3 Kort om Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol

Roma-vedtektene utgjør samlet sett et omfattende regelverk som er egnet til å sikre en mest mulig effektiv, uavhengig og troverdig rettergang, med ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier for den anklagede. De bygger på Nürnbergprinsippene og nylige erfaringer fra Jugoslavia- og Rwanda-domstolene, og representerer den første internasjonale regulering av disse spørsmål på grunnlag av multilaterale forhandlinger med universell deltakelse. På en rekke felter gir vedtektene anvisning på oppdaterte og mer detaljerte regler enn de som gjaldt for tidligere internasjonale straffedomstoler.

Domstolens saklige virkeområde vil være strafforfølgning overfor enkeltindivider for de alvorligste internasjonale forbrytelser. I første omgang gjelder dette for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Vedtektene artikkel 5 til 8 inneholder detaljerte definisjoner av disse forbrytelseskategoriene.

Domstolens stedlige virkeområde framgår av artikkel 12. For at Domstolen skal ha kompetanse til å behandle saken, må forbrytelsen enten ha skjedd på territoriet til en kontraherende stat (eller om bord på et skip eller luftfartøy registrert i en kontraherende stat), eller den mistenkte må være statsborger i en kontraherende stat. Domstolen skal videre kunne behandle saker som blir henvist til den etter vedtak i FNs sikkerhetsråd i henhold til kapittel VII i FN-pakten. Domstolen kan bare behandle forbrytelser som er begått etter at vedtektene er trådt i kraft, jf artikkel 11.

Domstolens kompetanse bygger på det såkalte komplementaritetsprinsippet, jf. artikkel 17. Dette innebærer at statene selv skal beholde hovedansvaret for strafforfølgningen. Det er først ved manglende vilje eller evne til slik nasjonal strafforfølgning at Domstolen skal kunne behandle saken.

I vedtektenes del 3 fastslås eller utfylles en rekke alminnelige strafferettslige prinsipper, herunder legalitetsprinsippet, forbud mot tilbakevirkende kraft og skyldkravet samt medvirkningsansvaret og straffrihetsgrunner. Det fastslås også at forbrytelsene ikke skal være gjenstand for foreldelse. Bestemmelsene i kapittel 3 gjelder bare for Domstolens egen behandling, og det er ikke noe krav om at nasjonal lovgivning skal være i samsvar med disse. Dersom det foreligger vesentlige avvik som medfører at personer som ville blitt straffet etter vedtektene ikke kan straffes etter nasjonal lovgivning, vil man imidlertid kunne risikere at Domstolen anser dette som manglende evne eller vilje til å foreta strafforfølgning og selv overtar strafforfølgningen. Prinsippene i vedtektene er i hovedsak sammenfallende med de strafferettsprinsipper norsk straffelov bygger på, dog med unntak bl.a. av at vi ikke har bestemmelser om at enkelte forbrytelser ikke skal foreldes.

Domstolen skal bestå av presidentskapet, en ankeavdeling, en domsavdeling, en forundersøkelsesavdeling, et aktorat og et sekretariat, jf. artikkel 34. Vedtektenes del 4 inneholder nærmere bestemmelser om disse organenes kompetanse og sammensetning.

I vedtektenes del 5 fastsettes det bestemmelser om etterforskning og påtale, herunder bestemmelser om mistenktes rettigheter under etterforskningen, jf. artikkel 55. Disse bestemmelsene gjelder i hovedsak bare for Domstolen selv, men dersom etterforskningsskritt foretas av myndighetene i en av de kontraherende stater, må også disse respektere mistenktes rettigheter slik de er nedfelt i artikkel 55.

Del 6 gir bestemmelser om rettergangen. Det gis bl. a. regler om tiltaltes nærvær under rettergangen, behandling av tilståelsessaker, uskyldspresumsjonen, tiltaltes rettigheter og vitners deltakelse i forhandlingene, fremlegging av bevis, krav til domsgrunner, straffutmåling og erstatning til ofre. Det fastsettes videre bestemmelser om straffbare handlinger rettet mot rettspleien. Også disse bestemmelsene gjelder i hovedsak bare for Domstolen selv. Statene er imidlertid forpliktet til å la straffebestemmelser i nasjonal lovgivning om straffbare handlinger rettet mot rettspleien (f. eks. falsk forklaring, ødeleggelse av bevis, bestikkelse av dommere) også gjelde i forhold til straffbare handlinger begått mot Domstolen, dens ansatte eller andre deltakere i prosessen.

Også artikkel 72 og 73 vil ha direkte betydning for statene. Artikkel 72 regulerer framlegging av bevis som inneholder informasjon som vil kunne skade en stats nasjonale sikkerhetsinteresser, og artikkel 73 fremlegging av bevis som inneholder informasjon som en Stat har mottatt av en annen stat eller internasjonal organisasjon under løfte om konfidensialitet. Det forutsettes at partene kan nekte å oversende slike bevis, dersom dette vil stride mot deres folkerettslige forpliktelser. Det fastsettes videre prosedyreregler for behandling av slike spørsmål.

Domstolen kan idømme erstatning til ofre, jf. artikkel 75.

I del 7 reguleres straffereaksjonene og prinsippene for straffutmåling. Domstolen skal kunne idømme tidsbegrenset fengselsstraff som ikke kan overskride 30 år, eller fengsel på livstid. Domstolen kan ikke idømme dødsstraff. Domstolen kan videre idømme bøter, og inndragning av utbytte og formuesgoder som direkte eller indirekte stammer fra den aktuelle forbrytelsen.

I del 8 gis det regler om anke, gjenopptakelse og erstatning for uberettiget forfølgning. Også disse reglene gjelder bare for Domstolen selv.

Del 9 inneholder regler om de kontraherende staters samarbeidsplikt. I artikkel 86 fastsettes det en generell samarbeidsplikt overfor Domstolen, mens de følgende bestemmelser gir mer detaljerte regler om forskjellige former for samarbeid, herunder overlevering av mistenkte personer til Domstolen. Dersom Domstolen har kompetanse til å behandle en sak, har partene plikt til å etterkomme Domstolens anmodning om rettshjelp, med enkelte begrensede unntak.

I del 10 fastsettes det regler om fullbyrdelse av straffen. Fengselsstraffer skal sones i kontraherende stater som har sagt seg villig til å ta imot fanger for soning. Bøter, inndragning og idømt erstatning til ofre skal kunne fullbyrdes i alle kontraherende stater.

I påvente av ikrafttredelsen har det pågått drøftelser innenfor en forberedende kommisjon i FN om utfyllende regler av teknisk art innenfor Roma-vedtektenes rammer. Dette arbeidet har resultert i et utkast til prosessregler som utfyller vedtektenes bestemmelser på en rekke punkter. Det er også utarbeidet utkast til veiledende tolkingsmomenter for forbrytelsesdefinisjonene. Kommisjonen arbeider for øvrig med å ferdigstille andre budsjettmessige og administrative instrumenter som har betydning for Domstolens drift.

De av bestemmelsene i vedtektene som det er nødvendig eller hensiktsmessig å innarbeide i norsk lov, gjøres det nærmere rede for i tilknytning til det enkelte spørsmål. For øvrig vises det til St.prp. nr. 24 (1999-2000) for en nærmere beskrivelse av vedtektene, herunder en beskrivelse av de enkelte forbrytelser og rettergangsregler, samt den historiske bakgrunn og forhandlingsprosessen fram mot vedtektene. Her behandles også de spørsmål som Roma-vedtektene og Domstolens virksomhet kan reise i forhold til Grunnloven, se s. 47-49.

I stor utstrekning vil bestemmelsene for samarbeid med Domstolen være av samme karakter som bestemmelsene i lov 24. juni 1994 nr. 38 om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda (heretter kalt 1994-loven). Forarbeidene til denne loven finnes henholdsvis i Ot.prp. nr. 54 (1993-94) og Innst. O. nr. 42 (1993-94) for Jugoslavia-domstolen, og Ot.prp. nr. 37 (1994-95) og Innst. O. nr. 54 (1994-95) for Rwanda-domstolen. I særlig grad gjelder en slik parallellitet i forhold til forpliktelsene i vedtektenes del 9 om internasjonalt samarbeid og internasjonal rettshjelp.