgjørelser i saker som gjelder investeringer av betydelig omfang i forhold til selskapets ressurser, eller rasjonalisering eller omlegging av driften som vil medføre større endring eller omdisponering av arbeidsstyrken.

Det følger av vinmonopolloven § 15 at Stortinget fastsetter godtgjørelsen til bedriftsforsamlingens medlemmer.

6.7.2 Anmodning om lovendring fra Stortingets presidentskap

I brev av 13. juni 2002 fra Stortingets presidentskap til sosialministeren vises det til at det etter presidentskapets oppfatning ikke lenger er hensiktsmessig at godtgjørelsen til Vinmonopolets organer fastsettes av Stortinget. Presidentskapet anmoder om at departementet overveier å fremme en proposisjon om endring av vinmonopollovens § 15. I sammenheng med dette anmoder presidentskapet om at departementet vurderer om lovens § 9 bør foreslås endret slik at Stortinget ikke lenger skal oppnevne medlemmer av bedriftsforsamlingen. Presidentskapet viser til at det ikke lenger er andre eksempler på at Stortinget oppnevner medlemmer av tilsvarende organer.

6.7.3 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det foreslått at vinmonopolloven § 9 endres slik at medlemmer og varamedlemmer til bedriftsforsamlingen oppnevnes av Kongen, og at bedriftsforsamlingen samtidig reduseres fra 21 til 12 medlemmer. Kravet til at 1/3 av medlemmene skal velges av og blant de ansatte ble ikke foreslått endret. Det ble imidlertid foreslått at bedriftsforsamlingen skal være beslutningsdyktig når minst 9 medlemmer er til stede, i motsetning til dagens krav om at minst 15 medlemmer er til stede. Det ble dernest foreslått at vinmonopolloven § 15 endres slik at Kongen fastsetter godtgjørelsen til bedriftsforsamlingens medlemmer og varamedlemmer.

Vinmonopolet har ingen innvendinger mot forslagene, og ingen andre høringsinstanser har uttalt seg.

6.7.4 Departementets forslag

Departementet går inn for at vinmonopolloven §§ 9 og 15 endres i samsvar med forslagene i høringsnotatet.