6 Samarbeid med Domstolen

6.1 Generelt

Statspartenes plikt til å yte ulike former for bistand til Domstolen er regulert i Roma-vedtektenes del 9. Det finnes i tillegg enkelte bestemmelser i andre deler som regulerer samarbeid med Domstolen. Det gis en kort beskrivelse av de relevante artiklene nedenfor. For øvrig vises til St.prp. nr 24 (1999-2000) kapittel 5.9 s. 44 flg. og kapittel 7 s. 90 flg.

Artikkel 86 oppstiller en generell plikt for statspartene til å samarbeide fullt ut med Domstolen i etterforskning og strafforfølgning av forbrytelser som faller inn under Domstolens domsmyndighet, mens de etterfølgende artikler fastsetter mer detaljerte bestemmelser om statenes samarbeidsplikter, herunder om overlevering av personer, plikt til å bidra til å framskaffe og oversende bevis m.m. Disse bestemmelsene må tolkes i lys av den generelle samarbeidsplikten som følger av artikkel 86.

Plikten til å samarbeide må ses i lys av Domstolens kompetansegrunnlag, slik dette er definert i vedtektenes artikkel 11-19. Domstolen vil bare ha kompetanse til å behandle forbrytelser som faller inn under definisjonene i artikkel 5, jf. artikkel 6-10. Den vil videre bare kunne behandle forbrytelser som har funnet sted etter ikrafttredelsen av vedtektene innenfor territoriet nevnt i artikkel 12.

Dersom forbrytelsen blir etterforsket i en nasjonalstat, følger det av artikkel 17 at saken i utgangspunktet skal avvises. Det samme gjelder dersom forbrytelsen er blitt etterforsket i en nasjonalstat, og det er besluttet ikke å strafforfølge, eller personen er dømt eller frifunnet ved de nasjonale domstoler. Saken kan også avvises dersom den ikke er tilstrekkelig alvorlig til å begrunne at Domstolen skal behandle den.

Domstolens kompetansegrunnlag og avvisningsgrunner er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 24 (1999-2000) kapittel 7 s. 62 flg.

Det er Domstolen selv som i siste instans vil avgjøre om den har kompetanse til å behandle saken, eller om saken skal avvises. Det er imidlertid anledning for berørte stater og personer å rette en avvisningsbegjæring til Domstolen etter bestemmelsene i artikkel 19. Etter artikkel 95 vil samarbeidsplikten i utgangspunktet være suspendert før en slik avvisningsbegjæring er vurdert. Det er også uttrykkelig eller implisitt tatt forbehold for innsigelser mot Domstolens kompetanse i artiklene 86, 89 nr. 2, 90 nr. 2, a, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) kapitlene 5.2 s. 24 flg. og 5.4. s 33 flg.

Dersom Domstolen kommer til at den mangler kompetanse, eller saken skal avvises, vil dette oppheve samarbeidsforpliktelser knyttet til den aktuelle sak. Dersom Domstolen kommer til at den har kompetanse, og at saken ikke skal avvises, vil statene imidlertid ha samarbeidsplikt, selv om statene er av en annen oppfatning.

Forutsatt at Domstolen har kompetanse, og saken ikke skal avvises, er statspartene som nevnt underlagt en generell samarbeidsplikt i medhold av artikkel 86. Det finnes imidlertid enkelte unntaksbestemmelser og særlige prosedyrer som begrenser plikten til å etterkomme Domstolens anmodninger. Enkelte av disse knytter seg til plikten til å overlevere personer og andre knytter seg til plikten til å yte annen bistand. Disse vil bli nærmere beskrevet nedenfor under de aktuelle kapitler.

Det følger av artikkel 89 nr. 1 om overlevering og artiklene 93 nr. 1 og 99 nr. 1 om andre former for samarbeid at Domstolens anmodninger skal gjennomføres i henhold til nasjonale prosedyrer. Artikkel 88 pålegger statene å sørge for at nasjonal rett inneholder bestemmelser som tillater alle de former for samarbeid som er omhandlet i del 9. Så lenge bestemmelsene i vedtektene blir fulgt, står den enkelte stat altså relativt fritt til å fastsette hvilke prosedyrer som skal følges i oppfyllelsen av Domstolens anmodninger om bistand. Ved anmodning om annen bistand enn overlevering følger det imidlertid av artikkel 99 nr. 1 at anmodningen skal gjennomføres på den måte som er beskrevet i anmodningen, med mindre dette vil være forbudt etter lovgivningen i den anmodede stat, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 94.

Artikkel 87 fastsetter at Domstolen kan anmode statene om samarbeid, og gir videre alminnelige bestemmelser om anmodningens innhold og saksbehandling ved framsettelse av slike anmodninger. En anmodning skal oversendes gjennom diplomatiske kanaler eller en annen egnet kanal som den enkelte statspart utpeker, jf. artikkel 87 nr. 1 bokstav a. I forbindelse med ratifikasjonen av vedtektene avga Norge en erklæring hvor det framgår at Domstolen skal framsette sine begjæringer overfor Justisdepartementet, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 90 og 102.

Det framgår av artikkel 87 nr. 7 at dersom Domstolen finner at en stat bryter samarbeidsplikten, skal den henvise saken til statspartsmøtet eller eventuelt til Sikkerhetsrådet hvis det var Sikkerhetsrådet som henviste saken til Domstolen.

6.2 Pågripelse og overlevering

6.2.1 Materielle vilkår for pågripelse og overlevering

6.2.1.1 Roma-vedtektene

Artikkel 89 fastslår at Domstolen kan anmode en statspart om pågripelse og overlevering av en person til Domstolen, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 91. Begrepet «overlevering» er brukt i stedet for «utlevering» for å få frem at det er snakk om overlevering til en internasjonal domstol, noe som er noe annet enn tradisjonell utlevering mellom stater, jf også artikkel 102 om begrepsbruken, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 94-95.

Forutsatt at Domstolen har kompetanse til å behandle saken, og saken ikke skal avvises, følger det av artikkel 89 at Norge er forpliktet til å etterkomme en anmodning om overlevering fra Domstolen, med mindre det finnes unntak i vedtektene selv.

Vedtektene fastsetter ingen unntak for overlevering av personer som har immunitet eller privilegier etter nasjonal lovgivning. Tvert imot er det særskilt fastsatt i artikkel 27 at alle personer skal kunne overleveres uten hensyn til deres offisielle stilling. Domstolen vil altså kunne utøve jurisdiksjon over statsledere, stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer osv. uavhengig av eventuelle nasjonale eller internasjonale immunitets- eller prosessregler.

Spørsmålet om immunitet for en statsparts egne borgere er behandlet i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 47-49, 69 og 98. Det er der konkludert med at norsk tilslutning til vedtektene ikke gjør det nødvendig å endre Grunnloven. Se også Innst. S. nr. 94 (1999-2000) s. 3.

Spørsmålet om immunitet for fremmede statsborgere er mer komplisert. Dette er behandlet i vedtektene artikkel 98.

Dersom gjennomføringen av en anmodning vil stride mot en stats andre internasjonale forpliktelser angående immunitet for person eller eiendom fra tredjestat, kan Domstolen ikke uten samtykke fra tredjestaten gå videre med anmodningen, jf. artikkel 98 nr. 1. Eksempler på slike forpliktelser vil være sedvanerettslig immunitet for statsoverhoder og Wien-konvensjonen av 1961 om diplomatisk immunitet. Hvorvidt det foreligger motstrid mellom vedtektene og disse forpliktelsene, vil bero på en tolkning hvor alle relevante folkerettslige rettskilder anvendes. Dersom tredjestaten også er part i Roma-vedtektene, vil staten ha påtatt seg forpliktelser overfor Domstolen som ikke gjør det aktuelt å påberope immunitet, og vedkommende statsoverhode, diplomat eller lignende vil antakelig kunne overleveres Domstolen uten innhenting av tredjestatens samtykke.

Det følger av artikkel 98 nr. 2 at Domstolen ikke kan gå videre med en anmodning om å overlevere en person dersom dette vil være i strid med en folkerettslig avtale der det kreves samtykke fra senderstaten for å overlevere disse. Et hovedformål med bestemmelsen er å ivareta vertslandets forpliktelser i henhold til militære troppestatusavtaler (på engelsk gjerne benevnt Status of Forces Agreement og forkortet SOFA) f. eks. NATO-SOFA avtalen av 19. juni 1951. Et kjernepunkt i sistnevnte type avtaler er å regulere forholdet mellom mottakerstatens og senderstatens jurisdiksjon. I grove trekk kan det sies at de fleste troppestatusavtaler legger primærjurisdiksjon for tjenestehandlinger til senderstaten, mens mottakerstaten har primær jurisdiksjon for så vidt gjelder handlinger begått mot sivilbefolkningen utenfor tjenesten. Resultatet av dette blir at en soldat fra en stat som er part i f.eks. NATO-SOFA vil kunne ha immunitet mot norsk territorialjurisdiksjon for så vidt gjelder tjenestehandlinger, selv om han oppholder seg på norsk territorium. Dette kan være til hinder for overlevering til Domstolen uten senderstatens samtykke. Hvis senderstaten har ratifisert Roma-vedtektene, vil den ha plikt til å overlevere personen til Domstolen hvis vilkårene i artikkel 12 er oppfylt. Dette taler for at også mottakerstaten kan overlevere personen uten senderstatens samtykke i disse tilfellene.

Det vises for øvrig til St.prp. nr. 24 (1999-2000) kapittel 5.9.3 s. 45 og kapittel 7 s. 93 for en nærmere beskrivelse av disse bestemmelsene.

Dersom det foreligger en konkurrerende anmodning om overlevering eller annen bistand fra en annen stat, gir artiklene 90 og 93 nr. 9 anvisning på særlige prosedyrer, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 91-92. Vedtektene sondrer mellom tilfeller der den konkurrerende stat er part i vedtektene og der den ikke er det. Dersom den konkurrerende stat er part, har Domstolens anmodning prioritet dersom Domstolen i samsvar med artiklene 18 og 19 finner at saken kan tas til behandling til tross for den konkurrerende stats aktivitet. Dersom den konkurrerende stat ikke er part i vedtektene, skal Domstolens anmodning gis prioritet, med mindre det foreligger en internasjonal forpliktelse for den anmodede stat til å etterkomme anmodningen fra den andre staten. Disse bestemmelsene er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 65-66.

Artikkel 94 gir mulighet for å utsette iverksettelsen av en anmodning, dersom denne anmodningen vil gripe inn i etterforskningen eller strafforfølgningen av en annen sak. Dette vil f. eks. være tilfelle hvis det anmodes om overlevering av en person som er tiltalt for en straffbar handling i Norge, og en overlevering vil medføre at straffesaken mot ham ikke kan gjennomføres.

6.2.1.2 Forholdet mellom utleveringsloven kapittel I og Roma-vedtektene

Tradisjonell utlevering av lovbrytere m.v. reguleres i Norge av lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m v (utleveringsloven) og av lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere i Norden. Utleveringsloven vil ikke få direkte anvendelse på overlevering til Domstolen, da Domstolen ikke er «fremmed stat».

Departementet har vurdert om bestemmelsene bør få tilsvarende anvendelse på overlevering til Domstolen.

Utleveringsloven kapittel I stiller opp generelle materielle vilkår for at utlevering skal kunne skje.

Utleveringsloven § 2 setter forbud mot å utlevere norske statsborgere. Et tilsvarende absolutt forbud gjelder ikke mellom de nordiske land, jf. lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige §§ 2 og 4. Roma-vedtektene åpner ikke for å gjøre unntak fra overleveringsplikten for egne statsborgere.

Utleveringsloven § 3 stiller opp som et vilkår for utlevering at handlingen som danner grunnlag for begjæringen om utlevering, eller en tilsvarende handling, etter norsk lov kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Det antas at overlevering til Domstolen for handlinger som etter norsk lov har en lavere strafferamme enn 1 år ikke vil være aktuell, idet Domstolen vil pådømme svært alvorlige forbrytelser, jf. artiklene 1, 5-8 og 77. Formelt sett vil imidlertid ikke norske myndigheter kunne nekte overlevering på dette grunnlag, dersom forbrytelsen er omfattet av definisjonen i vedtektenes del 2.

Heller ikke vilkårene i §§ 4 og 5 om forbud mot utlevering for militære og politiske lovbrudd kan anses å være i samsvar med vår plikt til å overlevere personer etter vedtektene.

Utleveringsloven § 6 forbyr utlevering dersom det er alvorlig fare for at den utleverte vil bli utsatt for alvorlig forfølgelse pga. rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers. Dette vil ikke være en aktuell problemstilling i forhold til overlevering til Domstolen.

Utleveringsloven § 7 forbyr utlevering dersom utlevering ville være i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av alder, helse eller andre personlige forhold. Noen tilsvarende uttrykkelig begrensning finnes ikke i vedtektene. Departementet antar at Domstolen neppe vil kreve overlevering dersom dette er i strid med grunnleggende humanitære hensyn.

Utleveringsloven § 8 forbyr i utgangspunktet utlevering når det er avsagt dom her i riket for den samme handlingen. Etter vedtektenes artikkel 20 nr. 3 kan en person som allerede har vært stilt for en nasjonal domstol unntaksvis - dersom den nasjonale straffeforfølgningen etter nærmere angitte kriterier ikke har vært tilfredsstillende - stilles for Domstolen, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 66-67. Artikkel 89 nr. 2 forutsetter at Domstolen har det avgjørende ord i slike spørsmål.

Utleveringsloven § 9 forbyr utlevering når adgangen til henholdsvis strafforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Roma-vedtektene artikkel 29 slår fast at forbrytelser som faller inn under Domstolens domsmyndighet, ikke skal være gjenstand for foreldelse, og vedtektene åpner ikke for noe slikt unntak fra overleveringsplikten på grunn av foreldelse. Hvorvidt Domstolen vil mangle jurisdiksjon og dermed ikke kunne kreve overlevering i en sak som er foreldet etter nasjonale bestemmelser, er det opp til Domstolen å avgjøre på bakgrunn av en tolking av vedtektenes artikkel 17. Denne forutsetter at Domstolen har jurisdiksjon i saker hvor nasjonale myndigheter ikke har gjennomført en genuin straffeforfølgning. Hvorvidt nevnte krav i artikkel 17 er tilfredsstilt i saker som er foreldet, må i så fall skje på grunnlag av en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 64-65. Det vil imidlertid ikke kunne utelukkes at Norge må overlevere personer til Domstolen som ikke kan straffes i Norge p.g.a. at forbrytelsen er foreldet.

Hvorvidt foreldelsesreglene i norsk lov skal endres på mer generelt grunnlag, blir vurdert av Straffelovkommisjonen.

Utleveringsloven § 10 gir norske myndigheter muligheten til å vurdere nærmere den materielle holdbarheten av dommen eller beslutningen om pågripelse eller fengsling m.v., og utlevering kan etter nærmere angitte vilkår nektes. Vedtektene åpner ikke for en slik nasjonal materiell prøving av grunnlaget for anmodningen om overlevering. Etter artikkel 59 nr. 2 bokstav a skal den kompetente nasjonale rettsmyndighet bl.a. kontrollere at anmodningen gjelder den samme personen som er pågrepet, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 79-80. Nasjonale myndigheter vil ikke ha anledning til en selvstendig prøving av om det foreligger skjellig grunn til mistanke mot personen som er anmodet overlevert, eller om vilkårene for pågripelse og fengsling er oppfylt, jf. artikkel 59 nr. 4, jf. artikkel 58 nr. 1 bokstav a og b.

Utleveringsloven § 11 nr. 1 fastslår at en ikke kan utlevere personer som er dømt til fengselsstraff eller er underlagt lukket sikring for en annen forbrytelse, før han er løslatt eller utskrevet. Videre vil det ikke være adgang til å utlevere en person som er under strafforfølgning for en annen straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn 2 år, eller er underlagt tiltak som nevnt i straffeprosessloven § 188. Etter § 11 nr. 2 kan utlevering til rettsforfølgning likevel skje dersom den utleverte sendes tilbake så snart som mulig etter rettsforfølgningen.

Artikkel 94 åpner for at statene kan utsette overlevering av personer dersom vedkommende er under strafforfølgning for et annet forhold enn det som begrunnet overleveringsanmodningen. Hvor lenge utsettelsen skal vare, skal avtales med Domstolen, og det må ikke vare lenger enn det som er nødvendig for å fullføre etterforskningen eller strafforfølgningen. Vedtektene åpner imidlertid ikke for å utsette overlevering av personer som er dømt til frihetsstraff eller er underlagt lukket sikring.

Utleveringsloven § 12 gir bestemmelser om hvilke vilkår som skal settes for utleveringen. I nr. 1 fastsettes det at den utleverte ikke skal kunne rettsforfølges for en annen straffbar handling begått før utleveringen, jf. nr. 1 bokstav a, eller utleveres videre til en tredje stat for en straffbar handling begått før utleveringen, jf. nr. 1 bokstav b (spesialitetsprinsippet), hvis ikke nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Artikkel 101 inneholder en bestemmelse som svarer til vår § 12 nr. 1 bokstav a, se nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 94. Artikkel 108 korresponderer i det vesentlige med § 12 nr. 1 bokstav b, se nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 96. De øvrige vilkårene i § 12 er uten praktisk betydning i forhold til Domstolen.

I forbindelse med vedtakelsen av 1994-loven fant man at de materielle vilkårene for utlevering som oppstilles i utleveringsloven kapittel I, ikke var forenlige med forpliktelsene som fulgte av Sikkerhetsrådets resolusjon. Denne loven gir derfor ikke utleveringslovens kapittel I tilsvarende anvendelse.

Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor er bestemmelsene i utleveringslovens kapittel I heller ikke forenlig med våre forpliktelser etter Roma-vedtektene, og departementet vil derfor foreslå at dette kapitlet ikke får tilsvarende anvendelse i saker som omfattes av Roma-vedtektene. Overlevering til en internasjonal straffedomstol er prinsipielt noe annet enn utlevering til en fremmed stat. Domstolen har en særlig legitimitet, og vedtektene sikrer at saksbehandlingen tilfredsstiller de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for de siktede.

I stedet foreslår departementet en generell hjemmel til å overlevere en person til Domstolen etter anmodning i samsvar med bestemmelsene i vedtektene.

Departementet finner det ikke nødvendig å foreslå en bestemmelse tilsvarende utleveringsloven § 11 nr. 1 første punktum, som vil gi norske myndigheter adgang til å utsette overleveringen av en person inntil strafforfølgningen mot ham er avsluttet i Norge. Dette vil departementet ha kompetanse til å vurdere når den skal avgjøre om overlevering skal finne sted selv om det ikke er lovregulert, jf. nedenfor om saksbehandlingsreglene.

Departementet vil imidlertid bemerke at en overlevering til Domstolen er noe annet enn utlevering til en fremmed stat, og at det kan foreligge forhold som gjør at vår egen strafforfølgning bør vike for at Domstolen effektivt skal kunne forfølge alvorlige internasjonale forbrytelser.

6.2.2 Saksbehandlingsregler

Det framgår av pkt 6.2.1 at Roma-vedtektene legger sterke begrensninger på hvilken kompetanse nasjonale myndigheter har til å prøve om de materielle vilkår for overlevering er tilstede. Vedtektene stiller imidlertid den enkelte stat friere til å fastsette hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde i behandlingen av en anmodning fra Domstolen om overlevering, jf. artikkel 89 nr. 1.

Utleveringsloven kapittel II har bestemmelser om saksbehandlingen ved utlevering. Departementet finner det naturlig å la disse gjelde så langt de passer. En slik løsning er også valgt for anmodninger om utlevering til straffedomstolene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia, jf. 1994-loven § 2. Dette innebærer at de samme instanser som behandler vanlige utleveringsanmodninger også skal behandle eventuelle anmodninger om overlevering fra Domstolen.

Utleveringsloven § 13 nr. 1 bestemmer at en anmodning om utlevering «må settes fram på diplomatisk veg, når ikke annet følger av overenskomst med vedkommende stat». Etter vedtektenes artikkel 87 nr. 1 bokstav a er det opp til den enkelte stat å velge hvilken kanal anmodningene skal framsettes gjennom. Ved ratifikasjon av vedtektene avga Norge en erklæring om at slike anmodninger skulle framsettes for Justisdepartementet. Denne ordningen ble valgt for at anmodningene skal kunne etterkommes så raskt som mulig.

Utleveringsloven § 13 nr. 2 til 5 fastsetter krav til utleveringsbegjæringens innhold. Kravene i § 13 nr. 2 til 4 tilsvarer i all hovedsak de kravene til overleveringsbegjæring som framgår av vedtektene artikkel 91. Det vil imidlertid ikke være aktuelt å kreve ytterligere bevis for vedkommendes skyld, jf. § 13 nr. 5, da norske myndigheter ikke har kompetanse etter vedtektene til å prøve skyldspørsmålet.

Av utleveringslovens saksbehandlingsregler vil det følge at departementet vil avgjøre om anmodningen skal avslås straks, jf. § 14 nr. 1. I denne vurderingen må en legge til grunn nasjonale myndigheters begrensede kompetanse til å avslå en anmodning om overlevering. Dersom departementet har innsigelser mot anmodningen, f. eks. at det mener at Domstolen ikke har kompetanse i saken, eller at personen som anmodes overlevert har immunitet etter vedtektenes artikkel 98 nr. 2, vil departementet ikke kunne avslå anmodningen direkte, men vil måtte rådføre seg med Domstolen med sikte på å finne en løsning, jf. artikkel 97.

Dersom det ikke foreligger særlige jurisdiksjons-, immunitets- eller andre hensyn som tilsier vurdering av innsigelser mot anmodningen, skal saken sendes til påtalemyndigheten, som uten opphold skal sette i verk den nødvendige undersøkelse, jf. § 14 nr. 2. I og med at norske myndigheter har begrenset kompetanse til å prøve anmodningen, vil påtalemyndighetens undersøkelser hovedsakelig bestå i å lokalisere og identifisere vedkommende. Etter påtalemyndighetens undersøkelse går saken til forhørsretten som ved kjennelse avgjør om vilkårene for overlevering er til stede, jf. § 17. Det må i denne sammenheng understrekes at norske domstolers prøvingsadgang er begrenset av vedtektene. Det framgår klart av vedtektene at verken domstolene eller andre nasjonale myndigheter skal kunne prøve om det foreligger skjellig grunn til mistanke mot den siktede eller om arrestasjon av den siktede i påvente av overlevering er nødvendig, jf. artikkel 59 nr. 4, jf artikkel 58 nr. 1 a og b.

Her som ellers skal forhørsretten bare prøve om vilkårene er til stede, ikke om overlevering bør skje. Dersom det f.eks. foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering til en annen stat, eller den som begjæres overlevert er under forfølgning for en annen straffbar handling, vil det være opp til departementet å vurdere om overlevering bør skje.

Det følger av vedtektene artikkel 19 at det er Domstolen som avgjør hvorvidt den har kompetanse til å behandle en sak og om det foreligger en avvisningsgrunn. Dette vil m.a.o. ikke kunne avgjøres av nasjonale myndigheter. Derimot vil så vel nasjonale myndigheter som siktede kunne fremme innsigelser mot at saken tas opp til behandling av Domstolen. Inntil Domstolen har truffet en avgjørelse av om saken skal behandles, eller om at hovedanklageren skal fortsette undersøkelsene, kan nasjonale myndigheter utsette iverksettelsen av overleveringen.

Dersom forhørsretten finner at overlevering kan skje, sendes saken tilbake til departementet, som avgjør endelig om overlevering skal skje. Departementets skjønnsmessige adgang til å ta stilling til dette er svært begrenset, og departementet har plikt til å etterkomme anmodningen med de snevre begrensninger som er nevnt ovenfor.

6.2.3 Bruk av tvangsmidler i forbindelse med en anmodning om overlevering

Vedtektene artikkel 58 gir forundersøkelsesavdelingen kompetanse til å utstede pågripelsesbeslutninger. Slik pågripelsesbeslutning kan utstedes når det er rimelig grunn til å tro at personen har begått en forbrytelse som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, og pågripelse er nødvendig for å sikre at vedkommende møter til rettsforhandlingene, for å sikre at vedkommende ikke legger hindringer i veien for eller setter i fare etterforskningen eller rettsforhandlingene, eller for å hindre gjentakelse av samme eller lignende forbrytelser.

På bakgrunn av en slik arrestordre kan Domstolen anmode statene om pågripelse og overlevering av siktede, jf. artikkel 58 nr. 5 og kapittel 9. I hastesaker kan Domstolen også anmode om midlertidig fengsling i påvente av framleggelse av anmodningen om overlevering, jf. artikkel 58 nr. 5, jf. artikkel 92.

I henhold til artikkel 59 er statene forpliktet til å etterkomme en slik anmodning om pågripelse og fengsling.

Utleveringsloven § 15 gir hjemmel for å anvende tvangsmidler i samme utstrekning som i saker om «lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket» når påtalemyndigheten foretar undersøkelser etter § 14. Etter straffeprosessloven § 171 kan en person bare pågripes dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke for handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder og det foreligger unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare. Dersom handlingen personen er mistenkt for, kan medføre fengsel i mer enn 10 år, eller er en grov overtredelse av straffeloven §§ 228 eller 229, kan han pågripes dersom det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er til stede.

Vilkåret for at forundersøkelsesavdelingen skal kunne utstede en pågripelsesbeslutning, jf. artikkel 58, synes i stor grad å samsvare med vilkårene i straffeprosessloven § 171, og departementet antar derfor at vilkårene i § 171 vil være til stede når Norge mottar en anmodning om pågripelse og fengsling fra Domstolen. Nasjonale domstoler har imidlertid ikke adgang til å prøve om disse vilkårene er til stede, jf. artikkel 59 nr. 4, og kan heller ikke unnlate å pågripe personen eller løslate ham umiddelbart dersom pågripelse og fengsling framstår som et uforholdsmessig inngrep.

Artikkel 92, jf. artikkel 58 nr. 5, bestemmer at Domstolen i hastesaker kan anmode om midlertidig forvaring av en ettersøkt person i påvente av framlegging av en fullstendig underbygget anmodning etter artikkel 91, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 92 og 79. Etter utleveringsloven § 20 kan en person pågripes og fengsles også før utleveringsbegjæring er framsatt. Også her kreves det imidlertid at vilkårene i straffeprosessloven kapittel 14 er oppfylt. Som nevnt ovenfor vil vilkårene for å utstede en pågripelsesbeslutning etter vedtektenes artikkel 58 i all hovedsak samsvare med adgangen til pågripelse og fengsling etter straffeprosessloven § 171. Imidlertid vil norske myndigheter ikke ha kompetanse til å prøve om disse vilkårene foreligger.

På bakgrunn av det ovenstående vil departementet foreslå å lovfeste at straffeprosessloven §§ 170 a og 171 ikke gjelder for norske myndigheters avgjørelser om pågripelse og fengsling etter anmodning fra Domstolen.

Etter vedtektene artikkel 59 skal en pågrepet person ha rett til å begjære foreløpig løslatelse i påvente av overlevering, jf. artikkel 59 nr. 3. I vurderingen av om personen skal løslates, skal man legge vekt på forbrytelsens alvor, personens grunner for løslatelse, og om det foreligger nødvendig sikkerhet for at personen vil bli overlevert. Etter artikkel 58 nr. 5 skal forundersøkelsesavdelingen få beskjed om en begjæring om løslatelse, og kan komme med en anbefaling om resultatet av prøvelsen, som staten må ta hensyn til. Departementet antar at vurderingen som skal foretas ved avgjørelsen om en person skal fengsles eller løslates, i stor grad samsvarer med vurderingen av om pågripelse og fengsling er et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven § 170 a. Mens forhørsretten i fengslingssaker ellers skal vurdere dette av eget tiltak, vil løslatelse etter Roma-vedtektene bare kunne skje etter begjæring av siktede. Før det treffes en avgjørelse om løslatelse, må forundersøkelseskammeret ved Domstolen underrettes. Forundersøkelseskammeret skal gis anledning til å uttale seg om saken.

Det følger av utleveringsloven §§ 15 og 20 at det også kan anvendes andre tvangsmidler i forbindelse med begjæringer om utlevering. Departementet vil foreslå at disse bestemmelsene får tilsvarende anvendelse på anmodninger fra Domstolen. Det vises for øvrig til kapittel 14, hvor det foreslås endringer i disse bestemmelsene.

6.2.4 Transport av overleverte personer

Artikkel 89 nr. 3 bokstav a bestemmer at en statspart i samsvar med dens prosesslovgivning skal tillate at en person transporteres over statens territorium i forbindelse med overlevering fra en annen stat til Domstolen, med mindre en slik transitt vil vanskeliggjøre eller forsinke overleveringen, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 91. Med transport over territoriet menes land- og sjøterritoriet. Transitt ved lufttransport krever ikke særskilt samtykke, jf. artikkel 89 nr. 3 bokstav d.

Utleveringsloven § 22 gir departementet adgang til å samtykke til at en person som utleveres fra en fremmed stat til en annen fremmed stat kan føres over norsk statsområde på nærmere angitte vilkår. 1994-loven § 2 siste ledd gir departementet adgang til å gi samtykke til at en person som utleveres fra en fremmed stat til straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia eller Rwanda føres over norsk statsområde uten at det er knyttet nærmere vilkår til dette.

Departementet foreslår å lovfeste en bestemmelse i samsvar med 1994-loven § 2 siste ledd.

6.3 Annen rettshjelp

6.3.1 Innledning

Her i kapittel 6.3 gjøres det rede for statenes plikt til å yte bistand til Domstolen i andre tilfeller enn ved Domstolens anmodning om bistand i forbindelse med overlevering av personer. Spørsmålet om statenes plikt til å legge til rette for vitneprov for Domstolen behandles i kapittel 8. Det samme gjelder statenes plikt til å sørge for at dokumentbevis kan bli framlagt for Domstolen.

6.3.2 Roma-vedtektene

Domstolens krav på annen rettshjelp enn overlevering reguleres av artikkel 93. Bestemmelsen i nr. 1 viser til identifikasjon og lokalisering av personer eller gjenstander, bevisopptak og framskaffelse av bevis, herunder sakkyndige rapporter, avhør av personer under forfølgning, gransking, ransaking og beslag, oversendelse av dokumenter til Domstolen og forkynning av dokumenter. Videre fastslås det at statene har plikt til å legge forholdene til rette for at personer frivillig møter for Domstolen som vitner eller sakkyndige, og at ofre og vitner gis beskyttelse. Etter artikkel 93 nr. 1 bokstav f jf. nr. 7, forutsettes det at frihetsberøvede personer kan overføres til Domstolen for vitneavhør, identifikasjon m. v. Etter bestemmelsen nr. 1 bokstav l skal statene gi enhver annen bistand Domstolen anmoder om, med mindre dette vil være ulovlig etter nasjonal lovgivning. Det vises til St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 92 for en nærmere beskrivelse av denne bestemmelsen.

Utgangspunktet er at statene plikter å etterkomme en anmodning fra Domstolen, jf. artikkel 93 nr. 1 og artikkel 86. Det finnes imidlertid enkelte begrensninger i denne plikten.

Etter vedtektene artikkel 93 nr. 3 kan statene nekte å etterkomme en anmodning dersom dette vil stride mot et grunnleggende og allment rettsprinsipp. Bestemmelsen gjelder bare bistand nevnt i artikkel 93 nr. 1, dvs. andre former for bistand enn pågripelse og overlevering. Før en anmodning om bistand avslås på dette grunnlag, må myndighetene rådføre seg med Domstolen med henblikk på å løse saken, f. eks. ved at bistanden utføres på en annen måte.

Statene kan videre nekte å etterkomme en anmodning om bistand som ikke er spesifikt nevnt i vedtektene, dersom gjennomføring av slik bistand vil være i strid med nasjonal lovgivning, jf. artikkel 93 nr. 1 bokstav l. Midlertidig overføring til Domstolen av frihetsberøvede personer med henblikk på vitneavhør, identifikasjon eller lignende etter artikkel 93 nr. 1 bokstav f, jf. nr. 7, forutsetter at såvel den som skal overføres som statlige myndigheter samtykker.

Etter artikkel 98 nr. 1 kan Domstolen ikke gå videre med en anmodning dersom det vil stride mot en stats internasjonale forpliktelser om immunitet overfor en tredjestat å etterkomme den. Domstolen må i disse tilfellene først få tredjestatens avkall på immuniteten. Spørsmålet om det foreligger motstrid med slike folkerettslige forpliktelser om immunitet, vil bero på en vurdering av alle relevante folkerettslige bestemmelser. Det vises til kapittel 6.2.1.1 og St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 93-94 for en nærmere beskrivelse av denne problemstillingen.

Artikkel 93 nr. 9 regulerer situasjoner hvor det foreligger konkurrerende anmodninger. Det bestemmes at en statspart skal gjøre sitt ytterste for å etterkomme begge anmodninger på nærmere angitte vilkår. Dersom dette ikke er gjennomførbart, skal spørsmålet løses etter de samme regler som konkurrerende anmodninger om utlevering til annen stat. Se kapittel 6.2.1 om dette spørsmålet.

Det følger av vedtektene artikkel 99 at anmodningene skal gjennomføres i samsvar med nasjonal lovgivning. Dersom Domstolen anmoder om at en spesiell framgangsmåte skal følges, plikter statene å etterkomme dette, med mindre det vil stride mot nasjonal lovgivning.

6.3.3 Departementets forslag til gjennomføring av vedtektene artikkel 93

6.3.3.1 Innledning

Artikkel 93 gir anvisning på en lang rekke forskjellige måter statene plikter å yte bistand til Domstolen på. Mens enkelte av anmodningene fra Domstolen kan gjennomføres uten lovhjemmel, vil andre kreve uttrykkelig hjemmel i norsk lov.

Enkelte anmodninger om bistand vil kunne gjennomføres av politiet, mens andre krever at domstolene trer inn. Det knytter seg videre særlige spørsmål til bruk av tvangsmidler.

Når det gjelder anmodninger om bistand som ikke nødvendiggjør bruk av tvangsmidler, vil departementet foreslå at man nøyer seg med å gi en generell kompetansebestemmelse til å gjennomføre slike anmodninger. Det bør videre lovfestes at slike anmodninger skal gjennomføres i samsvar med norsk lov, men at man skal følge den framgangsmåte som Domstolen anmoder om, med mindre dette er i strid med norsk lov.

6.3.3.2 Anmodninger som skal gjennomføres av politiet uten medvirkning av norske domstoler

Enkelte anmodninger fra Domstolen vil kunne gjennomføres av politiet uten medvirkning fra norske domstoler. Dette gjelder f. eks. spørsmål om lokalisering og identifisering av personer eller gjenstander uten anvendelse av tvangsmidler, jf. artikkel 93 nr. 1 bokstav a, politiavhør av mistenkte, jf. bokstav c, og gransking av allment tilgjengelige steder, jf. bokstav g.

Det følger av påtaleinstruksen § 6-4 at politiet har kompetanse til å foreta slike etterforskningsskritt etter anmodning fra politimyndigheter i andre land. Ved å lovfeste en generell kompetanseregel til å etterkomme anmodninger fra Domstolen i samsvar med artikkel 93, samt at slike anmodninger skal gjennomføres i samsvar med norsk lov, vil det gå klart fram at politiet kan gjennomføre slike anmodninger også etter forespørsel fra Domstolen. Det anses ikke nødvendig med ytterligere lovgivning på dette punkt.

6.3.3.3 Anmodninger som krever medvirkning fra norske domstoler

Rettsanmodninger fra utenlandske myndigheter som ikke gjelder utlevering eller bruk av tvangsmidler, reguleres av domstolloven 13. august 1915 nr. 5 § 46. I henhold til denne bestemmelsen kan norske domstoler behandle rettsanmodninger fra fremmede stater. Det følger av bestemmelsen at rettsanmodninger skal sendes fra departementet til stedets herreds- eller byrett. Dersom flere domstoler er kompetente, avgjør departementet hvilken rett som skal utføre handlingen. Retten prøver selv om den er kompetent til å foreta den handlingen den er anmodet om å gjennomføre.

Bestemmelsen er ikke direkte anvendelig på anmodninger fra internasjonale domstoler, i og med at den bare gjelder for rettsanmodninger fra utenlandske domstoler eller myndigheter.

I 1994-loven § 3 er det fastslått at denne bestemmelsen gjelder så langt den passer.

Departementets forslag om å lovfeste at anmodningene skal behandles i samsvar med norsk lov, medfører at saksbehandlingsreglene i domstolloven § 46 også kommer til anvendelse på anmodninger fra Domstolen. Departementet anser det derfor ikke nødvendig å henvise spesielt til domstolloven § 46. En anmodning om bevisopptak, eller oppnevning av sakkyndige etter artikkel 93 nr. 1 bokstav b, rettslig avhør etter artikkel 93 bokstav c, likundersøkelse, jf. artikkel 93 nr. 1 bokstav g, og eventuelle andre rettsanmodninger fra Domstolen som faller inn under virkeområdet til domstolloven § 46, vil dermed bli behandlet etter saksbehandlingsreglene i denne bestemmelsen.

Anmodningen fra Domstolen vil her som ellers bli sendt til Justisdepartementet, som avgjør om det foreligger forhold som gjør at anmodningen bør avvises eller endres, f. eks. fordi departementet mener at Domstolen ikke har kompetanse, at det foreligger en avvisningsgrunn eller at begjæringen strider mot et grunnleggende rettsprinsipp. Dersom departementet finner at dette er tilfellet, må staten inngå i konsultasjoner med Domstolen, jf. vedtektenes artikkel 93 nr. 3 og 97. I motsatt fall oversendes anmodningen til kompetent herreds- eller byrett, jf. § 46 annet ledd.

Etter artikkel 93 nr. 1 bokstav d plikter norske myndigheter å bistå med forkynning av dokumenter. Domstolloven kapittel 9 regulerer hvordan forkynning skal skje. Det vil følge av regelen om at anmodninger fra Domstolen skal behandles i samsvar med norsk lov at disse bestemmelsene også kommer til anvendelse på forkynning av dokumenter etter anmodning fra Domstolen.

6.3.3.4 Anmodninger om anvendelse av tvangsmidler

I kapittel 6.2.3 ble spørsmålet om bruk av tvangsmidler i forbindelse med overlevering drøftet. Her i kapittel 6.3.3.4 vil departementet drøfte bruk av tvangsmidler i andre tilfeller, for eksempel gjennomføring av ransaking og beslag, kommunikasjonskontroll og lignende.

Utleveringsloven kapittel V har bestemmelser om annen rettshjelp enn rettshjelp i forbindelse med utlevering. § 24 gir hjemmel for bruk av tvangsmidler. 1994-loven § 3 annet ledd slår fast at utleveringsloven § 24 gjelder så langt det passer. Departementet foreslår en tilsvarende lovbestemmelse i denne loven. Det vises for øvrig til de foreslåtte endringer i utleveringsloven § 24, se kapittel 14.

Etter utleveringsloven § 24 nr. 3 kan en begjæring om bruk av tvangsmidler ikke etterkommes dersom den handling forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov. Den kan heller ikke gjennomføres dersom den ikke kan begrunne utlevering etter utleveringsloven §§ 4-6. Roma-vedtektene åpner imidlertid ikke for at nasjonalstatene skal kunne vurdere dette eller nekte å etterkomme en anmodning om rettshjelp på dette grunnlag. § 24 tredje ledd kan derfor ikke komme til anvendelse på anmodninger om rettshjelp fra Domstolen.

En rekke av bestemmelsene om bruk av tvangsmidler setter som vilkår at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot personen tvangsmidlet brukes mot. Det følger av artikkel 93 nr. 1 og 85 at statene har en samarbeidsplikt, og nasjonale myndigheter vil neppe ha kompetanse til å vurdere dette vilkåret på selvstendig grunnlag. Domstolens vurdering av om dette vilkåret er oppfylt må dermed legges til grunn. Dersom Domstolen anmoder om at vi skal bruke et tvangsmiddel hvor det etter nasjonal rett kreves skjellig grunn til mistanke, må det imidlertid framgå av anmodningen at Domstolen finner dette vilkåret oppfylt.

Enkelte bestemmelser om bruk av tvangsmidler setter krav til den etterforskede forbrytelsens strafferamme, og eventuelt til at tvangsmidlet bare kan brukes dersom det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, se f.eks. straffeprosessloven § 202 c. Dette er vilkår som nasjonale myndigheter vil kunne prøve, og de vil på nærmere angitte vilkår kunne nekte å gjennomføre en slik anmodning dersom ikke vilkårene er oppfylt.

En anmodning om rettshjelp skal settes fram for Justisdepartementet. Dersom Domstolen skulle anmode om bruk av et tvangsmiddel som er forbudt i Norge, eller hvor det er klart at vilkårene for å anvende dem ikke er til stede, må departementet gjøre Domstolen oppmerksom på dette, og eventuelt be Domstolen endre anmodningen. Dersom Domstolens anmodning etter slike konsultasjoner fremdeles vil være ulovlig å gjennomføre etter norsk lov, kan departementet avvise anmodningen etter artikkel 93 nr. 3, eller eventuelt 93 nr. 1 bokstav l. Dersom departementet mener at Domstolen ikke har kompetanse i saken, eller at det for øvrig foreligger en avvisningsgrunn, skal departementet undersøke om det foreligger en avgjørelse om at saken skal behandles. Hvis dette ikke er tilfelle, kan departementet rette en avvisningsbegjæring til Domstolen etter bestemmelsene i vedtektene artikkel 19, og beslutte at gjennomføringen av anmodningen skal utsettes til det foreligger en slik avgjørelse, eller en avgjørelse av forundersøkelsesavdelingen etter artikkel 19 nr. 8 jf. artikkel 18 nr. 6 om at anmodningen likevel må gjennomføres.

Blir anmodningen ikke avslått, eller gjennomføringen utsatt av departementet, skal departementet sende saken til påtalemyndigheten, jf. utleveringsloven § 24 nr. 4 annet punktum. Dersom gjennomføring av tvangsmidlet krever en rettslig kjennelse, fremmer påtalemyndigheten saken for forhørsretten. Forhørsretten vil ikke kunne vurdere om det foreligger skjellig grunn til mistanke, men skal vurdere om eventuelle andre vilkår for bruk av tvangsmidlet er oppfylt. Forhørsrettens kjennelse kan påkjæres etter reglene i utleveringsloven § 17, jf. straffeprosessloven § 26. Etter utleveringsloven § 24 nr. 4 , jf. § 18 første ledd, skal domstolene bare avgjøre om vilkårene for bruk av tvangsmidlet foreligger. Det er departementet som skal avgjøre om anmodningen skal etterkommes.

6.3.3.5 Midlertidig overføring av fengslede personer

Vedtektenes artikkel 93 nr. 1 bokstav f, jf. nr. 7 regulerer adgangen til å overføre personer som er frihetsberøvet i Norge til Domstolen med henblikk på identifisering, innhenting av vitneprov eller annen bistand.

Utleveringsloven § 25 har bestemmelser om overføring av frihetsberøvede personer til fremmed stat for vitneavhør eller konfrontasjon. Disse bestemmelsene kan ikke anvendes i sin helhet på overføring av personer til Domstolen, bl.a. fordi de setter vilkår for slik overføring som neppe er forenlig med vedtektenes system.

I og med at en slik overføring etter vedtektene krever samtykke fra både den som skal overføres og den anmodede stat, ser imidlertid departementet ikke behov for presiserende lovgivning om dette.