12 Fullbyrding av frihetsstraff og andre rettsfølger i Norge

12.1 Fullbyrding av frihetsstraff

Domstolen kan idømme frihetsstraff for et bestemt antall år inntil 30 år, eller for livstid dersom forbrytelsens ekstreme alvorsgrad og de individuelle omstendigheter ved den domfelte tilsier det, jf. artikkel 77 nr. 1, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 87.

Artikkel 103 nr. 1 bokstav a bestemmer at fullbyrding av idømt fengselsstraff skal skje i en stat utpekt av Domstolen fra en liste over stater som har sagt seg villig til å ta imot personer til soning. Det vil ofte være ønskelig at straffen sones i en annen stat enn den staten som domfelte er statsborger av, eller har begått forbrytelsen i. Fullbyrdingen skal være underlagt Domstolens oppsyn, jf. artikkel 106 nr. 1, men soningsvilkårene skal reguleres av fullbyrdingsstatens internrettslige bestemmelser, jf. artikkel 106 nr. 2. Etter artikkel 103 nr. 1 bokstav b kan staten og Domstolen avtale nærmere betingelser for soningen. Domstolen kan etter artikkel 104 nr. 1 når som helst beslutte å overføre en domfelt til en annen stat. Fengselsstraffen er bindende for soningsstaten som ikke i noe tilfelle skal endre den, jf. artikkel 105 nr. 1. Fullbyrdingsstaten kan heller ikke løslate personen før tiden, jf. artikkel 110 nr. 1, og det er bare Domstolen som kan nedsette straffen, jf. nr. 2. Videre skal bare Domstolen ha rett til å avgjøre en begjæring om anke eller gjenopptakelse, jf. artikkel 105 nr. 2. En domfelt kan så lenge soningen pågår ikke strafforfølges, straffes eller utleveres til en tredjestat for noen handling begått før vedkommende ble overført, uten Domstolens godkjennelse (spesialitetsprinsippet), jf. artikkel 108. Disse bestemmelsene er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 95-96.

I hvilken grad Norge skal tilby seg å ta imot personer som er domfelt av Domstolen til soning, beror på en avveining av forskjellige hensyn. På den ene siden vil det være av avgjørende betydning for Domstolen at det stilles et tilstrekkelig antall fengselsplasser til disposisjon. Artikkel 103 nr. 3 bokstav a stiller også opp et prinsipp om at statspartene bør dele ansvaret for fullbyrding av fengselsstraffer i samsvar med et prinsipp om en rimelig fordeling. På den annen side vil det her kunne være tale om en type soningsfanger som vil stille særlige krav blant annet med hensyn til sikkerhet.

Et særlig spørsmål vil være hvordan Norge skal stille seg når det gjelder fullbyrding av frihetsstraff som overstiger de norske maksimalgrensene for frihetsstraff på 21 år.

Norge har som et av svært få land sagt seg villig til å ta imot soningsfanger fra straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. I 1994-loven § 6 er det gitt hjemmel for dette, og det er videre inngått en soningsavtale av 24. april 1998 mellom Norge og FN om fullbyrdelse av dommer avsagt av Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Det fremgår av denne at man på norsk side vil ta stilling til slike anmodninger på grunnlag av en individuell vurdering foretatt av vedkommende stat i hvert enkelt tilfelle.

Departementet tar ikke her stilling til i hvilken utstrekning Norge bør ta imot personer til soning etter at de er dømt til fengselsstraff av Domstolen, men foreslår at det gis en bestemmelse som åpner for slik overføring av domfelte. Videre antas at det fra norsk side, på tilsvarende måte som overfor Jugoslavia- og Rwanda-domstolene, prinsipielt bør avgis en erklæring i samsvar med vedtektenes artikkel 103 nr. 1, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 95. I henhold til denne bestemmelsen kan det knyttes betingelser til en slik erklæring. En slik prinsipiell tilkjennegivelse av villighet til å støtte Domstolen på denne måten, kan påregnes å få en viktig signaleffekt internasjonalt, også med henblikk på å fremme en rimelig internasjonal byrdefordeling.

Lov 20. juni 1991 nr. 67 om overføring av domfelte fastsetter nærmere regler for overføring av domfelte etter den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte og den europeiske konvensjonen om internasjonal gyldighet av straffedommer. I det nye kapittel IV som ble vedtatt ved lov 7. juli 2000 nr. 69, er det gitt bestemmelser om overføring av domfelte som omfattes av andre avtaler enn disse konvensjonene. I 1994-loven § 6 er det fastsatt at denne loven skal gjelde så langt den passer.

Lov om overføring av domfelte er utformet med sikte på å gjennomføre andre traktater og avtaler enn Roma-vedtektene, noe som medfører at det er en rekke bestemmelser som ikke passer for overføring av domfelte fra Domstolen. Departementet antar det er tilstrekkelig å fastsette i loven at departementet kan gi tillatelse til fullbyrding i Norge og henvise til Roma-vedtektenes bestemmelser om hvilke regler som gjelder for fullbyrdingen.

12.2 Fullbyrding av bøtestraff

I tillegg til fengselsstraff kan Domstolen idømme bøtestraff, jf. artikkel 77 nr. 2 bokstav a, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 87. De nærmere vilkår for dette vil bli fastsatt i Domstolens prosessregler. Utkast til prosessregel 149 fastslår at boten skal fastsettes under hensyn til den domfeltes økonomiske stilling, hvilken skade som forbrytelsen har ført til, og hvilke inntekter forbrytelsen har medført. Det skal også tas hensyn til om den domfelte blir idømt erstatning til skadelidte og om det blir idømt inndragning. Boten skal ikke overstige 75% av den domfeltes eiendeler. Prosessregel 149 gir videre bestemmelser om fastsettelse av forfallstidspunkt, herunder muligheten til å fastsette avdragsvis betaling, og om muligheten til å forlenge fengselsstraffen dersom den domfelte ikke betaler boten.

Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde bøter som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige prosedyrer, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 96.

Bøtestraff har ikke vært aktuelt ved Jugoslavia- og Rwanda-domstolene.

Det framgår av lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 4-1 annet ledd bokstav h at avgjørelse av internasjonale domstoler som etter overenskomst med fremmed stat skal kunne fullbyrdes her i riket, er et alminnelig tvangsgrunnlag. Dommer fra Domstolen vil altså kunne fullbyrdes etter de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Straffeprosessloven § 456 har bestemmelser om innkreving av bøter og andre pengekrav som er tilkjent i en offentlig straffesak. Etter denne bestemmelsen skal disse innkreves av Statens innkrevingssentral. Nærmere bestemmelser om innkrevingen er gitt i andre til femte ledd og i påtaleinstruksen kapittel 30, med hjemmel i straffeprosessloven § 457.

I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på om straffeprosessloven § 456 og påtaleinstruksen kapittel 30 burde gjelde tilsvarende så langt de passer for innkreving av bøter fastsatt av Domstolen.

Riksadvokaten, Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt og Utenriksdepartementet har uttalt seg om dette spørsmålet. Alle går inn for at bøtene inndrives etter reglene i straffeprosessloven § 456 og påtaleinstruksen kapittel 30 så langt disse bestemmelsene passer.

En inndriving av bøter etter bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 456 og 457, jf. påtaleinstruksen kapittel 30 vil være mer effektivt enn inndriving etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet kan heller ikke se noen grunn til at inndriving av bøter fastsatt av Domstolen skal følge andre regler enn inndriving av bøter fastsatt av norske domstoler. Departementet vil derfor foreslå at bøter fastsatt av Domstolen skal inndrives etter bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 456 og 457, jf. påtaleinstruksen kapittel 30.

12.3 Fullbyrding av inndragningskrav

Domstolen kan også idømme inndragning av utbytte, formuesgoder og aktiva som stammer fra den aktuelle forbrytelsen, uten å berøre rettighetene til en godtroende tredjepart, jf. artikkel 77 nr. 2 bokstav b. Som påpekt på s. 43 og 87 i St.prp. nr. 24 (1999-2000), kan det ikke idømmes inndragning av gjenstander benyttet til forbrytelsens forøvelse.

Artikkel 109 bestemmer at statspartene skal fullbyrde inndragning som er idømt av Domstolen i samsvar med sine internrettslige prosedyrer, se nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 96.

Spørsmål om inndragning er ikke regulert i 1994-loven.

Tvangsfullbyrding av Domstolens dom på inndragning vil etter gjeldende rett kunne fullbyrdes etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Et inndragningskrav fra en norsk domstol vil kunne fullbyrdes etter straffeprosessloven §§ 456 og 457, jf. påtaleinstruksen kapittel 30, dersom det gjelder inndragning av penger. Departementet foreslår at et krav på inndragning av penger fastsatt av Domstolen behandles på samme måte, og viser til drøftelsen ovenfor.

Dersom inndragningen gjelder en bestemt gjenstand som allerede er beslaglagt, kreves ingen særlig fullbyrding. Dersom inndragningen gjelder en gjenstand som ikke er beslaglagt, må inndragningen på samme måte som inndragningskrav fastsatt av en norsk domstol fullbyrdes etter tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler.

12.4 Fullbyrding av erstatning til ofre

Domstolen kan tilkjenne erstatning til ofre, jf. artikkel 75 nr. 2, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 86-87. Erstatning kan etter denne bestemmelsen omfatte restitusjon, kompensasjon og rehabilitering.

Artikkel 75 nr. 5 bestemmer at en statspart skal iverksette en avgjørelse om slik erstatning etter prinsippet i artikkel 109, det vil si i samsvar med de internrettslige prosedyrer.

Spørsmål om erstatning til ofre er ikke regulert i 1994-loven.

På samme måte som ovenfor foreslår departementet at bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 456 og 457, jf. påtaleinstruksen kapittel 30, skal komme til anvendelse så langt de passer.

12.5 Kravenes prioritetsrekkefølge

Oslo Politidistrikt har under høringen tatt opp spørsmålet om hvilken prioritet kravet på bøter, inndragning og erstatning fastsatt av Domstolen skal ha i forhold til hverandre, og i forhold til slike krav fastsatt av norske domstoler.

Etter departementets syn bør krav fastsatt av Domstolen likestilles med krav fastsatt av norske domstoler, og prioriteres etter reglene i påtaleinstruksen § 30-7. Krav som har samme prioritet, for eksempel et krav på erstatning fastsatt av Domstolen og et krav på erstatning fastsatt av en nasjonal domstol bør prioriteres etter domstidspunktet, jf. påtaleinstruksen § 30-7 annet ledd.

12.6 Erstatning i anledning strafforfølgning

Spørsmålet om erstatning i anledning straffeforfølgning reguleres i artikkel 85, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 90. Etter denne bestemmelsen skal erstatning betales av Domstolen, og det vil ikke være aktuelt med gjennomføring av Domstolens avgjørelser om dette i Norge.